Hvordan vurderer statsråden dagens kapasitets- og ressursutfordringer ved norske krisesentre, og i hvilken grad mener statsråden at dagens økonomiske rammer, samt gjeldende styrings- og …

Hvordan vurderer statsråden dagens kapasitets- og ressursutfordringer ved norske krisesentre, og i hvilken grad mener statsråden at dagens økonomiske rammer, samt gjeldende styrings- og oppfølgingskrav overfor kommuner og krisesentre, er tilstrekkelige for å sikre at ingen personer i akutt fare – særlig sårbare grupper – blir avvist, og hvilke eventuelle tiltak vurderes for å styrke kapasitet, finansiering og oppfølging?

Krisesentre i Norge skal ifølge sitt mandat tilby beskyttelse, midlertidig husly og støtte til personer i akutt krise – blant annet voldsutsatte – uavhengig av bakgrunn eller situasjon, og er en sentral del av samfunnets beskyttelsestiltak for utsatte individer. Det er derfor svært bekymringsfullt at et krisesenter har måttet si nei til personer som har bedt om hjelp, noe som indikerer at tilgjengelig kapasitet eller rammebetingelser ikke er tilstrekkelige for å møte behovet hos de mest sårbare.

Jeg viser til mitt svar på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 1137 av 16. januar 2026 om samme tema.
Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem og grov kriminalitet, og krisesentertilbudet er et av de viktigste beskyttelses- og veiledningstilbudene for kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner. Etter krisesenterlova er det kommunene som har ansvaret for å sikre et krisesentertilbud. Krisesentertilbudet er et lavterskeltilbud, ingen voldsutsatte skal avvises, og kommunen er forpliktet til å ta imot en voldsutsatt, uavhengig av kommunetilhørighet.
Krisesentertilbudet er et kommunalt tilbud, og det er opp til kommunene selv å bestemme hvordan tjenesten skal organiseres og finansieres. Det er viktig å legge til rette for at kommunene har et aktivt eierskap til krisesentertilbudet, og staten verken kan eller skal detaljstyre hvordan kommunene følger opp sine lovpålagte plikter. På bakgrunn av opplysninger fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er mitt inntrykk at krisesentrene strekker seg svært lagt for å imøtekomme voldsutsatte som trenger hjelp og beskyttelse. Ved eventuelle kapasitetsproblemer kontaktes andre krisesentre for bistand, og mange krisesentre tar også i bruk ekstra sengeplasser og sørger for midlertidige løsninger dersom behovet er akutt.
Mange kommuner i Norge har en krevende økonomisk situasjon. I 2025 fikk kommunene og fylkeskommunene derfor samlet om lag 15 mrd. kroner i vekst i frie inntekter, og i 2026 er det bevilget til sammen 8,35 mrd. kroner i vekst i kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter.
Ved siden av dette er regjeringen opptatt av at vi fra statlig side legger godt til rette for den videre utviklingen av krisesentertilbudet ved å støtte opp under kommunenes faglige utvikling og dimensjonering av tilbudet. Dette skjer gjennom blant annet faglig veiledning, kompetansehevingstiltak for ansatte, tilskudd til oppgradering av krisesenterbygg og tilskudd til å videreutvikle tilbudet til særlig utsatte grupper voldsutsatte.