Kommunevalget i Oslo 2003 - 2007

Det Liberale Folkepartiet 2003-08-03

Det Liberale Folkepartiet

Kommunevalget i Oslo 2003 - 2007

1. OSLO KOMMUNES OPPGAVER

- En mindre og bedre kommune

DLF ønsker at Oslo skal være en god kommune å bo i, og vil derfor effektivisere alle de oppgaver som kommunen nå tar seg av. På svært mange områder vil dette innebære privatiseringer.

1.1 Om kommunen

Oslo kommunes virksomhet er i dag meget stor, med mer enn 42.000 direkte ansatte. Bystyret er kommunens øverste politiske organ. Oslo er p.t. delt inn i 25 bydeler med 25 bydelsadministrasjoner og 25 politiske bydelsutvalg. Videre finnes det mer enn 250 politiske råd, utvalg og nemnder.

Av disse grunner er det etter DLFs mening ikke overraskende at kommunens tjenestetilbud ofte er tungrodde og byråkratiske, og dermed ineffektive og dyre.

Dessuten er Oslo kommune lovpålagt å utføre et meget stort antall tjenester for byens befolkning, og enkelte av disse tjenester er imidlertid for mange av innbyggerne helt ukjente. Tjenestene er i tillegg ofte enten kommunemonopolisert eller kommunalt anbudsmonopolisert. Dette medfører en betydelig mangel på valgfrihet for den enkelte innbygger.

DLF ønsker en liten, men effektiv kommunal organisasjon som tilrettelegger for et valgfritt tjenestetilbud - til beste for byens befolkning.

DLF vil arbeide for:

· Kommunen er i dag underlagt et meget strengt og komplisert lov- og forskriftsverk, blant annet kommuneloven, sosialloven, offentlighetsloven, forvaltningsloven, byggeloven osv. DLF ønsker betydelige forenklinger i disse.

DLF vil arbeide for å påvirke Stortinget, departementer og andre relevante instanser for å oppnå en kraftig forenkling av lover og forskrifter.

· 1.2 Valgfrihet medfører et bedre tjenestetilbud

De mest omfattende, lovregulerte og viktigste forpliktelser Oslo kommune har er i dag er knyttet til skole/utdannelse, eldreomsorg og sosial virksomhet. DLF vil arbeide for omfattende endringer og forbedringer for å øke den enkeltes valgfrihet. Dette vil gi alle et bedre tjenestetilbud.

1.3 Skole og utdannelse

Barn er foreldrenes ansvar, og derfor ikke et ansvar for det offentlige. Mange foreldre er i arbeid, og av den grunn er det behov for barnehager, men dette betyr ikke at det er en offentlig oppgave å drive barnehaver. De fleste foreldre har ønsker og krav knyttet til hvor de plasserer sine barn under den tiden de selv ikke har mulighet til å ha tilsyn med dem. DLF mener at foreldrene selv må kunne velge hvilken barnehage de ønsker å benytte. Dersom de ikke er fornøyd med én barnehage, vil det finnes andre alternativer. DLF mener at det ikke er noe behov for kommunalt initiativ når privat virksomhet og tilbud vil ivareta de behov og ønsker foreldrene har. Derfor er det etter DLFs syn ikke en kommunal oppgave hverken å regulere eller å eie barnehager i Oslo.

Osloskolen er i dag rik på penger, men dessverre råtner Oslos enhetsskole bokstavelig talt på rot. Aldri før har skolen mottatt mer midler enn i dag, men allikevel er elevenes kunnskapsnivå svakt, bygningene forfaller og mistrivselen øker. Dette er intet paradoks etter DLFs syn. Enhetsskolen og likhetskravet skaper tapere. Barn er ikke like, de er ulike og har forskjellige behov. De har ulik mestring og ulike interesser. Enhetsskolen tar i for liten grad hensyn til dette. Skolen arbeider innenfor strengt regulerte rammer og spesifikasjoner. Dette skaper skoletapere, både blant de som i utgangspunktet faktisk mestrer rammene (men synes de er lite utfordrende) og blant de som ikke mestrer rammene (men har andre talenter og interesser).

Ansiennitet- og likelønn har i all tid vært et prinsipp for lærerorganisasjonene, og derfor er det slik at lærere i dag ikke lønnes i samsvar med deres evner og arbeidsinnsats. DLF ønsker at det skal være stor fleksibilitet mht ansettelse og avlønning av lærere.

DLF vil arbeide for:

· 1.4 Helsevesen

DLF vil at Oslos befolkning skal ha tilgang til gode helsetjenester. Helsevesenet består av leger og tannleger, syke- og hjelpepleiere, kiropraktorer og lignende. Mange av disse er i dag ansatt av kommunen. DLF mener at disses tjenester kan organiseres mer effektivt i privat regi. DLF vil derfor gå inn for en omfattende privatisering på dette området.

Vi finner det uverdig at syke og pleietrengende blir behandlet som kasteballer i helsekøen, uten vesentlig innflytelse på egen situasjon. DLF mener at pasienten bør ha langt større innflytelse over sin egen tilgang til helsetjenester.

Egen helse er hver enkelt borgers ansvar, og den enkelte bør i størst mulig grad ta hensyn til dette. Dette gjelder såvel forebyggende adferd, og forsikring, behandling og pleie.

DLF vil arbeide for:

· 1.5 Tilbud til eldre

De eldre generasjoner vil i hovedsak bli mer og mer kapitalsterke. Aldri tidligere har de eldre hatt så store muligheter som nå. Imidlertid er det en gruppe av de eldre i dag som etter hvert er blitt ofre for politikeres løfter og politikerinnførte tvangsordninger. Norges høye avgifts- og skattenivå rammer dem med lave inntekter, og dermed er det liten mulighet for disse å spare til sin egen alderdom. Mange eldre har ønsker om varierte opplevelser, men meget små muligheter for realisering av disse under sin pensjonisttilværelse med dagens ordninger. Dette ønsker DLF å endre på..

DLF ønsker at eldreomsorgen i Oslo kommune skal være best mulig, og vil derfor at eldre skal få anledning til å bo utenfor institusjon så lenge som mulig. DLF ønsker også at det skal bli langt enklere å etablere private alternativer til de kommunale pleieinstitusjonene.

DLF vil arbeide for:

· 1.6 Sosiale støtteordninger

Det er dessverre noen som ikke klarer seg med de inntektene de har. DLF ønsker å gjøre det lettere for disse ved å gjøre det langt enklere å ta seg småjobber, noe som i dag er nærmest umulig siden staten har pålagt alt næringsliv et enormt byråkrati, et kolossalt skjemavelde, og store skatter og avgifter. Dagens bestemmelser medfører at mange mennesker blir stengt ute fra arbeidslivet, med det resultat at de kan miste selvrespekt, at de ikke får muligheten til å skaffe seg inntekter for derved å forsørge seg selv, og derved kan de bli en byrde for andre. DLF ønsker en kraftig liberalisering av dette lov- og regelverket. Slike reformer av statlig byråkrati og skjemavelde, skatteregler og skattenivå kan dog ikke skje på kommunalt nivå. DLF vil selvsagt gå inn for følge de lovregler som finnes, men vi vil gå inn for at de gjeldende regler skal praktiseres så nøkternt og liberalt som mulig.

Ordningen med hospitser for mange av de som ikke har egen bolig er en betydelig utgift for kommunen. DLF ønsker å reorganisere hele dette tilbudet slik at en hospitsseng ikke blir uforholdsmessig kostbar.

DLF vil

· 1.7 Renovasjon

Det er viktig at avfallshåndtering skjer mest mulig effektivt. DLF vil derfor at denne viktige oppgaven skal overlates til de som er i stand til å gjøre det på en mest mulig effektiv måte. DLF vil derfor åpne for at alle som er villige kan utføre disse viktige oppgavene.

Oslo er i utgangspunktet en pen by, men bybildet skjemmes av slike ting som tagging, søppel i gatene, og ramponerte og fastlåste sykler. Tagging er utrykk for en total manglende respekt for andres eiendomsrett og er et meget urovekkende tegn på et samfunn i forfall. DLF vil at tagging skal fjernes umiddelbart, og at taggere skal rettforfølges aktivt. DLF vil intensivere renholdet av Oslo, både i byens gater og i friområdene.

Tvungen kildesortering av avfall for private husstander er hovedsaklig en symbolsak, og er en sløsing med ressurser. Det er for eksempel sløsing med den enkeltes tid at han eller hun må sortere glass, papir, metall og matavfall i ulike søppeldunker. DLF vil derfor avvikle disse ordningene.

Renovasjonsselskapene kan selvsagt ta inn i sine kontraktsvilkår de betingelser som de finner hensiktsmessig, herunder bestemmelser om sortering. På denne måten vil den reellt nyttige sortering bli gjennomført, med økt effektivitet som følge.

DLF vil:

· 1.8 Boliger

DLF har stor forståelse for at mange ønsker å bo i Oslo. Siden tilgangen på nye boliger er svært liten, har dette ført til at boligprisene i Oslo er blitt svært høye, og at mange unge derfor har vanskelig for å komme seg inn på boligmarkedet.

Løsningen på dette er selvsagt ikke å innføre husleiekontroll - dette skaper ikke flere boliger; det som er løsningen er å bygge flere boliger. Nå skal kommunen i minst mulig grad drive næringsvirksomheter, og dette betyr at Oslo kommune heller ikke skal bygge boliger. Oslo kommunes eneste oppgave skal i første omgang være å fjerne alle nåværende restriksjoner på bygging av boliger. I dag er det svært vanskelig å få bygge boliger, dels pga. et lovverk vedtatt av Stortinget, men dels også pga. restriksjoner på eieres bruk av egne eiendommer. DLF er av den oppfatning at eieren i utgangspunktet skal kunne bruke sin eiendom til det han eller hun måtte ønske, og dersom statlige og kommunale restriksjoner fjernes, vil bruk av alle eiendommer bli mer effektiv.

DLF vil derfor blant annet gå inn for å oppheve markagrensen, noe som vil åpne for bygging av et betydelig antall boliger i nærheten av Oslo. Dette vil føre til at boligprisene i Oslo vil synke.

DLF tar sterk avstand fra den holdningen som enkelte Oslo-borgere har, og som går ut på at de er tilhengere av markagrensen fordi de vil ha kort vei til et førsteklasses turterreng. Denne holdningen er intet annet enn hensynsløs: denne holdningen betyr at de som nå har den store fordelen det er å bo i Oslo ikke ønsker å dele denne fordelen med andre, samtidig som de er årsaken til at de som er innflyttere til Oslo må betale langt mer for sine boliger enn det som er nødvendig. Motstanden mot markagrensen er også årsaken til fortettingen i Oslo, dvs. at grønne lunger i byen utbygges.

DLF vil gjøre boliger i Oslo billigere ved å

· 2. PRIVATISERING OG KONKURRANSEUTSETTING

- DLF støtter reelle privatiseringer

Konkurranseutsetting har hittil iblant gitt dårlige resultater. Grunnen til dette er at de ikke har vært reelle privatiseringer.

Det er alminnelig kjent at det offentlige tilbud på svært mange områder er av dårlig kvalitet. Derfor støtter nå en stor andel av velgerne, og de aller fleste partier, konkurranseutsetting av det som nå er offentlige oppgaver. Imidlertid har vi sett en rekke eksempler på at slike ikke har vært vellykkede - de har iblant resultert i en enda lavere kvalitet. Grunnen til at disse konkurranseutsettingene har gitt negative resultater er at de ikke har vært reelle privatiseringer. De har kun bestått i at kommunen har overlatt den kommunale produksjonen til et privat firma under betingelser bestemt ikke av kundene, men av kommunen.

2.1 Privatisering

Privatisering - reell privatisering - av et offentlig tilbud innbærer at private tilbydere får anledning til å utføre samme type tjeneste som det offentlige drev, og at alle betingelser avtales mellom tilbyder og kunder. Hvis kommunen setter betingelser som de involverte skal drive etter, så er det feil å kalle dette for privatiseringer.

Tilsvarende kan vi se for private eiendommer. En eiendom er privat kun hvis eieren ikke er underlagt kommunale restriksjoner på bruken av eiendommen. Grunnen til at vi ofte ser forfalne private eiendommer - alt fra boligblokker til Ekebergrestauranten - er at det offentlige har satt betingelser for bruken av disse eiendommene som den formelle eieren ikke er i stand til å oppfylle. Det er altså offentlige reguleringer som er årsaken til at private lar sine eiendommer forfalle. Hadde den private eieren kunnet bruke sin eiendom slik han eller hun ønsket, ville eieren selvsagt ikke latt den forfalle.

2.2 Konkurranseutsetting

Konkurranseutsetting består i at kommunen først ønsker en oppgave utført av private, og så overlater kommunen oppgaven i en bestemt periode til det firma som kan utføre tjenesten billigst. Slike tilbud kan iblant åpne for useriøse aktører, og har enkelte ganger gitt negative resultater for brukerne. Selvsagt er det meningen at kommunen skal kontrollere tjenesten som ytes, men alle vet at slike kontroller er svært lite verd.

Konkurranseutsetting er gunstig i den grad det reduserer offentlig sektor, og fører til oppbygging av private aktører på disse markedene. Siden ansvaret for finansiering og kontroll av tjenesten stadig er offentlig, er det ikke et fullgodt alternativ til reell privatisering, som også medfører privat ansvar.

2.3 Valgfri velferd

Grunnen til at enkelte av de hittil foretatte konkurranseutsettinger av virksomheter har gitt dårlige resultat, er at de opprettholder et skille mellom den som mottar tjenesten og den som betaler for tjenesten. Den beste måten å sikre kvaliteten på er at den som mottar tjenesten er den samme som den som betaler for tjenesten. Den beste måten å sikre god kvalitet på er altså at den som mottar en vare/tjeneste og den som betaler er den samme. Ved reelle privatiseringer er det dette som vil skje. DLFs mål på dette området er å gi den enkelte disposisjonsrett over midler som det offentlige nå disponerer slik at han eller hun selv kan velge mellom tilbydere av velferdsordninger som sykehus, pleiehjem, osv.

DLF er

· 3. OSLO KOMMUNES EIENDOMMER

- minimalt eierskap

Oslo kommune besitter i dag en betydelig eiendomsmasse. Disse eiendommene finnes både innenfor infrastruktur som er nødvendig for å løse kommunens nåværende oppgaver, såvel som eiendommer som ikke er relatert til noen kommunale aktiviteter. Disse eiendommene er i stor grad vanskjøttet, og utgjør en betydelig kapitalbinding.

DLF vil at kommunal eiendom selges i alle de tilfeller der ikke kjerneoppgavene krever det, og at Oslo kommune skal effektivisere sin gjenværende eiendomsforvaltning ved hjelp av profesjonelle aktører.

DLF mener at kommunens oppgaver skal begrenses kraftig i forhold til dagens situasjon, men dagens lovverk gir kommunen begrenset spillerom for dette. Det er imidlertid flere aktiviteter hvor kommunen er engasjert i dag, som kan avvikles raskt. Blant disse finner vi ordinær eiendomsbesittelse.

Erfaringen viser at kommunen er en meget dårlig forvalter av eiendom, og at store verdier derved går tapt som følge av forringelse pga mangelfullt vedlikehold, og svak kommersiell utnyttelse av eiendommer med prima beliggenhet og muligheter. Dette er en uakseptabel sløsing med ressurser, en sløsing som finansieres av skattebetalerne, dvs. kommunens innbyggere.

Kommunens eiendommer kan deles inn i flere kategorier: Eiendom relatert til dagens kommunale hovedoppgaver (skoler, sykehus, kontorlokaler), offentlige friarealer (parker, badestrender og øvrige friarealer), og annen eiendom uten tilknytning til kommunale hovedoppgaver.

3.1 Eiendom relatert til dagens kommunale hovedoppgaver

Enkelte av de kommunale hovedoppgavene krever tilgang på bygninger av passende karakter. Dette gjelder særlig skoler og helseinstitusjoner. Disse virksomhetene må sikres tilgang til bygninger av tilstrekkelig kvalitet og standard. I mange tilfeller ville kommunenes utgifter vært langt lavere dersom slike lokaler ble leiet fra private aktører til normale betingelser. Særlig gjelder dette normale kontorlokaler, der det ikke foreligger noen spesielle hensyn som tilsier at kommunen skal eie disse selv. DLF vil at Oslo kommune skal selge ut de eiendommer som ikke kan vise til en økonomisk gevinst, og leie inn tilsvarende lokaler der dette er nødvendig.

3.2 Offentlige friarealer

Kommunen disponerer en hel del prima arealer i form av badestrender, parker, skogeiendom o.l. som skal sikre allmennhetens tilgang til natur og friluftsaktiviteter. Oslo DLF mener at kommunen ikke skal ha noe ansvar for slike tiltak, og vil på lang sikt arbeide for å avvikle slikt eierskap. Eiendommer som nå benyttes til friluftsaktiviteter kan f.eks. privatiseres ved å overlates til velforeninger eller andre typer ideelle organisasjoner. Det er tydelig at slike områder som eies av det offentlige ofte ikke blir vedlikeholdt i tilstrekkelig grad. DLF er av det syn at dersom disse områdene hadde vært private, ville de blitt vedlikeholdt på en måte som alle var tilfreds med. På kort sikt bør eiendommer som relativt nylig er ekspropriert til friarealsformål tilbakeføres til sine rettmessige eiere.

3.3 Annen eiendom

Oslo Kommune eier store mengder annen eiendom som ikke på noe vis er knyttet til kommunal drift. Disse eiendommene er enten kommet i kommunenes eie ved tilfeldigheter, eller pga. oppgaver som ligger utenfor kommunens rettmessige virke. Denne type kommunalt eierskap bør avvikles i sin helhet, og uten unødig opphold.

Like viktig er det ifølge DLF at kommunen ikke engasjerer seg i nye økonomiske eventyr. Prosjekter som IT Fornebu er et godt eksempel på hva kommunen ikke skal engasjere seg i.

3.4 Avvikling

Oslo DLF vil selge ut kommunal eiendom i et fornuftig tempo i hovedsak på normale forretningsmessige betingelser, slik at inntektene dels kan brukes til å lette skattebelastningen på byens innbyggere, og dels til å drive den gjenværende virksomheten på forsvarlig vis. Det er viktig å gjennomføre avviklingen på planmessig måte, og med tilstrekkelig tid til å gjennomføre ryddige overgangsordninger.

DLF vil

· 4. SKOLE-, BARNEHAVE-, OG KULTURPOLITIKK

- private løsninger er best

DLF mener at barn er foreldrenes ansvar, at skole og barnehaver bør være private, og at kommunen ikke på noen måte skal finansiere eller regulere kulturelle aktiviteter.

4.1 Barn og skole

DLF mener at barns oppvekstvilkår, herunder skolegang og pass av barn når foreldrene er på jobb, er en oppgave og et ansvar som påhviler foreldrene og i utgangspunktet bare dem. Det offentlige skal ikke ha noe ansvar for barns oppvekst, oppdragelse og utdannelse. Bare hvis foreldre utsetter sine barn for kriminell vanskjøtsel og/eller fysisk eller psykisk mishandling, skal det offentlige ha anledning til å gripe inn.

Av dette følger altså at barnas skolegang og annen forberedelse til voksensamfunnet er foreldrenes ansvar. Hvordan de løser dette har ikke andre noe med å blande seg inn i, uten foreldrenes godkjennelse. Ethvert barn er noens barn, og er derfor ikke et samfunnsmessig fellesanliggende. Dette innebærer at foreldrene bør ha valgmuligheter når det gjelder hva slags skolegang de vurderer er den beste for sine barn. De beste valgmuligheter på dette område får vi dersom det er fri adgang til å opprette skoler i kombinasjon med fri adgang for foreldrene til å velge skoler for barna. Dette er i samsvar med DLFs syn om at all skolegang bør foregå i privat regi.

Privat drift av skoler betinger privat finansiering. Når Staten blander seg opp i finansieringen av skolene vil det bety at den, og ikke foreldrene, prioriterer visse skoletyper fremfor andre i henhold til hvilket pensum m.v. som skolene har, og dermed har samfunnet tatt et langt skritt bort fra det ideal DLF går inn for.

DLF ønsker å legge forholdene slik til rette, med personlig frihet som rettesnor, at det for den enkelte vil være mulig å påta seg oppgaver som går ut på å hjelpe de som av forskjellige grunner ikke kan klare seg selv. I det samfunn som er DLFs mål vil det være naturlig at den enkelte vil se behovet for og være med på å dekke omkostningene ved at talentfull ungdom utdanner seg i henhold til sine egne prioriteringer. Det vil i virkeligheten være i deres langsiktige egeninteresse å bidra til dette formål, ved fordelaktige lån, stipendier m.v.

DLF vil også påpeke at det uføres en enormt stor mengde frivillig, ulønnet innsats i Norge i dag, og DLF ser på dette som et stort gode. DLF er overbevist om at denne innsatsen ville vært enda større dersom det offentlige ikke på utallige vis hadde lagt hindringer i veien for slik innsats. I dag utføres slik innsats av private organisasjoner som f.eks. Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Rotary. Disse private organisasjonene utfører en langt bedre og mer effektiv innsats enn det offentlige apparatet gjør.

DLF vil

· 4.2 Barnehaver

For ikke mange tiår siden var det ikke det store behov for barnehaver som det ser ut til å være i dag. Det kan virke som det var lettere for en familie å leve av én inntekt på 50-tallet enn det er i dag. Dette skyldes i stor utstrekning at skatter og avgifter har økt kraftig siden den gang.

Barnehaver bør organiseres med utgangspunkt i barnas behov for et trygt og inspirerende oppvekstmiljø. Videre er det foreldrenes behov som bør tilgodeses ved etablering av barnehaver og måten de organiseres på, og ikke myndighetenes eller de ansattes behov. Barnehaver bør av den grunn, liksom skolene, være private. Slik det er nå har staten trædd et digert regelverk ned over skuldrene på barnehavetjenesten, noe som naturlig nok virker fordyrende. DLF vil gå inn for en kraftig forenkling av dette regelverket.

Betalingen i en privatisert barnehaveverden vil være basert på et fritt marked, hvor eiere/drivere av en barnehave og foreldrene blir enige om pris. DLF tar avstand fra den nåværende marxistisk pregede betalingsordning som eksisterer der enhver yter (betaler) etter evne og mottar etter behov. DLFs syn er at det skal være lik betaling for lik tjeneste, slik det normalt er ellers i samfunnet. DLF syn er at dagens praksis med å ta betaling etter økonomisk status er urettferdig. Imidlertid kan private barnehaver organisere sine inntekter, inkludert å praktisere ulike priser overfor forskjellige brukere, slik de selv måtte ønske - foreldrene vil jo ha full valgfrihet.

I barnehaven er det nå slik at det fordres en treårig utdannelse som førskolelærer for å bli ansatt som barnepasser. Etter DLFs syn er dette en unødvendig fordyrelse, både for skattebetalerne og for foreldre med barn i barnehaven. Det er langt fra nødvendig med slike foranstaltninger for å sile ut opplagt uegnede søkere til stillinger i barnehavene. Det er etter DLFs syn heller ikke nødvendig med slik utdannelse for å oppdra barn, eller for å organisere aktiviteter for en liten gruppe barn.

DLF vil

· 4.3 Kultur

Det offentlige bør ikke ha noen kulturpolitikk og bør derfor heller ikke ha noe kulturbudsjett. Den kulturelle utvikling som til enhver tid finner sted i et samfunn er utvilsomt best tjent med å få virke i det fri etter utøvernes trang til å uttrykke seg og samtidig og parallelt med det etter hva publikum setter pris på og ønsker å verdsette. Hvordan et lands politikere ønsker at kulturlivet helst bør arte seg eller se ut er et anliggende som DLF mener er helt irrelevant - kulturlivet bør være slik at produsenter og brukere selv bør kunne benytte sine ressurser slik de selv måtte ønske uten at politikerne skal støtte noen og dermed legge hindringer i veien for andre. Historien viser dessuten at politikeres tukling med kulturlivet, via bevilgninger, skolepensa m.m., vanligvis har maktpolitiske formål, det gjelder å skape verden, dvs. andre mennesker, i sitt bilde. DLF ønsker således hverken å bremse eller støtte bestemte kulturytringer, slikt bør overlates til det interesserte publikum.

I henhold til ovenstående synspunkter vil DLF også gå inn for snarlig privatisering av Oslo kommunale Kinematografer. All sensur av film for voksne bør avskaffes.

DLF vil

· 4.4 Idrett

DLF ser på idrett som et stort gode. Idrett er en meget positiv aktivitet, både for de som deltar på trim-nivå, for de som driver bedriftsidrett og for de som bedriver toppidrett. Toppidrettsfolk er også ofte gode idealer og forbilder for befolkningen, og motiverer til egen innsats, noe som selvsagt er bra for den enkeltes helse og velvære. Også for de mange som kun følger idrett som tilskuere har idretten en viktig og positiv rolle.

DLF vil påpeke at en meget stor del av det arbeidet som idretten fører med seg - f.eks. organisering av stevner, trening av nye medlemmer - utføres frivillig. DLF anser dette som et stort gode. DLF er stekt imot de bestemmelser og reguleringer som vanskeliggjør dette frivillige arbeidet i idrettslagene, og vi ønsker derfor fullt skatte- og MVA-fritak for dette arbeidet.

DLF vil også påpeke at et stort antall idrettslag i Oslo over flere generasjoner har forvaltet og tilført verdier til eiendommene de benytter til sine aktiviteter. DLF ønsker at idrettslagene skal ha de beste muligheter for å drive videre av egen kraft og inntekt. Mange idrettslag benytter eiendommer som de de facto har disponert fullt ut i mange tiår, men som formelt tilhører Oslo Kommune. DLF ønsker at idrettslagene skal få overført disse til eget eierskap vederlagsfritt. Årsaken til dette er at etter DLFs syn tilhører en eiendom den som anskaffer den på legitimt vis og som så benytter den. Eiendommene idrettslagene benytter har de fått «låne» av kommunen, og lagene har nedlagt en betydelig innsats i å opparbeide dem og å holde dem ved like. DLF tar sterkt avstand fra den sosialistiske politikk som hittil har vært ført, og som har behandlet en betydelig andel av Norges befolkning som leilendinger.

DLF vil

· 5. SAMFERDSEL

- privatisering til Oslo-borgernes beste

I prinsippet er det etter DLFs syn ingen offentlig oppgave å frakte passasjerer og gods. Oslo kommune skal etter DLF syn kun legge forholdene best mulig til rette for slik transport.

Når det gjelder passasjertrafikk med buss vil DLF gå inn for å privatisere den bussdrift som ikke allerede er privat. Oslo Sporveiers bussvirksomhet søkes altså privatisert.

DLF vil også påpekte at det virker som om Oslo Sporveier - både ledelse og ansatte - ikke legger stor vekt på å tjene sine kunder, antall uregelmessigheter som passasjerene utsettes for er langt ut over det som kan aksepteres. Men det er også meget kritikkverdig at Oslo Sporveier utsetter sine kunder for stadige politiske streiker i saker som intet har med Sporveien å gjøre. Under slike streiker lar de sine kunder stå og vente i inntil en time. Dette er helt uakseptabelt. Styret, som hovedsaklig består av tidligere politikere og byråkrater, foretar investeringer som kort tid etter kan vise seg å være bortkastet (f.eks. opprustes først skinnegangen i Bogstadveien, så foreslås trikkelinjene der nedlagt).

Med hensyn til skinnegående fremkomstmidler - trikk og T-bane - er situasjonen noe annerledes enn for buss. Her er det foretatt store investeringer i form av faste installasjoner - skinner, tunneler, og disse installasjonene kan ikke brukes til noe annet enn det de er bygd for, dvs. trikk og T-bane. DLFs mål er også her å privatisere disse virksomhetene.

DLF vil også avvikle alle kommunale støtteordninger til transport, og DLF vil også fjerne alle restriksjoner på å etablere nye transportselskaper. Dette vil føre til kraftige effektivitetsforbedringer i transporttilbudet til Oslos befolkning.

I sammenheng med dette må nevnes at DLF ikke er tilhengere av at bruk av vei skal betales av alle via skatter og avgifter, dvs. på en måte som i dag feilaktig beskrives som gratis. DLF konstaterer at det mest effektive er at brukere betaler direkte for det de bruker. En ordning hvor man betaler en pott til fellesskapet, og hvor fellesskapet (dvs. politikerne) disponerer midlene til det som påstås å være fellesskapets beste, vil alltid føre det som kalles til noen får for mye, at andre får for lite, og at alle blir misfornøyd fordi de mener at de selv skulle hatt mer. Dagens ordning innebærer f.eks. at bilister må betale mer enn dobbelt opp for veiene de benytter: de betaler både gjennom skatt og avgifter, og ved bomstasjonene.

DLF ønsker å avskaffe bomringen rundt Oslo så lenge, som i dag, staten tar inn ca 40 milliarder kr per år fra bilistene. Hvis staten ikke tar inn bilavgifter, er DLF tilhenger av at veier finansieres av ulike abonnementsordninger, f.eks. i form av bomavgift eller ordninger med oblater.

DLF er av den oppfatning at påstandene om miljøeffekten ved bomringen er overdrevne. Lokal forurensning bør reduseres slik at den ikke blir plagsom. En vesentlig gevinst på forurensningssiden kan oppnås ved at bilparken moderniseres. Den viktigste årsaken til at Norge har den eldste, og dermed den mest forurensende, bilparken i Europa er det meget høye avgiftsnivået på nye biler. DLF vil redusere dette avgiftsnivået kraftig.

DLF vil

· 6. POLITIVEDTEKTER

- frihet under ansvar

DLF ønsker at alle Oslos innbyggere skal nyte full frihet innen både arbeid og fritid, og at de skal ha trygghet for fredelige valg de foretar, og at de under fredelig livsutfoldelse ikke skal bli møtt med offentlig pålagte hindringer. DLF vil også ha strenge straffer for reell kriminalitet.

Oslo er landets største by, og svært mange mennesker flytter til Oslo for å bo her eller for å ta seg en utdannelse her. DLF ser på dette som et stort gode: det at mange mennesker oppholder seg nær hverandre fører til store fordeler - et stort kulturtilbud, et stort tilbud av mange forskjellige typer arbeidsplasser, et stort utvalg av forretninger og restauranter, osv.

Den store konsentrasjonen av mennesker fører dog med seg en del utfordringer som kun kan løses til allmenn tilfredshet hvis de baseres på riktige politiske prinsipper.

DLF ser på handel som et stort gode, og vil at handel skal kunne skje under de betingelser som de involverte - kunder, forretningsdrivende og ansatte - ønsker. DLF vil derfor tillate alle forretninger å holde åpent når de måtte ønske. Eieren kan da selv bestemme når han vil ha sin forretning åpen, og kundene kan, ved å la være å handle på bestemte tider, gi uttrykk for et ønske om at forretningene bør holde stengt i visse tidsrom. De ansatte kan selv velge når de vil arbeide i et frivillig samarbeide med eieren.

Forretningene bør også kunne selge hva de måtte ønske - DLF går imot alle konsesjonsordninger som gir føringer på hvilket vareutvalg en forretning kan ha. DLF mener at hvem som helst bør kunne selge hva som helst av vanlige varer. Voksne mennesker bør også ha full frihet til å kjøpe og benytte hva de måtte ønske av f.eks. rusmidler.

Alle forretninger bør således i utgangspunktet kunne selge alkoholholdige drikkevarer, dog slik at aldersgrenser overholdes. En forretning kan miste retten til å selge alkohol kun dersom den bryter reglene for aldersgrenser.

Alle serveringssteder bør i utgangspunktet kunne ha rett til å selge alle typer alkohol til sine gjester, men dersom kafeen eller restauranten utvikler seg til en kilde til støy og bråk, bør den kunne stenges.

Det er opp til de som eier serveringssteder selv å avgjøre hvem de vil slippe inn. Tilsvarende bør det være opp til eieren av serveringsstedet å avgjøre hvorvidt røyking skal være tillatt eller ikke.

DLF konstaterer at en stor del av problemene forbundet med narkotika er forårsaket av forbudet mot narkotika. Dersom salg og bruk av narkotika hadde vært lovlig, ville problemene forbundet med reell kriminalitet som innbrudd, ran, overfall, tyverier, etc. vært langt mindre enn det er i dag. Lovgivningen på dette området har Oslo kommune dog ingen innflydelse over, så DLF vil gjøre det beste ut av den situasjonen som dagens lovverk tvinger oss inn i.

DLF vil derfor tillate opprettelse av såkalte sprøyterom, der narkomane kan sette sine doser i relativt trygge omgivelser, og derved til en viss grad redusere de sosiale og medisinske problemene ved misbruket.

Det er desverre slik at mange rusmisbrukere har en sjenerende og uakseptabel adferd ovenfor andre. Smittefarlige sprøyter, pågående og truende tigging og uforsvarlig hundehold påfører øvrige borgere konkrete ulemper. Forretningsdrivende som har lokaler i nærheten av områder hvor store grupper av rusmisbrukere oppholder seg merker en negativ effekt av denne grunn. DLF ønsker at slike grupper skal henvises til steder hvor de ikke er til sjenanse for folk flest.

DLF vil påpeke det faktum at Oslo er en trygg by, og at sannsynligheten for å bli rammet av en kriminell handling er meget liten. DLF mener allikevel at kriminalitet dessverre er blitt et altfor stort problem. Folk som benytter Oslos gater, spesielt på kveldstid, blir altfor ofte vitne til, eller utsatt for, kriminelle handlinger. Måten å redusere dette problemet på er å sette de kriminelle i fengsel. Dette er en politikk som i alt for liten grad følges i dag: vi ser stadig at forbrytere som begår grove kriminelle handlinger får helt bagatellmessige straffer. Vi leser altfor ofte i avisenes kriminalreportasjer at den mistenkte er en «gammel kjenning av politiet». DLFs syn er at slike «gamle kjenninger av politiet» kun bør oppholde seg ett sted: i fengsel. DLF er overbevist om at dersom de kriminelle blir idømt lange fengselsstraffer, vil kriminaliteten i løpet av kort tid praktisk talt forsvinne helt. Kriminalitet er ikke forårsaket hverken av fattigdom, vond barndom eller sosial uro, kriminalitet er forårsaket av en ting: de kriminelles mangel på respekt for andre menneskers liv og eiendom. Forebyggende arbeid også på dette området er viktig, men kan i hovedsak kun skje ett sted: i familien. Det er meget beklagelig at den politikken som har vært ført de siste tiår har gått ut på å ødelegge familien. (Et høyt skattenivå har gjort det vanskelig for en familie å klare seg på en inntekt, subsidierte barnehaveplasser har gjort det enklere og billigere å overlate oppdragelsen av egne barn til det offentlige, og et sosialt budskap om at det er mulig for begge foreldrene å ha både små barn og arbeid utenfor hjemmet har ført til at folk overlater oppdragelsen av sine barn til fremmede).

Det er mange hunder i Oslo, og dette er noe Oslos mange hundeelskere setter stor pris på. Hundeeieren bør etter DLFs syn ha det fulle ansvaret for at hans hunds etterlatenskaper ikke blir til plage for byens innbyggere. Hunder må også holdes slik at de ikke er farlige hverken for mennesker eller andre dyr. Hvis hunder er farlige så skyldes dette hundens eier, og det bør være straffbart å trene hunder slik at de blir farlige. Slike hunder skal kunne frataes eieren og overlates til seriøse dyrevernorganisasjoner. Hunder må holdes i bånd på steder med mye trafikk. Også i skog og utmark må hunder iblant holdes i bånd, f.eks. under hekketid og når de kan være farlige for vilt.

DLF vil

· 7. BRUK AV PRIVATE EIENDOMMER

- førstemann har retten

DLF ønsker at enhver skal ha frihet til benytte sin egen eiendom til hva han eller hun ønsker så lenge andres rettigheter ikke krenkes. Oslo kommune skal ikke bestemme over bruken av private eiendommer gjennom reguleringsplaner e.l.. Konflikter om bruk av eiendom skal avgjøres av rettsvesenet etter prinsippet om at førstemann har rett.

DLF holder eiendomsretten som absolutt og ukrenkelig. Eierskap til landeiendom blir etablert når noen begynner å benytte et ubenyttet landområde. Man kan selvsagt også bli eier ved å overdra et landområde fra en annen som allerede har etablert eiendomsrett, f.eks. gjennom kjøp.

Eiendomsretten innebærer retten til å utvikle og bruke sin eiendom for selvvalgte formål uten inngripen fra staten eller andre. Det er statens oppgave å beskytte denne retten.

I dagens system utarbeider kommunen reguleringsplaner, og før noe kan bygges må kommunen gi byggetillatelse. Kommunen deler byen opp i forskjellige soner hvor det bare er lov å benytte eiendom til bestemte formål, for eksempel soner for boliger, soner for industri, soner for handel osv. Dette systemet, som er meget tungrodd og som det krever enorme resurser å trenge igjennom, krenker eierens rett til å bestemme hva han skal bruke sin eiendom til, og DLF ønsker derfor å avvikle dette systemet så raskt som mulig.

Bruken av en eiendom kan være til sjenanse for hvordan den som eier naboeiendommen ønsker å bruke sin eiendom. F.eks. kan en støyende fabrikk som ligger ved en bolig føre til sjenanse for de som oppholder seg i boligen. De som eier boligen kan derfor ønske at fabrikken flytter. For å avgjøre slike stridsspørsmål må man ha et objektivt regelverk. Retten til eiendom betyr som nevnt ikke at man kan gjøre hva man måtte ønske uavhengig av andres rettigheter; man har ikke rett til å starte en bruksmåte som er til sjenanse for bruksmåter som allerede er etablert på nærliggende eiendommer. Det betyr at den som starter en bruksmåte først, uten at det er til sjenanse for noen, opparbeider seg retten til denne bruksmåten. DLFs syn er altså at førstemann har retten.

Konflikter mellom eiere om bruk av eiendom skal altså løses ved å benytte prinsippet om at førstemann har rett. Hvis en krenkende bruksmåte startes, kan den krenkede part gå til rettsvesenet og få denne bruk stoppet. Det er ikke nødvendig med noe forhåndspåbud. Rettsvesenet kan dog allikevel stoppe planlagt bruk når det er opplagt at det vil volde stor skade.

Kjøpstidspunktet for en eiendom er ikke relevant i konflikter om bruk, det som er relevant er tidspunktet for start av bruksmåte. Man kan bare stoppe en ny bruksmåte på en annens eiendom hvis denne er til sjenanse for egen bruksmåte som allerede er etablert, på egen eiendom.

DLF vil arbeide for å få prinsippet om en absolutt og ukrenkelig eiendomsrett innført i grunnloven, og det underordnede prinsipp om at førstemann har retten innført i Norges ordinære lover. I den grad disse prinsipper ikke er anerkjent av rettsvesenet, vil DLF søke å kompensere dette ved å følge disse prinsipper i beslutninger fattet av Oslo kommune.

DLF mener at ekspropriasjon alltid er umoralsk, og vil gå imot alle forslag om ekspropriasjon. Frihet forutsetter full respekt for den private eiendomsrett, og ekspropriasjon er den største krenkelse av eiendomsretten som tenkes kan. Av samme grunn er DLF imot båndlegging av private eiendommer.

7.1 Byutvikling

DLF ønsker at byen skal utvikle seg fritt og naturlig uten dirigering fra politikere. De som eier eiendommer skal har frihet til å disponere sine eiendommer slik de ønsker. Dette betyr f.eks., at DLF vil oppheve alle offentlige restriksjoner på å bygge i Marka.

Bjørvika ligger an til å bli Oslos desidert viktigste byutvikling gjennom tidene. Her ønsker DLF ingen byplanlegging gjennomført av kommunale etater og politikere. Området bør reguleres iht dagens lover til et mest mulig liberalt bruk. Deretter bør tomtene selges til investorer som deretter avgjør hvordan eiendommene bør utnyttes.

DLF vil

· 8. NÆRINGSPOLITIKK

- Laissez Faire

Oslo kommune skal tilrettelegge for og støtte næringslivet ved å oppheve - eller å avstå fra å innføre - reguleringer, støtteordninger og konsesjonsordninger. Skattesatser skal senkes til lovens minimumskrav, og lovfestede reguleringer skal tolkes og håndheves på mildeste måte.

Lovverket gir kommunen begrenset mulighet til å innføre næringsfrihet i Oslo, men DLF vil utnytte de muligheter som tross alt finnes til å gjøre Oslo til et attraktivt sted å bo og arbeide.

DLF holder retten til frihet som absolutt og ukrenkelig. Retten til å innrette sitt liv etter egen vilje skal ikke krenkes. Ett av de sentrale områder av livet er det å tjene sitt daglige brød, og denne livsviktige oppgaven må ikke hindres eller hemmes av andre menneskers vilkårlige inngripen.

8.1 Hva er næringsliv?

Næringslivet er et begrep vi bruker om all den virksomhet som går ut på å tjene penger til sitt livsopphold, og omfatter alt fra studenter i kveldsjobb på Shell-stasjonen til internasjonale konserner.

Hver enkelt stiller sine evner og arbeidskraft til disposisjon for andre, og får betalt for dette. Dette skjer i forskjellige former (lønnsarbeid eller egen virksomhet), alt etter hva den enkelte foretrekker. Næringslivet omfatter all virksomhet som reelt sett er nyttig og inntektsbringende.

DLF vil legge til rette for at alle skal kunne innrette sitt yrkesliv etter eget ønske og gi den enkelte anledning til fullt ut å disponere fruktene av egen arbeidsinnsats.

8.2 Reguleringer og konsesjoner

Dagens samfunn er gjennomregulert på de fleste områder, og særlig gjelder dette næringslivet. DLF mener at dette er et onde som vi vil arbeide aktivt for å avvikle.

I Norge i dag reguleres åpningstider, hvem som får lov til å kjøre drosje, kaféeiere nektes å la sine gjester røke, salg og arv av eiendommer kan overstyres av offentlig myndighet o.l.

Dette tar sikte på å styre adferd ut i fra et politisk ønske om et bestemt resultat. I tillegg til at dette hindrer ellers lovmessig virksomhet som ikke krenker noens rettigheter, er resultatene alltid meget nedslående, sett opp mot målsettingen. Konsesjonsloven som bl.a. tar sikte på å bevare et aktiv landbruk, har ført til at landbruk er den svakeste næringen i landet, med negativ lønnsomhet.

DLF

· 8.3 Støtteordninger

Oslo kommune yter i dag en rekke støtteordninger til næringslivet. Mange av disse er spesielt rettet mot antatt svake aktører. Støtteordningene skal visstnok fremme nyskapning og opprettelse av arbeidsplasser, men noen slik effekt har ingen hittil klart å påvises. Det eneste som kan gjøre det lettere å starte opp virksomhet er lavere skatter og færre reguleringer, og DLF vil derfor praktisere dette.

All offentlig støtte til bedrifter og virksomheter finansieres selvsagt av skattepenger som er tatt fra de bedrifter og privatpersoner som klarer seg på egen hånd, og svekker disse. Den reelle effekt av støtteordningene er derfor å redusere næringslivets totale fortjeneste, ved å overføre lønnsomhet fra vellykkede til mindre vellykkede bedrifter på en kunstig måte.

DLF vil

· 8.4 Skatt og avgifter

For å finansiere mye unyttig virksomhet, blant annet støtteordninger og kommunalt tilsyn med reguleringer, ilegges bedrifter og privatpersoner høye skatter og avgifter. Dette svekker folks evne til å klare seg selv, og i tillegg medfører de store administrasjonskostnader for næringslivet. Delingsmodellen og moms«reformen» er skrekkeksempler på hvordan skattesystemet på grunn av sin økende kompleksitet blir blir en stadig større byrde for bedriftene.

Skattevesenet er også en stor belastning på grunn av sin lite fleksible adferd og sitt rigide regelverk. Bedriftsledere risikerer straffeansvar på grunn av bagatellmessige forsinkelser og feil, og det er ikke rom for betalingsutsettelser ved svak likviditet.

DLF vil

· 9. MILJØVERN/FORURENSNING

- Realistisk tilnærming

Oslo kommune skal tilrettelegge et godt miljø for byens innbyggere og naboer ved å forholde seg til reelle problemstillinger på en rasjonell måte, og uten å ty til symboltiltak.

Reelle miljøproblemer løses best av aktive grunneiere, som selv disponerer sin eiendom etter eget skjønn. I de tilfeller der det ikke foreligger klare eiendomsforhold, bør kommunene lokalt sette maksimalgrenser for utslipp.

Menneskelig aktivitet tar som regel sikte på å omforme omgivelsene slik at de bedre passer oss. DLF ser på dette som et gode, og anser det ikke som et overordnet mål å bevare en uberørt naturtilstand.

9.1 Hva er miljøvern?

Miljøvern innebærer å sikre folk gode omgivelser å leve i. Ordet brukes tradisjonelt mest om å bevare naturen i uberørt stand. DLF mener at miljøet vernes best ved at naturen er i en slik tilstand at den er til nytte og glede for mennesker, noe som ofte medfører endringer fra den opprinnelige tilstand.

Uberørt natur er av en stor verdi for mennesker, men mat, husly og arbeidsplasser er av større verdi. Det er først når vi har skaffet oss dette, at vi kan sette pris på den uberørte naturen på grunn av de estetiske gleder den gir oss, eller kanskje ved tanken på den genetiske reserve den utgjør.

Men det er altså ikke slik at naturen skal gå foran menneskelige behov. Naturen i seg selv har ingen selvstendig verdi eller behov, den har verdi som menneskets omgivelse. Dersom miljøvern benyttes som et brekkstang til å hindre normal menneskelig aktivitet, anser vi dette som skadelig og umoralsk.

DLF vil

· 9.2 Hva er forurensning?

Forurensning er opphopning av skjemmende og skadelige stoffer på en slik måte at de truer menneskelig velvære og helse. Hva som regnes som forurensing vil altså være betinget av mange faktorer. F.eks. er toleransen for industrirøyk vesentlig mindre nå enn tidligere, da avhengigheten av industriens velstandsøkning var større enn i dag.

I byer bør det forventes høyere konsentrasjoner av støv og giftstoffer, enn i grisgrendte strøk. Et nivå av svevestøv som ville vekke bekymring på høyfjellet, må ansees som normalt og uproblematisk i Oslo.

9.3 Realisme

Dagens debatt om miljøspørsmål er preget av følelser og lite fokus på fakta. Mange aktører ser seg tjent med å bygge opp en irrasjonell frykt for store miljøkatastrofer, også der hvor de faktiske skadevirkningene er beskjedne eller ikke-påviselige. Dette kan synes å være motivert av et ønske om politisk styring i en grad som ikke ville vært akseptert uten en slik ytre «trussel».

Det faktiske forhold er at så godt som alle miljømessige faktorer undergår stadige forbedringer, og at alle tidligere spådde katastrofer har uteblitt.

DLF vil

· 9.4 Eiendomsprinsippet

Som med all annen virksomhet er det eieren som best avgjør hvordan eiendommen skal disponeres. Dette gjelder også miljøspørsmål. Forurensning er i og for seg ikke problemet, problemet er den eventuelle trussel som skadelige stoffer kan ha mot menneskelig helse og velvære.

Søppeldeponering er en nyttig, men ubehagelig virksomhet som må utføres, og grunnneieren er den nærmeste til å avgjøre om de økonomiske fordelene et deponi medfører oppveier ulempene. Aktiviteten må ikke påføre andre vesentlig sjenanse eller skade, uten at dette er avtalt og kompensert for.

Grunneiere har den største interesse av å ivareta sin eiendom på en god og langsiktig måte. Der det er klare eiendomsforhold og rettsregler er det minimalt med reelle miljøproblemer.

Konflikter mellom «verneinteresser» og bønder/skogeiere skyldes vanligvis en urealistisk og virkelighetsfjern oppfatning hos miljøvernere. Det har for eksempel fremkommet synspunkter som går ut på at tømmerhogst er skadelig og bør stanses. En slik kunnskapsløshet bør ikke på noen måte legge premisser for lovverket.

DLF vil

· 9.5 Allmenningsprinsippet

Det er som nevnt der hvor det ikke foreligger klare eiendomsforhold at vi finner de fleste virkelige miljøproblemer. Det skyldes at det ikke foreligger noen klare ansvarsforhold, og ingen reelle beslutningstagere med sterk egeninteresse i å ivareta allmenningen. De sosialistiske lands håpløse miljøproblemer viser dette med all ønskelig tydelighet.

Utslipp til luft (og til en viss grad) vann kan i mindre grad enn andre miljøproblemer løses av eiendomsrettsforhold. I slike tilfeller kan staten eller kommunen pålegge maksimumsgrenser for utslipp. Det bør legges opp til en kostnadsfri normalgrense, som alle kan benytte, med en omsettbar kvoteordning for utslipp utover dette. Det må tilstrebes at fastsettelse av grenser og kvoter skal skje etter objektive kriterier.

DLF vil

· 10. SKATTER OG AVGIFTER

Skatter og avgifter har to formål: dels er de betaling for offentlige tjenester, dels er skatter og avgifter pålagt for å få i stand en utjevning av folks inntekter.

DLF tar sterk avstand fra prinsippet om at skatter og avgifter skal ha som oppgave å utjevne folks inntekter. Skatter og avgifter bør kun være betaling for offentlige tjenester.

Avgifter, som er mer knyttet til bestemte tjenester enn skatt - så som renovasjonsavgift, bør settes slik at den gjenspeiler de reelle kostnadene ved tjenesten. Kommunen skal etter DLFs syn ikke bedrive noen form for kryssubsidiering. DLF konstaterer at reelle priser gir forbrukerne signaler om kostnadene ved ulike alternativer, og dette er et nødvendig grunnlag for at folk skal ha tilgang til den informasjon som setter dem i stand til å treffe velbegrunnede valg.

Målet er å overføre det meste av kommunene oppgaver inne renovasjon, etc. til private, slik at vi vil få reelle priser. Reelle priser kan man kun få i et fullstendig fritt marked, dvs. et marked som ikke på noe vis er utsatt for offentlig dirigering. DLF er av den oppfatning at en slik privatisering vil gjøre alle typer tjenester billigere og mer effektive.

Skatt, som betales i prosentsatser etter et nærmest uendelig komplisert system, bør være lavest mulig. DLF vil gå inn for å avvikle de skatter som Oslo kommune kan avvikle, for eksempel eiendomsskatten, og vil ellers benytte de laveste satser som loven tillater.

DLF vil

·