RETTFERDIGHETSPARTIETS STORTINGSVALGPROGRAM

Kjære velger - Kjære medmenneske!

Du leser nå i Rettferdighetspartiets stortingsvalgprogram. Det vil si at du får lese litt om vår analyse av samfunnsproblemene og om hvordan vi mener vi kan løse dem.

Rettferdighetspartiet er et parti som er opptatt av menneskeverd og av å sette mennesket i sentrum.

Rettferdighetspartiet ble startet som en reaksjon på at mange husløse/uteliggere holdt på å fryse i hjel i Oslo i Desember 1996. På forhånd hadde begeret blitt fyllt med mange saker som omhandlet alt fra arbeidsledighet, nyfattigdom, gjeldsofre, sykdom, eldre, mangelen på rimelige boliger, psykiatrien osv. Uteliggernes situasjon fikk bare begeret til å flyte over.

Meningen var at Rettferdighetspartiet skulle være et parti for "svake" grupper, eller rettere sagt, grupper som blir utstøtt fra samfunnet. Etterhvert har vi forstått at folk som vi kan plassere i andre grupperinger, også har behov for et nytt parti. Vi ser nå at også vanlige arbeidere melder seg inn i partiet.

Er du en av dem som stadig merker at lønna aldrig strekker til? At selv om du får høyere lønn, så blir skattene og avgiftene bare enda høyere. Er du en av de 500 000 som har problemer med å betale en uforutsett regning på kr. 2000,-.

Har du lagt merke til at samfunnet blir hardere, og mener at myndighetene har skylden? Mener du at Norge er best tjent med at folk har så gode levevilkår at de kan finne mening og lykke i hverdagen.

RETTFERDIGHETSPARTIETS STORTINGSVALGPROGRAM

-Da bør du lese resten av programmet!

Fattigdommen i Norge

Den alminnelige fattigdom er på fremmarsj i Norge. Vi får stadig flere nyfattige. I dag rammes også folk i arbeid, ikke bare mindre utgrupper - filleproletariatet. De som rammes hardest er barn, unge og eldre som har lave inntekter og som lever av offentlige overføringer.

Få har hittil ramlet helt utenfor samfunnet. De fleste er blitt fanget opp av de etablerte velferdsordningene og av sikkerhetsnett som sosialkontorene. Allikevel er det blitt vanskeligere for svake/utstøtte grupper i det siste. Velferdsgodene blir stadig kuttet ned på, og sosial- og trygdekontorene har blitt strengere, på grunn av strengere regler og på grunn av nedskjæringer i midlene som skal fordeles.

Et flertall av våre politikere prioriterer maksimal økonomisk vekst for eksportindustrien og finansvesenet fremfor en likeverdig utvikling for de mange. Derfor har mange vanlige lønnsmottakere økonomiske problemer. For når arbeiderne får lønnsøkning, øker myndighetene skattene og avgiftene slik at reallønnsøkningen blir liten eller lik null. De svakeste gruppene merker dette mest, for når de ikke får øket satsene tilsvarende på offentlige overføringer, sakker de akterut og blir fattigere og fattigere. Den nye statsministeren sa etter sin tiltreden, at i 1997 hadde vi råd til å gi arbeiderne en reallønnsøkning på 0,5 %. Selv fikk han en reallønnsøkning på 23,5 %.

I dag er det ca. 1,2 millioner mennesker som lever på offentlige overføringer. Ca. 250 000 mennesker er berørt av sosialhjelp, og ca. 500 000 mennesker har vansker med å betale en uforutsett regning på 2000,- kr. Ca. 70 000 familier har kriseøkonomi. Dersom rentene går opp vil ca. 170 000 familier få en kriseøkonomi.

Den offisielle fattigdomsgrensen er på inntekt under kr. 59 000,-. Det er i dag 250 000 mennesker som har en inntekt under fattigdomsgrensen. Dette er myndighetenes måte å definere fattigdom på.

-Rettferdighetspartiets definisjon av fattigdom, er at man er fattig når man ikke har råd til å gjøre det samme som andre i samfunnet anser som normalt.

Lave trygder og sosiale ytelser

Ved Stortingets behandling av Velferdsmeldingen i juni -96, dannet Ap, H og FRP et flertall som stemte for flere innskrenkinger i våre trygdeordninger. Høsten -96 stemte de samme partiene for nye dagpengeregler som vil gi arbeidssøkere dårligere levevilkår.

For å få arbeidsledighetstrygd må nå siste års inntekt ha vært over 51 250, mot tidligere 29 000,- kr. Tidligere a-trygd og KAJA-lønn regnes ikke som gyldig årsinntekt. A-trygden ble forkortet fra å vare 3,7 år til å vare maks 3 år. Det viser seg at når arbeidsledige ikke får dagpenger, så er det en del som ikke leverer inn sine meldekort hver 14 dag. Derfor synker da også antall registrerte arbeidsledige.

Overgangsstønaden ble redusert fra å vare i 10 år til 3 år.

I følge uttalelser fra regjeringens side er det et tydelig mål å .."sikre at inretningen av velferdsgodene gjør deltakelse i verdiskapningen til det naturlige førstevalg for den enkelte..", slik at mottakerne av offentlige overføringer blir motivert til å arbeide. Vi skal tydeligvis ikke ha noen valg. Enten skal vi arbeide, uansett om vi får jobb eller ikke - eller så er det vær så god å sult ihjel!

-Rettferdighetspartiet mener at vi må få et sosial- og trygdevesen som tar vare på menneskeverdet. Folk må bli istand til å klare seg selv, uten å måtte være kaste- og sparkeballer i det offentlige system. Lag en gang for alle, regler og satser som holder.

Arbeidsledighet

Vi er imidlertid i dag i ferd med å utvikle et arbeidsmarked hvor bare de med høy utdanning får arbeid. Det er begrenset med arbeid til de uten gode karakterer på skolen. Det effektivitets- og profittrettede arbeidsmarkedet får større og større behov for arbeidere med spesielle ferdighets- og kunnskapskvalifikasjoner. Dagens arbeidsmarked har ikke bruk for uutdannede, kronisk syke, folk i attføring, yrkes- eller bevegelseshemmede. Det er idag 300 000 registrerte bevegelseshemmede i Norge i dag, hvorav f.eks 5000 er poliorammet.

De som i dag rammes hardest av endringene i arbeidsmarkedet er barn. Dette fordi det er relativt unge mennesker med barn som støtes bort fra arbeidsmarkedet. De må inn i et trygdesystem med lave satser. Det er ca. 150 000 barn som har foreldre som lever av sosialhjelp, overgangsstønad, uførepensjon, attføringspenger eller a-trygd.

Arbeidskraften og fattigdommen

Hvis vi blander inn litt historie i dette med arbeid, ser vi (i grove trekk) at den gangen vi fikk den første teknologiske/industrielle revolusjon med dampmaskinen, hadde arbeiderne ingen eller få rettigheter. Dengang satte de til og med barn til å passe maskiner.

Ved den andre teknologiske/industrielle revolusjon som kom med Fords samlebånd, var det viktig for kapitalen at arbeiderne hadde god utdannelse og kjøpekraft til å kjøpe varene de produserte. Arbeiderne var også selv med på å skaffe seg en velferdstat ved å slåss for den - bit for bit. Kapitalen var avhengig av å ha arbeidere som fungerte, trivdes best mulig og som reproduserte seg selv.

Ved den tredje teknologisk/industrielle revolusjon som pågår nå med overgang til data og høyteknologi, trenger vi færre arbeidere som må være enda mer spesialiserte. Disse arbeiderne er til gjengjeld godt lønnet. Kapitalen er i dag ikke interesert i å bevare den gamle velferdstaten, da man allikevel ikke har bruk for hele arbeidskraften i Norge. For å slippe skatter og avgifter er det hensiktsmessig for kapitalen at velferdsstaten og statlige overføringer er så lave som mulig, slik at den er konkuransedyktig mot utlandet.

Altså - den norske oljebaserte økonomien går så det suser og kapitalen tjener penger som aldri før. Derfor er det fare for å få en overopphetet økonomi med rente-, pris-, og lønnsøkninger. Myndighetene kjøler ned økonomien ved å overføre mindre til svake grupper. Det er de som allerede er fattige som må betale for at de rikere blir rikere. De som etterhvert har arbeid og som tjener godt, viser idag ikke at de er solidariske med de svakeste i samfunnet.

Det er hovedsaklig fire forhold som gjør at det norske folk idag blir fattigere:

Hvor mange er arbeidsledige idag

Av en arbeidsstyrke i 1996 på 2 246 000 personer offentliggjorde Arbeidsdirektoratet at 78 838 var helt ledige og at 32 665 var på tiltak. Tilsammen 111 503 personer. Dersom en går grundigere inn i Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk for desember -96, kan en sette opp følgende:

Helt ledige...................................................78 838

På div arb.markedstiltak...........................56 508

Brutto ledighet.............................................35 346

På yrkesmessig attføring...........................54 827

Sum helt ledige.........................................190 173

Delvis sysselsatte......................................60 118

Sum helt/delvis sysselsatte......................250 291

I tillegg kommer personer som ikke har opparbeidet seg - eller som har mistet retten til arbeidsledighetstrygd. Vi anslår at Ca. 145 000 lever av ren økonomisk sosialhjelp. En del av disse må være registrert på arbeidskontoret for å få sosialhjelp. Allikevel er det mange som pga. psykiske eller andre problemer ikke er "formidlingsklare". Det vil si at folk kan få status som ikke formidlingsklare, slik at de ikke trenger å søke på, eller ta anvist arbeid. Det er da mange som faller utenom alle statistikker. Vi vil derfor anslå at den skjulte arbeidsledigheten minst er på 145 000 mennesker. Lest ut fra offentlige statistikker, samt vårt anslag av skjult arbeidsledighet, blir summen av mennesker som har falt utenfor arbeidslivet og lønnsinntekt, (250 000 + 145 000) tilsammen minst 395 000 mennesker! Det som er verd å merke seg i denne sammenheng, er at myndighetene kontrollerer mottakere av offentlige stønader ved å krysskoble forskjellige databaser. Dette for å sikre seg mot misbruk og svindel. Det myndighetene ikke gjør, er å krysskoble dataregistrene for å finne de reelle tallene for arbeidsledigheten.

Samfunnslønn

Forskning de siste 10 årene har vist at økonomisk vekst på 1 %, bare gir 0,1% flere jobber. Den beste måten å løse arbeidsledigheten på er ved å dele arbeid og velferdsgoder. Myndighetene, OECD, NHO, våre bankforeninger og ledende økonomer opererer tvert imot med en likevektsarbeidsledighet som skal holde lønningene nede. De som da skal være likevekts-arbeidsledige bør da få godt betalt for å gjøre denne "jobben". Denne betalingen kan vi kalle borgerlønn eller samfunnslønn.

Arbeidsløshet og velferd

Arbeidsløshet fører automatisk til at utgiftene til trygder og andre offentlige stønader øker. For når færre kan forsørge seg ved eget arbeid, trenger flere hjelp fra felleskassa, det vil si offentlig stønad. De økte trygdeutgiftene er ganske enkelt et uttrykk for litt av det arbeidsløsheten koster samfunnet. Høye trygdeutgifter er et godt tegn i arbeidsløshetstider, fordi det forteller om et samfunn som tar ansvar for dem som nektes retten til arbeid, eller som ikke har mulighetene til å arbeide. Dersom fattigdommen øker som i Norge idag, forteller det bare at makthaverne enten ikke forstår hva som er galt, eller at de ikke har vilje til å gjøre noe med forholdene. Selv om myndighetene skjærer ned på velferdsgodene blir ikke problemet borte, folk blir bare skjøvet enda lenger ut i elendighet og nød.

Nyfattigdommen og familieoppløsninger

Arbeidsledighet og nyfattigdom fører bl.a. til økt antall familieoppløsninger. Når krybben er tom biter nemlig hestene. Hvert år har vi ca. 10 000 skilsmisser i Norge. Poenget er ikke å vise at skillsmisser i seg selv er noe negativt, men at økonomien for skilte forverrer seg.

I dag er det ca. 130 000 enslige forsørgere med barn under 18 år. Av disse har ca. 50 000 overgangsstønad og ca. 30 000 er brukere av sosialhjelp. En del av disse lever under betydelige vanskelige økonomiske kår. At denne utviklingen er direkte knyttet til utstøting fra arbeidsmarkedet, bør være hevet over enhver tvil.

All forbruksforskning har vist, at splitting av forsørgere er et økonomisk levekårsforverrende forhold. Selv om man får diverse offentlig hjelp som endret beskatning, forsørgerbidrag, barnetrygd og overgangsstønad, ville den økonomiske situasjonen for de fleste vært vesentlig bedre om ikke samlivsbruddene fant sted.

Vi er inne i en utvikling hvor vi får en todeling av befolkningen i yrkesfør alder. På den ene siden de hushold som er i fullt arbeid med hele familier, hvor begge foreldrene arbeider - også overtid. På den andre siden de som er uten arbeid , delvis i arbeid, eller arbeider med lav lønn med eller uten ektefelle/samboere og barn.

I tillegg kommer alle som lever i en-persons-hushold. Å leve alene betyr for mange at økonomien blir veldig anstrengt da man ikke har noen å dele regningen med. Vi må forandre samfunnet slik at de som vil leve alene kan gjøre det på en anstendig måte, uten ekstra belastninger som f.eks. høyere skatter.

Fattiges mulighet til å delta i samfunnet

Slik en beregner f.eks. sosialhjelpssatser og grunnlaget for en rekke trygder, rekker de bare til å dekke basisbehovene - og lite annet. Det innebærer at trygdede og lavt lønnede avskjæres fra, eller tvinges til lavt bruk på de bruksarenaene som vi betrakter som rimelig og nødvendige i vårt moderne samfunn. De nyfattige er av økonomiske grunner så og si nektet deltakelse på disse arenaene.

Vi vil presisere at vi ikke har glemt alle de som er eller var fattige fra før av. Nyfattige er gjerne barn av fattige, mens de nyrike ofte er barn av de som er rike fra før.

Basisbehovene bolig, mat, klær og varme - tar det meste av økonomien i lavinntektsgruppene ut fra den enkle grunn at alle må kjøpe i et marked hvor en ikke rår over prisene, samtidig som hvert individ trenger et visst minimumskvantum av basisbehovene.

Lavinntekstgruppene kan ikke på samme måte som andre ta del i det forbruket som er vokst frem i fritidssektoren, fornøyelsessektoren, i kulturlivet, i det politiske liv eller i organisasjonslivet. De har dessuten ofte lav eller ingen kredittverdighet, noe som er et betydelig gode for de fleste og som øker graden av økonomisk frihet. De valgfriheter som vårt samfunn understreker så sterkt og som eksisterer for de fleste, er redusert eller eksisterer i liten grad for de fattige, da nesten alle aktiviteter koster penger. De må leve et liv knyttet til nødvendig forbruk. Det er oftest bare rom for det mest nødvendige, og liten eller ingen plass for å ønske seg noe. Vi bør tenke igjennnom hva det i dagens samfunn vil si for barn å sjelden kunne ønske seg noe.

Denne siden ved nyfattigdommen, det å bare kunne delta på de mest begrensede områder/forbruksområder, bare kunne kjøpe det som er nødvendig, nesten aldri det en kan ønske seg - som er vanlig for folk flest - er antagelig det beste kjennetegnet ved den. Fattigdommen handler om det en ikke får, og det er ikke hva de rike har, men hva vanlige folk har. Å være fattig i dag er å være utelukket fra vanlig livsstil og vanlig levevis på grunn av dårlig økonomi. Fattigdom er en påtvunget mangel på goder som folk flest mener er nødvendig i dag.

Hittil er det først og fremst i de større byene at nyfattigdommen er kommet til syne. Det har spesielt vist seg ved særlig høye innslag av klientgrupper på storbyenes østkant, som f.eks. barnevernbarn, sosialklienter, arbeidsledige, personer på overgangsstønad og attføring. Det har også vist seg ved størrelsen av kriminaliteten, rusmisbruket og volden. I deler av Oslo Øst har nyfattigdommen et betydelig omfang. I Oslo indre øst(bydel 4,5,6) var det i 1995 bare 45 % av befolkningen i alderen 20-49 år som var i arbeid av en befolkning på 75 000. Ca 30 % levde av ulike stønader, offentlige overføringer eller sosialhjelp. Hver 3. person i gruppen 20-49 år i disse bydelene hadde samme år en brutto personlig inntekt under 50 000,- kr., og halvparten hadde en brutto inntekt under 100 000,- kr. i året. I bydel 6 ble det utbetalt like mye til bolig over sosialhjelpa som Husbanken betalte ut i bostøtte til hele Oslo by, nemlig ca 75 millioner kr. Halvparten av yngre uførepensjonister og enslige forsørgere med overgangsstønad, supplerer med sosialhjelp når de bor i storby.

Fattigdom må ikke bare vurderes i forhold til basisbehovene, men også i forhold til områder i samfunnet som er knyttet til samfunnsmessig deltakelse, de områdene som ivaretar de kollektive sidene ved det å være menneske. Slik tilfredstillelse bør idag i et samfunn som vårt, være et mål.

-Alle skal ha retten og muligheten til å leve et verdig og meningsfyllt liv, og deltakelse i kulturlivet må anses som et av basisbehovene.

Sosialloven må forandres

Mange av sosial- og trygdekontorenes klienter, føler at deres livssituasjon er vanskelig, fordi de er kasteballer i det offentlige system. Sosialkontorene forteller gjerne om pliktene, og om straffeansvaret klientene har. De forteller nesten aldri noe om rettighetene. Det er mange skjemaer som skal fylles ut og mange dokumenter som skal skaffes tilveie. Behandlingen klientene får kan være forskjellig fra kommune til kommune, fra bydel til bydel og fra saksbehandler til saksbehandler. Grunnen til dette er at sosialloven nesten ikke har blitt forandret de siste 30 årene. Den er åpen for veldig mye skjønn. Det finnes nesten ikke minstesatser og faste regler. Trygdeloven derimot har faste regler og normer for hva de trygdede har rett på.

Grunnstønad for kronisk syke og funksjonshemmede

Grunnstønad skal dekke ekstrautgifter til kosthold, klær, transport, telefon, medisin og tekniske hjelpemidler for kronisk syke og funksjonshemmede. Det er laget forskjellige takstgrupper utfra dokumenterte ekstrautgifter, og for å komme inn under en takstgruppe må man dokumentere et månedlig minstebeløp. Dersom utgiftene ikke er store nok, selv om hjelpemidlene er livsnødvendige, får man ikke støtte. Det innebærer at en del mennesker må ta av fra før knappe ressurser, som f.eks.matbudsjettet, for å få en noenlunde levelig tilværelse. I noen tilfeller kan det rett og slett stå om livet. Dette er en ekstrabelastning og utrygghet som kan forverre en sykdomstilstand. Et eksempel er en person vi kjenner som har en kronisk sykdom. Han lever av uføretrygd, klarer så vidt å gå på krykker, og klarer så vidt å få økonomien til å henge sammen. Vedkommende har søkt om å få støtte til telefon, men får ikke dette da han ikke fyller minstebeløpet for takstgruppe 2. Dersom vedkommendes sykdom går inn i en akutt tilstand, må han komme seg på sykehus innen 3 timer, for ikke å miste livet. Vedkommende har vært nødt til å samle flasker for å få råd til en mobiltelefon. Dette er en skam for "velferdsstaten" Norge.

-Rettferdighetspartiet mener at grunnstønaden skal dekke de faktiske utgiftene den enkelte har. Beløpsgrensene må oppheves, og hver enkelt sak må vurderes etter reellt behov.

Gjeldsofrenes situasjon

Hovedårsaken til at vi fikk mange gjeldsofre var den store arbeidsledigheten som kom på samme tidspunkt som myndighetene forandret rammebetingelsene (skattereglene) i samfunnet på slutten av 1980-årene. Noen av forandringene kom på verst mulig tidspunkt og i feil rekkefølge:

Et gjeldsoffer defineres som en privatperson med en gjeldsbyrde han/hun i utgangspunktet greide å betjene, men som på grunn av forhold vedkommende ikke har vært herre over, er blitt umulig å betjene i overskuelig fremtid. Det vil si at man kan bli gjeldsoffer fordi at samfunnet forandrer spillereglene. Eksempler på dette er myndighetenes forandring på forhold vedrørende skattefradrag, låneetingelser, bostøtte, renter, inflasjon, boligpriser, inntekt osv.

Gjeldsordningsloven må oppdateres og viktige tilstøtende lovverk må justeres. Enhver overdragelse/salg av inkassofordringer bør varsles skyldneren, og skyldneren bør få forkjøpsrett til å kunne kjøpe tilbake sin egen gjeld til samme pris som andre kjøpere blir tilbudt. Det finnes tilfeller hvor fordringer omsettes for 1,6 % av verdien. Hvis andre kan få kjøpe gjelden for lave summer, bør også skyldneren kunne få kjøpe gjelden for samme beløpet.

Staten er en av de vanskeligste kreditorene man kan ha. Det hender at forsøk på å få til gjeldsordning stopper enten hos skattemyndighetene, Statens Lånekasse eller Husbanken. Skattemyndighetene insisterer f.eks. på rentesatser på henholdsvis 18 og 12 % ved skyldig moms og skatt. Vi ser også at kreditorenes advokater kontinuerlig arbeider for å utvanne rettspraksisen. Det finnes f.eks. store kreditorer som sender jurister land og strand rundt og sørger for at loven uthules bit for bit.

Mange gjeldsofre får "postkassefobi". De tør ikke gå for å hente posten før det har blitt mørkt ute, dette for at naboene ikke skal se alle regningene. Mange kommer til GOA-Gjeldsofferalliansen med bæreposer fulle av uåpnede regninger, som da GOA må åpne og sortere.

Boligmangelen

Byggforsk har laget en rapport som heter "Bostedsløs i Norge". Ved undersøkelse fant de ut at det finnes 6200 bostedsløse i Norge, hvorav det i Oslo er 2523 bostedsløse. 4 prosent av utvalget var uten overnattingsmulighet kommende natt. 17 prosent kvinner og 5 prosent menn i utvalget har omsorgsansvar for mindreårige barn. På grunnlag av dette beregnet Byggforsk at minimumsantallet barn som lever med bostedsløse foreldre lå på et sted mellom 369 og 426.

44 prosent av de bostedsløse med mindreårige barn oppholder seg midlertidig hos bekjente. 23 prosent oppholder seg på hospits. 57 prosent av de med omsorgsansvar er betegnet som midlertidige bostedsløse. Byggforsk mener det er store mørketall, da de bare har fått med seg de som er registrert i det offentlige hjelpeapparat.

Oslo Kommunale Boligbedrifter hadde 172 tomme leiligheter i begynelsen av 1997. Dette er leiligheter som står tomme i påvente av oppussing, også mange gårder står tomme i Oslo. Dette er bl.a. gårder som opprinnelig var boliger, men som ble kontorisert.

-Disse tomme gårdene bør nå bygges om til boliger igjen.

Byggforsk fant at 24 prosent av de bostedsløse i utvalget var oppgitt å ha psykisk sykdom med behov for behandling. Sammenlagt 61 prosent har oppgitt å misbruke rusmidler. Av dette oppgis det at det er 30 prosent som misbruker alkohol og 31 prosent narkotika. 19 prosent oppgis å ikke ha noe misbruk, mens det manglet opplysninger på 20 prosent.

54 prosent av de bostedsløse i utvalget mottar sosialbidrag. 19 prosent mottar pensjon. 5 prosent mottar arbeidsledighetstrygd og 1 prosent studielån.

Mange av de bostedsløse har flyttet og flytter ofte. Dette går verst utover barna som må bytte skole. De sosiale nettverkene blir svake da de ikke får faste venner. Mange "går på legd". Det vil si at de hele tiden er på vandring og på flyttefot. De bor hos venner, bekjente, familie, hospits, hybler osv. Å gå på legd gjør at folk blir slitne og blant annet får problemer med å være i en fast arbeidssituasjon.

Psykiatrien

Samfunnet godtar ikke mennesker som er og oppfører seg anderledes. Derfor blir mange utstøtt, mobbet og trakassert. Vi viser pene fasader og setter folk i båser. De normale, vellykkede mot de unormale, taperne. Egentlig er alle spesielle, men dette er noe som ikke blir verdsatt i det norske samfunnet. Altfor mange streber etter å være mest mulig "normal". Når byrdene blir for mange og demningene brister, finnes det ikke et omsorgs- og behandlingsapparat som kan løse problemene.

Det finnes ikke nettverk rundt individene, som kan fange signalene i tide, og som kan akseptere og støtte vedkommende i en krise. Når det har gått så langt at vedkommende blir oppfattet som hjelpetrengende, er det ikke lenger lagt opp til samarbeid. Pasienten blir overkjørt av hjelpeapparat, slik at problemene kan bli forsterket. Spesiellt ille er det at folk blir behandlet med tvang, noe som er traumatiserende, det vil si at det skaper angst, mareritt, tvangstanker, tvangshandlinger, fobier og paranoia.

Opprør nedenifra og opp

Det er grenser for hva folk tåler av nedskjærninger, skatter og avgifter før det blir opprør. Det er grenser for hva folk tåler av urettferdighet!

Det er grenser for hvor mange ganger vi skal bli lovt forandringer til det beste for svake grupper, uten at det skjer noe. Vi er lei av prat!

-Nå er det nok, nå lager vi opprør!

Vi er sterke, vi er mange

Selv om folk er fattige, handikappede, husløse, gjeldsoffere, arbeidsløse osv., så betyr det ikke at vi er svake. Tvertimot - vi er stolte, ressursterke og mange. Vi må organisere oss og se bort fra alle gamle ideologier og religioner som holder oss nede. Vi må ikke la myndighetene og kapitalen få lov til å sette oss opp mot f.eks. den tradisjonelle venstresiden. Det passer dem så innmari godt at vi krangler om ideologier og strategier.

-Vi må slå oss sammen og gjøre noe i praksis.

Nettverk, samhold og solidaritet

Mennesker som av ulike grunner ikke har lønnsarbeid, er en stor ressurs som har stor interesse for å delta i sosiale felleskap og grupper til støtte både for seg selv og andre. Det finnes mange fine ideelle foreninger og selvhjelpsorganisasjoner som hjelper utstøtte i samfunnet, eller som gjør et samfunnsnyttig arbeid. Det viser seg imidlertid at reaksjonen fra samfunnet kan være at man mister økonomiske ytelser dersom man arbeider gratis for en organisasjon. Et godt eksempel er Klientorganisasjonen i Fredrikstad, hvor frivillige mistet sine trygderettigheter fordi de arbeidet gratis.

Nå må vi bygge nettverk av blant annet personer, organisasjoner, fagforeninger og partier som kollektivt vil ta ansvar, og arbeide for utsatte svake grupper i samfunnet.

-Vi må arbeide for mer rettferdig fordeling av godene!

Hvorfor mer rettferdig fordeling?

Vi står overfor et økologisk og sosialt sammenbrudd. Hensynet til profitten og økonomien betyr mest for makthaverne i alle land. De rike blir rikere og de fattige blir fattige. Vi får flere og flere monopoler, og flere og flere multinasjonale selskaper. Mennesket og menneskeverdet er noe som får mindre og mindre betydning. Makthaverne i de fleste land er klar over hvilke problemer verden står overfor, men de vil ikke selv ta initiativer som kan bidra til løsninger. Profitt og konkuransehensyn går hele tiden foran.

Det snakkes så meget om bærekraftig utvikling. Det viser seg som sagt før, at om vi får en økning i økonomien på 1 % så vil vi bare få en økning i arbeidsplasser på 0,1 %. Derfor er det viktig at vi begynner å fordele godene bedre. Den eneste utviklingen som er bærekraftig er den som er rettferdig i fordelingen av godene, og som reverserer og minsker utvinningen og forbruket av naturressursene, samtidig som vi begynner å bruke flere fornybare energikilder.

Økologi og naturvern

Hver dag spyr vi ut klorfluorkarboner og gasser som bidrer til å ødelegge ozonlag og klima. Gassene trekker mot polene, og over Antarktis er det et område på størrelse med USA som i store deler av året er fritt for Ozon. I Nord-Norge har vi allerede fått advarsler i massemedia om lite Ozon. CO2-utslippene fører til oppvarming av jorda og land som Nederland, Danmark og Bangladesh vil kunne få problemer med oversvømmelser.

Befolkningsveksten i enkelte u-land er på 3% i året og om de verste prognosene slår til, kan vi i løpet av kort tid ha 14 milliarder mennesker på jorda, samtidig som jordbruksarealene vil være lik de vi har idag, eller mindre. Tropeskogene rundt ekvator er i ferd med å forsvinne, fordi skogen bl.a. hogges ned og brukes som brensel eller i edeltreprodukter. Endel av skogsarealene brennes ned og dyrkes opp, eller brukes som beiteområder for gigantiske kjøttprodusenter.

Oljeforekomstene som ikke er fornybare vil i løpet av noen årtier være tilnærmet oppbrukt. Olje brukes i mange plastprodukter som vi idag mener er uunværlige. Den brukes også til f.eks klesproduksjon og som drivstoff. Samfunnet vil bli radikalt forandret den dagen vi ikke har mer olje igjen, fordi det pr. dags dato ikke finnes gode nok alternativer.

Dette er bare noen eksempler på en verden i ulage. Å bygge gasskraftverk vil være nok et eksempel på at profittinteresser går foran fellesgodene.

Rettferdighetspartiets formålsparagrafer:

Rettferdighetspartiets saker som raskt vil gi folk en bedre hverdag:

Andre saker:

Hvordan RP skal arbeide mot fremtiden:

Fra idag...................................=> .....................Til fremtiden

Materialisme.................................................... Meningsfylde, lykke

Sentralisert samfunn..........................................Desentralisert samfunn

Påtvungen teknologi..........................................Høyteknologi/samarbeid

Urettferdig fordeling .........................................Rettferdig fordeling

Ekskluderende...................................................Inkluderende

Hiarkier.............................................................Samvirke

Representativt demokrat....................................Deltagende demokrati

Mannspreget samfunn........................................Likestillingssamfunn

Hjelp fra samfunnet............................................Selvhjelp

Vertikalt samfunn................................................Horisontalt samfunn

Fra toppen og ned samfunn..................................Fra bunnen og opp samfunn

Dysfunksjonelt samfunn........................................Funksjonelt samfunn

Ensomhet, isolasjon..............................................Nettverk, samhold, omsorg

Sløsing, forbruk, forurensing.................................Økologi, fornybar energi

Opprusting, krig, militærvesen...............................Nedrusting, fred

Menneskeforrakt..................................................Menneskeverd

Enhver er sin egen lykkes smed..............................Solidaritet

Staten er et kontrollapparat....................................Staten er et serviceapparat

Rask utvinning av naturressursene...........................Ressursforvaltning

Arbeidsledighet......................................................Arbeid til alle

Det er viktig at arbeidet med å forandre verden begynner nå. Et sted må vi begynne å drøfte fremtiden, og at vi nå går inn i et nytt årtusen, er en god anledning. Hvordan skal verden se ut i det neste årtusen? Hvilken moral og etikk skal gjelde? Hvilke normer skal gjelde for å fastslå hva som er rett og galt? Hva skal være æresfullt, meningsfullt? Hva skal vi skjemmes over og hvilke statussymboler vil vi ha? Hva skal vi mene om de få menneskene som eier milliarder av kroner, mens andre holder på å sulte ihjel?

"Og vi skal vise dem hva virkelig rettferdighet er. -Det er kjærlighet."