PROGRAM FOR VENSTRE - Grunnsyn og retningslinjer 1948

PROGRAM FOR VENSTRE

Grunnsyn og retningslinjer 1948

Grunnsyn.

Venstre er et radikalt og demokratisk parti som bygger på grunnsetningene om fridom, rettferd og humanitet. Partiet vil gjennom en fast og målbevisst framstegspolitikk legge vilkårene til rette for det enkelte menneskes frie og harmoniske vekst og arbeide for å trygge dets velferd.

I samsvar med disse grunnsetningene og med tradisjonene sine hevder Venstre retten til tale- og trykkefridom, retten til fritt meningsbytte, fri gransking og til fritt å leve etter sin tro. Det kristne, moralske og nasjonale synet i folket må styrkes. De humane prinsipper som er gjennomført i vår rettspleie, må holdes oppe og bygges ut. Personlige, politiske og ervervsmessige rettigheter skal være like for alle, for kvinner som for menn, uten omsyn til stilling, yrke eller økonomiske kår.

Venstre arbeider for å jamne ut klassemotsetningene og for å styrke forståelse og samhold mellom alle lag i folket. Grunnlaget for denne politikken er vår historie, de sterke felles interesser og den samkjensle som binder hele folket sammen.

Venstre mener at jamn og voksende velstand for alle best kan fremmes ved at næringslivet bygger på individuelle tiltak, samvirke og fri næringsvirksomhet under sosialt ansvar. Samfunnet skal i samarbeid med de ymse næringene legge vilkårene til rette for en effektiv produksjon og full sysselsetting, og jamne ut urimelig skilnad i lønnsomhet og lønner i næringsgreinene. Det må være slike vilkår for næringslivet at folk får arbeidsglede og ansvarskjensle og at tiltakslysten blir stimulert.

Alle grupper i folket skal få del i de verdier som norsk kultur og norsk samfunnsliv kan gi. Venstre mener det er et avgjørende vilkår for en videre demokratisk og sosial framgang at alle uten omsyn til økonomiske kår og hvor de bor i landet får likt høve til utdanning etter evne og anlegg, og at alle får trygd mot økonomisk ødeleggende virkninger av sjukdom, arbeidsløyse og andre sosiale ulykker.

Den beste trygd for at samfunnet blir styrt med alles vel for øye ser Venstre i det frie folkestyre, som bygger på alminnelig stemmerett, hvor flertallsvedtak avgjør saken, men med full fridom for mindretallet til å hevde sine meninger.

Folkestyret er truet av antidemokratiske ideologier og den maktstilling som diktaturet har i den mellomfolkelige politikken. Sosialisering og statsdirigering i vår indre politikk fører med seg fare for individets selvstendighet og handlefridom. Venstre som har gjennomført folkestyret i vårt land, og er motstander av fascistiske, sosialistiske og kommunistiske samfunnssystemer, vil bygge videre på de demokratiske prinsippene og forsvare dem mot enhver form for maktkonsentrasjon og tvangspolitikk. Faglige, økonomiske og humanitære organisasjoner må være frie og ubundne av alle partier.

Venstre går inn for at Norge støtter tiltak for et fritt samkvem og et omfattende varebytte mellom landene.

Norge må av all makt arbeide for å bygge ut et effektivt verdensorgan som kan fremme samarbeid og forståelse og holde oppe lov og rett mellom nasjonene.

Norges selvstendighet skal verges og folkets forsvarsvilje holdes levende.

Ut fra dette grunnsyn stiller Venstre opp følgende retningslinjer :

1. Forfatningspolitikk.

Den øverste politiske makt i landet skal være hos folket ved dets representanter i Stortinget. Spørsmålet om folkeavstemning må utredes.

Valordningen må være slik at både riksomsyn og distriktsomsyn blir varetatt, og at mandatfordelingen mellom kretsene og mellom partiene blir rett.

Forvaltningen må rasjonaliseres og desentraliseres slik at den til enhver tid er effektiv og pålitelig og ikke stivner til i byråkrati. Fullmaktslovgivningen må ikke drives så langt at den bringer rettsikkerheten i fare, og domstolenes prøverett må hevdes. Så langt råd er bør alle saker behandles etter de samme prinsipper som gjelder ved domstolene.

Det kommunale sjølstyret som i mer enn hundre år har vært en mektig løftestang for folket, må vernes og utbygges. Fordelingen av offentlige utgifter på stat og kommune må ordnes slik at også mindre kommuner greier å holde seg på høgd med gjennomsnittet.

2. Økonomisk politikk.

lnnleiing.

Venstres økonomiske politikk har til mål å fremme den enkeltes velferd og å skape et samfunn som gir alle mennesker gode levekår.

Dette mål kan en bare nå i et samfunn der produksjonen pr. individ øker. Landets produksjonskrefter, både kapital og arbeidskraft, må nyttes fullt ut. En må fremme vitenskapelig gransking og ta i bruk de tekniske nyvinninger. De som tar del i produksjonen må få høve til å nytte sine evner og sitt tiltak. De må kjenne seg som fullverdige medarbeidere og som medansvarlige for resultatet, og alle må få del i den stigende velstand. Dette må en bl. a. søke å nå ved at arbeidere og funksjonærer får innflytelse på produksjons- og arbeidsforhold og del i utbyttet.

Staten må legge vilkårene slik til rette at den enkeltes rett til fritt val av yrke og arbeidssted kan bli en realitet. Likesom alle uten omsyn til kjønn har det samme høve til opplæring og arbeid, skal det også være samme lønn for samme arbeid, samme avansementsvilkår og samme pensjon og pensjonsalder for kvinner som for menn både i offentlig og privat tjeneste.

Fri etterspørsel og fritt vareval må så langt råd er, avgjøre produksjonens størrelse og sammensetning. Venstre vil i sin økonomiske politikk sikre forbrukerinteressene gjennom næringslovgivning og rasjonell prispolitikk. Staten og næringslivet.

Venstre har alltid ment at staten har store oppgaver på det økonomiske området, oppgaver som ikke bare kan løses gjennom toll-, penge- og finanspolitikken.

Venstre har bl. a. gått inn for å bygge ut våre kommunikasjoner som danner grunnlaget for en videre utvikling av næringslivet, og å bygge ut våre kraftverk, som er en naturlig oppgave for stat og kommune. Venstre har like ens gått inn for kornmonopolet som er et ledd i vår jordbrukspolitikk, konsesjonslovgivningen som tar sikte på å fremme og Iøse nasjonale, økonomiske og sosiale oppgaver, og trustlovgivningen som har tatt sikte på å motvirke skadelige følger av monopol.

Men den regulering vi nå har og som er en arv fra krigstida, går langt videre og har en annen karakter. Gjennom en detaljregulering av store deler av nærings- og arbeidslivet er omfanget av den enkeltes virksomhet fastlagt. Skort på varer og rikdom på penger har gjort at dette reguleringssystemet er holdt oppe.

Venstre vil at en så snart som råd er skal komme bort fra de former statsinngrepene har fått på grunn av de uvanlige tilhøva. Statens fremste oppgave er å gjennomføre tiltak for å øke produksjonen og fremme en rasjonell organisasjon av næringslivet. Dette bør først og fremst skje ved at staten søker å påvirke de almene vilkår for at en næring skal kunne utvikle seg. Når staten griper direkte regulerende inn i en næring, må en veie de almene interesser mot de band som må legges på den enkeltes handlefrihet, slik at en ikke lammer individets virkelyst og pågangsmot.

Staten må sørge for at ikke enkelte næringsgreiner blir tilgodesett til skade for annen viktig produksjon. Det må være en naturlig jamstelling mellom næringene. Staten må hjelpe fram et allsidig næringsliv i de ulike landsdeler.

Staten må ha tilsyn med de store organisasjoner og med frivillige og lovskapte konkurranseregulerende sammenslutninger, så at de tjener samfunnsinteressene.

Det sunne bedriftsliv må vernes med føresegner om fondsopplegg, rimelige avskrivingsregler og om en rimelig utbyttepolitikk. Prismisbruk, urimelig vinning og mislige og skadelige forretningsmetoder må hindres.

Jordbruk og skogbruk.

Et sterkt jordbruk og skogbruk er et grunnlag for harmonisk og sunn framvekst av næringslivet i landet. Det er derfor en viktig nasjonaløkonomisk oppgave å gi disse næringene gode driftsvilkår. Jordbruksproduksjonen må holdes oppe både fordi vi må være økonomisk ubundne i samarbeidet vårt med andre land, og fordi en rimelig sjølforsyning gir større jamvekt i tider med omsetningsvansker eller ufred. Et sterkt jordbruk har avgjørende verd for en sunn framvekst i samfunnet, og både økonomisk, kulturelt og nasjonalt vil det være et tap om noen bygder eller grender blir avfolket.

Jordbruket skal være jamstelt med andre næringer. Yrkes- fag- og omsetningsorganisasjonene i jordbruket støttes, og det må føres en prispolitikk som trygger jamstelling for bruk som er forsvarlig drevet. De som arbeider i jordbruket må få så gode kår at de virkelig finner en framtid i å holde fram i denne næringa.

Staten må bygge ut den vitenskapelige granskinga, så den kan yte hjelp til å finne fram til naturhøvelig produksjon og gode driftsmåter og redskaper i de ulike bygdene. For å fremme rasjonalisering må staten lette høvet for mindre gardsbruk til å nytte moderne maskiner, og særskilte tiltak må gjennomføres til stønad for de tungvinte og mer avsidesliggende bruk.

Nydyrking må fremmes ved statstilskott, særlig med tanke på å utvide de mindre bruk. Jordbruket må skaffes den elektriske kraft som det trenger.

I bygder der gardsbruka av naturlige grunner må være små, må vilkårene legges til rette så det blir lettere høve til sideyrke og en mer effektiv utnytting av arbeidskraften.

Bondeungdommen må få høve til fagopplæring i ungdomsskoler, husmorskoler, jordbruks- og yrkesskoler og liknende kurs. Det må settes i gang sosiale, kulturelle og andre tiltak som kan hjelpe til å holde arbeidskraften i bygdene.

Skogen er grunnlaget for vårt lands største eksportindustri. Det meste av skogen i Norge eies av bønder. Skogsdrifta får derfor samtidig stort verd for jordbrukets økonomiske stilling og for en bedre utnytting av arbeidskraften. Skogsdrifta må rasjonaliseres ved at nye arbeidsmåter og tekniske hjelpemidler blir innført. Skogreising og skogkultur må fremmes, ikke minst i de skogfattige fylker, der vi nå vet at vonene for skogproduksjon er gode. Med det kan en trygge en mer intensiv drift og øke avkastinga. Skoggransking som grunnlag for rasjonelt skogbruk må få bedre arbeidsvilkår og utskifting fremmes snøggere enn hittil.

Fiske og fangst.

I fiskenæringa må det gjennomføres en rasjonalisering av fangst- og arbeidsmåter som kan trygge fiskerne et rimelig og sikkert utkomme, sikre en tilfredsstillende fiskeforsyning på heimemarkedet, og gjøre næringa konkurransedyktig på de store eksportmarkeder. Staten må sørge for de nødvendige fiskehavner. Forholdene legges til rette for en videre utbygging av fiskeforedlingsindustrien, kjøle- og fryseanlegg.

Rasjonaliseringen av fiskenæringen må foregå parallelt med en tilsvarende utbygging av industri, jordbruk og annen virksomhet i kystbygdene.

Samvirke i fiskenæringa må støttes så langt det er praktisk og tjenlig. Fagopplæringen for fiskere bygges ut.

Kvalfangst og annen ishavsfangst gis vilkår for videre utbygging i samsvar med landets interesser.

Trålerloven må revideres slik at den norske fisker kan være med i tevlinga med andre fiskernasjoner.

Ferskvannsfisket må hjelpes fram.

Industri og håndverk.

Rasjonalisering og utbygging av norsk industri er et vikår for stigende levestandard. Industrireisinga må i første rekke ta sikte på å nytte ut de naturlige rikdomskjeldene i landet : skogen, fisken, malmen og fossene.Staten må støtte granskinga og arbeidet for å finne fram til kvalitetsvarer og spesialartikler som kan hevde seg i konkurransen på det innenlandske og utenlandske markedet. Mer enn før må en prøve å spre industribedriftene utover i byer og bygder.

Industripolitikken må ta sikte på at de ulike deler av landet får et mer allsidig næringsliv med naturlige avsetningsmarkeder for landbruksprodukter, fisk og andre forbruksvarer.

Industriproduksjonen må ikke ensidig bygge på store foretak. De små og mellomstore bedrifter har en naturlig plass i vårt næringsliv, og vilkårene må legges til rette så veksten holder fram på dette grunnlaget.

Håndverksnæringa som er en viktig faktor i vårt næringsliv, må fremmes. De som driver håndverk må støttes, slik at de kan skaffe seg de nødvendige tekniske hjelpemidler. Rekrutteringen til håndverk og industri sikres ved evneprøving, yrkesrettleiing og et godt utbygd yrkesskoleverk. Håndens arbeidere må få en opplæring som er jamverdig med den i andre yrker.

Kraftutbygging.

Utbygginga av våre kraftkjelder er en avgjørende forutsetning for framveksten i alle næringer. I dette arbeidet må staten og kommunene ha ledelsen, så det til enhver tid kan skaffes nok kraft på rimelige vilkår.

Samferdsel og reiseliv.

Gode samferdselstilhøve er det beste middel til å trygge en sunn jamstelling mellom næringer og landsdeler både økonomisk, sosialt og kulturelt. Staten må derfor i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner sette full kraft inn på å bedre vegsambandet. Jernbanenettet må bygges ut og legges om til elektrisk drift. Lokalbåttrafikken og kystfarten gis nødvendig støtte til videre utbygging. Det samme gjelder luftfarten, slik at næringa kan utvikles på en måte som landet er tjent med og som er økonomisk forsvarlig.

Landets naturlige vilkår for økt turistferdsel må utnyttes.

Utenrikshandel og skipsfart.

Vårt land med sine avgrensede naturlige hjelpekjelder kan ikke trygges en høg levestandard uten det er med i en mellomfolkelig arbeidsdeling. Derfor vil Venstre arbeide for å utvide varebyttet mellom Norge og andre land og støtte tiltak som kan hjelpe opp den internasjonale handelen.

Også omsynet til våre store økonomiske interesser i skipsfarten gjør det naturlig for Norge å virke for et fritt varebytte. Som landets viktigste eksportnæring må skipsfarten trygges rimelige arbeidsvilkår, så flåten kan bli stadig mer tevlefør. Venstre ser det som en viktig nasjonal oppgave å hevde Norges stilling på havet.

Sjøfolkene må få bedre vilkår, økonomisk, sosialt og kulturelt.

Penge-, finans- og skattepolitikk.

Målet for pengepolitikken må være å legge vilkårene til rette for den størst mulige produksjon og for en rimelig fordeling av produksjonsresultatene. De ulike næringene og landsdelene bør til enhver tid sikres nødvendig kreditt på rimelige vilkår. I finanspolitikken er et balansert statsbudsjett ikke noe mål i seg sjøl. Det avgjørende er hva pengene blir brukt til og hvilken virkning innkrevingen av de ymse skattene har på produksjonslivet og samfunnets økonomi i det hele. Som regel vil det være riktig å ta sikte på budsjettoverskott i gode år og la staten låne eller bruke av reserver i nedgangstider, når det er fare for arbeidsløyse og sviktende inntekter i næringslivet.

I et moderne samfunn har skattene viktige oppgaver både når det gjelder å jamne ut ulikheter i inntekter og formuer, ved å påvirke forbruket, og gjennom sin innflytelse på retningen av den økonomiske virksomhet. Skattleggingen av bedriftslivet må skje på en måte som ikke truer bedriftenes lønnsomhet, men gir rom for og oppmuntrer til nødvendig kapitaldannelse. Det må trygges et effektivt tilsyn med sjølmeldinger og utlikning. Forbruksskatter og avgifter som særlig rammer familiene eller virker kulturfiendtlige, må unngås. Alle voksne menn og kvinner må skattlegges hver for seg uten omsyn til om de er gifte eller ugifte.

Skattetrykket i kommunene må jamnes ut ved at staten overtar kommunale utgifter og gjennom overføring av skatteinntekter til kommuner med liten økonomisk bæreevne.

Spareviljen må stimuleres.

3. Sosialpolitikk.

Sosialpolitikken har til oppgave å trygge og bedre folkets levekår og sikre en rettferdig og formålstjenlig fordeling av samfunnsgodene der en ikke når fram gjennom den økonomiske politikken.

Venstre ser statens og kommunenes utlegg til sosiale formål som investeringer i folkets helse og arbeidsevne.

For å trygge folkehelsa må det særlig legges vekt på det forebyggende arbeidet. Alle må få høve til regelmessig helsetilsyn. Gjennom en nasjonal kostholdsplan vil en arbeide for å trygge alle en sunn og fullverdig kost.

Sjukehus og pleieheimer som staten, fylkene og kommunene eier, må bygges ut.

De sjuke må sikres tilfredsstillende etterbehandling. Denne bør særlig ta sikte på å gjenopprette arbeidsevne og arbeidslyst. Staten skal sørge for høvelig yrkesopplæring for folk som på grunn av sjukdom eller vanførhet er satt utenfor produksjonslivet. Forsorgen for sinnsjuke og evnesvake må bygges ut.

Trygdene må samordnes i en sosial samtrygd som omfatter hele folket og bygges ut slik at de gir et forsvarlig eksistensgrunnlag vod alderdom, sjukdom, rekonvalesens, uførhet og tap av forsørger. Alderstrygd må gjennomføres for alle. Staten må yte tilskott til nedskriving av prisen på nødvendige og kostbare legemidler.

Arbeidet for bedre tannrøkt må fremmes.

Barnetrygden må utvides til å gjelde alle barn og utbygges med praktiske tiltak for å trygge levekårene for barnerike familier.

Boligspørsmålet bør løses ved samarbeid mellom private, kommunene og staten. Stat og kommune må fremme sambygg. Det må sørges for bedre husbygging på landet.

Målet er at hver familie har sin egen leilighet eller sitt eget hus som fyller kravene til en god, sunn og billig bolig.

Boligpolitikken skal være familievennlig og ta sikte på å lette arbeidet for husmødrene. Særlig vil en arbeide for å skaffe innlagt vann og nok elektrisk kraft til heimene.

Staten og kommunene må legge forholdene til rette så ferie og fritid kan nyttes på en måte som gir sosial og kulturell vekst. Tiltak og organisasjoner som hjelper folk til å utnytte fritida på en måte som styrker kropp og sjel, må få støtte.

Staten må drive et aktivt arbeid for edruskap gjennom lovgivning, opplæring, tilskott til avholdssamskipnader og strengt tilsyn med tillaging og salg av alkohol. Det kommunale sjølstyre i edruskapsspørsmål må hevdes. Tilgrensende distrikter bør få høve til å være med i avstemning om vinmonopolutsalg. Forsorgen for alkoholikere bygges ut.

4. Kulturpolitikk.

Samfunnet må la alle få del i de verdier vår kultur kan gi oss, legge et grunnlag for framsteg i vitenskap og kunst og hjelpe til å skape frie og karakterfaste mennesker med ansvarskjensle overfor samfunnet, med toleranse og respekt for menneskeverd og med evne til arbeid og samarbeid.

Alle må uten omsyn til økonomiske kår og heimsted få del i kulturens goder. I samarbeid med de kulturelle organisasjoner skal staten legge til rette vilkårene for et rikt kulturliv i bygdene.

Alle må få en høvelig utdanning avpasset etter evner og interesser. Skolen skal oppdra de unge til dyktige samfunnsborgere. I større monn enn før må en legge vekt på karakterdanning og kjennskap til samfunnet. Kristendomsopplæringen i skolene må holdes oppe. Folkeskolen må bygges ut så den mest mulig kommer på samme nivå i alle kommuner i landet. Privatskoler må ha rom og rett i skoleverket.

Alle våre skoler bør samordnes under ett departement.

Folkeopplysningsarbeidet må få rommelige kår. Et omfattende samarbeid må skapes mellom skoler, universitet, høgskoler, kringkasting, bibliotek, folkeakademier og andre kulturelle organisasjoner.

Vitenskap og kunst må få kår som svarer til deres høge verdi for hele folket. Venstre vil støtte arbeidet for nasjonal vekst på alle områder av kulturlivet i sunn brytning med strømninger utenfra.

Arbeidet for det norske folkemålet og med å gjennomføre norske former i navneverket må holde fram. Til vi har fått ett norsk skriftspråk, må jamstellinga av de to målene gjennomføres fullt ut.

5. Utenriks- og forsvarspolitikk.

Venstre vil arbeide for økt mellomfolkelig samarbeid og for fritt samkvem på tvers av landegrensene. Venstre støtter den idé som ligger til grunn for dannelsen av De forente nasjoner, og slutter opp om de krefter i verden som hevder frihetens og folkestyrets prinsipper.

Lov og rett skal gjelde mellom nasjonene såvel som mellom de enkelte mennesker. Ikke noe folk kan leve og arbeide i trygghet før åtakskrig blir straffet som brottsverk. For å trygge fred og fridom for alle land, må De forente nasjoner utstyres med maktmidler til å håndheve internasjonale rettsregler.

Forsvaret skal bygge på landets naturforhold og få slike vilkår at det raskt kan nytte nye erfaringer og vitenskapelige resultater, bli et vern om Norges nasjonale selvstendighet og hjelpe til å oppfylle landets internasjonale forpliktelser.

Skyttersaka må støttes effektivt.

Et viktig ledd i forsvaret er å styrke den åndelige og moralske motstandskraften i folket.