I løpet av ti år er næringsstøtten i Norge doblet, og det kommer stadig nye grep som utformes i tett dialog med mottakerne. Samlet næringsstøtte utgjør nå 90 mrd. kr, og man kan kanskje forstå at …

I løpet av ti år er næringsstøtten i Norge doblet, og det kommer stadig nye grep som utformes i tett dialog med mottakerne. Samlet næringsstøtte utgjør nå 90 mrd. kr, og man kan kanskje forstå at regjeringen har måttet øke skattene med nesten 40 mrd. kr for norsk næringsliv siden 2021. Spesielt skjerpelsene i utbytte- og formuesskatten er vesentlige, dog ikke for utenlandske eiere. Det ville være uklokt, ifølge finansministeren, og ha ført til mangel på kapital og investeringsvilje.

Havvind og batterier er regjeringens prestisjeprosjekter. Havvind er blant de aller dyreste formene for kraftproduksjon, og her ventes budsjettstøtten å øke markert de kommende årene. Batterisatsingene både i Norge og i Norden er et sorgens kapittel. Det ble alt annet enn industrielle eventyr. Da statsministeren besøkte batteriselskapet Freyr i Mo i Rana i 2021, sa han at etableringer som dette er kjernen i Arbeiderpartiets klimapolitikk, og at man skulle kutte utslipp og skape jobber. Det ble ikke mange jobber, og det ble heller ikke utslippskutt. Regjeringens eget ekspertutvalg har også vært veldig tydelig og anbefaler at satsingen på havvind bør settes på pause og batterisatsingen avvikles.

I sin selvbiografi tar finansministeren et oppgjør med det han omtaler som det miljøindustrielle komplekset, og hvordan statlige subsidier til feilinvesteringer svekker fellesskapet. Der er vi helt enige, men det var den gang. Føler finansministeren seg nå komfortabel med å skattlegge norske bedrifter og eiere så hardt som nå, og samtidig se sin kollega i Næringsdepartementet dele ut de samme pengene til ulønnsomme prosjekter innen havvind og batterier?