Prinsipprogram

Vedtatt på RV's landsmøte 12. februar 1995

Rød Valgallianse

Prinsipprogram

1. Mål

Rød Valgallianse kjemper for et samfunnssystem som er basert på økologisk forsvarlig forvaltning av naturressursene, ivaretar det biologiske mangfoldet, og sikrer livsgrunnlaget for framtidas generasjoner.

Rød Valgallianse kjemper for en verden av samfunn uten nød, undertrykking og utbytting.

RVs mål er et samfunn uten klasser, uten kvinneundertrykking og rasisme. RV kjemper for et samfunn der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet. Det er et samfunn hvor alle er verdifulle medmennesker.

Rød Valgallianses mål er en samfunnsform hvor menneskenes grunnleggende behov styrer produksjonen, og hvor alle kan leve et allsidig liv med rike muligheter til å utvikle seg. Arbeidet skal gi mulighet for skaperglede og være en kilde til utvikling av enkeltmennesker og fellesskapet.

Den samfunnsformen som er skissert her er bl.a. inspirert av den visjonen Karl Marx kalte kommunismen, men den har ikke noe felles med de byråkratiserte klassesamfunna som har gått under denne betegnelsen.

Denne samfunnsformen forutsetter en høyt utvikla vitenskap og teknologi, en base av fornybare energiressurser og en langvarig sosialistisk periode med klasse-, kvinne- og miljøkamp.

I verden i dag er kapitalismen, imperialismen og kvinneundertrykkinga, hovedhindrene for utvikling i en retning som følger av disse langsiktige måla.

2. Kapitalismen

Samfunnets splittelse i klasser er ikke naturgitt, men historisk oppstått og forgjengelig. Forholdet mellom klassene har stadig vært i forandring. Herskerklasser har oppstått og gått under. Slik vil det fortsette til alle klassesamfunn er avskaffa.

Kapitalismen skiller seg fra tidligere klassesamfunn ved at utbyttinga er mer skjult. To hovedklasser står overfor hverandre i produksjonsprosessen. På den ene side kapitalistene som eier kapital og produksjonsmidler - på den andre side arbeiderne som er formelt «frie», men som ikke har annet valg enn å selge arbeidskrafta si for å livnære seg. Arbeidet har større verdi enn det arbeiderne får i lønn. Arbeidskrafta er en kilde til merverdi eller profitt for kapitalistene. Målet for kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille folks behov, men å gjøre profitten og dermed kapitalakkumulasjonen størst mulig.

Den kapitalistiske produksjonsmåten representerte et historisk framskritt i det den åpna for en voldsom framgang i teknologisk nivå, i produktivitet og i produksjonen av goder i samfunnet. Men det blir stadig tydeligere at kapitalismen står i veien for en bærekraftig utvikling for flertallet av menneskene i verden.

Jorda har nok mat til å fø alle og nok ressurser til å gi alle et godt liv. Menneskene har nok kunnskaper om hvordan miljøet ødelegges og hvordan miljømordet skal stanses. Likevel øker gapet mellom jordas fattige og rike land, millioner av mennesker dør av sult og underernæring, miljømordet fortsetter med økt styrke, og rivaliseringa innenfor kapitalismen fører til stadig nye og brutale kriger. Uløste oppgaver står i kø, og køen av arbeidsløse som kunne løst oppgavene, teller nye millioner hvert år. Levekåra til arbeidsfolk i den rike verden forverres. Jakta etter maksimal profitt er drivkrafta som styrer denne utviklinga. Borgerskapet sitter med den økonomiske og politiske makta mens arbeiderklassen og de breie lag av folket utbyttes og undertrykkes.

Borgerskapet er på offensiven og det foregår en storstilt omfordelingspolitikk over alt i verden. Store deler av verdiene som skapes overføres fra de fattige og vanlige lønnsmottakere til de rike, og fra det offentlige til private kapitalinteresser. En markedsliberalistisk ideologi i borgerskapet og friere spill for markedskreftene har i flere år vært på frammarsj. Økt frihandel, fri bevegelse av kapital, fjerning av lover og reguleringer som styrer kapitalen, og stansing av veksten eller direkte reduksjoner i offentlige velferdsordninger, er tiltak som settes inn overalt. Monopoliseringa innenfor kapitalismen skjer med stor fart. Noen få multinasjonale selskaper kontrollerer mesteparten av produksjon og handel.

Kapitalismen har ført videre tusenårig kvinneundertrykking. Avskaffelse av kvinneundertrykkinga er nå uløselig knyttet til avskaffing av kapitalismen. Kvinnene undertrykkes økonomisk og ideologisk både i de rike og fattige landa.

3. Imperialismen

Gjennom utviklinga av de store monopolene og kapitaleksporten på slutten av forrige og begynnelsen av dette århundret gikk kapitalismen over i den imperialistiske fasen. Imperialismen holder flertallet av verdens land nede i fattigdom, tar livet av millioner av mennesker hvert år, og står for gigantiske miljøødeleggelser over hele kloden. Rasisme og nasjonal undertrykkelse har vært og er en forutsetning for kapitalismens ekspansjon og utbytting.

Den moderne kapitalismen er imperialistisk. Kapitalakkumulasjon fører til internasjonal ekspansjon. Konkurransen om markeder går over i rivalisering om innflytelsessfærer og til krig. Folk og samfunn over hele verden underlegges kapitalens behov og presses inn i den imperialistiske arbeidsdelinga.

Rikdommen konsentreres i «Nord», fattigdommen i «Sør». Utviklinga av de produktivkreftene som kunne ført til bedre liv for flertallet blir under de kapitalistiske produksjonsforholda mer og mer omvandla til destruksjonskrefter: En type vekst som truer livet på jorda, avanserte masseødeleggelsesvåpen, kronisk og økende massearbeidsløshet på alle kontinenter osv. Dette er bakgrunnen for at RV sier at valget står mellom «sosialisme eller barbari».

En ny imperialistisk verdensorden

- Fra supermaktskonflikt til trekanten USA, Japan og EU.

Etter sammenbruddet for Sovjet og etter «den kalde krigen» mellom supermaktene, er den internasjonale utviklinga prega av konkurransen og rivaliseringa mellom tre imperialistiske sentra. USA er den eneste supermakta, men er relativt sett i økonomisk tilbakegang og er helt avhengig av den militære styrken sin. Europaunionen vil hevde seg i det økonomiske kappløpet gjennom mer markedskapitalisme innad, og ved toll- og asylmurer og militæroppbygging gjennom Vestunionen utad. Japan står i fremste rekke i et sterkt kapitalistisk vekstsentrum med flere sterke nyindustrialiserte land og med et halvkapitalistisk Kina som raskt øker kapasiteten sin.

Russland er sterkt svekka i forhold til det tidligere Sovjet, og er blitt avhengig av Vesten. Ambisjonene om fortsatt å gjøre seg gjeldende retter seg mot deler av det tidligere sovjetimperiet.

Delvis er forholdet mellom de sterkeste imperialistlanda prega av motsetningsfylt samarbeid, f.eks. gjennom samordning av militære aksjoner i 3. verdenland. Men de åpne motsetningene mellom dem blir klarere. Det viser seg bl.a. gjennom proteksjonisme, tendenser til handelskrig, og i at de drar i ulike retninger i internasjonale konflikter. På kort sikt fører dette til opptrapping av lokale og regionale kriger som f.eks. på Balkan. På lengre sikt kan konflikten mellom de tre sidene være en kime til enda større kriger. RV mener den internasjonale arbeiderklassen ikke har noen interesse av å støtte noen av «de tre».

Europaunionen

Hovedkraften bak dannelsen av EU er det europeiske storborgerskapets behov for å styrke sin økonomiske konkurranseevne. Den stadig økende konkurransen med USA og Japan har økt behovet for økonomisk og politisk integrasjon. Gjennom et mest mulig fritt marked, fleksibel og billig arbeidskraft, en felles valuta og mest mulig felles økonomisk politikk, skal Europa gjenreise kontinentets økonomiske styrke. De mest EU-vennlige kreftene kjemper nå for en europeisk statsdannelse med felles utenriks- og forsvarspolitikk.

Tyskland spiller en stadig mer dominerende rolle i Europa. Det er i dag de kreftene som kjemper for et sterkt integrert EU som er på offensiven i tysk politikk. Den tyske dominansen har økt motsetningene i EU til et for tett unionssamarbeid.

RVs motstand mot EU er basert på forsvaret av sjølråderetten og på antikapitalisme og antiimperialisme. Denne motstanden står fast enten EU vil bli prega av indre rivalisering eller fortsetter på veien mot et Europas Forente Stater. Opp mot det kapitalistiske Eu-samarbeidet vil RV sette styrking av det folkelige samarbeidet i Europa.

Imperialismen og folkene i den 3. verden

Imperialismen utbytter de breie folkemassene i den 3. verden ved at:

Forholdet mellom de rike borgerskapene i «Nord» og de fattige folkemassene i «Sør» hviler på arven fra koloniperioden. Makt og utbytting opprettholdes gjennom allianser mellom imperialismen og overklasser i 3. verdenlanda. Forsøk på nasjonal og sosial frigjøring blir møtt med militær makt, ofte invasjoner.

Utvikling på imperialismens premisser undertrykker kvinnene i den 3. verden særskilt. Mange av kvinnebøndene er blitt pressa til å gi opp allsidig matproduksjon på egen jord til fordel for «cash crop», råvareproduksjon for eksport. Det er oppretta egne økonomiske soner for å friste utenlandsk kapital med dårlige faglige rettigheter og spesielt billig arbeidskraft. Her er arbeidsstokken kvinnedominert. Internasjonal kjønnshandel er voksende.

Konsentrasjonen av rikdom i «Nord» og fattigdom i «Sør» truer i dag det globale miljøet. Produksjonen og livsformen i de kapitalistiske kjerneområdene er f.eks. basert på store CO2 utslipp som øker drivhuseffekten, mens bøndene i mange 3. verdenland tvinges til å ødelegge jordsmonnet ved den ensidige råvareproduksjonen og ved at de fattige bøndene må hogge verneskogen for å få til brensel. Denne utviklingen vil bli forsterket med utfallet av den siste GATT-runden og opprettelsen av det nye internasjonale frihandelsregimet gjennom WTO. Med utvidet bruk av patent samt forbud mot restriksjoner på kapitalflyt legges det avgjørende hinder for økonomisk utvikling i de fattigste land.

Den imperialistisk skapte kløfta mellom det rike «Nord» og det fattige «Sør» danner et viktig grunnlag for rasisme. Den gir grunnlag for forestillinger om at «vi» har høyere verdi enn «dem». Statsapparatene i de imperialistiske landa byger «murer» for å holde flyktninger og asylsøkere ute. Høyreekstreme rasister og nazister i de kapitalistiske landa spiller på folks utrygghet og nasjonalsjåvinisme og prøver å gjøre innvandrerne til syndebukker for problemer som følger av kapitalismen.

Hovedkrafta mot imperialismen

Etter den 2. verdenskrig har den nasjonale og sosiale frigjøringskampen i den 3. verden vært hovedkrafta i kampen mot imperialismen. Slik er det fortsatt. Samtidig har imperialismen vist stor evne til å bevare innflytelsen i land som har forsøkt å frigjøre seg.

De fleste regjeringene i den 3. verden samarbeider med imperialismen og undertrykker sine egne folk.

Kina er ikke lenger noen anti-imperialistisk kraft, men fører en nasjonalt orientert stormaktspolitikk.

I de utvikla kapitalistiske landene er det arbeiderklassen som står i skarpest motsetningsforhold til kapitalismen og borgerskapet. For å velte kapitalismen i de rike landa, må arbeiderklassen alliere seg med andre klasser og grupper i folket. På verdensbasis må arbeiderklassen og folket i de rike landa støtte opp om kampene som folkene fører i den 3. verden.

4. Det kapitalistiske Norge

Norge er et kapitalistisk klassesamfunn som følger de samme hovedtrekka i utviklinga som andre rike kapitalistiske land. Arbeidsfolks slit og utbytting av arbeiderklassen er hovedkilden til rikdommene i Norge. Både direkte og indirekte utsuging og undertrykking av koloniene og seinere det som kalles den 3. verden, er en annen viktig kilde. Billig arbeidskraft fra titusener av "gjestearbeidere", innvandrere og flyktninger, er en form for utbytting som har betydd mye for landets utvikling de siste 30 årene. Den særegne utbyttinga av kvinner er en tredje hovedkilde. Rovdrift på naturen er en fjerde. Den enorme olje- og gassutvinninga som på få år tømmer ressursene det har tatt naturen millioner av år å skape, er det klareste eksempelet.

Klassemakt

Samfunnsforholda i Norge er bl.a. kjennetegna av at:

De viktigste produksjonsmidlene er eid og disponert av et storborgerskap som utgjør noen få prosent av befolkninga. Investeringene ikke er styrt ut fra folks behov, men ut fra hva som gir kapitalistene høyest profitt. Godene er skeivt fordelt: På den ene sida rein luksus, på den andre sida et økende antall fattige. F.eks. er gjennomsnittlig levealder på Vestkanten i Oslo nesten 10 år høyere enn på Østkanten. Som i mesteparten av verden angripes nå den offentlige velferden og arbeiderklassens og folkets levekår og rettigheter. Reguleringer av markedskreftene avvikles og kapitalen får større spillerom. Som et resultat av det øker klasseforskjellene.

Mange av de viktigste avgjørelsene blir ikke tatt av folkevalgte, men i styrerom og bankdireksjoner. Gjennom EØS-avtalen blir mye av det viktigste bestemt av storkapitalistisk lobbyvirksomhet overfor byråkratiet i Brussel.

Staten er borgerskapets stat og ivaretar borgerskapets interesser

Dette sikres ikke bare gjennom den dominerende borgerlige politikken, men også gjennom kapitalistisk lobbyvirksomhet, ved sammensetninga av ledersjiktet i forvaltninga osv. Kjerna i statsapparatet er et voldsapparat av militær og politi som "om nødvendig" settes inn mot arbeidere og andre grupper i kamp. Staten spiller også en svært viktig økonomisk rolle som "felleskapitalist". Dels som eier eller medeier i storselskaper, dels som forvalter av 60% av bruttonasjonalproduktet.

Demokratiske rettigheter og frie valg mellom flere partier er viktige rettigheter for folket og av stor betydning. Det er likevel borgerskapet med monopolborgerskapet i spissen som har den politiske og økonomiske makta i Norge.

Borgerskapets makt bygger i sterk grad på et ideologisk hegemoni, "de herskendes tanker er de herskende tanker". Her spiller mediasituasjonen en viktig rolle. Det samme gjør kommersialiseringa av kultur, idrett og hverdagsliv.

Det er en utstrakt grad av fremmedgjøring. Arbeiderne har ikke makt over sitt eget arbeid eller over de verdiene de skaper gjennom arbeidet sitt. Folk flest føler avmakt overfor viktige beslutninger som er med på å styre liva deres. Kapitalismen omskaper stadig mer til varer også menneskelige relasjoner.

Kvinneundertrykking

Hovedhinderet for kvinnefrigjøring er det kapitalistiske systemet og borgerskapets makt, men også menns privilegier er et hinder. Mannsmakt og menns undertrykking av kvinner er ikke bare uakseptabelt i seg sjøl, men også en forutsetning for det bestående samfunnssystem.

Kvinneundertrykkinga er historisk overlevert og innvevd i det økonomiske systemet under kapitalismen. Organiseringa i familier holder kostnadene på reproduksjon av arbeidskrafta nede og øker profitten. I familiene gjøres det, målt i tid, like mye ulønna hus- og omsorgsarbeid som alt lønnsarbeidet i det norske samfunnet. Størstedelen av dette arbeidet utføres av kvinner, og det er en nær sammenheng mellom dette og at kvinner som "sosialt kjønn" er underordna på arbeidsmarkedet og har lavere lønn enn menn. Kvinner er også ideologisk undertrykt bl.a. gjennom kvinnesynet i reklamen, i pornoen osv. Et ekstremt uttrykk for kvinneundertrykkinga er menns mishandling.

Undertrykkinga av den samiske befolkninga

Historisk er den samiske nasjonen blitt undertrykt bl.a. ved at samefolket er blitt splitta mellom fire stater og ved forsøk på å utrydde samisk språk, kultur og identitet. Den norske staten fratar fortsatt samefolket urrettighetene til land og vann, og åpner de samiske områdene for mineralleitinga til de multinasjonale gruveselskapene. Samene har rett til å rå over egne ressurser, næringsliv, kultur og utdanning.

Andre viktige motsetninger

Det er en uforsonlig motsetning mellom den kapitalistiske organisering av samfunnet og hensynet til naturen. Det stadige kravet om at kapitalen må forrente seg og vokse, fører til en type vekst og energisløsing som truer miljøet og den økologiske balansen.

Et flertall av innvandrere er blitt gjort til de fattigste på arbeids- og boligmarkedet. De undertrykkes kulturelt og religiøst, trakasseres gjennom legitimasjonskontroller, hets osv. Staten har hovedansvaret for diskrimineringa, men den statlige og den folkelige rasismen nærer seg av hverandre.

Det overføres store verdier fra distriktene til de velstående i byene. EU-politikken er en krigserklæring mot folk i utkanten. Avindustrialisering, arbeidsløshet, byfornyelsespolitikken osv. har ført til økende problemer for arbeiderbefolkningen i de større byene.

Det norske språket, slik det kommer til uttrykk i dialektene og det nynorske skriftmålet blir undertrykt, og får ikke de samme vekst- og levevilkår som bokmål og talemål normalisert til bokmål.

Homofile og lesbiske undertrykkes fordi kjærlighet og seksuell tiltrekning til eget kjønn bl.a. truer den plassen kjernefamilien har i økonomien og ideologien i vårt samfunn.

Så lenge borgerskapet har makta og kapitalismen og imperialismen består, vil arbeiderklassen og resten av folket bare kunne begrense skadevirkningene av kapitalismens herjinger. Det er nødvendig å velte hele det kapitalistiske systemet og skape sosialistiske samfunn for å frigjøre mennesker fra nød og undertrykking, for å redde miljøet, for å bekjempe rasismen og for å kunne oppnå full kvinnefrigjøring.

Velferdsstaten og sosialdemokratiet

Utviklingen av kapitalismen stilte stadig større krav til et høyt kunnskapsnivå, et godt helsevesen og stabile sosiale forhold. Hvordan skulle denne mer omfattende reproduksjon av arbeidskraften organiseres? Dette er bestemt av særegne historiske, økonomiske, geografiske og politiske forhold i de enkelte landa. I noen land er en stor del av reproduksjonen privat. I Norge og andre nordiske land ble det etter krigen satset på offentlig utdanning, forskning, helse- og sosialvesen. Slik ble det som er kalt "Velferdsstaten" bygd opp.

Omfattende privat skole- og helsevesen ville på det tidspunkt vært umulig å organisere i Norge. Derfor ble ikke velferdsstaten kjempet igjennom mot borgerskapets interesser, men som en del av borgerskapets strategi for utviklingen av norsk kapitalisme. Arbeiderpartiet hadde den politiske hovedrollen i oppbyggingen av velferdsstaten. I partiets propaganda ble velferdsstaten framstilt som et prosjekt "Arbeiderpartiet" hadde kjempet fram til beste for den norske arbeiderklassen.

Borgerskapet har i stor grad klart å hindre utviklinga av en sjølstendig og sterk fagbevegelse og politisk opposisjon gjennom:

Slik har Arbeiderpartiet i hele etterkrigstida vært det viktigste partiet for å sikre borgerskapets grunnleggende klasseinteresser: Fortsatt utbytting av arbeidsfolk, tett allianse med storkapitalen i USA og Vest-Europa og temming av radikale krefter i arbeiderbevegelsen. Den sterke økonomiske veksten i etterkrigstida har gjort det lettere å skjule de reaksjonære sidene av denne politikken.

Sterke arbeiderkollektiv på grunnplanet i industrien fortsatte en aktiv og framgangsrik faglig kamp, men stort sett innafor regelverket. De fleste godtok selve systemet. Kommunistene som hadde betydelig oppslutning etter krigen gikk tilbake pga. Arbeiderpartiets forfølgelse og pga. vennskapsbanda med Sovjet og Øst-Europa.

Den lengste oppgangsbølgen i den internasjonale kapitalismens historie var over på begynnelsen av 70-tallet. I Norge kom nedgangen seinere pga. motkonjunkturpolitikken, og blei mindre drastisk pga. oljeøkonomien. Sverige er et bedre eksempel på krisa i "den nordiske modellen".

Arbeidsløsheten holder seg nå kronisk høy i den utvikla kapitalistiske verden. Under kapitalismen fører t.o.m. nye teknologiske revolusjoner til et økende antall fattige og utslåtte. Krava til "fleksibilitet" skjerpes for at arbeidskrafta skal være konkurransedyktig. I USA har det vært en kraftig senking av levestandarden for arbeiderklassen. I Nord-Europa er perioden for store og progressive reformer over, mens kapitalistene i oppgangsperioden hadde fordel av en sterk utbygging av velferdsstaten og utdanninga. Nå er kapitalistene mer opptatt av privatisering som kan skape nye områder for kapitalakkumulasjon. Partier som DNA spiller på sin historie som arbeiderpartier, f.eks. i den falske propagandaen om at "Arbeid til alle er jobb nr. 1".

Sosialdemokratiske partier må føre en politikk som er tjenlig for kapitalen også i dag. Politikken er fortsatt sosialdemokratisk, bare tilpasset den nye situasjonen.

5. Norge og imperialismen

Norsk imperialisme

Norge er integrert i det imperialistiske verdenssystemet - dels ved sjøl å ha en imperialistisk økonomi dels ved deltakelse i en rekke imperialistiske sammenslutninger (NATO medlemsskap, og assosiert medlemsskap i Vestunionen) og institusjoner (Pengefondet og Verdensbanken). Den norske staten undertrykker den samiske befolkninga. Gjennom de store oljerikdommene har Norge styrka sin økonomiske og politiske stilling i verdenspolitikken. Fra først på 80-tallet har det vært en økende kapitaleksport fra Norge til andre deler av verden, og stadig flere uteetableringer.

RV vil arbeide for at Norge går ut av internasjonale imperialistiske sammenslutninger, fører en internasjonal politikk som er til minst mulig skade for undertrykte folk og nasjoner - og slutter å undertrykke samene.

Norsk sjølråderett

RV forsvarer alle nasjoners sjølråderett både under imperialismen og sosialismen.

RV støtter nasjonalstater som forsvarer seg mot å bli underlagt mektigere stater, og nasjonenes rett til å danne stater - såvel som deres rett til likeverd i flernasjonale stater. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialismen.

Et nødvendig bolverk mot imperialismen er at alle folk har og utvikler en nasjonal, språklig og kulturell bevissthet.

Norge har Europas største forekomster av olje, fossekraft og fisk. Mulighetene for store mineralrikdommer på den norske kontinentalsokkelen er betydelige. Tyskland og andre EU-land er opptatt av å få lettere tilgang til de store norske naturressursene.

Norsk utenrikspolitikk har i tråd med utviklinga av utenriksøkonomien gradvis orientert seg fra USA til Tyskland og EU. De store selskapene er pådrivere for at Norge skal bli fullt medlem av EU og oppfylle krava i Maastrichttraktaten.

Norge er blitt innlemma i EUs indre marked gjennom EØS. En stor del av lovverket i Norge endres som en direkte følge av unionsvedtak i Brussel, som tar sikte på å gi kapitalens fire friheter et stadig større spillerom. På denne måten får borgerskapet i Norge drahjelp i sitt forsøk på å øke profitten gjennom tiltak som fører til dårligere leveforhold for folk flest. Stortingets rolle som lovgivende myndighet er sterkt redusert. I enda sterkere grad gjelder dette folkets muligheter til å påvirke beslutningene.

Flertallet i Norge har interesse av å forsvare seg mot at det norske borgerskapet selger den nasjonale sjølråderetten for å gjøre Norge til en del av EU. "Nei til EU - ut av EØS!" er en del av kampen for demokrati, for velferdsstaten og mot markedsliberalismen-og må ikke blandes sammen med den aggressive og reaksjonære nasjonalsjåvinismen som ønsker å hevde seg på bekostning av andre folk og nasjoner.

RV er for tiltak som styrker norsk kultur og folketradisjon. Samtidig vil vi arbeide for kulturutveksling mellom alle folk og nasjoner.

6. Hvordan forandre samfunnet?

Klassekamp, reform og revolusjon

Menneskene skaper sjøl sin historie ved å utvikle produksjonen, kulturen og samfunnsstrukturen. Store samfunnsendringer kan ikke skje uten folks deltakelse. Enkeltpersoner kan bare spille en viktig rolle på grunnlag av de historiske forholda. Det er grunnleggende i RVs politikk at det er folk sjøl som må være ei drivkraft for forandring. RVs arbeid kan bare støtte opp under dette arbeidet, vi kan aldri løse problemene på vegne av folk.

Den økonomiske og teknologiske basisen i samfunnet danner fundamentet for klassekampen, og setter rammene for hva det er mulig å oppnå innenfor systemet. Oppgangstider og økonomiske kriser avløser hverandre, og fattigdom i den 3. verden er en del av kapitalismen. Borgerskapet er nå på offensiven og kapitalismen er inne i en fase der tilkjempa rettigheter og goder for arbeiderklassen og folket angripes. Mulighetene for omfattende reformer til fordel for arbeiderklassen og folket innenfor rammene av kapitalismen er nå mindre enn før.

Klassekampen under kapitalismen er avgjørende for levekåra i dag. RV slåss derfor for reformer innenfor rammene av kapitalismen. Arbeiderklassen og folket må slåss både for reformer, og for å forsvare det som er oppnådd, mot nye angrep. Disse kampene er også viktige for vilkåra for å skape et nytt samfunn. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap, om distriktene er avfolka, om den offentlige velferden er nedbygd eller bedre utbygd, vil ha mye å si for mulighetene til å bygge et samfunn der menneskenes behov og naturens bæreevne styrer utviklinga. Kampen for levekåra i dag gir også arbeiderklassen og folket kunnskaper og kamperfaringer som er nødvendige for å styrte kapitalismen. RV legger vekt på å binde den dagsaktuelle kampen til de langsiktige måla for hvordan vi ønsker samfunnet. Politisk press gjennom aksjoner, meningsytringer, organisering i ulike former og gjennom media er helt avgjørende for å forandre samfunnet til beste for folk og for å stå imot borgerskapets angrep. Arbeiderklassens organisering og kamp gjennom fagforeninger er den viktigste formen for folkelig organisering og kamp.

Kvinne-, miljø- og solidaritetsorganisasjoner spiller også en viktig rolle i dag og deres styrke vil være med på å avgjøre utfallet av kampen om samfunnsmakta. Også idrettslag, borettslag, husmorlag og ulike humanitære og ulike interesseorganisasjoner øver press på de politiske beslutningene.

Organisering, press og aksjoner gir også folk viktige erfaringer som er nødvendige for å føre en vellykka kamp mot hele det kapitalistiske systemet. Tiltak og aksjoner der folk går sammen for direkte å endre forholda, er en del av klassekampen for bedre levekår. Det har lange tradisjoner gjennom nabohjelp og dugnader. Arbeiderbevegelsens oppbygging av folkets hus, og ideene bak kooperativbevegelsen bygger på de samme grunnprinsippene om soliditet og kollektive løsninger.

Krisesenterbevegelsen er et eksempel fra de seinere åra på det samme. Det er direkte tiltak som forbedrer folks liv, styrker sjøltillit og fellesskapsfølelse. Samtidig er slike aksjoner et press på samfunnet. RV ønsker ingen sosialisme der det offentlige skal ta ansvaret på vegne av folk. I dag kan kollektive tiltak fungere negativt ved å overta ansvaret for utilstrekkelig offentlige behov. RV vil støtte aksjoner og bevegelser der folk tar sakene i egne hender for å forbedre levekåra både innenfor og på tvers av de rammene loven setter. RV mener slike organisasionsformer og aksjoner må utvikles som et viktig element i kampen for levekåra i dag og som en del av strategien for et annet samfunnssystem.

Reformer vil aldri kunne endre de grunnleggende maktforholda og velte kapitalismen. Borgerskapet vil ikke gi fra seg makta gjennom å bli fratatt den bit for bit. RV er derfor revolusjonært. Flertallet må gjennom en omveltning av samfunnsforholda ta makta fra det lille mindretallet som i dag har den.

Revolusjoner har alltid vært fødselshjelper for nye samfunn

Revolusjon er folkemassenes verk og kan ikke gjennomføres av ei lita gruppe på vegne av folket. Kjerna i en sosialistisk revolusjon er at arbeiderklassen og folket tar statsmakta fra borgerskapet. Det arbeidende folket kan ikke bare ta over det eksisterende borgerlige statsapparatet og bruke det til eget formål, men må før maktovertakelsen ha eller utvikle motmaktorganer, med utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn - som kan bli kimen til et nytt sosialistisk statsapparat. En konsolidering og utvikling av sosialismen krever en omfattende omdanning av samfunnet fra bånn til topp, og kan ikke gjennomføres uten aktiv deltakelse fra flertallet i folket.

Det er ingen revolusjonær situasjon i Norge i dag. Men verden kan ikke holde fram som nå med kapitalismens ødelegging av hele livsgrunnlaget, med at den holder flertallet av menneskene nede i nød og fattigdom, og med at den årlig dreper millioner av mennesker gjennom kriger og sult. Massearbeidsløshet, nedbygging av velferdsgodene og forverring av levekåra til folk flest vil også føre til en skjerping av klassekampen.

Reformismen i arbeiderbevegelsen bygger på at gradvise reformer kan føre til sosialisme. RV vil arbeide for at reformismen vinner stadig mindre oppslutning i arbeiderklassen.

RV er for en fredelig overgang fra kapitalisme til sosialisme. Men hver eneste dag utøver kapitalismen en mangeslungen og den groveste form for vold. Som norske motstandkjempere måtte ty til vold i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta, og som frigjøringsbevegelser i den 3. verden har måttet ty til våpen for å kaste ut imperialismen og marionetteregjeringer, innser RV at folket kan bli nødt til å ta i bruk voldelige metoder for å bekjempe volden. Den internasjonale situasjonen vil også ha stor innvirkning på forløpet av en revolusjon i Norge og mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen.

7. En ny type sosialisme

Det er nødvendig å skape nye visjoner om sosialismen, og det er nødvendig å gi svar på mange ubesvarte spørsmål for at folk skal ha tro på at det er mulig å skape et bedre samfunnssystem enn det kapitalistiske, sjøl med alle de grusomheter som skjer under kapitalismen. Utviklinga i de landa som har kalt seg sosialistiske skremmer.

Sosialismen som overgangssamfunn

Revolusjonen er bare døra inn til det sosialistiske samfunnet, den første forutsetning for en langvarig økonomisk og sosial omforming av samfunnsstrukturen. Det sosialistiske samfunnet er et overgangssamfunn som lenge vil være prega av den samfunnsformen det har oppstått på grunnlag av. Bare gjennom demokrati, klassekamp, kvinnekamp og miljøkamp kan sosialismen utvikles i en retning som gjør de mulig å realisere de måla som er skissert innledningsvis i dette programmet.

Lære av erfaringene med sosialisme

De sosialistiske revolusjonene i Sovjet, Kina osv. var nødvendige og rettferdige. Ut fra de samfunnsmessige forutsetningene i disse landa, ga revolusjonene store positive resultater for breie grupper av folket. Men det økonomiske og utdanningsmessige utviklingsnivået var dårlig, og de demokratiske tradisjonene svake. Storparten av folket var fortsatt bønder og jordarbeidere. Det var lite industri og lite produksjon i stor målestokk, og en liten arbeiderklasse. Lite lå til rette for at den virkelige makta i samfunnet kunne ligge hos arbeiderklassen og folket. Makta blei konsertert i toppen av det "kommunistiske" partiet og statsapparatet - og disse makthaverne undertrykte, forfulgte og fengsla politiske motstandere og opposisjonelle i egne rekker. Uavhengig fagforeningsvirksomhet og arbeiderorganisering ble knust med alle midler. De framskrittene som revolusjonene hadde betydd for kvinnene, blei møtt med tilbakeslag. Ettpartistaten uniformerte og ensretta kultur og vitenskap, og forfulgte opposisjonelle av alle avskygninger. Uten et oppgjør med stalinisme og alle former for "ettpartisosialisme" og totalitær tenkning, vil alle sosialistiske forsøk ende med at det utvikler seg en ny overklasse som vil herske over arbeiderklassen og folket. Uten at kvinnefrigjøringa blir en integrert del av den revolusjonære prosessen, og uten reell fagforeningsfrihet og frihet for kultur og vitenskap sikres, er ethvert sosialistisk forsøk dømt til å mislykkes.

RV arbeider for:

Reelt folkestyre makta til grasrota

Bare med aktiv samfunnsdeltaking fra flertallet i befolkninga, reell makt til folk på grasrota, ytrings- og organisasjonsfrihet kan sosialismen utvikle seg og bestå. Folk må i stadig økende grad ta direkte del i samfunnstyringa.

Spesialiseringa mellom byråkrati og arbeidsfolk må reduseres til den kan fjernes helt. Særskilte tiltak for å sikre kvinner makt og innflytelse må være en del av en slik prosess. Dette gjelder både i samfunnslivet og arbeidslivet. De viktige demokratiske rettighetene som folk har i Norge i dag - som allmenn stemmerett og hemmelige valg, ytrings- og organisasjonsfrihet, må tas vare på. Men de må utvikles til å få et mer reelt innhold. Det må være full ytringsfrihet. Det er arbeidsfolk må legge premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull kapitaleiere og mediagiganter. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapets gjør det i dag. Ytringsfriheten må omfatte retten til kritikk av stats, organisasjons- og bedriftsledelser. Det må være full religionsfrihet. Innskrenkninger i ytringsfriheten må bare være unntak slik som forbud mot nazipropaganda, rasisme, kvinneundertrykking og sadisme. Inngrep må være avgrensinger slik at alt som ikke er forbudt, skal være lovlig.

Forholda må legges til rette for et allsidig organisasjonsliv, også et variert partimønster. Organisasjonene må få like muligheter til å jobbe og bygge sin virksomhet på oppslutningen fra medlemmene ikke pengestøtte fra kapitalgrupper. Ideelle organisasjoner må få statlig støtte. Statsstøtten til partiene må opphøre. Kirka må skilles fra staten.

Det må være en fri og uavhengig fagbevegelse verken knytta til et parti som i Norge i dag, eller til staten - slik vi har sett i Øst-Europa. Streikeretten må garanteres, og gjøres reell uten alle unntaksbestemmelsene som uthuler den i dag.

Det må være frie valg der folk kan velge mellom kandidater som representerer ulike politiske alternativ. Stemmeretten må utvides også til å velge ledere innenfor bedrifter og offentlig forvaltning. Alle folkevalgte må kunne avsettes i valgperioden om de mister tilliten hos dem som har valgt dem. Det må være radikal kjønnskvotering som sikrer kvinner minst 50 prosent av plassene i alle valgte organ og av alle lederposisjoner.

Alle avgjørelser må tas nærmest mulig dem det angår. Makta må desentraliseres. Alle viktige avgjørelser som gjelder samfunnet, må tas direkte av dem det angår eller av folkevalgte organ, ikke av kapitaleiere, eiendomsbesittere eller byråkrater.

For at folk skal kunne delta aktivt i samfunnslivet og utøve makt, må vi ha maksimalt 6 timers arbeidsdag. Gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der folk bor, utbygd støtteapparat for alle med ekstra bistandsbehov og et velutbygd kollektivnett vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg mer i samfunnsspørsmål. Utdanningssektoren får en helt ny rolle og oppgave; å utdanne folkets barn og ungdom ut i fra at de skal bli herskere i eget land. Skolen skal ikke lenger sortere elevene, men bidra til å slette skillet mellom styrende og styrte. Utbygging av datanettverk med fri og lik tilgang til all viktig informasjon vil også styrke demokratiet.

Stat eller samfunn

I vårt samfunn og i den tidlige sosialismen forsvarer sosialister en rekke offentlige institusjoner og ordninger mot nedskjæring og privatisering. Dette tjener folks velferd og er et ledd i kampen mot kvinneundertrykkinga. Samtidig er det et problem at mennesker oppfatter hverdagen og livet som "oppsplitta". Mange eldre og andre utafor produksjonen lever isolert. Foreldre har ofte lang arbeidsvei og lang arbeidstid og når ikke over alle forpliktelsene, og slett ikke å dyrke andre interesser. Barn i barnehager har det bra, men mange av dem har for lange dager. Mange nærsamfunn fungerer ikke godt som sosiale enheter. Den sosiale oppsplittinga øker behovet for politi etc.

Under sosialismen må viktige funksjoner etterhvert flyttes fra institusjoner og tilbake til nærmiljøet. Det gjelder f.eks. mye av barne- og eldreomsorgen, men forutsetningen er at dette ikke blir på menns eller markedets premisser. Mer av folks behov for sosial omgang og for å skape og for makt over egne liv, må tilfredsstilles lokalt.

Under kapitalismen dyrkes privatsfæren og det individuelle. Husholdene er blitt stadig mindre og mer sårbare, til glede for forbruksvareindustrien og entrepenørkapitalen, men til skade for folks levekår. Under sosialismen må det utvikles ulike kollektive boformer som både tar vare på naturressursene på en bedre måte og som svarer til folks sosiale behov.

På lag med miljøet og framtidas generasjoner

Når jakta etter maksimal profitt er fjerna som drivkraft i samfunnet, vil det være mulig å stoppe rovdriften på naturressursene og ødelegging av livsgrunnlaget på jorda. Men tidligere sosialistiske samfunn har vist at det ikke er nok å fjerne profittjakta. Noen av de største økokatastrofene verden har sett, har skjedd i disse landa. Profitten som drivkraft kan ikke erstattes med målsettinger om stadig økende produksjon. Og et samfunn der avgjørelsene tas av ei lita gruppe på toppen av samfunnet fjernt fra dem det angår, vil ikke kunne bli et miljøsamfunn. Det må være reell desentralisert folkemakt, og hensynet til miljøet må være et grunnleggende premiss for all samfunnsplanlegging. Sikring av livsgrunnlaget nå og for framtidige generasjoner gjennom å stoppe rovdrifta på naturressursene, og utvikle en produksjon og et samfunn uten forurensing av vann, jord eller luft, må være overordna alle andre målsettinger i samfunnet.

Dette innebærer at den materielle levestandarden i den vestlige verden må gå ned hvis produksjonsmåten og uttaksmuligheten av naturressurser tilsier dette. Sosialister må slåss for at denne nedgangen i miljøfiendtlig forbruk skje på et vis som ikke skaper ulikhet mellom folk, områder eller verdensdeler.

En ny type demokratisk planøkonomi

Det må utvikles en ny type demokratisk planøkonomi. Den kapitalistiske markedsøkonomien fører bl.a. til overproduksjonskriser, arbeidsløshet, rovdrift på naturen, sosial nød og utbytting av den 3. verden. Men samtidig har kapitalismen produsert nødvendige forbruksvarer og utvikla teknologien bedre enn den type planøkonomi som har vært i Sovjet og Øst-Europa. Innafor de største multinasjonale selskapene er det en planøkonomi som omfatter større økonomiske ressurser enn hele det norske samfunnet. -Landbruks- og fiskeripolitikken i Norge er også eksempler på hvordan staten styrer etter plan.

Et sosialistisk Norge må bygge på alle disse erfaringene. Staten må sette opp rammebetingelser gjennom demokratiske diskusjoner i hele samfunnet. Slike rammebetingelser, som hensynet til miljø, bosetting over hele landet, sosial likhet osv, må ligge til grunn for all lokal planlegging. Det må også settes nasjonale mål og planlegges produksjon av nødvendige varer og tjenester for landet. Innafor slike rammeplaner må de enkelte lokalsamfunn og virksomheter gjennom demokratiske prosesser planlegge og inngå kontrakter med andre deler av samfunnet. En slik desentralisert planmodell vil sikre makt til kvinnene, og at kvinners erfaring og livssituasjon blir lagt til grunn for utviklinga av samfunnet. Bare gjennom en slik desentralisert planlegging hvor folk har makt over sin egen hverdag, kan det sikres at en planøkonomi også er et middel for full kvinnefrigjøring. All kjent og tilgjengelig teknologi, bl.a. omfattende bruk av datateknologi, må utnyttes til beste for lokalsamfunnene slik at folks ønsker og muligheter knyttes sammen til en rasjonell og miljøvennlig produksjon av varer og tjenester. I lang tid under sosialismen vil markedsmekanismene måtte tas i bruk som styringsinstrument på begrensa områder som en del av en overordna plan.

Produksjon for behov

Et sosialistisk samfunn vil produsere for å gi folk bedre liv, sikre boliger, arbeid, helsestell, utdanning, støttetiltak for folk med ekstra bistandsbehov utvikle kultur og vitenskap. Når det og ikke profitt er målet for produksjonen, kan ressursene utnyttes fornuftig og produktene bli bedre. Det må legges spesiell vekt på å dekke kvinners behov og sikre kvinners muligheter for full frigjøring. I tidligere sosialistiske samfunn har kvinners arbeid ofte blitt en salderingspost.

Samfunnsmessige oppgaver er blitt kvinners gratisarbeid

Samfunnet må legge vekt på å stimulere og dekke allsidige behov. Sikring av de materielle behovene for mat, klær og bolig til alle uten utbytting eller ødelegging av naturen, vil være grunnleggende. Det er også sikring av pleie og omsorgsbehovene. Samtidig må det legges til rette for og stimuleres til allsidig kulturell aktivitet, naturopplevelser og vitenskapelig arbeid. Lik mulighet til slike aktiviteter må være en rettesnor for samfunnet. 6 timers arbeidsdag, fjerning av tungt, ensformig og farlig arbeid, og reduksjon av skillet mellom by og land er tiltak for å få til dette.

Økonomisk og sosial likhet

Oppheving av klassene må være det langsiktige målet for sosialismen, og klasseskillene må kontinuerlig reduseres. Lønna i kvinneyrker og andre lavtlønnsyrker må umiddelbart heves opp på gjennomsnittsnivå, og direktør- og andre topplønninger reduseres. Pensjonister og trygdede må umiddelbart få samme levestandarden som gjennomsnittet for befolkninga. Studenter må få studielønn. Storindustrien, banker og forsikringsselskaper må gjøres om til samfunnseie, og storborgerskapet fratas sine eiendommer og verdier.

Privateiendom innen landbruk, fiske, småindustri og handel må kunne bestå. Overgang til samfunnsmessig eiendom må i slike virksomheter bare skje basert på frivillighet.

Sosialisme på internasjonal basis

Imperialismen og kapitalismen utvikler seg ujamnt. Sosialistiske omveltninger kan derfor komme i ett eller få land av gangen. Men det er svært vanskelig å tenke seg at "sosialisme i et land", som f.eks. Norge, kan overleve og utvikle seg særlig langt uten å bukke under for presset fra imperialismen og verdensmarkedet-eller uten å utvikle kontrollordninger som er lite ønskelig ut fra et demokratisk ståsted. En utviklingsdyktig sosialisme må ha en internasjonal basis i samarbeidet med andre sosialistiske og vennligsinna land.

8. Kreftene for samfunnsforandring

Klasser

Klasser er grupper av mennesker som står i grunnleggende samme stilling mht. eiendoms og disposisjonsretten til produksjonsmidlene, plassen i organiseringa av arbeidet (grad av overordning/selvstendighet/underordning), måten de oppnår sin del av de samfunnsmessige rikdommene (eks. kapitalinntekt eller lønnsarbeid), og hvor stor andel en oppnår av disse.

Hovedmotsetningen

Hovedmotsetningen i det norske klassesamfunnet går mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Borgerskapet består av dem som eier eller rår over produksjonsmidler, som har ansatt lønnsarbeidere og som kan akkumulere kapital på grunnlag av det de tjener på disse. Foruten de egentlige kapitalistene hører direktørsjiktet til borgerskapet. Det gjør også et sjikt av ledere i det borgerlige statsapparatet, og statlige konserner/bedrifter og enkelte av de store organisasjonene. Toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og større organisasjoner hører også til borgerskapet.

Arbeiderklassen utgjør flertallet i befolkninga og består av dem i produksjon og tjenesteyting som ikke eier produksjonsmidler og som er i underordna stillinger. I de siste tiåra har arbeiderklassen vokst. I første rekke som følge av at ca. 1/2 million kvinner er kommet ut i lønnsarbeid etter 1970. En betydelig del av arbeiderklassen består av arbeidsledige, trygda, osv. Innflyttere, særskilt fra den 3. verden, utgjør også en voksende andel av arbeiderklassen i Norge.

Mellom disse finner vi mellomlag som er i sosial bevegelse i retning arbeiderklassen eller borgerskapet. Den ene type mellomlag består av sjølsysselsatte - bønder, fiskere og håndverkere, men også folk i "de frie yrker" - uten (særlig) ansatte eller betydelig kapitalinntekt. Fordi de eier sine egne produksjonsmidler, men ikke lever av utbytting, utgjør de et småborgerskap. Den andre typen mellomlag omfatter ansatte i mellomstillinger og sjølstendige stillinger i utdanning, helse- og sosialsektorer. Sjiktet har vokst kraftig som følge av utdanningsrevolusjonen og veksten i offentlig sektor. I dette sjiktet fins det et stort antall kvinner med lojalitet til de store kvinnegruppene i arbeiderklassen. Kvinneundertrykkinga gjør at lønns- og arbeidsforhold presses ned og mange nærmer seg eller utgjør en del av arbeiderklassen. Andre får arbeidsgiveransvar og presses fra to kanter eller stiger sosialt i hierarkiet. EU-kampen viste at den gamle alliansen arbeidere, småbønder og kystfiskerne fremdeles er grunnleggende for å forandre Norge. I kampen for velferdsstaten har kvinnene i offentlig sektor en nøkkelrolle. De som må kjempe fram grunnleggende forandringer av Norge er arbeidsfolket av begge kjønn! Arbeiderklassen, småbønder, kystfiskere og de ansatte i offentlig sektor som står arbeiderklassen nærmest.

Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk

Det er utenkelig med noen grunnleggende sosialistisk samfunnsmessig forandring i Norge uten at arbeiderklassen tar ledelsen. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti eller noen bevegelse kan gjennomføre sosialismen på vegne av arbeiderklassen.

I de siste tiåra har arbeiderklassen vokst, men den er mindre konsentrert, mindre homogen, mindre sjølbevisst enn tidligere. Da den lange oppgangsperioden etter krigen tok slutt innledet kapitalistene en offensiv mot oppnådde rettigheter og velferdsordninger og for arbeiderne er det blitt lite å oppnå gjennom det institusjonaliserte samarbeidet med stat og arbeidsgivere. Den prosessen skyter fart gjennom den stadig klarere tilpasninga til EU-systemet.

RV mener:

Arbeiderklassen må utvikle enheten mellom de ulike delene av klassen. Enhet i arbeiderklassen må bygge på mangfoldet og en aksept for at den samme kampen kan gi seg forskjellige uttrykk.

Særlig er det viktig å utvikle samarbeidet mellom de to hovedkreftene i arbeiderklassen den tradisjonelt mannsdominerte og godt organiserte industriarbeiderklassen og den kvinnedominerte arbeiderklassen i servicenæringene og innafor offentlig sektor, og mellom dem som har arbeid og de arbeidsløse.

En av de største endringene i det norske samfunnet etter krigen er at en 1/2 millioner kvinner er kommet i lønnsarbeid etter 1970. Dette har styrket arbeiderklassen. Både som klasse og "sosialt kjønn" har flertallet av disse kvinnene stor interesse av sosialismen. Kvinnene i fagbevegelsen er ikke lenger villig til å bygge enhet på menns premisser, men vil ha faglige spørsmål på kvinners premisser i sentrum for arbeiderklassens kamp. Særegen kvinneorganisering og økt innflytelse i arbeiderbevegelsens organisasjoner er viktig for å styrke kvinnenes posisjoner.

En betydelig del av arbeiderklassen består av arbeidsledige, trygdemottakere etc. En enhetlig linje for arbeiderklassen betyr en samla kamp for disse gruppenes interesser. Arbeidsløse og andre trenger å organisere seg særskilt. Interesseorganisasjoner, klientaksjoner, eldreopprør o.l. må støttes.

Arbeidsfolk må styrke sin oppfatning av seg sjøl som en egen klasse med grunnleggende felles interesser og verdier. Det er nødvendig å utvikle samarbeidet og enheten med arbeidere og undertrykte i andre land. Mange kamper kan bare vinnes om de reises på internasjonal basis, som en motmakt til kapitalens internasjonalisme.

Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste kamporganisasjoner

De slåss mot stadige angrep på faglige rettigheter og velferdsordninger. Fagbevegelsen som helhet bør gjøre seg fri og uavhengig gjennom å løsrive seg fra partidominans og fra lovverk og avtaler som binder den "på hender og føtter". Derfor er det viktig å styrke ulike tendenser til opposisjon i fagbevegelsen. Det er også viktig å støtte de klubbene og fagforeningene som står på ei kamplinje, og som NHO setter mye inn på å knekke. Deres kamp gir erfaring som bør bli felleseie for hele fagbevegelsen. Sjiktet av faglige tillitsvalgte på grunn- og mellomnivå i fagbevegelsen spiller en viktig rolle. På den ene sida fins her mange radikale arbeiderledere med tillit hos arbeidskameratene. På den annen side er det sterke mekanismer som virker til å knytte dem til klassesamarbeid og systemlojalitet. Svaret på dette må være aktive og demokratiske klubber med kontroll nedafra. Bare på denne måten kan det bli mulig med et alternativ til det sosialdemokratiske lederskapet.

Allierte

Samtidig som arbeiderklassen er blitt mindre enhetlig enn før har mulige allierte blitt flere og mer nærstående. Flertallet av sjølsysselsatte bønder og fiskere har alt å tjene på å slåss mot kapitalistisk strukturrasjonalisering og spesielt mot EU-utviklinga. Leveforholda til et flertall av de høyt utdanna "mellomlaga" gjør at forskjellene i forhold til arbeiderklassen er minkende. Disse gruppene har bygd fagforeninger og tatt i bruk arbeiderklassen tradisjonelle kampformer. Til tross for sterk profesjonsbevissthet har dette i liten grad gitt seg utslag i gruppesjåvinisme eller ensidig streben oppover i samfunnet. For arbeiderklassen er det også mulig å spille på motsetninger innad i borgerskapet. EU-saken er et eksempel på dette.

De systemkritiske bevegelsene

Viktige bevegelser retter seg mot ulike sider av kapitalismen eller den kapitalistiske utviklinga. Det gjelder NEI-fronten mot EØS og EU, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, homsebevegelsen, den antirasistiske og antiimperalistiske solidaritetsbevelsen, ulike ungdomsaksjoner osv. Innad i disse bevegelsene er det viktig å slåss for å utvikle kritikken av kapitalismen, og forståelsen for at sosialisme nedafra er nødvendig for at disse bevegelsene skal oppnå måla sine. Samtidig er det viktig å innarbeide perspektiver fra disse bevegelsene i den sosialistiske strategien. Disse bevegelsene og sakene deres trenger oppslutning i arbeiderklassen og allianser med den radikale delen av arbeiderbevegelsen, for å få gjennomslag. Innad i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen må vi også arbeide for allianser med disse bevegelsene.