VÅRT VALG

VÅRT VALG

Vedtatt på Norges Venstrelags landsmøte på Voss, 2. mai 1964

VÅRT VALG

Vi øyner i dag muligheten til å gjøre slutt på materiell fattigdom og nød. Men vi har også fått i vår makt å utslette alt liv. Herredømmet over utviklingen kan gli ut av hendene på oss. Vi kan bli redskaper for tekniske og økonomiske drivkrefter som vi ikke selv forstår.

Vi har aldri hatt sterkere grunn til å drøfte hvordan samfunnet bør styres. Gjennom hele livet vil det bli krevd av oss at vi bryter med foreldete forstillinger, tilegner oss nye tanker og møter nye utfordringer.

En verden i omveltning

Vi opplever en gjennomgripende omstilling i norsk samfunnsliv og økonomi. Tusener av mennesker er på flyttefot, fra bygder til byer og tettgrender, fra jordbruk og fiske til industri, transport og tjeneste-yrker. Hele grender er i oppbrudd.

Maskiner erstatter mer og mer menneskelig arbeidskraft. Mekaniseringen trenger igjennom i jordbruket, kapitalkrevende driftsformer vinner fram i fiskeriene, og maskinene overtar stadig flere oppgaver i industri, kontorarbeid, planlegging og styring av produksjonen.

Forskningen frigjør ny energi, skaper nye materialer og produksjonsmåter og gir oss mer effektive sambands- og transportmidler.

Produksjons- og velstandsøkningen åpner nye muligheter, men veksten skaper samtidig problemer for arbeidsliv, utdanning og bosetting.

Vi er vitner til romfartens gjennombrudd. På vår egen jord er avstanden i tid nesten opphevet. Avstanden uttrykker seg i andre ting: Forskjell i levestandard og tenkemåte og fiendskap mellom nasjoner, som likevel er gjensidig avhengige av hverandre.

Folketallet vokser med eksplosiv hastighet. Unge nasjoner reiser seg. Storparten av verdens befolkning kjemper seg framover mot selvstendighet og et menneskeverdig liv. Likevel øker fattigdommen mange steder.

Truselen om en storkrig, ført med atomvåpen, henger over oss. Selv om ingen vil et væpnet oppgjør, er vi ikke nådd lengre enn at det kan bryte løs ved et feilgrep eller misforståelser.

Men vi opplever også noe nytt: en voksende internasjonal samkjensle, en økende forståelse av at krigskreftene må tøyles, og en aktiv innsats for å bygge ut det internasjonale samarbeid.

Vi kan velge

Mange av endringene i samfunnet er skjedd uten at vi har overveid følgene på lengre sikt og uten at vi har spurt oss selv om vi ønsket dem. Hvis ikke tilfeldigheter skal råde, må vi velge kurs for samfunnsutviklingen. I det ligger en utfordring: Her er bruk for oss, for dristig tenkning, for samarbeid, for samfunnsinnsats.

Og vi kan velge. Det fins ingen utviklingslover som ubønnhørlig driver oss fram mot et idealsamfunn eller mot en katastrofe. Vi er ikke i blinde krefters vold. Samfunnet blir formet av oss selv, av våre politiske avgjørelser og av de holdninger v i inntar i samlivet med våre medmennesker. Den mektigste drivkraft i utviklingen er vår egen tenkning og handling. Selv kan vi stake ut kursen i vårt eget land, og sammen med andre kan vi forme verdenssamfunnet.

Vi kan ikke velge uten å forstå og uten å vite hva vi vil. Men det går ikke å lage et skjema for utbyggingen av samfunnet en gang for alle. Vi må stadig øke vårt kjennskap til de krefter som virker i samfunnet, velge mellom vegene framover og gjennomføre rasjonelle reformer steg for steg. Her må vi ta forskningen i bruk. Den kan gi oss innsikt i problemene omkring menneskelige konflikter og samarbeidsspørsmål, lære oss mer om virkningene av økonomiske og politiske tiltak og hjelpe oss til å planlegge i situasjoner der mennesker, maskiner og naturkrefter virker sammen.

Grunnsynet

Venstre ble skapt i et samfunn som ennå var preget av sosial nød, av fordommer, klasseskiller og urett. Partiet samlet nordmenn fra alle samfunnslag til kamp for folkestyret, selvstendigheten og de første sosiale og økonomiske reformer. Grunnlaget for denne kamp var overbevisningen om at hvert eneste menneske er verdifullt, og at hele folket er bundet sammen med sterkere bånd enn det som har satt skille mellom grupper og klasser. Venstre bygger fortsatt på dette grunnsyn. Det er like aktuelt og like nødvendig i dag, i møtet med de brytninger, problemer og muligheter vi nå står overfor.

Venstre stiller mennesket i sentrum. Vi vil alltid velge de løsninger på samfunnsspørsmålene som er best egnet til å fremme menneskelig vekst og utvikling.

Vi lever i samfunn med andre. Til et verdifullt menneskeliv hører følelsen av fellesskap med og ansvar for medmennesker og gleden over kjærlighet, over kunnskaper og over det som er vakkert. I vårt folks kristne og kulturelle arv eier vi verdier som vi må bygge på og verne om i samfunnslivet.

Vi har tillit til at menneskenes beste egenskaper kommer til utfoldelse i frihet. Dyrt kjøpte historiske erfaringer viser at undertrykkelse av friheten fører til vold og umenneskelighet. Vi vender oss mot alle forsøk på å påtvinge noen et bestemt livsmønster, uansett hvilket påskudd forsøket skjuler seg under. Vi hevder retten til fri tenkning og forskning, fri religionsutøving, fri meningsutveksling og frihet i personlige forhold ellers.

Friheten innebærer ingen rett til å krenke andre. Vi vil arbeide for et rommelig samfunn, med like rettigheter, rettssikkerhet, humanitet og toleranse. Samfunnets rikdom skal måles også i de muligheter for å være annerledes det gir menneskene, i kulturlivets spennvidde, i våkenheten overfor urett og i medfølelsen med dem som har det vondt.

Forutsetningen for at alle skal kunne utfolde sine evner, er at hver enkelt kan oppnå trygge økonomiske kår, at veien til utdanning og kulturopplevelse er åpen, og at vi kan søke utløsning for krefter og eventyrlyst i gagns innsats. Vi må bygge samfunnet slik at alle kan gjøre bruk av friheten.

Framtidslinjene

Vi lever i en verden i omveltning. I dag må vi ta opp kampen for de sosial-liberale verdier på nye områder. Vi må verne de skanser som er vunnet og stille oss nye mål.

· Før arbeidet vi for å frigjøre oss fra nød og et ofte umenneskelig slit. Ennå gis det urett og skjevhet å bøte på. Men nå må vi også hindre at vi blir slaver av vårt eget jag etter velstand. Kravene fra produksjonslivet, presset fra reklamen og massepåvirkningen utenfra må ikke tvinge oss inn i en livsform vi ikke ønsker. Vi må også motsette oss at det vokser fram et nytt klassesamfunn, bygd på ulikheter i yrke og utdanning.

· Vi må arbeide for et Norge som vi selv eier, som bevarer sin natur, kultur og egenart. Vi må skape levedyktige og allsidige bygde- og bysamfunn over hele landet og motvirke en konsentrasjon av bosettingen i noen få, høyt industrialiserte områder omkring våre største byer. Vi må se til at den økonomiske makt blir fordelt på mange hender og unngå unødige inngrep. Landet over må vi oppmuntre tiltakslyst, ansvar og samarbeidsevne.

· Den solidaritet som har båret oss gjennom nød og styrket oss i kampen for sosial rettferd, må vi i dag vise mot dem som trenger det mest, de som ikke kan organisere seg i slagkraftige interessegrupper, og som lett blir hengende etter i utviklingen. Det kan gjelde dem som bor avsides, dem som har dårlig betalte yrker og de gamle. Det må også gjelde medmennesker som viker av fra flertallet eller er satt tilbake.

· Samfunnet er blitt så komplisert at den avgjørende innflytelse kan gli over fra de folkevalgte til administrasjonen og ekspertene. Det folkestyre vi har vunnet må ikke få utarte til ekspertvelde og byråkrati. Vi må ta vår forfatningspraksis opp til vurdering, styrke det enkelte menneskes demokratiske rettigheter og slå fast en arbeidsfordeling som legger makten trygt i hendene på folket og deres valgte representanter.

· Den kamp vi selv har ført for å vinne selvstendighet og få slutt på urett og nød, føres nå av de nye nasjonene. Vi har ikke lov til å stille oss passive til det som skjer utenfor våre egne grenser. Alt vårt arbeid avhenger i siste omgang av den internasjonale utvikling. Vi må i dag sette alt vi evner inn for å medvirke til at vett og godvilje skal seire over de nedbrytende krefter i verdenspolitikken. Også et lite folk kan øve innflytelse ved å sette fram realistiske ideer og selv gå foran i handling.

Det ligger et valg i de linjer vi her trekker opp for norsk samfunnspolitikk: Vi vil økt velstand, men bruke en meget større del av ressursene til å hjelpe dem som har det vanskelig i vårt eget land og i de fattige nasjonene, til å skape et kulturliv som gir alle muligheter for å oppleve verdiene i kunst, tenkning og religion. Vi vil effektiv produksjon og god planlegging, men oppnå det ved livskraftige samfunn i hele Norge, og ved å la folket ta del i og ha ledelsen av planleggingen.

Vi må alle velge. Utfordringen er rettet til hver enkelt av oss. Hver på vår plass har vi plikt til å skaffe oss kunnskaper, danne oss en mening og treffe vårt eget valg.

FOLKESTYRET

Staten, kommunene og de offentlige institusjoner er til for å tjene menneskene. Men i alle samfunn også i vårt eget fører utviklingen stadig til nye brytninger mellom demokrati og tendenser til tvang, fåmannsvelde og vilkårlighet. Vi må alltid på nytt ta opp kampen for å trygge det frie, folkestyrte samfunn og å bygge det videre ut.

Alle norske borgere må få lik og reell medbestemmelsesrett gjennom valgreformer som skaper samsvar mellom partienes stemmetall og representasjon og ved utvidet adgang for velgerne til å avgjøre personvalget. Vi må skape ordninger som oppmuntrer velgerne til å sende inn framlegg til kandidater og programposter ved valgene og vi må stimulere til betryggende forberedelse av og deltakelse på nominasjonsmøtene.

Folket bør også ha adgang til å ytre seg mellom valgene. Det må bli innført bestemmelser som gir sterke mindretall rett til å kreve folkeavstemning om viktige prinsippspørsmål som er oppe til avgjørelse i stat eller kommune.

I et demokratisk samfunn har også minoritetsgrupper av alle slag krav på vern om sin livsform og sine rettigheter.

Både i staten og kommunene må oppnevningene til styrer, utvalg og råd skje slik at vervene blir spredt godt, både yrkesmessig og geografisk. Vi må gi flere dyktige folk høve til å yte innsats og ta medansvar.

Organisasjon og parti

De politiske partiene har sentrale oppgaver i vårt samfunn. Finansieringsformene for partipolitisk virksomhet må være betryggende slik at partiene ikke blir bundet av spesielle grupper eller organisasjoner som bidrar til finansieringen. Partienes regnskaper må offentliggjøres. Stat og kommuner bør dekke alle utgifter ved det arbeid som partiene utfører for samfunnet i samband med valg, nominasjoner og folkeavstemninger, etter klare regler og med effektiv kontroll mot misbruk. Medlemskap i politiske partier må være basert på full frivillighet for hver enkelt.

ldeelle folkebevegelser og yrkesorganisasjoner av forskjellig slag fyller også viktige funksjoner i samfunnet. De gir utløp for verdifull felles aktivitet, de løser sosiale og kulturelle oppgaver, fremmer arbeidstakeres og næringsdrivendes kår, og innøver ofte gode demokratiske samarbeidsvaner.

Ved representasjon i offentlige utrednings- og rådgivningsutvalg kan organisasjonene yte en verdifull medvirkning under forberedelsen av lovgivnings- og planleggingsarbeidet. Stundom kan de også med fordel delta i utøvende funksjoner av offentlig natur. Men deres viktigste funksjon er å ta seg av fellesoppgaver som faller utenfor de områdene staten og kommunene må skjøtte i samfunnet.

Interesseorganisasjonenes virksomhet må underordnes alminnelige regler gitt av de folkevalgte myndigheter til vern om samfunnsmessige hensyn og til løsning av konflikter i eller mellom organisasjonene. Organisasjonsfriheten må sikres og forhandlingsretten vernes ved full likestilling mellom alle rimelig representative organisasjoner. Det er viktig at de indre forhold i organisasjonene er demokratiske. Mindretallene må ha den samme beskyttelse her som ellers i samfunnet.

Det lokale selvstyre

Det lokale selvstyret må bygges ut, slik at kommuner og fylker effektivt kan løse sine stadig mer kompliserte oppgaver. I de større kommunene er det viktig å sørge for representasjon, informasjon og kontakt, slik at også folk i utkantene kan kjenne seg nær knyttet til sin kommune og til de oppgaver de folkevalgte arbeider med.

Kommunene må sikres reell avgjørelsesrett ved økt desentralisering av myndighet, bygd på klare regler om avgrensing av arbeidsoppgavene mellom kommunene, fylkene og staten. Den kommunale og fylkeskommunale administrasjon må bygges ut med sikte på å fylle de økende krav, særlig til planlegging.

Det er påkrevd å fremme en demokratisk oppbygging av fylkeskommunene etter hvert som disse blir stadig viktigere organer også for innbyrdes samarbeid mellom kommunene i et distrikt og mellom kommunene og staten. Vi må ta fylkeskommunens plass i forvaltningen opp til utredning og i den sammenheng drøfte spørsmålene om direkte valg til fylkestinget, om fylkesskatten og om å stille fylkesadministrasjonen under de folkevalgtes kontroll.

Økonomisk uavhengighet og midler til å gjennomføre vedtakene er forutsetninger for at det lokale selvstyret skal fungere. Kommunenes og fylkenes økonomiske bærekraft må styrkes ved at staten overtar mer av utgiftene til fellesinstitusjoner som skal utvikles likt for hele landet. Ved videreføring av skatteutjamningen og ved andre former for tilbakeføring av kapital til kapitalsvake distrikter må vi fortsette arbeidet for lik kommunal standard landet over.

Statsstyre og regjeringsform

Helt siden Venstre fikk gjennomført parlamentarismen i Norge, har folkets valgte representanter hatt avgjørelsen når det gjelder regjeringens politiske sammensetning. Den parlamentariske praksis har likevel skiftet mellom perioder med mindretallsregjeringer og lange tidsrom med stortingsflertall og regjeringsmakt hos et enkelt parti.

I norsk politikk har det utviklet seg et omfattende praktisk samarbeid på tvers av partigrensene. Når situasjonen har krevd det, har Venstre flere ganger slått til lyd for en bred demokratisk samlingsregjering som den beste løsning.

Både statsråder og stortingsrepresentanter må gis bedre muligheter for å konsentrere sitt arbeid om prinsipielle og langsiktige retningslinjer.

Det er verd å overveie om vi kan styrke regjeringens politiske funksjon ved å dele departementer med omfattende saksområder og ved å effektivisere samarbeidet mellom statsråder med arbeidsfelter som grenser opp til hverandre.

Det er et uavviselig krav at regjeringen legger fram for Stortinget saksmateriale som gjør det mulig for representanter og velgere å skjelne mellom faktiske opplysninger og politiske vurderinger. Dette forutsetter et skarpere skille mellom administrasjonens politiske, administrative og utredningsmessige funksjoner. For å skaffe de folkevalgte representanter den oversikt som trengs, må vi i større utstrekning ta i bruk uavhengige utrednings- og planleggingsorganer.

Vi må gjennomføre en radikal bedring av Stortingets muligheter for selvstendig vurdering av regjeringens forslag, effektiv parlamentarisk og politisk kontroll, og i særlig grad muligheten for å ta egne politiske initiativ. Stortingets enkelte representanter, fagkomiteene og partigruppene må ha høve til å engasjere kvalifisert arbeidshjelp, slik at representantene ikke blir belastet med uoverkommelig detaljarbeid.

Det er viktig for tillitsforholdet mellom velgere og representanter at de reelle avgjørelsene skjer i åpne stortingsmøter på grunnlag av oppriktige ordskifter, der representantene fritt kan hevde sin mening. Folkets representanter må ikke kunne bindes av vedtak i partistyrer, partigrupper eller andre organer som ikke er underkastet offentlighetens kontroll. Representantene må bare være ansvarlige overfor sine velgere og bare være bundet av det program de er valgt på og av sin egen overbevisning.

Det er i dag grunn til å ta norske forfatningsspørsmål opp til bred utredning og drøfting. Dette må gjelde både spørsmålene om sterkere velgerinnflytelse, bedre parlamentarisk kontroll med regjeringen, muligheten av å bruke samregjering som en varig ordning, oppløsningsrett og andre spørsmål som angår folkestyrets stilling i våre dager.

Den enkelte og forvaltningen

Veksten i den offentlige virksomhet skaper økt behov for å sikre den enkelte mot vilkårlighet ved administrative avgjørelser. Vi må gjennomføre offentlighetsprinsippet i forvaltningen og dermed slå fast som en hovedregel at alle skal ha rett til å gjøre seg kjent med sakene forvaltningen arbeider med. Vi må få lovregler om saksbehandlingen, bl. a. med sikte på at folk som berøres skal ha rett til å få vite grunnen til avgjørelsene, og med sikte på å slå fast en betryggende klageadgang. Ombudsmannsordningen må bli bygd ut til å omfatte alle deler av den offentlige forvaltning, også kommunalforvaltningen.

Overvåkingstjenesten må stilles under parlamentarisk kontroll.

Dyktige og samvittighetsfulle tjenestemenn er en avgjørende forutsetning for riktig og upartisk saksbehandling. Både i stat og kommuner skal det høre til tjenestemennenes oppgaver å opplyse folk om hvilke rettigheter de har og å orientere dem om hvordan de skal gå fram for å få ordnet sine saker. God informasjon om administrasjonens arbeid kan gi folk bedre mulighet til å forvisse seg om at alt går rett for seg.

Det vil alltid være en viktig oppgave å fremme rasjonell forvaltning, effektivitet og streng økonomi med statens midler.

Det administrative arbeid må stå under god demokratisk kontroll. Vi må unngå sammenblanding av utøvende og kontrollerende myndighet. Ingen bør oppnevnes til offentlige tillitsverv i ledelsen av institusjoner som de selv skal føre tilsyn med.

Også hensynet til våre tjenestemenn tilsier at vi gjennomfører slike reformer av saksbehandlingen og en slik utbygging av orienteringen til offentligheten at et godt tillits- og samarbeidsforhold blir utviklet mellom de enkelte mennesker i de store gruppene «offentlighet» og «administrasjon».

Meningsdannelsen

Demokratiets beste vern er en våken folkemening og et fritt offentlig ordskifte, som bygger på kjennskap til hva som skjer i samfunnet. Ytringsfrihet er ikke nok. I dag må vi også fastslå retten til informasjon.

Aviser og forlag som er frie og uavhengige av staten, er en forutsetning for at vi skal kunne danne oss selvstendige meninger om det som skjer. En annen forutsetning er at vi kan velge mellom blad og bøker av de mest ulike slag. Vi må se til at det alltid blir råd også for andre enn de økonomisk sterkeste å stå for utgivelsen. Det må ikke legges skatt på det trykte ord.

Radio og fjernsyn er verdifulle kunnskapskilder i tillegg til privateide aviser og forlag. Vekselvirkningen og kappestriden mellom disse to grupper av informasjonsmidler gir oss muligheter til å få se sakene fra mange sider. Norsk radio og fjernsyn bør fortsatt bli drevet som offentlige institusjoner. De må ha en selvstendig og allsidig oppnevnt ledelse som kan hindre ensidig politisk påvirkning.

De som steller med nyhets- og informasjonsmidlene har ansvar for at vesentlige spørsmål blir gitt skikkelig plass i spaltene og sendetiden. Det er viktig at kritiske meninger og nye synspunkter alltid kan komme til orde. Her har kringkastingen en særlig oppgave.

De midler teknikken har skapt til rask spredning av nyheter og meninger, gir oss muligheter til å følge direkte med i sendingene i verden omkring oss. Men de kan også bli brukt til ensidig propaganda og reklame. Det er en fare vi må være på vakt mot. I det lange løp ligger den beste garanti mot misbruk av påvirkningsmidlene i et skole- og kulturarbeid som styrker kritisk sans og selvstendig vurderingsevne.

DET ØKONOMISKE LIV

Gjennom vår økonomiske politikk vil vi skape et samfunn der alle arbeidsføre har arbeid, der ingen lider nød og godene er rettferdig fordelt. Makten skal ikke samles på få hender, verken hos private kapitalinteresser eller i statsadministrasjonen.

Ved en samordnet og planmessig utnytting av våre naturressurser, av forskning, dyktighet og innsatsvilje, vil vi øke velstanden og bygge et Norge som består av levedyktige og allsidige bygde- og bysamfunn spredt over hele landet.

Midler til økonomisk vekst

Skal vi makte å tilpasse oss de sterke forandringer i teknikk og internasjonal økonomi, utnytte de vekstmuligheter som blir skapt og dra nytte av dem til beste for vårt eget samfunn, må staten, fylkene og kommunene yte en omfattende innsats. Særlig må vi satse på utbyggingen av undervisning, forskning, rådgivningsvirksomhet, kommunikasjoner og sosiale institusjoner. Det må være en sentral oppgave for statens økonomiske politikk å sørge for at etterspørselen etter varer og tjenester er stor nok til å sikre full sysselsetting og rasjonell bruk av landets ressurser, uten at det fører til inflasjon.

Vi vil ikke la oss binde av dogmer i vårt syn på de økonomiske virkemidler. Men vi vil stille store krav til utformningen og bruken av dem. Vi må sørge for at de offentlige tiltak ikke fører til irritasjon og byråkrati eller til unødige særrettigheter. Vi må gi lokalforvaltningen større myndighet og komme bort fra den utstrakte sentralisering av detalj-avgjørelser.

De ulike landsdeler og næringer må til hver tid sikres nødvendig kreditt på akseptable vilkår. Dette forutsetter at Stortinget får en avgjørende innflytelse på fordelingen av kredittgivningen og på de oppgaver penge- og kredittpolitikken skal oppfylle for øvrig.

Staten må gjennom sin budsjettpolitikk, gjennom den ramme som trekkes opp for statsbankenes virksomhet og gjennom rammeavtaler med private kredittinstitusjoner aktivt påvirke kapitalstrømmen i samfunnet, slik at samfunnets målsettinger kan nåes. Det er en viktig oppgave å bygge et vern for kroneverdien. bl. a. av omsyn til sparingen.

En rettferdig skatteordning

Vi må være villige til å gjøre bruk av utenlandsk kapital, men den må ikke få urimelige særvilkår, og vi må hindre at den overtar kontrollen over viktige områder av næringslivet. Banker og forsikringsselskaper representerer en konsentrasjon av kapitalmakt. Kapitaltilgangen til distriktene må sikres bl. a. ved sterke og uavhengige banker fordelt rundt i landet.

Vi vil bygge på et vekselspill mellom privat og offentlig initativ. Privateide bedrifter bør danne grunnstammen i næringslivet, og de må få slike utviklingsmuligheter at de kan tilpasse seg kravene til rask omstilling, fylle sin oppgave i samfunnet og skape gode og trygge arbeidsplasser.

Staten må delta i reising av levedyktig ny industri i tilfelle der private ikke kan trygge veksten. Dette gjelder i særlig grad ved sikring av kapital til utvikling av distrikter med svakt næringsliv.

Venstre vender seg mot den sosialistiske forestilling at staten som prinsipp ber overta og drive de viktigste produksjonsmidler. Vi vil gjøre bruk av statsdrift i tilfelle der det byr på klare fordeler, og bare innenfor rammen av et samfunn der den økonomiske innflytelse er godt fordelt.

Plan for velstand og trivsel

Utbyggingen av landet må skje etter en samlet rammeplan, der Stortinget trekker opp framtidsmål og utviklingslinjer i store trekk. Rammeplanen må inneholde en målsetting for fordelingen av bosettingen i landet, sett ut fra et samfunnsmessig helhetssyn. Den må stake ut linjene for nytting av naturressurser og arealer og må utfylles med mer detaljert planlegging på distriktsnivå. Lokalt initiativ må slippe til, slik at innsikt, innsatsvilje og vågemot kommer til sin rett.

Et allsidig sammensatt råd med representanter fra de ulike landsdeler og yrkesorganisasjoner og fra forskning og kulturliv bør knyttes til det forberedende arbeid med rammeplanen. Utredningsarbeidet bør sentralt bli lagt til et uavhengig offentlig organ som disponerer høyt kvalifiserte fagfolk og har høve til å engasjere forskningsinstitusjoner og eksperter. Dette organ må ha nær kontakt med departementenes utledningsavdelinger. Utredningsmaterialet i forbindelse med rammeplanen må følge med regjeringens endelige forslag til Stortinget, og det må være adgang for de enkelte stortingsgrupper til å få utredet alternative løsninger.

Planleggingsorganer og planleggingsråd må opprettes i hvert regionplanområde, i samarbeid mellom kommunene, fylkene og staten. De skal være utredende og rådgivende mens de politiske avgjørelser både formelt og reelt må ligge i Stortinget, fylkestingene og i de enkelte kommunestyrer. Folk i distriktene må på bredt grunnlag trekkes inn i samarbeidet med administrasjonen og de ekspertene som blir tilkalt. Bare nær kontakt og en planleggingsform som ikke dirigeres ovenfra, kan gi de resultatene vi ønsker.

Distriktene

Over alt i landet må vi gi mulighet for effektiv bruk av de menneskelige og økonomiske ressurser. Mange skjevheter må rettes opp, både når det gjelder inntektsfordeling og adgang til sosiale og kulturelle goder.

Jordbruk, skogbruk og fiske har preget næringslivet i distriktene. Andre næringsgreiner må komme inn og skape et mer allsidig yrkesmiljø, slik at distriktene kan følge med i velstandsutvikling og trivsel. Det må legges særlig vekt på å skape arbeidsplasser også for kvinner og for folk med delvis sysselsetting i jord- og skogbruk.

Statens rolle blir først og fremst å gjøre grunninvesteringene, å delta i planlegging og å bygge ut en tidsmessig forskning om distriktsproblemene.

Veger, telefon- og telegrafanlegg må utbygges, kraftverk og nøkkelbedrifter i industrien må reises, skogplanting og rasjonalisering i jordbruk og fiske må støttes. Disse tiltakene skal også, sammen med bedre skatte- og kredittordninger og etableringstilskott, gjøre det lønnsomt for næringslivet å søke ut i distriktene når bedrifter skal startes, utvides eller flyttes. Statens politikk må være konsekvent og ikke spenne bein under slike tiltak med uheldige skatter og avgifter.

Vi mener at kapitalproblemet blant annet bør løses ved at Distriktenes Utbyggingsfond styrkes, og at de midler som spares opp i arbeidsløshetsfondene og i folkepensjonen, blir satt inn i produktive investeringer i distriktene gjennom en desentralisert fondsforvaltning.

De svakeste distriktene eksporterer store mengder kapital i form av arbeidskraft. Investering i sosiale og kulturelle goder hjelper til å holde på arbeidskraften og er også av den grunn viktige ledd i utbyggingen.

Vi vil ikke spre støttetiltakene tilfeldig, men la dem gå inn i gjennomtenkte distriktsplaner, der innsatsen er godt arbeid og tilstrekkelig til at noe levedyktig kan vokse fram.

Distriktsplanene må knyttes sammen med rammeplanen for hele landet, der det også må inngå tiltak som sentra for forskning og høyere utdanning. Lokale sentra for yrkesutdanning og rådgivning vil hjelpe til å skape den nødvendige grobunn for mer variert næringsliv.

Arbeidsplassene

Utviklingen av nye produksjonsmetoder, automatisering og maskinell databehandling stiller arbeidere og funksjonærer overfor nye oppgaver på arbeidsplassene. Sysselsettingsproblemene tar nye former. Mange arbeidstakere må være forberedt på å skifte arbeidsplass og yrke. Skal vi kunne følge med i velstandsutviklingen og samtidig holde full sysselsetting, må vi ta opp denne utfordring og ikke la oss lede av konservatisme og frykt.

Det må legges vekt på å skape høvelige arbeidsmuligheter, særlig for de yngre som skal inn i arbeidslivet, for de eldre som ønsker å fortsette ut over pensjonsalderen, og for dem som må kombinere flere yrker, eller som bare kan delta i yrkeslivet på deltid. Vernetiltakene på arbeidsplassene bør styrkes, bl. a. ved effektiv utbygging av arbeidstilsynet.

Fag-, yrkes- og næringsorganisasjonene må sammen med staten sørge for at den enkelte får hjelp til å forberede seg på nye muligheter ved tilleggsutdanning o.l. Opplæringsmulighetene for folk som må kombinere flere yrker må bedres. Staten må føre en personalpolitikk som skaper bedre kontakt og utvekslingsmuligheter mellom statsadministrasjonen og næringslivet, og som letter adgangen til tjeneste i utviklingslandene.

Hele folket må få del i den voksende velstand. Ved en aktiv offentlig inntektspolitikk må samfunnet sørge for at pris- og lønnsutviklingen foregår innenfor rammer som trygger prisstabiliteten og sysselsettingen. Et allsidig, rådgivende utvalg med representanter fra yrkesorganisasjonene, den økonomiske sakkunnskap og myndighetene bør få en viktig rolle å spille i samordningsarbeidet. Lønns- og prisoppgjørene må i første rekke løses gjennom forhandlinger. Offentlig lønnsnemnd må kunne brukes i konflikter som truer viktige samfunnsinteresser.

Gjennom pris- og trustlovgivningen må staten gripe inn når det er nødvendig for å verne om forbrukerinteressene, eller når det trengs ved forstyrrelser som kan bringe sysselsettingen i fare.

En fortsatt vekst i produksjonen åpner også muligheter for å gjennomføre kortere arbeidstid. Dette må fortrinnsvis komme dem til gode som har lengst arbeidsdag. Vi bør søke å få i stand et samarbeid mellom partene i arbeidslivet om løsningen av disse spørsmål.

Ved godt utbygde samarbeidsorganer mellom arbeidstakerne og bedriftsledelsen må vi fremme et tillitsfullt samarbeid som omfatter alle produksjonsledd. Alle ansatte må være fullverdige medarbeidere. Demokratiet på arbeidsplassen må bygges ut ved bedre informasjon og opplæring, ved økt delegering av ansvar til den enkelte og ved ordninger som gir arbeidstakerne reell innflytelse og medbestemmelsesrett. Samfunnet bør oppmuntre ordninger som gir arbeidstakerne andel i bedriftenes overskott, og som letter deres adgang til å bli medeiere. Dette vil også kunne medvirke til effektiv produksjon og stabil sysselsetting. Gjennom skattereformer, høve til fondsopplegg og på annen måte må vi legge grunnlaget for en rimelig fordeling av produksjonsresultatet mellom alle som deltar i arbeidslivet og bidra til å trygge arbeidsplassene.

En rettferdig skatteordning

Omfanget av den offentlige virksomhet stiller store krav til skatteordningen. Vi må ta sikte på å komme bort fra det kompliserte system av skatter, avgifter og gebyrer som vi nå har, og å få gjennomført en forenklet og oversiktlig ordning. De grunnleggende krav er at skattebyrden skal fordeles etter bæreevne, at skattereglene skal fremme effektiv bruk av arbeidskraft og kapital, og at skattesnyteri skal kunne motvirkes.

Bedriftsbeskatningen må utformes slik at den ikke virker som en straff for dem som nytter sine evner og sin kapital til å skape økonomisk vekst. Dette kan oppnås ved en delvis omlegging fra inntektsbeskatning til andre skatte- og avgiftsformer.

Reglene for avskrivning og fondsavsetning må sikre en forsvarlig fornyelse av produksjonsutstyret. De mindre bedriftene må få likestilling med storforetakene.

Den voldsomme progresjonen i inntektsbeskatningen har bragt Norge i en særstilling. Vi må gjennomføre en fullstendig omlegging av progresjonssystemet, slik at alle f.eks. kan ha en normal ekstra- eller overtidsfortjeneste uten at skatten på denne del av inntekten virker urimelig. Likeledes må minstegrensen for skattepliktig inntekt heves. En del av den direkte skatten på personlige inntekter må bli overført til indirekte beskatning, uten at vi oppgir prinsippet om progressiv skatt på de store inntekter.

Enslige forsørgere og yrkesektepar med mindre barn, må kunne trekke fra utgifter til hjelp i heimen. Dette må også gjelde ektefeller i felles bedrift. Disse må ha samme rett som andre til å kreve særskilt likning.

Industri og energi

Det er nødvendig å ta framtidslinjene i norsk industri opp til kritisk vurdering og søke å finne hva vi skal satse på og hva som kreves av oss.

Det må investeres i forskning, utviklingsarbeid og markedsføring. Gjennom automatisering overtar maskinene flere og flere oppgaver. Bedre planleggingsmetoder må utvikles og gjøre en rask tilpassing til de skiftende markedsforhold mulig.

For mange industrigreiner er det innenlandske råstoffgrunnlag begrenset. Vi må planlegge utnyttingen av bergverk og naturrikdommer og sørge for å sikre mest mulig stabil sysselsetting.

En planmessig politikk må legges opp for å hevde våre interesser og nytte ut mulighetene på Svalbard. Det samme gjelder også for våre interesser ellers i polområdene.

For å sikre oss den krafttilførsel vi trenger, må vi fortsette vår vannkraftutbygging så raskt vi makter det. Vi bør ta sikte på utjamning av kraftprisen i de ulike landsdeler. Vi må utnytte de muligheter vi fortsatt har i kraftkrevende industrier, men være klar over at bruk av naturgass, oppdagelse av nye oljereserver og nye produksjonsmetoder har medført at vår vannkraft ikke gir oss de samme fordeler som før. På lengre sikt kommer også atomenergien inn i bildet.

Norsk industris sjanser ligger i å satse på:

· å foredle våre råvarer så langt som mulig før de markedsføres,

· å utnytte det stadig økende internasjonale behov for høyt spesialiserte produkter som kreves i moderne samfunn.

· å gå inn for produkter med høy kvalitet. Her ligger store muligheter i en verden der inntekter, vareutvalg og krav til nyansering av forbruket stadig stiger.

Nye hjelpemidler må tas i bruk for å skape bedre oversikt og planlegging i bedrifter og bransjer. Et åpent miljø med utveksling av opplysninger og gjensidig hjelp må stimuleres.Staten må avsette betydelige beløp for støtte til prosjekter som prøver nye planleggings- og produksjonsmetoder i bedriftene. Betingelsen for støtte må være at arbeidet legges opp slik at erfaringene kan komme andre bedrifter til gode.

Statens egen innkjøpspolitikk må virke ansporende og bidra til å utvikle det norske miljøet for nye og avanserte produksjonsmetoder. Staten må også mer aktivt ta del i norske eksportframstøt.

Skal våre mange småbedrifter kunne utnytte de nye mulighetene, må de utvikle et utstrakt salgs- og produksjonssamarbeid. Staten må oppmuntre til opprettelsen av effektive sentrale organer som kan gi eksperthjelp og ta de oppgaver som de små bedriftene vanskelig kan løse enkeltvis. Dette vil også medføre at bedriftene uten større ulemper kan ligge spredt utover i distriktene.

Jordbruk og skogbruk

Vi må se landbrukspolitikken i en vid samfunnsmessig sammenheng. Den må bli utformet i samsvar med planene for bosettingen og sikre at våre naturlige ressurser både blir vernet om og rasjonelt utnyttet.

Jordbruk og skogbruk vil fortsatt være det viktigste næringsgrunnlag i store deler av landet, også fordi disse næringene gir grunnlag for sikre arbeidsplasser på mange andre områder (foredlingsindustri, serviceyrker o.l.).

I dag finner vi hos oss ofte kombinasjonen jordbruk / skogbruk og jordbruk / fiske. I framtida må vi få utviklet et mer allsidig næringsliv i bygdene, der også andre yrkeskombinasjoner kan bli vanlige. Spørsmålet om hvor langt det vil være riktig å gå med rasjonalisering av selve jordbruksproduksjone må vi vurdere i sammenheng med dette. Løsninger som synes rasjonelle ut fra et rent næringsøkonomisk synspunkt, kan være uforsvarlige om de kommer i strid med målene for bosettingen.

Venstre vil fremme et sterkt landbruk og arbeide for bedre lønnsevne og økonomisk jamstilling, slik at landbruksbefolkningen kan få sin rettkomne del av velstandsutviklingen i landet.

Støttetiltakene i jordbruket, som er et ledd i dette arbeidet, skal både virke til å fremme næringslivet og til å jamne ut inntektene, slik at levevilkårene blir mest mulig like for alle, uansett bosted og yrkestilhøve. Disse støttetiltakene må gis en slik form at de ikke virker uheldig inn på produksjonsutviklingen, og slik at det blir råd å legge om driftsmåten uten å miste stønaden. Stønadsordningene for de enkelte produksjonsgreiner må tilpasses avsetningsmulighetene både innenlands og ved eksport. Mulighetene for eksport må vies større oppmerksomhet.

Det meste av jordbruksproduksjonen er langsiktig. Når ordninger med subsidier og andre støttetiltak blir lagt om, er det derfor nødvendig med en viss overgangstid.

Brukene må så vidt mulig bygges ut til større og mer bærekraftige enheter ved tilleggsjord og skog, ved nydyrking og jordskifte. Der det er høve til det, kan et bruk legges til et annet. Jordloven og stønadstiltakene må bli utformet i samsvar med dette formålet. De muligheter bruket har må her være avgjørende, ikke eierens formue eller inntekt.

Dyrket og dyrkbar jord må ikke varig disponeres til andre formål når det ikke er strengt nødvendig.

I samband med opprettingen av en landbruksbank må vi bygge ut kredittordninger som kan tilføre jordbruket nødvendig kapital.

Husdyrproduksjonen må mest mulig baseres på norskprodusert for og drives som ledd i vanlig gardsdrift.

Det er viktig at staten samarbeider med de faglige og økonomiske organisasjonene i jordbruket, bl. a. for å stimulere bruken av markedsanalyser og fremme tidsmessige omsetningsformer og stabile prisforhold for næringens produkter.

Vi må se jord- og skogbruk under ett og fremme skogreising og skogkultur med sikte på økt produksjon i gardsskogene. Retningslinjene for statens skogsdrift må ikke legge hindringer i vegen for dette. Venstre er imot at staten skal drive skog som kan nyttes til å styrke næringsgrunnlaget for brukene. I store deler av landet, der næringsgrunnlaget er svakt, er det gode muligheter for skogreising. Dette er så langsiktige investeringer at samfunnet må medvirke sterkt.

Skogbruket kan medvirke til en god utvikling for bygdene. Gjennom økt fagkunnskap, bedre skogkultur og røkt av skogen og ved reising av ny skog kan vi øke avkastningen og skaffe mer råstoff til treforedlingsindustrien.

Alle som driver jordbruk som næring, bør ha tidsmessig fagopplæring. Forsknings- og forsøksarbeidet i jordbruket må styrkes, slik at vi får det best mulige grunnlag for fagopplæring og rådgivningstjeneste. Særlig må det legges vekt på den forskning og rådgivning som kan gi jordbrukerfamiliene sikrere grunnlag for planlegging av produksjonen og tilpassing til utviklingen i samfunnet ellers.

Fjellvidder og strandområder representerer store naturrikdommer, og de vil få økt verdi etter hvert. Det bør arbeides ut disponeringsplaner, som tar omsyn til jordbruk og fiske, reise- og friluftsliv. Inntektene som disse områdene gir, må komme folket i

distriktet til gode.

Fiske og fangst

Fisket er en naturlig rikdomskilde for Norge. I likhet med jordbruket er fiskerinæringen av stor betydning for bosettingen i vårt land.

Utviklingen i fiskerinæringen går raskt i retning av mer kapitalkrevende driftsformer. En fortsatt rasjonalisering vil kunne øke fangsten ytterligere for hver fisker og dermed sikre et bedre inntektsnivå. Staten må hjelpe til å skaffe nødvendig kapital til utviklingen av moderne driftsformer med effektive fartøyer og redskaper, og fremme en utskifting av eldre, uhensiktsmessige og overflødige fartøyer. Siktepunktet må være at fiskerne mest mulig selv skal eie båtene eller ha andeler i dem.

For å kunne planlegge fornyelsen av fangstflåten fornuftig, må vi styrke fiskeriforskningen og støtte praktiske fiskeriforsøk. Vi må utrede de teknisk-økonomiske sidene av fiskerienes planleggingsproblemer, både for fartøyene, foredlingsindustrien og omsetningsleddene.

Den praktiske og teoretiske opplæringen for fiskerne må utbygges, og vi må få en fiskerihøyskole som sentrum for høyere utdanning innen yrket.

Også salgsmåtene og foredlingen av fangsten er spørsmål som må vies den største oppmerksomhet. Vi bør støtte forsøk med bedre råstoffutnytting. Salg av mer høyforedlete produkter vil heve fiskerinæringens lønnsomhet og gi grunnlag for utvidet industriell virksomhet i kystdistriktene. Arbeidet med en bedre og mer samordnet markedsføring av norske fiskeprodukter i utlandet må gå hånd i hånd med utbyggingen av foredlings- og transportapparatet.

Vi bør arbeide for en forenkling av administrasjons- og omsetningsapparatet i fiskerinæringen.

Minstelottsordningen og ulykkesforsikringen bør bygges ut for å trygge fiskerbefolkningen en rimelig minsteinntekt og sikre de familier som rammes av ulykker. Fiskerne må få større del i de sosiale og kulturelle goder som folk i land nyter godt av.

For å verne fiskebestanden og trygge næringen på lengre sikt, må Norge delta aktivt i internasjonale avtaler om regulering av fisket og i samarbeid om forskning og forsøksvirksomhet.

Samferdsel, samband, reiseliv

Det er to hovedmål for utbyggingen av samferdsel og samband i landet vårt.

Vi må sørge for at alle distrikter blir knyttet sammen med tilfredsstillende transportmidler, telefon og telegraf.

Vi må bygge ut veger, jernbaner, flyruter og samband, slik at de kan fylle de krav et moderne samfunn stiller. En god planlegging og en rask utbygging er nødvendig.

Utbyggingen av vegnettet må påskyndes. Det er nødvendig å gi bevilgningene til vegformål høyere prioritet. Særlig er det viktig å få bygd ut vegnettet i landsdeler som ennå er vegfattige, og å få knyttet landsdelene sammen med helårsveger som kan ta de påkjenninger som økt trafikk fører med seg. Innkjørselsvegene til de store sentra må få større kapasitet, ellers risikerer vi sammenbrudd i trafikken, etter hvert som bilen blir allemannseie og en større del av tungtransporten blir overført til vegene.

Flere veger må tas opp som riksveger. Bygging og utbedring av riksveger må gjennomføres uten at kommunene blir pålagt å ta del i anleggskostnaden eller bære utgifter til eiendomsinngrep.

Vegavgiftene må komme vegbyggingen til gode, og finansieringsmåter utenom statsbudsjettet må utnyttes for særlig krevende oppgaver.

Rutebåttrafikken er i tilbakegang til fordel for vegtransporten, men dette må ikke føre til at distrikter som vanskelig kan få god vegforbindelse, blir liggende isolert. Båtselskapene må få hjelp til å sikre tilfredsstillende rutesamband.

Det samme gjelder mange steder rutebiltrafikken, og statens avgiftspolitikk må ikke hindre rutebilselskapene i å bygge ut en god ruteordning.

Flyene har revolusjonert trafikken mellom landene og mellom de større sentra innenlands. Det er nå på tide at vi ved utbygging av mindre flyplasser og bruk av egnete flytyper også får et omfattende innenlandsk rutenett.

Utviklingen av nye transportmidler kan komme til å forandre reisetider og transportøkonomi, for eksempel i kysttrafikken, og dermed skape nye muligheter for produksjonslivet i distriktene. I transportsektoren er det særlig viktig for oss å følge med, å være forutseende og å ha en god planlegging.

Vår tids produksjonsliv krever rask utveksling av opplysninger for at riktige beslutninger kan treffes og for et effektivt samarbeid. De økte mulighetene for kontakt er også blitt et vesentlig gode for den enkelte. En fortsatt undervurdering av telefonens og telegrafens betydning vil få uheldige virkninger på en lang rekke områder.

Demokratiseringen av reiselivet har brakt Norge i forgrunnen som turistland. Vi må bygge ut hoteller og samferdselsårer. Vi må skape gode feriemuligheter også for turister med begrensede økonomiske midler.

Framsynt planlegging og aktivt samarbeid mellom grunneiere, turistnæringens folk og de offentlige myndigheter er avgjørende dersom vi skal nytte ut de muligheter vårt land byr for frilufts- og reiseliv, til gagn for vår egen og for kommende generasjoner.

Handel og skipsfart

Skal norsk skipsfart kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse og yte et avgjørende bidrag til norsk levestandard, må rederiene ha adgang til å reagere hurtig på de skiftende krav som verdenshandelen stiller. Norske skip må alltid kunne være blant de beste. Skattereglene for skipsfarten må ikke virke diskriminerende mot denne i forhold til andre næringer.

Sjøfolkene har som gruppe særlige sosiale problemer, både i sitt arbeid og i sitt familieliv. Arbeidstidsloven må revideres. Det må gis særskilt beskyttelse av de yngste ombord. Spørsmålet om obligatorisk forskole for førstereisgutter bør utredes. Velferdsarbeidet bør bygges ut og kontakten hjemover lettes. Reiseutgifter som sjøfolkene og deres familier har for å være sammen, bør kunne komme til fradrag ved skattelikningen etter nærmere fastsatte regler.

Norge må gå sterkt inn for en fri internasjonal skipsfart og delta aktivt i det internasjonale økonomiske samarbeid med sikte på å styrke arbeidsmulighetene for våre tradisjonelle eksportnæringer og for de næringer som etter hvert tar kampen opp på utenlandske markeder.

Varedistribusjon og service sysselsetter en stigende del av yrkesbefolkningen i samfunn med voksende velstand. Men norsk handel har lenge arbeidet med knappe kapitalressurser. Konkurransen med kapitalsterke utenlandske kjedeforretninger har økt problemene. Det er påkrevd å bedre handelsnæringens muligheter for opparbeiding av egenkapital og å lette dens adgang til anleggs- og driftskapital.

SAMFUNNSLIVET

Hovedmotivet i all vår samfunnspolitikk må være viljen til å gi ethvert medmenneske mulighet til å leve trygt og godt, også de som er satt tilbake av en eller annen grunn, også de som er eller ønsker å være annerledes enn flertallet. Den første oppgaven er å lindre nød, å bøte på de vansker som oppstår når sykdom, arbeidsløshet, uførhet, alderdom eller tap av forsørger hemmer mulighetene for å skaffe seg underhold.

Nye problemer melder seg, vi må forberede oss på å møte de mange menneskelige problemer den raske omstillingen vil skape. Vi må nå også se det sosiale arbeidet i en videre sammenheng: som en bevisst innsats for å ta våre ressurser og vår tids tekniske muligheter i bruk for å forme alle sider av samfunnet slik at det kan gi oss selv og våre barn et godt miljø for menneskelig vekst og utvikling.

Planleggingen av lokalsamfunnene

Under planleggingen og utbyggingen av våre bygde- og bysentra må vi ikke la tilfeldighetene råde eller la kortsiktige økonomiske hensyn få dominere. Menneskene skal bruke disse sentra i generasjoner, og vi må ta oss råd til å gjøre dem til gode samfunn.

Utbyggingen må ta hensyn til at menneskene er ulike, ønsker å bo forskjellig og bruke sin tid forskjellig. Det skal være muligheter for alle til mange slags fritidssysler, til samvær med andre, men også til å være i fred.

Utbyggingen må skje slik at næringslivet kan arbeide rasjonelt. Det hjelper lite å korte inn arbeidstiden, dersom reisen til og fra arbeidsstedet blir lengre.

Like viktig er det at innkjøpssentra og service-institusjoner planlegges slik at arbeidet i hjemmet lettes.

Barna må sikres gode lekeplasser, barnehager og daghjem nær bostedene og i trygghet for trafikken. De eldre skal ikke behøve å leve i isolerte grupper, men i stedet kunne ha god kontakt med resten av samfunnet.

Det må skapes muligheter for et allsidig kulturliv ved at det reises samfunnshus, kirker, idrettsanlegg og fritidssentra for alle aldersgrupper. Det må være tilstrekkelig med grøntområder og friarealer. Landskapet og naturen må vernes og sentrene må utformes slik at de kan fylle sine funksjoner for bygdene omkring.

En slik allsidig og avveid utbygging krever medvirkning av fagfolk av mange slag. Vi må øke vår forskningsinnsats og vår utdanning for å skaffe oss den innsikt og de folk vi vil trenge, og vi må skape en samarbeidsform som trekker folk i distriktet med i planleggingen.

Gjennom planleggingsavdelingene i fylkene må de små kommunene få effektiv hjelp slik at det ikke bare blir de rike kommunene som får høve til å planlegge riktig for framtida.

Retten til å bo

Det er samfunnets plikt å sørge for at alle kan ha et godt og rommelig hjem. Men ennå bor mange i helsefarlige og for trange boliger.

Tilrettelegging av tomteområder er en kommunal oppgave. Planleggingen må skje slik at den kan dekke et variert boligbehov, eneboliger, rekkehus, store og små leiligheter. De tekniske etater i kommunene må bygges ut slik at tilrettelegging av nye tomteområder kan skje i rask tempo. Om nødvendig må nye områder sikres gjennom ekspropriasjon. Tomtespekulasjon må hindres.

Statens boligfinansiering har ikke vært tilstrekkelig til å dekke en tilfredsstillende boligproduksjon.

Støtten gjennom statsbankene må derfor utvides, og må bli utformet slik at behovet for boliger med sosialt forsvarlig husleie kan bli dekket, samtidig som boligsparingen blir stimulert. Det må ikke gjøres urimelig forskjell på grupper som danner en hustand ammen: enslige, familier med og uten barn og andre de har alle rett til eget hjem.

I perioder med mangel på byggematerialer og arbeidskraft må ikke boligproduksjonen bli skadelidende. Forsøk som tar sikte på en mer rasjonell produksjon av boliger må støttes.

Familien

Familien er den grunnleggende sosiale enhet i vårt samfunn, men familier med barn har ikke en levestandard på linje med den andre har. Samfunnet har til nå gjort for lite for å rette opp denne skjevheten. Både barnetrygd og skatteregler må grundig omvurderes i årene som kommer, slik at det tas forsvarlig hensyn til hvor mange som skal leve av familieinntekten.

Barnehagene har en mangesidig funksjon i et moderne samfunn, men er ennå for svakt utbygd i vårt land. I barnehagen får småbarna tumleplass og rikelig høve til lek og moro. Barnehagen gir arbeidsimpulser og er av betydning for den formende aktivitet. Den byr barna en fri og samtidig organisert gruppe, der de mottar sosiale impulser.

Staten må erkjenne det samme ansvar for utbygging av barnehager og daghjem som for skolene og må bære sin del av utgiftene til anlegg og drift. Det må legges større vekt på utdanning av barnehagelærere enn nå, og lønnsforholdene må bedres.

Vi må ta sikte på å forberede de unge til å kunne stifte egne hjem. Sannferdig opplysning om seksuallivet hører med til denne forberedelsen. Denne opplysning må settes inn i den ramme den får i dypere kjærlighet, forståelse og ansvarskjensle i forholdet mellom kvinne og mann, i deres oppgave som barneoppdragere, og i de verdier som er knyttet til troskap og ansvar.

Ved godt utbygde familierådgivningskontorer må foreldre kunne søke råd og vegledning i problemer som måtte oppstå i familien. Utbyggingen bør skje i et samarbeid mellom stat og kommune, samtidig som det gis støtte til private rådgivningskontorer som tilfredsstiller faglige krav.

Begge foreldrene må kunne ha fritid til å delta i familielivet.

Det må bli flere humorvikarer, og vi trenger serviceinstitusjoner som kan overta mest mulig av det rutinemessige husarbeidet for alle som ønsker det.

Ennå er det store grupper i samfunnet som får liten eller ingen adgang til ferie, og ofte har vanskelig for å få avkopling fra det daglige slit i det hele tatt. Vi må finne fram til ordninger som gir også disse grupper lovfestet rett til ferie med dagpenger.

Ungdommen

De unge skal både i og utenfor skolen lære å samarbeide og treffe avgjørelser i fellesskap. I klubber, lag og grupper får de utfolde seg og ta ansvar sammen med både voksne og jevnaldrende. Her er utgangspunktet for forståelsen av samfunnet de lever i og for deres ansvar som voksne mennesker.

Stat og kommune må støtte aktivt opp om ungdomsarbeidet. Idretts- og ungdomsorganisasjoner må gis de best mulige arbeidsforhold, samtidig som deres frie og ubundne stilling må bevares. Det må særlig legges vekt på tilskott til lederutdanning og instruktører, og på å skape tilfredsstillende lokaler for ungdomsarbeidet. Samfunnshus og idrettsanlegg, gjerne i tilknytning til skoleanlegg eller grendetun, må få høy prioritet.

Det må også legges vekt på utbygging av fritidsklubber, motorsentra og andre tiltak som særlig tar sikte på å aktivisere den ungdom som ellers ikke deltar i lagsarbeidet.

Det bør opprettes egne ungdomsutvalg på fylkesplanet til å samordne ungdomsarbeidet i fylkene.

Kvinnene og yrkeslivet

Etter generasjoners kamp fikk kvinnene rett til likestilling i samfunnet. På altfor mange områder hindres de framleis av konservatisme og fordommer i å bruke sin rett. Samfunnet har ikke tatt konsekvensene av sitt nye syn på kvinnenes likeverd, «de frigjorte hender» er ennå bundet.

I oppdragelsen hjemme og på skolen må grunnlaget legges for en virkelig frigjøring av neste generasjons kvinner, og i vårt politiske arbeid må vi skape muligheter for at vi allerede nå kan få bedre nyttet ut de verdier kvinnene tilfører yrkes- og samfunnslivet.

I utbyggingen av samfunnet må vi investere i å skape lettelser i kvinnenes arbeidskår, slik at de kommer på linje med mennene.

Ved utbygging av daginstitusjoner må vi sørge for at også kvinner med barn får muligheter for å stå fritt i valg av arbeid. Vi må samtidig føre en slik familiepolitikk at mødre med små barn ikke av økonomiske grunner blir nødt til å ta arbeid utenfor hjemmet.

Lønningene i tradisjonelle kvinneyrker må heves opp på linje med lønningene i annet tilsvarende arbeid, og kvinner og menn må overalt få lik lønn for likt arbeid.

Samfunnet vil i årene som kommer trenge den arbeidskraftreserve de gifte kvinnene representerer. Det må bli bedre adgang til deltidsarbeid, også for å sikre at kvinnene ikke mister kontakten med sitt yrke i de årene de har små barn.

De eldre

Mange eldre er fullt arbeidsføre og har lyst til å fortsette å arbeide etter at de har nådd pensjonsalderen. På den måten kan de også yte samfunnet en tjeneste. Forholdene kan legges til rette for slike løsninger, bl. a. ved en gradvis økning av ferietiden og reduksjon av arbeidstiden for eldre arbeidstakere.

Stat og kommune må gå i spissen med å skape arbeidsmuligheter for eldre. Blir eldre arbeidstakere ledige på grunn av bedriftstans, kan de trenge ekstra hjelp: ved boligstønad i forbindelse med skifte av bosted, ved førpensjon eller på annen måte.

Boligbyggingen må ta hensyn til det behov eldre mennesker har for praktiske og rimelige leiligheter i vanlige boligstrøk. Det må sørges for gode muligheter til hjemmehjelp og andre serviceordninger. Det må også bli bygd aldersboliger i passende størrelser, gjerne med pleieavdelinger for dem som trenger ekstra tilsyn.

Trygder og pensjoner

Trygdeordningene våre må samordnes og forenkles og ytelsene utvides og økes.

Alle må gis økonomisk trygghet ved en rommelig folkepensjon som må omfatte alders-, familie- og uførepensjon. Den må bygges på en utvidet alderstrygd med tilleggspensjoner som omfatter alle grupper av folket. Tilleggspensjonene må sikres ved premieinnbetaling. Staten bør betale en del av premien for de laveste inntektsgruppene. Gjennom opplegging av fonds får vi sikkerhet for ytelsene, utjamning av belastningen og økt sparing i samfunnet.

Kvinner og menn må likestilles i pensjonsordningene. Samfunnet må også finne bedre muligheter til å hjelpe dem som faller utenfor rammen for trygdeordningene, men som likevel kan trenge til omsorg. Alle sosiale støttetiltak må så langt råd er bygge på prinsippet om hjelp til selvhjelp.

Helsestellet

Samfunnet har plikt til å sørge for at syke og uføre får den behandling som vitenskapen gjør mulig. I raskt tempo må vi bygge ut de behandlingsinstitusjoner som trengs. Vi må styrke forskningen for å kunne følge med i de framsteg legevitenskapen gjør andre steder, og for å kunne utføre selvstendige forsøk med nye behandlingsformer.

Staten og fylkene må samarbeide planmessig, slik at våre helseinstitusjoner får en hensiktsmessig plassering, og slik at vi får større enheter med de spesialavdelinger som vår tids medisinske framskritt krever. Staten må medvirke til at helsestellet i alle landets fylker får et jevnbyrdig nivå med forsvarlig dekning også av behovet for leger i praksis og annet nødvendig helsepersonell.

Vi må beregne hvor stort personale som trengs til løsning av disse og andre sosiale oppgaver, slik at utdanningen får tilstrekkelig kapasitet, både på kort og lang sikt. Lønns- og arbeidsforholdene må sikre tilgangen til yrkene.

Utbyggingen av helsestasjoner for mødre og barn må forseres. Det bør gis opplysning om familieplanlegging.

Altfor lite blir gjort for at de som er satt tilbake på grunn av sykdom, uførhet eller av andre årsaker skal få passende arbeidsmuligheter og adgang til å føre et vanlig liv i kontakt med medmennesker. Attføringsinstitusjoner må utbygges. Stat og kommune bør gå i brodden både som arbeidsgivere og ved tiltak for å hjelpe de rammete tilbake til arbeidslivet.

Helsestellet må bygges ut også når det gjelder forebyggende arbeid. Vi har hittil forsømt de forebyggende tiltak mot psykiske lidelser. Her trengs det økt forskningsinnsats og en opplysningsvirksomhet som kan gi oss et sant bilde av disse sykdommene og av deres behandlingsmuligheter, og rydde vekk de fordommene som framleis fins på dette området.

Det er samfunnet som har ansvaret for sosialpolitikken. Vi må likevel også stimulere det arbeid de mange sosiale humanitære og kristelige organisasjoner gjør på dette området. Deres arbeid kan fylle ut der den offentlige innsats ennå ikke har nådd fram, og imøtekomme nye sosiale behov som måtte melde seg.

Edruskapsarbeidet

Opplysningsarbeidet om faren ved misbruk av alkohol, tobakk og narkotika må fremmes gjennom skoler og ungdomsorganisasjoner. Edruskapsarbeidet må få større støtte. Det må bli ført strengt tilsyn med at rusdrikklovens bestemmelser om tilvirking, skjenking og salg av alkohol blir respektert, og det kommunale selvstyre i edruskapsspørsmål må hevdes. Vi må fremme reisingen av alkoholfrie restauranter.

Alkoholisme og narkomani er helsespørsmål som må angripes effektivt på det forebyggende og det behandlingsmessige plan. Behandlingen må legges opp etter moderne prinsipper og ledes av kvalifisert personale.

Humanitet i rettspleien

Samfunnet har forsømt å skape tilstrekkelige behandlingsmuligheter for barn og ungdom som kommer på kant med lovene, og å skaffe barnevernsnemnder og vernelag tilfredsstillende hjelpemidler. Vi trenger en sterk utbygging av institusjoner som kan gi barna individuell behandling. I skolen bør det bli gitt opplysning om følgene av lovbrudd.

Fengselsstellet har behov for reformer med sikte på en human og rasjonell fangebehandling. De innsatte som ønsker det, bør få høve til skolering under fengselsoppholdet. Fangene bør i større utstrekning bli innsatt i mindre anstalter med adgang til høvelig arbeid og friluftsopphold. Det bør betales lønn for det arbeid som utføres, slik at fanger med familie kan støtte dem hjemme under oppholdet, og få den selvrespekt dette gir.

Ikke mindre viktig er det at ettervernet blir effektivt, og at samfunnet om nødvendig hjelper de innsatte til å få arbeid og et sted å bo etter fengselsoppholdet.

Vi bør overveie spørsmålet om å pålegge lovbrytere helt eller delvis å erstatte skadene de volder andre. Det er også grunn til å vurdere om det er behov for å avkriminalisere grupper av lovbrudd som det ikke lengre kjennes rimelig å hefte forbryterstemplet ved.

KULTURLIVET

Kulturarbeidet vil kreve en økende del av våre ressurser i årene som kommer.

Skoleverket vil bli stilt overfor nye oppgaver, og en sterk forskningsinnsats er blitt en forutsetning for rask økonomisk vekst. Men snever dyrking av effektivitet og teoretisk utdanning skaper kulde omkring oss. Sosiale fordommer og krav om et ensidig økt materielt forbruk kan presse oss inn i et ensartet mønster.

I skolen og gjennom støtten til åndsliv og kunst må vi motvirke disse tendenser og gi plass for allsidig menneskelig utfoldelse. Vi vil at det skal vokse fram et samfunn med rommelighet og mangfold, et samfunn der økonomisk framgang fører til kulturell vekst.

Utdanningssamfunnet

Målet er å sikre alle utdanning etter interesser, evner og anlegg, uansett bosted og økonomisk stilling. Den første oppgave er å gjennomføre en utbygging av skoleverket i de distrikter som er blitt liggende etter. Manglende økonomisk evne i svakere kommuner og skort på utdannede lærere og på skolebygg, har skapt ulikheter som må overvinnes.

Utbyggingen må planlegges nøye og omfatte hele skoleverket, fra grunnskolen og til våre høyeste utdanninginstitusjoner. Voksenopplæring og etterutdanning må inngå som viktige deler av planleggingsarbeidet. Utgangspunktet må være et helhetsbilde av samfunnsutviklingen. Dette er en forutsetning for at vårt land kan hevde seg med et høyt utdanningsnivå.

Skal utdanningssamfunnet virkeliggjøres, må låne-, stipend- og bonusordninger bygges ut til å omfatte alle videregående skoleslag, både praktisk opplæring og teoretisk utdanning. Elevhjem, studentbyer og andre velferdstiltak må bygges ut for å gi plass for den ungdom som ikke kan bo hjemme under sin utdanning. De som søker praktisk og de som søker teoretisk utdanning må få samme vilkår.

Barne- og ungdomsskolen

Skolens oppgave er å hjelpe barn og ungdom i deres menneskelige vekst. Skolen skal gi kunnskap, øke samkjensla og det menneskelige ansvar og fremme toleranse overfor ulike livssyn og livsformer.

Skolen skal gi alle grunnlag for å utvikle sin egenart, åpne for verdiene i arbeid og fellesskap, gi kunst- og naturopplevelse og styrke forståelsen for hva det religiøse liv kan gi menneskene. I denne sammenheng må kristendomsopplæringen styrkes faglig og pedagogisk.

Skolen må gi bred kunnskap om vår nasjonale kultur og om andre kulturer og styrke viljen til forståelse over landegrenser og rasegrenser.

Lang skoletid stiller store krav til de unges fysikk. Det er derfor nødvendig med rimelig fritid og god balanse mellom åndelig og fysisk fostring.

Den 9-årige enhetsskole gir grunnlaget for en alminnelig heving av skolestandarden i landet vårt. Økonomisk svake kommuner må få den nødvendige statsstøtte til skolebygg, og med særlige tiltak må en sikre at utkantene får tilstrekkelig med kvalifiserte lærere.

Spesialiseringen i skolen må ikke begynne for tidlig og ikke gjøre det vanskelig å endre veg for utdanningen. Ved valg av utdanningsretning må foreldre og barn få bistand slik at valget svarer best mulig til barnets evner og interesser. Den pedagogisk-psykologiske rådgivningsvirksomhet i skolen og yrkesrettleiingstjenesten må utbygges.

Undervisningen i heimkunnskap og samfunnskunnskap bør gi en innføring i hele menneskets livsløp, i menneskets situasjon i de forskjellige aldersperioder og forberede ungdommen på å leve i et samfunn i rask utvikling.

Forsøksvirksomheten i skolen må utvides slik at den, på fritt grunnlag, kan hjelpe til å finne de beste undervisningsformer.

Ikke alle barn er så heldige at de kan gå inn i den vanlige barneskole. Det kan være mange slags vansker som gjør lengre eller kortere opphold ved spesialskoler nødvendig. Våre forskjellige spesialskoletyper må bygges ut, slik at alle barn som er satt tilbake, kan få en opplæring og utdanning som styrker dem til møtet med det voksne liv. Det er en viktig oppgave for lærerne å sørge for at barn som er satt tilbake, får kvalifisert hjelp så tidlig som mulig.

Videregående skoler

Vi må ta sikte på en mer enhetlig struktur for alle videregående skoler som bygger på den 9-årige skole. De må alle få en kjerne av allmenn-dannende fag og elevene må gis større mulighet for å skifte fra en utdanningsveg til en annen. En slik omlegging kan styrke de yrkesorienterende skoleslags stilling.

Gymnasutdanningen må stadig tilpasses samfunnsutviklingen og gi plass for nye fag og nye linjer. Ved alle linjer bør det være mulighet for virkelig grundighet i det minste på ett fagområde. På lengre sikt må utbyggingen av de videregående skoler samordnes, slik at vi kan tilby 12 års fri utdanning til alle som ønsker det.

De private skoler har sin plass i skoleverket vårt som eksperimentskoler og som bærere av særlige åndelige og pedagogiske grunnsyn. Ikke minst viktig er det at folkehøgskolen kan få gode arbeidsvilkår.

I alle videregående skoler må elevrådene sikres en tilfredsstillende plass, slik at elevene i praksis kan bli kjent med hvordan demokratiet arbeider.

En utbygging av våre lærerskoler er en forutsetning for å komme bort fra det ulike utdanningsgrunnlag som barn i de forskjellige deler av landet vårt har i dag.

Lærerskolen må settes i stand til å gi en mer solid grunnutdanning av klasselærerne, og utdanningstida må derfor økes fra 2 til 3 år og fra 4 til 5 år. Undervisningen må legge større vekt på samfunnsorienterende fag, på metodikk og praktiske undervisningsøvinger.

Også i de andre videregående skoler må undervisningen i samfunnsorienterende fag styrkes. Yrkes- og fagskolene må bygges ut med krav til pedagogisk standard og faglig spredning. Samfunnets store behov for teknisk utdannet arbeidskraft gjør det nødvendig å øke kapasiteten ved våre tekniske skoler, samtidig som husstellskoler og fagskoler for handel og skipsfart, industri og håndverk, landbruk og fiske må bli bygd ut.

Universiteter og høyskoler

I dag har ikke universitetene og høyskolene en tilstrekkelig kapasitet til å dekke landets behov for akademisk arbeidskraft, og en stor del av norsk ungdom er blitt avskåret fra å velge den utdanning de ønsker.

Kapasiteten ved våre høyere læresteder må økes og kvaliteten heves. Ved Universitetet i Oslo må studie- og forskningsforholdene bedres, men Universitetet må ikke bygges ut for et høyere studenttall enn det som er formålstjenlig. Derfor må våre andre universiteter og høyskoler utvikles i raskere tempo. Universitetet i Bergen må gis den nødvendige bredde i forskning og undervisning. Universitetsmiljøet i Trondheim må utvikles videre, og vi må få fart i planleggingen og oppbyggingen av nye universiteter, bl. a. i Tromsø.

Våre høyskoler må gis grunnlag for en utbygging som gjør det mulig for dem å være på høyde med utviklingen både i forskning og undervisning.

Ved utbyggingen av skoleverket må vi ta sikte på at også andre utdanningsveger enn examen artium skal kunne gi full studieadgang.

Utdanning av nødvendige lærerkrefter for å øke kapasiteten ved universitetene og høyskolene må sikres ved høvelige stipendordninger. Det må gis rimelig plass for nye fagområder, og særlig er det nødvendig med en forsert utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag.

Voksenopplæring og folkeopplysning

Det raske skiftet i arbeidsformer og kravet til nye kunnskaper gjør voksenopplæring og etterutdanning til en viktig del av vårt skoleverk. Slik opplæring og utdanning må gis samme vilkår som annen utdanning i samfunnet og betraktes som likeverdig med denne. Kveldskurser og omskoleringskurser for nye yrker må bygges ut ved våre fag- og yrkesskoler som viktige ledd i det utdanningstilbud samfunnet skal gi.

Folkeopplysningsarbeidet må få bedre vilkår. Forskningens store betydning for samfunnsutviklingen må gjøres kjent ved et nært samarbeid mellom de høyere læresteder og folkeopplysningsinstitusjonene. Organisasjoner som driver opplysningsarbeid og studiearbeid, må få statsstøtte til utdanning og lønn av instruktører.

Som et ledd i folkeopplysningsarbeidet må folkeboksamlingene bygges ut og gis en høyere standard. Det må gis særlig støtte til sentralbibliotekene og til bibliotektjeneste med båt og buss til avsides steder. For at alle skal kunne få glede av og dra nytte av økende kunnskaper, er det viktig at barna allerede i grunnskolen får undervisning i bruk av biblioteket og dets hjelpemidler.

Forskningen

Forskning er søking etter ny innsikt, forsøk på å flytte grensemerkene for vår viten, uten hensyn til nytteverdi i snever forstand. Forskningen er et selvstendig innslag i vårt kulturliv, som vi ikke kan være foruten. Den er blitt en av de viktigste drivkrefter i samfunnsutviklingen, en forutsetning for rask økonomisk vekst, og må få arbeidsmuligheter som tar hensyn til dette.

Fundamentet for vår forskningsinnsats ligger i våre universiteter og høyskoler. Disse må kunne opprettholde et godt forskningsmiljø, og ved en framsynt langtidsplanlegging må de settes i stand til å utdanne nye forskere i tilstrekkelig antall og med de nødvendige kunnskaper. Vi må ta konsekvensen av forskningens økte betydning og legge opp et samlet og gjennomtenkt program for den utbygging som er nødvendig. Her må vi ta sikte på en rasjonell fordeling av forskningsoppgavene mellom universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter under forskningsrådene og frittstående institutter, slik at forskningen på de enkelte fagområder blir mest mulig koordinert og de enkelte forskningsmiljøer kan få tilstrekkelig styrke.

I utbyggingen av våre forskningsmiljøer må det ikke legges ensidig vekt på den forskning som er direkte nyttebetont. Den humanistiske forskning må gis tilfredsstillende vilkår, og i de samfunnsvitenskapelige fag er en innsats nødvendig dersom vårt land skal kunne nå opp til en nordisk og internasjonal standard. Særlig må forskningen bygges ut på felter som behandler planleggingsproblemer i offentlig og privat virksomhet.

Vi har på mange måter ikke klart å tilpasse oss den raske tekniske omforming av samfunnet. Det oppstår konfliktstoff som setter preg på familieliv og på enkeltmenneskers holdning til omgivelsene. Samfunnsforskningen kan etter hvert hjelpe oss til å finne botemidler og dessuten ta opp omfattende problemer som tilpassingsvansker, aggressive og kriminelle tendenser.

Den medisinske forskning tar direkte sikte på å redde liv og å gjøre det lettere å leve for dem som er rammet av sykdom eller uførhet. Skal vi nå de mål som er satt for utbygging av helsestellet og for det forebyggende helsearbeid, er det en forutsetning at forskningen på disse områder gis mulighet for å følge med. I arbeidslivet har studier av arbeidsteknikk og psykisk tilpassing til arbeidsplassen stor betydning. Det samme gjelder studier og tiltak av forebyggende og helbredende karakter innen vernearbeid, hygiene og helseforhold.

Teknisk-naturvitenskaplig forskning er i dag en livsnødvendighet for mange av våre næringsgreiner, og vi må sørge for at denne forskning er fullt på høyden til enhver tid. Bedrifter som kan bygge ut sin egen forskningsvirksomhet bør oppmuntres til dette.

I dag blir det satset enorme beløp til militære formål og til forskerinnsats med militært siktepunkt Det vil være en god investering å sette mer inn på fredsforskningen.

Med den store bredde den moderne forskning etter hvert får, kan vi ikke makte å følge med på alle områder. Vi må utnytte de muligheter som ligger i samarbeid, først og fremst med våre nabofolk i Norden, men også med andre land.

Kirken og det religiøse liv

Statskirken, kristelige organisasjoner og ulike tros-samfunn hevder i vårt lands historie sin plass som bærere av religiøse og etiske verdier og må få gode vilkår til å styrke det personlige religiøse liv.

I takt med befolkningsøkningen og den nye bosetting må det reises kirker, forsamlingshus og menighetshus og opprettes nye menigheter med tilstrekkelig arbeidshjelp. Innenfor statskirkens ramme må kirken få høve til å utvikle sine egne, demokratisk oppbygde organer. Prestene bør avlastes for sivile arbeidsoppgaver som naturlig kan legges til folkeregistrene.

Kunst og kulturarbeid

I kunst, tenkning og religion møter vi uttrykk for det felles menneskelige. Inntrykket av skjønnhet, gleden ved å søke etter sannhet og den ærefrykt vi kan føle i møte med etiske og religiøse verdier, hører til menneskenes rikeste opplevelser. Gjennom kulturpolitikken må samfunnet legge vilkårene til rette for et fritt åndsliv. Ikke på noe område er friheten så uunnværlig.

Vi må styrke og utvikle det verdifulle i vår egen nasjonale kultur og ta opp de problemer vi møter som et lite språksamfunn. Vi må hevde full lilkestilling mellom målformene og arbeide for å fremme norsk målføring med sikte på en utvikling fram mot ett norsk mål. Det er et rettferdskrav at skoleverket blir sikret lærebøker i begge de offisielle målformer til samme tid og til samme pris.

Men vi må også være åpne for kulturimpulser utenfra. Gjennom kunsten blir andre nasjoners tanker og uttrykksformer levende for oss. Vårt eget kulturliv ville ha vært fattig uten påvirkningen fra musikk, diktning og bildende kunst i andre land.

Samfunnet må sørge for at kulturinstitusjoner av alle slag får et trygt økonomisk grunnlag. Altfor ofte er kunstneriske krav i årenes løp satt til side av budsjettmessige grunner. Stat og kommune må ta på seg det direkte økonomiske ansvar for drift av teatre, orkestre, opera og ballett og gi bedre vilkår for museer, arkiver og bibliotek. Norsk filmproduksjon må få tilfredsstillende utviklingsvilkår. Vi må snarest få en musikk-høyskole.

Selv de dyktigste og mest lovende av våre frie kunstnere har i dag sjelden mulighet for å leve av sitt yrke. De må ta annet arbeid ved siden av og blir hemmet i sin skapende virksomhet. Vi bør overveie å danne et kunstråd med samme stilling og arbeidsmuligheter som forskningsrådene. Ved tildeling av arbeidsstipendier og andre støttetiltak kan vi sette frie kunstnere i stand til å utføre sitt arbeid under samme vilkår som vi byr våre forskere.

Kunstnere med fast ansettelse må ofte avfinne seg med dårlige lønns- og pensjonsvilkår. Også her må det bli skapt likestilling.

Skal kunsten nå ut til alle, trengs det en sterk offentlig innsats for å bygge ut lokale kulturinstitusjoner som teatre, museer og kunstsamlinger, å styrke det lokale musikkliv og å støtte selvstendige kunstnermiljøer over hele landet.

Riksteatret, Riksgalleriet og Norsk Bygdekino må bli satt i stand til å dekke behovet. Alle må også gis god adgang til å oppleve levende musikk. Organisasjoner som "Kunst i skolen", "Musikk i skolen" og "Teater i skolen" fortjener økt støtte.

Radio og fjernsyn gir i dag mulighet for å bringe kunstneriske framsyninger like inn i hjemmene, og ved programvalgene er det rimelig å ta særlig hensyn til den betydning sendingene har for dem som bor avsides. Kringkastingen må bli satt i stand til å formidle det beste i vårt kulturliv. En rask utbygging av fjernsynet, og parallelle radioprogrammer som gir lyttere valgmulighet og kringkastingen større sjanse til programvariasjon, er blant de viktigste oppgaver nå.

NORGE OG VERDEN

Vårt eget samfunn er en del av et verdenssamfunn som like fram til vår tid har vært herjet av blodige kriger. Vi står nå ved en korsveg. Moderne vitenskap har skapt våpen som kan tilintetgjøre sivilisasjonen. Dette stiller menneskeheten overfor en større trusel, men også et større håp enn før. En større trusel, på grunn av faren for et tilsiktet eller utilsiktet sammenstøt mellom stormaktene. Et større håp fordi gjensidig frykt for fullstendig ødeleggelse har gitt nasjonene et nytt motiv til å samarbeide om en felles sikkerhetsordning.

Norges viktigste utenrikspolitiske oppgave er å medvirke til at en slik ordning skal bli virkelighet.

Gjennom gjensidig og kontrollert nedrustning er målet : nå fram til et verdenssamfunn der de enkelte stater ikke har større maktmidler enn det som trengs til å opprettholde indre orden. Parallelt med nedbyggingen av de nasjonale militærstyrker må De forente nasjoner bli utstyrt med myndighet og makt til å hindre at noen stat på nytt bryter freden .

Freds- og forsvarstiltak på kort sikt

Det vil ta tid å få skapt et lovordnet verdenssamfunn. I mellomtiden må ingen mulighet bli forsømt til å trygge fred og sikkerhet. Norge må derfor medvirke til at det atlantiske fellesforsvar har den beredskap som er nødvendig for å forebygge angrep. Vi må arbeide for ethvert tiltak som selv på begrensete områder kan minske risikoen for krig, slik som:

· avtaler om stans i spredningen av ødeleggelsesvåpen, sonevis nedbygging av rustningene og andre innledende nedrustningsordninger på gjensidig grunnlag,

· gradvise avspenningstiltak med sikte på å skape økt tillit,

· økt samkvem og samarbeid på tvers av grensene mellom maktblokkene,

· forsknings- og kulturarbeid som kan bidra til å motvirke vold og styrke evnen til å løse mellomfolkelige konflikter på fredelig vis.

Norges forsvar må bygge på landets geografiske forutsetninger og på beslutningen om at det ikke skal åpnes baser for fremmede styrker på norsk område i fredstid og ikke stasjoneres atomvåpen på norsk jord.

En viktig oppgave for vårt forsvar er å bidra til FN's fredsbevarende operasjoner.

Vi må basere beredskapen på rask mobilisering i tilknytning til lokalvernet og på våre stående styrker. Våre hæravdelinger må gjøres mest mulig uavhengig av våre få og sårbare veger. Realistiske beredskapsprøver må gis bred plass.

Planleggingsarbeidet må styrkes og forsvarsforskningen må få en større del av midlene. I lys av erfaringene fra okkupasjonsårene må vi søke å vurdere hvilken betydning sivil motstand kan ha for demokratiets forsvarsevne.

Forsvaret har beslaglagt en stor del av våre statsutgifter. Vi må sikre oss at midlene blir fornuftig utnyttet, og at kostnadene ikke blir uforholdsmessig store i forhold til effekten av forsvarstiltakene. Våpenanskaffelser bør foretas etter en langtidsplan og direkte eller ved bytteavtaler komme norsk industri til gode. Erfaringene i nye produksjonsformer kan da bli nyttige også for sivile formål. I tjenestetiden må soldatene få høve til sivilopplæring og få en fullt forsvarlig familiegodtgjøring. De som av samvittighetsgrunner ikke kan delta i det militære forsvar eller sivilforsvaret, må få høve til annen nyttig innsats.

Vekst og utvikling i verdensøkonomien

I løpet av et tiår stiger jordens folketall med 500 millioner, og tilveksten skjer først og fremst i de land som ligger økonomisk tilbake. Produksjonsveksten i disse land er utilstrekkelig til å oppveie stigningen i det antall munner som skal mettes. Utviklingslandene trenger å styrke produksjonen og de trenger en fornuftig befolkningspolitikk. Selv da er det likevel fare for at kløften mellom de rike og fattige nasjoner kommer til å vokse i årene framover.

Det er en hovedoppgave i vår tid å skape en raskere takt i samordningen av den økonomiske politikk i de enkelte land, med sikte på å trygge veksten i verdens-økonomien. Særlig viktig er det å bidra til en selvforsterkende vekst i de økonomisk underutviklete land. Men også Norges egen velstand og vekst er nøye knyttet til den økonomiske utvikling i verden som helhet. Vi må derfor styrke vår innsats i de internasjonale samarbeidsorganer og ta på oss de forpliktelser et utvidet samarbeid fører med seg.

Norge må arbeide for et mer effektivt internasjonalt valuta- og kredittsamarbeid. Alle restriksjoner på utførselsvarene fra utviklingslandene må bort. Vi må også arbeide for avvikling av toll og restriksjoner på handelen med industrivarer. Det må likevel tas hensyn til utviklingslandenes behov for oppfostringstoll i den tid de trenger til å bygge opp en egen industri.

Omlegging fra rustninger til fredsproduksjon kan bidra til en økonomisk framgang til gagn for hele menneskeheten. Vi kan likevel ikke vente på dette. Det er en menneskelig solidaritetsplikt for de rike folk å bistå utviklingslandene med å vinne bukt med fattigdom og uvitenhet. Framgangen er først og fremst avhengig av disse landene selv. Men dersom de skal skaffe seg økonomiske og sosiale forutsetninger for å løse den veldige oppgaven de her står overfor, trenger de fattige landene også direkte kapitaloverførsler fra de rike land i form av gaver, lån og investeringer.

Vi må arbeide for at De forente nasjoner blir i stand til å sette opp et utviklingsbudsjett, der en verdensomfattende økonomisk overføring kan samordnes. Norge bør her være med og vise veg. Første mål må være at alle land yter et beløp som svarer til minst 1 prosent av nasjonalinntekten. Det kan styrke samkjensla at alle, også i mottakerlandene, yter sin del til en sak som er felles for hele menneskeheten.

Dette er ikke til hindre for tosidige tilleggsavtaler om hjelp og samarbeid. Det er heller ikke til hinder for privat hjelpevirksomhet, som fortsatt vil spille sin store rolle i det internasjonale samarbeid. I utenlandshjelpen må vi dra nytte av de erfaringer misjonærene, forskere og andre har fra forskjellige deler av verden.

Den internasjonale bistand må gå til realistiske prosjekter, og den må komme folkene selv til gode. All vår kontakt og alt vårt samarbeid må bygge på respekt for kulturformer som ikke er våre egne.

Det internasjonale samfunn

Verden er blitt en. På mange områder er nasjonalstaten blitt for snever som ramme om vårt politiske arbeid. I dag er det nødvendig å arbeide for at verdenssamfunnet skal få de organer som er nødvendige først og fremst for vernet om freden, men også for å fremme stabil økonomisk vekst. rasjonell arbeidsfordeling og samarbeid om utnytting av jordens ressurser. De internasjonale kapitalbevegelser bør bringes under kontroll. Mange internasjonale arbeidsoppgaver må likevel løses på regionalt grunnlag, mellom grannestater som har felles interesser og problemer. Kulturelle og historiske bånd kan også gjøre det lettere å utvide grensene for fredelig samarbeid gjennom mindre mot stadig større grupper av nasjoner.

Vi må arbeide for gradvis å utvikle FN's organisasjon og den internasjonale domstol til handlekraftige instrumenter for verdenssamfunnet, med den besluttende, dømmende og utøvende myndighet som trengs til å forebygge krig mellom folkene. De enkelte stater må forplikte seg til å bøye seg for internasjonal mekling og voldgift, og de må stille de nødvendige midler til rådighet for verdensorganisasjonen.

Et første steg vil være å utstyre De forente nasjoner med stående politistyrker og beredskapskorps, som kan settes inn enten for å avverge en trusel mot freden, eller for å hjelpe ved naturkatastrofer. Her må vi vært aktivt med fra norsk side, og gjennom fredskorps må vi gi norsk ungdom økt adgang til å gjøre en innsats i utviklingslandene.

De økonomiske og sosiale organer i De forente nasjoner må bli bygd ut for effektivt å kunne løse de planleggings- og samordningsoppgavene menneskeheten står overfor i en verden som er preget av stadig sterkere gjensidig avhengighet. Gjennom De forente nasjoner må vi også samordne menneskenes framstøt i verdensrommet.

Innenfor et verdensomspennende rettssamfunn må den enkelte nasjon ha fullt indre selvstyre, bare med den begrensning at intet styre har rett til å krenke menneskenes grunnleggende rettigheter. Frihet fra krigsangst og økonomisk nød vil gi et bedre grunnlag for ytringsfrihet, rettssikkerhet og folkestyre i de stater som i dag nekter menneskene disse rettigheter. Også vårt eget folk har plikt til å motarbeide enhver form for undertrykkelse. Aktelsen for menneskeverdet kjenner ingen landegrenser.

Landene på begge sider av Nord-Atlanteren er industrielt og økonomisk de mektigste i verden. Det er et historisk vendepunkt når disse land i våre dager er nådd så langt i gjensidig samarbeid at det synes uråd å forestille seg noen ny krig mellom dem. Likevel gjør det seg fortsatt sterke brytninger gjeldende i Atlanterhavssamfunnet. Det som skjer i vår verdensdel kan få avgjørende betydning for verden som helhet.

Det må være Norges oppgave å arbeide for et Vest-Europa som er demokratisk, åpent og samarbeidsvillig mot omverdenen. Vårt land må arbeide for å hindre varig økonomisk splittelse i Vest-Europa og medvirke til at de økonomiske samarbeidsproblemer i vår verdensdel skal bli løst som ledd i et utadvendt mellomfolkelig økonomisk sarmarbeid. Vi må styrke det kulturelle og økonomiske samarbeid mellom de nordiske land og arbeide for en felles nordisk opptreden i de internasjonale organisasjoner som våre land er medlemmer av.

Vårt land er en del av Norden, som det er en del av Europa. Men framfor alt tilhører vi verdenssamfunnet. I alt vårt internasjonale arbeid må vi søke å styrke det som forener menneskene på tvers av de nasjonale skillelinjer.