Mener statsforvalteren at rettssikkerheten til folk og bedrifter på Agder blir ivaretatt dersom man opphever nyere byggesaker hvor tiltaket er igangsatt og hvor tiltakshaver har søkt og handlet i berettiget god tro?

Mener statsforvalteren at rettssikkerheten til folk og bedrifter på Agder blir ivaretatt dersom man opphever nyere byggesaker hvor tiltaket er igangsatt og hvor tiltakshaver har søkt og handlet i berettiget god tro?

Statsforvalter i Agder har uttalt at det kan bli å aktuelt bruke Statsforvalterens ressurser til å gjenåpne og revurdere gamle byggesaker i strandsonen. Bakgrunnen er hyttesaken i Farsund. Dette skaper usikkerhet for innbyggere og næringsliv, og bidrar til økt saksbehandlingstid. Det betyr at gamle vedtak hvor tiltak er igangsatt eller ferdigstilt kan bli opphevet. Sivilombudet har uttalt at man kan gå 2 - 2,5 år tilbake i tid og oppheve vedtak de har gjort. Statsforvalteren selv har uttalt at man vil begrense ettergåelsen av gamle saker til dispensasjonssaker i strandsonen som er behandlet i kommunene i løpet av 2025. Det er min påstand at det er en betydelig uoverensstemmelse mellom lovanvendelsen og -forståelsen i mange kommuner. Det er også min påstand at det er stor avstand mellom både lokale og nasjonale politikeres oppfattelse av hva dagens lovverk for bygging i strandsonen tillater og hvordan lovverket håndheves og tolkes av departement og statsforvaltere. Terskelen for å innvilge dispensasjoner er nå så høy at helt kurante tiltak som ikke fortrenger allmenheten fra strandsonearealer heller ikke tillates. Vi risikerer derfor nå at enstemmige lokale vedtak om å innvilge helt kurante tiltak oppheves med den konsekvens at disse må rives eller endres.
Slik situasjonen er i dag, er saksbehandlingstiden på klagesaker som sendes Statsforvalter i Agder på over 8 måneder, mens Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har satt mål om at 90 % av rettighetsklagene skal avgjøres innen tre måneder. Prioritering av eldre saker vil nødvendigvis også presse dette ytterligere.

Det er selvsagt ikke verken naturlig eller riktig av meg å forsøke å svare på hva statsforvalteren mener. Jeg vil derfor redegjøre for de formelle rammene for de problemstillingene som tas opp i begrunnelsen for spørsmålet.
Adgangen til omgjøring i forvaltningsloven er en sikkerhetsventil med strenge vilkår. I disse tilfelle er det i praksis kun dersom en dispensasjon er ugyldig at den kan omgjøres og oppheves. Det er videre ingen automatikk i at ugyldige dispensasjoner oppheves. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak, hvor skyld, innrettelse og tiden som er gått er tre av flere momenter som har betydning. Statsforvalteren har selv uttalt at det skal mye til for at de foretar lovlighetskontroll av et vedtak hvor det for eksempel er gitt tillatelse til å oppføre en fritidsbolig og vedtaket er gjennomført.
For å kunne gi dispensasjon, må lovens vilkår være oppfylt. I denne vurderingen har det ingen betydning om dispensasjon er gitt ved enstemmig vedtak, selv om enstemmighet i folkevalgte organer i andre sammenhenger er et svært sterkt signal. Det er gjennom arealplaner kommunen har stor frihet til å bestemme arealbruken, ikke gjennom dispensasjoner. Strandsoneforvaltningen langs kysten skal være differensiert i tråd med de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen, men lovanvendelsen og dispensasjonsvilkårene må praktiseres likt for alle.