Program

Vedtatt på landsmøtet i 1991 og revidert på landsmøtet i 1993

Program

Kapittel 1: Bærebjelker i RVs politikk

Rød Valgallianse arbeider for et samfunn der menneskene har frigjort seg fra nød, utbytting og undertrykking, og der det er økologisk forsvarlig bruk av jordas ressurser. Vårt arbeid for best mulige forhold i dag er knytta til nødvendigheten av og drømmen om et helt annet og sosialistisk samfunn. Grunnlaget for morgendagens samfunn legges på den ene sida gjennom utviklingen av kapitalismen sjøl og på den andre sida gjennom dagens arbeid og kamper, og arbeidet for en revolusjon.

Fordi kapitalismen baserer seg på utbytting av arbeiderklassen, er det den som er avgjørende for å velte hele det kapitalistiske systemet. Men arbeidsfolk hverken kan eller bør stå aleine i denne kampen. Den må bindes sammen med andre folkelige bevegelser og interesser til en felles front. Arbeidsfolk må nå slå tilbake angrep på opparbeidede sosiale og faglige rettigheter, forsvare arbeidsplassene og kjempe for arbeid til alle.

Dette programmet legger fram RVs syn på en rekke områder, men disse områdene henger sammen og kan ikke sees isolert fra hverandre. Et eksempel er kampen for å bevare bosetting og livsgrunnlag i distriktene som handler om både økonomi, økologi, kvinnekamp, arbeidsplasser og levekår. RVs politikk og arbeid på alle områder har et felles fundament og felles bærebjelker.

RV er et revolusjonært marxistisk parti som ut fra dagens virklighet anvender den marxistiske teorien og metoden på udogmatisk måte.

RV arbeider for:

Forurensning og rovdrift på naturressursene truer i dag hele livsgrunnlaget for framtidige generasjoner og ødelegger eller forringer livet til millioner i dag. Dette vanviddet må stanses. Hele samfunnsutviklinga og alle enkelttiltak må bygge på at det biologiske mangfoldet skal tas vare på. Livs- grunnlaget for framtidas generasjoner må sikres.

Jakta på maksimal profitt er drivkrafta i økonomien i dag. Det skjer nå en storstilt omfordeling fra arbeidsfolk til kapitalen. Rovdrift på natur og mennesker, sentralisering, arbeidsløshet og manglende dekking av folks behov for varer og tjenester er resultatet. Sjøl lønnsom virksomhet blir nedlagt eller ikke satt i verk dersom profitten er for liten. På den andre sida vokser overskuddene i industrien og kapitalen blir brukt til spekulasjon og eierinntekter. RV vil ha en demokratisk styring av økonomien. Produksjon og fordeling må følge planer som bygger på folks behov og hensynet til naturen. Også i dagens profittsamfunn slåss vi med det som utgangspunkt sjøl om det bare er mulig å gjennomføre etter at arbeidsfolk har overtatt makta i samfunnet.

Til tross for formell likestilling er kvinner det "andre" kjønnet med hovedansvaret for hus og omsorgsarbeid. Kvinner har dobbeltarbeid, hardere jobber enn menn, dårligere lønn, og blir utsatt for seksuell og ideologisk undertrykking. Arbeidslivet, lover, offentlig velferd og politikk blir på kapitalens og menns premisser dersom ikke kvinners interesser og erfaringer legges til grunn. Det må et bevisst kvinne- perspektiv til i alle enkeltsaker med full kvinnefrigjøring som rettesnor.

I dag stenges folk fra den 3. verden ute av Norge, og flyktninger kastes ut. Statlig rasisme bereder grunnen for og legitimerer annen åpen og skjult rasisme. Fargete blir diskriminert, trua og utsatt for vold. Gjennom århundrer har samer opplevd det samme. Antirasisme og samspill mellom ulike kulturer må fremmes i alle sammenhenger.

Nå foregår en rask sentralisering. Hele lokalsamfunn blir lagt øde, jordbruket nedbygges, fiskerinæringa raseres, og industri legges ned. Nord-Norge blir ramma spesielt hardt, og står i en særstilling der verdiene trekkes ut av landsdelen og

Strømmen må snus. Ressursene må utnyttes i distriktene i stedet for å trekkes ut. Forholda må legges til rette for styrking av distriktene. Folk må få bo der de hører hjemme og ønsker å bo.

Borgerskapet prøver å få Norge bakveien inn i EF gjennom tilpasning og en omfattende EØS-avtale som bygger på Efs grunnprinsipper. Storkapitalen ønsker større markeder og vil selge norsk sjølråderett. Samtidig er Norge med på utsuging av landa i den 3. verden. De fattige blir fattigere og de rike rikere. Vi vil spille på lag med flertallet av jordas folk. Derfor står vi for internasjonal solidaritet, kamp mot norsk EF-medlemsskap og EØS-avtale, og for forsvar av norsk sjølråderett.

Media og folk i maktposisjoner framstiller arbeidsfolk som kunnskapsløse og ute av stand til å styre. Ulike klasseinteresser dekkes det over. Arbeidsfolk har andre interesser enn kapitaleiere, byråkrater og pamper. Vanlige folk veit hvor skoen trykker og er best i stand til å bestemme hva som bør gjøres. Å stole på folk og slåss for makt til folk flest er en ledetråd for RV. Det er folks eget arbeid og kamper som fører framover. RVs arbeid er en støtte til det utenomparlamentariske arbeidet. RV arbeider for å styrke solidariteten i folket ved å støtte og forene folk som slåss mot uretten.

Nå foregår privatisering av offentlige tjenester og "enhver er sin egen lykkes smed"-ideologien framelskes. De rikeste får det bedre, mens forholda for flertallet blir dårligere. RV arbeider for samarbeid mellom folk, og løsninger som skaper best mulige forhold for det store flertallet. Derfor slåss vi for gratis offentlig helsetjeneste, gratis barnehager, utbygd billig kollektivtrafikk, og at forholda legges til rette for fellestiltak i boligområder. Vi arbeider for at folk går sammen for å løse problemene.

Folk i Norge har viktige demokratiske rettigheter som organisasjons- og ytringsfrihet og stemmerett. Men makta til å styre samfunnsutviklinga ligger hos de store kapitaleierne og et lite antall politikere og toppbyråkrater. Nærdemokrati er et populært slagord, men folk mister makt og innflytelse over sin egen situasjon. Kultur- og samfunnsliv forflates og ensrettes.

RV slåss for et helt annet samfunn der folket har den virkelige makta, der makta ligger på grasrota. I dag står kampen om å begrense makta til dem som bestemmer, og presse fram mer makt til vanlige folk.

Vi står for respekt for ulike meninger og retninger - et samfunn der mangfoldet blir framelsket og ikke motarbeidet.

Hva står i veien?

Jorda har nok mat til å fø alle og nok ressurser til å gi alle et godt liv. Menneskene har nok kunnskaper om hvordan miljøet ødelegges og hvordan miljømordet skal stanses. Likevel øker gapet mellom jordas fattige og rike land, millioner av mennesker dør av sult og underernæring, miljømordet fortsetter med økt styrke, og rivaliseringa innenfor kapitalismen fører til stadig nye og brutale kriger. Uløste oppgaver står i kø, og køen av arbeidsløse som kunne løst oppgavene, teller nye millioner hvert år. Levekåra til arbeidsfolk i den rike verden forverres. Hvorfor fortsetter vanviddet?

Jakta etter maksimal profitt er drivkrafta som styrer denne utviklinga. Internasjonalt er det imperialismen fra de rike landa og kapitalgruppene som holder flertallet av verdens land nede i fattigdom. Så lenge borgerskapet har makta og kapitalismen som økonomisk system består, blir det en kamp for å begrense skadevirkningene og begrense kapitalens frie spill.

Historia har vist at mye kan endres innenfor rammene avkapitalismen - det kan være borgerlig demokrati eller diktatur, krig eller fred, gratis eller privat helsevesen graden av utbytting varierer, forurensinga kan være større eller mindre osv. De kampene folk fører i dag er helt av- gjørende for hvordan forholda skal være innenfor rammene av kapitalismen. Men uten å kaste hele det kapitalistiske systemet på skraphaugen og ta makta fra borgerskapet, vil det være umulig å løse de grunnleggende problemene som miljømord, krig, sult, dårlige levekår, klasseforskjeller, kvinneunder- trykking og maktmisbruk.

Hvordan forandre samfunnet?

Menneskene skaper sjøl sin historie - utvikler produksjonen, kulturen og samfunnsstrukturen. Store samfunnsendringer kan ikke skje uten folks deltagelse. Enkeltpersoner kan bare spille en viktig rolle på grunnlag av de historiske forholda. Det er grunnleggende i RVs politikk at det er folk sjøl som må være drivkrafta. RVs arbeid kan bare støtte opp under dette arbeidet - vi kan aldri løse problemene på vegne av folk.

Den økonomiske og teknologiske basisen i samfunnet danner fundamentet for klassekampen, og setter rammene for hva det er mulig å oppnå innenfor systemet. Oppgangstider og økonomiske kriser avløser hverandre, og fattigdom i den 3. verden er en del av kapitalismen.

Klassekampen under kapitalismen er avgjørende for levekåra i dag. RV slåss derfor for reformer innenfor rammene av kapitalismen. Arbeiderklassen og folket må slåss både for reformer, og for å forsvare det som er oppnådd, mot nye angrep. Disse kampene er også viktige for vilkåra for å skape et nytt samfunn. Spørsmålet om norsk EF-medlemsskap, om distriktene er avfolka, om den offentlige velferden er nedbygd eller bedre utbygd, vil ha mye å si for mulighetene til å bygge et samfunn der menneskenes behov og naturens bæreevne styrer utviklinga. Kampen for levekåra i dag gir også arbeiderklassen og folket kunnskaper og kamperfaringer som er nødvendige for å styrte kapitalismen. RV legger vekt på å binde den dagsaktuelle kampen til de langsiktige måla for hvordan vi ønsker samfunnet.

Gjennom fagforeninger og i den daglige situasjonen på jobben arbeider folk for å forhindre forverringer og oppnå forbedringer av arbeidsmiljø og lønns- og arbeidsforhold. En sterk og kampvillig, fri og uavhengig fagbevegelse er det beste våpen arbeiderklassen kan ha i denne kampen mot kapitalen og offentlige myndigheter.

Politisk press gjennom aksjoner, meningsytringer, organisering i ulike former og gjennom presse er helt avgjørende for å forandre samfunnet til beste for folk og for å stå i mot borgerskapets angrep. Også idrettslag, borettslag, husmorlag og ulike humanitære- og interesseorganisasjoner øver press på de politiske beslutningene. Organisering, press og aksjoner gir også folk viktige erfaringer som er nødvendige for å føre en vellykka kamp mot hele det kapitalistiske systemet.

Tiltak og aksjoner der folk går sammen for direkte å endre forholda, er en del av klassekampen for bedre levekår. Det har lange tradisjoner gjennom nabohjelp og dugnader. Arbeiderbevegelsens oppbygging av folkets hus, og ideene bak kooperativbevegelsen bygger på de samme grunnprinsippene om solidaritet og kollektive løsninger. Krisesenterbevegelsen er et eksempel fra de seinere åra på det samme. Det er direkte tiltak som forbedrer folks liv, styrker sjøltillit og fellesskapsfølelse. Samtidig er slike aksjoner et press på samfunnet. RV ønsker ingen sosialisme der det offentlige skal ta ansvaret på vegne av folk. I dag kan kollektive tiltak fungere negativt ved å overta ansvaret for utilstrekkelige offentlige behov. RV vil støtte aksjoner og bevegelser der folk tar sakene i egne hender for å forbedre levekåra både innenfor og på tvers av de rammene loven setter. RV mener slike organisasjonsformer og aksjoner må utvikles som et viktig element i kampen for levekåra i dag og som en del av strategien for et annet samfunnssystem.

Reformer vil aldri kunne endre de grunnleggende makt- forholda og velte kapitalismen. Borgerskapet vil ikke gi fra seg makta gjennom å bli fratatt den bit for bit. RV er derfor revolusjonært. Flertallet må gjennom en omveltning av samfunnsforholda ta makta fra det lille mindretallet som i dag har den.

Revolusjoner har alltid vært fødselshjelper til nye samfunn. Tohundreårsjubileet for den franske revolusjonen er feiret for kort tid siden. Den russiske og seinere den kinesiske revolusjonen ga et bedre liv for hundrevis av millioner, sjøl om utviklinga etterpå har gått galt. På slutten av 1980-tallet feide revolusjonene over Øst-Europa. De gamle regimene ble feid vekk av folkemassene. Det var store seirer. Mulighetene for å gå videre og bygge samfunnene med makt til folket var tilstede, men utviklinga viser at resultatet blir mer lik tradisjonell vestlig kapitalisme.

Revolusjon er folkemassenes verk og kan ikke gjennomføres av ei lita gruppe på vegne av folket. Det er ingen revolusjonær situasjon i Norge i dag, og lite tyder på at det vil bli det i nærmeste framtid. Men verden kan ikke holde fram som nå med ødelegging av hele livsgrunnlaget og med at flertallet av menneskene holdes nede i nød og fattigdom. Norge vil ikke i all framtid kunne beholde sin rikdom på bekostning av andres fattigdom. Og dersom massearbeidsløsheten fortsetter å øke, velferdsgodene nedbygges og levekåra til folk flest forverres, vil også det føre til en skjerping av klassekampen. Ikke minst vil fortsatte miljøødeleggelser sette kravet om et annet samfunn på dagsorden.

Kapittel 2: En sosialisme verden ikke har sett

Det er nødvendig å skape nye visjoner om sosialismen, og det er nødvendig å gi svar på mange ubesvarte spørsmål for at folk skal ha tro på at det er mulig å skape et bedre samfunnssystem enn det kapitalistiske, - sjøl med alle de grusomheter som skjer under kapitalismen. Utviklinga i de landa som har kalt seg sosialistiske, skremmer. Drømmene og forhåpningene som i årtier var knytta til revolusjonene i Sovjet og Kina og en del andre land, ble knust. Mangel på demokratiske rettigheter, brutale maktovergrep, ensretting, nasjonal undertrykkelse, økende klasseforskjeller og dårlige levekår er blitt et kjennetegn ved disse landa. Som eksempel på at grusomme forbrytelser mot folket er gjennomført i sosialismens navn, er Sovjet under Stalin framtredende.

RV har helt siden stiftelsen i 1973 ment at det ikke var sosialisme i Sovjet og Øst-Europa. Vi har stått for at dette hadde vært sosialistiske stater som hadde skiftet karakter til en ny type statskapitalistiske stater med en ny herskerklasse. RV har stått for en helt annen type sosialisme enn det systemet som har vært i disse statene. Men vi har ikke evna å utvikle en modell for en sosialisme som gir svar på de brennende spørsmåla for Norge i dag. Det er et stort behov for å videreutvikle våre visjoner og linjer, og gi svar på nye spørsmål, problemer og utfordringer. Sosialismen i Norge må være av en ny type som verden til nå ikke har sett maken til.

RV arbeider for:

Bare med aktiv samfunnsdeltaking fra flertallet i befolkninga, reell makt til folk på grasrota, ytrings og organisasjonsfrihet kan sosialismen utvikle seg og bestå. Folk må i stadig økende grad ta direkte del i samfunns- styringa. Spesialiseringa mellom byråkrati og arbeidsfolk må reduseres til den kan fjernes helt. Særskilte tiltak for å sikre kvinner makt og innflytelse må være en del av en slik prosess. Dette gjelder både i samfunnslivet og arbeidslivet.

De viktige demokratiske rettighetene som folk har i Norge i dag som allmenn stemmerett og hemmelige valg, ytrings- og organisasjonsfrihet, må tas vare på. Men de må utvikles til å få et mer reelt innhold.

Det må være full ytringsfrihet. Det er arbeidsfolk må legge premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull kapitaleiere og mediagiganter. Det må bety aviser, radio- og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer - på samme måte som borgerskapets gjør det i dag. Ytringsfriheten må omfatte retten til kritikk av stats-organisasjons- og bedriftsledelser. Det må være full religionsfrihet. Innskrenkninger i ytringsfriheten må bare være unntak, slik som forbud mot nazipropaganda, rasisme, kvinneundertrykking og sadisme. Inngrep må være avgrensinger slik at alt som ikke er forbudt, skal være lovlig.

Forholda må legges til rette for et allsidig organisasjonsliv, også et variert partimønster. Organisasjonene må få like muligheter til å jobbe, og bygge sin virksomhet på oppslutningen fra medlemmene - ikke pengestøtte fra kapitalgrupper. Ideelle organisasjoner må få statlig støtte - statsstøtten til partiene må opphøre. Kirka må skilles fra staten.

Det må være en fri og uavhengig fagbevegelse - hverken knytta til et parti som i Norge i dag, eller til staten slik vi har sett i Øst-Europa. Streikeretten må garanteres, og gjøres reell uten alle unntaksbestemmelsene som uthuler den i dag.

Det må være frie valg der folk kan velge mellom kandidater som representerer ulike politiske alternativ. Stemmeretten må utvides også til å velge ledere innenfor bedrifter og offentlig forvaltning. Alle folkevalgte må kunne avsettes i valgperioden om de mister tilliten hos dem som har valgt dem. Det må være radikal kjønnskvotering som sikrer kvinner minst 50 prosent av plassene i alle valgte organ og av alle lederposisjoner.

Alle avgjørelser må tas nærmest mulig dem det angår. Makta må desentraliseres. Det betyr også at muligheten for å ta avgjørelser ikke begrenses av stramme økonomiske rammer fastsatt av andre. Alle viktige avgjørelser som gjelder samfunnet, må tas direkte av dem det angår eller av folkevalgte organ, ikke av kapitaleiere, eiendomsbesittere eller byråkrater

For at folk skal kunne delta aktivt i samfunnslivet og utøve makt, må vi ha 6 timers arbeidsdag. Gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der folk bor, utbygd støtteapparat for alle med ekstra bistandsbehov og et velutbygd kollektivnett vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg mer i samfunnsspørsmål. Utdanningssektoren får en helt ny rolle og oppgave; å utdanne folkets barn og ungdom ut i fra at de skal bli herskere i eget land. Skolen skal ikke lenger sortere elevene, men bidra til å slette skillet mellom styrende og styrte. Utbygging av datanettverk med fri og lik tilgang til all viktig informasjon vil også styrke demokratiet.

Når jakta etter maksimal profitt er fjerna som drivkraft i samfunnet, vil det være mulig å stoppe rovdriften på naturressursene og ødelegging av livsgrunnlaget på jorda. Men tidligere sosialistiske samfunn har vist at det ikke er nok å fjerne profittjakta. Noen av de største økokatastrofene verden har sett, har skjedd i disse landa. Profitten som drivkraft kan ikke erstattes med målsettinger om stadig økende produksjon. Og et samfunn der avgjørelsene tas av ei lita gruppe på toppen av samfunnet fjernt fra dem det angår, vil ikke kunne bli et miljøsamfunn. Det må være reell desentralisert folkemakt, og hensynet til miljøet må være et grunnleggende premiss for all samfunnsplanlegging. Sikring av livsgrunnlaget nå og for framtidige generasjoner gjennom å stoppe rovdrifta på naturressursene, og utvikle en produksjon og et samfunn uten forurensing av vann, jord eller luft, må være overordna alle andre målsettinger i samfunnet. (se kapittel 3, Miljø)

Det må utvikles en ny type demokratisk planøkonomi. Den kapitalistiske markedsøkonomien fører bl.a. til overproduksjonskriser, arbeidsløshet, rovdrift på naturen, sosial nød og utbytting av den 3. verden. Men samtidig har kapitalismen produsert nødvendige forbruksvarer og utvikla teknologien bedre enn den type planøkonomi som har vært i Sovjet og Øst-Europa. Innafor de største multinasjonale selskapene er det en planøkonomi som omfatter større økonomiske ressurser enn hele det norske samfunnet. Landbruks- og fiskeripolitikken i Norge er også eksempler på hvordan staten styrer etter plan. Et sosialistisk Norge må bygge på alle disse erfaringene.

Staten må sette opp rammebetingelser gjennom demokratiske diskusjoner i hele samfunnet. Slike rammebetingelser, som hensynet til miljø, bosetting over hele landet, sosial likhet osv, må ligge til grunn for all lokal planlegging. Det må også settes nasjonale mål og planlegges produksjon av nødvendige varer og tjenester for landet. Innafor slike rammeplaner må de enkelte lokalsamfunn og virksomheter gjennom demokratiske prosesser planlegge og inngå kontrakter med andre deler av samfunnet. En slik desentralisert planmodell vil sikre makt til kvinnene, og at kvinners erfaring og livssituasjon blir lagt til grunn for utviklinga av samfunnet. Bare gjennom en slik desentralisert planlegging hvor folk har makt over sin egen hverdag, kan det sikres at en planøkonomi også er et middel for full kvinnefrigjøring.

All kjent og tilgjengelig teknologi, bl.a. omfattende bruk av datateknologi, må utnyttes til beste for lokalsamfunnene slik at folks ønsker og muligheter knyttes sammen til en rasjonell og miljøvennlig produksjon av varer og tjenester.

I lang tid under sosialismen vil markedsmekanismene måtte tas i bruk som styringsinstrument på begrensa områder som en del av en overordna plan.

Et sosialistisk samfunn vil produsere for å gi folk bedre liv, sikre boliger, arbeid, helsestell, utdanning, støttetiltak for folk med ekstra bistandsbehov utvikle kultur og vitenskap. Når det og ikke profitt er målet for produksjonen, kan ressursene utnyttes fornuftig og produktene bli bedre.

Det må legges spesiell vekt på å dekke kvinners behov og sikre kvinners muligheter for full kvinnefrigjøring. I tidligere sosialistiske samfunn har kvinners arbeid ofte blitt en salderingspost - samfunnsmessige oppgaver er blitt kvinners gratisarbeid. Samfunnet må legge vekt på å stimulere og dekke allsidige behov. Sikring av de materielle behovene for mat, klær og bolig til alle uten utbytting eller ødelegging av naturen, vil være grunnleggende. Det er også sikring av pleie og omsorgsbehovene. Samtidig må det legges til rette for og stimuleres til allsidig kulturell aktivitet, naturopplevelser og vitenskapelig arbeid. Lik mulighet til slike aktiviteter må være en rettesnor for samfunnet. 6 timers arbeidsdag, fjerning av tungt, ensformig og farlig arbeid, og reduksjon av skillet mellom by og land er tiltak for å utvikle det.

Oppheving av klassene må være det langsiktige målet under sosialismen, og klasseskillene må kontinuerlig reduseres. Lønna i kvinneyrker og andre lavtlønnsyrker må umiddelbart heves opp på gjennomsnittsnivå, og direktør- og andre topplønninger reduseres. Pensjonister og trygdede må umiddelbart få samme levestandarden som gjennomsnittet for befolkninga. Studenter må få studielønn.

Storindustrien, banker og forsikringsselskaper må gjøres om til samfunnseie, og storborgerskapet fratas sine eiendommer og verdier. Privateiendom innen landbruk, fiske, småindustri og handel må kunne bestå. Overgang til samfunnsmessig eiendom må i slike virksomheter bare skje basert på frivillighet

Kapittel 3: Framskritt eller reaksjon?

Det foregår en storstilt omfordelingspolitikk i Norge. Store deler av verdiene som skapes overføres fra vanlige lønnsmottakere til de rike, og fra det offentlige til private kapitalinteresser. I en lang periode etter krigen var utbygging av offentlig velferd, styrking av distriktene, sosial utjamning og begrensning av markedskreftenes frie spill på enkelte områder offisiell rettesnor for politikken. I dag blir de rike rikere og makta konsentreres på færre hender. Barnehager, sjukehjem, eldresentre og sjukehus legges ned og privatiseres. Det er mangel på utdanningsplasser. Regjeringa vil skjære ned de offentlige utgiftene til velferdsgodene. Folketrygda gir minstepensjonister for lave utbetalinger i dag, og borgerskapet vil ha overgang til privatforsikring i stedet for styrking av folketrygda. Sosial boligbygging er en saga blott. Banker og forsikringsselskap har frie hender til å sette opp renta. Distriktene avfolkes i økt tempo og primær- næringene raseres. Arbeidsfolk har fått reallønnsnedslag og innskrenkning av faglige rettigheter. Stadig flere skyves ut av arbeidsmarkedet som uføre, førtidspensjonerte eller arbeidsløse. Massearbeidsløsheten er blitt permanent. Normalarbeidsdagen angripes og det gjøres forsøk på å forlenge arbeidstida. Kvinner presses igjen til å avpasse arbeidstida etter omsorgsoppgaver. Retten til sjølbestemt abort trues. Både statlig og annen åpen rasisme har blitt styrka. Igjen gjøres det iherdige forsøk på å få Norge inn i EF - kapitalens Mekka. Demokratiet og folks rettigheter uthules gjennom omlegging av offentlige styringssystemer.

Internasjonalt er også kapitalen på frammarsj. Utviklinga i Norge er et speilbilde av det som skjer i resten av den rike delen av verden. I mange av landene er omfordelingspolitikken enda mer drastisk og brutal enn i Norge, og gir et varsel om hva vi kan vente oss. Verdens fattige folk og nasjoner blir samtidig enda fattigere. De holdes nede av imperialistisk utsuging og undertrykkelse. De store miljøødeleggelsene fortsetter med uforminsket styrke til tross for erklæringer og konferanser som er enige om at utviklinga må endres drastisk. Den brutale angrepskrigen fra USA og deres allierte i Golfen viste med all tydelighet hvordan imperialismen dreper titusener av mennesker, ødelegger miljøet og legger land øde for å sikre de økonomiske interessene og den politiske kontrollen.

Oppløsningen av Sovjetunionen har betydd en viktig endring av verdenssituasjonen. Det er ikke lenger de to supermaktene Sovjet og USA som slåss om verdenshegemoniet. EF har utvikla seg til en mer samlende og agressiv imperialist-allianse med Tyskland i spissen. Rivaliseringa mellom EF, Japan og USA har trådt tydligere fram.

Borgerskapet og kapitalkreftene er på offensiven, og opererer med en helt annen styrke og aggressivitet enn for bare få år siden. Samtidig har finanskriser og gjeldsproblemer rystet økonomien i mange vestlige land. Borgerskapets offensiv møter også motstand. Folk slåss både for å slå tilbake angrepene fra kapitalen, og for å forbedre levekåra og redde miljøet. Opposisjonen og kampviljen i fagbevegelsen i Norge er styrka. Store streiker og aksjoner fra arbeidsfolk er en del av det daglige bildet i Europa. Det organiseres eldreopprør og ulike typer breie aksjoner for å forsvare velferdsgodene. Kvinnebevegelsen og store deler av fagbevegelsen har reist kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Kampen for å få opp kvinnelønna er i framgang. Den antirasistiske bevegelsen har vokst i styrke og bredde. Miljøbevegelsen er på offensiven og preger hele opinionen. EF-motstanden er sterk i befolkninga, og på nytt er denne motstanden organisert gjennom Nei til EF.

Både internasjonalt og i Norge står kampen mellom framskritt og tilbakeskritt. Folks kunnskaper, teknologien og produksjonen kan brukes til å skape et bedre og rikere liv for det store flertallet, og til å sikre livsgrunnlaget på jorda for framtidige generasjoner. Men da må styrkeforholdet mellom kapitalkreftene og folket, mellom borgerskapet og arbeider- klassen og andre grupper i folket, endres. Nå står ikke kampen i Norge om makta i samfunnet, men om styrkeforholdet mellom klassene.

RV vil bidra til organisere og fremme folks kamp mot kapitalens offensiv. Vi vil støtte og jobbe for at utviklinga skal snus fra tilbakeskritt til framskritt. Mulighetene og håpet ser vi i den folkelige organiseringa som er på alle områder i samfunnet og de omfattende kampene som føres i dag.