Se deg rundt i salen, president. Når salen er fullsatt, er det 169 representanter her som representerer folk fra hele Norge med ulike interesser, og som har fått et mandat fra folk. De 169 plassene …

Se deg rundt i salen, president. Når salen er fullsatt, er det 169 representanter her som representerer folk fra hele Norge med ulike interesser, og som har fått et mandat fra folk. De 169 plassene er ikke nok hvis vi skal ta inn alle helsedirektørene, for da må vi gange med to. I det norske offentlige helsevesenet er det 338 – akkurat dobbelt så mange som vi har folkevalgte representanter. Etter at helseforetaksreformen kom, har vi sett en voldsom vekst i helsebyråkratiet og at flere og flere politiske beslutninger tas av folk som ikke stilles til ansvar i valg.

Keir Starmer uttalte for kort tid siden at det å skjule seg bak statlige organisasjoner som er finansiert av skattepenger, men ikke under direkte folkevalgt styring, var noe han ville ta et oppgjør med, og han ville endre den britiske helseforetaksreformen nettopp fordi han mente at man skjulte seg bak organisasjoner finansiert av skattepenger, og at det ikke var folkevalgt styring. Han syntes det var et politisk problem at det i politiske beslutninger som er viktige for folk – hvilke helsetilbud man skal ha, den typen mest grunnleggende offentlige tilbud – ikke tas politisk ansvar.

Sist uke uttalte vår statsminister om Keir Starmer: «Vi er ledere som tenker likt, som er på samme politiske linje (…)»

Da er mitt spørsmål til statsministeren: Er statsministeren enig i kritikken fra Keir Starmer om at helseforetakene har skapt et veldig stort byråkrati, og at det er et problem at det er store statlige organisasjoner som tar tunge politiske beslutninger uten at det er direkte folkevalgt styring?