Vil statsråden redegjøre for hvordan regjeringen ønsker å stimulere til vekst i tarenæringen, særlig for aktører innen bærekraftig tarehøsting, og hvordan vil statsråden sikre næringens tilgang til råstoff både generelt og i forbindelse med etablering av marine verneområder?

Vil statsråden redegjøre for hvordan regjeringen ønsker å stimulere til vekst i tarenæringen, særlig for aktører innen bærekraftig tarehøsting, og hvordan vil statsråden sikre næringens tilgang til råstoff både generelt og i forbindelse med etablering av marine verneområder?

Langs vestlandskysten har man høstet av naturen i generasjoner. Nå opplever flere næringer at muligheten til å drive svekkes fordi rammevilkårene gradvis endres. En av disse er tarenæringen. Regjeringen har ved flere anledninger uttalt at den ønsker å legge til rette for utvikling av tang- og tarenæringen, og har understreket at dette er en næring med stort potensial. Til tross for dette har regjeringen vedtatt enkelte forbud mot tarehøsting i marine verneområder.
Tareskogen langs norskekysten er en uvurderlig ressurs. Fra norsk stortare utvinnes alginat, et allsidig naturprodukt som brukes i alt fra livreddende medisiner og sårbehandling til matprodukter og miljøvennlige alternativer til plast. Norge står for rundt 30 prosent av verdensmarkedet for høykvalitetsalginat, og produksjonen skaper viktige arbeidsplasser langs kysten. Høsting skjer i rotasjon mellom felt, slik at hvert område hviler i minst fem år før neste høsting. Dette sikrer naturlig gjenvekst og opprettholder økologisk balanse. Havforskningsinstituttet bekrefter at tarehøsting ikke har varig negativ påvirkning på det marine økosystemet.
De siste årene har vi sett flere eksempler der statsforvalteren tilrår forbud mot tarehøsting, selv om forskrift om tang og tare allerede begrenser høsting til 20 meters dyp, mens annen aktivitet med større påvirkning tillates i verneområdene. Dette skjer parallelt med at regjeringen sier at den vil støtte grønne og bærekraftige næringer. Nå pågår arbeidet med nye marine verneområder, blant annet på Giske, og næringen er nok en gang bekymret for å miste flere høsteområder.

Tare har et stort potensial for kommersiell utnyttelse. Fra tare utvinnes alginat, og alginatet fra stortare i Norge har en spesielt god kvalitet som tillater utviklingen av mer raffinerte produkter enn alginat fra andre steder i verden gjør. Dette gjør norsk alginat ettertraktet blant annet innenfor områdene farmasi, medisin og biomedisin.
For å legge til rette for en tarenæring er hele kyststrekket fra Rogaland til Nordland sør for Vega åpnet for kommersiell tarehøsting. Høstingen er organisert i høstefelt, og for å ivareta økosystemet brukes høstesyklus og høsteplan, som skal sikre at hvert høstefelt får en tilstrekkelig hviletid før det høstes på nytt. Høsteplanen sikrer også at nabofelt ikke høstes påfølgende år slik at det ikke høstes i store sammenhengende områder. Det er lagt ned betydelig forskning og ressurser på å utrede bærekraftskriterier for tarenæringen, og høstingen av tare langs norskekysten skjer i dag på en bærekraftig måte. Tilstanden i høstefeltene overvåkes, og myndighetene får årlige råd om tareforvaltningen. Dersom tettheten av stortare er lav og lite utviklet, kan Havforskningsinstituttet gi Fiskeridirektoratet råd om å utsette høstingen for å gi tarevegetasjonen bedre tid til restitusjon.
Enhver virksomhet kan starte med høsting i områder som er åpnet. Høsting og bearbeiding av tare til høyverdig alginat krever imidlertid tunge investeringer og spesialisert kunnskap. Dette setter naturlig nok begrensninger på deltakelse. Pr. i dag er det kun ett selskap i Norge som har kompetanse og infrastruktur til å høste tare i større kommersiell skala og utvinne alginat. Ett annet selskap er i en oppstartfase.
Det samlede høstevolumet har vært mellom 150 000 og 170 000 tonn de siste 20 årene. Uttaksgraden anslås å være mindre enn 1 % av tarebiomassen. At det er store områder tilgjengelig for tarehøsting, at uttaksgraden er lav og at tareskogen har meget god restitusjonsevne, tilsier at vekstpotensialet for næringen kan være stort.
Det er imidlertid store variasjoner i uttaksgrad mellom fylker, mellom høstefelt og innad i høstefelt. Høstingen er pr. i dag konsentrert i små områder sett opp mot den geografiske utbredelsen til alle høstefeltene. Og stort sett gjentas tarehøstingen i de samme områdene innenfor et høstefelt når feltet åpnes for høsting på nytt. Det har økonomiske grunner: Det høstes i de områdene hvor det er best gjenvekst og best fangstvolum.
Det er også slik at bunntopografi hinder lønnsom tarehøsting mange steder. Dagens høstingsredskap har klare begrensninger for hvor de kan brukes. Havbunnen må være jevn, uten stein og furer. Dagens høstingsteknologi er altså sannsynligvis en brems for høstingsvolumet. Det er næringen selv som må ta hovedansvaret for innovasjon og utvikling av ny og bedre teknologi, men til nå har det vist seg vanskelig å utvikle bedre løsninger.
Den eneste muligheten vi foreløpig har til å finne flere gunstige felt, er å åpne en større del av kysten for høsting. De nordlige delene av Norges kyst har imidlertid vært plaget med kråkeboller, og tareskogen i disse områdene er mer sårbar. En åpning for høsting nordover er derfor ikke aktuelt i dag. I forbindelse med regjeringens arbeid med en plan for restaurering av tare vil man forhåpentligvis få et klarere bilde av om det kan bli aktuelt i fremtiden.
Innenfor verneområder i sjø gjelder egne regler, og verneformålet og verneverdiene, altså den naturen vi ønsker å ta vare på i området, er styrende for hvilke aktiviteter som kan tillates. Vern av enkelte særlig viktige tareskogforekomster er en integrert del av en helhetlig forvaltning av våre havområder, så i verneområder kan tarehøsting bare tillates dersom dette er forenlig med verneformålet. Hvorvidt tarehøsting kan tillates, vurderes konkret som en del av verneprosessen for det enkelte området.
Som regjeringen har pekt på i sin plan for Norge, vil vi prioritere forutsigbarhet for næringslivet. Det gjelder selvsagt også tarenæringen. Jeg er gjort kjent med at det har vært ulik praksis mellom landets statsforvaltere når det gjelder innsigelser knyttet til tarehøsting i forbindelse med kommunale arealplaner. NFD er i dialog med KDD om hvordan dette kan løses slik at næringen får mer stabile rammevilkår.