Mitt spørsmål går til statsråd Stenseng. I mai la statsrådens eget parti fram et forslag her i Stortinget som Rødt syntes var godt, og derfor stemte vi for det, sammen med alle partier utenom Høyre. …

Mitt spørsmål går til statsråd Stenseng.

I mai la statsrådens eget parti fram et forslag her i Stortinget som Rødt syntes var godt, og derfor stemte vi for det, sammen med alle partier utenom Høyre. Det lød:

Såpass enkelt, såpass tydelig kan det sies – og helt i tråd med det programmet som Arbeiderpartiet også gikk til valg på i år, der de skriver at de vil «gjøre overgang fra trygd til arbeid enklere for dem som kan jobbe, bl.a. gjennom å øke beløpsgrensen for avkortning av uføretrygden», altså fribeløpet.

Dette er god politikk fordi mange uføre har en helse som varierer og et sterkt ønske om å arbeide litt når formen er god nok. Likevel kan man i dag ikke tjene mer enn ca. 49 000 kr i året før det møtes med avkorting av uføretrygden, byråkrati – betydelig, faktisk – og en frykt for baksmell og oppgjør. Hvis man har utgifter til bil, buss eller barnevakt, som i hvert fall folk i min del av landet ofte har for å komme seg på jobb, kan man faktisk gå i minus ved å jobbe. For mange går det regnestykket rett og slett ikke opp, verken i kroner og øre eller – kanskje ikke minst – i usikkerhet og bekymring for at ting ikke skal ordne seg. Det resulterer rett og slett i at det ikke lønner seg å jobbe, og sånn kan vi jo ikke ha det. Likevel legger Arbeiderpartiet fram et statsbudsjett der fribeløpet for uføre ikke økes med en eneste krone. Til Klassekampen sier Stenseng at det er et uttrykk for at man mener at dagens fribeløp i utgangspunktet ligger på riktig nivå.

Mitt spørsmål er: Hva er egentlig Arbeiderpartiets politikk? Er det partiprogrammet og forslaget i vår, eller er det statsrådens uttalelser om at fribeløpet faktisk er akkurat passe stort sånn som det er?