PRINSIPPROGRAM

2003

RETTFERDIGHETSPARTIET

PRINSIPPROGRAM

KJÆRE VELGER - KJÆRE MEDMENNESKE!

Du leser nå i Rettferdighetspartiets prinsipprogram. Det vil si at du får lese litt om vår analyse av samfunnsproblemene og om hvordan vi mener vi kan løse dem.

Rettferdighetspartiet er et parti som er optatt av menneskeverd og av å sette mennesket i sentrum.

Rettferdighetspartiet ble blant annet startet som en reaksjon på at mange uteliggere holdt på å fryse i hjel i Oslo i desember 1996. På forhånd hadde begeret blitt fylt med mange saker som omhandlet alt fra arbeidsledighet, nyfattigdom, gjeldsofre, sykdom, eldre, mangelen på rimelige boliger, psykiatrien, privatisering, raseringen av velferdsstaten osv. Uteliggernes situasjon var en av de ting som fikk begeret til å flyte over.

Meningen var at Rettferdighetspartiet skulle være et parti for "svake grupper", eller rettere sagt, grupper som blir utstøtt fra samfunnet. Etter hvert har vi forstått at folk vi kan plassere i andre grupperinger, også har behov for et nytt parti. Vi ser nå for eksempel at også vanlige arbeidere og akademikere melder seg inn i partiet.

Er du en av dem som stadig merker at lønna aldrig strekker til? At selv om du får høyere lønn, blir bare skattene og avgiftene enda høyere. Er du en av de 500 000 som har problemer med å betale en uforutsett regning på kr. 2000,-.

Har du lagt merke til at samfunnet blir hardere og hardere, og mener myndighetene har skylden? Mener du at Norge er best tjent med at folk har så gode levevilkår at de kan finne mening og lykke i hverdagen. Er du opptatt av at godene i samfunnet blir rettferdig fordelt?

-Da bør du lese resten av programmet!

VÅRT SAMFUNN ER DEG, MEG OG ALLE ANDRE

Det er ikke til å unngå, vi har blitt så mange mennesker på jorda, at vi er nødt til å organisere oss i samfunn. Samfunn, er mennesker som har en viss grad av orden i sin omgang med andre mennesker. I samfunnet har vi lover og regler, skikk og bruk, og skal blant annet gjennom vår oppdragelse og skolegang, bli utrustet til å møte hverdagens utfordringer. Vi skal lære oss å forholde oss til andre mennesker, og blir opplært til å "forstå" hva som er rett og galt. Allikevel er det mange som ikke klarer å tilpasse seg til samfunnets normer, som ikke klarer å finne "sin plass" eller en mening med sin tilværelse. Dette fordi samfunnet har blitt så komplisert, og er sammensatt av så mange forhold som enkeltindividene ikke har noen mulighet til å lære seg, eller få oversikt over.

I tillegg kommer vi alle fra forskjellige familier, har forskjellig skolegang og arbeidserfaring. Vi vokser opp i forskjellige miljøer, har forskjellig kulturbakgrunn, tror på forskjellige religioner, eller tror ikke på noen religion i det hele tatt. Det er mange forhold som er med på å "prege" oss, og som gjør at vi er de vi er. Vi får alle sammen våre "særpreg", ingen er like, og vi har forskjellige meninger. Dette får da også stor betydning for hvordan vi fungerer eller ikke fungerer, i samfunnet.

Alle får etter hvert forskjellige politiske meninger og verdisyn, og er dermed i neste omgang, med på å påvirke og utvikle samfunnet. Det blir en runddans, samfunnet påvirker oss, og vi påvirker samfunnet.

Noen ganger blir vi påvirket mer av samfunnet enn hva vi kanskje er klar over, for det finnes krefter i samfunnet som ikke er demokratiske og som beriker seg selv og sine medsammensvorne - på bekostning av folket. Det virker av og til som om det finnes krefter som ligger utenom de på den vanlige høyre-venstre-aksen. Disse kreftene fremstår mer som skjulte, mafialignende krefter, som står i et motsetningsforhold til vanlig folk som bor i Norge og som bor i resten av verden.

At det finnes krefter som opererer etter en skjult agenda og som representerer krefter som finnes utenfor Norge, fremstår ofte som konspirasjonsteorier og de blir som regel latterliggjort av våre makthavere - som nettopp spiller på lag med disse utenlandske kreftene.

Vi ser det som en utfordring å bekjempe disse kreftene ved å informere folket i Norge om dem, for vårt mål er at vanlig folk i Norge skal ha det godt - i ett rettferdig samfunn!

MENNESKEHETENS UTFORDRINGER

Mennesket står overfor en av sine største utfordringer. I løpet av de siste to hundre årene har vi hatt en industriell/teknisk revolusjon, som har flyttet grensene enormt for hva som er mulig for oss å gjøre. Samtidig har vi tilegnet oss så meget kunnskap og informasjon at vårt syn på verden, på oss selv og religionene har forandret seg. Dersom vi ikke klarer å bruke de kunnskapene vi har på en konstruktiv måte, vil det være en stor fare for at vi innen kort tid vil ødelegge alt grunnlag for vår eksistens på jorden.

Hittil har menneskene brukt sine kunnskaper på å berike seg selv, på å skaffe seg profitt, uten å ta hensyn til økologi og miljø. De som har hatt makta økonomisk og politisk, har heller ikke tatt hensyn til hva som er til det beste for menneskeheten. Derfor er kriger, sult, nød, fattigdom, undertrykkelse, tortur, terror og overvåking helt vanlig over hele verden. Det er så vanlig at mange som bor i staten Norge ikke engang gidder å bry seg med det. Overalt kan vi se symptomer på at samfunnet er sykt. Noen av symptomene er narkotika- og eller annet rusmisbruk, kriminalitet, vold og drap. Andre symptomer er at mange ikke mestrer sin hverdag og er fulle av angst, nerver, depresjoner og selvmordstanker. Det er påfallende, at etter hvert som våre materielle goder har blitt flere og bedre, så forsvinner våre åndelige verdier, etikk og moral. Dersom man skal beskrive deler av menneskehetens åndelige tilstand, kan man bruke ord som forfall, rusmisbruk og dekadens.

Det råder nærmest en slags forvirring og apati blant mange mennesker, som forhindrer dem i å gjøre noe med sin egen situasjon - og nettopp det er målet for en del makthavere - å skape så mye kaos og desinformasjon, at folket blir fremmedgjort. Folket aner ikke hva det skal gjøre for å løse de enkleste samfunnsproblemer, som makthaverne heller ikke ønsker å løse - for det vil gå på bekostning av de rike, veletablerte og privilegerte - ikke bare i Norge, men også i verden forøvrig.

TOMHETENS TYRANNI

Tomhetens tyranni er å hele tiden måtte kjempe mot tomhetsfølelse, apati og depresjoner. De fleste mennesker hater følelsen av indre tomhet, en tilstand hvor man føler det mangler meningsfylde og lykke. De fleste forsøker å kjempe mot "tomhetsfølelsen", men merkelig nok ikke ved å finne gode løsninger, men ved lettvinte løsninger som bare hjelper for en kort stund, og som deretter gjør tomhetsfølelsen enda større, f.eks. forbruk, hamstring av materielle goder, abnorm seksualitet og rus.

På den ene siden finnes det mange fattige som er så vant til elendighet, nød, fattigdom og psykiske problemer - at hvis de plutselig opplever meningsfylde og lykke - så ramler hele deres tilværelse i filler, og de mister sin såre trygghet. Når ingenting kan gå mer i stykker, er det ikke så mye mer å være redd for. For mange er lidelse et middel til å unngå tomhetsfølelse. De piner og plager seg selv, og setter seg selv i de mest problematiske situasjoner - for at lidelsen skal fortsette.

På den andre siden finnes det mennesker som har alle materielle goder, men som allikevel ikke lever et liv som føles som meningsfullt, fordi det f.eks. mangler åndelige verdier og sosiale relasjoner. Derfor må mange fortsette å fylle tilværelsen med materielle goder, luksusforbruk, mat, alkohol og tom humor - hvor de hele tiden må vri på alle ting og situasjoner for å finne noe morsomt å le av. Når det ikke lenger går an å trekke flere morsomheter ut av livet - da kommer depresjonene, fordi det ikke finnes noen åndelig plattform å stå på - en mangel på indre styrke.

Hvordan man skaffer seg en indre styrke, meningsfylde og lykke finnes det mange meninger om. Alt fra å gi sine nærmeste kjærlighet og omsorg, til å skaffe seg kunnskap og erfaring som omhandler de fleste av menneskets og naturens sider. Det kan f.eks. være godt å kunne litt om kroppen (humanbiologi), psykologi, filosofi, skolemedisin, alternativ medisin, kosthold, religioner, livssyn, politikk, språk og mellommenneskelige forhold.

Det kan også være godt å ha gode erfaringer og vite at man gjør gode ting som å hjelpe andre, drive med naturvern, spise sunt og mosjonere. Stort sett må man tilegne seg en livsstil hvor man tar vare på seg selv og sine nærmeste. Livsstilen påvirker mange områder av livet, også de økonomiske. Den påvirker også vår psykiske og fysiske helse. For mange er det imidlertid økonomien som påvirker livsstilen. Poenget er å finne en livsstil, en åndelig plattform og indre styrke, som gjør at man får et godt liv uberoende av f.eks. økonomiske-, politiske- og sosiale forhold .

Indre styrke får man også ved hele tiden å forsøke å gjøre de riktige tingene og ved å være rettferdig - å leve med sunne verdier - som noen ganger går på tvers av hva makthaverne mener er godt for deres mulighet til å herske.

Hvis en person f.eks. ønsker et mer anarkistisk samfunn, hvor han eller henne, blant annet frigjøres for kampen om privat eiendom, så kan denne personen antagelig oppnå mer frihet for seg selv; men dette går på bekostning av makthavernes mulighet til å få personen til å bli en gjeldsslave og lønnsslave - som skal produsere verdier og et overskudd som skal tilfalle makthaverne (økonomiske og politiske). Hvis en person vil arbeide mindre og fordele godene mer rettferdig, så ødelegger han grunnlaget for dagens samfunnssystem - men kanskje vil han være i stand til å oppleve mer lykke og meningsfylde for seg selv og sine nærmeste.

VERDIER OG SYMBOLER

Før i tiden, før man visste hvordan sammenhengene i naturen og i universet var, trodde menneskene at alt som ikke kunne forklares var noe overnaturlig eller guddommelig. Derfor hadde meneskene ritualer og seremonier hvor man ofret og tilbad gudene. Man hadde ritualer og seremonier når man sådde og høstet, når man slaktet dyr, giftet seg, ved fødsler, begravelser og ved seremonier som var religiøst eller kulturelt betinget. Ved disse ritualene og seremoniene brukte man ofte symboler som symboliserte overopphøyede religiøse verdier, moral, etikk, og rettferdighet. For å overleve og for å ha stabilitet og balanse i hverdagen, var det viktig med symboler og ideer som viste hva som var "hellig", slik at man ikke foretok seg handlinger som var til skade for seg selv eller andre. Dersom man tilbad gudene, ofret, levde gudfryktig og fulgte lover og regler ville man bli belønnet. Hvis man derimot foretok seg handlinger som var "ondsinnete" eller ulovlige, kunne man bli straffet av gudene med sykdom, død eller dårlige avlinger. Derfor var symbolene og ritualene oppdragende.

For at naturen og vi selv skal fungere optimalt, er det nødvendig å kjenne og følge de sykluser vi eksisterer og beveger oss i, samtidig som vi for eksempel må finne ut hvordan vi henter ut ressurser fra naturen på en mest mulig balansert måte. Vårt personlige forbruk må være mest mulig balansert. Blir for eksempel matinntaket for ensidig eller ubalansert vil vi bli syke eller dø. Symbolene er ofte uttrykk for, og en påminnelse om den balansen, og det behovet for rettferdighet som eksisterer overalt - i naturen, universet og i oss mennesker selv.

I vår underbevissthet og i genene er det sannsynlig at mange av de eldste symbolene er lagret, og de dukker opp når vi minst aner det, for eksempel i våre drømmer. I mange tilfeller kan de spores tilbake til ideer og bilder, som vi møter i de eldste opptegnelser og i primitive samfunn. Vi har også kultursymboler, som brukes til å uttrykke rettferdighet og "evige sannheter" i religionene i alle samfunn. Disse kultursymbolene har undergått mange forvandlinger og en mer eller mindre bevisst utvikling, og er dermed blitt kollektive forestillinger i kultursamfunnene. Mange symboler har derfor vært viktige bestanddeler i vår psykiske utrustning og vitale krefter i vår samfunnsoppbygging.

Det moderne menneske har forkastet mange, eller de fleste av de gamle symbolene, ritualene og seremoniene. Vi har blitt rasjonelle og tror bare på det vi kan se og fornemme. Over tid har den moderne vitenskap fortrengt det tradisjonelle, religiøse verdensbilde.

Ved å ødelegge vår evne til å tro på overopphøyede, hellige symboler, har vi mistet vår overtro, men i denne prosessen har vi også mistet vår identitet, vår moral og åndelige verdier. Prisen vi må betale er verdensomspennende forvirring og oppløsning. Menneskene blir fremmedgjorte, det vil si at vi mister evnen til å se sammenhengene i samfunnet og til å kunne se meningen med vår tilværelse. Dette fordi den informasjon vi mottar er overveldende og ofte direkte feilaktig. I mange tilfeller blir vår bevissthet direkte manipulert og formet av makt- og kapitalinteresser som vil styre og påvirke oss til fordel for seg selv.

Gjennom vitenskapelig forståelse er menneskenes tradisjonelle plass i naturen forsvunnet. Vi er ikke lengre vevet inn i naturen, og har mistet vår følelsesmessige tilknytning til de naturbegivenheter som før hadde en symbolsk betydning. Lyn, torden og jordskjelv symboliserer ikke lenger sinte guder. I floder og elver finnes det ikke lenger noen ånder. Intet tre står for et menneskeliv og i berget det blå, finnes det ikke lenger noen troll. Det er ikke noen stemmer som taler til mennesket fra stein planter og dyr, og mennesket taler ikke til dem i den tro at de kan høre det. Kontakten med naturen er forsvunnet, og sammen med den de grunnleggende følelsene og energien som var forbundet med symbolene.

Før i tiden, når mennesket levde av og i naturen, fikk de spenning nok i hverdagen når de for eksempel jaktet og fisket. I dagens samfunn lever vi mer beskyttet. Vi går i butikken og henter mat. Skal vi se farlige dyr, ser vi dem i zoologisk have. Og klarer vi ikke å brødfø oss selv, får vi penger på sosial- eller trygdekontor. Skal vi ha spenning må vi kjøpe den, og deler av næringslivet lever og profiterer på å skape spennende aktiviteter for mennesker som kjeder seg, og som ikke vet hva som er en meningsfull tilværelse. I kampen for profitt blir produktene mer og mer spekulative, og de tres ned over hodene på oss gjennom reklame.

Før var det også slik, at forhold som var ekstraordinære og utenom det vanlige og dagligdagse, var hellige og overopphøyede. Kjærligheten og seksualiteten var hellig. Bryllupsseremonien, giftermålet, fødselen og døden var hellige. Hviledagen var hellig osv. I dag er det ingenting hellig. I dag kan vi for eksempel se at folk bretter ut kjærlighets- og seksuallivet sitt i ukeblader og i dagsaviser. I dag er alt lov, alt kan kjøpes. Det finnes ikke begrensninger for noen ting, bare det kan nytes eller gi fortjeneste. Hva som er bra for en selv, samfunnet eller miljøet kommer i annen rekke, eller er overhodet ikke interessant.

Hva skal vi så gjøre for at samfunnet ikke skal gå i oppløsning, eller for at verden ikke skal gå under ved at naturen bryter sammen. Jo, vi må gå et par skritt tilbake og se på symbolene og ritualene menneskene brukte før og forsøke å finne rettferdige, rasjonelle og funksjonelle erstatninger vi kan bruke nå. Vi må se på hensikten med at de var der, nemlig å lære oss etikk, moral, lover og regler - som skulle ta vare på oss selv og miljøet rundt oss.

I dag nytter det ikke å ensidig (fundamentalistisk) slåss for at en spesiell religion skal råde i verdenssamfunnet. Dette fordi enhver religion har egne symboler som enten er til for å fremme religiøse lederes, et folkeslags eller en nasjons interesser. Derfor nytter det heller ikke å slåss for at politiske ideologier skal være enerådende rettesnorer for samfunnsoppbygging og samfunnsstruktur. Dette for at alle ideologier alltid er laget for, og tilpasset slik, at enkeltpersoner eller grupperinger i samfunnet skal få mer makt og fordeler enn andre i samfunnet.

OM RELIGIONER

Hele veien opp gjennom historien er det oppstått nye religioner. Enten som forgreininger fra etablerte tradisjoner (sekter), eller som resultatet av at to eller flere religioner er blitt sammenfiltret til noe nytt. Flere av de store religionene er startet på denne måten, for eksempel buddhismen, kristendommen og islam.

I dag lever vi i et internasjonalt miljø, og et tilsvarende mangfold av religiøs påvirkning er derfor naturlig. Mange av de nye religionene kommer for eksempel fra India. Det ser altså ut som at religiøs mangfoldighet henger sammen med vår nære kontakt med andre kulturer og levesett.

Faren er at det i fremtiden også i Norge skal oppstå alvorlige konflikter mellom folk som har forskjellige religiøse trosretninger. Løsningen på problemet må være å vise at de fleste religioner egentlig har samme opphav, slik at det egentlig ikke er noen grunn til å krangle om hva som er riktig eller gal religion. Går vi langt nok tilbake ser vi for eksempel at gresk mytologi, indisk veda, egyptisk mytologi, latinamerikansk osv. , stammer fra summerisk mytologi (Mesopotamia), som er den eldste. Alle disse eldre mytologiene har like mange guder, nemlig 12 stykker. Mytologiene, historiefortellingene, er alle ganske like og ligner veldig på sumerisk mytologi. De er bare på forskjellig språk og gudene har bare forskjellige navn. Videre stammer for eksempel buddhismen, jødendommen, kristendommen og islam fra disse eldre mytologiene.

Litt av poenget med å ha en religion er jo å forklare hvordan vi er blitt skapt, hvorfor vi er til og hva som skjer med oss når vi dør. Religionene skal også vise oss hva som er rett og galt., slik at vi kan få en balansert livsstil, som igjen sikrer en sunn og god helse og gode livsbetingelser.

Det vi i hvert fall kan enes om, uansett om vi er religiøse eller ikke, er at det er forskjellige grader av det å "tro på Gud". Gud blir et definisjonsspørsmål. Vi kan godt si at vi tror på Gud, bare vi får lov til selv å definere hva Gud er. Hvis vi for eksempel sier at Gud er alle energier som finnes i verdensrommet, at Gud er alle naturlovene, at Gud rett og slett er alt, og at Gud finnes i dyr, i mennesker, planter, vann, luft, stein, maskiner, biler, plast, glass, spiker osv. Hvis vi også sier at Gud er rettferdigheten og kjærligheten som finnes i våre gode (hellige) tanker, i det skrevne ord, i våre bilder og symboler. Og hvis vi også definerer Gud som noe som inneholder alle motsetningene som lys og mørke, varmt og kaldt, surt og søtt, godhet og ondskap osv. Da vil flere mennesker kunne si at vi tror på Gud, og vi vil kunne samarbeide med, tolerere og respektere andre religioner.

Vi kan også snu litt på flisa og si at naturen består av energier og materie, mens det guddommelige er noe som sitter i hodet på oss mennesker - ettersom vi har bevissthet og kan tenke. Naturen på sin side består av et sett med lover og sykluser vi mennesker tradisjonelt har tatt til følge. Har vi gått på tvers av naturlovene har ting gått galt. Altså lovmessigheter vi har knyttet til begrepet Gud. Naturen er blitt Gud, inni våre menneskelige hoder finnes Gud og vi bruker guddommelige symboler for å forstå det hele. Gud er imidlertid et begrep vi mennesker selv har skapt, og derfor kan vi også definere oss selv som guder. Hvis vi definerer oss selv som guder eller menneskeguder, må vi begynne å ta ansvar for oss selv og miljøet rundt oss, ettersom det da ikke vil finnes noen andre krefter som kan gjøre det for oss.

Det som er galt er når religiøse ledere bruker religion som et maktmiddel, og setter i gang kriger mellom folk med forskjellige religioner, for at de selv skal få mer makt og gode økonomiske betingelser. Det er ikke de såkalte "gudshusene", "bønnene" eller "prestene" som er grunnlaget for om en religion er god eller dårlig. Det er hvordan hvert enkelt individ praktiserer religionen i hverdagen som betyr noe. Derfor vil RP henstille til alle religiøse og troende, om at de i det minste legger vekt på det de kan finne i sin religion om rettferdighet, kjærlighet og gode (hellige) tanker og gjerninger.

RP er som parti religionsnøytralt, men vil arbeide på grunnlag av humanistiske verdier og rasjonell tenking. Moral og etikkspørsmål vil da være basert på at enkeltindividene skal se verdien av fellesskapet. Forøvrig får hvem som helst tro på hvilken religion eller trosretning en selv vil.

OM RETTFERDIGHETSPARTIET OG IDEOLOGIER

Når vi diskuterer politikk, er det mange som lurer på hva slags ideologi Rettferdighetspartiet bygger sin politikk på. Svaret er enkelt; RP bygger ikke sin politikk på noen av de tradisjonelle "gamle" ideologiene. Dette fordi ingen av de tradisjonelle ideologiene har reelt potensiale i seg til å løse de problemer vi mennesker står overfor. De tradisjonelle ideologiene lager heller flere problemer, eller sørger for at eksisterende problemer som fattigdom, sult, forurensing, kriger osv. - blir verre.

Karl Marx som bærer navnet til en av våre største ideologier, sa selv at alle ideologier er "falsk bevissthet", fordi ideologier er interessebestemmende og virkelighetsfordreiende. Marx mente at det til alle tider vil finnes mennesker som vil skaffe seg makt, eller som vil holde på makt ved å lage ideologier. De som lager ideologier - gjerne den herskende klasse, eller ledende personer i andre klasser/grupperinger, vil hente informasjon ut fra samtiden, og snekre denne informasjonen sammen til ideologier - til fordel for egen klasse. En av Marx formuleringer er: "I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker, dvs. den klasse som er samfunnets herskende materielle makt er også dets herskende åndelige makt. (…)De herskende tanker er ikke annet enn de ide'messige uttrykk for de herskende materielle forhold uttrykt i tanker".

Således er også marxismen, sosialismen og kommunismen også falsk bevissthet, fordi bestemte personer i bestemte tidsepoker har tatt Marx's teorier og ideologikritikk, og gjort dem om til politiske læresetninger - ideologier - for selv å kunne skape nye makt- og klasseforhold. De borgerlige, kapitalkreftene, lager ideologier som forsvarer et samfunn som systematisk fordeler godene urettferdig. Borgerlige ideologier og systemer som kapitalisme, liberalisme og religioner, blir brukt til å undertrykke andre klasser som for eksempel "arbeiderklassen". I Norge i dag er bare ca. 5% av befolkningen industriarbeidere, og flere og flere kjøper aksjer og lever av investeringer i for eksempel eiendom. Derfor er det færre og færre som kan og vil identifisere seg med kommunistiske og sosialistiske ideologier. Ordet kommunisme kommer opprinnelig fra det latinske ordet "kommunalis" som betyr felles, og fellesskapstanken ble til ideologien kommunisme hvor man skulle yte etter evne og motta etter behov. Denne ideologien som var til det beste for arbeiderklassen, ble motarbeidet og "svertet" av kapitalinteressene, og det på en måte som gjør at kommunismen fremstår som noe "djevelsk" og ondsinnet. Men det er da heller ingen som kan forutsi at et samfunn styrt av arbeiderklassen (proletariatets diktatur), vil være et bedre samfunn enn et kapitalistisk. Et samfunn styrt av arbeidere vil måtte bruke andre maktmidler og annen overvåking enn det kapitalistiske, men det er ikke sikkert at det vil være mer humant eller bedre. Skal vi ha et rasjonelt samfunn, må det bestå av en blanding av alle modeller for samfunnsoppbygging, og det må reguleres av et sett med etiske retningslinjer som er basert på rettferdighetsprinsipper (derav navnet Rettferdighetspartiet). Vi må fortsatt ta vare på fellesskapstanken og innse at alle i samfunnet er avhengige av hverandre og at vi derfor trenger løsninger som er til det beste for fellesskapet. Fornuften må råde og ikke motsetningsideologier.

I vår tid blir ideologiene brukt til å forklare samfunnet på en slik måte at forklaringene blir mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det snakkes da for eksempel om klasseideologi, rase- og innvandrerideologi og kjønnsideologi m.m. Det er ikke bare grupper som vil beholde makt og rikdom som lager seg ideologier. Å slåss for de svakes sak, kan bli en del av en ideologisk kamp om å få makt. Hvem har det verst, og hvem er det som skal ha status som "offer" eller "taper". De som forklarer samfunnsproblemene på en mest mulig "korrekt" eller på en populistisk måte, vil få mange stemmer og dermed stor makt. Men det er ikke sikkert at den som har "den beste" ideologien har rett, eller forfekter sannheten. Ofte brukes mobbing og latterliggjøring som våpen i ideologisk krigføring, noe som er lite konstruktivt. Det finnes også de som lover sosial rettferdighet (Ap), men som i praksis sørger for at de rike blir rikere mens de fattige blir fattigere.

Rettferdighetspartiet vil legge alle ideologier døde, og heller lage politiske programmer som er bygd på rettferdighetsprinsipper for hvordan menneskeheten og miljøet rundt oss skal klare seg på best mulig måte. Rettferdighetsprinsippene er utviklet gjennom lang tid, og er antakeligvis et av de eldste filosofiske begrep vi mennesker har. Derfor er rettferdighet et begrep som står sentralt i all moral, religion, filosofi, rettssystem, og i dagliglivet. I Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon står det bl.a. under rettferdighet; "Gjennom sin forbindelse med menneskerettighetene og med nye nasjoner og underutviklede land i brennpunktet for internasjonal politikk, er rettferdighetsspørsmål en politisk realitet av første rang av vår tid". Det vil med andre ord si, at i de fleste kulturer vil menneskene ha en godt utviklet rettferdighetssans, om de da ikke er blitt utsatt for f.eks. hjernevask.

Rettferdighetspartiet er et navn, det er også et begrep som må fylles med innhold. Hva slags rettferdighet er det vi vil forfekte? Jo, den rettferdighet som er av kjærlighet til menneskene og jorda vi lever på. Rettferdighet er kjærlighet. Vi vil motarbeide den selvrettferdighet som er grunnlaget for de ideologiene som gir enkeltmennesker makt og rikdom på bekostning av andre.

DEN GODE VILJE

Vanlig folk møter den offentlige- og private fattigdom hver dag, og undres over politikernes manglende evne til å løse de enkleste oppgaver. SV vil gjerne ha mer skatt for å løse offentlige oppgaver og Fremskrittspartiet vil bruke mer oljepenger. Høyre våger ikke å si rett ut at det ikke ønsker å gi mer til det offentlige eller til svake grupper i samfunnet. Høyre vil bare "stille kritiske spørsmål ved måten vi bruker pengene på" og så krever det "en helt annen type politisk debatt". Arbeidepartiet har forsøkt å effektivisere det offentlige, men har ikke lykkes da det egentlig ikke vet hva det skal gjøre.

Ingen av partiene har en politikk som kan løse de mest presserende oppgavene Norge står overfor. De stemmer likt i ca. 80% av sakene i Stortinget og når de forhandler om statsbudsjettet er det bare noen få milliarder de krangler om. De bytter meninger alt etter hvem som er i posisjon, og konklusjonen er altså at de er som ett parti - Enhetspartiet.

Skal man finne en reell opposisjon til styresmaktene, må man finne det andre steder. Mange mener at vi har for mange partier i Norge. Derfor burde de etablerte partiene slå seg sammen til ett parti, slik at noen av de nye partiene får en sjanse til å bli en reel opposisjon. Men dette kan bli vanskelig da Enhetspartiet vil ha makten for seg selv, og derfor lager strengere valglover som gjør det umulig for nye partier å etablere seg.

Uansett må vi få gjort noe med kostnadsnivået i Norge. Vi må gå igjennom alle lover, regler og forskrifter, og fjerne det som fjernes kan. Både næringslivet og byråkratiet må få færre skjemaer å forholde seg til. Også skattene, avgiftene og gebyrene må gås igjennom. Det nytter f.eks. ikke å halvere en skatt, for da vil byråkratiet fortsatt være det samme. Nei, hele skatten må fjernes, samt det tilhørende byråkrati. Fagbevegelsen vil sikkert være fornøyd med store skattelettelser istedenfor mer lønn, noe som ikke bare kan gi mer kjøpekraft, men som også kan sikre og skape nye arbeidsplasser.

Dagens måte å diskutere politikk på kan være ørkesløs og slitsom, det blir en ideologisk kamp hvor høyre- og venstresiden hele tiden slåss mot hverandre. Derfor vil jeg gjerne komme med noen argumenter som et bidrag til en annen type politisk debatt: I moderne filosofi er "dyd" et sentralt begrep, bl.a. for Kant, som hevder at moralsk dyd eller "den gode vilje", er det høyeste gode alle andre verdier er underordnet og at dydens belønning er verdighet og frihet.

Det finnes mange dyder som rettferdighet, kjærlighet, renhet, sannhet, tålmodighet og nøysomhet. Først vil jeg etterlyse den gode vilje til rettferdig fordeling av godene. Det kan ikke være riktig at de rike får skattelette, mens fattige må betale mer. Deretter etterlyser jeg viljen til å styre landet av kjærlighet til folket, i motsetning til det egoistiske ønske om å få Norge inn i EU, slik at de rike kan bli rikere og de fattige fattigere. Renhet handler ikke bare om å vaske seg. Renhet betyr også at man ikke er korrupt, og at man ikke stjeler fra felleskassen. Sannhet har noe med åpenhet å gjøre, og at befolkningen får riktig informasjon. Dessuten betyr sannhet at man ikke lyver ved valg, slik Høyre gjør når de sier at skolen skal bli bedre, mens de i virkeligheten gjør den dårligere for fleste.

Ikke minst er nøysomhet en dyd som høyresiden av Enhetspartiet bør merke seg, da mange der er med i frimurerlosjen, hvor en av dydene er nøysomhet. Derfor burde de rike grafse mindre til seg selv ved å betale mer skatt - og så får de dyrke dyden "tålmodighet" mens de bruker litt lengre tid på bli rike. Til slutt vil jeg sitere fra Ordspråkene i Bibelen; "Når rettferdige får makten, blir det glede blant folk, når en niding blir hersker, sukker folket" og "En konge trygger sitt land med rett, den som utsuger landet, legger det øde".

RETTFERDIGHETSPARTIETS FORMÅLSPARAGRAFER:

1. Rettferdighetspartiet (RP) skal sette mennesket i sentrum og arbeide for at vanlig folk har det godt i det norske samfunnet. Vi arbeider spesielt for økt menneskeverd blant svake grupper.

2. Rettferdighetspartiet skal være ressurs- og verdiorientert sett fra økologiske og miljøvennlige perspektiver.

3. Rettferdighetspartiet skal arbeide for rettferdig fordeling av godene i Norge. Staten eier over halvparten av næringslivet i Norge, og olje- og gassforekomstene i Nordsjøen. Dette er verdier som bør komme alle innbyggere i Norge til gode. RP skal arbeide for at det ikke bare er de ressurssterke som skal ha tilgang på statens verdier. De fattige, sosialklientene, eldre, småbarnsfamiliene, vanlige arbeidstakere osv., som i utgangspunktet ikke har ressursene eller "sugerørene" som skal til for å få avkastning av statens verdier, skal få dette gjennom en godt utbygd velferdsstat.

4. Den rettferdige fordeling er den som behandler det like likt. Derfor skal RP arbeide for at det i Norge finnes normer som fastslår hva som er likt og ulikt. Idealet blir da i utgangspunktet å arbeide for at lover og regler anvendes korrekt til beste for svake grupper, og at for eksempel kvinner og menn får lik lønn for likt arbeid og at også sosialklienter får barnetrygd. Idag får de rike barnetrygd men ikke sosialklienter.

5. RP skal arbeide for at innbyggere i Norge har lik adgang til samfunnsgodene. Alle skal ha best mulig individuelle rettigheter utover stemmeretten. RP vil da at de mest grunnleggende primær- og sekundærbehov som arbeid, mat, bolig, klær, utdanning, helse og omsorg osv. skal defineres som rettigheter.

6. RP vil arbeide for at det ved offentlig fordeling legges vekt på et prinsipp om resultatlikhet når vi snakker om svake grupper, kvinner, barn, eldre og minoriteter. Da vil størrelsen på godene ha stor betydning for resultatene. Noen ganger vil det være viktig at noen grupper får mye mer - for at resultatene skal bli en utjamning av samfunnsgodene.

7. RP vil arbeide for at det ved offentlige instanser som skal behandle saker som har med mennesker å gjøre, utvikles metoder og systemer som sikrer ansvarliggjøring, slik at mennesker som har behov for hjelp får den hjelpen de skal ha. Vi er imot at folk i årevis skal være "kasteballer" i de offentlige systemene. Når noen får dårlig behandling av stat og kommune, f.eks. får et avslag på en søknad og dermed anker saken videre, så må det i siste rekke finnes organer som kan ta affære slik at sakene kan bli løst.

8. RP vil arbeide for at kommunale og fylkeskommunale virksomheter forblir under demokratisk politisk styring og offentlig eie. Privatisering av f.eks. sykehus og alders- og sykehjem vil si at private overtar driften. Disse vil igjen ha profitt av sine investeringer. Det betyr igjen at de som må skape overskuddet blir de ansatte, som må jobbe enda hardere og stresse mer. Dette fører til slitasje, sykdom og utbrenthet for de som arbeider i disse sektorene.

9. Vi er imot privatisering av store statlige foretak som Telenor og Statoil. Disse foretakene tilhører det norske folk, og de som er så dumme å kjøpe disse aksjene - betaler bare skatt en gang til. Når de selger disse aksjene til utenlandske spekulanter, så skusler de bort norske skattebetaleres eiendom, og de som sørger for slik privatisering burde nærmest stilles for riksrett.

10. RP vil arbeide for likhet og rettferdig fordeling mellom landsdelene i rikspolitikken, og vil på det internasjonale plan arbeide for rettferdig fordeling mellom fattige og rike land.

11. RP skal være religionsnøytralt, men arbeide på grunnlag av humanistiske verdier og rasjonell tenking. Moral- og etikkspørsmål vil da være basert på at enkeltindividene skal se verdiene av fellesskapet og av at hver enkelt gjør det som hele tiden er riktig å gjøre. Rettferdighet er også hvert enkeltindivids rette (riktige) adferd.

12. RP skal være fri for de foreldete ideologiene og læresetningene som norsk politikk lenge har vært tuftet på. Rettferdighetspartiet skal gå egne veier når vi ved fremtidsrettet, rasjonell og funksjonell tenking tar beslutninger som noen ganger er radikale, og som andre ganger er mer bevarende.

13. RP skal bygge nettverk og samarbeide med flest mulig personer og, organisasjoner og partier, som er opptatt av rettferdig fordeling av godene sett i økologisk og miljøvennlig perspektiv.

14. RP vil arbeide for fred nasjonalt og internasjonalt, og arbeide for redusert våpenhandel og reduserte forsvarsbudsjetter. RP vil arbeide for en verden fri for atomvåpen.

15. RP vil arbeide for at FN's menneskerettigheter i størst mulig grad blir gjeldende i alle land, også i Norge.

16. RP vil arbeide for at FN's valgkonvensjon skal bli godkjent/ratifisert av Norge. Det vil si at alle godkjente partier og listeforslag skal ha lik rett til å delta i valgkampen, og til å få dekning i massemediene når det er valg i Norge.

DEMOKRATI PÅ "HALV TOLV"

I Norge er demokratiet på "halv tolv". Dette fordi partier som Rettferdighetspartiet ikke har lik tilgang til å få sine meninger ut i massemediene, som de store etablerte partiene har. Da tenker vi spesielt på vår "statskanal" NRK, som finansieres av folkets lisenspenger og skatter og som derfor er til for folket. Selv om ikke småpartiene får være med på alle valgdebatter etc., så burde småpartiene allikevel bli profilert litt. For folket har krav på å få vite hva alle partiene står for. Det andre er at hvis NRK kun profilerer de store partiene, vil disse fortsette å være store mens de små vil fortsette med å være små. Og selvsagt skjønner vi at vi ikke kan få lov til å være med i andre privateide medier som TV 2 - hvis de ikke har interesse av å sende noe selv da - noe som til slutt vil føre til at vi må starte egne medier som aviser, radio og TV.

Når medlemmer av små partier skriver leserinnlegg, artikler og kronikker til de store tabloidavisene i Norge, får vi dem stort sett ikke på trykk, uansett hvor korte innleggene er. Antagelig fordi våre meninger ikke er "korrekte", eller i tråd med redaktørenes politiske meninger.

FN har en valgkonvensjon som sier at alle land som har skrevet under på denne, forplikter seg til å la alle lovlig registrerte partier og listeforslag få lik adgang til å delta i valgkamp. Når så norske valgobservatører som Godal (AP), reiser ut i verden for å observere om valg går riktig for seg, så har de FN's valgkonvensjon i lomma. FN's valgkonvensjon er imidlertid ikke ratifisert (godkjent/underskrevet) av Norge, så den gjelder ikke her. Derfor trenger f.eks. ikke NRK å ha med alle partiene når valgkampdebattene sendes. NRK har da bestemt at det norske folk ikke skal få vite hva de små partiene står for. Det samme gjelder for skolevalgene. Det er bare de store partiene som får lov til å delta i panelene der.

Vi har ca. 25 registrerte partier i Norge, i tillegg kommer alle listeforslag, men det er bare de 7-8 største partiene som reelt sett får delta i valgkampen på NRK. Noen snakker endog om at NRK er ARK - Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Og spør man politikere i noen av de store partiene i Norge om hvorfor Norge ikke har ratifisert FN's valgkonvensjon, så kan man få svar som at "Vi har det jo så bra her, så vi trenger ikke å skrive under på den".

Men hvorfor er det da så viktig for oss småpartier å få lov til å delta i valgkamp? RP's standpunkter er klare. Der andre partier og massemedia f.eks. fremstiller Senterpartiets politikk som "annerledeslandet", der vil RP fremstille dagens politiske Norge som "På halv tolv landet". For i dette landet er det mange ting som er på "halv tolv" ( skjevt). Skolene er på halv tolv når de ikke får nok penger til undervisning, rehabilitering og renhold. Veiene er på halv tolv når de er fulle av dumper og huller. Psykiatrien er på halv tolv når det brukes tvangsmedisinering og overgrep mot psykiatriske pasienter, for å dempe symptomene på at samfunnet er sykt for øvrig. Fordelingen av godene er også på halv tolv når de rike blir rikere og de fattige fattigere. Boligbyggingen er på halv tolv når det ikke bygges nok boliger, slik at boligprisene skyter i været - til rene fantasipriser. Listen over alt som er på halv tolv er lang, og det trengs en "virkelig opposisjon" mot det bestående og politiske system. Dette fordi de 7-8 største politiske partiene er blitt så like at man kan kalle dem for "enhetspartiene". De stemmer likt i opptil 80 % av alle saker på stortinget og de krangler bare tilsynelatende om noen få milliarder når statsbudsjettet skal vedtas. Dagens etablerte politiske partier er blitt like og fører samme halvtolv- politikk, byråkratene er servile og sørger for at halvtolv-politikken blir gjennomført, deler av Norges befolkning lider og gremmes, og småpartiene får nesten ikke delta i det politiske system, verken i valgkamp eller i media.

Rettferdighetspartiet har mye vi skulle ha sagt, men for å bli hørt nytter det ikke å bruke samme metoder som etablerte partier gjør. Vi har mye vi vil ha fram, men for at vi ikke skal bli marginaliserte, og for at folk ikke skal synes at vi er noen tapere, må vi bruke humor, ironi, satire og parodi. Derfor var det folk fra RP som tok initiativet til å starte Verdiløses Kommisjon, som en parodi på Verdikommisjonen. Derfor snakker vi i RP om at vi i den nærmeste fremtid skal starte BoBos - Boligløses Boligsammenslutning, som en parodi på OBOS, som er en av aktørene som ikke klarer å få bygget nok billige boliger. I praksis vil det si at BoBos skal samle inn penger og bygge billige utleieboliger selv, som ingen får profitt av.

ENHETSPARTIET

Grunnen til at vi har offentlig og privat fattigdom i Norge er ikke tilfeldig. Den er skapt av politikere som ikke har peiling på økonomisk politikk, og som ikke har noen reell vilje til å gjøre noe godt for befolkningen i Norge. Istedenfor å arbeide for fellesskapets beste arbeider de for egne interesser og særinteresser.

De største partiene i Norge er så like, at de kunne slås sammen og kalles Enhetspartiet - da hadde vi sluppet all løgn og bedrag som følger norges "liksom-parlamentarisme".

Det som kjennetegner politikerne i Enhetspartiet er en politikk så dårlig, at folket føler avmakt og maktesløshet. Selv forstår ikke politikerne hvorfor det ikke blir noe særlig igjen av kronene, selv om budsjettene øker. Svaret er at kostnadsnivået er høyt fordi politikerne utøver en politikk de ikke forstår konsekvensene av. Når de øker skattene og når de lager nye lover, økes de offentlige kostnadene pga. mer byråkrati. Det private næringsliv som yter tjenester til det offentlige må øke prisene på varer og tjenester. De ansatte vil ha økte lønninger, ellers får de mindre lønn. Enhetspartiet har ikke kontroll over de høye kostnadene, fordi medlemmene ikke er opptatt av slikt, de er mer opptatt av å posisjonere seg selv.

Problemet er at politikerne ikke ser helheten og at de ikke forstår konsekvensene av sin egen politikk. De mener at vanlig folk ikke skal ha kjøpekraft og ivrer etter å regulere reallønnen - som er en viktig grunn til at økonomien blir ødelagt. For når arbeiderne får lønnsøkning, øker bare politikerne skattene tilsvarende, og dermed får ikke arbeiderne bedre kjøpekraft. De svakeste får tvert imot dårligere råd, fordi trygdene, sosialbidragene og pensjonene ikke økes.

Det underlige er, at en stor del av skattene koster mer å kreve inn enn hva det offentlige sitter igjen med i form av inntekter. Dette fordi det kreves et visst byråkrati for å forfølge pengene. Mange av skattene og avgiftene, som på tobakk, er også til for å regulere folks moral. Når skattene ikke gjør jobben, lager nemlig Enhetspartiet lover og regler som krever enda mer byråkrati. For å sikre at loven følges, må skjemaer fylles ut og mange sitter konstant i utrednings- og planleggingsmøter.

Når reallønnen skal holdes under kontroll, skjer det mange "underlige" ting med norsk økonomi som kan være vanskelig å forstå for politikerne: Lønningene og kostnadene øker, og det fører til at næringslivet får problemer. Konkurransen med utlandet blir hard og norske bedrifter må legge ned eller flagge ut. Dette ser ikke politikerne, som fortsetter å rasere økonomien: Politikerne på høyresiden av Enhetspartiet vil privatisere, mens andre deler av Enhetspartiet vil inn i EU for enhver pris.

Det kan sammenlignes med Israels forsøk på å fjerne alt som kan minne om en palestinsk stat. Enhetspartiet gjør nemlig det samme i Norge, forskjellen er at de (bevisst eller ubevisst) forsøker å fjerne det norske: Høyresiden vil privatisere arvesølvet (gjerne ved å selge det til utlandet), mens EU-tilhengerne vil kvitte seg med det for at vi lettere skal inn i EU. Resultatet er f.eks. at en finsk bedrift kanskje kjøper Hafslund, mens en annen finsk bedrift overtar produksjonen av norske penger. Enhetspartiet har altså først økt skattene og laget lover som har ført til høye kostnader. For å dekke inn kostnadene selger de arvesølvet (som å pisse i buksa), og legger ned norske arbeidsplasser for å få billigere tjenester i utlandet.

OM PROBLEMENE I NORGE OG PROBLEMLØSING

Det er slik at vi står overfor store utfordringer, og det er mange problemer som må løses. Et problem er et problem, helt til det er løst, og alle problemer trenger en løsning.

For å kunne løse problemene i Norge og i verden for øvrig, så må vi først og fremst definere problemene. Vi må finne ut av hva hvert enkelt problem er, og hvorfor vi har det. Det nytter ikke at vi skylder på hverandre, prøver å dekke det til, eller som mange gjør - kommer med unnskyldninger som bare gjør problemene verre.

Når vi tar tak i problemene vil det ofte være slik, at det er noen som har fordeler av at samfunnet for øvrig har problemer. De vil da prøve å forsvare årsakene til at problemene har oppstått. Andre, som f.eks. politikerne, er feige når de ikke tør ta tak i problemene fordi de ikke ønsker konfrontasjoner og konflikter med opposisjon eller egne partifeller. Atter andre opererer med en misforstått snillisme, som går ut på, at bare man er snill med andre, så er sikkert andre snill med en selv. Noen klarer ikke å løse problemer fordi de i første rekke er opptatt av å følge partireglement og vil forklare problemstillingene og løsningene av disse med fasttømrede ideologier.

I Rettferdighetspartiet skal vi ha åpne kanaler, og alt skal kunne diskuteres. Det skal ikke forekomme meningssensur. Hvis noen har et problem som er utenom det allment aksepterte, må vi gå inn i problemstillingen og finne ut av hva problemet består av og hvordan vi kan løse det.

FATTIGDOMMEN I NORGE

Vi har fattigdom også i Norge, og så lenge vi har det - har vi et problem. Det er slik at de rike i Norge, som ellers i verden, blir rikere og de fattige fattigere. Det hadde ikke vært noe problem at folk var rike, dersom alle var det, og dersom det ikke gikk ut over miljøet. Men så lenge de som er fattige har det dårlig - plages av det, får fysiske problemer osv. - så er det et problem for samfunnet.

Den alminnelige fattigdom er på fremmarsj i Norge. Vi får stadig flere nyfattige. I dag rammes også folk i arbeid, ikke bare mindre utgrupper - filleproletariatet. De som rammes hardest er barn, unge og eldre som har lave inntekter og de som lever av offentlige overføringer.

Få har hittil ramlet helt utenfor samfunnet. De fleste er blitt fanget opp av de etablerte velferdsordningene og av sikkerhetsnett som sosialkontorene. Allikevel er det blitt vanskeligere for svake/utstøtte grupper i det siste. Velferdsgodene blir stadig kuttet ned på, og sosial- og trygdekontorene har blitt strengere, på grunn av strengere regler og på grunn av nedskjæringer i midlene som skal fordeles. Arbeiderpartiets helse- og sosialminister Guri Ingebrigtsen har sørget for at sosialklienter ikke får barnetrygd og kontantstøtte. I tillegg til at barnetrygd og kontantstøtte trekkes fra sosialhjelpen, har Sosialminister Guri Ingebrigtsen sørget for meget lave veiledende normer for sosialhjelp. Hun sier at det ikke gjør noe ettersom sosialhjelpen bare skal være for en kort stund og derfor gis i "knipetak. Ifølge Statistisk Sentralbyrå og Utjamningsmeldinga viser det seg imidlertid at gjennomsnittlig stønadstid er 23 måneder. Det vil si nesten 2 år. Og når det er 58 000 barn som er direkte berørt av at familien lever på sosial stønad, så vil det si at disse 58 000 barna lever under fattigdom i lengre tid.

Et flertall av våre politikere prioriterer maksimal økonomisk vekst for eksportindustrien og finansvesenet fremfor en likeverdig utvikling for de mange. Derfor har også mange vanlige lønnsmottakere økonomiske problemer. For når arbeiderne får lønnsøkning, øker myndighetene skattene og avgiftene - slik at reallønnsøkningen blir liten eller lik null. De svakeste gruppene merker dette mest, for når de ikke får øket satsene på offentlige overføringer i forhold til det de får i skatte- og avgiftsøkninger, så sakker de akterut og blir fattigere og fattigere. Når Torbjørn Jagland (AP) ble statsminister i 1996, sa han at "i 1997 har vi råd til å gi arbeiderne en reallønnsøkning på 0,5%". Selv fikk han en reallønnsøkning på 23,5%.

I dag er det ca. 1,2 millioner mennesker som lever av offentlige overføringer. Ca. 250 000 mennesker er berørt av sosialhjelp, og ca. 500 000 mennesker har vansker med å betale en uforutsett regning på kr. 2000,-. Ca. 70 000 familier har en kriseøkonomi. Dersom rentene går opp, vil ca. 170 000 familier kunne få en kriseøkonomi.

EU og organisasjoner som Verdensbanken og FN beregner jevnlig fattigdomsomfanget i verdens land. Alle beregninger av fattigdom tar utgangspunkt i inntekt. I Norge vil EU's metoder gi en fattigdomsgrense på ca. 56 000 kroner i inntekt for en enslig person, og litt over 150 000 for en familie med to voksne og to barn. I Norge i dag blir dette ca. 10% av Norges befolkning. Ofte kan man lese i avisene om barn som er fattige og som ikke kan delta i samme aktiviteter og arrangementer som jevnaldrende klassekamerater og venner. Av og til leser vi om barn som ikke kan gå i en gebursdag, fordi de ikke har råd til å kjøpe en gave.

Rettferdighetspartiets definisjon av fattigdom, er at man også er fattig når man ikke har råd til å gjøre det samme som andre i samfunnet anser som normalt. I Rettferdighetspartiet vil vi da også si at personer er fattige når de f.eks. ikke har kjøpekraft nok til å kunne kjøpe den mest ordinære maten som andre i samfunnet spiser, eller at de ikke kan delta på de mest alminnelige sosiale- og kulturelle arenaer som andre deltar i. Da vil vi raskt kunne få opptil en million fattige i Norge. Dersom vi også sier at de som ikke har råd til å eie en alminnelig bolig, en bil, TV, PC og andre alminnelige statussymboler også er fattige, da vil vi raskt kunne definere opptil halvparten av Norges befolkning som fattige.

Norge er nesten det landet i verden hvor forskjellene i inntektsøkning mellom fattig og rik har økt mest de siste ti årene. Det er bare Italia som har hatt en større økning.

De siste ti årene har de rike i Norge fått økt sin formue med ca. 20 av sin allerede store formue, mens de som har hatt litt har fått økt sin formue med ca. 1% av det lille de hadde fra før av. De fattige har blitt 28% fattigere, fordi de ikke har fått økt sine overføringer i takt med skatte- og avgiftsøkninger.

Det mest absurde eksempel på skjev/urettferdig fordeling av godene er at de tre rikeste menneskene på jorden, med Bill Gates i spissen, har like stor formue som de fattigste 600 millioner menneskene i verden, som tilsvarer hele 27 land.

LAVE TRYGDER OG SOSIALE YTELSER

Ved Stortingets behandling av Velferdsmeldinga i juni 1996, dannet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet et flertall som stemte for innskrenkinger i våre trygdeordninger. Høsten 1996 stemte de samme partiene for nye dagpengeregler som har gitt arbeidssøkere dårligere levevilkår.

For å få arbeidsledighetstrygd måtte nå siste års inntekt i 1997 ha vært over 51250 mot tidligere 29 000 kroner i 1996. Tidligere arbeidsledighetstrygd og KAJA-lønn ble i tillegg ikke regnet som gyldig årsinntekt. A-trygden ble forkortet fra å kunne vare 3,7 år til å kunne vare maks 3 år. Overgangsstønad ble redusert fra å vare i 10 år til 3 år.

I følge uttalelser fra Ap-regjeringens sider var det et tydelig mål å "sikre at innretningen av velferdsgodene gjør deltakelsen i verdiskapningen til det naturlige førstevalg for den enkelte…", slik at mottakerne av offentlige overføringer blir motivert til å arbeide. Folk skal tydeligvis ikke ha noen valg. Enten skal man arbeide, uansett om man får jobb eller ikke - ellers er det vær så god å nesten sulte ihjel! Om folk er i stand til å arbeide eller ikke, er ikke så nøye, bare myndighetene får redusert sine utgifter. At de politiske standpunktene i Ap, H og FRP ikke forandrer seg og vil vedvare ser man stadig på trykk i avisene. Per-Kristian Foss (H) hadde kronikken "Strategi for næringsvekst" i Dagbladet lørdag den 17 Juli 1999. Foss skriver at "For å lykkes med dette må flere av Høyres politiske konkurenter legge bort symbolpolitikken om Forskjells-Norge…". Og nå sist har vi altså fått en helse- og sosialminister i Arbeiderpartiet, Guri Ingebriktsen, som også sier at det er om å gjøre å lage så lave sosialsatser at folk blir tvunget til å arbeide. Å få en syk enslig mor ut i arbeid er ikke så enkelt når hun for eksempel ikke har et sted å bo, ikke har råd til barnehage, ikke har klær, ikke har reisepenger og ikke har mat til matpakke på jobben.

Rettferdighetspartiet mener at vi må få et sosial- og trygdevesen som tar vare på menneskeverdet. Folk må bli i stand til å klare seg selv, uten å måtte være kaste- og sparkeballer i det offentlige system. Det må en gang for alle lages regler og satser som holder, og saksbehandlerne må ansvarliggjøres slik at klientene får den hjelp de burde ha krav på.

ARBEIDSLEDIGHET

Vi er i dag i ferd med å utvikle et arbeidsmarked hvor bare de med høy utdanning får arbeid. Det er begrenset med arbeid til de uten gode karakterer på skolen. Det effektivitets- og profittrettede arbeidsmarkedet får større og større behov for arbeidere med spesielle ferdighets- og kunnskapskvalifikasjoner.

Dagens arbeidsmarked har ikke bruk for uutdannede, kronisk syke, folk i attføring, yrkes- eller bevegelseshemmede, gravide og eldre. Det er i dag 300 000 registrerte bevegelseshemmede i Norge, hvorav f.eks. 5000 er poliorammet.

De som i dag rammes hardest av endringene i arbeidsmarkedet er barn. Dette fordi det er relativt unge mennesker med barn som støtes bort fra arbeidsmarkedet. De må inn i et trygdesystem med lave satser. Det er ca. 150 000 barn som har foreldre som lever av sosialhjelp, overgangsstønad, uførepensjon, attføringspenger eller A-trygd.

ARBEIDSKRAFTEN OG FATTIGDOMMEN

Hvis vi blander inn litt historie i dette med arbeid, ser vi (i grove trekk) at den gangen vi fikk den første teknologiske/industrielle revolusjon med dampmaskinen, hadde arbeiderne ingen eller få rettigheter. Den gang satte de til og med barn til å passe maskiner.

Ved den andre tekniske/industrielle revolusjon som kom med Ford's samlebånd, var det viktig for kapitalen at arbeiderne hadde god utdannelse og kjøpekraft til å kjøpe varene de produserte. Arbeiderne var også selv med på å skaffe seg en velferdsstat ved å sloss for den - bit for bit. Kapitalen var avhengige av å ha arbeidere som fungerte, trivdes best mulig og som reproduserte seg selv.

Ved den tredje teknologiske/industrielle revolusjon som pågår nå - med overgang til data og høyteknologi, trenger vi færre arbeidere som må være enda mer spesialiserte. Disse arbeiderne er til gjengjeld godt lønnet. "Kapitalen" er i dag ikke interessert i å bevare den gamle velferdsstaten, da man allikevel ikke har bruk for hele arbeidskraften i Norge. For å slippe skatter og avgifter er det hensiktsmessig for næringslivet at velferdsstaten og statlige overføringer er så lave som mulig, slik at næringslivet er konkurransedyktig mot utlandet.

Altså - den norske oljebaserte økonomien går så det suser og kapitalen tjener penger som aldri før. Derfor er det fare for å få en overopphetet økonomi med rente-, pris- og lønnsøkninger. Myndighetene kjøler ned økonomien ved å overføre mindre til svake grupper. Det er de som allerede er fattige som må betale for at de rike blir rikere. De som etter hvert har arbeid og som tjener godt, viser i dag ikke at de er solidariske med de svakeste i samfunnet.

Det er hovedsakelig seks forhold som gjør at det norske folk i dag blir fattigere:

ARBEIDSLEDIGHETSTALLENE

Rettferdighetspartiet mener myndighetene må foreta alle de nødvendige skritt som skal til for å få de reelle tallene for arbeidsledighet på bordet. Vi har grunn til å anslå arbeidsledigheten til å være ca. 400 000 mennesker i Norge, hvorav 250 000 er helt/delvis registrert arbeidsledighet, og hvorav ca. 150 000 mennesker utgjør en skjult arbeidsledighet.

For å unngå at Arbeidsdirektoratet underrapporterer antall arbeidsledige, bør ansvaret for statistikkene overføres til Statistisk Sentralbyrå. Det har også vist seg de senere årene at man har jukset med arbeidsledighetstallene i A-etat. Man har jukset med hvor mange mennesker man tilsynelatende har fått ut i arbeid, og tallene har sett mye bedre ut enn hva de i virkeligheten har vært. På grunn av dette måtte direktøren i A-etat gå av. Nå viser det seg også at trygdekontorene trikser med tallene for hvor mange som går sykemeldt. Også her er det om å gjøre å få tallene til å se penest mulig ut.

SAMFUNNSLØNN

Forskning viser at økonomisk vekst på 1%, bare gir 0,1% flere jobber. Den beste måten å løse arbeidsledighet på er ved å dele arbeid og velferdsgoder. Myndighetene, OECD, NHO, våre bankforeninger og ledende økonomer opererer tvert imot med noe de kaller for likevektsarbeidsledighet. Det vil si at de mener vi trenger en viss mengde arbeidsledige, ca. 4%, for at lønningene skal kunne holdes nede. Dersom det ikke finnes arbeidsledige, blir det vanskeligere for næringslivet når de skal ha tak i arbeidskraft. Da må de betale mer for å få tak i kvalifiserte søkere.

Rettferdighetspartiet mener at når man spekulerer i "likevektsarbeidsledige". Da bør man ta ansvar for de som er det, og "se" at de faktisk gjør en jobb. De som da er "likevektsarbeidsledige" bør da få godt betalt for å gjøre denne jobben. Betalingen for å gjøre denne jobben kan vi kalle samfunnslønn eller borgerlønn - og den må være til å leve av.

ARBEIDSLEDIGHET OG VELFERD

Arbeidsløshet fører automatisk til at utgiftene til trygder og andre offentlige stønader øker. For når færre kan forsørge seg ved eget arbeid, trenger flere hjelp fra felleskassa, det vil si offentlig stønad. De økte trygdeutgiftene er ganske enkelt et uttrykk for litt av det arbeidsløsheten koster samfunnet. Høye trygdeutgifter er et godt tegn i arbeidsløshetstider, fordi det forteller om et samfunn som tar ansvar for dem som nektes retten til arbeid, eller som ikke har muligheten til å arbeide. Dersom fattigdommen øker som i Norge idag, forteller det bare at makthaverne enten ikke forstår hva som er galt, eller at de ikke har vilje til å gjøre noe med forholdene. Selv om myndighetene skjærer ned på velferdsgodene blir ikke problemene borte, folk blir bare skjøvet enda lenger ut i elendighet og nød. Så kan de som bestemmer (f.eks. Arbeiderpartiet), fortsette å love velferd og sosial rettferdighet, men det spørs hvor lenge de kan gjøre det før boblen sprekker. Hvor mye tåler egentlig det norske folket før det gjør opprør mot vanstyret og slutter å stemme Arbeiderpartiet?

NYFATTIGDOMMEN OG FAMILIEOPPLØSNINGER

Arbeidsledighet og nyfattigdom fører bl.a. til økt antall familieoppløsninger. Når krybben er tom biter nemlig hestene. Hvert år har vi ca. 10 000 skilsmisser i Norge. Poenget er ikke å vise at skilsmisser i seg selv er noe negativt, men at økonomien for skilte forverrer seg.

I dag er det ca. 130 000 enslige forsørgere med barn under 18 år. Av disse har ca. 50 000 overgangsstønad og ca. 30 000 er brukere av sosialhjelp. En del av disse lever under betydelige vanskelige økonomiske kår. At denne utviklingen er direkte knyttet til utstøting fra arbeidsmarkedet, bør være hevet over enhver tvil.

All forbruksforskning har vist, at splitting av forsørgere er et økonomisk levekårsforverrende forhold. Selv om man får diverse økonomisk hjelp som endret beskatning, forsørgerbidrag, barnetrygd og overgangsstønad, ville den økonomiske situasjonen for de fleste vært vesentlig bedre om samlivsbruddene ikke fant sted.

Vi er inne i en utvikling hvor vi får en todeling av befolkningen i yrkesfør alder. På den ene siden de hushold som er i fullt arbeid med "hele" familier, hvor begge foreldrene arbeider - også overtid. På den andre siden de som er uten arbeid, delvis i arbeid, eller arbeider med lav lønn med eller uten ektefelle/samboer og barn.

I tillegg kommer alle som lever i enpersons-hushold. Å leve alene betyr for mange at økonomien blir veldig anstrengt da man ikke har noen å dele regningene med. Vi må forandre samfunnet slik at de som vil leve alene kan gjøre det på en anstendig måte, uten ekstra belastninger som f.eks. høyere skatter.

BARNEBIDRAG OG HELGEPAPPAER

Det virker som om mange politikere mener at det er umoralsk at vanlig folk skal eie noe, eller at de har en noenlunde god kjøpekraft. Dessuten er det veldig vanskelig for politikerne å finne måter å beskatte de rike på. Derfor er det vanlige arbeidere og de som lever av offentlige overføringer som betaler mest skatter og avgifter i forhold til det de tjener. Når en vanlig arbeider får økt lønn, blir bare skatter, avgifter og gebyrer økt tilsvarende og mer, slik at reallønnsøkningen gjerne blir lik null eller negativt. Samfunnet er med andre ord med på å rasere familieøkonomiene. Derfor blir det da også skilsmisser og samlivsbrudd. For når krybben er tom, biter som kjent hestene, og slik er det også med ektefeller og samboere. Når økonomien er på bånn og regningsbunkene er uoverkommelige, så går det ut over nervene og humøret, noe som til slutt kan føre til samlivsbrudd.

Når samlivsbruddene er et faktum, er det gjerne slik at det er far som må forlate familien, med den konsekvens at han må betale barnebidrag. Barnebidragene blir beregnet i prosent av bruttolønnen, uavhengig av hvor stor lønn far eller mor måtte ha. Også uavhengig av hvilke faktiske utgifter far og mor har. Derfor er det mang "helgepappaer" som ikke har økonomi til å bo ordentlig, eller som ikke har økonomi til å ha et tilfredstillende samvær med barna sine.

Rettferdighetspartiet mener at staten skal ta over ansvaret med å betale barnebidrag. Da får "helgepappaene" bedre råd og tid til å ha et mer normalt samvær med sine barn. Grunnen til at staten bør ta over ansvaret med å betale barnebidrag, er at staten er med på å ødelegge familier med høye skatter og avgifter. Kostnaden vil ikke bli så store, da vi får redusert byråkratiet på trygdekontorene, samt at vi kan legge ned Statens Innkrevingssentral for barnebidrag i Bjørnevatn, der det arbeider flere hundre ansatte.

FATTIGES MULIGHET TIL Å DELTA I SAMFUNNET

Slik en beregner f.eks. sosialhjelpssatser og grunnlaget for en rekke trygder, rekker de bare til å dekke basisbehovene - og lite annet. Det innebærer at trygdede og lavt lønnede avskjæres fra, eller tvinges til lavt forbruk på de bruksarenaene vi betrakter som rimelige og nødvendige i vårt samfunn. De nyfattige er av økonomiske grunner så å si nektet deltakelse på disse arenaene.

Vi vil presisere at vi ikke har glemt alle de som er eller var fattige fra før av. Nyfattige er gjerne barn av fattige, mens de nyrike ofte er barn av de som er rike fra før av.

Basisbehovene: bolig, mat, klær og varme - tar det meste av økonomien i lavinntektsgruppene ut fra den enkle grunn at alle må kjøpe i et marked hvor en ikke rår over prisene, samtidig som hvert individ trenger et visst minimumskvantum av basisbehovene.

Lavinntektsgruppene kan ikke på samme måte som andre ta del i det forbruket som er vokst frem i fritidssektoren, fornøyelsessektoren, i kulturlivet, i det politiske liv eller i organisasjonslivet. De har dessuten ofte lav eller ingen kredittverdighet, noe som er et betydelig gode for de fleste og som øker graden av økonomisk frihet. De valgfriheter som vårt samfunn understreker så sterkt og som eksisterer for de fleste, er redusert eller eksisterer i liten grad for de fattige, da nesten alle aktiviteter koster penger. De må leve et liv knyttet til livsnødvendig forbruk. Det er oftest bare rom for det mest nødvendige, og liten eller ingen plass for å ønske seg noe. Vi bør tenke igjennom hva det i dagens samfunn vil si for barn å sjelden kunne ønske seg noe.

Denne siden ved nyfattigdommen, det å bare kunne delta på de mest begrensete områder/forbruksområder, bare kunne kjøpe det som er mest nødvendig, nesten aldri det en kan ønske seg - som er vanlig blant folk flest - er antagelig det beste kjennetegnet ved den. Fattigdommen handler om det en ikke får, ikke om hva de rike har, men hva vanlige folk har. Å være fattig i dag er å være utelukket fra vanlig livsstil og vanlig levevis på grunn av dårlig økonomi. Fattigdom er en påtvunget mangel på goder som folk flest mener er nødvendige i dag.

Hittil er det først og fremst i de større byene at nyfattigdommen er kommet til syne. Det har spesielt vist seg ved særlig høye innslag av klientgrupper på storbyenes østkant, som f.eks. barnevernsbarn, sosialklienter, arbeidsledige, personer på overgangsstønad og attføring. Det har også vist seg ved størrelsen av kriminaliteten, rusmisbruket og volden. I deler av Oslo øst har nyfattigdommen et betydelig omfang. I Oslo indre øst (bydel 4, 5, 6) var det i 1995 bare 45 % av befolkningen i alderen 20-49 år som var i arbeid av en befolkning på 75 000. Ca 30% levde av ulike stønader, offentlige overføringer eller sosialhjelp. Hver 3. person i gruppen 20-49 år i disse bydelene hadde samme år en brutto personlig inntekt under kr. 50 000,-, og halvparten hadde en brutto inntekt under kr. 100 000,- i året. I bydel 6 ble det utbetalt like mye til bolig over sosialhjelpen som Husbanken betalte ut i bostøtte til hele Oslo by, og enslige forsørgere med overgangsstønad, supplerer med sosialhjelp når de bor i storby.

Fattigdom må ikke bare vurderes i forhold til basisbehovene, men også i forhold til områder i samfunnet som er knyttet til samfunnsmessig deltakelse, de områdene som ivaretar de kollektive sidene ved å være menneske. Slik tilfredsstillelse bør i dag i et samfunn som vårt, være et mål.

Rettferdighetspartiet mener at alle skal ha retten og muligheten til å leve et verdig og meningsfullt liv, og deltakelse i kulturlivet må anses som et av basisbehovene.

SOSIALLOVEN MÅ FORANDRES

Mange av sosial- og trygdekontorenes klienter føler at deres livssituasjon er vanskelig, fordi de er kasteballer i det offentlige system. Sosialkontorene forteller gjerne om pliktene, og om straffeansvaret klientene har. De forteller nesten aldri noe om rettighetene. Det er mange skjemaer som skal fylles ut og mange dokumenter som skal skaffes til veie. Behandlingen klientene får kan være forskjellige fra kommune til kommune, fra bydel til bydel og fra saksbehandler til saksbehandler. Grunnen til dette er at sosialloven nesten ikke har blitt forandret de siste 30 årene. Den er åpen for veldig mye skjønn. Det finnes nesten ikke minstesatser og faste regler. Trygdeloven derimot har faste regler og normer for hva de trygdede har krav på.

Det er politikerne på Rådhuset i Oslo som vedtar hvor stor del av kaken sosialkontorene i Oslo skal få. Dilemmaet for saksbehandlerne er at de bare har en pott som de skal fordele på sosialklienter og f.eks. flyktninger. Det blir ikke tatt hensyn til at pågangen på sosialkontorene blir større, budsjettene er allikevel de samme. Derfor er det saksbehandlerne som må stramme inn og spare, mens det er politikerne som har ansvaret.

Rettferdighetspartiet mener vi må få en ny sosiallov med faste regler og normer for sosialstønad, slik at vi får samme praksis ved alle sosialkontorene. Det beste hadde vært om sosialkontor, trygdekontor og arbeidskontor ble slått sammen til et felles kontor, slik at klientene bare hadde en saksbehandler å forholde seg til. Da ville vi spare inn penger på administrasjon, og disse pengene kunne vi gitt direkte til sosialklientene i form av høyere stønadssatser.

Rettferdighetspartiet mener at disponibel minstepensjon for alderstrygd, uføretrygd og overgangsstønad må heves til kr. 120 000,- pr. år, som tilsvarer en disponibel utbetaling på kr. 10 000,- pr. måned. Deretter må det fastsettes en nasjonal minstenorm for sosialhjelpens livsoppholdssats, som tilsvarer 100% av minstepensjon. Denne normen bør da også være lik for de som eventuelt får samfunnslønn. For å forhindre at alle skal leve av offentlige overføringer bør det ikke skattes av inntekt under kr. 150 000,-. Da vil det allikevel være mer lønnsomt å arbeide enn å leve av offentlige overføringer. Hvis myndighetene virkelig vil at folk skal jobbe, og føle at det er noen mening med å jobbe, da må de først og fremst fjerne mange skatter og avgifter.

Denne måten å tenke på er et ønske om at alle skal ha noe å leve av, uansett hvilken status man har i samfunnet. Det spiller vel ikke noen rolle om man er sosialklient eller minstepensjonist. Mat, husrom, klær og trygghet må man ha uansett.

GRUNNSTØNAD FOR KRONISK SYKE OG FUNKSJONSHEMMEDE

Grunnstønad skal dekke ekstrautgifter til kosthold, klær, transport, telefon, medisin og tekniske hjelpemidler for kronisk syke og funksjonshemmede. Det er laget forskjellige takstgrupper ut fra dokumenterte ekstrautgifter, og for å komme inn under en takstgruppe må man dokumentere et månedlig minstebeløp. Dersom utgiftene ikke er store nok, selv om hjelpemidlene er livsnødvendige, får man ikke støtte. Det innebærer at en del mennesker må ta av fra før knappe ressurser, som f.eks. matbudsjettet, får å få en noenlunde levelig tilværelse. I noen tilfeller kan det rett og slett stå om livet. Dette er en ekstrabelastning og utrygghet som kan forverre en sykdomstilstand. Et eksempel er en person som har en kronisk sykdom. Han lever av uføretrygd, klarer så vidt å gå på krykker, og klarer så vidt å få økonomien til å henge sammen. Vedkommende søkte om støtte til telefon, men fikk ikke dette da han ikke fylte minstebeløpet for takstgruppe 2. Dersom vedkommendes sykdom hadde gått inn i en akutt tilstand, måtte han ha kommet seg på sykehuset i løpet av 3 timer, for ikke å miste livet. Vedkommende var nødt til å samle flasker for å få råd til en mobiltelefon. Dette er en skam for velferdsstaten Norge.

Rettferdighetspartiet mener at grunnstønaden skal dekke de faktiske utgiftene den enkelte har. Beløpsgrensene må oppheves, og hver enkelt sak må vurderes etter reelt behov.

GJELDSOFRENES SITUASJON

Hovedårsaken til at vi fikk mange gjeldsofre var den store arbeidsledigheten som kom på samme tidspunkt som myndighetene endret rammebetingelsene (f.eks. skattereglene) i samfunnet på slutten av 1980-årene. Noen av forandringene kom på et verst mulig tidspunkt og i feil rekkefølge:

Et gjeldsoffer defineres som en privatperson med en gjeldsbyrde han/hun i utgangspunktet greide å betjene, men som på grunn av forhold vedkommende ikke har vært herre over, er blitt umulig å betjene i overskuelig fremtid. Det vil si at man kan bli gjeldsoffer fordi samfunnet forandrer spillereglene. Eksempler på dette er myndighetenes forandring på forhold vedrørende skattefradrag, lånebetingelser, bostøtte, renter, inflasjon, boligpriser, inntekt osv.

Gjeldsordningsloven må oppdateres og viktige tilstøtende lovverk må justeres. Enhver overdragelse/salg av inkassofordringer bør varsles skyldneren, og skyldneren bør få forkjøpsrett til å kunne kjøpe tilbake sin egen gjeld til samme pris som andre kjøpere blir tilbudt. Det finnes tilfeller hvor fordringer omsettes for 1,6% av verdien. Hvis andre kan få kjøpe gjelden for lave summer, bør også skyldneren kunne få kjøpe gjelden for samme beløpet.

Staten er en av de vanskeligste kreditorene man kan ha. Det hender at forsøk på å få til gjeldsordning stopper enten hos skattemyndighetene, Statens Lånekasse eller i Husbanken. Skattemyndighetene insisterer f.eks. på rentesatser på henholdsvis 18 og 12,5% ved skyldig mva. og skatt. Vi ser også at kreditorenes advokater kontinuerlig arbeider for å utvanne rettspraksisen. Det finnes f.eks. store kreditorer som sender jurister land og strand rundt og sørger for at loven uthules bit for bit.

Mange gjeldsofre får "postkasse-fobi". De tør ikke gå for å hente posten før det har blitt mørkt ute, dette for at ikke naboene skal se alle regningene. Mange samler bæreposer fulle av uåpnede regninger, som andre må åpne og sortere.

Rettferdighetspartiet mener at nå må hele gjeldsordningsloven gås gjennom på nytt, slik at den blir til nytte for gjeldsofrene, og ikke bare for kreditorene. Vi må sørge for at ikke flere blir gjeldsofre. Vi ser at boligprisene stadig øker og at vi risikerer å få samme situasjon på nytt igjen. Nemlig at myndighetene forandrer rammebetingelsene igjen, slik at boligprisene pånytt faller som en sten, at renten går opp og at folk igjen blir gjeldsofre. (Vi vil presisere at vi ikke har noe imot at boligprisene går ned, slik at f.eks. førstegangsetablerere og småbarnsfamilier får anledning til å komme inn på boligmarkedet.)

Forøvrig mener vi at myndighetene bør kunne gi gjeldsofre økonomisk amnesti. Spesielt burde dette gjelde gjeld til offentlige kreditorer. Dersom skyldneren f.eks. får muligheter til å få til et akkordoppgjør/dividende med private kreditorer, så burde skyldneren også kunne få dette til med offentlige kreditorer. I dag er det slik at det finnes en lov som omhandler forfordeling av kreditorer. Det vil si at hvis man har flere kreditorer, så kan man ikke betale ut en eller noen få. De offentlige kreditorene bruker denne loven for alt den er verd, og dermed stopper ofte alle muligheter til å få slettet gjeld utenom gjeldsordningsloven.

INKASSOLOVEN

Inkassoloven må forandres. Etter vår mening skal det være forbudt å drive private inkassoselskaper, som ofte tyner og plager folk som allerede har dårlig råd.

Istedenfor burde det etableres en egen Inkasso-avdeling som burde ligge under Namsmannen, og denne skulle drive inn fordringer og gjeld, men til akseptable omkostninger for den som har pådratt seg gjeld. Ikke minst for at vedkommende skal ha muligheten til å kunne komme seg på beina igjen.

Det må lages lover og regler som forhindrer at noen skal kunne berike seg fordi en annen har problemer med å betale sin gjeld - alt annet er mafialignende metoder som har blitt gjort lovlig.

BANKENE

Det burde ikke være lov til å kunne drive private banker, verken i Norge eller i resten av verden. Alle banke skulle vært offentlige og drevet av staten. Dermed kunne staten og fellesskapet fått inntekter, samtidig som det hadde blitt billigere å låne penger for vanlig folk.

Å låne penger til egen bolig, fra staten, til en rimelig penge, burde være en menneskerettighet.

BOLIGMANGELEN

Byggforsk utga i 1997 en rapport som heter "Bostedsløse i Norge". Ved undersøkelsen fant de ut at det da var 6200 bostedsløse i Norge, hvorav det i Oslo var 2523 bostedsløse. 4 % av de boligløse var uten overnattingsmuligheter kommende natt. 17% kvinner og 5% menn av de bostedsløse har omsorgsansvaret for mindreårige barn. På grunnlag av dette beregnet Byggforsk at minimumsantallet barn som levde med bostedsløse lå på ca. 400.

44% av de bostedsløse med mindreårige barn oppholder seg midlertidig hos bekjente. 23% med omsorgsansvar er betegnet som midlertidige bostedsløse. Byggforsk mener det er store mørketall, da de bare har fått med seg de som er registrert i det offentlige hjelpeapparat.

Oslo Kommunale Boligbedrifter har mange tomme leiligheter som står tomme i påvente av oppussing. Også mange gårder står tomme i Oslo. Dette er bl.a. gårder som opprinnelig var boliger, men som har blitt kontorisert. Mange av disse gårdene eies av Statsbygg. Rettferdighetspartiet mener at tomme kontoriserte gårder nå må bygges om til boliger igjen.

Byggforsk fant at 24% av de bostedsløse i undersøkelsen var oppgitt å ha psykisk sykdom med behov for behandling. Sammenlagt 61 % har oppgitt å ikke ha noe misbruk, mens det manglet opplysninger på 20%. 54% av de bostedsløse i undersøkelsen mottok sosialbidrag. 19 % mottok arbeidsledighetstrygd og 1% studielån.

Mange av de bostedsløse har flyttet - og flytter ofte. Dette går verst utover barna som må bytte skole. De sosiale nettverkene blir svake da de ikke får faste venner. Mange går på "legd". Det vil si at de hele tiden er på vandring og på flyttefot. De bor hos venner, bekjente, familie, hospits, hybler osv. Å gå på legd gjør at folk blir slitne og blant annet får problemer med å være i en fast arbeidssituasjon.

Rettferdighetspartiet mener at det snarest må bygges et stort antall kommunale boliger i Oslo, som leies ut med en maksimal husleie på kr. 2000,-. Myndighetene må sørge for at boligprisene blir vesentlig lavere, slik at ungdom og barnefamilier kan etablere seg.

Oslo Kommune har gitt private utbyggere nesten gratis tomter i Oslo for at de skal bygge boliger. Dersom slike tomter ikke blir utbygd snarest, mener RP at Oslo Kommune bør kjøpe disse tomtene tilbake, slik at kommunen selv kan sette i gang boligbygging.

Bolig bør være en menneskerett, og ingen i staten Norge burde være husløs. Mulighet for å skaffe seg en ordentlig bolig, må også gjelde enslige. Derfor er vi også imot fordelsbeskatning på bolig.

Rettferdighetspartiet mener at markagrensen må fjernes, dersom det ikke kan fremskaffes tomter innen eksisterende områder. RP mener da at hele Sørkedalen bør vurderes som mulig boligområde.

Rettferdighetspartiet mener det bør bygges opptil 5000 rimelige boliger på Kongsgården på Bygdøy. Det er etter RP's vurdering feil at kongefamilien skal sitte på eiendommer som Kongsgården på Bygdøy, Skaugum, Kongsseteren og Slottet - samtidig som det er stor bolig- og tomtemangel i Oslo.

PSYKIATRIEN

Samfunnet godtar ikke mennesker som er og oppfører seg annerledes. Derfor blir mange utstøtt, mobbet og trakassert. Vi viser pene fasader og setter folk i båser. De normale vellykkede mot de unormale taperne. Egentlig er alle spesielle, men dette er noe som ikke blir verdsatt i det norske samfunnet. Altfor mange streber etter å være mest mulig normal. Når byrdene blir for mange og demningene brister, finnes det ikke et omsorgs- og behandlingsapparat som kan løse problemene.

Det finnes ikke nettverk rundt individene, som kan fange signalene i tide, og som kan akseptere og støtte vedkommende i en krise. Når det har gått så langt at vedkommende blir oppfattet som hjelpetrengende, er det ikke lenger lagt opp til samarbeid, pasienten blir overkjørt av hjelpeapparatet, slik at problemene blir forsterket. Spesielt ille er det at folk blir behandlet med tvang, noe som er traumatiserende, det vil si at det skaper angst, mareritt, tvangstanker, tvangshandlinger, fobier og paranoia.

Rettferdighetspartiet mener vi bør bruke alternative behandlingsmetoder, da institusjonenes tvangsmedisinering ikke fungerer. Det bør legges vekt på omsorg, kontakt, nettverk og problemløsing. Problemene er ofte sosiale og økonomiske. Et vesentlig element er sorg, som samfunnet ikke har øyne for.

Rettferdighetspartiet mener det bør legges større vekt på for- og ettervern. I både for- og ettervern må det tilbys terapi.

Farligstempling av psykiatriske pasienter fordi de er sinte, må det bli en slutt på. Noen kan bli på institusjon hele livet fordi de er "sinte" på den feilbehandling de hele tiden blir utsatt for. Etter hvert blir pasientene institusjonaliserte og de får da reelle problemer med å komme tilbake til samfunnet.

For mange kan det være en åndelig krise at de ikke finner mening med livet. De søker etter annet enn karrierejag og higen etter materielle verdier. RP vil være med å rette oppmerksomheten mot denne problematikken - hva gir meningsfylde og lykke?

KULTURPOLITIKK

RP's kulturpolitikk bør ta utgangspunkt i de kreative krefter som finnes blant folk. Kunst og kultur er for viktig til å bli styrt av kulturbyråkrater. Det bør derfor opprettes flere brukerstyrte råd som kan være med og fordele midler.

I Oslo bør derfor f.eks. Grünerløkka Lufthavn få støtte, som det grasrotinitiativ det er. Det har sitt utspring fra tidligere Kampen Verksted, og har nå blitt et kunstsenter i byen, med kafeen Mir - som flere og flere besøker.

Kultur er blitt et begrep nesten uten innhold, nesten bare en betegnelse på det som skjer når folk samles. I sosialantropologien er det et begrep som betyr noe annet, slikt som den Pakistanske kultur. Da betyr det et levesett.

I denne sammenhengen skal kultur bety omtrent det samme som kunst. Kunst betyr omforming av virkeligheten. Kunst er et mye dypere begrep enn det folk tror, for det betyr også kultivering og kommunikasjon av drømmer, på et eget språk som ikke er dagliglivets.

Kunst er også samfunnsskapende, for det er også på kunstplanet nye erkjennelser kommer, gjerne på en dypere og i en mer tvetydig form enn det som er vanlig. Kunst kan få oss til å se sider ved livet og samfunnet vi ikke ville ha sett, dersom kunsten ikke var der. Kunst er nødvendig, og derfor trenger vi mer mangfoldighet i kunstverdenen.

Kunst bør være til for å brukes. Derfor bør det gis spesiell støtte til f.eks. museer, biblioteker, lesesirkler, kunstforeninger, teatergrupper og tiltak fra "grasrota", som er med på å spre kunst til alle.

Kunst som skapes nå kan blant annet kategoriseres på følgende måter; kunst som prøver å omforme verden og kunst som bare er til fremvisning. RP vil spesielt være med på å støtte progressiv kunst som er med på å gjøre verden mer rettferdig.

NARKOTIKAPROBLEMATIKKEN

Narkotikaproblematikken i Norge må ses i en større sammenheng og må deles opp i tre bolker; 1. Forebygging, 2. adekvat behandling og 3. ettervern.

Vi må begynne med å se på hva som er årsaken til narkotikaproblemet for å kunne forebygge. Og den beste måten å ta beslutninger og gjøre bedømninger på, er ved å ha nok informasjon. Dersom vi ser på den samlede informasjon, ser vi at de fleste i utsatte grupper ikke "faller" utenfor systemet. De blir dyttet ut, bl.a. på grunn av den rådende velferds- og sosialpolitikk.

Vi må fokusere på fattigdom, arbeidsløshet og sosial nød. Småbarnsfamilier og enslige mødrer må få en økonomi og rammebetingelser som er så gode at de kan ta vare på sine barn og ungdommer. For når krybben er tom biter som sagt før hestene og samlivsbruddene øker. Dessuten er det slik at reallønnen for utsatte grupper øker minimalt eller synker, da den hele tiden blir holdt nede med skatter og avgifter. Levekårene for utsatte grupper må bedres.

Psykiatrisk helsevern må bygges ut slik at folk med psykiske problemer får den behandling og omsorg de trenger. Mange har blitt narkomane fordi de ikke har fått behandling for psykiske og sosiale problemer, mens andre har blitt det fordi de har blitt utstøtt fra og mobbet i de sosiale arenaene de har beveget seg i, som på skolen og i nærmiljøet. Ofte blir barn og ungdom mobbet fordi de ikke har de samme ressursene som andre. De blir derfor mobbet fordi de f.eks. ikke kan kjøpe de samme klærne eller fordi de ikke kan være med på samme fritidsaktiviteter som andre. Mange blir for første gang i sitt liv akseptert og godtatt i rusmiljøer, hvor de finner tilhørighet og likesinnede. Vi må derfor sørge for gode oppvekstvilkår for barn og unge, og forsøke å forhindre mobbing, slik at de av den grunn ikke søker til rusmiljøer

Vi må også gjøre noe med den kulturen som er dekadent og nedbrytende. Gi barn og unge velferdstilbud som ungdomsklubber, musikkskoler og engasjerende fritidstilbud. Voksne må slutte å være opptatt av å skaffe seg materielle goder, og heller engasjere seg i de unges velferd. Således må flest mulig være opptatt av å se hvordan man kan forebygge og gjøre holdningsskapende arbeid der man virker.

Det bør bevilges mer penger til å stoppe narkotikaen ved grensen og til koordinerte preventive tiltak i samarbeid med andre land. Det bør vurderes om straffene for bakmenn for narkotikasmugling bør differensieres i forhold til annen rettspraksis. Alternativene kan være lengre og hardere straffer ved institusjoner langt vekk fra siviliserte strøk, som f.eks. ved øyer langt ute i havet. Det er en dårlig narkotikapolitikk å kriminalisere brukerne, som bare får lide av at de blir utsatt for stress av politiet.

Videre må vi prioritere at alle skal få en utdanning uten karakterjag, med gratis skolebøker og bedre finansiering av studiene, slik at alle får råd til å ta seg en høyere utdanning. Alle bør etter endt utdanning få rett til arbeid. Etter hvert som vi får et mer automatisert, rasjonelt og høyteknologisk samfunn, vil flere arbeidsplasser i primærnæringene forsvinne, da kan det være aktuelt å gi folk samfunnslønn, slik at de f.eks. kan bidra i kulturelle, sosiale og ideelle organisasjoner.

2. Vi må kartlegge og finne de narkomane. Dette kan gjøres av leger, politi, sosial- og trygdekontor, pårørende og de narkomane selv. Når vi har funnet de som trenger behandling bør vi i kontrollerte former (av lege) gi disse metadon, heroin eller de narkotiske stoffer de er avhengige av, inntil de kan bli avruset og ført videre i behandlingsapparatet. De må få adekvate stoffer gratis for at de skal slippe å leve et uverdig liv i kriminalitet og prostitusjon. Det bør aldri bli legalt å selge noen form for narkotika fritt, ikke engang hasj eller marihuana.

Vi må utvide og bygge flere behandlingsinstitusjoner. Vi må få flere terapeuter, psykologer, leger og selvhjelpsgrupper som spesialiserer seg på sykdommen narkomani. Det er viktig at hele behandlingsapparatet blir samkjørt og koordinert, slik at erfaringer og informasjon kan utveksles og nettverk bygges.

3. I ettervernsarbeidet er det viktig at de narkomane får et anstendig liv. De må slippe å bli kasteballer i trygdesystemet. Det må tilrettelegges med boliger, økonomi, fortsatt behandling og oppfølging, slik at de etter hvert kan få seg arbeid eller kan bidra med noe positivt i f.eks. en organisasjon. Det er viktig å se at ikke alle absolutt må bli produktive for å skape overskudd og profitt til næringsinteressene. Samfunnsnytte er minst like verdifullt. Da kan man la de narkomane få føle at de lever et godt og meningsfullt liv, og at de ikke fortsetter å påføre andre smerte og lidelse. De narkomane må sosialiseres i nærmiljøer og de må få slippe til i de forskjellige nettverkene som finnes.

Alle har ansvar for narkotikaproblematikken og alle har et ansvar for å bidra til at folk føler seg velkommen i samfunnet. Narkomane kommer nemlig fra alle lag av samfunnet, også fra Holmenkollen og Bygdøy.

Den sosial- og velferdspolitikk som til enhver tid råder, vil hele tiden være avgjørende for hvilke problemer vi har i samfunnet. En måte å stoppe narkotikaen på er ved å ha et samfunn der ingen eller få vil kjøpe den. La narkotikasmuglerne stå der med en narkotika de ikke får solgt.

Et samfunn som er fornuftig vil ta vare på de narkomane og se på dem som interessante mennesker det går an å ha et forhold til, både kulturelt og sosialt. Dermed må de tas med på råd i narkotikapolitikken, slik det har skjedd i Danmark, hvor de narkomane har en egen representant i det statlige narkotikaråd. Rettferdighetspartiet vil da også støtte opprettelsen av lokale brukerforeninger for narkomane.

SAMFERDSELSPOLITIKK

RP vil at kollektivtransporten i storbyene skal være gratis. Spesielt i Oslo hvor det bor flest mennesker i Norge. I Oslo er det pga. den relativt store befolkningsmengden, samfunnsøkonomisk og miljømessig lønnsomt med gratis kollektivtransport. At Oslo Sporveier finansieres over skatte- og avgiftssystemet, samtidig som reisende slipper å betale har en rekke fordeler:

Dersom kollektivtransporten er gratis, vil det ikke bli så dyrt, da vi kan fjerne billettautomater, billetter, kontrollører, administrasjon og byråkrati.

Det er en sterk oppfordring til at folk skal la bilen stå, og istedenfor reise kollektivt. Fordi skattebetalerne allikevel betar for kollektivtilbudet, vil det være ulogisk å ikke benytte seg av det - samtidig som det koster å kjøre bil.

Forslaget vil antagelig gi en større miljøgevinst enn dagens system med bompengering.

Det vil bli umulig å snike, så alle vil få et problem mindre å bekymre seg over.

Forslaget vil bli sosialt utjamnende. Grupper med svak økonomi som ungdom, barnefamilier og pensjonister, vil få mer å rutte med.

Svake grupper vil få lettere tilgang til sosiale og kulturelle arenaer når de ikke trenger å betale for kollektivtransporten. Antagelig vil dette også virke slik at folk med psykiske problemer pga. ensomhet, lettere vil kunne opprettholde et sosialt nettverk - og på den måten vi få innsparinger på budsjetter som har med psykiatri å gjøre.

· Kollektivtransporten må bygges ut med flere ruter og hurtigere avganger for at det skal fremstå som et godt alternativ for brukerne. Rundt omkring byene, spesielt i Oslo, må det bygges parkeringsplasser i tilknytning til de forskjellige rutenettene, slik at folk fra utkanten av byen/distriktet, kan kjøre til nærmeste kollektivtransport og parkere der, for så å benytte seg av et miljøvennlig alternativ videre.

Norge er et langstrakt land hvor det ikke finnes kollektivtransport over alt. Derfor bør distriktene få billigere bensin, slik at folk også der får gode muligheter til å komme seg rundt. For å motvirke forurensing, vil vi fjerne avgifter på nye biler, slik at folk får råd til å kjøpe miljøvennlige biler med lavt drivstofforbruk og lite utslipp av eksos. Det er vanvittig at et rikt land som Norge prioriterer å kreve inn skatter og avgifter for å holde folks kjøpekraft nede, fremfor å prioritere miljøet ved at vi får miljøvennlige biler - gjerne elektriske.

TRAFIKKETATEN

Rettferdighetspartiet mener at Trafikketaten i Oslo må legges ned i sin nåværende form. Dette fordi Trafikketaten i dag fungerer som en "Gestapistisk" organisasjon som driver med gateterror mot bileierne i Oslo. Ansvaret har politikerne som bruker parkeringsbøtene som salderingspost. Derfor budsjetteres det hvert år med hvor meget Trafikketaten skal drive inn. For å få budsjettene til å gå opp fjerner man bevisst parkeringsplasser i sentrum, for at bileierne skal bli tvunget til å feilparkere. Bileierne føler seg ofte rettsløse, da parkeringsvaktene ikke har mulighet til å tenke selv.

I parkeringsreglementet finnes det ikke regler for skjønn. Dette viser seg da også ved at parkeringsvaktene også skriver ut bøter for tjenestebiler i Oslo Kommune. Om kveldene er det mange steder vanskelig å få parkert, og hjemmesykepleiere må da ofte feilparkere for å få levert ut medisin og for å få stelt de eldre. I Dagbladet d. 9. Mars 2001, sier Hilde Barstad, byråd for miljø og samferdsel, at bydelene selv må finne løsninger på parkeringsproblemet. For eksempel ved å begrense antall hjemmebesøk i løpet av en kveld. Dette viser et menneskesyn og en innlevelsesevne som er fullstendig blottet for medmenneskelighet, kjærlighet og varme. Dette blir ytterst dramatisk når politikerne heller ikke evner å skaffe nok omsorgsboliger og plasser på alders- og sykehjem.

Vi skjønner også at mange miljøvernere vil stoppe bilbruket for enhver pris, og at de mener miljøet går foran alt annet. Vi mener at så lenge det ikke finnes andre alternativer, så må i det minste hjemmesykepleiere og leger få lov til å feilparkere, for at eldre, syke og pleietrengende skal få den hjelpen den har krav på. Det er uakseptabelt at disse menneskene skal ligge alene og uten stell og tilsyn om kveldene.

Det finnes miljøvernere som skyter seg i foten når de overhodet ikke har evne til å være med på kompromisser og annerledes tenking når det gjelder miljøet. Det er viktig å få sympati når man arbeider for en sak, og da kan man ikke skyve folk vekk og skape antipati mot miljøarbeidet. Noen som arbeider for flere sykkelstier og bedre kollektivtransport, har f.eks. vist seg å være fullstendig avvisende til hele Rettferdighetspartiets program, fordi vi setter søkelys på trafikketaten og terroren mot bileiere. Rettferdighetspartiet er også for flere sykkelstier og vi vil ha en kollektivtransport som er gratis og bedre utbygd. Vi mener at dersom kollektivtransporten er gratis, vil flere bruke denne og flere vil la bilen stå. Da kan vi ikke terrorisere bileierne med parkeringsbøter - for at de parkerer, og lar bilen stå.

I stedet for å sende "trafikkbetjenter" rundt for å skrive bøter, kunne disse fått stillinger som "miljøarbeidere" som f.eks. plasserer ut gratis sykler og sørge for vedlikehold av disse. Miljøarbeiderne kunne hjulpet folk med å finne ledige parkeringsplasser, og dersom de hadde kontakt med hverandre, kunne de hele tiden dirigert bilene til nærmeste p-plass. Dette ville ført til mindre forurensing, da bilistene slipper å kjøre rundt for å lete etter p-plasser. Turister som ikke er kjent i Oslo, ville på denne måten få et hyggelig møte med byen.

Vi må forsøke å få folk til å være med på miljøarbeidet av egen fri vilje og ikke fordi de blir møtt med terror, bøter, lover og regler. Helse og miljø må bli en positiv del av folks livsstil og hverdag. Det må ikke være slik at folk vrir seg av vemmelse og frykt når man sier ordet "miljø".

PRIVATISERING

Vi er imot privatisering av store statlige foretak som Telenor og Statoil. Disse foretakene tilhører det norske folk, og de som er så dumme å kjøpe disse aksjene - betaler bare skatt en gang til. Når de selger disse aksjene til utenlandske spekulanter, så skusler de bort norske skattebetaleres eiendom, og de som sørger for slik privatisering burde nærmest stilles for riksrett. For vi må rett og slett ha noen store hjørnesteinsbedrifter som tihører det norske folk, for å trygge alle som bor i dette landet i fremtiden.

I dag plasserer vi oljeformuen vår i fond som utenlandske banker forvalter, f.eks. i Chase Manhattan Bank. Disse vil kunne bruke oljepengene til å investere i bedrifter som konkurrerer med norske bedrifter, og da vil utenlandske bedrifter få tilgang til kapital som norske bedrifter ikke får tilgang til. De utenlandske bankene vil da også kunne bruke våre penger til å kjøpe opp våre bedrifter som blir privatisert. De "låner" våre oljepenger, kjøper opp våre bedrifter billig for siden å selge ut (realisere) deler av bedriftene. Fortjenesten av salget går til å dekke "lånet" av oljepengene. Ved å kjøpe norske bedrifter med norske penger får de også mulighet til å ta del i de store overskuddene som oljen gir. Resultatet er at utenlandske kapitalinteresser kan overta norske foretak med norske oljepenger. Det blir med andre ord som å stjele godterier fra barn! Eller sagt med andre ord, de overtar vår oljeformue ved hjelp av naive norske politikere, som skal privatisere for enhver pris (f.eks. Pettersen, Foss, Jagland og Stoltenberg).

En annen fare er at våre oljepenger og aksjefond kan forsvinne og bli verdiløse dersom det blir satt i gang store kriger eller dersom det blir store "crack" på de internasjonale børsene. Da vil utenlandske spekulanter og kapitalinteresser kunne kjøpe opp og overta de bedriftene vi investerte oljepengene i - billig!

Derfor må vi rett og slett sørge for at vi tar vare på de statlige bedriftene vi allerede har. Forskjellig litteratur beskriver rett og slett hvordan kapitalinteresser tidligere har satt i gang kriger, nettopp for at de senere skal kunne overta andres eiendom og verdier billig. Enkelte forfattere beskriver hvordan første verdenskrig og depresjonen i 1930-årene rett og slett ble satt i gang av kapitalinteresser for at de skulle styrke og konsolidere egne formuer. Dette kan skje igjen, og da risikerer vi at oljepengene blir borte - men kanskje er det like bra, for da kan det hende vi får råd til velferd igjen.

NORGE SOM REPUBLIKK

Republikk er en betegnelse for styreformer hvor statsoverhodet ikke er monark. Ettersom styreformer uten monarkisk overhode kan være ulikt organisert, sier betegnelsen republikk lite om styreformen. Dermed kan vi godt utvikle en egen republikansk styreform i Norge, som passer den norske folkesjela.

Både USA, Russland, Frankrike, Colombia og Finnland er republikker. Dette viser bare at nasjoner med høyst forskjellige kulturer, religioner og politikk - kan være republikk.

De fleste av dagens nasjonalstater har republikansk styreform. Hvilken rolle en eventuell president spiller, er også høyst forskjellig. Noen presidenter er svært fremtredende mens andre er mer tilbaketrukne, lik en konge uten makt. I Norge kunne f.eks. Stortingets øverste leder (stortingspresidenten) sørget for korrekt utvikling av lover og regler, mens leder av regjeringen og utøvende makt fortsatt var statsminister.

Av og til brukes begrepet i kombinasjoner, som folkerepublikk og islamsk republikk. Smak på navnet "Den Norske Folkerepublikk".

I oldtiden ble betegnelsen republikk brukt dels om staten generelt, uansett styreform, og dels om de gode statsformer og styreformer som var basert på å ivareta hele folkets interesser. For Rettferdighetspartiet vil "republikk" bety en styreform som kommer hele folket til gode. Selv om dagens norske kongehus er et hyggelig og jovialt kongehus, vet ingen vet hva fremtiden vil bringe av monarker. Derfor må vi sørge for at våre etterkommere ikke utsettes for "slitsomme" og udugelige monarker. Det er en fordel at folket kan velge sine ledere selv.

Kongehuset er en oppfinnelse som skal legitimere et hierarkisk samfunn. De kongelige som er født til rikdom, er det ekstreme uttrykket for ideen om at klasser og ekstreme forskjeller er naturlige. Monarkier i alle land er konstruert som nasjonale symboler som "folket" skal identifisere seg med, istedenfor å vende seg mot herskerne i eget land.

Republikk kan spille en rolle for den kollektive- og kulturelle bevissthet i en nasjon, og den kan påvirke hvordan et folk eller en nasjon ser på seg selv. Vi mener at Norge som republikk gjør det lettere for innbyggerne å se verdien av fellesskapet. Et kongehus av i dag skal fungere som et symbol den alminnelige mann i gata skal identifisere seg med, på samme måte man skal identifisere seg med kirkens religiøsitet istedenfor å stole på egne krefter. Resultatet er at det "drypper" respekt og ydmykhet på monarkiets rike venner, noe som er med på å rettferdiggjøre et høyst urettferdig samfunn. Vi mener at i en republikk vil man lettere få gjennomslag for verdier som sørger for likhet og menneskeverd.

Monarkiet er en føydal etterlevning som ikke tjener annet enn herskerklassens interesser. Når brorparten av dagens politikere er smiskende og servile overfor dette system, bør disse byttes ut med politikere som tør å drive politikk av kjærlighet til folket.

For å få fjernet urettferdighetene i samfunnet, må man derfor fjerne symbolene som er med på å opprettholde urettferdighet. Derfor vil vi legge ned vårt anakronistiske kongehus og erstatte dette med folkevalgte alternativer.

Monarkiet av i dag får "uheldigvis" lide for at Norge sliter med udugelige politikere som ikke evner å rette på mangler vedrørende sosial rettferdighet, velferdsstat og svake grupper. Hadde politikerne gjort jobben sin, slik at hele folket var fornøyd, ville ingen stilt spørsmål ved monarkiets eksistensielle berettigelse. Dagens konservative politikere må derfor ta en del av skylden for at misnøyen med monarkiet vokser. En del av folket vemmes faktisk av den luksus kongehuset og deres nærmeste klassefeller velter seg i.

HEMMELIGE LOSJER MÅ FORBYS

Rettferdighetspartiet er for religionsfrihet og fri dyrkelse av religioner. Dette gjelder også for dem som er medlemmer av frimureriske organisasjoner. Det vi ikke kan godta er at det finnes frimurere som bygger opp hemmelige politiske nettverk, som på udemokratisk vis forsøker å styre Norge og resten av verden.

Derfor må det lages lover som forbyr Stortingsfolk, dommere, politifolk, høyere embetsmenn og advokater å være frimurere. Dette for å ivareta vanlige folks rettsikkerhet, ikke minst når vanlige folk møter frimurere i tvistesaker. Det må slås spesielt hardt ned på forhold hvor man kan påvise at noen har vunnet en tvistesak i retten, på grunn av "kameraderi" med dommere og advokater.

Vi kan heller ikke godta at norske frimurere har sverget troskapsløfter som først og fremst støtter utenlandske interesser fremfor det norske folkets. I en krigssituasjon eller i en krisesituasjon, er det derfor fare for at enkelte frimurere i viktige offentlige stillinger, kan begå forræderi mot det norske folk.

Det må etableres en rettsinstans, en rettsikkerhetskommisjon, som uavhengig kan forfølge vanlige folks krav når de står i fare for å møte frimurere, mafialignende og politisk organisering i det offentlige rettsapparat.

STERKE OG MANGE

Selv om folk er fattige, handikappede, husløse, gjeldsofre, arbeidsledige osv., så betyr det ikke at man er svak. Tvert imot - man kan allikevel være stolt og ressurssterk - og man kan ha andre verdier enn de som bare vil arbeide døgnet rundt for å få flest mulig materielle goder. Ikke alle har evner, krefter og ressurser til å slå seg frem og bli såkalt materielt "vellykket" og rik. Selv om man "taper" i kampen om godene, kan man godt "vinne" når det gjelder indre verdier, meningsfylde og lykke.

Folk som er annerledes og som kanskje har falt utenfor konkurransesamfunnet må organisere seg og se bort fra alle gamle ideologier og religiøse syn, som holder en nede. Vi må ikke la myndighetene og kapitalen få lov til å sette oss opp mot hverandre og mot den tradisjonelle venstresiden i norsk politikk. Det passer dem egentlig innmari godt at vi krangler om ideologier og strategier. Selv om vi i RP ikke vil bruke gamle ideologier som basis for vår politikk, betyr det ikke at vi trenger å bli uvenner med den tradisjonelle venstresiden. Her må det respekt, dialog og samarbeid til - fra alle parter.

Det viktigste er at vi får gjort noe i praksis. Derfor må vi slå oss sammen, og sammen gjøre noe med praksisen. Det må bli slutt på at vi kun lager resolusjoner og pressemeldinger om f.eks. boligbygging. Istedenfor må vi ta egne initiativer og begynne å bygge boligene selv. Vi kan ikke vente at folk fra f.eks. Høyre og Ap skal ta initiativ og begynne å bygge rimelige boliger for svake grupper i samfunnet. Disse folkene er jo bare interessert i at de rike skal bli rikere, og at kapitalinteressene skal få best mulig rammebetingelser i Norge. Sorry Ap, men dere har glemt de fattige i Norge!

HVORFOR MER RETTFERDIG FORDELING

Vi står overfor et økologisk og sosialt sammenbrudd. Hensynet til profitten og økonomien betyr mest for makthaverne i alle land. De rike blir rikere og de fattige fattigere. Vi får flere monopoler og multinasjonale selskaper. Mennesket og menneskeverdet er noe som får mindre og mindre betydning. Makthaverne i de fleste land er klar over hvilke problemer verden står overfor, men de vil ikke selv ta initiativer som kan bidra til løsninger. Profitt og konkurransehensyn går hele tiden foran.

Det snakkes så meget om bærekraftig utvikling. Det viser seg som sagt før, at om vi får en økning i økonomien på 1% så vil vi bare få en økning i arbeidsplasser på 0,1%. Derfor er det viktig å fordele godene bedre. Den eneste utvikling som er bærekraftig er den som er rettferdig i fordelingen av godene, og som reverserer og minsker utvinningen og forbruket av naturressursene, samtidig som vi begynner å bruke flere fornybare energikilder.

ØKOLOGI OG NATURVERN

Hver dag spyr vi ut klorfluorkarboner og gasser som bidrar til å ødelegge ozonlag og klima. Gassene trekker mot polene, og over Antarktis er det et område på størrelse med USA som i store deler av året er fritt for ozon. I Nord-Norge har vi allerede fått advarsler i massemedia om lite ozon. CO2-utslippene fører til oppvarming av jorda og land som Nederland, Danmark og Bangladesh vil kunne få problemer med oversvømmelser. Befolkningstilveksten i enkelte u-land er på 3% i året og om de verste prognosene slår til, kan vi i løpet av kort tid ha 14 milliarder mennesker på jorda, samtidig som jordbruksarealene vil være lik de vi har i dag, eller mindre. Tropeskogene rundt ekvator er i ferd med å forsvinne, fordi skogen bl.a. hogges ned og brukes som brensel eller i edeltreprodukter. En del av skogsarealene brennes ned og dyrkes opp, eller brukes som beiteområder for gigantiske kjøttprodusenter.

Oljeforekomstene som ikke er fornybare vil i løpet av noen årtier være tilnærmet brukt opp. Olje brukes i mange plastprodukter som vi idag mener er uunnværlige. Den brukes også til f.eks. produksjon av klær og som drivstoff. Samfunnet vil bli radikalt forandret den dagen vi ikke har mer olje igjen, fordi det pr. dags dato ikke finnes gode nok alternativer. Rettferdighetspartiet mener forøvrig:

· FOLKEDOMSTOLER

Rettferdighetspartiet vil at det på sikt skal opprettes folkedomstoler som kan ta for seg forbrytelser man kan definere som forbrytelser mot menneskeheten.

Personer som på ett eller annet vis er med på å støtte opp om krigsforbrytelser, økonomisk og økologisk kriminalitet, skal selvfølgelig kunne straffes av rettsapparatet, men også av folkedomstoler. Det vil si at personer som har begått handlinger som det i dag ikke finnes et lovverk imot, men som er med på å ødelegge for hele menneskeheten, kun for deres egen vinnings skyld, skal i fremtiden kunne straffes med lover som får tilbakevirkende kraft.

I praksis vil det f.eks. si at personer som i dag er ansvarlige for at havet blir fisket tomt for fisk, fordi det ikke finnes et lovverk imot det (selv om det er uetisk), skal i fremtiden kunne straffes for disse handlingene. Det er da viktig at det vi kan definere som folket, allerede i dag begynner å advare disse personene om at deres handlingsmønstre er uetiske og uakseptable. Det vil også si at personer som i dag, skusler bort folkets (det offentliges) verdier ved privatisering etc., for at noen få skal kunne berike seg, skal i fremtiden kunne straffes for økonomisk kriminalitet begått mot innbyggerne i Norge.

Det er uakseptabelt at næringsliv som er bygget opp med folks skatter og avgifter, og som gjennom mange år er finansiert ved vanlig folks forbruk, skal kunne privatiseres og overdras til privatpersoner. Selv om det ikke finnes lovverk mot slike forbrytelser i dag, og selv om politikerne i dag handler mot bedre vitende, må de advares og forespeiles straffer fra folkedomstoler i fremtiden.

NETTVERK, SAMHOLD OG SOLIDARITET

Mennesker som av ulike grunner ikke har lønnsarbeid, er en stor ressurs som har stor interesse for å delta i sosiale fellesskap og grupper til støtte for seg selv og andre. Det finnes mange fine ideelle foreninger og selvhjelpsorganisasjoner som hjelper utstøtte i samfunnet, eller som gjør et samfunnsnyttig arbeid. Det viser seg imidlertid at reaksjonen kan være at man mister økonomiske ytelser dersom man arbeider gratis for en organisasjon. Et godt eksempel er Klientorganisasjonen i Fredrikstad, hvor frivillige mistet sine trygderettigheter fordi de arbeidet gratis. I Oslo ble en av partiets medlemmer truet med å miste trygda, fordi vedkommende var med på å drive en lørdagskafe´ - gratis, til fordel for utstøtte i samfunnet.

Nå må vi bygge nettverk av personer som kollektivt vil ta ansvar og arbeide for utsatte og svake grupper i samfunnet. Vi må sammen arbeide for mer rettferdig fordeling av godene.

EN BEDRE HVERDAG

Det finnes nok penger til å gjennomføre våre saker, som er menneskevennlige - og som styrker menneskeverdet. Det vil ikke bli så dyrt som det ser ut som, fordi når vi øker utgiftspostene på de viktigste sakene, så vil vi automatisk få reduserte budsjetter andre steder. Poenget er å sørge for at folk får det så bra at de f.eks. slipper å gå på sosialkontorene. Da vil sosialbudsjettene bli redusert, og vi vil kunne fjerne en stor del av byråkratene på sosialkontorene.

Vi må prioritere annerledes. Først livsnødvendigheter, deretter luksus. Det første vi må gjøre er å sørge for at de fleste i Norge får det bra, og da må vi begynne med de svakeste og mest fattige grupperingene som er i samfunnet. Saker som raskt vil bedre vanlige menneskers kår er:

· ANDRE SAKER:

·