Hvordan og med hvilke virkemidler vil statsråden bidra til å hjelpe kommunene med å følge regelverket og ta ansvar for å fjerne hindringene for ankring i gamle uthavner og stoppe nye hindringer, …

Hvordan og med hvilke virkemidler vil statsråden bidra til å hjelpe kommunene med å følge regelverket og ta ansvar for å fjerne hindringene for ankring i gamle uthavner og stoppe nye hindringer, gjennom for eksempel veiledning, faglige ressurser og støtte, gi Kystverket mulighet til å gripe inn i grove saker, samt bruk av virkemiddelapparatet til Statsforvalteren og fylkeskommunen?

Det er stilt spørsmål knyttet til tiltak i skjærgården som er til hinder for bruk av uthavner som ankringsplass. Det er blant annet mulig å inkorporere uthavner i kommuneplanenes arealdel. Imidlertid viser omfanget av alle ødeleggende utlegginger av rør og kabler i skjærgården at regelverket ikke har fungert etter hensikten, at Statsforvalteren ikke har påsett at statlige retningslinjer følges og at mulighetene i Plan og bygningslovens arealdel ikke er benyttet i særlig grad. Fakta er at i enkelte områder er mer enn 50 % av uthavnene/ankringsplassene for fritidsfartøy unødvendig helt eller delvis ødelagt. Det bør ikke være valgfritt for kommunen å følge opp en ulovlighet etter PBL § 32. Unntaket fra det prinsipielle kravet om å følge opp, er om ulovligheten kan betegnes som ubetydelig. Det kan ikke komme til anvendelse hva gjelder ødeleggende utlegginger i uthavner der det nesten alltid fins alternative traseer, fordi slike tiltak i stor grad berører allmennhetens interesser og ferdselen for et betydelig antall brukere av fritidsfartøy. Uten tiltak er det lite trolig at forvaltningen vil endre sin praksis. I realiteten er mange uthavner og ankringsplasser i skjærgården stengt for allmennheten. Blant annet Kystverkets manglende instruksjonsrett hindrer at korrigerende tiltak iverksettes. Statsråden oppfordres til å sørge for å reetablere ødelagte uthavner. Å legge om sjøledninger er vanligvis ikke spesielt komplisert eller kostbart. Kartverket tegner nå rutinemessig inn på sjøkartene alt av sjøledninger de får melding om. De kunne være en ressurs som varsler kommunen og Kystverket eller Statsforvalter der de så at viktige ankringsplasser blir kompromittert. Hindringene skyldes sjelden viktige lokalpolitiske interesser, snarere mindre private interesser uten at alternativene er godt vurdert. Jeg legger til grunn at statsråden deler vår bekymring for at mange gode uthavner ikke lenger kan benyttes på grunn av nye og noe eldre hindringer og at det er ønskelig å få tilbake flere uthavner og hindre at nye blir ødelagt. Med spørsmålet ønsker vi å få belyst de regulatoriske og organisatoriske mulighetene statsråden ser for å arbeide med problemstillingen og hvilke grep statsråden mener regjeringen bør ta for å løse utfordringen.

Kommunen har gjennom kommuneplanen hovedansvaret for helhetlig arealplanlegging i sjø. Alle kystkommuner bør derfor vurdere arealbruken i kystnære sjøområder, inntil én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Ankringsplasser dekker nasjonale og regionale behov for trygg oppankring, og må sikres i planleggingen.
I kommuneplanen kan arealformålet «bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone» benyttes, med bestemmelser som regulerer utlegging av sjøledninger. Ankringsområder kan vises med formålet «ankringsområde» både i kommune- og reguleringsplaner. Utlegging av sjøledninger er ikke tillatt innenfor dette formålet. Arealplaner er derfor svært viktige for å verne om ankringsområder. Kommunal- og distriktsdepartementet har utarbeidet veilederen Planlegging i sjøområdene og rundskriv H-6/18, som gir nærmere veiledning om planlegging i sjø.
Å legge vann- og avløpsledninger i sjø er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. Bygningsmyndighetene skal samordne søknaden med berørte sektormyndigheter, herunder Kystverket, som blant annet gir faglige innspill til arealplanlegging i sjø når hensyn til navigasjon og trygg skipstrafikk berøres. Dersom sjøledninger er etablert uten nødvendige tillatelser, har kommunen som hovedregel plikt til å følge opp saken. Tiltakshaver skal få mulighet til å søke om etterfølgende tillatelse. Dersom tillatelse gis, kan kommunen stille krav om endret plassering. Hvis tiltaket ikke kan godkjennes, skal saken følges opp med sanksjoner, som pålegg om retting og tvangsmulkt.