FOLKESTYRE MOT KAPITALMAKT

SF - Arbeidsprogram 1969-73

vedtatt på landsmøtet 24.-26. mai 1969.

FOLKESTYRE MOT KAPITALMAKT

Vårt land er en del av den kapitalistiske verda.

Kapitalismen gir økonomisk vekst for dei rike i verda men ikkje trivsel og rettvis fordeling av verdiane.

Kapitalismen skapar ein unyttig vareflaum i dei rike land men han kan ikkje skaffe menneska nok mat, frisk luft og reint vatn. Han gjer dei rike land rikare - og dei fattige fattigare.

Moderne kapitalisme tyder rovdrift på naturressursane, forgiftning av jord, luft og vatn, øyding av gardsbruk og dyrkingsjord - han set heile vårt livsmiljø i fare.

Storkapitalen styrker sitt grep om vårt samfunn. Den vesle gruppa som kontrollerer storkapitalen her i landet, avgjer korleis ressursane skal brukast, om folk skal få arbeid og kvar dei skal arbeide. Bygdesamfunn og fiskevær blir utarma, matproduksjonen i ei hungrande verd løner seg ikkje, arbeidsplassar og ressursar blir konsentrerte i nokre få pressområde. Det blir bustadnaud, trafikkaos, luftforgiftning og lange arbeidsreiser, og overfolking skapar menneskefiendslege miljø. I kapitalens interesse avskaffar strukturrasjonaliseringa tusener av arbeidsplassar til særlege skader for steder med einsidig næringsgrunnlag. Styresmaktene tilrettelegg for dette, og dei hjelper storkapitalen til større profitt, m. a. gjennom moms-systemet som veltar skattetyngslene over på forbrukarane, gir skattelette til næringsliv og toppinntektene.

Utenlandsk storkapital kjøper opp norske bedrifter og får meir og meir hand om den økonomiske utviklinga. Heile industrigreiener er under framand kontroll. Kvar fjerde aksje i privat bergverk og industri har eigar i utlandet. I aukande grad blir den norske økonomien styrt utanfrå for å tene interessane åt stormaktene i vest og krigsøkonomien deira. NATO-medlemskapen bind oss til ein militærallianse av rike land, og våre "våpenbrør" fører kolonikrigar mot verdens fattige folk, t.d. i Vietnam, i Angola og Mozambique. Landet vårt er blitt eit hjul i den største militær- og krigsmaskin i verdenshistoria, ein NATO-base mot aust.

Den stadig sterkare utbytting og umyndiggjering av arbeidsfolk, atomtrugsmålet, hungerkatastrofen, faren for naturressursar og livsmiljø viser at anten må vi avskaffe kapitalismen eller så knuser kapitalismen oss.

Kampen mot kapitalismen har til mål å flytta makt frå dei få til mange. Stortinget er berre eit av maktsentra i vårt samfunn. Viktige avgjerder som fastlegg folks livsvilkår blir tatt andre stader. Derfor må kampen om makt i samfunnet bli ført overalt, der maktbruk skjer, - i næringslivet, i organisasjonane, i lokalsamfunnet, i skoleverket osb.

På Stortinget står SF avleine om å verne det arbeidande folks interessar i kampen mot kapitalismen.

Arbeiderpartiet og dei borgerlege parti er berre opptekne av slagsmålet om regjeringstaburettar - i politikk er det berre nyansar som skil. SF representerer det einaste alternativet for ein ny politikk i kampen mot det økonomiske systemet som held vedlike og styrker urett mot og misbruk av det jamne folk i vårt land og internasjonalt. På Stortinget vil SF's talsmenn avsløre dette systemet, vise vegen til eit betre samfunn og stri for reformer som kan lette kåra for arbeidfolk så lenge vi må leve under kapitalismen.

SF's politiske hovudmålsetting er :

- å bryte med den økonomiske og militære blokkpolitikken og i solidaritet med verdens fattige og undertrykte folk kjempe for deira frigjering frå utbytting og træiking.

- å bygge eit sosialistisk Noreg med folkestyre på alle samfunnsområde etter føresetnadene i vårt land, slik at det arbeidande folket får den reelle økonomiske og politiske samfunnsmakta.

- å skape like vilkår for alle i dette landet, same kvar dei bur eller kva dei gjer.

I valperioden som kjem, vil SF i Stortinget legge særleg vekt på å følgje opp desse hovudsakene :

- frigjering frå NATO og blokkpolitikken og kamp mot medlemskap i Fellesmarknaden.

- nasjonalisering av bank- og kredittstellet og storindustrien, slik at investeringane kan fordelast etter det samfunnet treng, lette presset på storbyane og bygge ut bygdesamfunnet.

- stans i utenlandsk oppkjøp av norsk industri og naturressursar.

- full utnytting av naturressursane i jordbruk og fiske og effektivt vern om dyrkingsjorda.

- styrking av folkestyre i lokalsamfunnet, innføring av demokrati i arbeidsliv og skole.

- støtte det arbeidande folks inntektskamp ved å arbeide foravskaffing av lønsnemnd og gå mot samordna inntektsoppgjerder og andre tiltak som avgrensar retten for arbeidarane, fiskarane og bøndene til å kjempe for betre kår.

- full likestilling mellom arbeidarar og funksjonærar med omsyn til arbeidstid, lønsvilkår og andre arbeidsvilkår.

- lovgjeving som forbyr diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av rase, kjønn eller alder.

- vern om arbeidsplassane og sikring av arbeidarane sin rett til arbeid og inntekt.

- forbod mot tidsstudie- og rasjonaliseringssystem som gjer mennesket til ein maskin og bryt ned arbeidaren si helse i kapitalens jakt på større profitt.

- kamp mot moms-reformen og usosiale skattelover.

- bustadbygging i staden for unødvendige bank- og forretningspalass, full utbygging av dagheimar og barneinstitusjonar.

- økonomisk og politisk samarbeid i eit alliansefritt Norden i kamp mot imperialisme og blokkpolitikk.

- politisk solidaritet og økonomisk støtte til framstegskreftene og frigjeringsrørslene i de fattige land.

SF's politikk i perioden er konkret utforma i arbeidsprogrammet 1969 - 1973.

Utenrikspolitikk

Det er i dag tydeligere enn noensinne at det er stormaktenes blokkpolitikk som truer freden. Ledere i USA og Sovjet er opptatt av å bevare kontrollen i sine egne "interessesfærer", en maktpolitikk som folket i Tsjekkoslovakia og Hellas er falt som ofre for.

Det kapitalistiske system som domineres av USA, er i dag den viktigste hindring for u-landas utvikling. Bare en radikal omlegging av de rike lands politikk kan gjøre det mulig for u-landa å utvikle sine ressurser til beste for sine egne folk.

Norge har stilt seg på feil side i den internasjonale klassekampen. Økonomisk, handelspolitisk og militært har Norge blitt en del av den imperialistiske blokken.

Sosialistisk Fokepartis mål er å bidra til at Norge bryter ut av det økonomiske, politiske og militære system vi i dag er bundet av. Kampen mot imperialismen og kampen for et sosialistisk samfunn er to sider av samme sak.

På denne bakgrunn vil SF særlig arbeide for disse sakene :

1. SF går inn for at Norge melder seg ut av NATO og fører en alliansefri utenrikspolitikk. Partiet vil aktivt støtte tverrpolitisk arbeid mot NATO.

2. SF går inn for militær avrustning av Norge. Avrustningen bør skje gjennom en gradvis nedtrapping av militærbudsjettet. Planmessig gjennomført vil en slik politikk kunne føres langt mot målet i løpet av en fireårs periode.

3. I arbeidet for en européisk fredspolitikk går SF inn for :

a) Et avtalefestet atomfritt Norden og atomfrie militært uttynnede soner i Europa.

b) Anerkjennelse av Oder-Neisse- grensen mellom Tyskland og Polen.

c) Anerkjennelse av DDR.

d) Nøytralisering og demilitarisering av de to tyske stater.

4. Norges politikk i FN må ta sikte på å støtte kampen mot økonomisk undertrykkelse og militær aggresjon. Norge må gi sin støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser, og søke å hindre at FN's fredsbevarende styrker blir brukt til å motarbeide folkenes frigjøringskamp. Norge må aktivt arbeide for at alle stater blir medlem av verdensorganisasjonen.

5. SF vil arbeide for at Norge anerkjenner Den Folkedemokratiske republikken Korea og Den Demokratiske Republikken Viet Nam. Den norske skipsfarts og handelsboikotten av Cuba, Nord-Viet Nam og Nord-Korea må opphøre.

6. Norge må ikke gå inn i det vest-europeiske Fellesmarked og Norges søknad om medlemskap må trekkes tilbake.

7. Det politiske og økonomiske samarbeidet i Norden må ha til formål å fremme interessene til Nordens folk og kampen mot blokkpolitikk og imperialisme. Sammen med sosialistiske krefter i andre nordiske land vil SF arbeide for samarbeidstiltak som tjener dette formålet.

Det er en sentral oppgave å oppheve den politiske splittelsen i Norden ved at Danmark, Island og Norge trer ut av NATO og sammen med Sverige og Finland former ut en alliansefri utenrikspolitikk. De nordiske land må skape et felles forsvar mot den internasjonale storkapital og tre inn i et økonomisk samarbeid på et planøkonomisk grunnlag. De planer som er lagt fram for nordisk samarbeid (NORDØK) tar sikte på en tilnærming av de nordiske lands økonomi til Fellesmarkedet. Viktige trekk ved planene har videre til formål å styrke kapitalkreftene. Slike tiltak må arbeiderbevegelsen gå imot.

8. Norges handelspolitikk overfor u-landa må endres, bl.a. med sikte på å fjerne alle restriksjoner på vår import av deres industriprodukter og halvfabrikata. En slik politikk forutsetter en samfunnsmessig planlegging for å sikre lønnstakernes interesser i de svake næringer. Stabile priser på u-landas råvarer må garanteres.

SF vil motarbeide at norske konserner investerer sin overskuddskapital i den fattige del av verden for å nyte godt av billige råstoffer og billig arbeidskraft. SF går inn for en betydelig økning av de direkte kapitaloverføringer fra Norge til u-landa. En vesentlig del av de ressursene som vil frigjøres ved nedrustning av Norge, må settes inn i denne sektor. Norges utviklingshjelp må mest mulig konsentreres om de land som gjennom sitt politiske system har lagt grunnlaget for at økonomisk vekst vil komme hele folket til gode. Norge bør yte økonomisk støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser.

9. Nedrustningsutvalget må få en bredere politisk sammensetning, en uavhengig stilling med utvidet mandat og større bevilgninger.

10. Vernepliktsbegepet må utvides. Så lenge den nåværende forsvarsordning eksisterer, må følgende former for tjeneste likestilles med de nåværende vernepliktsformer : FN-tjeneste, fredskorpstjeneste, og tjeneste i undervisning, forskning og opplysningsarbeid med internasjonalt samarbeid og fred som hovedmål. Dessuten må det gis opplæring i ikke-volds-forsvar.

11. Rett til militærnekting på politisk grunnlag må godkjennes fullt ut, og SF vil aktivt støtte de vernepliktige som nekter å utføre tjeneste i NATO-forsvaret.

Økonomisk politikk:

De fleste økonomiske beslutninger treffes i dag i direksjoner i banker og storbedrifter, i maktsentra som ikke er underlagt folkets kontroll. Disse beslutningene tar sikte på å styrke selskapenes økonomiske makt og strategiske posisjon, og vil ofte gå på tvers av det som er samfunnets beste.

Strukturrasjonalisering og andre typer rasjonaliseringstiltak skjer som ledd i maktkampen mellom selskapene, og lønnstakerne må bære byrdene ved denne kampen.

Utenlandsk kapital eter seg inn i det norske næringslivet og flytter avgjørende beslutninger til økonomiske maktsentra utafor landets grenser. Mens rasjonaliseringsjaget særlig rettes mot den enkelte arbeider, sløses det stadig større økonomiske ressurser i markedsføring og reklame, til privat og offentlig byråkrati. Privat luksusforbruk øker nå stadig på bekostning av de kollektive goder. Privat sløsing på den ene siden og offentlig nød på den annen, distriktsproblemer og pressproblemer skyldes at samfunnet ikke har innflytelse over hvordan de vesentligste deler av landets produksjonsresultat disponeres.

Myndighetenes økonomiske politikk går ut på å stadfeste og å følge de utviklingstendensene en mener å spore i det private næringslivet. Offentlig planlegging blir derfor i alt vesentlig planlegging på etterskudd for å rette opp de alvorligste sosiale skadevirkningene ved en samfunnsutvikling som de folkevalgte organer ikke har kontroll over.

Dette har ført med seg en sterk konsentrasjon av kapital på stadig færre hender og en konsentrasjon av virksomhet i pressområder med tilsvarende nedleggelse og avfolking i utkantstrøk.

Samtidig er kapitalkonsentrasjonen i industrien blitt brukt til en automatisering og rasjonalisering som truer stadig flere arbeidstakere med arbeidsløshet. Gunstige avskrivnings- og beskatningsregler har ført med seg overinvesteringer og feilinvesteringer som verken trygger produksjon eller sysselsetting.

Bare en fullstendig omlegging av det økonomiske system i sosialistisk retning kan løse disse problemene.

Kampen for dette må føres i Stortinget, i bedriftene og på andre arbeidsplasser ved at lønnstakere, fiskere og bønder hver på sin plass går til angrep på kapitalismens maktposisjoner.

SF's målsetting er et sosialistisk Norge der folket eier produksjonsmidlene og rår over produksjonsresultatene, og der ressursene i samfunnet blir disponert på en rettferdig, planmessig og rasjonell måte av folkevalgte organer.

Gjennomføringen av denne målsettingen betyr en dyptgripende demokratisering av næringslivet og produksjonsvirksomheten på alle trinn fra den enkelte bedrift til nøkkelposisjonene i finans- og kredittvesen. Demokrati på arbeidsplassen med bestemmende myndighet til de ansatte er et viktig og nødvendig ledd i en slik demokratisering.

Vi går inn for samfunnets overtakelse av de viktigste transport- og samferdselsmidlene som i dag er på private hender, av handelsflåten, store skogeiendommer, de viktigste industrier, bergverksindustrien, malmleier, mineralrikdommer og kraftkilder.

Med samfunnsovertakelse mener vi ikke at all makt og kontroll over næringslivet skal utøves av staten. Det er de som arbeider i bedriftene som skal ha herredømme over produksjon og omsetting i samarbeid med folkevalgte organer.

Som dagsaktuelle krav vil SF gå inn for følgende:

Å overføre banker, forsikringsselskaper og andre kredittinstitusjoner til samfunnseie. Disse får sine budsjetter og sin utlånsvirksomhet fastlagt av Storting, kommunestyre og andre demokratiske organer.

Utenlandske oppkjøp av norske bedrifter er en trussel mot arbeidsplassene og innskrenker vår økonomiske og politiske handlefrihet ytterligere. SF vil derfor gå mot utenlandske oppkjøp av norske bedrifter og utenlandske nyetableringer i Norge.

Det er lønnsmottakerne og det offentlige som i dag må bære byrdene ved strukturomleggingene i næringslivet. Ved enhver strukturrasjonalisering er det derfor et ufravikelig krav at de ansatte får reell innflytelse over omleggingstiltakene og den framtidige driften. Bedriftsklubbene og de offentlige myndigheter må ha full tilgang til alle regnskaper og disposisjonsplaner i bedriftene.

SF ser det som en viktig oppgave å reise nye statsbedrifter i vanskeligstilte områder og å arbeide for statlig støtte til lokale og kooperative næringstiltak. Driften av slike foretak må innpasses som deler av de økonomiske retningslinjer som Stortinget trekker opp. Dermed er det også mulig å oppnå et landsomfattende samvirke.

SF vil også at tidligere statseide overskuddsbedrifter som er gått over på private hender, går tilbake til det offentlige.

For å hindre at et allmektig statsbyråkrati vokser fram, er det nødvendig at folkevalgte organer i lokalsamfunnene, i kommunene og i fylkeskommunene trekkes aktivt med både ved planleggingen og ved den konkrete utformingen av tiltak.

Det må legges opp en samlet investeringsplan for hele landet. Hver bransje må ses som en helhet med plass for både store og små bedrifter. Det innføres effektiv prisregulering og priskontroll, og denne gjøres enklere ved at det i bedriftene gjennomføres ensartede regnskapssystemer. Utbyttebegrensning gjeninnføres. Kapitalgevinsten må skattlegges hardere, og det må innføres strengere avskrivningsregler for storbedriftene.

Stat og kirke

SF er prinsipielt for opphevelse av statskirkeordningen og går inn for full likestilling mellom alle trossamfunn og trossyn. Inntil dette kan gjennomføres, bør prestene fritas for alle sivile embetsplikter i forbindelse med fødsel, ekteskap og død.

Ved inngåelse av ekteskap gjøres borgerlig vigsel obligatorisk.

Demokratiske reformer

SF vil arbeide for avvikling av monarkiet og overgang til republikk.

SF vil ha folkeavstemming i viktige politiske spørsmål. Stemmerettsalderen må settes ned til 18 år.

Vi må få en valgordning som sikrer mindre partier fordelingsmandatene om de for hele landet når over 2 prosent av stemmene eller oppnår et distriktsmandat.

Sf krever lovforbud mot at aksjeselskaper og andre firmaer skal kunne yte økonomisk støtte til politiske organisasjoner og institusjoner.

De valgte stortingsmenn skal være forpliktet til gjennom regelmessig åpne møter å redegjøre for sitt arbeid i Stortinget.

SF krever full klarlegging av virksomheten til det hemmelige politiet (overvåkingspolitiet).

Miljøpolitikk

Tidligere har menneskeheten ikke tatt hensyn til følgene av sin virksomhet for livet på vår klode, men nå er befolkningseksplosjonen og industrialiseringen i ferd med å gripe avgjørende inn i jordens biologiske kretsløp. Gjennom sitt avfall og sine produkter er menneskene i ferd med å forgifte luft, vann og jord. Problemet er verdensomfattende og tilsier drastiske tiltak av internasjonal karakter. Det må satses langt mer enn hittil på befolkningskontroll i alle land, og forurensningene må stanses.

SF mener at det ikke er naturvern bare å sikre rekreasjonsområder. Hele landet må snarest beskyttes mot ødeleggende inngrep. Forurensningene gjelder ikke lenger bare i bedrifter og tettbygde strøk, men i alle områder.

Skal forgiftningen av vårt livsmiljø stanses, må det offentlige gripe direkte inn ved bl. a. å forby utslipp, påby renseanlegg og stoppe framstillingen av enkelte produkter. En rekke kjemiske midler, deriblant plantevernmidler, må straks forbys, og vi må få kontroll med restkonsentrasjonene av giftige stoffer i planter, dyr og næringsmidler. Det må være et hovedprinsipp at avfallsstoffer bearbeides slik at de i stedet for å forgifte omgivelsene bringes tilbake til produksjonen. Avfallsprodukter må ikke tømmes i vassdrag og i havet, og søppel må ikke forbrennes slik at det forårsaker luftforurensninger. Det må settes i gang storstilte forsøk med ulike rensemetoder som kan uskadeliggjøre giftstoffene og skape gjødsel av avfallet.

SF mener vi må satse mye mer på den forskningen som gir oss muligheter til å forstå de grunnleggende biologiske, biokjemiske og medisinske prosessene i oss selv og i våre omgivelser. Først med et solid kjennskap til disse prosessene kan vi vurdere de fulle virkningene av vår virksomhet og våre inngrep i naturen.

Det må opprettes et statlig organ med vid myndighet til å ta seg av arbeid mot forurensninger såvel nasjonalt som internasjonalt, med avgjørende innflytelse i konsesjons- og industriutbyggingssaker innenlands og med midler til å gjennomføre effektiv forskning og kontroll såvel innenfor som utenfor bedriftene, og i samfunnet forøvrig.

Bare en omlegging av det økonomiske systemet i sosialistisk retning kan løse disse problemene fullt ut ved at samfunnet får kontroll med kapitalkreftene og kan forhindre at kortsiktige profittønsker fortrenger hensynet til det totale livsmiljø. .

Distrikspolitikk

I dag blir distriktene tappet for ressurser og arbeidskraft samtidig med at arbeidsplasser og bosetting mer og mer konsentreres i noen få bysentra.

Dette fører til avfolking av bygdene i mange landsdeler og til overfylte, utrivelige industri- og bysentra med boligproblemer, trafikk-kaos, mangel på kollektive institusjoner, lang veg til og fra arbeidet, helsefarlig luft og psykisk press.

Med utkant-Norge mener SF i første rekke de distrikter langs kysten og i innlandet som i vesentlig grad baserer sin økonomi på primærnæringene, fiske, jordbruk og skogbruk. SF går inn for at bosettinga i hovedtrekkene skal bevares. Vi vil satse på å legge arbeidsplassene der folk ønsker å bo, og ikke la snevre bedriftsøkonomiske interesser bestemme bosettinga. Menneskene skal ikke tilpasses næringslivet - det er næringslivet som skal tilpasses menneskene.

Det er ikke i første rekke rasjonalisering, men økonomisk makt og strategisk posisjon som avgjør hvor lønnsom en næring er. Denne økonomiske makt og sterke strategiske posisjon har våre myndigheter konsekvent lagt i hendene på industri- og handelskapitalen. SF vil legge opp næringspolitikken ut fra en helhetsvurdering av hva som tjener hele det arbeidende folks interesser. Folket, ikke kapitalkreftene, skal avgjøre hvor ressurene skal investeres.

SF går inn for :

- å stanse den avfolkingspolitikken som har vært ført.

- å utjamne forskjellene i den økonomiske og næringsmessige utvikling landsdeler og distrikter i mellom.

- å dempe pressproblemene i de større befolkningssentra.

Når det gjelder distriktene vil derfor SF arbeide for:

- å utnytte naturressursene i jordbruk, fiske og skogbruk fullt ut, men uten å drive rovdrift.

- å foredle råvarene i langt større grad i bygdene, slik at fortjenesten ved videreforedling kommer dlstriktene til gode. Inntekten i primærnæringene økes slik at ulikheten i lønnsnivå oppheves.

- å skaffe arbeid på hjemstedet for befolkningen i distriktene, særlig de arbeidsløse og arbeidstakere som har sitt arbeid langt fra hjemmet.

- å gi distriktene større del i de velferdsgoder som eksisterer i landet for øvrig.

- å sikre en pris for alle varer inkludert elektrisk kraft i hele landet.

For å oppnå dette vil SF arbeide for :

1. Samfunnstyring over de totale utlånsmidler slik at det blir tilstrekkelig kapitaltilgang til realisering av utbyggingsplanene for distriktene.

2. Effektiv etableringskontroll for å styre ekspansjonen i næringslivet fra de økonomiske pressområdene til utbyggingsområdene.

3. Ny fordeling av offentlige inntekter mellom stat, fylke og kommuner slik at kommunenes andel økes. Utlånsrammen for kommunalbanken utvides og støttefordelingsmidlene økes.

4. Mer statlig industrireising i distriktssentra.

5. Oppretting av regionale og kommunale utbyggingsselskap som har til formål å planlegge, finansiere og sette i gang næringstiltak i regioner og kommuner med utviklingsproblemer.

6. Utbygging av kommunikasjonene i utkantsentra : jernbanens stamlinjer føres videre nordover og ferger og bruer drives av det offentlige. Kostnadene til frakt, teletjeneste og reiser utjevnes.

7. Spesielle skatteregler og avgifter som påvirker bedriftenes lokaliseringsvalg, bl.a. spesielle verdistigningsavgifter på disponering av grunn og bruk av lokaler til næringsliv og avgifter på bruk av arbeidskraft i pressområdene.

8. Særlig vil SF gå inn for at samenes hevdvunne, juridiske rettigheter til land og vann styrkes. Det ansettes en ombudsmann som kan bistå med dette. Det økonomiske liv styrkes ved varierte erverv.

I distriktsplanleggingen er det viktig å vurdere det enkelte lokalsamfunn under ett i stedet for de enkelte næringer isolert. Avgjørelsene må dessuten desentraliseres til lokale, folkevalgte organer.

Jordbruk

Jordbrukspolitikken må alltid ha til mål å utnytte mest mulig det naturgrunnlag vi har for matproduksjon her i landet. Med den økende matmangel i verden må det bli slutt på at matjord blir tatt ut av produksjon, brukt til tomter eller lagt brakk ved fraflytting. Staten må nytte overproduksjonen i jordbruket i kampen mot matmangelen i verden.

I tillegg til bærekraftige familiebruk må produksjonsgrunnlaget også beståav mindre bruk som kan inngå i yrkeskombinasjoner med fiske, skogbruk, hagebruk, industri, håndverk osv.

Rasjonaliseringen av næringen bør i størst mulig utstrekning skje igjennom granne- og grende-samvirke, gjennom omsetnings- og foredlingssamvirke. Skattereglene endres slik at det fremmer samdrift og det ytes offentlig støtte til kollektive driftsformer.

Forholdene legges til rette for å utvide samarbeidet mellom produsent- og forbrukerkooperasjonen. Samvirkeorganisasjonene bør støttes i arbeidet med å utjamne lønnsomhetsforholdet mellom landsdelene, mellom store og små bruk og mellom bruk med ulike naturvilkår.

Jordloven må endres slik at den tjener utbyggingen av familiejordbruket. Odelsloven endres slik at den ikke kan utnyttes til spekulasjon, og slik at kvinner stilles på like fot med menn.

Skogoppsyn og jordstyre må få myndighet til å sørge for forsvarlig drift på private og offentlige bruk. Store fjellvidder som eies av private må nasjonaliseres.

Fag-opplæringa i jordbruket må bli mer effektiv. Det er særlig viktig at denne opplæringa blir en naturlig yrkesutdanning i bygdesamfunnet for både jenter og gutter. I den faglige utdanninga i jordbruket må kunnskap om foredling og omsetning styrkes.

Den politiske ledelse av bygdesamfunnet må bli langt mer effektiv enn tilfellet er nå. Det lokale folkestyret må fornyes både i form og innhold. Herredstyrene, jord- og skogstyrene, yrkesmessige faglag på bygdene, sammen med de kommunalt tilsatte fagmenn som herredsagronomer, herredsskogmestre o. l. må kunne gjøre et felles forum for en virkelig bygdeledelse med perspektiv.

Fiskeri

SF mener at den ensidige utbygging og konsentrasjon av næringen omkring noen få større sentralanlegg, verken er i fiskernes, kystbygdenes eller landets interesser.

Fiskeflåten og produksjonsanleggene må moderniseres og effektiviseres innenfor rammen av en desentralisert struktur og en framtidig industristruktur der produksjons-samvirke er det dominerende prinsipp i planlegging og utbygging. Selv om produksjonsprosessen dermed blir basert på små, kooperative enheter, er det ønskelig at salgs- og omsetningsapparatet forenkles og baseres på større, sentraliserte enheter med den oppgave å tjene de mindre primærprodusentene.

SF vil støtte fiskeriorganisasjonenes krav om sentralisering av fiske-eksporten. Fiskeriorganisasjonene må ta aktivt del i denne utbygginga. De muligheter som råfiskloven, konsesjonsloven og andre lovbestemmelser gir til å utbygge og sikre næringsinteresser, må utnyttes i høyere grad og mer målbevisst enn tilfellet har vært til nå. Sosialistisk Folkeparti vil arbeide for at fiskerne og fiskernes egne organisasjoner økonomisk og faglig blir i stand til å ta hånd om hele næringen, fra fisk og tilvirkning til eksport.

En høyere fiskeriutdanning, som også omfatter produksjons- og eksportleddene, må kombineres med en omfattende utbygging av samvirketiltakene i fiskerinæringa. Etter SF's syn bør Fiskerihøyskolen knyttes til det planlagte Universitet i Tromsø.

Fiskarbankens diskriminering av søknader til båter under 60 fot må opphøre.

SF krever at alle trålere, både norske og utenlandske, både stortrålere og småtrålere, må henvises til å fiske utenfor 12 nautiske mil. Landing av fisk og sild fra utenlandske fiskefartøyer forbys i norske havner.

Sosialistisk Folkeparti vil motsette seg at utenlandsk kapital og andre spekulative kapitalinteresser får øke sin innflytelse i norsk fiskerinæring. De konkurransemessige fordelene som disse har oppnådd, må oppheves. Uthulingen av loven om eiendomsrett til fiskefartøyer må stanses. De konserner som har fått etablere seg i norsk fiskerinæring, må ikke få bygge ut sin egen trålerflåte. SF tar dessuten avstand fra at norske skipsredere får investere spekulasjonskapital i fabrikktrålere, som leverer fisken direkte på markedene ute i Europa.

Staten må langt sterkere enn i dag ta initiativ til å få i gang en ustrakt produktutvikling i offentlig regi. Denne utvikling av nye produkter av fisk må ta sikte på å finne fram til ferdigvarer som kan produseres på mindre fiskebruk langs kysten.

Skogbruk

Norge importerer i dag en stor del av det virke som går til treforedlingsindustrien, samtidig som skogsarbeiderne har stigende arbeidsledighet og skog forringes, fordi det ikke blir avvirket forstmessig forsvarlig.

SF går derfor inn for at avvirkingen i skogen skal bestemmes av organ der skogseierinteressene utgjør et mindretall. Organet bør omfatte skogsarbeiderne, kommuene og staten, samt skogeierne.

Rasjonaliseringstiltak ved avvikling i skogen må alltid ses i forbindelse med interessene til skogsarbeiderne.

De sosiale utgiftene i forbindelse med tømmerhogging, barking og annet arbeid i skogen, bør belastes det tømmer som blir hogd, og ikke den enkelte skogeier. Ved å legge avgiften for sosiale utgifter på selve kubikkmassen av avvirket tømmer, styrker en skogsarbeidernes yrkesmessige situasjon og skaper fondsgrunnlag for en planmessig trygging av arbeidsplassene i skogen.

Skogløse bruk der brukeren trenger og kan utnytte skogen som arbeidsinntekt ved siden av jordbruket, bør få kjøpe skog.

Statlige og fylkeskommunale organ for skogstilsyn og taksering må styrkes og få mer bestemmende innflytelse på planleggingen av den årlige avvirkingen av skogen. En samordning her med tømmersalgslaga kan gi den nødvendige oversikt og plan for norsk skogbruk. Prismessig må det skje en helhetsvurdering av skognæringa, slik at arten av foredlig også er en faktor ved prisfastsetting og utjamning.

Bolig-og tomtepolitikk

SF vil aktivt arbeide for en endring av den byplanlegging som rår i vårt land. De større byene er på vei til å bli bo- og arbeidsmaskiner som ikke tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov. SF vil på det sterkeste motarbeide at byene planlegges ut fra snevre effektivitets- og profitthensyn. Et typisk eksempel på slik planlegging er utbyggingen av Vaterland i Oslo.

De folkevalgte organers stilling må styrkes i forhold til kapitalinteressene og til det kommunale og private ekspertvelde.

Vi mener at hele kommunikasjonssystemet i storbyene må omlegges, bl. a. ved at privat bilkjøring i sentrum forbys og ved at kollektiv transport gjøres gratis.

De store traffikkårer må legges utenfor bysentrene, ikke tvers gjennom dem.

SF vil satse på totalt «levemiljø», ikke på isolerte boligområder. Forholdene legges til rette for en blandet bebyggelse av sosiale institusjoner, boliger, forretninger, kontorer og industri.

Vanlige lønnstakere kan i dag vanskelig makte å betale innskudd og leie for en ny bolig. Husbankrenten er fordoblet, og de rente- og avdragsfrie stønadslån er forsvunnet. Den sosiale boligbygging er i ferd med å bli borte. Samtidig , legger bygging av luksusboliger sterkt beslag på tomtegrunn, lånekapital, arbeidskraft og materialer, og disse subsidieres av samfunnet gjennom de gjeldende skatteregler.

Motto for boligbyggingen i de kommende år må være :

Gjenreising av den sosiale boligbygging !

Målene vi sikter mot er :

BoIiger med god standard, finansiert slik at folk med alminnelig inntekt kan klare å betale uten å «bo seg ihjel».

Boligområder som inneholder alle nødvendige institusjoner, kollektive service-tiltak og friarealer med mulighet for aktivitet og virksomhet for alle aldersgrupper.

Trafikksikre boligområder med lett og trygg adkomst til institusjoner, friarealer og offentlige kommunikasjonsmidler.

Midlene vi vil bruke er:

Norges Kommunalbank må settes i stand til å gi kommunene nødvendig økonomisk støtte til grunnkjøp for å sikre nok tomter.

Ekspropriasjonsreglene må gjøres mer effektive og erstatningen må beregnes på grunnlag av den nytte eieren har hatt av eiendommen tidligere.

Private byggeselskaper må ikke gis adgang til oppkjøp av byggegrunn. Unødig bruk av dyrket og dyrkbar jord til byggegrunn forhindres bl. a. gjennom lovgivningen.

Utlånsrammen for boliglån økes, og rentenivået senkes. Arealbegrensningen gjøres fleksibel slik at det tas hensyn til husholdningens størrelse.

Privat eiet byggegrunn beskattes etter omsetningsverdi. Offentlig subsidiering av luksusboliger bortfaller.

Utvikling av rasjonelle byggemetoder oppmuntres, og innsparing som følge av rimelige og bedre byggemåter må komme de boligsøkende til gode.

Arbeidspolitikk

Samfunnet må legge forholdene til rette slik at den grunnlovsfestede retten til arbeid blir en realitet. Stortinget må sørge for at kapital som skal investeres i arbeidsplasser, i den grad det er nødvendig, dirigeres til strøk med svakt næringsgrunnlag slik at tilstrekkelig sysselsettingsmuligheter for kvinner og menn skapes og bevares. Den skjulte arbeidsløshet blantkvinner og ungdom må vies særlig oppmerksomhet. Distriktenes arbeids- og tiltaksnemnder gis økonomisk grunnlag for å virke som sysselsettingsfremmende organer. Kvinnenes medvirkning må økes.Nemndene gis fullmakt til på eget initiativ å sette i gang ekstraordinære tiltak for å hindre at noen blir uten beskjeftigelse.

Manglende offentlige tiltak på flere områder hindrer særlig kvinnenes muligheter til arbeid. Det må legges betydelig vekt på at både kvinner og menn med familieforpliktelser kan få reell adgang til lønnet arbeid gjennom tiltak som samtidig ivaretar familiens behov.

Enhver som melder seg som arbeidstaker, har krav på å bli tilvist arbeid på sitt hjemsted.

Der dette ikke er mulig, holdes vedkommende skadesløs hva angår flytting og anskaffelse av bolig. Når det er behov for det, skaffes familiebolig.

Fra den dato arbeidssøkende blir registrert som arbeidsledig, er vedkommende garantert en årlig arbeidsløshetslønn fra det offentlige.Denne lønn skal for voksne arbeidstakere være minst 80 pst. avindustriarbeidernes gjennomsnittsinntekt, og dekkes av offentlige fond basert på premie fra arbeidsgiverne.

Arbeidstakere som blir oppsagt på grunn av rasjonalisering eller liknende betales full lønn av arbeidsgiver i seks måneder.

SF vil arbeide aktivt og målbevisst, så vel i som utenfor Stortinget, for at demokrati i arbeidslivet skal gjennomføres så fort som mulig. Med demokrati i arbeidslivet menes her at alle ansatte, sammen med representanter stat / kommune, skal ha den avgjørende myndighet i alle spørsmål på den enkelte bedrift. Det er en hovedoppgave innen arbeidslivet å sørge for like kvinner og menn overalt i arbeidslivet. Likelønnsprinsippet må ikke omgås ved at kvinnelig arbeidskraft skyves over i lavtlønnsyrkene. Det vedtas en lov som forbyr diskriminering av arbeidstakere og arbeidssøkere på basis av rase, kjønn eller alder.

Arbeidstakere med barn må få rett til fravær med lønn når barna er syke, og fortrinnsrett til ferie i den ordinære skoleferien.

I tillegg til ordinær feriegodtgjørelse betales et fast ferietilskott likt for alle lønnstakere. Ferieloven må revideres, slik at arbeidere på helkontinuerlig skift får samme rettigheter som andre arbeidstakere.

All arbeidsformidling må foregå i det offentliges regi slik at kvinner og menn får tilfredsstillende yrkesrettleiing, voksenopplæring og muligheter til arbeidsplassering uten diskriminering på grunn av kjønn.

Opplysningsvirksomheten for å fremme likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet må styrkes.

For å sikre de lavest lønte, lovfestes en minstelønn for alle arbeidere som svarer til minst 80 pst. av en industriarbeiders gjennomsnittsinntekt.

Full lønn under sykdom og permisjon under svangerskap lovfestes. Sykelønnen regnes fra første dag. Lønn under svangerskapspermisjon dekkes av det offentlige, og permisjonstiden forlenges.

Yrkesvalghemmede har krav på samme økonomiske utbytte av sitt arbeid som andre, og de må skaffes vernede arbeidsplasser.

Streikeretten må respekteres fullt ut. Bruken av lønnsnemnd, frivillig som tvungen, må opphøre. Loven om frivillig lønnsnemnd oppheves.

Paragraf 35, pkt. 7 i arbeidstvistloven, som gir meklingsmannen rett til å kople sammen avstemningsresultater, fjernes fra lovverket.

Likestilling mellom arbeidere og funksjonærer i arbeidstid og sosiale goder gjennomføres.

Arbeidstida settes ned til maksimum 38 timer pr. uke. For skift- og gruvearbeidere og i tunge og helsefarlige yrker settes arbeidstida ned til maksimum 36 timer.

Rett til redusert arbeidstid gjennomføres for kvinner og menn som har omsorg for små barn, for personer med redusert arbeidsevne p. g. a. alder, sykdom eller annen funksjonshemming, for personer som behøver videreutdanning og for andre som ikke er i stand til heldagsarbeid

Arbeidervernlovens bestemmelser om overtidsarbeid endres slik at dispensasjoner kun kan innvilges etter langt strammere regler enn hva tilfellet er nå.

Tidsstudier benyttes først og fremst i produksjonslivet og er en diskriminering av arbeidstakere i denne sektor. Tidsstudier har som hensikt å presse fram høyere produktivitet ved økt intensitet hos arbeidstakerne. Dette har ført til stadig økende arbeidspress med påfølgende skadevirkning for arbeidstakerne fysisk som psykisk. Med de kolossale kapital- og arbeidskraftsressurser som vårt samfunn i dag rår over, er bruken av tidsstudier uberettiget og må forbys ved lov. Arbeidervernloven må revideres og moderniseres for å hindre den helsemessige nedbryting av lønnstakerne som foregår i mange bransjer og bedrifter. lnnføring av effektive vernetiltak i arbeidslivet må få langt høgre prioritet, særlig når det gjelder forgiftningen i visse industrier. Det må opprettes effektive inspeksjonsorganer med rett til å stanse bedrifter som ikke etterkommer vernepåbud. Bedriftsklubbene ansetter bedriftslegene.

Kravene til planlegging i bygningssektoren må skjerpes, slik at byggevirksomheten blir kontinuerlig. Kontrollen med forpleinings- og boligforhold for bygnings- og anleggsarbeidere må bli bedre.

Sjøfolka må få garantier for tryggere og bedre arbeidsforhold.

De som ønsker det, må få 4 ukers ferie med fri reise fra og til skipet. SF støtter sjømannsorganisasjonenes protest mot de nye bemanningsreglene som vil redusere mannskapsstyrkene ytterligere uten at det tas tilstrekkelig hensyn til sikkerhet og trivsel ombord.

Skattepolitikk

SF vil sikre en rettferdig fordeling av skattebyrdene. Dette vil si at det samlede skattesystem skal virke slik at den personlige inntektsfordeling etter skatt blir utjamnet. Dette kan lettest gjennomføres ved en omfattende direkte inntektsbeskatning og stor overføring til dem som ikke oppnår tilstrekkelig inntekt på annen måte. Trygdepremiene legges inn under det generelle skattesystem og fordeles på næringslivet og enkeltpersoner etter bæreevne.

Vårt nåværende skattesystem er etter hvert blitt så uthulet ved alle slags muligheter for såvel lovlige fritak for skatt som kriminell skatteunndragelse at det virker etter sin opprinnelige målsetting bare på papiret. En del av næringslivets utgifter, bl. a. enkelte investeringer, er motivert bare ut fra skattereglene. En stadig større del av skattebyrdene er veltet fra det private næringsliv bedrifter og aksjonærer og over på lønnstakerne.

Næringsinntekter må derfor skattlegges like effektivt som lønnsinntekter ved at næringsdrivende ikke får fradrag for representasjon, ved at reklame skattlegges, og ved at avskrivningsreglene og avsetningsreglene blir strammere enn de er i dag. For næringsdrivende som det er uråd å kontrollere, må det bli lettere adgang til å anslå inntekten skjønnsmessig i likninga.

Den private revisjonsordninga vi nå har, må omorganiseres til statlige organer som er en del av likningsadministrasjonen. Det må opprettes egne rettsinstanser for skattesaker.

Skattereglene og kontrolltiltaka utformes slik at progresjonen i den direkte inntektsbeskatning vil virke i praksis. Den kommunale eiendomsskatt må reguleres slik at den ikke rammer vanlig arbeidsfolk i form av husleiepålegg eller boligsøkende i form av høyere innskudd. Eiendomsskatten må virke som en presskatt i områder hvor det er nødvendig. For å utvide inntektsgrunnlaget for kommunene går SF inn for rett for kommunestyrene til å innføre kommunale særavgifter for næringslivet. Det nåværende minstefradraget for lønnstakere økes og gjøres uavhengig av inntekt.

Etter SF's syn må inntektsgrunnlaget for barnefamiliene bedres.Dette kan best gjøres ved at klassefradragene for barn erstattes med en betydelig høyere barnetrygd som gjelder fra første barn med aldersgrense 18 år.

Sandbergkomitéens forslag om overgang til en mer indirekte beskatning vil ramme grupper med lav inntekt hardest. Overgang til merverdiavgift (moms) vil bety et nytt skattesystem som må avvises på et prinsipielt grunnlag.

Vårt alternativ er en direkte og sterkt progressiv inntektsbeskatning som kan nå all inntekt, og en reduksjon av den generelle omsetningsavgift. Det innføres en særavgift på investeringer i pressområdene.

SF vil fortsatt gå mot at utviklingshjelpen finansieres ved en særskatt.

Sosialpolitikk

Mange faller i dag utenfor dagens trygdeordninger. Det bør bli en større mulighet til individuell behandling for folk som faller utenfor de generelle ordningene. Administrasjonen må ikke ha høve til å innskrenke lovens intensjon.

Den generelle pensjonsalder settes til 65 år med adgang til å fortsette arbeid etter oppnådd pensjonsalder. Rett til førtidspensjonering etter fylte 60 år innføres for arbeidstakere med særlig tungt og krevende arbeid. Folketrygden må sikre like kår for alle ved at grunnpensjonen heves til et nivå som tilsvarer 2/3 av en industriarbeiders gjennomsnittslønn. Dette må skje på bekostning av fondsoppsamlingen og tilleggspensjonene. Folketrygdens midler skal disponeres av stat og kommune og de offentlige bankene, og bidra til å finansiere utbyggingen i sosialsektoren.

Attføringsprinsippet må i langt sterkere grad enn hittil følges opp MED KONKRETE TILTAK.

For dem som ikke attføres så langt at de blir kvalifisert for det vanlige arbeidsliv, må det opprettes vernede bedrifter hvor de kan bli i arbeid til pensjonsalder. Driften må ikke være avhengig av å være økonomisk lønnsom.

Full lønn under sykdom må sikres alle. Ved innlegging på sykehus må familien sikres økonomisk. All legehjelp, også tannlegebehandling, skal være fri. Det samme bør gjelde for medisin foreskrevet av lege. Adgang til hjemmehjelp under sykdom må bli bedre. Husmødre som ikke står i lønnet arbeid, må også få nyte godt av syketrygdordningen .

Livsforsikringsselskapene må overflødiggjøres av offentlige trygdeordninger. Inntil videre bør de overtas av staten.

Foruten lønn under utdanningen må sykepleierpersonell sikres høyere lønn og kortere arbeidstid. Personale med familieforpliktelser må gis muligheter til å fortsette sitt arbeid.

Legeutdannelsen forseres, og alle leger og tannleger bør ansettes av det offentlige på fast lønn. Nye legestillinger må opprettes der det er behov for det ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering. Det overlates til det enkelte kommunestyre å opprette kommunal legevakt-ordning, og leger som bor eller praktiserer i kommunen, skal ved lov kunne pålegges å delta i denne ordningen.

Produksjon og omsetting av legemidler må overtas av det offentlige. SF vil motarbeide sykehusrasjonalisering som vil gå på bekostning av nåværende sykehustilbud og av utbygging av B-sykehus.

Lovgivningen endres slik at fri abort gis til de kvinner som ønsker det. Dog først etter at rådgivning er gitt.

Alle må få adgang til prevensjonsundervisning, og dette gis også i ungdomsskolen.

Lov om sosial omsorg løser mange vesentlige sosiale problemer på papiret men det er forsorgersunderstøttelse som fortsatt preger den kommunale sosialomsorg. Skal loven bli effektiv, må sosialkontorenes virksomhet gjøres uavhengig av kommunenes økonomi.

En må få lovfestet oppføring av daghjemsinstitusjoner for barn i tettbygde strøk, fastsatt etter folketallet i området, og opprettelse av fritidssentra i byer og tettsteder.

Deltidsordninger i arbeidslivet må utbygges sterkt slik at blant annet foreldre med små barn kan benytte seg av det i perioder.

Alle enslige forsørgere skal ha samme rett til trygd som enker og ugifte mødre. Hjelp til utdanning for enslige forsørgere skal også gis til allmenutdanning.

Familierådgivningskontorer må utbygges i kommunal regi og ha tilknyttet psykolog og juridisk rådgiver. Hjem med pleietrengende medlemmer må få støtte til pleien og til de ekstra ytelser det medfører å ha pasienter hjemme.

For at de gamle skal unngå isolasjon og ensomhet, er det viktig at de får leve i et normalt miljø. Sosialkontorene må være med å sikre eldre mennesker egnede boliger i den vanlige bebyggelse. Det må ytes husbanklån og videre støtte til serviceanlegg som gjør det mulig for eldre og andre med særlige behov å klare seg i hjemmet. En godt utbygget hjemmehjelpordning må bli alternativ til bygging av gamlehjem. Eldre i institusjoner må få en rimelig del av trygden til eget forbruk, de må sikres allmenne menneskerettigheter og bestemme over sitt eget liv, bl. a. ved at de selv sammen med betjening og sosialstyre bestemmer de husregler som gjøres gjeldende for institusjonen. Det må satses atskillig mer enn hittil på organisert fritidsaktivitet for de eldre.

Reising og drift av institusjoner og utbygging av vernetiltak må bli det offentliges ansvar og ikke lenger være avhengig av veldedighet. Behovene må kartlegges og utbyggingen må skje i langt sterkere grad enn nå. Staten må satse sterkt på forsking i sosialsektoren. Utdanningskapasiteten for personer innen sosialsektoren må økes radikalt.

Det bør være ettervern og vernete arbeidsplasser for alle psykiatriske sykehus. I hvert fylke må det opprettes barnevernsklinikker og psykiatriske poliklinikker.

Målsettingen for fangebehandlingen må være å gjøre den innsatte i stand til å klare seg i samfunnet gjennom et aktivt behandlingsopplegg. Fengslene trenger omfattende forandringer når det gjelder bygninger og humanisering av regimet. For å få et bedre erfaringsgrunnlag for behandling av unge lovbrytere, må det snarest opprettes eksperimenteringsinstitusjoner. Flere stillinger for sosialkuratorer, skolepsykologer og sosiallærere må oppettes.

Ettervernet må legges under offentlig administrasjon og gis slike muligheter at lovbryterne får en reell sjanse til å tilpasse seg et normalt samfunnsliv.

Skolepolitikk

Skoleverket tjener og fremmer et autoritært klassesamfunn. Forandringer av skolen må kjempes fram av dem som i første rekke rammes av dette, - elever, foreldre og lærere. SF vil i og utenfor Stortinget konsekvent støtte kampen for en demokratisk skole.

Skolens oppgave bør være å undervise og oppdra elevene til selvstendige og kritiske mennesker som aktivt kan bidra til å utvikle samfunnet i demokratisk retning.

Derfor vil SF gå inn for at den enkelte skole gis utstrakt selvråderett. En slik desentralisering betyr at lærere og elever i større grad får bestemme over sin egen situasjon - ikke detaljdirigeres av departementet.

I grunnskolen må det utvikles samværsformer som kan hjelpe elevene til seinere å leve og handle i et demokrat. Den enkelte skole skal pedagogisk og økonomisk ledes av et styre med representanter for kretsens befolkning, elevene, lærere og annet personale og skolestyre. Lignende ordninger må etableres for alle videregående skoleslag, og mulighetene for ordningen med allmannamøte som skolens høyeste myndighet må sikres.

I samsvar med at SF går inn for å skille kirke og stat, går vi inn for at religionsundervisningen gjøres bekjennelsesfri.

SF vil arbeide for at skolen bidrar til å fjerne de tradisjonelle diskriminerende kjønnsroller. Lærebøker og undervisningsopplegg må nøye vurderes slik at forskjellsbehandlingen og kjønnsrolleoppfatningen endres i samsvar med prinsippene om likeverd og likeberettigelse. SF vil også arbeide for en revisjon av lærebøkene i samfunnsfag med sikte på å fjerne den ensidige presentasjon og indoktrinering av vestlige og kapitalistiske synsmåter i disse bøkene.

SF går inn for oppretting av statsforlag for utvidelse av lærebøker. Forlaget må legge spesiell vekt på å utgi lærebøker på nynorsk og samisk.

Barnehager og daghjem gir barna et pedagogisk tilbud i et utviklende miljø. Disse institusjoner kan gi foreldre og andre avgjørende hjelp oppdragergjerningen. Nå er det bare et fåtall som kan nyte godt av barnehager og daghjem. SP mener at det offentliges ansvar for bygging og drift av barnehager og daghjem må lovfestes og at utbyggingen må forseres sterkt.

I grunnskolen må tvangssentraliseringen opphøre - avgjørelsen må legges til skolekretsen. Planvalg eller andre tiltak som virker diskriminerende eller skaper kunstige skiller mellom elevene, må motarbeides. Derfor må man holde klassene sammen, individualisere undervisningen og gi elevene utstrakt frihet til selv å velge oppgaver, kurs, fag. Forutsetningen er lavere elevtall i klassen og bedre skolemateriell. Skoletrøtte elever i ungdomsskolen må få høve til å utsette deler av den obligatoriske skolegangen.

Hele alderstrinnet 16-19 år må behandles som en enhet og komme under samme lov. Alle ungdommer - ikke minst de funksjonshemmede må få tilbud om tre år i videregående skoler, der de kan velge mellom allmennutdannende og yrkesutdannende fag og ha adskillig større valgfrihet enn i dag.

Forholdene bør legges til rette for kombinasjon av skole og arbeid.

Dagens yrkesutdanning er i stor grad et middel til å tilfredsstille næringslivets behov for effektiv, lydig og veldisiplinert arbeidskraft. Undervisningsopplegget på yrkesskolene må endres i retning av en bedre allmennutdanning og integrering med andre utdanningsgrupper. SF går inn for oppheving av Lærlingeloven og vil føre all yrkesutdanning over i yrkesskolene. Før dette kan realiseres vil SF arbeide for en radikal heving av lærlingenes lønn og en effektiv bedring av deres arbeidsforhold. SF vurderer prinsipielt all ungdom under utdanning likt og alle utdanningsgrupper må derfor tilbys likeverdige sosiale og økonomiske forhold.

SF går inn for en skole som har evne til å godta avvikere av ulike slag, slik at flest mulig av elevene kan integreres i den vanlige skole. En forutsetning er at vi får felles skolelov for hver aldersgruppe. Kommunene må få økonomisk og faglig bistand slik at de til enhver tid kan tilby den spesialundervisning det er behov for og denne må fortrinnsvis foregå i barnets hjemmemiljø. Når internatopphold er nødvendig, skal eleven sikres mest mulig kontakt med hjemmemiljøet og uteverdenen forøvrig. Ettervernet må utbygges. Ungdom som ikke makter overgangen til selvstendig samfunnsyrkesliv må få skikkelig tilbud om vernet sysselsetting og eller fortsatt skolegang.

Barn og ungdom må få mest mulig likeverdig skoletilbud uansett bosted. Det må derfor gis statlige og fylkeskommunale tilskudd til kommunene. Skolepolitikken må aktivt medvirke til utbygging av distriktene.

SF går inn for full utdanningslønn for all utdanning utover den obligatoriske skole, innbefattet etterutdanning. Dette må påvirke lønnsnivået for de ferdig utdannede. Utbygging av boliger for ungdom under utdanning må følge prinsippet om integrering utdanningsgruppene i mellom. Yrkeslærerutdanning må gis samme status og kvalitet som annen lærerutdanning. Innsatsen må økes sterkt i utdanningen av spesialpedagoger og barnehagelærere, og barnehagelærernes lønns- og arbeidsforhold må vurderes som for andre pedagoger.

Den offentlige støtte til de frivillige organisasjoners studie- og opplysningsarbeid må økes. Det må gis tilbud til voksne om allmennutdanning utover folkeskolenivå. Rett til etterutdanning må sikres for ALLE. Og en må åpne muligheter for ordninger med friår.

Samene må få rett til opplæring etter de samme prinsipielle retningslinjer som den øvrige befolkningen i Norge: I grunnskolene bør samisk være undervisningsspråket, og undervisningsemner og allmennutdannelsen bør skje primært på grunnlag av den samiske kultur. Sekundært bør norsk språk og kultur komme inn. Det må sørges for at samenes adgang til yrkesutdanning og utdanning ved høyere skoler og på universitet og høyskolenivå blir lik den øvrige befolknings.

En viktig forutsetning for å bygge ut et sosialistisk samfunn er langt sterkere prioritering av den forskning som tjener menneskenes frihet og velferd. Av denne grunn vil vi prioritere utbyggingen av den samfunnsvitenskapelige og sosialmedisinske forskning.

Det samme gjelder den biologiske og naturvitenskapelige forskning som vedrører vårt livsmiljø. Universitetene må i langt sterkere grad ta opp studiet av ikke-europeiske folks historie og samfunnsforhold. Den teknologiske forskning må komme forbrukeren til gode, ikke kapitalisten. Forskning som tjener militære formål må opphøre. Freds- og konfliktforskning bygges videre ut.

SF går mot tiltak som tjener til å oppfylle næringslivets og statsbyråkratiets behov for akademisk arbeidskraft som effektivt kan administrere det bestående samfunn uten å sette spørsmålstegn ved det system det tjener.

Studentene må, liksom alle ansatte, betraktes som "medlemmer av universitetet" og dele ansvar, makt og innflytelse på sin arbeidsplass. Studentene må få reell innflytelse på opplegget av undervisning, pensa og eksamen.

Kulturpolitikk

Byråkrati og unødig sentralmakt i kulturlivet må motarbeides, og lokalsamfunnenes interesser må komme sterkere til uttrykk i kulturpolitikken. Avgjørelsene må demokratiseres slik at folk selv, gjennom grupper og småsamfunn, får større innflytelse.

SF tar avstand fra borgerlig kulturpolitikk som tar sikte på å «spre» kulturytringene som noe ferdig og oppnådd, som en fin vare og passivt symbol. Bare som en prosess hvor skaper og mottaker gjensidig påvirker hverandre, gir det mening å tale om et kulturliv.

En aktiv kulturpolitikk forutsetter deltakelse fra slagkraftige kunstnerorganisasjoner. SF vil støtte kunstnerorganisasjonene i deres arbeid for å prege innholdet i kulturpolitikken og skape bedre arbeidsvilkår for kunsten.

I utformingen av boligmiljøet må både kunstnere og samfunnsvitere bringes inn på planleggingsstadiet. Husbanken må gis anledning til å yte lån til utsmykning av boligområder. Utsmykning av offentlige bygg må bli en del av selve byggeoppgaven og finansieres som en del av byggebevilgningene.

I dag blir barns behov for kulturopplevelse tilgodesett i langt mindre grad enn voksnes i vårt samfunn, og det er derfor særlig påkrevd å øke kulturtilbudet for barn. Antikvariske myndigheter må få langt større plass i all fysisk planlegging. Avgjørelser om arealdisponering må ikke treffes uten at kulturvernsynspunkter har fått gjøre seg gjeldende.

Det aktive kulturvern skal også omfatte innsamling og bevaring av levninger fra vanlige folks livsvilkår og tankeverden, både fra by- og bygdekultur. Å ta vare på folkets fortid er en kulturoppgave av rang, og SF vil arbeide for betydelige offentlige bevilgninger til denne virksomhet.

I alle kommuner opprettes et kulturutvalg med representasjon også av lokale kunstnere der det er mulig. For å stimulere smågruppeaktiviteter i lokalsamfunn, delegeres kulturpolitiske avgjørelser i større enheter til bydelsutvalg og tilsvarende organer hvor samarbeid med lokale kunstnere bringes inn i fastere former.

I all morsmålsundervisning må det tas hensyn til at norsk språkkultur er en ubrytelig enhet. Skolen må gi saklig orientering om og egnet opplæring i begge målformer. Dette er den eneste veien fram til kulturell solidaritet og enhet, og bort fra fanatisme og sosialt språksnobberi. Nynorsk må få sin rettmessige del av sendetid og programtyper i radio og TV. Et rimelig krav skulle være 20 til 25 pst. Sabotasjen av nynorsk i offentlig administrasjon må motarbeides. Nynorske pressetiltak må komme inn under statsstøtteordningen for den politiske pressen. Det Norske Teatret må snarest få realisert byggeplanene.

Staten må gi stønad til samisk kultur slik at den får samme vekstmuligheter som den øvrige kultur. Det bør bl. a. opprettes samisk forlag, kringkasting og kunst-håndverkssenter. Det opprettes kontakter og samarbeid på nordisk basis for å bevare og utvikle videre den samiske kultur.

Moderne massemedia bærer i seg en tendens til dirigering av menneskers bevissthetsliv etter bestemte mønstre. Holdninger til politikk, sosiale forhold, moral, krig og fred osv. bearbeides konstant av våre massemedia og alltid i vestlig-kapitalistisk retning. SF vil gå inn for at det straks bevilges midler til en omfattende og kontinuerlig samfunnsvitenskapelig observasjon av massemedienes innhold og langsiktige indoktrinerende virkning.

Farge-fjernsyn må først innføres når det er innført en tilfredsstillende fjernsynsdekning og et program 2 i radioen. Den nåværende sendetid for religiøse programmer fordeles mellom statskirke, de øvrige tros-samfunn og ikke- religiøse livssynsretninger.

SF går inn for en generell statsstøtte til pressen, særlig med sikte på å bevare en levedyktig lokalpresse. Det legges avgift på ukeblad og kulørt presse.

Kommunene bærer hos oss et direkte ansvar for kinoprogrammenes kvalitet. Det må kreves at kommunene aktivt favoriserer kunstnerisk verdifulle filmer. Økonomiske hensyn må ikke være det avgjørende, og filmer som spekulerer i vold og krigsforherligelse bør ikke vises.

Reklamens indoktrinerende funksjon og gigantiske sløseri, gjør det til en påtrengende samfunnsoppgave å gripe inn. SF vil fortsatt arbeide for skatt på reklame.

Det må legges stor vekt på utbygging av fruktbare vilkår for kunstamatører, dels ved å sikre amatører mulighet for utfoldelse, dels ved å sikre utdannelse av offentlig lønnede instruktører i de forskjellige kunstarter. Det må satses på utbygging av en rekke lokale kultursentra som også skal gi rom for uformelle aktiviteter og utfoldelse i andre formspråk enn de konvensjonelle.

Utstillinger må ut til skoler og arbeidsplasser, og i samarbeid med bibliotekene bør det opprettes en låneordning for bildende kunst.

Kunsthåndverkere og kunstnere bør sikres plass som formgivere i industrien. Som konkret arbeidsfelt kan nevnes kooperasjonen i Norge, hvor vareutvalget i langt større grad burde hatt et kvalitetsnivå preget av norske formgivere.

For norske forfattere må stipendiemulighetene utbygges betraktelig og spørsmålet om statslønn nøye vurderes. Den gjeldende innkjøpsordning for litteratur må kontinuerlig vurderes og eventuelt omlegges til en mer aktiv dustribusjon av litteratur enn tilfelle er i dag.

Musikernes lønns- og arbeidsforhold må ordnes. En utvidelse av Rikskonsertene planlegges og iverksettes etter at prøvetida løper ut.

Teatrene må sikres en solid statsstøtte. Bonusordningen oppheves, eksperimentteater støttes, og man søker gjennom mindre bevilgninger å oppmuntre til også mer uformelle former for teaterdrift. I teatrene gjøres visse ukedager til gratisdager som en prøveordning. Hålogaland teater må snarest bli en realitet. Deretter vil SF gå inn for opprettelsen av et dukkenasjonalteater med omfattende turnévirksomhet. Undervisningsdepartementets avgjørende kontroll med alle større filmprosjekter avvikles ved at statsbevilgningene gis til et selvstendig Norsk Filmfond. Kinoloven revideres slik at filmer av kunstnerisk verdi fritas for inngrep fra filmkontrollens side.

Bevilgningene til Norsk Kulturfond økes drastisk over kommende fireårsperiode. Rådet disponerer sine midler slik at utkantstrøk i sterkere grad tilgodeses og slik at det gis muligheter til å støtte dristige initiativ.

Det opprettes, ved hjelp av stipendier, kulturavtaler o.l. en aktiv kulturkontakt med kunstnere og kulturarbeidere fra utviklingsland og andre ikke-europeiske land. Samtidig må det skje en videre utbygging av den nordiske kulturkontakt.

SF ser idretten som et viktig ledd i kulturpolitikken og vil prioritere aktiviteter på grunnplanet framfor stjerneidretten. En slik prioritering vll bidra til å redusere den dominans reaksjonære krefter i næringslivet i dag har innen idrettsledelsen.