I valgkampen lovte Arbeiderpartiet trygg styring, trygghet for framtiden. Så langt har vi fått løgner og krangling for åpen scene mellom kaoskameratene – ja, det totale kaos. Riktignok er …

I valgkampen lovte Arbeiderpartiet trygg styring, trygghet for framtiden. Så langt har vi fått løgner og krangling for åpen scene mellom kaoskameratene – ja, det totale kaos. Riktignok er regjeringskrisen avverget for denne gang. Med Arbeiderpartiets utrygge styring fortsetter Norge nå mot isfjellet. Det brukes stadig mer penger. Vi har et av de høyeste skattetrykkene blant sammenlignbare land, og tjenestetilbudet til folk bygges ned.

Nye rettigheter innføres uten at vi greier å gi og innfri de rettighetene folk allerede har fått. Mange eldre, syke og pleietrengende, som har bygd landet, opplever vanskjøtsel, ensomhet og redsel.

Skolen svikter mange av barna våre, og tilbud legges ned. Da skulle man kanskje tro at Arbeiderpartiet og venstresiden ville prioritere det viktigste først, men nei, dette budsjettforliket legger opp til å sende like mye penger ut av landet som kommunene får – 2 mrd. kr mer til klima ute i verden, 1 mrd. kr mer til Gaza, ut i verden. Gaza får dobbelt så mye penger fra venstresiden som norske sykehus får i økte inntekter, der man nå ser at tilbud legges ned, det kuttes over en lav sko, og mange opplever ikke å få den helsehjelpen de trenger. Kuttene i kommunene vil også fortsette med dette opplegget.

Mitt spørsmål er: Hvorfor prioriterer Arbeiderpartiet alltid å sende enda flere milliarder ut av landet, mens syke, eldre og barn i Norge ikke får den hjelpen de har krav på og rett på?