Jeg vil starte med å gratulere finansministeren med briller og be ham komme opp til talerstolen. I går hadde finanskomiteen høring om regjeringens perspektivmelding, og det er et spennende og …

Jeg vil starte med å gratulere finansministeren med briller og be ham komme opp til talerstolen. I går hadde finanskomiteen høring om regjeringens perspektivmelding, og det er et spennende og interessant dokument, med framtidsscenarioer og utfordringer for norsk politikk og økonomi fram mot 2060. Vi vet at det blir større kamp om arbeidskraften. Det blir flere omsorgsoppgaver, men det blir også færre til å utføre dem.

Vi har i veldig lang tid vært klar over at befolkningen blir eldre, at det blir færre i arbeidsfør alder, samtidig som altfor mange i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Det bidrar til å øke de offentlige utgiftene istedenfor å generere skatteinntekter.

Det mangler ikke på gode intensjoner fra regjeringen. Det sies at flere må i arbeid, vi må sikre en effektiv ressursbruk, og man skal ha tilgang til gode og stabile velferdstjenester. Dette er gode målsettinger som vi alle er enig i, men det som savnes i perspektivmeldingen, er konkrete tiltak fra regjeringens side. Hva vil regjeringen gjøre for å realisere disse målsettingene og intensjonene?

Det vises til at arbeidsledigheten er lav. Ja, men det løser ikke fremtidens problemer. Det er fortsatt altfor mange som står på utsiden, og som ikke er inkludert i den statistikken. Så langt har mye av ansvaret for at mange står utenfor arbeid, blitt veltet over på pensjonistene – pensjonsalderen har økt. Fremskrittspartiet mener det er bedre å starte med å få flere i arbeidsfør alder inn i arbeidslivet.

Det er fint å ønske seg flere i arbeid, men spørsmålet til finansministeren – med eller uten briller – er hvilke konkrete tiltak regjeringen vil gjennomføre for å øke arbeidsdeltakelsen, tiltak utover det å øke pensjonsalderen?