PRINSIPP-PROGRAM FOR SOSIALISTISK VENSTREPARTI

PRINSIPP- PROGRAM

FOR

SOSIALISTISK VENSTREPARTI

Vedtatt av SVs 7. ordinære landsmøte

– Oslo 2. – 5. april 1987

1. ET SOSIALISTISK SAMFUNN

1.1 Målet

Målet for Sosialistisk Venstreparti er å skape et sosialistisk samfunn bygd på rettferdighet, folkestyre og solidaritet. Et sosialistisk samfunn skal sikre fellesskap og sosial trygghet for alle, hindre undertrykking og ufrihet, og sikre forsvarlig bruk av jordas ressurser. Det bygger på arbeiderklassens overtakelse av produksjonsmidlene, nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet.

Sosialismen skal omforme samfunnet etter solidaritets- og likhetsprinsipper. Når klasseskiller brytes ned og den tradisjonelle arbeidsdeling mellom kvinner og menn forandres, innebærer det både større frihet og større mangfold enn i det borgerlige samfunnet. Sosialismen gjør det mulig å skape en dyptgående endring i forholdet mellom menneskene og samfunnet. Mennesker kan i fellesskap ta ansvar for alle beslutninger og for samfunnets framtid.

Visjonen om et sosialistisk samfunn springer ut av erfaringene fra undertrykte klassers kamp for en tryggere framtid. Samtidig er den en protest mot fattigdommen og uretten i verden, mot rustningsvanviddet og mot raseringen av miljøet. Visjonen om et sosialistisk samfunn er nødvendig i kampen mot de farer som truer menneskeheten.

Kapitalismen har selv skapt forutsetningene for et sosialistisk samfunn: Produksjonsutstyret, vitenskapen, teknologien, utdanningsnivået og måten å organisere arbeidet på er utviklet så langt at all materiell nød i verden kan avskaffes, dersom maktforholdene forandres radikalt. Det fins en stor lønnsarbeiderklasse, som gjennom sin klassekamp har utviklet organisasjoner og allianser og kjempet fram sosiale og demokratiske rettigheter. Dette er utgangspunktet for et sosialistisk samfunn.

Men om kapitalismen har lagt forutsetningene for sosialismen, vil en sosialistisk utvikling ikke komme av seg selv. Sosialismen er et verk av mennesker. Den blir aldri til virkelighet uten bevisst handling. Menneskene må se forutsetningene og gripe mulighetene. Slik skal sosialismen utvikles av folk selv i den historiske situasjonen. Vi legger derfor ikke her fram en ferdig sosialistisk samfunnsmodell, men de viktigste retningslinjene et slikt samfunn bør utvikles etter.

Arbeidet for sosialismen kan bare føre fram hvis det fins partier og organisasjoner som har sosialismen som mål. Sosialistisk Venstreparti er en del av de marxistiske tradisjonene i arbeiderbevegelsen, og partiet vil videreføre og videreutvikle marxismen.

Marxismen er ikke et sett dogmer som gir evige svar, men et redskap for analyse av det samfunnet som må endres, og en inspirasjon til å fremme disse endringene.

Sosialisme er både en prosess og et mål. Målet er et samfunn med en annen maktfordeling, andre styringssystemer, og en frigjøring av lønnsarbeiderklassen fra profittsystemet og konkurransesamfunnet, fra politisk umyndiggjøring, fra materiell og kulturell undertrykking.

Sosialisme er likestilling mellom kvinner og menn, sikring av like rettigheter og muligheter for alle, oppheving av privilegier som har sitt grunnlag i privateiendom, i fastgrodd arbeidsdeling mellom kjønnene eller i politisk og byråkratisk makt. Slike privilegier kan bare avskaffes dersom de samfunnsforhold som skaper dem, avskaffes.

1.2 Økologisk forvaltning av naturen

Sosialisme er en nødvendig forutsetning for å hindre økologiske katastrofer som truer verden. Forurensning av jord, luft og vann, ørkenspredning og uhemmet uttapping av jordas ressurser er en direkte følge av en økonomi som setter fortjeneste foran miljøvern. En slik økonomi tar heller ikke hensyn til mennesker eller natur når energi utvikles og produseres.

Kunnskap om de økologiske sammenhengene må være en bærebjelke i en sosialistisk planøkonomi. Sosialisme er nødvendig for at økonomien nasjonalt og internasjonalt skal bli styrt ut fra hensynet til den økologiske balanse. Fornybare ressurser og energikilder må brukes framfor lagerressurser. Miljøskadelige utslipp må opphøre.

Det er nødvendig å verne naturen og å sikre den økologiske balansen for å bevare produksjonsgrunnlaget for jordbruk, fiske og fangst. Naturen er grunnlag for rekreasjon og trivsel, og en kilde til nødvendig kunnskap og naturgitte prosesser og økologiske sammenhenger.

1.3 Demokratiske prinsipper

Sosialisme er demokrati på alle områder. Et sosialistisk demokrati må bygge videre på det representative, parlamentariske demokratiet. Samfunnet skal styres etter frie, hemmelige valg mellom flere partier. Regjeringen skal som i dag være ansvarlig overfor Stortinget. Styreformen skal være republikk. Det skal være organisasjons-, livssyns- og ytringsfrihet, streikerett og vern mot vilkårlig rettsforfølging. SV vil også arbeide for å utvikle former for direkte demokrati i tillegg til det representative system.

For arbeiderklassen har særlig organisasjonsfriheten vært en forutsetning for å utvikle demokratiet. Uten retten til å organisere motmakt vil gamle maktkonsentrasjoner forsterke seg selv. Derfor er kampen for å forsvare organisasjonsfriheten en kamp for demokratiet.

Alle deler av organisasjonsfriheten er nært knyttet til hverandre. Det gjelder streikeretten like mye som retten for organisasjonene til fritt å velge sine tillitsfolk. Kampen for oppsigelsesvern for tillitsvalgte er derfor en kamp for full og uavkortet organisasjonsfrihet.

Parlamentarisk demokrati er ikke økonomisk demokrati. Denne begrensningen må sosialistisk demokrati overvinne. De folkevalgte organene skal trekke opp retningslinjene ikke bare for den lokale og sentrale forvaltning, men også for utviklingen av næringslivet og fordelingen av ressurser mellom ulike næringer og deler av landet. Det forutsetter at styringen over nøkkelindustri, kredittinstitusjoner og kommunikasjoner er overført til demokratiske organer.

1.4 Åpenhet og innsyn

Stortingsrepresentantene skal ha full innsynsrett i virksomheten i forvaltningen. De skal ha plikt til å informere sine velgere om viktige saker, og taushetsplikten skal være begrenset til et minimum. Det skal være parlamentariske høringer, åpne for offentlighetene og massemediene, der både regjeringen og statsfunksjonærer kan bli innkalt. De som søker viktige stillinger, kan også innkalles i åpne høringer. Pressen og offentligheten må få større innsyn i forvaltningen enn i dag.

1.5 Demokratisk arbeidsdeling

Byråkratisering, streberi og karrierejag skal motvirkes ved at hierarkiene og lønnsforskjellene reduseres sterkt. Ledere ansettes ikke for livstid. Det opprettes ordninger som motvirker pampevelde og privilegier. Kvinner og menn skal være likt representert på alle plan i forvaltningen – om nødvendig med kvortering.

1.6 Sjølforvaltning og planøkonomi

I arbeidslivet innføres økonomisk demokrati. De som arbeider i en bedrift, i skolen, helse- og sosialvesenet osv. skal ha styringen over sine arbeidsvilkår innen rammer fastsatt av folkevalgte organer. Denne sjølforvaltningen er en grunnstamme i det sosialistiske demokratiet. De ansatte velger sine representanter til styringsorganene i bedriftene. Stortinget og kommunestyret kan også kreve å få oppnevne representanter for seg selv eller bruker- og klientgrupper som ønsker det.

Det skal være åpenhet for de ansatte om alle viktige spørsmål, slik at de kan utøve demokratisk kontroll med bedriftene. Valgte forsamlinger ansetter ledere for en begrenset periode. Lederne skal kunne avsettes etter regler som sikrer deres rettigheter, dersom de ikke lenger har de ansattes tillit.

Det opprettes organer for de ulike næringene og sektorene med representasjon fra bedriftene til å samordne virksomheten. Uten slik samordning vil bedrifter og geografiske områder bli kastet inn i en innbyrdes konkurranse som skaper ulikhet og økonomisk kaos – ikke ulikt en kapitalistisk økonomi. Et demokratisk styringssystem er grunnlaget for en planøkonomi der produksjonen for profitt er avløst av en produksjon for behov.

1.7 Fagforeningenes rolle

Fagforeningene skal være selvstendige i forhold til de politiske partiene og staten. De skal fortsatt sikre lønns- og arbeidsvilkårene for de ansatte overfor ledelsen i bedriftene – og ivareta deres interesser mot byråkrati og overgrep fra staten. Men samtidig vil de ha medansvar for driftsresultatet i bedriften. Siden de ansatte også har kontrollen over ledelsen av bedriften, vil de møte seg selv ved forhandlingsbordet. Det er likevel bare gjennom slike motsetninger at sjølforvaltningsdemokratiet vil utvikle nye former for konfliktløsning.

1.8 Uenighet og utvikling – sosialismen som prosess

Det nye samfunnet vil bære med seg motsetningsforhold og sosiale ulikheter fra det gamle. Nye og gamle strukturer, plan og marked vil eksistere side om side og brytes mot hverandre. Det gamle samfunnets klasseforhold, kvinneundertrykking, institusjoner, autoritære og underdanige holdninger vil ha sine ettervirkninger langt inn i det nye, og skape spenninger og konflikter som kan true en sosialistisk utvikling.

Det vil oppstå motsetninger mellom sjølforvaltningssystemet og sentrale politiske og administrative organer. Men det vil da finnes demokratiske organer til å drøfte uenighet, forhandle om løsninger og gjøre vedtak. Det sosialistiske demokratiet kan bare utvikle seg gjennom slike spenninger og konflikter.

Et kjennetegn på en demokratisk utvikling er at sjølforvaltningen blir styrket og at stadig flere oppgaver som i dag er statsapparatets, forvaltes direkte av folket gjennom demokrati i arbeidslivet, i lokalsamfunnet og boligområdet. Bare på denne måten vil statens makt over folk avta.

De «ytre» statsapparatene i det kapitalistiske systemet, slik som helse- og sosialvesenet, skole, utdanning og forskning, vil alt i utgangspunktet gå inn i sjølforvaltningssystemet.

For å sikre en fredelig utvikling av sosialismen må maktapparatene omformes og de autoritære trekkene i politi og militærvesen brytes ned.

1.9 Uavhengige massemedier og et fritt kulturliv

Demokratiet kan ikke virke uten at det finnes uavhengige massemedier. Den private eiendomsretten til massemedier avskaffes og erstattes av at de som arbeider i mediene også styrer dem. Dessuten vil politiske, sosiale og humanitære organisasjoner eie aviser og andre medier. Det er en offentlig oppgave å sikre en differensiert presse- og mediestruktur. Statsstøtte fordeles ut fra dette siktemålet. Dessuten må direkte økonomiske bånd mellom mediene og næringslivet brytes.

Et levende kulturliv sikrer folket identitet og tilfører samfunnet nødvendig kritikk og inspirasjon. Et sosialistisk Norge skal trygge kunstneres frihet til å skape og komme fram med sitt budskap. Både innen kunst og idrett skal kulturpolitikken fremme et levende samspill mellom amatører og profesjonelle.

1.10 Uavhengige domstoler

Domstolene skal være uavhengige. Advokat- og rettshjelp skal være et fellesgode. Den enkelte skal ha rett til å velge sin egen advokat. Det er viktig å utvikle alternativer til dagens straffereaksjoner.

1.11 Ulike eiendomsformer

Det vil finnes forskjellige former for eiendom i et sosialistisk samfunn. Det er ikke noe mål at staten skal eie alt.

Men staten må eie de næringsvirksomhetene som har stor betydning for samfunnet som helhet: bank- og kredittvesen, forsikring, energi- og kraftforsyning, nøkkelindustrier, de viktigste leddene i transport og kommunikasjonssystemet.

Den største delen av næringsvirksomheten vil imidlertid bli eid av de ansatte sjøl gjennom sjølforvaltningen, og av samvirkeorganisasjoner der eiere og brukere er de samme, f.eks. produksjons-, produsent- og forbrukersamvirke. Jordbruk, fiske, mindre handels- og servicevirksomhet vil fortsatt være privateid, men også her med sterkt innslag av samvirke.

Det finnes ingen ferdig oppskrift for hva som skal være eid av staten, kommunene, sjølforvaltningen, samvirkeorganisasjonene og private. Det vil endres ut fra situasjonen og de erfaringene en høster. En sosialistisk utvikling vil innebære at samvirket, sjølforvaltningen og andre former for felles eie blir stadig mer dominerende. Overgangen fra privat eie til slike eiendomsformer bør skje gjennom forhandlinger og økonomiske stimulanser.

1.12 Statseiendom og sosialisme

Statseiendom er ikke det samme som sosialisme, men vil være et nødvendig ledd i en sosialistisk utvikling. Sovjetunionen og en del andre land har avskaffet den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, men har ikke erstattet den med et demokratisk sjølforvaltningssystem, og mangler dessuten et politisk demokrati. Sosialdemokratiet i Norge og i andre kapitalistiske land har vært en drivkraft bak framveksten av et representativt demokrati, men har aldri utfordret den private eiendomsrett eller lagt opp til et sjølforvaltninssystem når det har hatt flertall i nasjonalforsamlingen og regjeringsmakten. Sosialisme er både politisk og økonomisk demokrati.

1.13 Marked og plan

Sosialisme innebærer at markedskreftene ikke lenger skal få styre samfunnsutviklingen. En demokratisk planøkonomi skal gradvis erstatte markedskreftene og styre ressursene dit samfunnet trenger dem mest. Planen trekker opp linjene for den økonomiske utviklingen ved å bestemme de viktigste målene for produksjonen og de økonomiske virkemidlene. Innenfor disse rammene vil markedsmekanismer være nødvendig for å få fram en realistisk prisfastsettelse på de enkelte produktene.

En viktig forutsetning for en samfunnsstyring med ressursene er offentlig kontroll med bank- og kredittvesenet. Dets makt over økonomien er i stadig mindre samsvar med de samfunnsøkonomiske interessene. Bank- og kredittvesenet må bli underlagt folkevalgte organers kontroll og prioriteringer.

Forbrukerorganisering og brukerinnflytelse vil stå sentralt i en planøkonomi som skal styres ut fra menneskenes behov. Gjennom organsiering kan forbrukerne definere sine behov og samhandle jevnbyrdig med produsentgruppene.

Utviklingen av en planøkonomi vil være en lang prosess. Kapitalismen har skapt teknologiske forutsetninger for denne utviklingen. Avansert datateknologi gjør det mulig å registrere etterspørsel og tilbud og bringe informasjon mellom brukere og produsenter.

Erfaringene fra Øst-Europa har vist at planøkonomi uten demokrati, åpen debatt og fri kommunikasjon fører til varemangel, byråkrati og dårlig effektivitet. Det tar lang tid å utvikle en sosialistisk planøkonomi. Det finnes ingen oppskrift på den rette balansen mellom planøkonomi og markedskrefter. Også i et sosialistisk Norge vil markedsmekanismer bli brukt i deler av det økonomiske livet.

1.14 Sosial trygghet

I det sosialistiske samfunnet skal en større del av verdiene som skapes bli brukt til offentlige goder som sikrer grunnleggende levevilkår, uavhengig av den enkeltes lønnsinntekt. Barnehager, helsevesen, utdanning og lokal kollektivtransport skal være gratis. Boliger subsidieres og boligsamvirket gjenreises som en del av sjølforvaltningssystemet.

Når samfunnet overtar disse oppgavene, betyr det tryggere og jevnere levevilkår for folk. Det betyr også at de individuelle lønningene i mindre grad skal dekke det materielt nødvendige. Den lønnen som da utbetales, går til personlig forbruk, og den sikrer det økonomiske grunnlaget for individuell frihet og utfoldelse uten at det går ut over andres trygghet.

1.15 Frihet og solidaritet

Sosialisme skal omforme samfunnet til å bli et solidarisk samfunn. Når klasseskiller brytes ned og den tradisjonelle arbeidsdeling mellom kvinner og menn forandres, gir det både større likhet og større mangfold enn i det borgerlige samfunnet. Når autoritære maktstrukturer avskaffes, gir det folk flest en ny frihet til individuell utfoldelse. Når demokratiet utvides, betyr det større mulighet for deltakelse og ansvar.

Sosialisme bygd på frihet og solidaritet betyr at formynderholdninger og sneversyn bekjempes. Den kapitalistiske frihet til økonomisk vinning på andres bekostning avskaffes.

Frihet i et sosialistisk samfunn innebærer at alle får mulighet til å utvikle evner og anlegg ut fra sine forutsetninger. Det betyr at samfunnet må bruke ressurser på de grupper som står svakest i kampen for sin egen situasjon.

Under sosialismen vil folk leve og bo på ulike måter alene, i en familie, i fellesskap med flere. Heteroseksualitet og homoseksualitet vil være likeverdige. Til forskjell fra det borgerlige samfunnet blir det lagt vekt på å skape nye kollektive løsninger for å dele omsorgsarbeid mellom kvinner og menn og bryte ned ensomhet og isolasjon.

1.16 Frigjøring av ressurser

Med sin veldige utvikling av teknologien og arbeidsproduktiviteten har kapitalismen videre lagt et grunnlag for at det kan frigjøres tid for alle grupper av lønnsarbeidere – kvinner og menn – til å delta aktivt i styringen av sinarbeidsplass og sitt lokalsamfunn.

Men en frigjøring av arbeidstid for slike demokratiske formål forutsetter helt andre maktforhold i samfunnet. Utvikling av teknologi og vitenskap fører ikke automatisk til demokrati. Fagbevegelsen og lønnsarbeiderklassen må kjempe om makt til å ta ut den økte arbeidsproduktiviteten i form av tid til demokrati. Alt i dag kjemper fagbevegelsen for retten til å utføre arbeid som tillitsvalgte i arbeidstida og for 6-timersdagen.

2. OM KRIG OG FRED

2.1 Faren for atomkrig

En verden i fred er en drøm som deles av alle verdens folk. Men krigen er en realitet. Den pågår i en rekke land over hele kloden, og den truer oss alle.

Med atomvåpnene står menneskeheten for første gang overfor risikoen for total utryddelse, rasering av all sivilisasjon og ødeleggelse av jorda for kommende generasjoner. Undertrykking og nød i den tredje verden, rivalisering mellom stormaktene, ny våpenteknologi og kamp om ressursene øker faren for at konfliktene skal ende i atomkrigen, som betyr slutten på alt samfunnsliv.

Sosial og politisk uro i den tredje verden tolkes inn i konflikten mellom stormaktene. Folkenes kamp mot urett og undertrykking blir sett som en trussel mot den stormakten som har interesser i landet. En slik politikk undergraver landenes sjølråderett og øker faren for krig.

2.2 Kapprusting mellom øst og vest

Den farligste formen for rivalisering mellom supermaktene er kapprustningen, fordi den truer alle land. Med sin økonomiske og teknologiske overlegenhet er USA drivkraften i utviklingen av nye våpen. Både øst og vest utvikler og utplasserer stadig nye atomvåpen på jorda. Selv verdensrommet er blitt arena for opprustning.

Som medlem av NATO er Norge medansvarlig for USAs overgrep og krigføring i den tredje verden, og for USAs utvikling som atommakt. Norge har valgt side mot den fattige verden og for ytterligere kapprusting gjennom vår alliansepolitikk. Gjennom NATO-medlemskapet godtar Norge forestillingen om at en atomkrig kan være begrenset, og at våre allierte kan være de første som bruker atomvåpen i en slik krig.

Atomkappløpet springer ut av stormaktenes motstridende økonomiske, politiske og militære interesser. Verdens ledende politikere sprer forestillinger om at de må møte enhver utvikling hos motparten med tilsvarende tiltak – for å gjenopprette «balansen». Gjensidig mistillit stimulerer til rustningstiltak som ytterligere forverrer det politiske klimaet.

Men stormaktene kommer aldri i balanse, fordi de aldri samtidig vil innrømme at de er i balanse. Derfor krever SV ensidige nedrustningstiltak som det første skritt. SV krever atomnedrustning både av øst og vest. Også den konvensjonelle kapprustningen innebærer enorm sløsing med ressurser – og den minsker ikke faren for krig.

Konvensjonelle, bakteriologiske og kjemiske våpen har utviklet seg slik at krig med slike midler betyr katastrofer for samfunn og naturmiljø. Kravet om nedrustning gjelder derfor også konvensjonelle, bakteriologiske og kjemiske våpen.

SV ser det som sin aller viktigste oppgave å arbeide for fred og nedrustning. SV mener at Norge skal si konsekvent nei til atomvåpen og kreve at både vest og øst ruster ned.

SV er mot maktpolitikk gjennom militærblokker dominert av supermaktene. En sterk blokkinndeling av verden fører til opprustning og stor fare for konflikter. Små land utsettes for press fra supermaktene om å tilpasse seg deres interesser.

SV arbeider for at alle land, uansett beliggenhet, størrelse og ideologi skal ha sin sjølråderett. Målet er en verden av frie sjølstendige stater som lever i fred med hverandre. Blokkpolitikkens konfrontasjon må erstattes av felles sikkerhet mellom statene. I atomalderen kan ikke stater lenger øke sin sikkerhet på bekostning av andre stater.

Dette er den tredje vei i utenrikspolitikken. SV vil bruke alle virkemidler som fremmer en utvikling i retning av frie, selvstendige stater som lever i fred, i felles sikkerhet. Derfor er SV mot militærblokkene NATO og Warsawapakten, og mener at de må nedbygges og oppløses.

Norges medlemskap i NATO og tosidige avtaler med USA innebærer at vi stiller vårt territorium til rådighet for den ene supermakten, og gjør dermed Norge til et mål for den andre supermakten. For å øke vår sikkerhet og for å bidra til nedbyggingen av militæralliansene i Europa må Norge trekke seg ut av NATO og avvikle den sikkerhetspolitiske binding til USA.

Avvikling av militæravtalene med USA, opprettelse av en atomvåpenfri sone i Norden og utmelding av alliansens felles kommandosystem er viktige skritt mot målet.

For SV er det viktig å bygge opp et alternativ til de to supermaktsdominerte militærblokkene. De nordiske landene har naturlige forutsetninger for å utvikle et selvstendig sikkerhetspolitisk samarbeid. SV vil arbeide for dette. En atomvåpenfri sone i Norden er et viktig skritt i denne retning.

SV går inn for et alliansefritt og defensivt norsk forsvar med en militær, en ikke-voldelig og en sivil del.

2.3 Arbeidet for nedrustning

Hindringene for nedrustning er sterke. Store kapitalinteresser er knyttet til rustningsindustrien, og mange millioner mennesker er sysselsatt av det militære og i rustningsindustrien. Arbeidet for nedrustning betyr at arbeidsplasser må legges ned i rustningsindustrien.

Også i Sovjetunionen møter nedrustningen hindringer. Militæret og rustningsindustrien er en stor maktfaktor. De militære behovene hemmer en økonomisk og demokratisk utvikling på alle samfunnsområder i Sovjet.

Konfliktene skaper en verdenssituasjon der kriger stadig bryter ut, der faren for storkrig med atomvåpen alltid er til stede, og der vilkårene er dårlige for menneskerettigheter, nasjonal uavhengighet og økonomisk utvikling.

SV ser det som sin oppgave sammen med uavhengige sosialistiske og fredsbevarende krefter i andre land å endre denne livstruende situasjonen slik at menneskene kan oppleve en verden i fred og utvikling, der menneskelige behov og menneskerettigheter står i sentrum for politikken.

3. DEN TREDJE VERDEN

3.1 Fattigdom og nød

Verden i dag er preget av en voksende kløft mellom rike industrialiserte land og fattige u-land. Grunnlaget for en stor del av rikdommen i den kapitalistiske verden er utbyttingen av folkene i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Tusener av mennesker dør daglig fordi samfunnsforholdene skaper nød og fattigdom. Mennesker dør av sult i områder som de flernasjonale selskapene eller lokale landherrer eksporterer matvarer fra.

Store gjeldsbyrder låser mange land fast i underutvikling og avhengighet til storbankene og maktsentrene i Vesten. Den økologiske katastrofen med ørkenspredning, hungersnød og sultkatastrofer er ikke bare en følge av naturens lunefulle herjinger, men av den virkeligheten menneskene har skapt. Naturressursene er blitt utpint ut fra kortsiktige nyttehensyn til fordel for de rike landene og de rike i u-land. Under slike forhold blir u-landenes store befolkningsvekst bare en ekstra belastning.

I mange u-land er det vokst fram nye borgerskap som har økonomiske interesser i samarbeidet med de vestlige kapitalinteressene, og store privilegier i forhold til de fattige folkemassene. Nye klassemotsetninger – ofte innvevd i nasjonale og kulturelle motsetninger – har ført til skarpe konflikter. I mange land har det vokst fram sosialistiske bevegelser som kjemper for en mer rettferdig utvikling.

I andre land kjemper nasjonale frigjøringsbevegelser mot utenlandsk dominans og undertrykking. Den nasjonale frigjøringskampen går ofte hånd i hånd med en sosial frigjøringskamp med det målet å skape en utvikling til beste for de brede folkemassene.

Den tredje verden er ingen enhet. Ulik tilknytning til kapitalismen, indre klassemotsetninger, og nasjonale og religiøse skillelinjer splitter og gjør det vanskelig for u-landene å opptre samlet overfor den rike verden.

Et fellestrekk er likevel at kvinner er i klart flertall blant de fattigste. Dårlige levekår rammer spesielt kvinner. Vestlig u-hjelp har forsterket dette ved at den har bygd på vår tradisjonelle arbeidsdeling mellom kvinner og menn.

3.2 En ny internasjonalisme

Kampen mot de internasjonale selskapene og mot imperialisme og undertrykking krever samarbeid mellom radikale og sosialister i alle land. Svekkelsen av det økologiske grunnlaget, forurensningen, ødeleggelsen av skog og regnskog, ørkenspredningen og den kjemiske ødeleggelsen av jorda – alt er verdensomspennende problemer som krever handling på tvers av landegrensene. FN og andre internasjonale organer må spille en sentral rolle i dette samarbeidet.

Det trengs derfor en ny internasjonalisme, solidaritet og felles innsats. SV arbeider for å knytte bånd med sosialister og progressive i andre land. SV støtter sosialistiske og nasjonale frigjøringsbevegelser i kampen for nasjonal sjølråderett og sosial frigjøring. SV arbeider for at Norge skal støtte kravene fra u-landene om en ny økonomisk verdensordning. SV krever at norsk utviklingshjelp særlig skal gå til land der regjeringene bedrer kårene for de fattige og undertrykte, og til de progressive frigjøringsbevegelsene.

Imperialistisk og politisk undertrykking skaper nye flyktningstrømmer. Mottak av flyktninger og asylsøkere må ses som en naturlig konsekvens av vår internasjonale solidaritet.

3.3 Krav om ny økonomisk verdensordning

Skal u-landenes stilling bedres, må det bli en ny internasjonal arbeidsdeling. De industrialiserte land må innfri kravet fra u-landene om høyere og stabile priser på råvarene, bedre vilkår for overføring av teknologi, økt kontroll med internasjonale selskaper, en annen maktfordeling i de internasjonale organisasjonene og nedskriving av gjeldsbyrden. Slike krav truer interessene til de flernasjonale selskapene.

En radikal forandring til det bedre i den tredje verden kan bare skje gjennom endringer både i de fattige og de rike landene. Utviklingshjelp fra rike til fattige land behøver ikke i seg selv føre til positive endringer. U-hjelp gis ofte slik at den tjener giverlandet og støtter opp om privilegier, maktforhold, korrupsjon og utbytting i utviklingsland uten å føre til sosial endring til fordel for de fattige, kvinnene og andre undertrykte. Det er viktig å arbeide for at utviklingshjelp gis på måter som fremmer kampen for frigjøring og menneskeverdige levekår i mottakerlandet.

3.4 Politiske og sosiale menneskerettigheter

Utviklingsland som vil bryte med kapitalismen, står overfor enorme utfordringer og har sterke motstandere – både i sitt eget land og i USA og andre kapitalistiske land. Slike land har ofte gjort alvorlige forsøk på å bedre de sosiale menneskerettighetene som rett til arbeid, bolig, mat og helse. Men analfabetisme, nød og manglende erfaringer med pluralisme og demokratiske rettigheter gjør det vanskelig å oppfylle de politiske menneskerettighetene vi kjenner fra vårt eget land. Samtidig bruker USA og den internasjonale storkapitalen alle midler for å svekke og isolere slike stater i verdenssamfunnet.

Vår målestokk for demokrati kan ikke uten videre anvendes på den tredje verden. Men kampen mot tortur, vilkårlig rettsforfølgelse og fengsling av politiske motstandere må føres overalt.

SV støtter kampen for menneskerettighetene og kritiserer brudd på menneskerettighetene også i u-landene, men tar avstand fra alle forsøk på å isolere nye radikale stater som ikke svarer til vestlige idealer.

4. DEN KAPITALISTISKE VERDEN

I industrilandene har kapitalismen med sin høye produktivitet og utbytting av u-land avskaffetmateriell nød for de fleste, og skapt velstand for brede folkegrupper i de rike landene, ogholdt u-landene i fattigdom. Men den er et økonomisk system preget av innebygde kriser ogtilbakeslag. I USA og Vest-Europa er millioner kastet ut i arbeidsløshet. Dette økonomiskesystemet betyr massive brudd på menneskerettighetene, fordi retten til arbeid og sosialtrygghet ikke er virkeliggjort.

I industrilandene er kapital og kontroll over produksjonen, investeringene, handelen og denteknologiske utviklingen blitt samlet i færre og større enheter. Monopoldannelser avløserkonkurranse. Virksomheten til monopolselskapene er internasjonal. De investererkapitaloverskudd i andre land, flytter sin virksomhet der det gir størst profitt og kjøper oppbedrifter og erobrer nye markeder over hele verden. Flernasjonale selskaper opptrer som stateri staten, og unngår kontroll og inngrep fra myndighetene i det enkelte land. Jo mersammenvevd verdensøkonomien blir, desto sterkere ringvirkninger får de økonomiske krisenefor verdenssamfunnet.

Storkapitalen kjenner ikke ansvar for annet enn å sikre sin fortjeneste. Den utnytternaturressursene hensynsløst både i u-landene og i vesten, forurenser og forsøpler jord ogvann, ødelegger skogene og forsurer lufta. Slik trues vi av en økologisk katastrofe.

I de store industrilandene fremmer og forsvarer staten kapitaleiernes interesser også utenforlandets grenser. Politisk og militær makt sikrer utbyttingen av ressursene og strømmen avprofitt til de flernasjonale selskapene og sentrene i de kapitalistiske land. Hvis amerikanskeinteresser trues, er faren overhengende for amerikanske overgrep. Slik framstår imperialismensom en trussel mot nasjonal sjølstendighet og menneskerettigheter over hele verden.

Den europeiske kapitalismens veldige ekspansjon i etterkrigstida skapte underskudd påarbeidskraft som ble dekket gjennom import av arbeidskraft fra u-land, særlig i Asia ogAfrika. Veksten ble etter hvert mindre og nye produksjonsteknikker overtok. Landene iVest-Europa opplevde overskudd på arbeidskraft og arbeidsledighet. Innvandringen ble stansetog innvandrerne forsøkt presset ut igjen av arbeidsmarkedet. Dette er med på å øke rasistisketendenser, både i myndighetenes politikk og befolkningens holdning.

Med sin teknologi, økonomi, militære slagkraft og rådende ideologi er USA kapitalismensdominerende stormakt. USA hevder å være demokratiets fremste forkjemper i verden. Men isine bestrebelser for å fremme amerikanske interesser vil USA støtte og søke allianse med ethvilket som helst regime, bevegelse eller parti for å fremme sine egne interesser.

Drivkraften i USAs imperialistiske politikk er behovene hos de amerikanske kapitalkreftene.Men også blind antikommunisme, sammen med politiske og militære interesser, bidrar til atUSA opptrer som en aggressiv verdensmakt. USA er den sterkeste motstanderen for de folk iverden som ønsker selvstyre, demokrati, sosial og økonomisk utvikling.

Vest-Europa er knyttet til USA gjennom økonomiske bånd og gjennom NATO. Gjennommesteparten av etterkrigstida har Vest-Europa underordnet seg USA. Men denneunderordningen er gradvis svekket fordi de økonomiske interessene ikke lenger ersammenfallende, og fordi de ulike sikkerhetspolitiske interessene er blitt stadig tydeligere.Styrket økonomi har bedret mulighetene for mange av Vest-Europas land til å hevde sineegne interesser.

Dette gjør ikke Vest-Europa mindre kapitalistisk og vest-europeiske arbeidere mindre utbyttet.Samtidig deltar også Vest-Europa i imperialistisk utbytting av u-landene. Men et merselvstendig Vest-Europa svekker USA som supermakt og øker mulighetene for at blokkene iEuropa skal bli oppløst. I et selvstendig Vest-Europa har også sosialismen bedreutviklingsmuligheter, fordi den sosialistiske bevegelse har dypere røtter i Europa enn i USA.

EF-samarbeidet har utviklet seg på flere måter siden folkeavstemmingen om medlemskap i1972. Flere land er med, og kontakten mellom dem har økt, samtidig som detutenrikspolitiske samarbeidet har fått større omfang. Men EF har ikke maktet å 1øseVest-Europas mest presserende problemer, og samarbeidet preges av store motsetninger, bådelandene imellom og mellom sentrum og utkant.

SV arbeider for at Norge skal støtte utviklingen mot et mer uavhengig Europa. SV ønsker øktsamarbeid i Europa, men ikke basert på kapitalkreftenes interesser, som EF er uttrykk for. SVer imot norsk medlemskap i EF.

SV ønsker likeverdig samarbeid i Europa for å møte utfordringene i Europa: tilbaketrekkingenav stormaktenes atomvåpen, forurensningene og arbeidsløsheten. SV ønsker samarbeidmellom de små landene i Øst- og VestEuropa for å styrke deres selvstendighet i forhold tilstormaktene. SV vil arbeide for å styrke det nordiske samarbeidet. SV vil styrke samarbeidetmed sosialistiske og radikale partier og bevegelser i Europa.

5. SOVJETUNIONEN, ØST-EUROPA OG KINA

5.1 Sovjet-Unionen og Øst-Europa

Oktoberrevolusjonen i Russland tente håp om at det skulle være mulig å bygge et sosialistisk samfunn – uten utbytting, undertrykking og urett. Men borgerkrig og angrep fra vestlige land skapte nød og elendighet og førte til halvering av den på forhånd lille arbeiderklassen, slik at de demokratiske arbeiderrådene falt sammen og byråkratiet fikk styringen. Det hemmelige politiet ble brukt mot opposisjonen. Alt dette la grunnlaget for Stalins diktatur.

Jordbruket ble kollektivisert med tvang; ytringsfrihet, faglige og politiske rettigheter ble avskaffet, opposisjonen ble likvidert, og tvangsarbeidsleire ble opprettet. Store folkegrupper ble fiendtlige eller likegyldige overfor dette systemet. Partiet tilrev seg et politisk monopol, og smeltet sammen med staten på alle plan. Problemene fra denne perioden strir sovjet-samfunnet ennå med.

Terroren fra Stalin-tida tilhører fortida. Men partiet har fortsatt et politisk maktmonopol. Noen uavhengig fagbevegelse blir ikke tålt, og kritikk av partiet og staten er blitt undertrykt. Det sentraliserte økonomiske systemet hemmer innsatsviljen og produktiviteten i arbeidslivet. Det tungrodde plansystemet greier ikke å tilfredsstille forbrukerne. Jordbruket er i kontinuerlig krise. Også Sovjetunionen og de øst-europeiske landene har store økologiske problemer.

Internasjonalt førte oktoberrevolusjonen til at kapitalismen fikk innskrenket sitt spillerom. Støtte fra Sovjetunionen har vært viktig for at frigjøringsbevegelser, og nye radikale stater har kunnet overleve militære angrep, infiltrasjon og økonomiske sanksjoner fra USA og andre kapitalistiske stater.

En ledetråd i utenrikspolitikken er sovjetstatens egne stormaktsinteresser. Sovjetunionen ønsker å bli likeverdig med USA. I forhold til det må mindre lands rettigheter og nasjonale interesser vike. Krigen i Afghanistan og undertrykkingen av arbeideroppstander og demokratiske krav i Berlin, Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen er eksempler på det. Romanias utenrikspolitikk og den økonomiske og politiske utviklingen i Ungarn viser likevel hver på sin måte at det er mulig med en ulik retning i utviklingen også i Øst-Europa.

I perioder har Sovjet-Unionens utenrikspolitikk vært dominert av krefter i kommunistpartiet som har sett landets politiske og økonomiske interesser best tjent med avspenning og rustningsbegrensning i forhold til USA.

Det trengs omfattende økonomiske og politiske reformer for å skape ny utviklingskraft i det sovjetiske samfunnet. Det trengs et system og en politikk som åpner for politisk deltakelse, kritikk og debatt. Reformer i denne retning blir motarbeidet av sterke krefter i byråkratsjiktet i partiet og staten.

Internasjonal avspenning vil lette presset på statene i Øst-blokken og gi demokratiske krefter større albuerom. SV støtter slike krefter. Et økt samarbeid på tvers av blokkene i Europa er viktig for avspenning og fred i vår del av verden. Økt demokratisering i Øst-Europa vil fremme et slikt samarbeid. SV støtter også kampen mot sovjetisk undertrykking av andre land.

5.2 Kina

I Kina drev de fattige bondemassene – ikke industriarbeiderklassen – revolusjonen fram. Utviklingen i Kina har vekslet sterkt. Maktkamp mellom ulike deler av Kinas kommunistparti har ført til at planmessig økonomisk oppbyggingsarbeid flere ganger har veket plassen for massive mobiliseringskampanjer og forsøk på radikale brudd med utviklingen. Disse har slått feil, fordi mulighetene for økonomisk og sosial utvikling basert på ideologisk motivasjon har vært sterkt overvurdert. Ikke minst gjelder det kulturrevolusjonen.

Etter kulturrevolusjonen har politikken tatt sikte på økonomisk vekst og sosial utvikling gjennom økonomiske stimulanser, mindre sentralisering og større åpenhet overfor omverdenen. Det har ført til økt velstand, men skaper større ulikhet og nye motsetninger.

Som verdens mest folkerike stat er Kina militært og politisk sett en stormakt med egen atomstyrke.

I utenrikspolitikken har Kina prøvd å bli en leder blant landene i den tredje verden. Kina har betraktet Sovjetunionen som en farligere motstander enn USA, og har samarbeidet med reaksjonære regimer. Et bedre forhold mellom Kina og Sovjetunionen vil være fordelaktig for avspenning og fredelig samarbeid i verden.

5.3 Viktige utviklingstrekk

Problemene i økonomien har ført til at det også i Øst-Europa, Sovjetunionen og Kina er blitt større sosiale og politiske motsetninger. Grupper og bevegelser utenfor kommunistpartiet krever mer demokrati og økonomiske forbedringer. Dette gjenspeiles i ulike retninger innad i kommunistpartiene. Det er en avgjørende forutsetning for en fornyet sosialistisk utvikling at uavhengige fagbevegelser og masseorganisasjoner blir så sterke at demokratiske rettigheter får gjennomslag.

Utviklingen i Sovjetunionen, Kina og andre stater som har brutt med kapitalismen, viser at marxistiske tradisjoner og marxistisk tankegods kan brukes til å begrunne undertrykking. Teorien om «proletariatets diktatur» har vært brukt til å rettferdiggjøre undertrykking av andre politiske krefter enn kommunistpartiet. Begrepet «demokratisk sentralisme» har rettferdiggjort undertrykking av opposisjon og debatt i partiet.

Tro på at marxismen er en ufeilbarlig vitenskap bidrar til intoleranse og undertrykking. En marxisme for sosialister i vår tid må ta oppgjør med all dogmatisme og ta opp i seg erfaringene som arbeiderbevegelsen har høstet gjennom demokratisk politisk og faglig virksomhet.

6. DET KAPITALISTISKE PRODUKSJONSSYSTEM

Kapitalismen er et økonomisk system der alt som skal til for å holde økonomien i gang, er varer som selges og kjøpes på markedet. Selv menneskenes arbeidskraft er en vare. Lønnsarbeiderne er de som ikke har annet å selge enn sin arbeidskraft. Arbeidskjøperne er de som eier produksjonsutstyret, men mangler arbeidskraft til å betjene det. Arbeidskjøperne og lønnsarbeiderne er de to hovedklassene i det kapitalistiske samfunnet.

Omsetningen av varer foregår i konkurranse i markeder. Når bedriften selger varene, må den ha en betaling som er større enn det den har gitt for arbeidskraften. Arbeiderne må altså skape en verdi som er større enn verdien av deres arbeidskraft. Denne merverdi tilfaller kapitaleieren når varene selges. For merverdien må han kjøpe alt produksjonsutstyret, råstoffene, energien, og dessuten dekke kostnadene ved markedsføring, administrasjon, dekke skatter og sitt private forbruk. Overskuddet etter at de nødvendige kostnadene er dekket, utgjør kapitalens profitt. Hvis den ikke er stor nok, bryter produksjonen sammen.

På grunn av konkurransen må kapitaleieren ha en profitt som er stor nok til også å utvide produksjonen, eller til å investere i mer effektive produksjonsmidler som reduserer kostnadene og sikrer profitten. Produksjonen for profitt er derfor en tvang – en overordnet målsetting for all kapitalistisk produksjon og som alle andre hensyn underordnes.

Konkurransen gir det kapitalistiske produksjonssystem en kraftig stimulans til å utvikle ny teknologi. Men kapitalismen er uten evne til å styre knappe ressurser. Det hensynsløse profittjaget, sammen med den effektive teknologien, gjør den til en trussel mot naturressursene og den økologiske balansen ikke bare lokalt, men globalt. Kapitalismen skaper problemer som bare kan løses internasjonalt.

Konkurransen tvinger kapitaleierne til å øke produktiviteten og profitten med nye investeringer. Det vil før eller siden føre til at evnen til å produsere blir større enn etterspørselen. Bedriftene får vansker med å omsette varene. Fortjenesten blir for liten i forhold til investeringene, noe som fører til innskrenkninger og nedleggelser. Kapital bli omplassert i nye bransjer. Når det skjer samtidig mange steder, og ikke bare i den enkelte bedrift, blir det økonomisk krise. Krisene skyldes ikke tilfeldigheter, men er et trekk ved den måten en kapitalistisk økonomi virker på.

Når stadig mer kapital blir samlet opp, blir mer kapital konsentrert under kapitaleiernes kommando. Konkurransen får bedriftene til å slå seg sammen i større enheter – også på tvers av bransjene: Industri slås sammen med bedrifter i handelen, transporten, massemediene og bankene. Kapitalen blir samlet på færre hender, som styrer store deler av næringslivet. Arbeidskraften må flytte dit kapitalinvesteringene blir gjort. Dette fører til stadig sterkere geografisk konsentrasjon av arbeidsplassene og fraflytting fra utkantene.

Storkapitalen kan kontrollere store deler av markedet og tilgangen på råstoffer, og skjerme seg mot konkurranse. Slik oppstår det tendenser til monopoler i næringslivet, der de store selskapene ofte kan fastsette prisene og skaffe seg større profitt uten hensyn til de virkelige kostnadene.

Den store opphopningen av kapital gjør det nødvendig å utvide markedene og finne nye områder å investere på. Storkonsernene eksporterer kapital til andre land og verdensdeler. De skaper et nett med forgreininger på tvers av landegrensene, og kontrollerer økonomien i stadig flere land.

Internasjonaliseringen av kapitalen fører til verdensomfattende konkurranse mellom storkonsernene. Konkurransen skaper monopoler som skaper ny konkurranse om verdensmarkedet – en konkurranse der alle midler blir brukt: krig, kolonialisering, politisk press, utbyttende kreditter og handelsvilkår, og rovdrift på naturressurser. De kjemper om å sikre seg råstoffer, halvfabrikata og billig arbeidskraft. Dette er imperialismen, som er en følge av den måten det kapitalistiske økonomiske systemet virker på. Internasjonalisering er ofte et dekke for eksport av miljøødeleggende industri.

7. NORGE OG KAPITALISMEN

7.1 Norske særtrekk

Arbeiderbevegelsen har hatt større innflytelse på utviklingen her i landet enn i de fleste andre kapitalistiske industriland. Den har vært en allianse mellom arbeidere, småbrukere og fiskere. Borgerskapet har vært lite og svakt i forhold til andre vestlige land. Arbeiderbevegelsen har kjempet seg til en høy levestandard, jamnere fordeling av godene, stabilt politisk demokrati og en omfattende offentlig helse- og sosialsektor.

7.2 Endring i klasseforholdene

Arbeidere i industri, bygg, bergverk, anlegg og transport – den tradisjonelle arbeiderklassen – har vært kjernen i norsk arbeiderbevegelse. Ut fra sin stilling i produksjonslivet, sine faglige tradisjoner og klassesolidaritet vil denne delen av lønnsarbeiderklassen fortsatt være viktig i kampen for et bedre samfunn.

Men disse gruppene er tallmessig i tilbakegang, som følge av den teknologiske utvikling og endringene i næringslivet. Deres faglige og politiske gjennomslag er svekket. Det har svekket lønnsarbeiderklassen som helhet og styrket høyrekreftene. Samtidig har tallet på sysselsatte i jordbruk og fiske sunket sterkt. Dermed er deres rolle og betydning i den gamle alliansen med arbeiderklassen blitt mindre.

Likevel er lønnsarbeiderklassen samlet i vekst. Ansatte i offentlig virksomhet, handel- og servicenæringer øker mer enn den tradisjonelle del av arbeiderklassen minker. Kvinnene utgjør en stadig større del av lønnsarbeiderne.

Lønnsarbeiderklassen er mer oppdelt og sammensatt enn før. Ulik arbeidssituasjon, ulik utdanning, store lønnsforskjeller og ulik plassering i bedriftene skaper ulik erfaringsbakgrunn og holdninger.

Folk i ledende stillinger og med høyere utdanning har på grunn av sine stillinger privilegier når det gjelder lønn, arbeidsforhold og levesett. Andre står nærmere arbeiderklassen når det gjelder levekår. De tynges ofte av gjeldsbyrder, og har en usikker arbeidssituasjon.

De «nye gruppene» reiser ofte krav om nye, viktige reformer, som sekstimersdagen. Men slike reformer vil vanskelig få gjennomslag uten at også den tradisjonelle del av arbeiderklassen stiller seg bak dem. På den andre side vil ikke kravet om f.eks. lavere pensjonsalder få gjennomslag uten at også «de nye gruppene» kjemper for det.

Kampen for sosialisme er en kamp for allianser. Sammensetningen av lønnsarbeiderklasser i flere ulike grupper øker faren for politisk oppsplitting, samtidig som det øker behovet for en faglig og politisk strategi for arbeiderklassen som helhet.

7.3 Ny teknologi

Ny teknologi – særlig datateknologien – forandrer både klassestrukturen og arbeidsmiljøet på den enkelte arbeidsplass. Datateknologien gir muligheter for desentralisering og frigjøring fra monotont og farlig arbeid, og for arbeidsbesparelser innenfor privat og offentlig byråkrati og service. Innenfor det kapitalistiske system representerer den nye teknologien fare for økt arbeidsløshet, isolert arbeidssituasjon og nye helsefarer i arbeidsmiljøet. Den kan også undergrave personvernet, og bli brukt til økt overvåking og kontroll.

Biologisk og medisinsk forskning har gitt verdifulle bidrag til å helbrede sykdommer og utrydde lidelse. Men det er i dag trekk ved denne forskningen som har urovekkende perspektiver. Sterke kapitalinteresser styrer retningen på denne typen forskning. Kartlegging av arveegenskaper og muligheten av å endre arvestoffet gir et farlig redskap for utvelgelse og kontroll av alt liv. Selve begrepet menneskeverd blir satt på prøve når ny teknologi kan endre og skape mennesket som biologisk vesen. Det må derfor være sterk offentlig kontroll med denne forskningen. Enhver manipulering med menneskelige arveegenskaper må forbys. En skikkelig og offentlig kontroll med biologisk forskning må etableres. Utviklingen av bioteknologien må styres av offentlige organ der representanter for folkevalgte, fagbevegelse og miljøvernorganisasjoner er med.

7.4 Staten og den offentlige sektor

Den moderne kapitalismen trenger en aktiv stat som motvirker skadevirkningene av produksjonssystemet. Staten legger forholdene til rette for økonomisk vekst, stimulerer kapitaleierne til investeringer, regulerer forbruket, foretar nødvendige investeringer som privatkapitalen finner ulønnsomme og driver industri- og forretningsvirksomhet. Den er den største arbeidskjøperen i samfunnet, eier grunn og forvalter store naturressurser. Den opptrer som kapitalistisk entreprenør innen energiproduksjon, samferdsel og industri.

En stor del av de verdiene som blir skapt, blir fordelt gjennom de offentlige budsjettene. Den moderne kapitalismens stat er et stort, aktivt og mangesidig apparat som trenger inn i de fleste forhold i samfunnet.

Den sterke økonomiske veksten fram til begynnelsen av 1970-åra la grunnlaget for en rask utbygging av den offentlige sektoren i de kapitalistiske industrilandene. Offentlige tiltak i arbeidsmarkedet, sykelønn, trygdeordninger og utbygging av institusjoner og tiltak for svakstilte grupper har gjort kapitalismen mer trygg og mindre umenneskelig enn tidligere.

Men staten setter ikke i verk slike tiltak av seg selv. Det forutsetter en politisk mobilisering av de folkelige motkreftene. I Norge er det arbeiderbevegelsen som har gått i spissen for utviklingen av velferdsstaten. Den er et resultat av et kompromiss mellom arbeid og kapital, politisk organisert av sosialdemokratiet.

En aktiv arbeidsmarkeds-, helse- og sosialpolitikk er ikke bare i lønnsarbeidernes interesse. Det sikrer også en stabil arbeidskraft for kapitaleierne, demper uro og kritikk mot rovdrift på arbeidskraften og utstøting av de svake fra arbeidslivet.

Men staten i Norge er også et maktapparat. Politiet skal ikke bare sørge for at lovene blir fulgt. Det militære og overvåkingstjenesten har ikke bare til oppgave å beskytte landet mot ytre fiender, men brukes også til forsvar av det bestående systemet mot radikale endringer.

7.5 Begrenset demokrati

De demokratiske rettighetene – stemmeretten, ytringsfriheten, retten til å organisere seg i partier og interessegrupper – er verdifulle og umistelige.

Men viktige områder av samfunnslivet er unndratt demokratisk styring, og viktige beslutninger som har stor betydning for folks liv og virke, blir tatt av små grupper kapitaleiere. De bestemmer over investeringer og arbeidsplasser, organisering og fordeling av arbeidet. De treffer beslutninger som får følger for sysselsetting og arbeidsløshet, inntektsfordeling og folks helse og trivsel. Gjennom eiendomsretten og kontrollen over produksjonsmidlene og den autoritære styring på arbeidsplassene utøver kapitaleierne makt over folkets flertall.

Aviser og andre medier er underlagt private eierinteresser. Det gjør at kapitalmakten lettere kan dominere opinion og meningsdannelse. Arbeidskjøpernes tallrike organisasjoner deltar i hundrevis av offentlige råd og utvalg hvor de daglig fremmer sine interesser. Byråkratiene i de store selskapene gjør seg gjeldende i de politiske kanalene og utøver stor makt innover i bedriftsorganisasjonene. Det private byråkratiet er i virkeligheten et politisk apparat – helt på siden av demokratiet.

7.6 Økt byråkratisering

Den moderne velferdsstaten representerer historiske framskritt. Den har ført til større økonomisk trygghet. Men den har samtidig betydd en sterk byråkratisering av samfunnet, med en sterk arbeidsdeling og motsetninger mellom ulike yrkesgrupper. En slik utvikling forsterker skillet mellom hjelpere og hjelpetrengere. Den som søker hjelp, opplever ofte institusjonene som ugjennomtrengelige apparater.

Selv om sysselsettingen totalt har økt, fører krav til arbeidstempo og effektivitet til at grupper i befolkningen står utenfor arbeidslivet. De unge er lenger under utdanning. Grupper av de unge greier ikke å skaffe seg den utdanning og de kvalifikasjoner som arbeidskjøperne ønsker. Eldre må oftere førtidspensjoneres eller uføretrygdes; det er ikke plass til mennesker med fysiske plager eller psykiske problemer, fordi de ikke greier å tilfredsstille kravene i arbeidslivet. Slik stiller kapitalismen stadig flere utenfor og skaper nye klienter og stønadsmottakere.

Mange ansatte i stat og kommuner blir pålagt stadig nye oppgaver og skal yte hjelp til stadig flere mennesker med vanskeligere problemer – uten at bevilgninger og ressurser øker tilsvarende. De møter krav om høyere arbeidstempo og økt produktivitet – med forverring av arbeidsmiljø, stress og økt sykefravær som resultat. Slik er grupper i det offentlige i stadig større grad blitt underbetalt og utnyttet.

Samtidig framstår det offentlige mer og mer som et fremmed byråkrati overfor folk flest. Uforståelig regelverk, dårlig service og tungrodde arbeidsmåter skaper misnøye hos både ansatte og publikum. Siden flere og flere er avhengige av tjenester og hjelp fra det offentlige, er kampen mot byråkratiseringen viktig.

Det private byråkratiets makt er undervurdert i forhold til det offentlige byråkratiet. Bare i finans- og forsikring er det like mange ansatte som i hele statsadministrasjonen. Kreditinstitusjonene kan endre lånevilkår og inngåtte avtaler ved å utnytte hull i lov og regelverk slik at den enkelte lille kunde kjenner seg maktesløs.

7.7 Kapitalismen underlegger seg nye områder

Jakten etter profitt fører til at kapitalen utvider sitt herredømme til stadig nye områder. Det gjelder også kulturen, som i økende grad er blitt en vare på markedet.

Nye former for distribusjon og reproduksjon bringer litteratur og kunst ut til nye folkegrupper. Men økt avhengighet av og tilpassing til markedet svekker kulturelt mangfold. Når staten fører en passiv kulturpolitikk, øker kapitalkreftenes innflytelse. Sponsing og store investeringer i en voksende medie- og underholdningsindustri, i idretten og i etermediene og dagspresse gir kapitalen økt innflytelse på kulturen. Det er en trussel mot den skapende kunsten, den informerte journalistikken og den folkelige kulturen. Bokmålet blir favorisert på bekostning av nynorsk, og hele det norske språksamfunnet er truet av språkpress utenfra, særlig fra engelsk.

Også seksualiteten blir utnyttet på markedet. Det skjer både innen underholdningsindustrien og i den pornografiske industrien. Pornoindustrien spekulerer i menns seksuelle frustrasjoner, gjør kvinner og barn til gjenstander og skaffer seg profitt på kvinneforakten.

Helse- og sosialvirksomheten i Norge har alltid vært sjølsagte ansvarsområder for fellesskapet. Nå underlegges også slike områder de kapitalistiske lover, og tiltakene blir gjenstand for profittjag. For SV er kampen mot denne privatiseringen viktig fordi den endrer fordelingen av goder og ressurser i samfunnet. Når tradisjonelle statlige oppgaver blir privatisert, er det de rikeste som kan nyte best av tilbudene. De fattigste blir ofte stående igjen med et dårlig eller ikke noe tilbud.

7.8 Utrygghet, ulikhet og klasseforskjeller

Kapitalismen har i vårt og andre industriland skapt en hittil uovertruffet økonomisk vekst og materiell velstand. Men så lenge jakten på profitt er grunnlaget for arbeidslivet, skapes utrygghet og ulikhet.

Arv, lønnsforskjeller, frynsegoder, skattesnyteri og spekulasjon skaper stor ulikhet i levestandard og levekår. Skattesystemet og mange andre offentlige tiltak bidrar til å forsterke slike forskjeller i stedet for å avskaffe dem.

Grupper av arbeiderklassen, spesielt kvinnene, blir reservearbeidskraft som kastes ut i arbeidsløshet når det inntrer økonomisk stagnasjon og krise. Byrdene ved krisene blir veltet over på arbeidsfolk og svakstilte grupper som ikke kan konkurrere på arbeidsmarkedet. For at kapitalen igjen skal få vekstmuligheter lettes skatter og avgifter på bedriftene, aksjeeierne og de høytlønte.

Som del av det internasjonale kapitalistiske systemet kan Norge ikke bli uberørt av økonomiske tilbakeslag og kriser. De kapitalistiske land fører ulike former for innstrammingspolitikk, som igjen fører til arbeidsløshet og krise for mange av de velferdstiltakene som ble utviklet i oppgangstidene. Dermed øker også skjevhetene i inntekt og levekår.

7.9 Norge som kapitalistisk oljenasjon

De ulike regjeringene har misbrukt de mulighetene oljerikdommene gir: Det fins ingen plan for langsiktig utvikling av næringslivet, satsing på teknologi og forskning for framtida, ingen perspektiver for utbygging av kommunikasjoner, ingen krafttak for å 1øse problemene i helse- og sosialsektoren, ingen dristige tiltak for kulturell utvikling og vekst.

I stedet har regjeringene overlatt til kapitalismens marked å disponere en stor del av oljerikdommene: Skatteletter til aksjeeiere og høytlønte og økninger i unødvendig privat forbruk for dem som trenger det minst.

Resultatet er blitt økende forskjeller i samfunnet, aksjespekulasjon og mindre solidaritet. Mer strebing etter penger og profitt, skattesnyteri og spekulasjon har brutt ned arbeiderbevegelsens idealer om solidaritet, og de nyrikes egoisme og sjølopptatthet har erstattet tradisjonelle norske nøysomhet- og likhetsidealer. Motstykket til den offentlige fattigdommen er slik blitt en skjevt fordelt privat rikdom.

Ikke bare staten, men hele det norske samfunnet er blitt stadig mer avhengig av oljeinntektene. Oljeprisene blir bestemt på verdensmarkedet av de store internasjonale oljeselskapene og de oljeproduserende land. Slik har Norge fått mer felles interesser med andre oljeproduserende land. Velstanden og velferdsstaten i Norge er blitt enda mer avhengig av krefter i den internasjonale kapitalismen og norsk økonomi mer kapitalistisk enn noensinne.

De land som ikke sjøl har olje og gass, har måttet betale den prisen som verdensmarkedet og oljeprodusentene har diktert. Mange u-land har måttet sette seg i stor gjeld for å sikre tilførsel av olje. Det har hindret utvikling og bidratt til å holde u-landene nede i fattigdom. Siden det er de høye oljeprisene som har finansiert mye av velferden og velstanden i Norge i de seinere år, er våre goder utviklet i strid med de fleste u-landas interesser av lavere priser på oljen.

Norge som oljenasjon stiller arbeiderbevegelsen derfor overfor motsetningsfylte oppgaver der ulike hensyn må veies mot hverandre. Hensynet til solidaritet med mange u-land, til langsiktig ressursforvaltning, til sysselsettingen i olje- og gass-sektoren og til velferdsstatens økonomiske grunnlag trekker iulike retninger.

Det overordnede mål må være at en størst mulig del av det overskuddet som oljeøkonomien likevel skaper, brukes til å styrke fellesgodene framfor å nyttes til privat forbruk og kapitaleksport.

7.10 Profitt og miljø

Også i Norge er oljeutvinningen en planløs utnytting av en ikke fornybar ressurs. Hensyn til miljø og sikkerhet viker for profittinteressene. Det umettelige behovet for energi øker presset på utvinningstempo og kapitalinnsats. Forurensning av jord, luft og vann tiltar i takt med økte utslipp og mangel på opplegg for å håndtere avfall. Det fins ingen nasjonal plan for energiøkonomisering, og dette øker presset på naturressursene.

I jakten på profitt har kapitaleierne skapt en kunstig konflikt mellom fagbevegelsen og miljøorganisasjonene. Det er likevel klart at enkelte arbeidsplasser må ofres når hensynet til miljø og økologi krever det.

Arbeidsmiljøet i mange bedrifter trues av kapitalkreftenes jakt på størst mulig fortjeneste. Arbeidsfolk må sikres mot psykiske og fysiske påkjenninger som fører til helseskader av akutt eller kronisk karakter. Sosial klasseforskjell er fremdeles et av de største helseproblemene også i Norge. De som investerer sin arbeidskraft og helse i produksjonen, må sikres mot skader, forgiftninger og yrkesbetingede kreftsykdommer.

Den voldsomme veksten av veitrafikken fører med seg store støyplager, luftforurensninger og farer for liv og helse. En økonomisk forpliktende handlingsplan for bymiljø og samferdsel er et viktig virkemiddel for å dempe veksten i veitrafikken.

7.11 Kvinneundertrykking og arbeidsdelingen mellom kvinner og menn

Den kapitalistiske organiseringen av økonomien har skapt store ulikheter i folks muligheter til å bestemme over eget arbeid, eget hverdagsliv og egen framtid. Men det finnes også andre trekk som skaper ulikheter i samfunnet: en patriarkalsk struktur – et system av mannlig dominans – som undertrykker kvinner som kjønn. Denne dominansen kommer til uttrykk i organiseringen av arbeid og samliv og forsterkes av myter og religiøse forestillinger.

Vold er et stadig økende samfunnsproblem. Voldtekt og incest har vært og er tabubelagte utslag av mannssamfunnets dominans. Samfunnet fordømmer offeret, mens utøveren oftest går fri. Arbeidsdelingen mellom kjønnene har røtter i det førkapitalistiske samfunnet. Men kapitalismen utdypet dette skillet ved at det ble skapt et skille mellom lønnsarbeid innenfor et marked og ulønnet arbeid innen familien, og menn og kvinner fikk forankring i hvert sitt område.

I dag er et flertall av de gifte kvinnene i lønnet arbeid. Mange arbeider deltid og i lavtlønnsyrker. Det gjør at en stor del av de gifte kvinnene fremdeles er økonomisk avhengige av menn. Utviklingen går langsomt når det gjelder fordelingen av det ulønnete hus- og omsorgsarbeidet mellom kvinner og menn. Det gjør at kvinner ofte blir dobbeltarbeidende. Økonomien for barnefamiliene er i stor grad blitt avhengig av at begge foreldrene er i lønnet arbeid.

Også lønnsarbeidet skaper store forskjeller mellom kvinner og menn. Det har utviklet seg forskjellige arbeidsmarkederfor kvinner og menn. Både jenter og gutter holder seg til de tradisjonelle kjønnsroller når de velger yrke. Det har ført til interessemotsetninger også når det stilles faglige krav. I fagbevegelsen møter kvinner motstand fra menn når kvinnene slåss for sine interesser.

7.12 Familien

På sitt beste dekker familien dype menneskelige behov for fellesskap og trygghet, og gir barn grunnlag for utvikling og vekst. På sitt dårligste låser den mennesker sammen i ødeleggende spill med vold og undertrykking, og gir barn psykiske skader for resten av livet.

Borgerlig og tradisjonell kristelig ideologi framstiller kjernefamilien som naturlig og ideell, dekker over motsetninger innen familien og forsvarer et patriarkalsk familiemønster med mannen som overhode og kvinner og barn som underordnet ham. Den har ført til stempling av andre samlivsformer og mennesker som lever annerledes. Homofile, enslige forsørgere, skilte og folk som har valgt mer utradisjonelle boformer, er blitt rammet.

Barn er den svakeste part i alle konfliktsituasjoner overfor voksne. Barnas rettigheter som individ må sikres.

Samfunnet makter ikke å bygge ut ordninger som sikrer barnas oppvekstvilkår der familiene kommer til kort når det gjelder sosial kontakt, gjensidig omsorg og ansvar mellom unge og gamle.

En stadig større del av befolkningen vil bestå av eldre samtidig som den yrkesaktive delen blir mindre. Når pensjonsalderen senkes, får flere en lengre tilværelse som pensjonister. Men samfunnet makter ikke å ta skikkelig vare på sine eldre og gi dem muligheter til aktiv deltaking i samfunnslivet. Barn og eldre står utenfor profittproduksjonen og er derfor bare en belastning på den kapitalistiske økonomien.

I dag er den gamle familieformen med ektemann i lønnsarbeid og husmoren hjemme med omsorg for barn ikke lenger vanlig. Skilsmissene øker, og det livslange ekteskapet blir mindre vanlig enn før.

Familien er i endring. Det står ingen ny samlivsform fram som kan være løsningen for alle. Det er en økende bevissthet om at ikke alle må leve på samme måte, og at en kan velge ulike alternativer.

Den politiske utfordringen i denne situasjonen er å arbeide for nye former for kontakt og gjensidighet, og styrke det sosiale livet. Spesielt må barnas behov for trygghet og utfoldelse sikres.

8. ARBEIDET FOR SOSIALISMEN

8.1 Folkelig engasjement

I arbeidet for sosialismen fremmer SV krav og forslag som peker framover mot et samfunn med økonomisk og politisk demokrati, økologisk balanse, rettferdighet, likestilling og frigjøring fra undertrykking, utbytting og diskriminering. Bare den makt som ligger i et organisert og aktivt politisk engasjement hos de store folkegruppene, kan overvinne kapitalinteressene og høyrekreftene. For SV er det derfor en viktig oppgave å ta initiativ og stimulere til utenomparlamentariske bevegelser.

8.2 Utjamning og rettferd

SV arbeider for utjamning og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Målet er lik levestandard for alle. Store deler av verdiene som skapes, blir omfordelt gjennom skattesystemet. Men det virker i dag slik at den skjeve inntektsfordelingen i samfunnet blir forsterket. Det er derfor nødvendig med en radikal omlegging av skattesystemet og samfunnsmessig styring av kredittvesen og eiendomsformidling, og økt skattlegging av arv, formue og spekulasjonsgevinster .

De store forskjellene i inntekter og levekår skapes og befestes først og fremst utenom tariffoppgjørene. SV arbeider for at tariffoppgjørene ikke bare skal ta sikte på å sikre lønns- og arbeidsvilkår, men også ta sikte på å utjamne forskjellene mellom lavtlønte og høytlønte. Den faglige politikken må ses i sammenheng med en samlet økonomisk politikk, der tariffoppgjør og annen lønnskamp, skattepolitikk og sosialpolitikk samlet skal føre til en omfordeling fra dem som har mest, til dem som har minst. Det forutsetter at fagbevegelsen engasjerer seg politisk.

8.3 Faglig kamp

Fagbevegelsen og de andre folkelige bevegelsene skal være selvstendige i forhold til staten og partiene. Bare i land hvor arbeiderklassen er organisert i selvstendige fagforeninger, fins det rettssikkerhet, ytrings- og organisasjonsfrihet. Uavhengige bevegelser stimulerer partiene i arbeiderbevegelsen til nytenking og til engasjement på nye områder. Bevegelsene og SV bør føre en dialog, gjerne kritisere hverandre, men uten at den ene parten prøver å styre den andre.

Fagbevegelsen må selv avgjøre hvilke oppgjørs- og kampformer som best fremmer lønnsarbeidernes interesser. Begrensning av fagbevegelsens rett til å treffe egne beslutninger på dette området er angrep på organisasjonsfriheten. Inntektspolitisk samarbeid mellom fagbevegelsen og myndighetene kan bare komme i stand ved at fagbevegelsen på fritt grunnlag ser seg tjent med et slikt samarbeid.

Sjøl om den viktigste kampen skjer mellom arbeid og kapital, mellom lønnsarbeidere og kapitaleiere, kan ikke arbeidsfolk rolig se på at forskjellene dem imellom øker. Tariffoppgjørene må derfor ikke bare sikre lønns- og arbeidsvilkår for dem det gjelder, men ta sikte på å utjamne forskjellene mellom lavtlønte og høytlønte, også på tvers av forbund og særinteresser. Det krever at fagbevegelsen handler solidarisk, blant annet ved å opprette ordninger med lønnsfond.

8.4 Styrk demokratiet

SV arbeider for å styrke og utvikle demokrati og folks muligheter til å styre sin egen hverdag. SV støtter derfor alle tiltak som gir de ansatte større innflytelse på arbeidsplassene – både private og offentlige. SV går inn for vetorett for fagforeningene i viktige spørsmål som gjelder arbeidsmiljø, rett til innsyn i alle sider ved bedriftens virksomhet, styrking av forhandlingsretten og bedre representasjon i bedriftens styrende organer.

SV arbeider for en radikal desentralisering av myndighet og oppgaver fra staten til fylkeskommunen og kommunen og fra kommunene til lokalmiljøene. En slik desentralisering styrker demokratiet og det sosiale og politiske livet på grasrota.

Staten må ha et overordnet ansvar for at alle skal være sikret grunnleggende fellesgoder, uansett hvor de bor i landet. Borettslag, beboerforeninger og samvirkeorganisasjoner må styrkes for å motvirke markedskreftenes makt over folks hverdag.

Det sosiale og politiske livet på grasrota i samfunnet må styrkes, slik at maktforholdene i samfunnet endres til fordel for lønnsarbeiderne. Men SV arbeider også for at Stortinget skal få større innflytelse over det økonomiske livet og samfunnsutviklingen. Kredittvesenet og nøkkelindustriene må nasjonaliseres, slik at investeringer og arbeidsplasser ved demokratiske vedtak kan styres dit det er størst behov for det.

SV vil føre en politikk som tar hensyn til at samene i Norge har folkerettslige krav på vern og utvikling av språk, kultur og tradisjonell næringsutøvelse. Et samisk folkevalgt organ må få myndighet til å fastlegge regler og til å administrere på enkelte områder som berører samene. Staten må gi dette organet økonomisk grunnlag til å utøve sin myndighet.

8.5 Arbeid til alle

SV krever arbeid til alle og ser kampen mot arbeidsløsheten som en av sine viktigste oppgaver. Arbeidsløshet er ikke bare en svøpe for den enkelte som rammes. Den svekker også arbeiderklassens innflytelse og hemmer kvinnenes kamp for likestilling og frigjøring.

SV vil fortsette arbeidet for en likeverdig utvikling i de enkelte landsdeler og ser positivt på datateknologiens muligheter til desentraliserte og spredte arbeidsplasser.

8.6 Lik rett til utdanning

SV mener at alle skal ha lik rett til utdanning. For å sikre dette må samfunnet, ikke den enkelte, dekke utgiftene til utdanning. SV har studielønn som mål. Utdanningspolitikken må styres av tanken om en livslang læring.

8.7 Kamp mot forurensing – for bevaring av naturressursene

Kampen for å bevare naturressursene og en økologisk balanse er en viktig del av kampen for sosialisme. Dette forutsetter en sterk internasjonal miljøbevegelse som motkraft til de næringsinteresser som truer miljøet.

Fornybare ressurser og energikilder må brukes framfor lagerressurser. Kjernekraft må ikke utvikles i Norge og avvikles andre steder i verden. Det kreves langsiktig økonomisering med lagerressursene, og full kontroll med og nødvendig rensing av alle miljøskadelige utslipp. Miljøvern og energiøkonomisering må bli en naturlig del av all planlegging.

Gjennom distriktspolitikk og økonomisk politikk vil SV sikre at Norge i størst mulig grad blir sjølforsynt med mat. Det vil kreve en politikk som sikrer primærnæringene. Det samfunnsmessige nettverk rundt primærnæringene må få bærekraft ved at kommunene får midler til å opprettholde og bygge ut offentlige tjenester som gir folk gode levekår. Økologiske produksjonsmåter må utvikles og stimuleres i matvareproduksjonen.

8.8 Mot kvinneundertrykking – for frigjøring

Så lenge kvinnene er reservearbeidskraft, kan de ikke oppnå likestilling og frigjøring. SV støtter kampen mot den nedarvede arbeidsdelingen mellom kjønnene, både i arbeidslivet og privatlivet.

Kampen for likestilling må både være en del av fagbevegelsens kamp og må føres innad i fagbevegelsen. SV støtter kravet om økonomisk uavhengighet for kvinnene og en kortere normalarbeidsdag for alle. Utbygging av barnehager og andre fellesgoder gjør det lettere for kvinner å delta i arbeids- og samfunnslivet på linje med menn.

Kvinnekampen stiller også krav til menn om en annen måte å dele ansvar og leve sammen på. Dobbeltarbeidet kan ikke avskaffes hvis ikke mannen tar sin del av arbeidet i hjemmet og omsorgen for barna. Menn kan ikke vente med dette til sosialismen er innført. En forutsetning for frigjøring er også at kvinnen selv kan avgjøre om og når hun vil få barn.

8.9 Mot byråkrati – mer makt til brukerne

SV støtter kampen mot byråkratisk undertrykking, offentlig såvel som privat. Store, sentraliserte institusjoner for svake grupper i helse- og sosialvesenet må erstattes av mindre og mer varierte enheter. Interesseorganisasjoner for brukerne må utvikles og få økt støtte, og offentlige klageombud og rett til advokathjelp styrkes. Økt offentlighet, rett til innsyn og innføring av offentlige høringer vil styrke brukerne overfor byråkratiet.

SV motarbeider også alle former for formynderi fra profesjoner og faggrupper: krav om monopol på stillinger og kollegial lojalitet som ikke tjener brukernes interesser, krav som bevarer og utdyper privilegier og liknende.

8.10 Kulturell og ideologisk kamp

Sosialistisk kulturpolitikk skal sikre aktivitet, mangfold og formidling av kunst og kultur i hele befolkningen. Dette stiller store krav til en aktiv programpolitikk i massemediene og til den offentlige styring av kulturmidlene. Det krever også at folkeopplysningsarbeidet oppmuntres.

Sosialistisk kulturarbeid skal øke bevisstheten om folkets liv og historie. Det betyr å ta vare på tradisjoner av samhold, deltakelse og egenutvikling. Det betyr samtidig å være åpen for mangfoldet av kulturelle og kunstneriske ytringsformer i samfunnet, og arbeide for å spre kulturelle goder til folk flest. Kulturen skal både styrke folks sjølbevissthet i identitetsfølelse og bryte veier for ny erkjennelse.

Det kulturelle mangfoldet er positivt og skal utvikles i kamp mot de krefter som søker ensretting og kunstig harmoni i samfunnet. SV stiller derfor ingen programmatiske krav til kunstnere og kulturarbeidere.

Men kulturkampen har også et kritisk perspektiv. Det er å motarbeide den borgerlige ideologien som dekker over motsetningene i samfunnet og som fremmer myter om at enhver står alene og er sin egen lykkes eller ulykkes smed. Det er også å gå imot den delen av den moderne kulturindustrien som sprer passivitet og fluktdrømmer, og som bygger opp under fordommer. I denne ideologiske kampen tar sosialister ulike kunst- og kulturformer i bruk for å avdekke undertrykking og maktforhold, og for å fremme egne verdier. En viktig del av kampen mot borgerlig ideologi er arbeidet for et folkelig språk både skriftlig og muntlig.

8.11 En bred allianse

Arbeidet for disse krav kan bare føre fram gjennom en bred allianse mellom de klasser og grupper som har andre interesser enn kapitaleierne. Uten arbeiderklassen som bærende kraft kan ikke arbeidet for sosialismen føre fram. Men den kan ikke vinne fram alene; allianser er nødvendig.

Særlig viktig er det å utvikle allianser mellom arbeiderklassen og mellomlagsgruppene. Disse gruppene kjenner ofte velferdsstatens mangler og problemer på pulsen, og fremmer krav for å løse dem. Det må derfor knyttes allianser og bånd mellom de ansatte i offentlig virksomhet og brukerne av deres tjenester.

I Norge har småbrukere og fiskere vært en del av arbeiderbevegelsen. De har vært med på å forme demokratiske og antibyråkratiske tradisjoner i norsk politikk og har fortsatt en viktig rolle i arbeidet for et bedre samfunn.

8.12 Mot høyrekreftene

De kreftene som står imot sosialistiske krav, er sterke. Kapitaleierne og deres organisasjoner i næringslivet, ledelsen i bedriftene, toppene i byråkratiet og andre med privilegier har interesse av å hindre radikale endringer. Høyre er et politisk talerør for en allianse mellom kapitalkreftene, mindre næringsdrivende og godt stilte lønnstakere, særlig i privat virksomhet.

Høyre er SVs viktigste politiske motstander. De små borgerlige partiene representerer grupper som burde stå nærmere arbeiderbevegelsen, men blir trukket til høyre av ideologiske og historiske grunner.

8.13 Sosialdemokratiet

Det norske Arbeiderpartiet har sitt utgangspunkt i arbeiderklassen. Den sterke økonomiske veksten i etterkrigstida ga DNA mulighet til å lede oppbyggingen av velferdsstaten og befeste sin dominerende stilling i arbeiderbevegelsen. Men som regjeringsparti ble DNA sterkt knyttet til statsapparatet. DNA ble mindre avhengig av massemobilisering, mer avhengig av posisjonene i stat og kommune. Partiet ble en kanal for sosiale karrierer, makten i regjering og formannskap ble viktig for dette formålet.

DNA forlot en radikal politikk, underordnet Norge den amerikanske imperialismen – bl.a. gjennom medlemskapet i NATO – og ble en administrator av kapitalisme på norsk.

I dag har DNA ingen mål ut over kapitalismen. Men velgergrunnlaget og hensynet til fagbevegelsen får DNA til å føre en bedre politikk enn de borgerlige partiene når det gjelder sysselsetting, fordeling og sosiale reformer.

8.14 Sosialdemokrati eller sosialisme

I Norge er både DNA og SV del av arbeiderbevegelsen. Begge partier arbeider ut fra mål som flertallsoppslutning, demokrati og fredelige reformer. Men det er grunnleggende politisk og prinsipiell uenighet mellom de to partiene.

Blant viktige forskjeller er at SV arbeider for å avskaffe kapitalismen, mens DNA ikke har det som mål. SV støtter reformer som begrenser den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens DNA lar det ligge. SV vil ha en radikal omfordeling i samfunnet, mens DNA bare vil flikke på den eksisterende fordeling. SV ønsker desentralisering og mindre enheter, mens DNA henger fast i en sentralistisk tankegang. SV vil sikre den økologiske balansen, mens DNA undergraver den ved sin kapitalistiske politikk. SV vil bryte med blokkpolitikken og rustningsvanviddet, mens DNA låser Norge fast i NATO, deltar i rustningene og knytter Norge til USAs atomstrategi.

Det kan ikke bli en sosialistisk utvikling i Norge uten støtte fra store deler av dem som i dag stemmer på sosialdemokratiet. Samtidig som DNA må kritiseres, må vi også utvikle allianser og samarbeid om konkrete saker. Slike allianser må springe ut av politiske bevegelser og organisasjoner utenfor partiene – særlig i fagbevegelsen.

DNA demper aktivitet i fagbevegelsen og andre bevegelser som kan skjerpe de politiske motsetningene og svekke DNAs forhold til kapitalkreftene og NATO. Men bare slike bevegelser kan fremme en radikalisering i DNA. Det forutsetter at det fins et klart sosialistisk alternativ til DNA.

8.15 SVs rolle

Sosialister skal arbeide i fagbevegelsen og i andre folkebevegelser og interesseorganisasjoner. SV skal reise aksjoner på grasrota, gå i brodden for interessene til lønnsarbeiderne, trygdede og underpriviligerte, og arbeide for å utvikle solidaritet imot kapitalen og høyrekreftene.

SV har et ansvar for å reise det internasjonale perspektivet i norsk politikk. SV skal reise nye spørsmål til diskusjon og utvikle og fornye marxistisk samfunnsteori slik den kommer til uttrykk i dette programmet. SV skal være et talerør for radikale bevegelser og aksjoner i Stortinget og kommunestyrene. SV skal føre fram krav om reformer og tiltak som gjør det bedre for folk her og nå, og krav som peker framover mot en sosialistisk måte å organisere samfunnet på. Arbeidet i fagbevegelsen og andre bevegelser på grasrota er avgjørende for SV, og arbeidet i de folkevalgte organene skal være innordnet dette.

SV ser det som sin oppgave å styrke kontakten mellom de ulike folkelige bevegelsene og organisasjonene. SV ser det som positivt at fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen knytter bånd og lytter til hverandres krav. Slik vil organisasjonssjåvinisme motvirkes og et større helhetssyn utvikles.

Sosialistiske reformer rettet mot den private råderetten over de viktigste produksjonsmidlene og økonomiske virksomhetene i samfunnet kan bare bli gjennomført dersom et flertall i befolkningen slutter aktivt opp om det. SV arbeider for å skape et slikt flertall. Som et ledd i dette arbeidet vil SV støtte arbeiderstyrte bedrifter. På kortere sikt arbeider SV for å styrke det sosialistiske alternativet i norsk politikk, bekjempe høyrekreftene, gjennomføre konkrete forbedringer, utvikle allianser og presse DNA til venstre.

Strategier for sosialisme vil dels være frigjøring fra det som undertrykker og utnytter, dels utvikling av nyordninger og alternativer. Spesielt har kvinnebevegelsen utviklet strategier for frigjøring fra mannssamfunnet, fra utnytting i privatlivet, undertrykking og fra sentralistiske og byråkratiske ordninger.

8.16 Regjeringsspørsmålet

SV vil bare inngå regjeringssamarbeid med DNA hvis det gir nye, reelle muligheter til å få gjennomført oppgaver som SV ser som viktige. Viktige forutsetninger for en slik regjeringsdeltakelse er derfor at det er sterke krav om det i fagbevegelsen og andre radikale bevegelser, at SV blir større og at det skjer en klar radikalisering i DNAs program og politikk, særlig i økonomisk politikk, sikkerhetspolitikk og miljøpolitikk.

Men et stort og sterkt SV betyr ikke at SV automatisk skal søke regjeringssamarbeid med DNA. Et sterkt SV utenfor regjeringsmakten kan under visse forhold gi større politisk makt enn regjeringstaburetter sammen med DNA. Det avgjørende må være hvilken posisjon som fremmer en sosialistisk politikk.

Hovedforutsetningen må være at et regjeringssamarbeid er ledd i en større mobilisering som peker fram mot en alliansefri sikkerhetspolitikk og en sosialistisk utvikling.

8.17 En fredelig overgang til sosialismen

Overgangen til sosialismen kan i Norge og andre høyt industrialiserte land bare skje med oppslutning fra et aktivt flertall i folket, som også kommer til uttrykk i valg. Et slikt flertall vil være grunnlag for en sosialistisk regjering som setter i verk reformer rettet mot kapitalkreftene. Denne situasjonen vil innebære en styrkeprøve med borgerskapet, som enten vil føre framover mot sosialismen eller føre til tilbakeslag for venstrekreftene og til stabilisering av kapitalen.

Kapitaleierne har ikke i noe land gitt fra seg makten og privilegiene sine frivillig. Kapitalmakten her i landet kan også bare brytes ned gjennom en sterkere motmakt – et aktivt flertall for et sosialistisk samfunn, og gjennom levende massebevegelser med sterke organisasjoner, solidaritet og sosialistisk bevissthet.

Utgangspunktet for sosialisme i Norge og Europa er et høyt utviklet kapitalistisk samfunn, flettet inn i en internasjonal arbeidsdeling. En sosialistisk omveltning i ett europeisk land vil stanse og kanskje lide nederlag om den ikke følges opp av tilsvarende utvikling i andre. Faren for politisk og økonomisk isolasjon vil være stor. Historien viser at kapitalkreftene står sammen over landegrensene for å bekjempe sosialismen. Den politiske utviklingen skjer med ujevn kraft og tempo i de ulike land. De sterke økonomiske bånd gjør det lite sannsynlig at det vil skje en radikalisering i Norge alene. Samtidig vil en sosialistisk utvikling i ett enkelt land være en støtte og inspirasjon til kampen for sosialisme i andre land.

Det er avgjørende at arbeiderbevegelsen styrker sine posisjoner i de enkelte land for å gjennomføre sosialistiske reformer så langt dette lar seg gjøre på nasjonalt grunnlag. Ved å arbeide for sosialismen i Norge styrker SV også sosialismen internasjonalt.

Gjennombrudd for sosialisme i Norge må ses som ledd i en større europeisk utvikling, der arbeiderbevegelsene i de ulike landene støtter aktivt opp om hverandres bestrebelser på å etablere et sosialistisk demokrati og utvikle nye forbindelser og allianser i det internasjonale samfunn. Arbeiderbevegelsens gamle parole: «Arbeidere i alle land, foren dere!» vil ha større betydning enn noen gang.

Sosialismen kan ikke med krig og vold bli innført og utviklet i Norge og andre høyt industrialiserte land. Det vil rasere grunnlaget for all produksjon og velferd. Den herskende klasse i mange land har brukt kupp, voldsmakt og hjelp fra utenlandske krefter for å hindre sosialismen i å vinne fram.

En krig i Europa eller en borgerkrig i et enkelt høyt industrialisert land som Norge vil i løpet av kort tid bringe samfunnsmaskineriet i stå. Sosialismen kan ikke vokse fram av et Norge eller et Europa i ruiner og sosialt kaos. Hvis kapitalismens produktivkrefter blir rasert gjennom en moderne krig og arbeiderklassen på grunn av det alminnelige kaos opphører å virke som en organisert klasse, vil den heller ikke være i stand til å føre en sosialistisk politikk. Den sosialistiske revolusjon kan i Norge som i Europa bare gjennomføres som en ikke-voldelig, radikal endring av maktforholdene i samfunnet.