VÅRT VALG - GRUNNSYN OG FRAMTIDSLINJER FOR VENSTRE

VÅRT VALG

GRUNNSYN OG

FRAMTIDSLINJER

FOR VENSTRE

Vedtatt på Norges Venstrelags landsmøte på Røros 10.-12. nov. 1972

I INNLEDNING

Vi har ennå muligheten til å minske fattigdom og nød i verden. Men vi har også fått våpen til å utslette alt liv og gjennom rovdrift på ressurser og forurensning av livsmiljøet setter vi menneskeslektens framtid på spill.

Herredømmet over utviklingen holder på å gli ut av hendene på oss. Vi kan bli redskaper for politiske og økonomiske drivkrefter som vi ikke ser rekkevidden av eller har makt over.

Vi har aldri hatt sterkere grunn til å drøfte hvordan samfunnet og verdenssamfunnet bør styres. Gjennom hele livet vil det bli krevd av oss at vi bryter med foreldede forestillinger, tilegner oss nye tanker og møter nye utfordringer.

II EN VERDEN I OMVELTNING

Vi opplever en gjennomgripende omstilling i samfunnsliv og økonomi. Tusener av mennesker er på flyttefot, fra bygder til byer og tettgrender, fra jordbruk og fiske til industri, transport og tjenesteyrker. Hele grender er i oppbrudd.

Forskingen frigjør nye krefter, skaper nye materialer og produksjonsmåter og gir oss mer effektive sambands- og transportmidler. Maskiner erstatter mer og mer menneskelig arbeidskraft. Mekaniseringen trenger igjennom i jordbruket, kapital-krevende driftsformer vinner fram i fiskeriene, og maskinene overtar stadig flere oppgaver i industri, kontorarbeid, planlegging og styring av produksjonen.

Samtidig har vår produksjon i stor grad vært basert på naturressurser som energikilder og råvarer. Den ekspansive økonomiske utvikling har ført med seg en stadig sterkere utvinning av disse naturressursene. Det er konstatert at jordas kjente lagre av mange viktige energikilder og mineraler vil være uttømt i løpet av få årtier om forbruket fortsetter med samme vekst som nå. Bruken av naturressurser gir seg også utslag i overbeskatning og utrydding av fiskeforekomster, jord- og skogressurser. Rovdriften på naturressurser er en urettferdig utbytting av folkene i de fattige råvareproduserende landene og av kommende generasjoner.

Vår produksjons- og forbruksstruktur har resultert i en stadig sterkere forurensning og forgiftning av menneskets livsmiljø. Dette innsnevrer mulighetene for livsutfoldelse for dagens mennesker. I enda høyere grad truer forurensningen og forsøplingen våre barns livsmiljø og deres arvemessige utrustning.

Vi er vitner til romfartens gjennombrudd. På vår egen jord er avstanden i tid nesten opphevet. Avstanden uttrykker seg i andre ting: Forskjell i levestandard og tenkemåte og fiendskap mellom nasjoner, som likevel er gjensidig avhengig av hverandre.

Folketallet vokser med eksplosiv hastighet. Selv med sterkt økende matvareproduksjon blir ikke ernæringsstandarden i utviklingslandene bedret. Kløften mellom rike og fattige nasjoner øker stadig.

Unge nasjoner har fått politisk selvstendighet. Likevel må folkene mange steder kjempe mot indre og ytre undertrykkelse og utnytting, for et menneskeverdig liv.

Truselen om en storkrig, ført med atomvåpen, henger over oss. Selv om ingen vil et væpnet oppgjør, er vi ikke nådd lenger enn at det kan bryte løs ved feilgrep eller misforståelser eller som følge av politiske og økonomiske motsetninger.

Verdier på spill.

Med bakgrunn i denne omveltning har velferds- og velstandssamfunnet fått sin form i industrilandene.

Sentrale verdier har vært full sysselsetting, sterk økning i produktiviteten og økt materiell levestandard. Statens rett til å regulere næringslivet er gradvis blitt akseptert. Trygdesystemet er utbygd og etterspørselen etter utdanning som er en hovedfaktor i individuell og nasjonal velstand stiger så raskt at samfunnet har vanskelig for å dekke behovet.

I annen halvdel av 1960-årene har industrilandene opplevd en bølge av protester mot velstandssamfunnet. I bunn og grunn er protestbevegelsene symptomer på problemer og misforhold i velstandssamfunnet. Industrialiseringen og urbaniseringen medfører sentralisering av makt og bosetting. I sporene følger ødsling med naturressurser, ensidige krav om effektivitet og om blind tillit til ekspertise. Men det følger også sosiale problemer, mangel på trivsel, følelse av avmakt fordi vi ikke har innvirkning på den prosess som former vår arbeidsplass, vårt bomiljø og samfunnet som helhet.

I dette samfunnet står grunnleggende verdier på spill. Venstres ideer om menneskeverd, likeverdighet, brorskap og demokrati står i fare for å tape selv om byggverket av levestandard og sosiale reformer blir stående.

Vi kan velge.

Mange av endringene i samfunnet er skjedd uten at vi har overveid følgene på lengre sikt og uten at vi har spurt oss selv om vi ønsker dem. Hvis ikke tilfeldighetene skal råde, må vi velge kurs for samfunnsutviklingen. I det ligger en utfordring. Her er bruk for oss, for dristig tenkning, for samarbeid, for samfunnsinnsats.

Og vi kan velge. Det fins ingen lovmessig utvikling som ubønnhørlig driver oss fram, mot et idealsamfunn eller mot en katastrofe. Vi er ikke i blinde krefters vold. Samfunnet kan bli formet av oss selv, av våre politiske avgjørelser og av de holdninger v i inntar i samlivet med våre medmennesker. Den mektigste drivkraft i utviklingen er vår egen tenkning og handling. Når vi først er klar over de krefter som virker, kan vi selv stake ut kursen i vårt eget land, og sammen med andre være med å forme verdenssamfunnet.

Vi kan ikke velge uten å forstå og uten å vite hva vi vil. Men det går ikke å lage et skjema for utbyggingen av samfunnet en gang for alle. Vi må stadig øke vårt kjennskap til de krefter som virker i samfunnet, velge mellom vegene framover og gjennomføre rasjonelle reformer steg for steg. Her må vi ta forskingen i bruk. Den kan gi oss innsikt i problemene omkring menneskelige konflikter og samarbeidsspørsmål, lære oss mer om virkningene av økonomiske og politiske tiltak og hjelpe oss til å planlegge med sikte på at mennesker, maskiner og naturkrefter skal virke sammen.

Dette betyr at politikken igjen blir det sentrale område for menneskelig handling. Dette synet må gjennomsyre oss alle i et demokrati, der hver og en har ansvar. Det betyr også at ideer og verdier står i brennpunktet for oppmerksomheten. For Venstre betyr det at vi må gi nytt liv til den radikale liberalismen.

Grunnsynet.

Venstre ble skapt i et samfunn som var preget av stor sosial nød, av fordommer, klasseskiller og urett. Partiet samlet nordmenn fra alle samfunnslag til kamp for folkestyret. Grunnlaget for denne kamp var overbevisningen om at hvert eneste menneske er verdifullt, og at hele folket er bundet sammen med sterkere bånd enn det som har satt skille mellom grupper og klasser. Venstre bygger fortsatt på dette grunnsyn. Det er like aktuelt og like nødvendig i dag.

Venstre stiller mennesket i sentrum. Vi vil søke de løsninger på samfunnsproblemene som er best egnet til å fremme menneskelig vekst og utvikling.

Vi lever i samfunn med andre. Til et verdifullt menneskeliv hører følelsen av fellesskap med og ansvar for medmennesker og gleden over kjærlighet, over kunnskaper og over det som er vakkert. I vårt folks kristne og kulturelle arv eier vi verdier som vi må bygge på og verne om i samfunnslivet.

Vi har tillit til at menneskenes beste egenskaper kommer til utfoldelse i frihet. Dyrt kjøpte historiske erfaringer viser at undertrykkelse av friheten fører til vold og umenneskelighet. Vi vender oss mot alle forsøk på å påtvinge noen et bestemt livsmønster, uansett hvilket påskudd forsøket skjuler seg under. Vi hevder retten til fri tenkning og forsking, fri religionsutøving, fri meningsutveksling og frihet i personlige forhold ellers.

Friheten innebærer ingen rett til å krenke andre. Vi vil arbeide for et samfunn med like rettigheter, rettssikkerhet, humanitet og toleranse. Samfunnets rikdom skal måles også i de muligheter for å være annerledes det gir menneskene, i kulturlivets spennvidde, i våkenheten overfor urett og i solidariteten med dem som har det vondt.

Forutsetningene for at alle skal kunne utfolde sine evner er at hver enkelt kan oppnå trygge økonomiske kår, at veien til utdanning, kulturopplevelser og aktiv kulturutfoldelse er åpen, og at vi kan søke utløsning for krefter og eventyrlyst i gagns innsats. Vi må bygge samfunnet slik at alle kan gjøre bruk av friheten.

Framtidslinjene.

Vi må arbeide for et Norge som vi selv eier, som bevarer sin natur, kultur og egenart. Vi må skape levedyktige og allsidige bygde- og bysamfunn over hele landet og motvirke en konsentrasjon av bosettingen i noen få, høyt industrialiserte områder omkring våre største byer. Vi må se til at den økonomiske makt blir fordelt på mange hender. I hele landet må vi oppmuntre tiltakslyst, ansvar og samarbeidsevne.

Vi må sørge for at våre ressurser, også ressursene på den norske kontinentalsokkel, ikke blir hensynsløst forbrukt for kortsiktig vinnings skyld, men utnyttet og vernet til beste for kommende generasjoner. Folketallet må stabiliseres også i vårt eget land. Store, nasjonale oppgaver må løses gjennom offentlige tiltak eller ved samarbeid mellom staten og private norske interesser. Verdiene må komme hele folket til gode.

Vi må verdsette høyere vår natur og vårt livsmiljø. Gjennom samfunnsplanlegging, lovgivning og i gjerning må vi bekjempe forurensninger og støy og sikre rekreasjons- og naturarealer.

Vi må hindre at vi blir slaver av vårt eget jag etter velstand. Kravene fra produksjonslivet, presset fra reklamen og massepåvirkningen utenfra må ikke tvinge oss inn i en livsform vi ikke ønsker. Vi må også motsette oss at det vokser fram et nytt klassesamfunn, bygd på ulikheter i yrke og utdanning.

Den solidaritet som har gitt seg utslag i kampen for større rettferdighet i Norge, må vi i dag vise mot dem som trenger den mest, de som ikke kan organisere seg i slagkraftige interessegrupper og som lett blir hengende etter i utviklingen. Det kan gjelde de som bor avsides, de gamle og de funksjonshemmede. Det må også gjelde mennesker som avviker fra flertallet eller er satt tilbake.

Vi må imøtekomme folks behov for et dypere livsinnhold enn penger og mekanikk. Det må bli et hovedmål for politikken å verne kulturarven og fremme kulturverdier, gjennom undervisning og forsking, kunst og underholdning, folkeopplysning og hobbyvirksomhet, idrett og friluftsliv. Til disse verdier hører også religionen, som har sin plass i helheten.

Det folkestyre vi har utviklet, må ikke få utarte til fjernstyre, ekspertvelde og byråkrati. Vi må ta vår forfatningspraksis opp til vurdering, styrke det enkelte menneskes demokratiske rettigheter og slå fast en arbeidsfordeling som legger makten i hendene på folket og dets valgte representanter. Like viktig er det å styrke den enkeltes medansvar og videreføre demokratiet i arbeidslivet, skole- og utdanningsystemet, i nabolaget og lokalsamfunnet.

Den kamp vi selv har ført for å vinne selvstendighet, føres nå av de nye nasjonene. Nasjonalt har de fleste av dem vunnet uavhengighet, men økonomisk og sosialt undertrykkes de fattige i verdenssamfunnet og mange steder også i de enkelte land. Vi må bidra til økonomisk frigjøring og arbeide for sosial og økonomisk utjamning i verdenssamfunnet.

På tross av tilbakeslag, konflikter og kriger opplever vi en voksende internasjonal samkjensle, en økende forståelse av at krigskreftene må tøyles, og en aktiv innsats for å bygge ut det internasjonale samarbeid. Det er en hovedoppgave for norsk utenrikspolitikk å støtte opp om denne utviklingen.

III FOLKESTYRET

Staten, kommunene og de offentlige institusjonene er til for å tjene menneskene. Men i alle samfunn også i vårt eget fører utviklingen stadig til nye brytninger mellom demokrati og tendenser til tvang, fåmannsvelde og vilkårlighet. Vi må alltid på nytt ta kampen opp for å trygge det frie folkestyrte samfunn og å bygge det videre ut.

En forutsetning for å kunne utvikle et demokrati er at vi har en realistisk oppfatning av de kreftene som påvirker og forandrer oss selv og vårt samfunn. Bare på grunnlag av en slik kunnskap kan vi bygge ut de institusjoner som gjør det mulig for oss å styre og ikke bli redusert til redskaper. Bare da kan vi velge og skape en meningsfull og trygg tilværelse for oss selv, både som enkeltmennesker og som folk.

Et kjennetegn ved vår tid er at vi selv og våre omgivelser i økende grad påvirkes av krefter vi selv ikke kontrollerer. Særlig gjelder dette de teknologiske drivkrefter i vårt produksjonssystem og den innflytelse økonomiske maktkonsentrasjoner har. Overføring av bestemmelsesrett til overordnede nasjonale og internasjonale organer kan skape økt avstand mellom de steder hvor beslutningene tas og de samfunnsmedlemmer beslutningene gjelder.

Vi må bygge ut vårt samfunn og våre institusjoner for å redusere avstanden mellom dem som styrer og dem som blir styrt. Den enkelte må gis større mulighet til å få kunnskap om samfunnsforhold og innflytelse på de krefter som påvirker hans eget miljø. Bare da gir deltakelse og medarbeiderskap mening for den enkelte.

Den offentlige samfunnsplanlegging må bygges ut. Samfunnets kontroll med de private bedrifters virksomhet må styrkes, og den enkelte må sikres økt innflytelse på de beslutninger som treffes i bedrifter, offentlige institusjoner og organer.

En valgreform må sikre alle valgdistrikter en rimelig representasjon og samtidig gi en forholdsmessig fordeling mellom partiene. Den politiske interesse og kontakten og tilliten mellom velgerne og deres representanter må styrkes ved at menige partimedlemme og velgere får større innflytelse på personvalget.

Folket bør også ha adgang til å ytre seg mellom valgene. Det må bli innført bestemmelser som gir sterke mindretall rett til å kreve folkeavstemning om viktige prinsippspørsmål som er oppe til avgjørelse i stat eller kommune.

I et demokratisk samfunn har også minoritetsgrupper av ulike slag krav på vern om sin livsform og sine rettigheter.

Både i staten og kommunene må oppnevningene til styrer, utvalg og råd skje slik at vervene blir fordelt godt yrkesmessig, geografisk, når det gjelder alder, og mellom kvinner og menn. Vi må gi flere folk høve til å yte innsats og ta medansvar.

Organisasjon og parti.

De politiske partiene har sentrale oppgaver i vårt samfunn. Finansieringsformene for partipolitisk virksomhet må være betryggende, slik at partiene ikke blir bundet av spesielle grupper eller organisasjoner som bidrar til finansieringen. Partienes regnskaper må offentliggjøres. Stat og kommuner bør dekke alle utgifter ved det arbeid som partiene utfører for samfunnet i forbindelse med valg, nominasjoner og folkeavstemninger, etter klare regler og med effektiv kontroll mot misbruk.

Medlemskap i politiske partier må være basert på full frivillighet.

Ideelle folkebevegelser og yrkesorganisasjoner av forskjellig slag fyller også viktige funksjoner i samfunnet. De gir utløp for verdifull felles aktivitet, de løser sosiale og kulturelle oppgaver, fremmer arbeidstakernes og næringsdrivendes kår, og innøver ofte gode demokratiske samarbeidsvaner. Organisasjonene er viktige ledd i den enkelte folkegruppes mulighet for deltakelse og påvirkning i samfunnspolitikken.

Organisasjonenes viktigste funksjon er å ta seg av fellesoppgaver som faller utenfor de områdene staten og kommunene må skjøtte i samfunnet og å fremme synspunkter som ivaretar interessene til de ulike folkegrupper i forhold til den politikk som styringsorganene fører. Ved representasjon i offentlige utrednings- og rådgivningsutvalg kan organisasjonene også yte en verdifull medvirkning under forberedelsen av lovgivnings- og planleggingsarbeidet. Stundom kan de også med fordel delta i utøvende funksjoner av offentlig natur. Ikke alle interesser i samfunnet er imidlertid like godt organisert. Det er som regel de svakeste gruppene som mangler organisasjoner og ressurser til å gjøre seg gjeldende. Det offentlige må ta særlig hensyn til disse gruppene i sin politikk. Til de største folkelige bevegelser i vårt samfunn hører fagbevegelsen. Venstre vil i sitt arbeid verne om bevegelsens mulighet til å sikre sine medlemmers interesser.

Interesseorganisasjonenes virksomhet må underordnes alminnelige regler gitt av de folkevalgte myndigheter til vern om samfunnsmessige hensyn og til løsning av konflikter i eller mellom organisasjonene. Organisasjonsfriheten må sikres og forhandlingsretten vernes ved full likestilling mellom alle rimelige representative organisasjoner. Det er viktig at de indre forhold i organisasjonene er demokratiske. Både i organisasjonene og i samfunnet som helhet har mindretallene krav på at deres rettigheter respekteres.

Det lokale selvstyre.

Det lokale selvstyre må bygges ut. Avgjørelsesmyndighet må desentraliseres og legges til organer der det enkelte samfunnsmedlem direkte kan øve innflytelse.

Lokalsamfunnet på ulike plan må gis politisk makt og ansvar. Dette ansvaret må legges til de demokratiske styringsorganer. De må få eksperthjelp som identifiserer seg med lokalsamfunnets problemer og oppgaver. De demokratiske organer bør ikke bare bestemme hvem som skal få utnytte de lokale ressurser. Det bør også være regelen at de bestemmer hvordan og til fordel for hvem disse ressurser skal utnyttes.

Kommunene og fylkene må sikres reell avgjørelsesmyndighet bygd på klare regler om arbeidsdeling og samarbeid og om fordeling av inntekter og utgifter mellom kommuner, fylker og stat. Den kommunale og fylkeskommunale administrasjon må bygges ut slik at den blir et godt og effektivt redskap for sitt distrikt. I kommunene er det viktig å sørge for informasjon og kontakt slik at også folk i utkantene kan kjenne seg nær knyttet til sin kommune og til de oppgaver de folkevalgte arbeider med. Også innen kommunene bør en desentralisere myndighet ved opprettelse av nye lokale organer.

Kommunenes og fylkenes økonomiske bærekraft må styrkes ved at staten overtar mer av utgiftene til fellesinstitusjonene.

De folkevalgte må dras mer direkte inn i utformingen av de langsiktige planer. Ved videreføring av skatteutjamningen og ved andre former for overføring av midler til fylkene og kommunene må vi fortsette arbeidet for like høy standard i kommunene over hele landet.

Statsstyre og regjeringsform.

Helt siden Venstre fikk gjennomført parlamentarismen i Norge, har folkets valgte representanter hatt avgjørelsen når det gjelder regjeringens politiske sammensetning. Den parlamentariske situasjon har likevel skiftet mellom perioder med mindretallsregjeringer, lange tidsrom med stortingsflertall og regjeringsmakt hos et enkelt parti og perioder med regjeringskoalisjoner.

Både statsråder og stortingsrepresentanter må gis bedre muligheter til å konsentrere sitt arbeid om prinsipielle og langsiktige retningslinjer. Regjeringens politiske funksjon må styrkes. Det kan skje ved at departementene får en godt utbygd politisk ledelse, ved å opprette egne departementer for arbeidsområder med sterkt økende betydning og ved å avlaste departementene for arbeid. Både avgjørelsesmyndighet og administrative funksjoner må overføres til fylker og kommuner.

Vi må gjennomføre en radikal bedring av Stortingets muligheter for selvstendig vurdering av regjeringens forslag, effektiv parlamentarisk og politisk kontroll, og i særlig grad muligheter for å ta egne politiske initiativ. Derfor må Stortinget selv, de enkelte representanter, fagkomiteene og partigruppene få kvalifisert arbeidshjelp.

Det er viktig for tillitsforholdet mellom velgerne og representantene at de reelle avgjørelsene skjer i åpne stortingsmøter, der representantene fritt kan hevde sin mening. Representantene er ansvarlige overfor sine velgere og sitt parti og er bundet av det program de er valgt på. I samvittighetsspørsmål er de bare bundet av sin egen overbevisning.

Det er i dag grunn til å ta norske forfatningsspørsmål opp til bred utredning og drøfting.

Den enkelte og forvaltningen.

Omfanget av offentlig virksomhet skaper økt behov for å sikre den enkelte mot vilkårlighet ved administrative avgjørelser. Vi må bygge ut og holde i hevd offentlighetsprinsippet i forvaltningen og stadig slå fast som en hovedregel at alle skal ha rett til å gjøre seg kjent med sakene forvaltningen arbeider med.

Overvåkingstjenesten må stilles under parlamentarisk kontroll. Dyktige og samvittighetsfulle tjenestemenn er en avgjørende forutsetning for riktig og upartisk saksbehandling. Både i stat og kommuner skal det høre til tjenestemennenes oppgaver å opplyse folk om hvilke rettigheter de har og orientere dem om hvordan de skal gå fram for å få ordnet sine saker. God informasjon om administrasjonens arbeid kan gi folk bedre mulighet til å forvisse seg om at alt går rett for seg.

Det vil alltid være en viktig oppgave å fremme rasjonell forvaltning, effektivitet og streng økonomi med statens midler.

Det administrative arbeid må stå under god demokratisk kontroll. Vi må unngå sammenblanding av utøvende og kontrollerende myndighet også ved oppnevning til offentlige tillitsverv. Offentlige myndigheter må sørge for informasjon om sosiale rettigheter og for rettsvern i forbindelse med bruk av databanker.

Meningsdannelsen.

Demokratiets beste vern er en våken folkemening og et fritt offentlig ordskifte, som bygger på kjennskap til hva som skjer i samfunnet. Ytringsfrihet er ikke nok. I dag må vi også fastslå retten til informasjon.

Aviser og forlag som er frie og uavhengige er en forutsetning for at vi skal kunne danne oss selvstendige meninger om det som skjer. En annen forutsetning er at vi kan velge mellom blad og bøker av de mest ulike slag. Vi må se til at det alltid blir råd også for andre enn de økonomisk sterkeste å stå for utgivelsen. Det må være det offentliges ansvar at avis- og annen publikasjon ikke konsentreres til de større byene. Avisene må få slik støtte at vi kan opprettholde en allsidig og variert lokalpresse.

Radio og fjernsyn er verdifulle kunnskapskilder i tillegg til aviser og forlag. Vekselvirkning og kappestrid mellom disse to grupper av informasjonsmidler kan gi oss muligheter til å få se sakene fra mange sider. Norsk radio og fjernsyn bør fortsatt bli drevet som offentlige institusjoner. Det offentliges monopol på disse media må ikke føre til at opposisjonelle synspunkter i kontroversielle og viktige saker blir satt til side. Dette gjelder særlig saker hvor brede folkegrupper kommer i konflikt med de styrende i samfunnet. Reklamesendinger må ikke innføres. Kringkastingen må ha en selvstendig og allsidig oppnevnt ledelse som kan hindre ensidig politisk og kulturell påvirkning.

De som steller med nyhets- og informasjonsmidlene har ansvar for at vesentlige spørsmål blir gitt skikkelig plass i spaltene og sendetiden. Det er viktig at kritiske meninger og nye synspunkter alltid kan komme til orde. Like viktig er det å styrke den lokale programvirksomhet slik at radio og TV blir representative for landet som helhet.

I det lange løp ligger den beste garanti mot misbruk av påvirkningsmidlene i et skole- og kulturarbeid som styrker kritisk sans og selvstendig vurderingsevne. De midler teknikken har skapt til rask spredning av nyheter og meninger gir oss muligheter til å følge direkte med i hendingene i verden omkring oss. Men de kan også bli brukt til ensidig propaganda og reklame. Det er en fare vi må være på vakt mot.

IV LIVSMILJØET

De siste tiårs tekniske utvikling og økonomiske politikk har ført til sterkt økende forbruk av ressurser som ikke kan fornyes og til forstyrrelse i naturmiljøet. Mennesker kan for kortsiktig vinnings skyld, ved skjødesløshet eller ved uvitenhet ødelegge naturprosesser og miljøer som på lengre sikt er livsnødvendige.

Vern om det sammensatte biologiske system på jorden er en av de viktigste oppgaver i nasjonal og internasjonal politikk. Ressursutnyttelse og teknologiske virkemidler må tilpasses og underordnes dette hensynet.

Jorden har begrenset plass og begrensete ressurser. En nøye husholdning med våre naturrikdommer må derfor gjennomføres, særlig i industrilandene. Gjennom internasjonale organer må vi styrke arbeidet for å stabilisere folketallet både i industriland og utviklingsland.

Et ressursbevarende helhetssyn må legges til grunn for samfunnsutviklingen når det foreligger konflikt mellom økonomiske interesser og andre samfunnsinteresser. Dette må føre til endringer i det gjeldende markedsøkonomiske system.

Arealplanlegging og naturfredning.

I vår utnyttelse av naturen må vi ikke la tilfeldighetene råde eller la kortsiktige økonomiske hensyn få dominere. En bedre og mer omfattende planlegging er nødvendig og vil kreve økt offentlig innsats og kontroll. Ved planlegging og utbygging av våre bygder og byer må vi legge vekt på at menneskene skal bo der i generasjoner.

Et viktig ledd i planleggingen er å bevare opprinnelige landskapstyper, og dyre- og planteliv. Før en tar fatt på utbygging som kan føre til varige endringer i naturforholdene, må regelen være at en foretar grundige forhåndsundersøkelser, slik at en kan unngå mulige skadevirkninger. Områder som utsettes for kortvarig anleggsvirksomhet må en søke å gi tilbake det opprinnelige landskapspreg når arbeidet er avsluttet.

Flest mulig av våre landskapstyper og naturmiljøer må bli bevart ved anlegg av naturparker og naturreservater. Alt liv har sin livsrett og sin økologiske betydning. Utsatte plante- og dyrearter må vernes ved fredningsbestemmelser og ved beskyttelse av livsmiljøet.

Ville dyrearter må i prinsippet være fredet. Adgang til jakt på nærmere bestemte arter fastsettes i lov. Alle arter, også rovdyrene, har sin funksjon i naturen. Ordningen med skuddpremie bør falle bort for de fleste dyrearters vedkommende. Til gjengjeld må det etableres tilfredsstillende regler om erstatning ved rovdyrskade.

Hytte- og annen fritidsbebyggelse må plasseres og utformes slik at den glir inn i og underordnes naturmiljøet. Dette er særlig viktig når en tillater slik bebyggelse i strandsoner og på snaufjellet. Allmenheten må sikres adgang til attraktive kystområder og innsjøstrender.

Mennesket trenger naturområder til rekreasjon og fritidssysler. Derfor må vi ved planleggingen sørge for friarealer i tilknytning til bomiljøene og større friarealer til bruk for turgåing og annet friluftsliv.

Kulturlandskapet slik det er formet gjennom århundrer må vernes. Det er av vital betydning at vårt spredte bosettingsmønster opprettholdes. Vanlig boligbebyggelse må i størst mulig grad samles i planlagte boligfelter på arealer av liten jordbruksverdi.

Vern av kulturminner og eldre verdifull bebyggelse må inngå som et ledd i planleggingen. Det er vesentlig at en tar hensyn til miljøet omkring fredede fornminner og bygninger, og hele bosettingsmiljøer kan tas vare på selv om den enkelte bygning ikke er bevaringsverdig.

Trygghet i trafikken og vern mot støy må sikres ved et differensiert veinett som skåner boligområder og sentrumsgater for unødig biltrafikk.

En allsidig og avveid utbygging forutsetter at samfunnet bruker sin rett til å planlegge og regulere. Samfunnets regulering av arealbruken medfører erstatningsansvar når det fører til ulemper for den tradisjonelle utnyttelse av arealene.

Forurensinger.

All utnyttelse av ressurser og produksjon må skje i harmoni med de grunnleggende prosesser som gir balanse i naturen. Jord, luft og vann må vernes mot forsøpling, forgiftning og forpestning. Skader som allerede er skjedd må søkes gjenopprettet. Teknologien må tas i bruk for å uskadeliggjøre det moderne samfunns biprodukter og avfall. I størst mulig utstrekning må disse gjenutnyttes eller føres tilbake til naturens kretsløp. I bedriftsøkonomisk sammenheng er forurensinger som regel omkostningsfrie. Det er renseanlegg eller omlegging til mer miljøvennlig produksjon som koster.

Bedriftene må pålegges dette ansvaret og utgifter til mer miljøvennlig produksjon bør inngå som en del av produksjonsomkostningene. For de eldre bedrifter som må investere i renseanlegg, bør spesielle avskrivningsregler og låneordninger komme på tale.

Gjennom en utvidet offentlig kontroll må omsetningen av miljøskadelige produkter kunne stoppes. Ansvaret og bevisbyrden for at et produkt er uskadelig, må påligge produsenten.

Produktkontrollen skal nærmere vurdere de miljøskadelige og direkte utgifter, f. eks. til søppeldestruksjon som de enkelte produkter påfører samfunnet. Denne vurderingen legges til grunn for beregning av særavgifter og eventuelle bestemmelser om forbud mot produkter.

Samfunnet må føre kontroll med enhver utbygging av industri og andre anlegg som kan medføre forurensinger. Om nødvendig må en kunne nekte utbygging. Nye bedrifter som fører til forurensing, men som likevel er nødvendige, må plasseres slik at de lokale miljøskader blir minst mulige.

Kommuner og fylker må samarbeide for å løse fellesproblemer. Det må fastsettes landsomfattende normer for miljøstandard som de kommunale og fylkeskommunale organer skal følge. Disse normer må være såpass elastiske at de gir rom for lokalt initiativ og eksperimenter. Ansvaret for dette legges til miljøvernutvalg. Innen sentraladministrasjonen må det finne sted en sterkere samordning av de etater og den lovgivning som har tilknytning til planlegging og miljøvern. Internasjonalt må arbeidet for miljøvern styrkes og koordineres. Samtidig må en prøve å nå fram til felles regler mot hensynsløs utnyttelse av ressurser og mot forurensing av luft, vann og jord som har skadevirkninger ut over det enkelte lands grenser.

V DET ØKONOMISKE LIV

Vi må ta vare på forgjengelige ressurser. De må inngå i en kretsløpsøkonomi der ressursene gjenvinnes og brukes på ny. En del energiressurser, som det har tatt millioner av år å bygge opp, så som olje, kull og uran lar seg ikke gjenvinne. De må derfor brukes med den varsomhet dette tilsier. Energikildene vi kan regne med i all framtid er solenergi, vann og trevirke.

Knappheten på ressurser krever at vi lager nyttige varer med stor holdbarhet. Produkter som tjener almenne behov må få høyere prioritet i forhold til produkter som bare kommer et fåtall til gode. Mange mennesker har alt i dag for lite mat. Derfor må vi verne om matjord og fiskeforekomster.

Norge importerer i dag det meste av sine matvarer og kraftfor til husdyrproduksjonen. Mye av matvarene og kraftforet kommer fra den fattige del av verden som selv har bruk for de produkter de eksporterer. U-landene har krav på en rettferdig fordeling av vår jords ressurser. Norge står særdeles dårlig rustet til å møte dette kravet. I dag er vår selvforsyningsgrad for landbruksprodukter under 40 %. I årene framover må det derfor være en politisk hovedoppgave å øke landbruksproduksjonen.

Gjennom vår økonomiske politikk vil vi skape et samfunn der alle arbeidsføre har arbeid, der ingen lider nød og godene er rettferdig fordelt. Et samfunn som trygger grunnlaget for en desentralisert bosetting og verner ressursene for kommende slekter. Makten skal ikke samles på få hender, hverken hos private kapitalinteresser eller i statsadministrasjonen.

Ved en samordnet og planmessig bruk av våre naturressurser, av forsking, dyktighet og innsatsvilje vil vi øke velferden og bygge et Norge som består av levedyktige og allsidige bygde- og bysamfunn spredt over hele landet.

Økonomiske virkemidler.

Skal vi makte å nå disse mål og å utnytte de muligheter som de sterke forandringer i teknikk og internasjonalt samarbeid skaper og dra nytte av dem til beste for vårt eget samfunn, må staten, fylkene og kommunene yte en omfattende innsats. Det må være en sentral oppgave for statens økonomiske politikk å arbeide for disse målene uten at det fører til inflasjon.

Vi vil ikke la oss binde av dogmer i vårt syn på de økonomiske virkemidler. Men vi vil stille store krav til utformingen av og bruken av dem. Vi må sørge for at de offentlige tiltak ikke fører til irritasjon og byråkrati eller til unødige særrettigheter. Vi må gi lokalforvaltningen større myndighet og komme bort fra den utstrakte sentralisering av detaljavgjørelser.

De ulike landsdeler og næringer må til hver tid sikres nødvendig kreditt på akseptable vilkår. Dette forutsetter at Stortinget får en avgjørende innflytelse på fordelingen av kredittgivningen og på de oppgaver penge- og kredittpolitikken skal oppfylle for øvrig.

Staten må gjennom sin budsjettpolitikk, gjennom den ramme som trekkes opp for statsbankenes virksomhet og gjennom samarbeid med private kredittinstitusjoner styre kapitalstrømmen i samfunnet slik at samfunnets målsettinger kan nås. Kapitaltilgangen til distriktene må sikres bl. a. gjennom statsbanker og sterke uavhengige banker som har sin forankring i og blir styrt ut fra den region og landsdel de ligger i.

Vi må være villige til å gjøre bruk av utenlandsk kapital. Den må ikke få særvilkår, og vi må hindre at den overtar kontrollen over viktige områder av næringslivet. I vår økonomiske politikk må vi kunne gi fordeler til norske næringsinteresser.

Vi vil bygge på et vekselspill mellom privat og offentlig initiativ. Privateide bedrifter bør danne grunnstammen i næringslivet, og de må få slike utviklingsmuligheter at de kan tilpasse seg kravene til rask omstilling, fylle sin oppgave i samfunnet og skape gode og trygge arbeidsplasser.

Som ledd i distriktspolitikken må staten delta i reising av ny levedyktig industri og sikring av eksisterende arbeidsplasser.

Venstre vender seg mot den sosialistiske forestilling at staten som prinsipp bør overta og drive de viktigste produksjonsmidler. Vi vil gjøre bruk av statsdrift i tilfelle der det byr på klare fordeler, og bare innenfor rammen av et samfunn der den økonomiske innflytelse er godt fordelt. Det må innføres en mer omfattende og effektiv demokratisk kontroll av penge- og kredittvesenet.

Plan for velferd og trivsel.

Utbyggingen av landet må foregå etter en samlet rammeplan, der Stortinget trekker opp framtidsmål og hovedlinjer. Målet for rammeplanen må søke å styre bosettingsutviklingen ut fra vårt samfunnsmessige helhetssyn. Den må stake ut linjene for nytting av naturressurser og arealer, og må utfylles med mer detaljert planlegging i fylker og distrikter. Lokalt initiativ må slippe til, slik at innsikt, innsatsvilje og vågemot kommer til sin rett.

Over alt i landet må vi gi mulighet for utnytting av de menneskelige og økonomiske ressurser. Mange skjevheter må rettes opp, både når det gjelder inntektspolitikk og adgang til sosiale og kulturelle goder.

Strukturendringer i næringslivet må vurderes med utgangspunkt i lokalsamfunnets behov og ikke ut fra kortsiktige bedriftsøkonomiske hensyn. I hovedsak vil det i dag være viktigere å bevare hovedtrekkene i vår bosetting enn å la sentraliseringen fortsatt gå sin gang. En slik politikk krever samfunnsinnsats på nye felter.

Jordbruk, skogbruk og fiske har preget næringslivet i distriktene. Det er viktig at andre næringsgrener kommer inn og skaper et mer allsidig yrkesmiljø og et bedre eksistensgrunnlag. Vi må også ta vare på den kunnskap og erfaring vi finner i de gamle industrimiljøer som nå er under omforming og dra nytte av dette i ny produksjon.

Livs- og næringsvilkår i samiske bosettingsområder må styrkes. Dette må gjennomføres ved sikring og videreutvikling av tradisjonelle næringer og ved etablering av nye arbeidsplasser bl. a. innenfor håndverk og husflid. Samenes rett til å nytte naturressursene i de områder der de har bodd fra alders tid må sikres.

Statens rolle i utbyggingspolitikken blir først og fremst å ta seg av forsknings- og planleggingsoppgaver og foreta grunnlagsinvesteringer på ulike områder.

Veger, telefon og telegrafanlegg må bygges ut, kraftverk og nøkkelbedrifter i industrien må reises, skogplanting og rasjonalisering i jordbruk og fiske må støttes.

Investering i sosiale og kulturelle goder hjelper til å holde på arbeidskraften og er også av den grunn viktige ledd i utbyggingen. Venstre mener at kapitalproblemene blant annet bør løses gjennom en utbygging av de offentlige finansierings- og støtteordninger og av virksomheten i statsbankene.

Fondene i folketrygden skal forvaltes slik at de kommer utviklingen av distriktene til gode.

Vi vil ikke spre støttetiltakene tilfeldig, men la dem gå inn i gjennomtenkte distriktsplaner.

Distriktsplanene må knyttes sammen i en rammeplan for hele landet. Institusjoner for forskning og høyere utdanning må inngå som nødvendige ledd i disse planene. Lokale sentra for yrkesutdanning og rådgivning vil hjelpe til å skape den nødvendige grobunn for mer variert næringsliv.

Arbeidsplasser og inntektspolitikk.

Storparten av de nye arbeidsplassene i årene framover vil komme innen yrker og næringer som har med serviceoppgaver og tjenesteyting å gjøre. Selve vareproduksjonen sysselsetter en stadig mindre del av yrkesbefolkningen. Samtidig stiller utviklingen av nye produksjonsmetoder, automatisering og maskinell databehandling arbeidere og funksjonærer overfor nye oppgaver i arbeidet. Sysselsettingsproblemene tar også nye former. Mange flere arbeidstakere må være forberedt på å skifte arbeidsplasser og yrke. Dette rommer konflikter og skaper problemer for enkeltmennesker og for utviklingen i lokalsamfunnet. Venstre vil arbeide for at de som må skifte arbeid kan finne ny sysselsetting i eget distrikt eller i egen landsdel.

Det må legges vekt på å skape høvelige arbeidsmuligheter, særlig for de yngre som skal inn i arbeidslivet, for de eldre som ønsker å fortsette ut over pensjonsalderen og for dem som må kombinere flere yrker eller som bare kan delta i yrkeslivet på deltid.

Staten må i samarbeid med bl. a. fag-, yrkes- og næringsorganisasjonene sørge for at den enkelte får hjelp til å forberede seg på nye muligheter ved tilleggsutdanning o. l.

Statens egen personalpolitikk må bygges ut med større muligheter for videreutdanning og lettere høve til opprykk for de dyktige og bedre utvekslingsmuligheter for de ansatte. En bør lette adgangen til å få tjeneste i utviklingslandene.

Storting og regjering må mer konsekvent la distriktspolitiske målsettinger være avgjørende ved plassering av statens egne arbeidsplasser.

Venstre har vært med og kjempet fram tanken om reell medbestemmelsesret for de ansatte og om utviklingen av demokrati trivsel og trygghet på arbeidsplassen og i bedriftslivet. Den linjen vil vi føre videre som et ledd i fornyingen av vårt folkestyre. Her spiller også yrkesopplæring og lederutdanning en viktig rolle. Venstre vil i sitt arbeid legge stor vekt på de synspunkter som fremmes av fagbevegelsen.

Hele folket må få del i velstanden. Gjennom særlige tiltak må vilkårene for lavinntektsgruppene forbedres, slik at arbeidstakere i alle yrker blir i stand til å forsørge en familie. Ved en aktiv offentlig inntektspolitikk må samfunnet sørge for at pris- og lønnsutviklingen foregår innenfor rammer som trygger prisstabiliteten og sysselsettingen.

Lønns- og prisoppgjørene må i første rekke løses gjennom forhandlinger. Organisasjonene har rett til å nytte streik i kampen for sine krav, men det må være høve til å gripe inn med offentlig lønnsnemnd eller voldgift i interesserkonflikter som truer viktige samfunnsinteresser.

Gjennom pris- og trustlovgivningen må staten gripe inn når det er nødvendig for å verne om forbrukerinteressene eller hvis sysselsettingen kommer i fare.

Venstre vil arbeide for å oppheve skillet i arbeidslivet mellom arbeidere og funksjonærer. Blant annet gjennomføres lik maksimal arbeidstid. Ordninger med fleksibel arbeidstid stimuleres. Ved ytterligere nedsetting av arbeidstiden bør mulighetene for alternativer med lengre ferier eller særlige vilkår for eldre arbeidstakere vurderes og utprøves. Videreutdanningsperioder med lønn bør innarbeides som ledd i arbeidsavtalene.

Ved godt utbygde samarbeidsorganer mellom arbeidstakere og bedriftsledelsen må vi fremme et tillitsfullt samarbeid som omfatter alle produksjonsledd. Alle ansatte må være fullverdige medarbeidere. Demokratiet på arbeidsplassen må bygges videre ut ved bedre informasjon og opplæring, ved økt delegering av ansvar til den enkelte og ved ordninger som gir arbeidstakerne større reell innflytelse og medbestemmelsesrett. Samfunnet bør oppmuntre ordninger som gir arbeidstakerne andel i bedriftenes overskott og som letter deres adgang til å bli medeiere. Dette vil også kunne medvirke til effektiv produksjon og stabil sysselsetting. Gjennom skattereformer, høve til fondsopplegg og på annen måte må vi legge grunnlaget for en rimelig fordeling av produksjonsresultatet mellom alle som deltar i arbeidslivet og bidra til å trygge arbeidsplassene.

En rettferdig skatteordning.

Skatte- og avgiftspolitikken er etter Venstres mening det viktigste middel til å styre den økonomiske aktiviteten. Utjamning mellom sosiale grupper og ulike landsdeler er et hovedmål for Venstre. Vi må stadig analysere skatte- og avgiftssystemets virkninger, slik at vi kan rette opp urettferdigheter og skjevheter.

Vi vil arbeide videre med å komme bort fra det kompliserte system av skatter, avgifter og gebyrer som vi nå har, og å få gjennomført en forenklet og oversiktlig ordning. Avgifter og betaling for offentlige ytelser bør imidlertid tas mer i bruk for å hindre forurensninger og for å finansiere miljøverntiltak. De grunnleggende krav er at skattebyrden skal fordeles etter bæreevne, og at skattereglene skal fremme rasjonell bruk av arbeidskraft og kapital. Gjennom skattepolitikken og effektive kontrolltiltak må vi hindre skattesnyteri.

Beskatningen må ikke utformes slik at den virker som en straff for dem som nytter sine evner og sin kapital til å styrke bestående arbeidsplasser og å skape nye. Reglene for avskrivning og fondsavsetning må sikre en forsvarlig fornyelse av produksjonsutstyret. Venstre går inn for at den direkte skatt ikke økes og at en legger større vekt på indirekte skatteformer. Prinsippet om progressiv skatt på de store inntekter må opprettholdes.

Industri og energi.

Det er nødvendig å ta framtidslinjene i norsk industri opp til kritisk vurdering og søke å finne hva vi skal satse på og hva som kreves av oss.

Vi må skaffe oss virkemidler som kan lede vareproduksjonen i retning av produkter som har stor holdbarhet, som er lite ressurskrevende og som gir lite avfall både ved produksjon, under bruk og etter bruk.

Det må investeres i forsking, samfunnsmessig industriplanlegging. I utviklingsarbeid og markedsføring overtar maskinene flere og flere oppgaver. Bedre planleggingsmetoder må utvikles og gjøre en rask tilpassing til de skiftende markedsforhold mulig.

Våre myndigheter må ha de styringsmuligheter og de virkemidler som trengs for å sikre at naturrikdommene blir brukt på en måte som er i samsvar med de sosiale og menneskelige verdier vi ønsker å fremme. Denne politikk må ikke minst også gjennomføres i utnyttingen av naturrikdommene på vår kontinentalsokkel.

Det må legges opp en langsiktig politikk for å hevde våre interesser og vårt ansvar på Svalbard og ellers i polområdene.

Med den nåværende utbyggingstakt vil våre vannkraftreserver snart være utbygget. Samtidig vil bruk av naturgass, oppdagelse av nye oljeressurser, utvikling av atomenergi og nye produksjonsmetoder føre til at vannkraft ikke gir oss de samme fordeler som før. Dette betyr at vi kan og må verne viktige vassdrag fra utbygging.

Vi må være forberedt på store strukturendringer i den fortsatte utbygging av industrien.

Norsk industris sjanser ligger i å satse på:

· å foredle våre råvarer så langt som mulig før de markedsføres,

· å utnytte det stadig økende internasjonale behov for høyt spesialiserte produkter som kreves i moderne samfunn,

· å gå inn for produkter med høy kvalitet.

Gjennom konsesjonslovgivning og en utbygging av regelverket for etablering må samfunnet sikres en bedre styring av industribyggingen.

Nye hjelpemidler må tas i bruk for å skape bedre oversikt og planlegging i bedrifter og bransjer. Et åpent miljø med utveksling av opplysninger og gjensidig hjelp må stimuleres.

Staten må avsette betydelige beløp for støtte til prosjekter som prøver nye planleggings- og produksjonsmetoder i bedriftene. Betingelsen for støtte må være at arbeidet legges opp slik at erfaringene kan komme andre bedrifter til gode.

Vi bør ta sikte på utjamning av kraftprisen i de ulike landsdeler. Statens egen innkjøpspolitikk må virke ansporende og bidra til å utvikle det norske miljøet for nye og avanserte produksjonsmetoder. Staten må også mer aktivt ta del i norske eksportframstøt.

Skal våre mange småbedrifter kunne utnytte de nye mulighetene, må de utvikle et utstrakt salgs- og produksjonssamarbeid. Staten må oppmuntre til opprettelsen av effektive sentrale organer som kan gi eksperthjelp og ta de oppgaver som de små bedriftene vanskelig kan løse enkeltvis. Dette vil også medføre at bedriftene uten større ulemper kan ligge spredt utover i distriktene.

Jordbruk og skogbruk.

Vi må se landbrukspolitikken i en vid samfunnsmessig sammenheng. Den må bli utformet i samsvar med planene for bosettingen og sikre at våre naturlige ressurser både blir vernet om og rasjonelt utnyttet.

Jordbruk og skogbruk vil fortsatt være det viktigste næringsgrunnlag i store deler av landet. Like viktig som å skape nye arbeidsplasser er det å trygge de arbeidsplasser som allerede eksisterer. Jordbruk og skogbruk gir dessuten grunnlag for å sikre arbeidsplasser for andre yrkesgrupper som for eksempel i foredlingsindustrien og servicenæringer.

Eneyrkebruk som kan gi tilfredsstillende inntekt, rimelig arbeidstid, ferie og fritid, samt trivelige arbeidsplasser må danne kjernen i det framtidige jordbruk. Hensynet til bosetting og trivsel betinger imidlertid at jordbruk mange steder også bør drives i kombinasjon med andre yrker. De mest vanlige kombinasjoner har til denne tid vært jordbruk/skogbruk og jordbruk fiske. Etter hvert som det blir utviklet et mer allsidig næringsliv i bygdene skapes det grunnlag for flere yrkeskombinasjoner. Hensynet til bosettings- og distriktspolitikken må telle sterkt når en skal vurdere hvor langt en skal gå i den ytre rasjonalisering av jordbruket. Forholdene vil være ulike fra område til område. Det gjør at vi må kunne drive en distriktstilpasset landbrukspolitikk.

Landbruket arbeider under så langsiktige perspektiver at trygghetsfølelsen er en betingelse for å oppnå den nødvendige investering og rekruttering til yrket. Venstre vil arbeide for bedre lønnsevne og økonomisk jamstilling, slik at landbruksbefolkningen kan få sin rettmessige del av velstandsutviklingen i landet.

Det er viktig at staten samarbeider med de faglige og økonomiske organisasjonene i jordbruket.

Støttetiltakene i jordbruket skal både virke til å styrke næringen og til å jamne ut inntektene, slik at levevilkårene blir mest mulig like for alle, uansett bosted og yrkestilhøve. Disse støttetiltakene må gis en slik form at de ikke virker uheldig inn på produksjonsutviklingen, og slik at det blir råd å legge om driftsmåten uten å miste stønaden. Stønadsordningene for de enkelte produksjonsgreiner må tilpasses avsetningsmulighetene både innenlands og ved eksport. Mulighetene for eksport må vies større oppmerksomhet.

Landbrukets ressurser må gjøres disponible for innsatsvillige brukere. Så vidt mulig må brukene bygges ut til større og mer bærekraftige enheter ved tilleggsjord og skog, ved nydyrking og jordskifte. Jordloven, odelsloven, konsesjonslovene og stønadstiltakene må bli utformet i samsvar med disse formålene.

Dyrket og dyrkbar jord må ikke varig disponeres til andre formål når det ikke er strengt nødvendig. Det er særlig viktig å verne om jordbruksområdene i nærheten av byer og tettsteder. Et levende jordbruk må bevares som en produksjons- og miljøfaktor også i pressområder.

Husdyrproduksjonen må mest mulig baseres på norsk-produsert for og drives som ledd i vanlig gardsdrift.

Vi må se jord- og skogbruk under ett og fremme skogreising og skogkultur med sikte på økt produksjon og styrking av næringsgrunnlaget i bygdene. Staten må være villig til å selge tilleggsjord for å fremme bruksutbyggingen. Statsskog bør også kunne selges i de tilfeller der slik skog, ved å bli overført til gårdsbruk, bedre kan styrke næringsgrunnlaget i området som ledd i bosettingspolitikken. Det vil i kommende år bli nødvendig å foreta en avveining mellom hensynet til skogdrift som næringsgren og som grunnlag for bosettingen og til bevaring av viktige tur- og rekreasjonsområde .

Alle som driver landbruk som næring bør ha tidsmessig fagopplæring. Forskings- og forsøksarbeidet i landbruket må styrkes, slik at vi får det best mulige grunnlag for fagopplæring og rådgivningstjeneste. Særlig må det legges vekt på den forsking og rådgiving som kan gi landbruksbefolkningen sikrere grunnlag for planlegging av produksjonen og tilpassing til utviklingen i samfunnet ellers.

Fjellvidder og strandområder representerer store naturrikdommer, og de vil få økt verdi etter hvert. Inntektene som disse områdene gir, må komme folket i distriktet til gode.

Fiske og fangst.

Fiske er en naturlig rikdomskilde for Norge. Fiskerinæringen er av stor betydning for bosettingen i vårt land. Moderne driftsformer og sterk øking i fangstene har ført til overbeskatning av viktige fiskeforekomster. For å trygge næringens framtid må vi være villige til å regulere fisket slik at det ikke skjer rovdrift på ressursene, og ellers føre en politikk i kyst- og havneområdene i Nordsjøen og Ishavet som kan bevare den økologiske balansen.

Utviklingen i fiskeriene har gått raskt i retning av mer kapitalkrevende driftsformer. En rasjonalisering vil kunne øke utbyttet ytterligere for hver fisker og dermed sikre et bedre inntektsnivå. Det må fortsatt sikres plass for ulike driftsformer og redskapstyper, og de muligheter som utviklingen av et bredt organisert damfiske åpner, må utnyttes.

Hovedregelen må være at fiskerne selv skal eie båt og bruk eller ha andeler i dem. Av hensyn til lønnsomheten i næringen må det etableres et nærmere samvirke mellom fangstledd og produksjonsledd, også når det gjelder eierforhold og kapitalspørsmål.

For at denne målsettingen skal lykkes må de statlige låneinstitusjonene gi lengre avdragstid for lån og dermed minske likviditetspresset. Ved påbygging eller nyanskaffelse av båter og utstyr må det gis investeringstilskudd på linje med industrien på land. Næringen for fjord- og kystfiskerne må også trygges.

For å kunne planlegge fornyelsen av fangstflåten fornuftig må vi styrke fiskeriforskingen og støtte praktiske fiskeriforsøk. Vi må utrede de teknisk-økonomiske sidene av fiskerienes planleggingsproblemer, både for fartøyene, foredlingsindustrien og omsetningsleddene.

Ungdom med interesse for fiskerfag må kunne få sin utdannelse på samme alderstrinn som den øvrige ungdom. Den praktiske og teoretiske opplæringen for fiskerne må utbygges. Det bør også opprettes egne fiskerifaglinjer ved yrkesskoler. Undervisningen på høyskolenivå må løses i samarbeid med våre universiteter.

Vi bør støtte forsøk med bedre råstoffutnytting. Salg av mer høyforedlede produkter vil heve fiskerinæringens lønnsomhet og gi grunnlag for utvidet industriell virksomhet i kystdistriktene. Arbeidet med en bedre og mer samordnet markedsføring av norske fiskeprodukter i utlandet må gå hånd i hånd med utbyggingen av foredlings- og transportapparatet. Vi bør arbeide for en forenkling av administrasjons- og omsetningsapparatet i fiskerinæringen, med sikte på færre ledd mellom fiskemottak og marked.

Minstelottsordningen og ulykkesforsikringen bør bygges ut for å trygge fiskerbefolkningen en rimelig minsteinntekt og sikre de familier som rammes av ulykker. Fiskerne må få større del i de sosiale og kulturelle goder som folk i land nyter godt av.

Å bygge ut fiskeri-, utrustnings- og småbåthavner gir trygghet og trivsel og er av vital betydning i næringens helhetsbilde.

For å verne fiskebestanden og trygge næringen på lengre sikt må Norge delta aktivt i internasjonale avtaler om regulering av fisket og i samarbeid om forsking og forsøksvirksomhet.

At vi verner om vårt fisketerritorium er av avgjørende betydning for kyst-Norge. Dette vil bl.a. gjøre det mulig å beskytte fiskebestanden ved hensiktsmessige reguleringer. Norske farvann må av den grunn forbeholdes norske fiskere.

Forurensing og forgiftning av havet kan få de mest skjebnesvangre konsekvenser for fiskebestanden. Kontrollen med gift- og avfallsutslipp i havet og våre fjorder må kraftig innskjerpes. Nasjonale og internasjonale lovregler bør sette stopper for forurensingene av en av våre viktigste matkilder. Beredskapen mot ulike forurensinger må styrkes og bygging av kloakkrenseanlegg må gis høy prioritet.

Samferdsel, samband, reiseliv.

Landet må knyttes sammen med tilfredsstillende samferdselsmidler. Samfunnsnytte i videste sammenheng og ikke snevre lønnsomhetskriterier må danne grunnlaget for transportpolitikken.

Radiokommunikasjoner må også bygges ut for å dekke fiskeflåtens og skipsfartens behov.

Utbyggingen må skje på grunnlag av en samlet kommunikasjonsplan for hele landet. En slik plan må utarbeides i nært samarbeid med de fylkeskommunale og andre lokale myndigheter med sikte på å bevare bosettingen og bygge ut næringslivet i distriktene.

Utbyggingen av veg- og ferjenettet må påskynnes. Det er nødvendig å gi bevilgningene til vegformål høyere prioritet. Særlig er det viktig å få bygd ut vegnettet i landsdeler som ennå er vegfattige og få knyttet landsdelene sammen med helårsveger som kan ta de påkjenningene som økt trafikk fører med seg.

Flere veger og ferjeruter må tas opp som riksvegsamband. Det må være et mål at alle kommuner har et riksveg- eller riksvegferjesamband som knytter det til fylkets og landsdelens hovedsamband. Bygging og utbedring av riksveger må gjennomføres uten at kommunene blir pålagt å ta del i anleggskostnadene eller bære utgifter til eiendomsinngrep. Det bør ikke koste mer å reise med ferje enn det koster å reise etter riksveg tilsvarende strekning.

Finansieringsmåter utenom statsbudsjettet må kunne nyttes for spesielle oppgaver i utbyggingen av samferdselsnettet.

Bruken av kollektive transportmidler må stimuleres. Mest mulig av tungtransporten mellom landsdelene bør gå med jernbane og kystbåter. I forstadstrafikken og for arbeidsreiser til og fra de større sentra bør fortrinnsvis brukes jernbane, undergrunnsbane og busser.

Dette betyr at jernbanenettet må vedlikeholdes og moderniseres slik at jernbanen kan makte å løse disse oppgavene på en samfunnsmessig forsvarlig måte.

Lokalbåttrafikken er i tilbakegang og mange av dens oppgaver er overført til vegtransporten men dette må ikke føre til at distriktene som vanskelig kan få god vegforbindelse blir liggende isolert. Båtselskapene må få hjelp til å sikre tilfredsstillende rutesamband og takstregulativene må formes ut slik at de fremmer bosetting og næringsutvikling i distriktene.

Det samme gjelder mange steder rutebiltrafikken. Og statens avgiftspolitikk må ikke hindre rutebilselskapene i å bygge ut en god ruteordning.

Flyene har revolusjonert trafikken mellom landene og også mellom de enkelte landsdelene i vårt eget land. Vi må derfor fortsette utbyggingen av småflyplasser slik at vi får et omfattende innenlandsk flyrutenett. Støynivået ved flyplassene må begrenses.

Utviklingen av nye transportmidler skaper stadige forandringer i reisetider og transportøkonomi, f. eks. i kysttrafikken der nye og revolusjonerende skipstyper etter hvert blir tatt i bruk i godstrafikken samtidig som nye og hurtiggående båter blir satt inn i passasjertrafikken.

En total samfunnsmessig vurdering må legges til grunn for strukturendringer innenfor post- og televerket.

Framsynt planlegging og aktivt samarbeid mellom grunneiere, turistnæringsfolk og de offentlige myndigheter er avgjørende dersom vi skal nytte ut de muligheter vårt land byr for frilufts- og reiseliv til gagn for vår egen og for kommende generasjoner. Vi må skape gode feriemuligheter, også for turister med begrensede økonomiske midler.

Skipsfart og handel.

Skal norsk skipsfart kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse og fortsatt yte et vesentlig bidrag til norsk levestandard, må rederiene ha adgang til å reagere hurtig på de skiftende krav som verdenshandelen stiller. Bedriftene i norsk skipsfart må ha adgang til å samarbeide med redere og befraktere når den tekniske og økonomiske utviklingen gjør dette ønskelig. Skattereglene for skipsfarten må ikke virke diskriminerende mot denne i forhold til andre næringer.

De sosiale forhold for sjøfolkene som gruppe er spesielle, både i arbeidssituasjon og når det gjelder tilknyttingen til hjemmet. Arbeidstidsloven for sjøfolk må revideres i takt med endrede regler i land. De yngste ombord må vernes særskilt. Velferdsarbeidet bør bygges ut og kontakten hjemover lettes. Bestemmelsene om fri hjemreise bør bygges ut, utformes, slik at også kortere tjeneste kan gi grunnlag for delvis offentlig refusjon av reisekostnadene.

Sjømannsutdannelsen må legges slik opp at den også gir kompetanse for yrker i land for de sjøfolkene som for en tid eller for alltid ønsker å forlate sjøen.

Norge må sterkt gå inn for en fri internasjonal skipsfart, og delta aktivt i internasjonalt økonomisk samarbeid med sikte på å sikre konkurranseadgangen både for våre tradisjonelle eksportnæringer og for andre næringer som etter hvert må finne stadig mer av sine markeder ute.

Norge må også i internasjonal skipsfartspolitikk arbeide for en utvikling som bidrar til å minske gapet mellom de fattige og de rike i verdenssamfunnet. Norge må motarbeide en utvikling som ytterligere låser arbeidsdelingen i verdenssamfunnet slik at u-landene bare blir råvareleverandører. Som ledd i en slik politikk må Norge akseptere at u-landene får medinnflytelse i internasjonal skipsfartspolitikk, og at det blir naturlig for disse landene som et ledd i oppbyggingen av et allsidig næringsliv å bygge ut sine egne flåter.

Varehandel og tjenestenæringer er en avgjørende forutsetning for bosetting og for sysselsetting i de enkelte lokalsamfunn. Venstre vil arbeide for at samfunnet får bedre styring over utviklingen i tjenestenæringene og i handelen. Ved støttetiltak må en arbeide for at varehandel som er nødvendig for bosetting blir opprettholdt. Norsk handel har lenge arbeidet med knappe kapitalressurser. Det er påkrevd å bedre handelsnæringens muligheter for opparbeiding av egenkapital og å lette dens adgang til anleggs- og driftskapital. En friere og sterkere detaljhandel kan vi fremme ved å gi næringen tilgang på driftskreditt fra kredittinstitusjonene, så den ikke blir uforholdsmessig avhengig av leverandørkreditter.

VI SAMFUNNSLIVET

Målet for sosialpolitikken er å skape et samfunn med mest mulig trivsel for det enkelte menneske. Det må selv kunne velge sitt livsmiljø og forme sin egen livssituasjon. Dette krever at økonomiske og sosiale misforhold i samfunnet fjernes og at den enkelte får full forståelse for at en ikke bare har ansvar for seg selv.

Dette nye synet fører til at sosialpolitikken må endre karakter. Vi må konsentrere oss mer om årsakene til at sosiale problemer oppstår, ikke bare yte hjelp der misforhold har oppstått.

Vi må ikke se sosialpolitikken som en isolert sektor. Mange sosiale problemer er resultater av avgjørelser i andre sektorer, i næringsliv og i offentlige organer. Av dette følger at sosialpolitikken har med politisk medinnflytelse å gjøre.

Mens en tidlig ble klar over at sosialpolitikken førte til økonomisk vekst, ser en i dag at økonomisk vekst i visse former fører til sosiale problemer. Produksjon og inntekter må derfor ikke betraktes som mål i seg selv, de er hjelpemidler som skal tjene målsettingen om gode sosiale forhold. Bare på den måten kan vi hindre at vår sosialpolitikk blir en nødhjelp innenfor et klientskapende system.

Det lokale miljø.

Det er de lokale miljøer som har mest mening for menneskene. Det er der de tilbringer det meste av sin tid og lever med sine nærmeste i kontakt og samvirke med andre.

Ved utvikling og utbygging av lokalsamfunnene må vi ta hensyn til at menneskene er ulike, at de ønsker å bo forskjellig og bruke sin tid forskjellig. Mulighetene både for isolasjon fra og kontakt med medmennesker bør være til stede. I dag er kontaktløsheten bl. a. som følge av urbaniseringen og utviklingen av store og uoversiktlige bomiljøer det alvorlige problemet.

Vi må bevisst satse på å utvikle de sosiale og medmenneskelige kvaliteter i det lokale miljø. En bør avdempe tendensen i retning av de store enheter i boligbebyggelse, handel og produksjonsliv. Boliger, innkjøpssentra og serviceanlegg bør utformes slik at arbeidet i husholdningene lettes. Nærbutikker og andre kontaktskapende virksomheter må søkes opprettholdt. Målet må være at ingen befolkningsgrupper får et redusert servicetilbud som følge av samfunnsutviklingen.

Barna må sikres gode lekeplasser, barnehager og daghjem nær bostedene og i trygghet for trafikken. De eldre og de funksjonshemmede skal ikke behøve å leve i isolerte grupper, men kunne ha god kontakt med resten av samfunnet.

Det må skapes muligheter for et allsidig kulturliv ved at det reises samfunnshus, kirker, idrettsanlegg og fritidssentra for alle aldersgrupper.

En allsidig og planlagt utbygging og utvikling av de lokale miljøer krever aktiv medvirkning av den berørte befolkning med støtte fra fagfolk. Fagfolkene må ha ulik bakgrunn, ikke minst er det viktig å få samfunnsforskere med. De små kommuner må få fylkeskommunal og statlig støtte, slik at de også kan gjennomføre den nødvendige

planlegging.

Forbrukerne.

I det moderne samfunn blir forbrukerne utsatt for sterk påvirkning gjennom produktutvikling og reklame. For å foreta et riktig valg av varer og tjenester er det viktig å ha opplysninger om den enkelte vare.

Men den enkelte står også overfor en vurdering av sitt reelle behov. Valg av alternativ vil ikke bare ha konsekvenser for den enkelte forbruker på kortere og lengre sikt, men også for medmennesker og de kommende generasjoner.

Det er derfor av avgjørende betydning at den enkelte har en kritisk holdning til sitt eget og samfunnets forbruk.

Det offentliges ansvar ligger i den kontroll som må føres med produkter og produktutvikling og videre må det offentlige gi forbrukeropplysning til alle aktuelle aldersgrupper og ulike kategorier av forbrukere.

Forbrukeropplysningen må intensiveres samtidig som faget må komme sterkere inn i skolen, spesielt på grunnskoleplanet der en lettest kan nå og motivere de framtidige grupper av forbrukere, hvis det skal lykkes å gjøre forbrukerne pris- og kvalitetsbevisste og foreta rasjonelle valg.

Retten til å bo.

Det er samfunnets plikt å sørge for at alle kan ha et godt og rommelig hjem. Men ennå bor mange i helsefarlige og for trange boliger.

Tilrettelegging av tomteområder er en kommunal oppgave. Planleggingen må legge stor vekt på bomiljøet og på utformingen av den enkelte leilighet. Den må også skje slik at den kan dekke et variert boligbehov, eneboliger, rekkehus, store og små leiligheter og boliger for funksjonshemmede. De tekniske etater i kommunene må bygges ut slik at tilrettelegging av nye tomteområder kan skje i raskt tempo. Om nødvendig må nye områder sikres gjennom ekspropriasjon. Tomtespekulasjon må hindres. Ved sanering i byene må en ta sikte på å bevare levedyktige boområder, slik at en unngår en utvikling der sanering betyr at boligområder erstattes med kontor- og forretningsområder. Så langt råd er, bør en verne om de bygningsmiljømessige og kulturhistoriske verdier som kan ligge i eldre boliger og boområder.

Statens boligfinansiering må være tilstrekkelig til å dekke en tilfredsstillende boligproduksjon.

Støtten gjennom statsbankene må bli utformet slik at også behovet for boliger med sosial forsvarlig husleie kan bli dekket, samtidig som boligsparingen blir stimulert. Det må ikke gjøres urimelig forskjell på grupper som danner en husstand: enslige, familier med og uten barn og andre de har alle rett til eget hjem. I perioder med mangel på byggematerialer og arbeidskraft må ikke boligproduksjonen bli skadelidende. Forsøk som tar sikte på en mer rasjonell produksjon av boliger må støttes. Venstre vil motvirke den økende spekulasjon på tomte- og boligmarkedet.

Familien er den grunnleggende sosiale enhet i vårt samfunn. Jevnt over har imidlertid familier med barn ikke en levestandard på linje med andre. Samfunnet har til nå gjort for lite for å rette opp denne skjevheten. Gjennom ulike sosiale tiltak må barn og enslige forsørgere få ekstra støtte og tilbud om kontakt og samvær med andre samfunnsmedlemmer.

Unge familier må få gunstige lånevilkår i den første tid etter at de setter bo, slik at byrdene blir lagt til den periode i deres liv da de lettere kan bæres.

Barnehagene har en mangesidig funksjon i et moderne samfunn, men er ennå for svakt utbygd i vårt land. Staten må erkjenne det samme ansvar for utbygging av barnehager og daghjem som for skolene og må bære sin del av utgiftene til anlegg og drift. I nye boligområder må disse bygges ut samtidig med boligene slik at de står ferdige når boligene tas i bruk. Barnas rett til å delta i barnehager, daginstitusjoner og førskoler må fastslåes også for funksjonshemmede barn.

Vi må ta sikte på å forberede de unge til å kunne stifte egne hjem. Sannferdig opplysning om seksuallivet hører med til denne forberedelsen. Denne opplysning må settes inn i den ramme den får i dypere kjærlighet, forståelse og ansvarskjensle i forholdet mellom kvinne og mann, i deres oppgave som barneoppdragere, og i de verdier som er knyttet til troskap og ansvar.

Ved godt utbygde familierådgivningskontorer må foreldre kunne søke råd og vegledning i problemer som måtte oppstå i familien. Utbyggingen bør skje i et samarbeid mellom stat og kommune, samtidig som det gis støtte til private rådgivningskontorer som tilfredsstiller faglige krav. Ordningen med husmorvikarer, hjemmehjelp og hjemmesykepleie må bygges videre ut, og disse hjelpeordningene bør samles i en felles administrasjon i kommunene.

Ennå er det grupper i samfunnet som får liten eller ingen adgang til ferie og ofte har vanskelig for å få avkopling fra det daglige slit. Vi må finne fram til ordninger som også gir disse grupper lovfestet rett til ferie med dagpenger.

Ungdommen.

De unge skal både i og utenfor skolen lære å samarbeide og treffe avgjørelser i fellesskap. I klubber, lag og grupper får de utfolde seg og ta ansvar sammen med både voksne og jevnaldrende. Her er utgangspunktet for forståelsen av samfunnet de lever i, for deres ansvar som voksne mennesker og for viljen til å fornye samfunnet. Stat og kommune må støtte aktivt opp om ungdomsarbeidet. Idretts- og undomsorganisasjoner må gis de best mulige arbeidsforhold, samtidig som deres frie og ubundne stilling må bevares. Det må særlig legges vekt på tilskott til lederutdanning og instruktører, og på å skape tilfredsstillende lokaler for ungdomsarbeidet. Samfunnshus og idrettsanlegg, gjerne i tilknytning til skoleanlegg eller grendetun, må få høy prioritet.

Det må legges vekt på utbygging av fritidssentra og andre tiltak som særlig tar sikte på å aktivisere den ungdom som ellers ikke deltar i lagsarbeidet.

Likestilling mellom kvinne og mann.

I oppdragelsen hjemme og på skolen må grunnlaget legges for en full likestilling mellom kvinne og mann. Skolens lærebøker må revideres med den hensikt å fjerne det tradisjonelle syn på kjønnsrollene i arbeids- og familieliv.

Mangel på utbygging av daginstitusjoner må ikke hindre det frie valg av yrke for foreldre med små barn, men vi må samtidig føre en slik familiepolitikk at ikke begge av økonomiske grunner blir nødt til å ta arbeid utenfor hjemmet. Arbeidet i hjemmet må verdsettes på linje med annet arbeid.

En del lavtlønnsyrker har tradisjonelt vært kvinneyrker. I kampen for å heve lavtlønnsyrkene opp på et høyere nivå må en være spesielt oppmerksom på dette. Kvinner og menn må over alt få lik lønn for likt arbeid.

Det må i større utstrekning være mulig å få deltidsstillinger både for kvinner og menn slik at begge foreldre kan ha anledning til å delta i familielivet, samtidig som begge kan opprettholde kontakten med sine yrker.

De eldre.

De eldre har gjennom sin arbeidsinnsats lagt grunnlaget for samfunnets økonomiske vekst, og de må få sin fulle andel av velstandsøkningen. Mange eldre er fullt arbeidsføre og har lyst til å fortsette etter at de har nådd pensjonsalderen. Forholdene kan legges til rette for slike løsninger, bl. a. ved en gradvis økning av ferietiden og reduksjon av arbeidstiden for eldre arbeidstakere.

Stat og kommune må gå i spissen med å sikre og bygge ut arbeidsmuligheter for eldre. Blir eldre arbeidstakere ledige på grunn av bedriftsstans, må de få ekstra hjelp: ved boligstønad i forbindelse med skifte av bosted, ved førpensjon eller på annen måte.

Boligbyggingen må ta hensyn til det behov eldre mennesker har for praktiske og rimelige leiligheter i vanlige boligstrøk. Det må sørges for gode muligheter til hjemmehjelp og andre serviceordninger. Det må også bli bygd aldersboliger i passende størrelser, gjerne med pleieavdelinger for dem som trenger ekstra tilsyn.

Trygder og pensjoner.

Samordningen av Folketrygden med andre pensjoner må forenkles. Alle som trenger omsorg må omfattes av trygdeordningene. Kvinner og menn må stå likt. Sosiale tiltak må så langt råd er bygge på prinsippet hjelp til selvhjelp.

Alle medlemmer av samfunnet må være sikret en minsteinntekt slik at vi kan realisere vår målsetting om en stadig videre utjamning mellom ulike befolkningsgrupper.

Helsestellet.

Helsestellet må bygges ut når det gjelder forebyggende arbeid. Det må settes i verk forebyggende tiltak mot psykiske lidelser og i det hele faktorer i arbeids- og bomiljøet som påvirker helsen. Her trengs det økt forskingsinnsats og en opplysningsvirksomhet som kan gi oss et sant bilde av disse helseskader og av deres behandlingsmuligheter og rydde vekk de fordommer som framleis fins på dette området.

Samfunnet har plikt til å sørge for at syke og uføre får den behandling som vitenskapen gjør mulig. I raskt tempo må vi bygge ut de behandlingsinstitusjoner som trengs. Vi må styrke forskingen for å kunne følge med i de framsteg legevitenskapen gjør andre steder, og for å kunne utføre selvstendig forsøk med nye behandlingsformer.

Venstre går inn for en desentralisert utbygging av helsestellet. En desentralisering av helsestellet er viktig slik at servicen overfor pasienter og pårørende og trivselen for pasienter og personale kan økes. Det må være rimelige avstander til gode fødeavdelinger og kontrollmuligheter under svangerskap.

Staten og fylkene må samarbeide planmessig slik at våre helseinstitusjoner får en hensiktsmessig plassering. De må også få de spesialavdelinger som vår tids medisinske framskritt krever. Det offentlige må sørge for at helsestellet i alle landets fylker får et jevnbyrdig nivå med forsvarlig dekning også av behovet for leger i praksis og annet nødvendig helsepersonell.

Vi må beregne hvor stort personale som trengs til løsning av disse og andre sosiale oppgaver, slik at utdanningen får tilstrekkelig kapasitet, både på kort og lang sikt. Lønns- og arbeidsforholdene må sikre tilgangen til yrkene.

Utbyggingen av helsestasjoner for mødre og barn må forseres. Det bør gis opplysning om familieplanlegging.

Alt for lite blir gjort for at de som er satt tilbake på grunn av sykdom, uførhet eller andre årsaker skal få passende arbeidsmuligheter og adgang til å føre et vanlig liv i kontakt med medmennesker. Attføringsinstitusjoner må bygges ut. Stat og kommune bør gå i brodden både som arbeidsgivere og ved tiltak for å hjelpe de rammete tilbake til arbeidslivet.

Også innen ernæringssektoren bør det satses mer på forsking og opplysningsarbeid om rett kosthold. En må særlig føre kontroll med tilsetningsstoffer til næringsmidler og skjerpe reglene for bruk av disse. Det er også nødvendig å drive en aktiv opplysningsvirksomhet om kjemikalier som kan ha skadelig virkning på organismen.

Det er samfunnet som har ansvaret for helsestellet. Vi må likevel også stimulere det arbeid de mange sosiale, humanitære og kristelige organisasjoner gjør på dette området.

Alkohol- og rusgiftproblemer.

Alkohol- og nakotikaproblemene er blitt alvorlige i det moderne samfunn. Det må være en sentral del av vår miljøpolitikk å forebygge rusgiftproblemer. Gjennom den generelle samfunnspolitikken må vi søke å fjerne misforhold som kan gi grunnlag for slike problemer og samtidig intensivere opplysningsarbeidet om farene ved alkohol, narkotika og tobakk. Det må gis støtte til forsking om alkohol- og narkotikaproblemer og til organisasjoner som driver opplysningsarbeid ,forebyggende og behandlende arbeid. Den obligatoriske undervisning i skolen må styrkes.

Det må føres strengt tilsyn med at rusdrikklovens bestemmelser om tilvirkning, skjenking og salg av alkohol blir respektert, og det kommunale selvstyre i edruskapsspørsmål må hevdes. Venstre vil arbeide for at prinsippet om å fjerne private vinningsinteresser fra all alkoholomsetning blir videreført.

Vi må også fremme reising av alkoholfrie restauranter og ungdomssentra.

Reklame for alkohol og tobakk må ikke være tillatt.

Det er også en sentral oppgave å sørge for et tilfredsstillende behandlingstilbud til de som rammes av rusgiftskader. Ettervernet må utbygges og styrkes.

Humanitet i rettspleien.

Samfunnet har forsømt å skape tilstrekkelige behandlingsmuligheter for barn og ungdom som kommer på kant med lovene og å skaffe barnevernsnemnder og vernelag tilfredsstillende hjelpemidler.

Vi trenger en sterk utbygging av institusjoner som kan gi barna individuell behandling. Kommunene må få økonomisk mulighet til å behandle barna i hjemmemiljøet der dette er praktisk gjennomførlig. I skolen bør det gis opplysning om følgene av lovbrudd. Utbygging av institusjoner må imidlertid ikke oppfattes som en erstatning for det å forebygge at slike problemer oppstår og for at det i mange tilfelle vil være best å behandle problemene i de miljøene der de er oppstått.

Fengselstellet har behov for reformer med sikte på en human og rasjonell fangebehandling. De innsatte som ønsker det, må få høve til skolering under fengselsoppholdet. Fangene bør i større utstrekning bli innsatt i mindre anstalter med adgang til høvelig arbeid og friluftsopphold. Det må betales lønn for det arbeid som

utføres. Sikring må ikke praktiseres slik at det blir en forlengelse av straffen. Istedet for sikring i fengsel må den enkelte gis den nødvendige individuelle behandling.

Ikke mindre viktig er det at ettervernet blir effektivt og at samfunnet om nødvendig hjelper de innsatte til å få arbeid og et sted å bo etter fengselsoppholdet. Bruk av varetektsarrest må nøye vurderes i de enkelte tilfelle.

Vi bør overveie spørsmålet om å pålegge lovbrytere helt eller delvis å erstatte skadene de volder andre.

VII KULTURLIVET

I skole og gjennom kulturvirksomhet må vi gi plass for allsidig menneskelig utfoldelse. Vi vil arbeide for at det skal vokse fram et samfunn med rommelighet og mangfold, et samfunn der sosial og økonomisk framgang fører til kulturell vekst. Snever dyrking av effektivitet og teoretisk utdanning skaper kulde omkring oss. Sosiale fordommer og krav om stadig økende materielt forbruk kan presse oss inn i et ensartet mønster.

Kulturen er mer enn kunst, tenkning og religion. Både undervisning, folkeopplysning og forsking er deler av et videre kulturbegrep. Dessuten omfatter kulturen tradisjoner, bygninger, redskaper og alle former for åndelig og materielt arvegods. I dette videre kulturbegrepet hører vernet om distriktsmiljøet hjemme, likeså vernet om naturen mot hensynsløs utnytting og forurensing. Det samme gjør arbeidet for å gi folk i byer og tettbebyggelser gode bolig- og fritidsmiljøer, der de kan møtes til lek og idrett, til underholdning, studier og kunstnerisk aktivitet.

Skolen skal vise konfliktene i samfunnet for å stimulere neste generasjon til samfunnsinnsats. Et demokratisk samfunn må være åpent for stadige forandringer og reformer. Skolen må ta konsekvensen av dette og ikke tegne et statisk bilde av vårt samfunn, men bidra til å legge grunnlaget for kritisk holdning til politikk og samfunnsspørsmål hos elevene. Kunnskap blir lett foreldet i vårt samfunn. Dette skaper behov for kontinuerlig justering av skolefagene og det kunnskapstilfang som skal gis i de enkelte fag. Det fører også til at evnen til å supplere og fornye sine kunnskaper blir en viktig egenskap. Utdanning hører ikke bare barne- og ungdomstida til. Livslang læring må være et grunnleggende prinsipp. Sentralt står også evnen til samarbeid med andre mennesker.

Utdanningssamfunnet.

Målet for utbyggingen av det norske skoleverket har vært å sikre alle utdanning etter interesser, evner og anlegg, uansett bosted og økonomisk stilling. I arbeidet for å nå dette målet som i landsmålestokk har tatt sikte på å fremme geografisk, sosial og økonomisk likhet har vi gjennom lover og andre virkemidler lagt stor makt til sentrale organer. I dag er det en hovedoppgave å løsne på denne maktkonsentrasjonen og spre ansvar og myndighet.

Samtidig må vi snu den utvikling som har foregått i retning av store sentrale skoler med lang skoleveg og skoleskyss for elevene. Målet må være at flest mulig barn og unge skal kunne nå skoler i rimelig nærhet av sine hjem, og at ingen skole må bli for stor.

Den første oppgaven er å bygge ut skoleverket i de distrikter som er blitt liggende etter. Manglende økonomisk evne i svakere kommuner og skort på utdannede lærere og på skolebygg har skapt ulikheter som må overvinnes.

Men den skjeve rekruttering til vårt videregående skoleverk har ikke bare geografisk bakgrunn. Også den miljømessige bakgrunn virker sterkt inn på søkningen til videregående utdannelse, og gjør at en del yrker fortsatt blir preget av bestemte befolkningsgrupper. Venstre mener at dette er uheldig og at det derfor må settes i gang tiltak for å motvirke skjevheten i rekrutteringen til den videregående utdannelse. Målet må være å fremme det sosiale fellesskap, samtidig som vi gir alle en mulighet til å utvikle seg etter evner og ønsker.

I denne sammenheng står pedagogisk forsking og forsøk i skolen sentralt. Forsøksvirksomhet og utviklingsarbeid bør intensiveres og også omfatte undervisning i fådelte skoler. I årene som kommer bør forsøksvirksomheten i større grad enn hittil konsentreres om skolens innhold, om faglige arbeidsmåter, samarbeidsformer m.v. Forsøksvirksomheten må så langt råd er tilfredsstille vitenskapelige krav. Lærerne bør derfor også få utdanning som omfatter forsøksvirksomhet og få forsvarlige arbeidsvilkår når de deltar i forsøk.

Avgjørelsesmyndigheten i skoleverket må føres over fra sentrale til lokale organer. Den enkelte skole bør stilles friere i valg av lærestoff og pedagogisk opplegg. Elever, studenter og lærere må diskutere, bestemme og ta ansvar for ting som angår dem daglig. I alle videregående skoler og ved våre universiteter og høyskoler må elever og studenter få reell innflytelse og medbestemmelsesrett.

Samarbeidet mellom hjem og skole må styrkes.

Foreldre og deres organer bør også gis større innflytelse og medbestemmelsesrett.

Skolene må utformes slik at de passer til nye undervisningsmåter og til elevgrupper av varierende størrelse. Skolelokalene må stilles til disposisjon for elever og organisasjoner utenom skoletiden. En må ta hensyn til grupper f. eks. de funksjonshemmede som har særlige behov.

En tilfredsstillende ordning for finansiering av utdanning må snarest gjennomføres og utbyggingen av elevhjem, studentboliger og andre velferdstiltak må vies særlig oppmerksomhet. Spesielt må de som søker praktisk utdanning sikres bedre boligforhold. De utdanningssøkende bør ikke bo i egne «byer» men få sine hybler og boliger spredt blant annen bebyggelse. En allsidig miljøbakgrunn vil gjøre det lettere for dem å tilpasse seg det samfunn de seinere skal funksjonere i. Med voksende alder bør de unge få voksende rådighet over seg selv og over opplegget og driften av de

forskjellige velferdstiltak.

Grunnskolen.

Grunnskolens sentrale oppgave er å hjelpe den enkelte til å virkeliggjøre sine evner og interesser. Hver og en skal hjelpes til forståelse og opplevelse av eget og andres verd. Kunnskap, innsikt engasjement, evne til kritisk tenkning og til samarbeid er nødvendig dersom de unge skal kunne lede utviklingen og bli gode medarbeidere i et demokratisk samfunn.

Skolen må gi bred kunnskap om vår nasjonale kultur og om andre kulturer og styrke viljen til forståelse over landegrenser og rasegrenser. Kristendomsopplæringen og morsmålsopplæringen må styrkes faglig og pedagogisk.

Undervisningen i grunnskolen bør gi en innføring i hele menneskets livsløp, i menneskets situasjon i de forskjellige aldersperioder og forberede ungdommen på å leve i et samfunn i rask utvikling. Undervisningen må legge økt vekt på kunnskaper om økologi og om menneskets plass i det økologiske bilde.

Lang skoletid stiller store krav til de unges fysikk. Det er derfor nødvendig med rimelig fritid og god balanse mellom åndelig og fysisk fostring.

Den pedagogisk-psykologiske rådgivningsvirksomhet i skolen og yrkesrettleiingstjenesten må utbygges.

Spesiell vekt må legges på undervisningen for de funksjonshemmede for at disse skal få like rett og adgang til utdannelse. De funksjonshemmede må i størst mulig utstrekning gå på de vanlige skoler og delta i den vanlige undervisning. Det er en viktig oppgave å sørge for at alle barn som av forskjellige grunner er satt fysisk eller psykisk tilbake, får kvalifisert hjelp og undervisning så tidlig som mulig, fortrinnsvis i sitt hjemmemiljø.

Førskoleundervisningen bør vies større oppmerksomhet.

Videregående skoler.

En av følgene av samfunnsutviklingen er at vi har fått en skole som er preget av en sterk intellektualisering og sentralisering. Store grupper av de utdanningssøkende har ikke fått et fullgodt utdanningstilbud. Erkjennelsen av denne situasjonen og kravet om alles rett til et undervisningstilbud tilpasset den enkeltes evner og interesser, gjør det nødvendig å nå fram til et enhetlig skoletilbud som gir alle samme mulighet til å velge mellom de forskjellige utdanningstilbud innen samme skoleslag.

Utdanningen må stadig gi plass for nye fag og fagkombinasjoner. De som ønsker det, må få mulighet til virkelig fordypelse i det minste på ett fagområde. Det må kunne velges ren yrkesutdanning, ren teoretisk utdanning eller en kombinasjon mellom yrkesutdanning og teoretisk utdanning.

Skolen og utdanningssystemet må gjøres til et viktig virkemiddel i bekjempelsen av sentraliseringen. De enkelte skoler må formes ut etter forholdene og mulighetene i det distrikt der de ligger. Det er viktig å få spredt skolene, slik at elevene får kortest mulig vei fra hjemmet. Det er også viktig å gi et så variert tilbud av fag og utdanningsveier som mulig. Endelig er det viktig at den enkelte skole blir et godt samfunn av en rimelig størrelse. Skal disse kravene kunne virkeliggjøres, må skoleanleggene kunne bygges etter ulike mønstre, fra den allsidige skole med alle hovedtyper av praktiske og teoretiske fag til den mer spesialiserte skole med en eller noen få beslektede utdanningslinjer, men et stort utvalg av fag og kombinasjonsmuligheter innenfor dette område. Fysisk og psykisk funksjonshemmede må så langt som mulig integreres i denne skolen.

De private skoler har sin plass i skoleverket som eksperimentskoler og som forkjempere for særlige pedagogiske grunnsyn eller for moralske og religiøse verdier. Ikke minst er det viktig at folkehøgskolen kan få gode arbeidsvilkår.

Lærerskolen må settes i stand til å gi en mer solid grunnutdanning av klasselærerne, og utdanningstida må derfor økes fra 2 til 3 år og fra 4 til 5 år. Undervisningen må legge større vekt på samfunnsorienterende fag, metodikk og praktiske undervisningsøvinger. Det bør skje en samordning av undervisningen ved lærerskolen og distriktshøgskolen. Utdanning av lærere til førskoler og forskjellige yrkes- og fagskoler må styrkes.

Universiteter og høgskoler.

Til tross for sterkt utvidet kapasitet ved våre universiteter og høgskoler er det ennå langt igjen til at de kan ta imot alle som ønsker plass. Kapasiteten bør ta sikte på å tilfredsstille etterspørselen, ikke et beregnet behov, og en må snarest komme bort fra de lukkete studier. Så lenge kapasiteten ved norske universiteter og høgskoler er utilstrekkelig har samfunnet et spesielt ansvar for de nordmenn som må søke om utdannelse i utlandet.

Ingen undervisningsinstitusjon bør bli altfor stor. Derfor bør også universitets- og høgskoleundervisningen i større grad desentraliseres.

Distriktshøgskolen må bli en vesentlig del av all utdanning på høgskolenivå. Det er en sentral oppgave å bygge opp nye utdanningsveier og å samordne den videre utbygging av distriktshøgskoler med utbyggingen av universiteter, høgskoler og lærerskoler. Like viktig er det at undervisningstilbud og den kompetanse de enkelte institusjoner gir, blir samordnet.

Våre høgskoler må gis grunnlag for en utbygging som gjør det mulig for dem å være på høyde med utviklingen både i forsking og undervisning.

Ved utbyggingen av skoleverket må vi ta sikte på at også andre utdanningsveier enn examen artium skal kunne gi full studieadgang.

Utdanning av nødvendige lærekrefter for å øke kapasienten ved universitetene og høgskolene må sikres ved høvelige finansieringsordninger. Det må gis rimelig plass for nye fagområder.

Voksenopplæring og folkeopplysning.

Det raske skiftet i arbeidsformer og kravet til nye kunnskaper gjør voksenopplæring og etterutdanning til en viktig del av vårt skoleverk. Slik opplæring og utdanning må gis samme vilkår som annen utdanning i samfunnet og være likeverdig med denne.

Voksenopplæring som tar sikte på offentlig eksamen må fortrinnsvis gis av det offentlige og slik at flest mulig tilbud blir tilgjengelige også i grisgrendte strøk. Fylkene må ha ansvaret for den videregående utdanning og kommunene for utdanning på grunnskolens område. Kveldskurser og omskoleringskurser for nye yrker må bygges ut til viktige ledd i det utdanningstilbud samfunnet skal gi.

De frivillige organisasjoner har en plass i voksenopplæringen og særlig i folkeopplysningen. De frivillige organisasjoner har særlige forutsetninger for å imøtekomme de økende behov for kontakt med kunst og kulturell virksomhet, og for å kunne skolere til ideelle, religiøse eller politiske aktiviteter. Samfunnet må gi fast og tilstrekkelig støtte til dette arbeidet.

Som et ledd i folkeopplysningsarbeidet må folkeboksamlingene bygges ut og gis en høyere standard. Det må gis økt støtte til fylkesbibliotekene og til biblioteltjeneste med båt og buss til avsides steder. For at alle skal kunne hå glede av og dra nytte av økende kunnskaper er det viktig at barna allerede i grunnskolen får undervisning i bruk av biblioteket og dets hjelpemidler .

Bibliotekkunnskap bør utvides til å bli et sentralt fag på alle trinn i utdanningsverket og gi en bred innføring i dokumentasjon, d.v.s. læren om å tilrettelegge og finne fram til den kunnskap som foreligger i form av bøker, tidsskrifter, rapporter, film, plater og videobånd.

Forskingen.

Forsking er søking etter ny innsikt, forsøk på å flytte grensemerkene for vår viten. Forskingen er et selvstendig innslag i vårt kulturliv, som vi ikke kan være foruten. Det er blitt en av de viktigste drivkrefter i samfunnsutviklingen og må få arbeidsmuligheter som tar hensyn til dette.

Fundamentet for vår forskingsinnsats ligger i våre universiteter og høgskoler. Disse må kunne opprettholde et godt forskingsmiljø og ved en framsynt langtidsplanlegging må de settes i stand til å utdanne nye forskere i tilstrekkelig antall og med de nødvendige kunnskaper. Vi må ta sikte på en rasjonell fordeling av forskingsoppgavene mellom universiteter, høgskoler, forskingsinstitutter under forskingsrådene og frittstående institutter slik at forskingen på de enkelte fagområder blir mest mulig koordinert og de enkelte forskingsmiljøer kan få tilstrekkelig bredde.

I utbyggingen av våre forskingsmiljøer må det ikke legges ensidig vekt på den forsking som er direkte nyttebetont. Den humanistiske forsking må gis tilfredsstillende vilkår, og i de samfunnsvitenskapelige fag er en innsats nødvendig dersom vårt land skal kunne nå opp til en nordisk og internasjonal standard. Særlig må forskingen bygges ut på felter som behandler planleggingsproblemer i offentlig og privat virksomhet.

Skal vi nå de mål som er satt for utbygging av helsestellet og for det forebyggende helsearbeid, er det en forutsetning at forskingen på disse områder gis mulighet for å følge med. I arbeidslivet har studier av arbeidsteknikk og psykisk tilpassing til arbeidsplassen stor betydning. Det samme gjelder studier og tiltak av forebyggende og helbredende karakter innen vernearbeid, hygiene og helseforhold.

Teknisk-naturvitenskapelig forsking er i dag en livsnødvendighet, og vi må sørge for at denne forsking er fullt på høyden til enhver tid. Bedrifter som kan bygge ut sin egen forskingsvirksomhet bør oppmuntres til dette.

Det er en stadig viktigere oppgave for forskingen å kartlegge de dypereliggende årsaker til konflikter som fører til vold og ufred. I de senere år har fredsforskingen utviklet seg til en selvstendig forskingsgren og samfunnet må gi økende støtte til den.

Med den store bredde den moderne forsking etter hvert får, kan vi ikke makte å følge med på alle områder. Vi må utnytte de muligheter som ligger i samarbeid, først og fremst med våre nabofolk i Norden, men også med andre land.

Gjennom sitt vitenskapelige arbeid vil forskere og forskingsinstitusjoner bli oppmerksom på sentrale problemer som ennå ikke er alminnelig erkjent i det øvrige samfunn. Det vil derfor påligge institusjonene et ansvar for å gjøre nye forskingsresultater kjent, og påvise de nye problemområder som vil sette krav til såvel forskingen som de politiske myndigheter. Derfor er det nødvendig at det etableres en tilfredsstillende kommunikasjon mellom forskingsinstitusjonene på den ene side og samfunnet og de politiske myndigheter på den annen.

Kirken og det religiøse liv.

Et grunnleggende trekk ved et fritt samfunn er samfunnsmedlemmenes rett til å utøve sin religion og til personlig å velge hvilken trosretning de vil tilhøre. Religionsfriheten må for hver enkelt innebære retten til religionsdyrking uten risiko for noen form for diskriminering.

Statskirken, kristelige organisasjoner og ulike trossamfunn hevder i vårt lands historie sin plass som bærere av religiøse og etiske verdier og må få gode vilkår til å styrke det personlige religiøse liv.

I takt med befolkningsøkningen og den nye bosetting må det reises kirker, forsamlingshus og meninghetshus og opprettes nye menigheter med tilstrekkelig arbeidshjelp. Uansett om Den norske kirke framtidig vil fortsette som statskirke eller ikke, mener Venstre at samfunnet må gi støtte til kirkelig og religiøs virksomhet.

Kunst og kulturarbeid.

I samfunnet vårt skal alle distrikter og grupper ha like muligheter til å bevare og utvikle sin kultur og egenart. Skal det kunne skje, må stat, fylker og kommuner ha vilje til å satse på en spredning av ansvar og tiltak.

I denne virksomhet må flest mulig delta, hver ut fra sine forutsetninger. Den profesjonelle kunstner og amatøren er begge like ekte og like nødvendige i kulturlivet. Kulturpolitikken har som mål å gi de profesjonelle rike muligheter til å skape, og alle andre uansett utdannelse, arbeid og bosted like rike muligheter til å oppleve og selv være med å gi opplevelsen form.

En av de verdiene vi må bevare er vår nasjonale og lokale egenart. Vi må styrke og utvikle vår norske kultur og ta opp de problemer vi møter som et lite språksamfunn. Vi må hevde full likestilling mellom målformer og arbeide for å fremme norsk målføring med sikte på en utvikling fram mot ett norsk mål. Det er et rettferdskrav at skoleverket blir sikret lærebøker i begge de offisielle målformer til samme tid og

til samme pris.

Det er en klar menneskerett at samene skal få beholde og selv utvikle sin livsform. Denne målsetting må vi ha for øye ved all offentlig innsats som har betydning for samene. Den stiller særlige krav til skoleverket og kulturpolitikken, blant annet det grunnkrav at de i skole og samfunn skal kunne bruke og dyrke sitt eget språk. Gjennom økt og likeverdig utdanning må samene settes i stand til å overta mer av styring, administrasjon, undervisning, forsking og veiledning i samfunnet og innenfor sin egen befolkningsgruppe enn tilfellet er nå.

Men vi må også være åpne for kulturimpulser utenfra. Gjennom kunsten blir andre nasjoners tanker og uttrykksformer levende for oss. Vårt eget kulturliv ville ha vært fattig uten påvirkning fra musikk, diktning og bildende kunst i andre land.

Kulturen må være åpen og fri. Ikke på noe annet område er friheten så uunnværlig som i åndslivet. Syn står mot syn, det gedigne og vanskelig tilgjengelige står side om side med det enklere og mer populære, uttrykksformer og ideer kjemper mot hverandre. Slik skal det være. Det selvfølgelige grunnlag for kulturpolitikken er at den respekterer kunstens og åndslivets integritet.

Samfunnet må sørge for at kulturinstitusjoner av alle slag får et trygt økonomisk grunnlag. Altfor ofte er kunstneriske krav i årenes løp satt til side av budsjettmessige grunner. Stat og kommune må ta på seg det direkte økonomiske ansvar for drift av teatre, orkestre, opera og ballett og gi bedre vilkår for museer, arkiver og bibliotek. Det må arbeides aktivt for å heve kinoens standard som kulturinstitusjon. Norsk filmproduksjon må få tilfredsstillende utviklingsvilkår.

Selv de dyktigste og mest lovende av våre frie kunstnere har i dag sjelden mulighet for å leve av sitt yrke. De må ta annet arbeid ved siden av og blir hemmet i sin skapende virksomhet. Ved arbeidsstipendier, kunstnerlønn og andre støttetiltak kan vi sette frie kunstnere i stand til å utføre sitt arbeid under de samme vilkår som vi byr vår forskere.

Kunstnere med fast ansettelse må ofte avfinne seg med dårlige lønns- og pensjonsvilkår. Også her må det bli skapt likestilling.

Den profesjonelle og høyere utdanning av kunstnere må bygges ut på linje med annen utdanning. Elever og studenter må få samme støtte som annen ungdom under utdanning.

Skal kunsten nå ut til alle, trengs det samarbeid mellom alle interesserte parter, det offentlige, frivillige organisasjoner og private. Den offentlige innsatsen må økes betraktelig. Riksinstitusjonene vil også i framtida spille stor rolle. Men enda viktigere er det å bygge ut lokale institusjoner som teatre, museer og kunstsamlinger, å styrke det lokale musikkliv og støtte selvstendige kunstnermiljøer over hele landet. Skoler, biblioteker og andre kulturbygg må bli levende sentre for allsidig aktivitet. Den lokale kulturvirksomhet må få sin egen administrasjon og ledes av folkevalgte organer. Rammene for denne virksomhet og reglene for offentlige tilskudd til dem må fastsettes ved lov.

Radio og fjernsyn gir i dag mulighet for å bringe kunstneriske framsyninger like inn i hjemmene. Kringkastingen må bli satt i stand til å formidle det beste i vårt kulturliv. Ved programvalgene er det rimelig å ta særlig hensyn til den betydning sendingene har for dem som bor avsides. I dag foregår kommunikasjonen som regel fra sentrum til utkant. For Venstre er det en hovedoppgave å styrke det lokale miljø i forhold til sentrum. Derfor må utbyggingen av NRK's lokalsendinger ha høy prioritet.

VIII NORGE OG VERDEN

Norge er sterkt avhengig av den verden som omgir oss. Det som skjer i verdenssamfunnet påvirker så vel vårt lands sikkerhet som yrkesgruppers økonomi og den enkeltes daglige liv.

Samtidig har vi et ansvar overfor det som skjer i verdenssamfunnet. En fred, en sikkerhet og en velstand som ikke også omfatter andre nasjoner og folk er verken tilstrekkelig eller rimelig.

Verdenssamfunnet er fortsatt herjet av grove overgrep som stadig krever menneskeliv. Det gjelder den fysiske vold, kriger, det gjelder den mer indirekte vold mot menneskers fundamentale rettigheter. Norge må gjøre sin innflytelse gjeldende i kampen mot politisk, økonomisk og åndelig undertrykkelse.

Et hvert menneske har rett til å leve, til å gå fri av fysiske og mer indirekte overgrep det ikke selv har forårsaket og til å få en rimelig andel av de ressurser menneskeheten som helhet rår over. Alt som hindrer disse fundamentale rettigheter å bli oppfylt bør og må fjernes.

Å skape fred gjennom etableringen av en sikkerhetsordning som omfatter alle nasjoner er fortsatt et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk. Men fred gjennom gjensidig sikkerhet må baseres på rettferdighet, på bedre kår for de underpriviligerte, på frihet for de undertrykte.

Derfor må hovedmålet for norsk utenrikspolitikk i årene framover bli å bidra aktivt til en utjamning innenfor verdenssamfunnet som kan skape fred, med rettferdighet og frigjøring.

Parellelt med dette arbeidet må vi arbeide for et verdenssamfunn der nasjoner og folk ikke bruker fysisk vold for å løse tvister seg imellom. Gjennom gjensidig og kontrollert nedrustning er målet å nå fram til et verdenssamfunn der de enkelte stater ikke har større maktmidler enn det som trengs til å opprettholde indre orden. Parallelt med nedbyggingen av de nasjonale militærstyrker må De forente nasjoner bli utstyrt med myndighet og makt til å hindre at noen stat på nytt bryter freden. Norge må arbeide for en sterkere kontroll med den internasjonale våpenhandel.

En global utjamningspolitikk.

Verdenssamfunnet må betegnes som et klassesamfunn. Skjevheten mellom nasjonene og innenfor nasjonene er enorme. Økonomisk og sosialt øker kløften mellom fattige og rike for hvert år som går. Det er menneskehetens oppgave å snu denne utviklingen.

Utviklingslandene må selv skape grunnlag for reell utvikling ved politiske og sosiale reformer og ved mobilisering av innbyggerne for utviklingsoppgaven. Utviklingen må baseres på nasjonalt herredømme over den økonomiske politikken, på økonomisk vekst og samtidig på en rettferdig fordeling av utviklingens goder på landets innbyggere.

En slik utvikling er umulig uten overføringer av midler fra de industrialiserte land og uten radikale endringer i verdensøkonomien. Utviklingslandene er i mange tilfeller dominert politisk og økonomisk av rike land, og de har i alminnelighet liten innflytelse over verdenshandelen og de verdensøkonomiske problemer. De radikale endringene som er nødvendige må derfor bli til fordel for utviklingslandene.

I denne sammenheng må Norge arbeide for å gjøre FN, FN's konferanse for handel og utvikling og FN's regionale økonomiske kommisjoner til sterke og effektive organer med myndighet til å sette ut i livet de endringer som trengs. U-landenes innflytelse i disse organer som har ansvar for verdensøkonomiske problemer og utviklingsspørsmålet må kraftig styrkes.

De rike land må oppgi sine posisjoner når de står i veien for endringer til utviklingslandenes fordel.

Norge må gå i spissen når det gjelder å bryte ned den etablerte «arbeidsdelingen» mellom rike og fattige land der de rike produserer ferdigvarene og de fattige landene leverer råvarene. Utviklingslandene vil fortsatt være avhengig av råvareutførsel og må derfor garanteres stabile og tilfredsstillende priser på og avsetning av slike varer. Men samtidig må de få nødvendig bistand til å bygge opp egne, konkurransedyktige industrier.

Restriksjoner på utførselsvarer fra utviklingsland må bort ,samtidig som disse landene får adgang til å ta i bruk beskyttelsestoll og andre former for begunstiget behandling innen verdenshandelen.

Den internasjonale bistand må gå til realistiske prosjekter, og den må komme folkene selv til gode. All vår kontakt og alt vårt samarbeid må bygge på respekt for kulturformer som ikke er våre egne.

Nasjonal frigjøring og vårt ansvar.

Ufrihet og undertrykkelse er fortsatt realiteter i verdenssamfunnet og innenfor de enkelte stater. Det gjelder for stater som blir dominert av andre stater. Det gjelder for folkegrupper innenfor eksisterende statsdannelser som blir undertrykt av andre grupper. Det gjelder for enkeltmennesker som er ofre for umenneskelige samfunnsforhold som opprettholdes av priviligerte grupper etter rase- eller klasseskille.

Nasjonene må fortsatt ha full råderett over seg selv, med fullt indre selvstyre, men med den fundamentale begrensning at intet styre har rett til å krenke menneskenes grunnleggende rettigheter. Norge har plikt til å motarbeide alle former for undertrykkelse og til å arbeide for et verdenssamfunn der verdenssamfunnets egne organer skal ha rett til å gripe inn der undertrykkelse praktiseres. Aktelsen for frihet og menneskeverd kjenner ingen statsgrenser.

Kolonistyret og raseregimene i det sørlige Afrika er fortsatt blant de verste eksempler på organisert undertrykkelse av hele folkegrupper. Norge må innta et klart standpunkt mot en slik samfunnsorden og slike regimer. Som alliert med stater med interesse i å opprettholde disse regimene må vi være villige til å ta praktiske konsekvenser av en slik holdning. Norge må ta skritt til å presse fram en annen politikk fra de alliertes side.

Dersom en slik politikk ikke fører fram, må vi være villige til å vurdere om vårt forhold til NATO er kommet i en ny situasjon. Vi må yte politisk, økonomisk og humanitær bistand til representative frigjøringsbevegelser i de områder det gjelder.

Fred og sikkerhet.

Verden har opplevd en avspenning i forholdet mellom øst og vest som har gjort trusselen om en storkrig mindre overhengende. Samtidig opplever vi at maktovergrep og kriger ødelegger levevilkår og samfunn for store folkegrupper og setter verdensfreden i fare.

Det er vanskelig å skape et verdenssamfunn der fysiskvold ikke lenger er noen trussel, og der konflikter ordnes på fredelig vis.

Inntil videre må Norge derfor delta i et atlantisk fellesforsvar. Men målet må være å gjøre de nasjonale rustningsverkene og de militære allianse- og blokkdannelsene overflødige, fordi disse bare er nødløsninger i en verden som savner bedre og tryggere måter å sikre seg mot krigen på.

I Europa må Norge arbeide for en all-europeisk sikkerhetsordning som ledd i en verdensomspennende ordning under FN. Avspenningen har skapt realistiske forutsetninger ikke bare for avtaler om gjensidige styrkereduksjoner, men også for oppbygging av varige, felles organer som kan føre tilsyn med gjennomføringen av avtalene, medvirke til fredelig løsning av tvister og forberede fortsatte tiltak til trygging av sikkerheten i Europa. Norge må engasjere seg aktivt i arbeidet med utformingen av permanente europeiske sikkerhetsorganer.

På kort sikt må vi arbeide for ethvert tiltak som selv på begrensete områder kan minske risikoen for krig, så som:

a) Avtaler om stans i spredningen av ødeleggelsesvåpen, sonevis nedbygging av rustningene og andre innledende nedrustningsordninger på gjensidig grunnlag.

b) Gradvise avspenningstiltak med sikte på å skape økt tillit.

c) Økt samkvem og samarbeid på tvers av grensene mellom maktblokkene.

d) Forskings- og kulturarbeid som kan bidra til å motvirke vold og styrke evnen til å løse mellomfolkelige konflikter på fredelig vis.

Norges forsvar må bygge på landets geografiske forutsetninger og på beslutningen om at det ikke skal åpnes adgang for fremmede styrker på norsk område i fredstid og ikke stasjoneres kjernefysiske våpen på norsk jord.

Forsvaret må basere beredskapen på rask mobilisering i tilknytning til lokalvernet og på våre stående styrker. Metoder for sivil motstand må tas i bruk som ledd i vårt totalforsvar. Vi må sikre oss at forsvarsmidlene blir fornuftig utnyttet.

Forsvaret må demokratiseres, og soldatenes materielle kår bedres.

En viktig oppgave for Norge må være å bidra til FN's fredsskapende operasjoner. Forberedelse av vårt militære personell til slik tjeneste må få en viktig plass i forsvarsplanleggingen.

Våpenanskaffelser bør foretas etter en langtidsplan og direkte eller ved bytteavtaler komme norsk industri til gode. Erfaringene i nye produksjonsformer kan da bli nyttige også for sivile formål. I tjenestetiden må soldatene få høve til sivilopplæring og få en fullt forsvarlig familiegodtgjøring. De som av samvittighetsgrunner ikke kan delta i det militære forsvar eller sivilforsvaret, må få høve til annen nyttig innsats, deriblant fredsrelevant arbeid.

Internasjonalt samarbeid.

Mange av de problemer verdenssamfunnet står overfor kan bare løses ved samarbeid stater og nasjoner imellom. Det gjelder praktiske problemer for den enkelte slik som miljø- og naturvern. Og det gjelder i videste forstand oppgaven å bygge det nye

verdenssamfunnet.

Nasjonalstaten er ikke lenger enerådende, ofte heller ikke det beste instrument i samarbeidet mellom folkegrupper. Men den vil fortsatt ha sentral betydning. På mange områder er den det eneste tilgjengelige middel til beskyttelse av de grunnleggende rettigheter.

Samarbeid over landegrensene må baseres på gjensidig respekt for hverandres selvråderett og nasjonale og kulturelle egenart. De store multinasjonale konsernene representerer i dag en stadig voksende konsentrasjon av makt i verdenssamfunnet, en makt som ofte er ukontrollert.

Norge må gjennom egne offentlige tiltak og i samarbeid med andre stater arbeide for å bringe konsernene under kontroll. Spesielt påkrevet er det at det offentlige får kontroll over skattleggingen av dem.

Mange internasjonale samarbeidsoppgaver må løses på regionalt grunnlag, mellom grannestater med felles interesser, problemer og samfunnsbakgrunn. Det nordiske samarbeidet må styrkes i årene som kommer og bygges på en realistisk økonomisk samarbeidspolitikk. Vi må arbeide videre for en felles nordisk opptreden i de internasjonale organisasjoner vårt land er medlem av. Norden bør bli en sterkere enhet i verdenssamfunnet.

Det er fortsatt Norges oppgave å arbeide for et Vest-Europa som er åpent og ikke dominerer andre land og som er demokratisk. Vi må være med på praktiske avtaler og tiltak som styrker det økonomiske og monetære samarbeid, som et ledd i en videre, verdensomfattende ordning. Samtidig er det en sentral oppgave å styrke de institusjoner for samarbeid som dekker hele Europa. Vi ønsker et vesteuropeisk samarbeid som kan lette, ikke hindre arbeidet for en alleuropeisk sikkerhetsordning og et virkelig samarbeid basert på gjensidig respekt og tillit med de østeuropeiske land.

Målet er framfor alt et verdenssamfunn som kan løse ufrihets- og fattigdomsproblemene og gi fred basert på rettferdighet. Alt internasjonalt arbeid må være rettet mot dette målet.