En av de største utfordringene vi står overfor, er nettopp de lave fødselstallene. Det skal virkelig ikke være sånn at vi som politikere skal løpe rundt og nøde folk til å få flere barn, det må de …

En av de største utfordringene vi står overfor, er nettopp de lave fødselstallene. Det skal virkelig ikke være sånn at vi som politikere skal løpe rundt og nøde folk til å få flere barn, det må de strengt tatt få finne ut av selv. Samtidig viser det seg at mange ønsker seg flere barn enn det de faktisk får, og da må det jo være vår oppgave som politikere å gjøre alt vi kan for å fjerne de økonomiske og strukturelle barrierene som hindrer folk i å realisere sine familiedrømmer.

Denne regjeringen gjør jo det stikk motsatte. Da snakker vi om dypt usosiale kutt i foreldrefradraget, i sosialhjelpen og i støtten til enslige forsørgere. Regjeringens kutt i engangsstønaden på over 30 000 kr vil ramme familier, mødre – ja, unge mødre, som ofte har sårbar økonomi. Samtidig har halvparten av barnefamiliene fått dårligere råd, ifølge Frelsesarmeens fattigdomsbarometer, og da hjelper det veldig lite med 320 kr ekstra i studiestøtte. Lavere priser for SFO og barnehage hjelper jo heller ikke dem med dårligst økonomi, for de har allerede krav på gratis kjernetid.

Hvorfor kuttes det i økonomien for mor i barnets første leveår, når trygg økonomi er så avgjørende med tanke på å gi barnet en bedre start på livet? Det forstår jeg virkelig ikke. Vi vet også at dårlig økonomi fortsatt er en av grunnene til at mange unge kvinner velger abort. Mener finansministeren at det er riktig å kutte i støtteordninger for småbarnsfamilier, samtidig som fødselstallene faller og stadig flere unge oppgir økonomi som grunn til å utsette å få barn?