PRINSIPP-PROGRAM SOSIALISTISK VENSTREPARTI 1975

PRINSIPP-PROGRAM

SOSIALISTISK VENSTREPARTI 1975

FORORD

SVs første kongress 14. 16. mars 1975 vedtok dette prinsipprogrammet. Ikke alle problemer som ble reist i programdebatten, kunne under den tid som var til rådighet, finne en løsning som var fullt tilfredsstillende. En del problemer er derfor ikke tilstrekkelig diskutert.

Dette gjelder spørsmål som leninismens plass i marxismen, oppgavestillinger i forbindelse med bekjempelsen av monopolkapitalen, kvinnenes frigjøring, synspunkter på forholdene i sosialistiske land og de økologiske spørsmål.

Disse spørsmålene står til fortsatt diskusjon og avklaring i partiet, slik som naturligvis hele prinsipprogrammet til et sosialistisk parti til enhver tid gjør det.

Det prinsipprogrammet som foreligger her, er imidlertid det grunnlag som Sosialistisk Venstreparti bygger på.

Vedtatt på samlingskongressen i Trondheim

16 mars 1975

Grunnsyn

Partiets mål er å skape et sosialistisk samfunn som sikrer arbeiderklassens overtakelse av produksjonsmidlene, nasjonal sjølråderett, utvikler internasjonal solidaritet og sikrer en forsvarlig bruk av jordas ressurser. Fellesskapet i kampen mot kapital og borgerskap ble uttrykt gjennom Sosialistisk Valgforbunds manifest på stiftelsesdagen 16. april 1973. Dette vil partiet bygge videre på ved å skape et sosialistisk folkestyre.

Marxismen er en veiledning til handling for arbeiderklassen i alle land. Den må anvendes konkret på forholdene i de enkelte land i samsvar med historiske og nasjonale tradisjoner og i forhold til dagens situasjon. Likeens må den anvendes konkret på den internasjonale situasjonen.

I partiet må vi stadig føre videre og utvikle diskusjonen om vårt prinsipielle grunnsyn, slik at vi til enhver tid kan gi marxismen et innhold som ivaretar de erfaringer som høstes i klassekampen nasjonalt og internasjonalt.

Den marxistiske analysen viser at historien er en historie om kamp mellom klasser. Kampen mellom klassene er drivkraften i utviklingen. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved at en ny klasse overtar herredømmet og makten i samfunnet. Marxismen klargjør arbeiderklassens rolle og historiske oppgaver. Det kapitalistiske klassesamfunnet, der et fåtall eier produksjonsmidlene, blir avskaffet dersom arbeiderklassen knytter bånd med andre lag av folket og reiser kampen for sosialismen. Sammen med andre arbeidende lag kan arbeiderklassen ikke bare frigjøre seg sjøl men hele samfunnet, fra alle former for utbytting og undertrykking. Sammen med sine allierte kan den vinne over kapitalismen og bygge opp det sosialistiske samfunnet og utvikle det videre til et samfunn uten klasser og undertrykking.

Når marxismen blir brukt i konkret handling på oppgaver vi i Norge står overfor, viser den veien for arbeiderklassen og gir veiledning for hvordan den må føre kampen gjennom å utarbeide en riktig strategi og taktikk.

Den viser at arbeiderklassen kan vinne den endelige seier gjennom samarbeid med de andre delene av det arbeidende folk. Det er partiets oppgave som et revolusjonært sosialistisk parti å være folkets redskap i kampen for sosialismen .

I. Imperialismen og anti-imperialismen

Kapitalismen under imperialismen

1. Gjennom hele sin historie har menneskeheten ført en dobbelt kamp for sin eksistens mot naturen og mot undertrykkere og utbyttere. Med sitt arbeid har menneskene omdannet naturen, utviklet redskaper og verktøy, skapt nye ideer, teknikk og vitenskap. I klassekampen har undertrykte klasser styrtet sine herrer, knust de gamle og avlegse samfunnssystemene og bygd nye samfunn.

2. Kapitalismen var en gang revolusjonerende. Den brøt ned det gamle samfunnet gjennom industrialisering og åpnet nye muligheter for menneskenes herredømme over naturens rikdommer. I dag er kapitalismen blitt en hemsko og en direkte trusel mot menneskeheten.

3. Kapitalismen er det siste samfunnssystem hvor utbyttere står mot utbyttede, undertrykkere mot undertrykte. Kapitalismen har stadig gjennomgått forandringer, men alltid er dens grunnkjennetegn de samme. Borgerskapet, kapitalistklassen er det herskende mindretall. De eier og kontrollerer alt som skal til for å produsere råstoffer, fabrikker og maskiner. Kapitalismens produksjon er en produksjon av varer for salg på markedet. Under kapitalismen blir også arbeidskraften en vare for kjøp og salg på markedet. Arbeiderklassen utbyttes fordi den er eiendomsløs og må selge sin arbeidskraft til kapitalistene. Utover lønnen arbeiderne får, produserer de en merverdi, som kapitalisten tilegner seg som profitt.

4. Hensynet til profitt styrer produksjonen. Bedriftene konkurrerer seg imellom. Konkurransens tvangslov truer stadig de enkelte bedriftenes eksistens. Den tvinger bedriftene til å sette profitten på nytt inn i produksjonen. Hver kapitalist må øke sin profitt for å overleve i konkurransen med andre. Kapitalismen fører derfor til stadig ny oppsamling av kapital, og den kan bare bestå om den stadig får utvide seg. Dette er den kapitalistiske produksjonsmåtens indre lover. De enkelte kapitaleierne må innrette seg etter disse om de skal overleve. Kapitalismen utvikler seg sprangvis gjennom oppgang og nedgang i produksjonen, gjennom overproduksjon og økonomiske kriser. Kapitalismen ruinerer stadig nye lag av folket håndverkere, småprodusenter, bønder og fiskere, og gjør dem til lønnsarbeidere.

5. Den stadige oppsamlingen av kapital fører til at den enkelte kapitalist får mer kapital under sin kommando. Kapitalen blir konsentrert. Der hvor kapitalismen og konkurransens tvangslov vinner fotfeste, bukker de små kapitalistene under for de store, og disse slutter seg sammen med andre kapitalister til nye større enheter. Det skjer en sentralisering av kapitalen i industri og handel som fører til at stadig større deler av produksjonen faller inn under herredømmet til stadig færre kapitalister. De samme utviklingstendensene gjør seg gjeldende for bank- og kredittvesenet.

6. Utviklingen til stadig større monopoler, til stadig større konsentrasjon av produksjon og kapital har ført til at industri- og bankkapital smelter sammen til finanskapital. Et fåtall store kapitalister hersker over det meste av kapitalen. Gjennom finans- og kredittinstitusjonene kan de kontrollere produksjon og kapitaloppsamling i industrier de selv ikke eier. De samme kapitalgruppene rår etterhvert i handel, industri, redervirksomhet og i bank- og kredittvesenet. De tilriver seg så store deler av markedet at de langt på vei kan fastsette prisene uten å måtte ta hensyn til priskonkurransen. I tillegg tilraner de seg verdier som er skapt i den del av næringslivet som ikke er monopolisert. Slik tilegner de seg monopolprofitt. Kapitalismen er blitt monopol-kapitalisme.

7. De store monopolene samler opp enorme mengder kapital. Deres opprinnelige marked blir en tvangstrøye. De kan ikke lenger nøye seg med å eksportere varer til andre land. Det blir nødvendig å eksportere kapital. Monopolene investerer i andre land, underlegger seg bedrifter, oppretter ny industri og samler opp kapital på nye markeder. De skaper et nett av forgreininger på tvers av landegrensene og legger stadig flere land og markeder under sitt herredømme. Konsentrasjonen og konkurransen har ført til stadig sterkere internasjonalisering av kapitalen. Monopolene er blitt flernasjonale. De truer mindre lands økonomi og nasjonale sjølråderett. De utbytter det arbeidende folk i hele den kapitalistiske verden. Denne utviklinga er en nødvendig følge av indre lovmessigheter i den kapitalistiske produksjonsmåten. De store monopolene konkurrerer om verdensmarkedet. De kjemper om å sikre seg tilførsel av billig arbeidskraft, råvarer og halvfabrikata. Kapitalismen har utviklet seg til monopolkapitalisme, til imperialisme.

Kapitalismens ujamne utvikling

8. Kapitalismens lovmessige utvikling er basert på uopphørlig jakt etter profitt. Dette preger konkurransen mellom enkeltkapitalister, monopolsammenslutninger og bransjer. Under kapitalismen finnes det ikke samordning og planmessighet i produksjonen. Den tekniske utviklingen foregår ulikt i de forskjellige delene av økonomien. Derfor utvikler de enkelte bedrifter, industrigreiner, landsdeler og land seg i ulikt tempo og i sprang. Særlig under monopolkapitalismen slår de sterke monopolene ut sine svakere konkurrenter. Gamle næringsgreiner forfaller eller forsømmes.

Andre gjør store sprang framover. Slik er også utviklingen mellom de kapitalistiske landene innbyrdes. Noen land innhenter og kan gå forbi andre i teknisk og økonomisk utvikling. Dette skjer mer eller mindre hurtig.

9. Konkurransen mellom monopolene og de imperialistiske statene, den ujamne utvikling mellom disse statene innbyrdes tvinger lovmessig fram kamp for nyoppdeling av verden. Dette har ført til to verdenskriger og en rekke lokale kriger med tap av millioner menneskeliv. Faren for store og små kriger vil være der så lenge imperialismen består, fordi styrkeforholdet mellom de imperialistiske statene stadig forandrer seg.

10. Kapitalismens ujamne utvikling skaper svake ledd i kjeder av stater som selv er imperialistiske eller under imperialismens åk. På denne måten skaper kapitalismen sjøl grunnlaget for at nye stater kan bryte med det kapitalistiske systemet. Stadig flere motsetninger og konflikter av økonomisk, sosial og politisk art hoper seg etter hvert opp både internasjonalt og i den enkelte stat. Derved kan det skje en rask utvikling som fører til brudd med kapitalismen. Men dette er bare mulig om det arbeidende folk sjøl aktivt reiser kampen.

Ressurskrise

11. Imperialismen fører til rovdrift på verdens fattige folk. Utviklingslanda blir gjort til råvareprodusenter for de rike kapitalistiske stater. De flernasjonale selskapene forbruker utviklingslandas mineraler og ressurser. De imperialistiske statene legger ned jordbruk og matproduksjon i sine egne land og henter matvarer der folket sjøl sulter. De tvinger de fattige land til å opprettholde produksjon av unyttige varer for markedene i de kapitalistiske land.

12. Sosialister i alle land har felles problemer å løse i en verden der ressursene blir utplyndret og der kapitalismens teknologi fører til en rask utarming av ressursene. Verden er inne i en økologi- og ressurskrise som krever sosialistisk solidaritet og skjerpet kamp mot imperialismens rovdrift. De fattige land har krav på å nytte sine egne ressurser. Sosialister i alle land må arbeide for å økonomisere med ressursene og fordele dem solidarisk landa imellom. De må støtte og fremme tiltak som kan bidra til å hindre at den økologiske krisa blir forverret.

Sosialistene må bryte med den kapitalistiske "forbrukspolitikken" som innebærer sløsing, skaping av kunstige behov og produksjon av en rekke unyttige varer. Bare et brudd med kapitalismen kan gjøre det mulig å finne en varig løsning på denne krise.

13. Den teknologiske revolusjonen, ressursproblemene, ødeleggelsene av livsmiljøet stiller sosialister i de høyt industrialiserte land overfor utfordringer som tidligere generasjoner ikke har stått overfor.

I dag kommer økonomisk vekst målt i bruttonasjonalprodukt i tradisjonell kapitalistisk forstand i skarp konflikt med hensynet til vårt eget miljø og solidariteten med de undertrykte folk og kommende generasjoner.

Hensynet til disse problemene må settes foran økonomisk vekst i tradisjonell kapitalistisk forstand. Sosialistene arbeider for å tilfredsstille hele folkets grunnleggende materielle behov. Men et sosialistisk samfunn må bryte med kapitalismens snevre begrep om vekst og levestandard.

Det sosialistiske samfunnet må legge hovedvekten på den totale livsstandard for menneskene, på et produksjonssystem og livsmiljø i balanse med ressursene.

Enhet og rivalisering i imperialismen

14. USA er idag imperialismens hovedsenter. Den amerikanske militærmakten er imperialismens verdenspoliti. Ved hjelp av sitt militærapparat og sine militærallianser (NATO o.a.) ivaretar den sine økonomiske og politiske interesser. Intet middel er fremmed for USA-imperialismen. Gjennom økonomiske bindinger, vold og militærmakt støtter den reaksjonære regimer og kjemper mot alle progressive folks krav om sjølråderett og sjølstendig utvikling.

15. Men USAs stilling som dominerende imperialistmakt blir utfordret. Andre kapitalistiske stater og maktblokker står fram som rivaler og søker å styrke sin stilling. I Vest-Europa har konsentrasjonen og internasjonaliseringen av kapitalen ført til forsøk på å danne en overnasjonal stat. Gjennom EF har den vest-europeiske monopolkapitalen fått større makt og innflytelse, og utgjør en trusel mot nasjonene i Europa. I Asia er Japan den ekspanderende imperialistiske makten og utgjør en trusel mot de undertrykte folk i dette område. Både EF og Japan som to andre sentra for imperialismen betyr en utfordring til USA som ledende imperialistisk makt. Selv om det er konkurranse og rivalisering er likevel ennå det dominerende trekket enheten mellom de imperialistiske stater under ledelse av USA.

16. Det er motsetning og rivalisering i systemet på flere plan: Mellom monopolene innenfor sentrene, mellom de internasjonale og de nasjonale monopolene og mellom monopolene og de små og mellomstore bedriftene i nasjonalstaten. Disse får større og større vansker med å overleve under økende monopolisering i den kapitalistiske økonomien.

Samtidig skjerpes motsetningene mellom monopolene og alle arbeidende lag. Kampen mellom monopolene rammer arbeidsfolk i bygd og by ved økt arbeidstempo, arbeidsløshet, inflasjon og press på lønninger og sosiale ytelser.

De anti-imperialistiske og sosialistiske kreftene

17. Imperialismen er ikke enerådende i verden. Den sosialistiske arbeiderbevegelse over hele kloden stiller opp med mektige motkrefter. Sosialismen har siden den seierrike russiske revolusjon i 1917 hvor Sovjetunionen som første stat i verden brøt med kapitalismen, fått fotfeste i Europa, Asia, Latin-Amerika og Afrika. Fascismens nederlag i den 2 verdenskrig var en avgjørende forutsetning for at de store folkemasser i u-landa kunne kvitte seg med kolonimaktenes åk.

18. Det er tre hovedkrefter i den anti-imperialistiske kampen i verden. De sosialistiske statene som totalt har endret styrkeforholdene og skapt avgjørende forutsetninger for den revolusjonære frigjøringsprosessen over hele verden, de kjempende frigjøringsbevegelsene og arbeiderklassen i den kapitalistiske verden. Det er samspillet mellom disse kreftene, den gjensidige politiske forståelse mellom dem, og det materielle grunnlaget for den revolusjonære kampen som avgjør styrken i folkenes kamp mot imperialismen. Framfor alt er det gjennom folkenes egen kamp imperialismen stadig blir påført nederlag. Frigjøringsbevegelsene blant de undertrykte folk møter imperialismen i daglig kamp i Asia, Latin-Amerika og Afrika. De støttes av sosialistiske og demokratiske krefter over hele verden, men også Europa og USA er i brennpunktet.

19. Grunnlaget for den proletariske internasjonalismen er solidariteten og samarbeidet mellom alle sosialistiske og andre anti-imperialistiske krefter. Sosialismen er internasjonal og angår arbeiderklassen over hele verden. Frigjøringsbevegelsens kamp mot imperialismens militærapparat er den samme kamp som vi fører i Norge for gjennomføring av en sosialistisk samfunnsordning fordi hovedfienden er den samme. Her som i u-landa er hovedfienden monopolkapitalen, storborgerskapet og dets politiske partier og organisasjoner. Her som i u-landa blir monopolene og statsapparatene sammenvevd for å opprettholde det bestående system. Statens og monopolenes opptreden mot arbeiderklassen er forskjellig, men dette er i alle hovedtrekk bestemt av historiske utviklingsprosesser, landas teknologiske utviklingstrinn og rolle i produksjonssystemet. Også rasemessige forhold spiller inn i måten den herskende klassen utøver makt på.

20. Samspillet mellom de sosialistiske kreftene i verden er av avgjørende betydning for framskrittet i den anti-imperialistiske striden. Derfor er også forholdet mellom de stater som står mot imperialismen, av stor betydning. Striden mellom Sovjetunionen og Kina har i så måte begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen. Dens fremste eksponent USA har kunnet dra fordeler av striden.

21. I vår del av verden er bevisstheten i arbeiderklassen en avgjørende forutsetning for politisk gjennomslag. Arbeiderklassen kan samle hele det arbeidende folk mot monopolene, mot det kapitalistiske samfunnssystemet som objektivt sett bare ivaretar interessene til det sjikt som besitter produksjonsmidlene. Og dette sjikt blir på grunn av konsentrasjonen og monopoliseringen innenfor det kapitalistiske system en stadig mindre del av befolkningen.

22. I de ulike land har folkene forskjellige historiske vilkår og erfaringer. Disse forskjellene går ikke bare mellom grupper av land, men også innenfor disse gruppene. Særpregede nasjonale, historiske og økonomiske forhold kan være årsaker til motsetninger og forskjellige syn på viktige spørsmål. Internasjonalismen skal knytte båndene mellom arbeiderklassen i de ulike land, mellom sosialistiske, revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser. Den bygger på prinsippet om likeverd. Den proletariske internasjonalismen krever respekt for hvert enkelt folks nasjonale sjølråderett, og dets rett til å velge egen utviklingsvei. Den må fordømme og bekjempe enhver krenkelse av folkenes sjølråderett.

II. Kapitalismen i Norge

Norge i imperialismen

1. Norge er en del av det kapitalistiske verdenssystemet. Sammen med de fleste andre vest-europeiske land, USA og Japan hører det til den industrielt høyt utviklede del av kapitalismen. Monopoliseringen har nådd langt i de viktigste industrigreinene. Det samme har konsentrasjonen av bankkapitalen og sammensmeltingen av industri- og bankkapital til finanskapital. Norge har aldri hatt kolonier av betydning, og kapitaleksporten fra Norge til andre land, spesielt til u-land, er fremdeles beskjeden.

2. Siden kapitaleksporten fra Norge har vært beskjeden, er de norske kapitalistenes direkte utbytting av arbeiderklassen i andre land også beskjeden. Den norske kapitalismen er imidlertid med og høster fordelene av det imperialistiske verdenssystemet. Norske kapitalister kan kjøpe billige råvarer og matvarer fra u-land og selge tilbake ferdige industrivarer til høyere priser. Norske redere høster store fortjenester på den imperialistiske utbyttingen, særlig utbyttingen av u-landa.

3. Mye av Norges energi-produksjon vannkraften brukes bare til å omdanne råstoffer til halvfabrikata og i mindre grad til videreforedling av produkter. Dette skyldes hovedsaklig at utenlandsk kapital eier og kontrollerer viktige industrigreiner. Skipsfartens store betydning er et særtrekk ved norsk kapitalisme og bidrar til at Norge blir en del av den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske systemet. Etter hvert vil også oljen få en viktig plass i næringslivet og økonomien.

4. Ved sin klassemessige, økonomiske, sosiale og ideologiske tilknytning til det kapitalistiske verdenssystem, integrerer monopolkapitalens og de ledende politikere og byråkrater Norge i verdensimperialismen. Gjennom utenrikshandelens orientering, skipsfarten, den utenlandske kapitalen i landet (som har ca. 25 % av den samlede aksjekapital i industri og bergverk og som særlig er konsentrert om de viktigste eksportnæringer og dessuten i stor grad er amerikansk og engelsk preget), militær underordning i NATO, kulturelle og ideologiske forbindelser er Norge kommet i en sterk nasjonal avhengighet til de kapitalistiske hovedland, i første rekke USA.

5. Norge er et kapitalistisk land der kapitalen og ikke folkets behov styrer produksjonen, der kapitalen utbytter lønnsarbeidet. Dette er det grunnleggende trekket ved det norske samfunnet.

Kapitalistklasse - arbeiderklasse

6. Et lite mindretall, kapitalistklassen, har eiendoms- og styringsretten ove de fleste produksjonsmidlene. Dette mindretallet utbytter og hersker over flertallet, arbeiderklassen. Arbeiderklassen er tvunget til å selge sin arbeidskraft som vare på markedet. Gjennom sitt arbeid skaper arbeiderklassen den verdi som utgjør dens lønn. Men samtidig frambringer den en mer verdi som kapitalistklassen tilegner seg. Kapitalistklassen rår ikke bare over de samfunnsverdiene som arbeiderklassen skaper, men også over viktige naturressurser. Slik bestemmer kapitalistklassen den sosiale og økonomiske utviklingen.

7. Det er en uforsonlig motsetning mellom arbeiderklasse og kapitalistklasse. Denne motsetningen kan bare overvinnes ved at arbeiderklassen tilriver seg den sosiale og politiske makten, avskaffer kapitalismen og bygger et samfunn med solidarisk og rettferdig fordeling av samfunnsverdiene.

Monopolisering i industrien

8. Norsk kapitalisme er særlig forankret i industri, bank og kreditt, skipsfart, handel og skogbruk. Industrien er lite allsidig. Matforsyningen er avhengig av import fra andre land. I industriproduksjonen dominerer noen få greiner: aluminiumproduksjon, kjemisk industri, skipsbygging, elektrometallurgi, treforedling og fiskeforedling.

9. Etter folketallet er Norge et lite kapitalistland med et begrenset indre marked. Dette preger størrelsen på bedriftene. Bedriftene er små og omsetningen beskjeden. I bergverk og industri er det bare noen hundre bedrifter som har mer enn femti tilsatte. Men stadig mer av produksjonen blir samlet i større bedrifter. I 1973 hadde knapt tre hundre bedrifter omlag 40 % av den samlete sysselsettingen innen industri og bergverk, og omlag den samme prosentvise andelen av den samlete produksjonsverdien i næringen.

10. Særlig sterk er konsentrasjonen innen bank- og kredittvesenet. I hele etterkrigstida har antallet forretningsbanker sunket jamt. Men de største bankene har økt sin makt i betydelig grad i løpet av 60- og 70-åra. De tre største forretningsbankene har over halvparten av den samlete forvaltningskapitalen, og deres andel er stigende. Den samme utviklingen foregår med forsikringsselskaper og sparebanker.

11. I skipsfarten konsentreres stadig større del av tonnasjen hos noen få store redere. I varehandelen fortrenges små og mindre kjøpmenn av store monopolforetak, og supermarkeder overtar mer og mer av omsetningen i detaljhandelen. Innen skogbruket er store skogområder og betydelige rikdommer samlet hos noen få private eiere og selskap.

12. Det er den kapitalistiske konkurransen som fører til at små og mindre bedrifter må nedlegge eller blir kjøpt opp av større bedrifter. I de viktigste bransjene inngår storbedriftene, konsernene, ofte avtaler om produksjon, om prisfastsetting og om oppdeling av markedet.

13. De største kapitaleierne, monopolkapitalistene i industri, bank- og kredittvesen, handel, skipsfart og skogbruk er flettet sammen i et nettverk. De er knyttet sammen gjennom eierforhold, investeringer og gjensidig styrerepresentasjon. Denne sammenflettingen av monopolgrupper utgjør finanskapitalen. Den lille gruppen som representerer finanskapitalen har en avgjørende makt over landets næringsliv og dermed over andre viktige sider av samfunnslivet. Den er nært knyttet til den internasjonale monopolkapitalen og er hovedmotstanderen for den norske arbeiderklassen og dens allierte. Bare noen få prosent av den norske befolkningen hører til kapitalistklassen. Innenfor denne klassen utgjør gruppen av monopolkapitalister bare en liten del.

14. Produksjonen er blitt samlet i større enheter og kapitalen på færre hender. Men samtidig som små og mellomstore kapitalister er blitt utkonkurrert av de store, har det vokst fram nye grupper av små og mellomstore kapitalister. Disse eier eller disponerer verksteder, transportfirmaer, servicebedrifter o. l. som er avhengig av eller direkte underordnet storkonsernene. Disse kapitalistene er knyttet til monopolkapitalen med økonomiske, sosiale og ideologiske bånd. De står i likhet med monopolkapitalen i et motsetningsforhold til arbeiderklassen.

Jordbruk og fiske

15. Den kapitalistiske industrialiseringen har ført til at jordbruk og fiske har fått mindre betydning for norsk økonomi nå enn før. Sjøl om bare en liten del av folket har jordbruk og fiske som viktigste kilde til livsoppholdet, danner disse næringene fremdeles livsgrunnlaget for store deler av landet. Skal bosettingsmønsteret opprettholdes, må jordbruk og fiske sikres skikkelige vilkår.

16. I jordbruk og fiske er produksjonsenhetene gjennomgående små og for det meste sjøleide. Mange mindre bruk blir hvert år nedlagt og samtidig er den gjennomsnittlige størrelsen på brukene blitt større. Likevel er produksjonsforholdene i jordbruket bare i liten grad kapitalistiske. I fisket derimot, foregår det en utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold som bl. a. gir seg utslag i større farkoster og mer kapitalkrevende redskaper. Fremdeles eier de fleste aktive fiskerne sjøl produksjonsmidlene båt og redskap.

17. I konkurransen om arbeidskraft taper både jordbruk og fiske overfor storindustrien. Særlig vil oljeutvinningen og virksomheten knyttet til den, true sysselsettingen i jordbruk og fiske, og derfor også være en trusel mot bosettingen i store deler av Norge.

Endringer i klassestrukturen

18. Den økonomiske utviklinga fører stadig nye grupper over i lønnsarbeid. Håndverkere, butikkeiere og småprodusenter konkurreres ut og blir lønnsarbeidere. De «frie erverv» forsvinner ved at leger, arkitekter, jurister o. l. blir ansatt i privat eller offentlig virksomhet. På den måten forsvinner det gamle småborgerskapet.

19. Produksjonen blir lagt om som en følge av konkurransen og utviklinga av vitenskap og teknikk. Gamle bransjer forsvinner og nye kommer til. Arbeiderklassens sammensetning blir forandret. Antallet arbeidere og funksjonærer i serviceyrker, handel og kontor, kreditt- og finansvesen, stat og kommune øker i forhold til arbeiderne i industri, bygg og anlegg og bergverk. Arbeiderklassen blir mer sammensatt enn før. Ulik arbeidssituasjon, lønn, utdanning og plass i bedriften skaper ulike problemer og behov innen arbeiderklassen. Dette får følger for både sjølforståelse, ideologi og samhold. De nye sjikt i arbeiderklassen har ikke samme felles erfaring, klassebevissthet og kamptradisjoner som den tradisjonelle industriarbeiderklassen. Dette setter nye krav til solidaritet og samhold i kampen mot kapitalen.

20. Klasseforholdene i samfunnet blir også mer differensiert og innviklet ved at gruppene mellom arbeiderklassen og kapitalistklassen blir flere og større. Både i privat og offentlig virksomhet er det vokst fram nye mellomsjikt: arbeidsledere, avdelingssjefer, administratorer og høyere funksjonærer. Mange av disse føler seg knyttet til borgerskapet. Andre erkjenner sitt fellesskap med arbeiderklassen og knyttes til den gjennom ideologisk og politisk kamp.

21. Den økonomiske utvikling rammer sterkt folket i byene- og utkant-Norge. Fiskerne, småbrukerne og andre som sysselsetter seg sjøl i distriktene har i norsk arbeiderbevegelses historie vært knyttet til arbeiderklassen i byene. Avfolkningen i utkantene skaper sosiale pressproblemer i byene. Derfor har arbeiderklassen og de sjølsysselsatte felles interesser av å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i utkantene. Dette er også en forutsetning for å opprettholde matproduksjonen og utnytte havets ressurser forsvarlig med sikte på å oppnå økologisk balanse.

22. På denne måten ser en at størstedelen av landets befolkning tilhører arbeiderklassen. En stadig større del av yrkesbefolkningen blir lønnstakere, og gruppen «sjølstendige» i handel, industri, håndverk, jordbruk, fiske og intellektuelle yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i ferd med det.

Arbeiderklassen får en mer uensartet sammensetning enn tidligere og øker tallmessig. Disse nye lag i proletariatet er ofte sterkt preget av en småborgerlig tenkning og holdninger som står i strid med deres reelle klasseinteresser.

23. På grunn av sin stilling i den kapitalistiske produksjon er industriarbeiderne den viktigste del av arbeiderklassen. De eier ikke produksjonsmidler. De skaper verdi og merverdi og er utbyttingens hovedobjekt. Konsentrasjonen av industriarbeidere i større bedrifter har vært med på å legge grunnlaget for politisk handlekraft og klassebevissthet. Industriarbeiderklassen er derfor en sentral kraft i kampen mot monopolkapitalisme og for sosialisme og demokrati.

Ressurser og miljø

24. Kapitalismen er ute av stand til å skape en økologisk balanse og samspill mellom menneske og natur. Den kapitalistiske produksjonen fører til uttapping av naturens ressurser, til at jord blir lagt brakk, til at miljø blir forsøplet og forgiftet. Kapitalismen har også i Norge skapt en produksjon og en teknologi som ukontrollert forbruker natur- og miljøverdier som ikke kan fornyes. Den driver rovdrift på jordas samlede ressurser og forbruker ressurser som også tilhører kommende generasjoner. Samtidig ødelegger kapitalismen næringsgrunnlaget i bygde-Norge. Folk drives fra gård og hjem. Mens store deler av verden sulter, blir jorda brukt til industri, boligtomter eller veier. Fiskerike havområder blir tømt for fisk i et uhyggelig tempo.

25. Kapitalismen bygger på utbytting av arbeiderklassen. Den gjør arbeidskraften til en vare og handler med arbeidsfolks helse. Konkurransen, jakten etter profitt og utvidet produksjon fører til høyt oppdrevet tempo i arbeidslivet, til stadig rasjonalisering og omstilling, til helsefarlig arbeidsmiljø og utrygge arbeidsforhold. Bare ved at arbeiderne sjøl skaffer seg kontroll over råstoff-ressursene og herredømme over sin egen arbeidssituasjon kan deres helse og miljø bli ivaretatt.

Arbeidsdelingen mellom kjønnene

26. Kapitalismen opprettholder den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene. Denne arbeidsdelingen, der kvinnene har eneansvar for husarbeid og stell av barn, er nyttig for kapitalismen. En stor del av kvinnene blir holdt utenfor arbeidslivet og utfører sitt arbeid i hjemmet uten lønn. Hjemmeværende husmødre har som oppgave å skape og gjenskape ny arbeidskraft for det kapitalistiske samfunnet.

På denne måten er også husmoras arbeid viktig for produksjonen. Men hennes arbeid skaper ikke direkte profitt for kapitaleierne, og blir følgelig regnet som verdiløst i det kapitalistiske samfunnet. Husmora har hovedansvaret for forbruket i hjemmet. Derfor retter kapitalen sitt reklameapparat mot husmora for å gjøre henne til en forbruker som passer til kapitalens behov.

27. Kapitalen har også bruk for kvinners arbeidskraft i produksjonen. Kvinner i arbeiderklassen blir derfor trukket ut i arbeidslivet, og får dobbelt arbeid om de også har familie. Hvor mange kvinner som er hjemmeværende husmødre, og hvor mange som er i lønnet arbeid, varierer med kapitalens behov for arbeidskraft. I Norge fins det ikke nok arbeidsplasser for hele befolkningen. Det fins heller ikke nok servicetiltak som gjør det mulig for kvinnene å ha arbeid utenfor hjemmet i den utstrekning de har behov for det. På den måten blir det mulig for kapitalismen å tilsløre den reelle arbeidsløsheten i samfunnet.

28. Kvinnenes rolle som hustru og mor i det kapitalistiske samfunnet gjør henne til mindre stabil og effektiv arbeidskraft enn mannen. Derfor plasseres kvinnene oftest i yrker der arbeidskjøperne ikke kan få tilstrekkelig mannlig arbeidskraft til en pris de vil betale i ufaglærte service-yrker, i annet ufaglært arbeid og i lavtlønns-yrkene.

Kjønnsundertrykking

29. Arbeidsdelingen mellom kjønnene fører til at kvinner og menn får ulik stilling i det kapitalistiske samfunnet. Kvinner blir oppfattet som mindreverdige i forhold til menn, og en kvinneundertrykkende ideologi får det til å virke naturlig og ikke samfunnsbestemt at mannen undertrykker kvinnen. Kjønnsundertrykkingen omfatter alle kvinner, men den framtrer forskjellig i arbeiderklassen og i borgerskapet.

30. Kapitalens profittjag i porno-industri og reklame utnytter og spekulerer både i menns og kvinners følelsesliv. I det mannsdominerte samfunnet rammer den seksuelle undertrykking særlig kvinnene. Også homofile av begge kjønn blir diskriminert for sitt følelsesliv. Menneskene har ikke muligheter til å utvikle følelseslivet i et samfunn der kropp, kjønn og følelse blir gjort til ting og varer på et marked.

Staten - kapitalistklassens stat

31. Etter at borgerskapet hadde erobret den politiske makt er staten blitt stadig mer utbygd for å tjene denne klassens interesser. Utvidelsen av det borgerlige demokratiet parlamentarismen, bonde-demokratismens innflytelse i Stortinget, jury-ordningen, allmenn stemmerett, arbeiderbevegelsens økte innflytelse osv. har ikke endret statsmaktens grunnleggende karakter som klasseredskap for borgerskapet. Etter storindustriens gjennombrudd i de første ti-åra av vårt århundre, er storkapitalen kommet stadig sterkere inn i bildet også når det gjelder staten. Uansett

hvilken regjering som har sittet ved roret, har staten stort sett gjennomført de tiltaka storkapitalen var og er tjent med.

32. Det kapitalistiske samfunnssystemet i Norge blir opprettholdt ikke bare ved kapitalistklassens eiendom og makt over produksjonsmidlene. Dens makt er et resultat av den kapitalistiske produksjonsmåten og kapitalismens økonomiske lover. Den kapitalistiske produksjonsmåten i Norge blir også opprettholdt gjennom statens rolle og virksomhet. Statens rolle er å bevare og utvikle den kapitalistiske produksjonsmåten og hindre at den bryter sammen som et resultat av de indre motsetningene. Statens administrasjons-apparat, utdanningsverk og massemedier, politi, domstol og militærmakt virker slik at det kapitalistiske samfunn holdes sammen og de ulike klasser og grupper bindes sammen i et avhengighetsforhold.

33. På denne måten sørger staten for at den kapitalistiske produksjonsmåten blir holdt ved lag og utviklet. Dermed blir staten også knyttet til de langsiktige interessene til kapitalklassen og særlig til monopolkapitalen, det dominerende sjiktet i denne klassen.

34. Under monopolkapitalismen skjer det et stadig nærmere samarbeid mellom stat og kapital. Staten planlegger og regulerer den økonomiske utviklingen på kapitalens premisser. Den sørger for kreditt til næringslivet gjennom bl.a. finans-, rente-, og skatte-politikken, ved fordelaktige avskrivningsregler og skattefrie fondsavsetninger. Den foretar grunnlagsinvesteringer som er ulønnsomme for kapitalistene i veier, skoler, sykehus o.l. Gjennom statens arbeidsmarkedspolitikk blir arbeidskraften styrt dit kapitalen trenger den.

Staten omformer skole- og utdanningsverket for å skaffe billigere og mer tilpasset arbeidskraft. Den "rasjonaliserer" helse- og sosialvesenet for at det så billig som mulig skal reparere mennesker.

35. Men staten har også som oppgave å bøte på og motvirke skadevirkningene av den økonomiske utviklingen. Boligpolitikken og sosialpolitikkens målsetting er å sikre en stabil arbeids- og kjøpekraft og å dempe voksende uro og krav om grunnleggende forandringer av samfunnet. Derfor setter staten også i verk tiltak som kan komme arbeidsfolk til gode. Stundom kan den fylle rollen som samfunnsbevarer bare om den går imot de erklærte ønsker fra kapitalkreftene. Derfor kan staten presses til reformer og tiltak gjennom en folkelig mobilisering. Men også slike tiltak prøver det kapitalistiske systemet å suge opp i seg og omgjøre til fordel for kapitalistklassen.

Statens og kapitalens organisasjoner

36. I stigende grad gjør monopolkapitalen i vår tid staten til organ for sine særinteresser. De mange offisielle og halvoffisielle rådene og utvalgene, samarbeidsorganene, bransjeutvalgene osv. styrker de korporative trekkene og tendensene i utviklingen av den moderne borgerlige staten. Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene styrker storfinansen sin makt over viktige og store deler av statsapparatet. De høyresosialdemokratiske lederne er aktive forkjempere for denne utviklingen.

De demokratiske rettighetene

37. Norge har et borgerlig demokrati med en historisk forankret rettssikkerhet og borgerlige friheter. De ulike klasser og sosiale lag har en rekke organisasjoner som i større eller mindre grad har innflytelse i samfunnet. Særlig viktige er de politiske partier og fagbevegelsen. Men arbeiderklassen og andre arbeidende lag har ingen reell makt i staten.

Også LO, småbrukernes, fiskernes og andre folkelige interesseorganisasjoner tar del i de korporative organene teoretisk som en motpart til kapitalkreftenes organisasjoner. Men, mens korporatismen for storkapitalen betyr at den får delta direkte i statsadministrasjonen, har den på grunn av LO-ledelsens klassesamarbeidspolitikk betydd at LO er trukket inn i et samarbeid med kapitalkreftene slik at klassekampen er blitt tilslørt. Dette har svekket og hemmet fagbevegelsens kamp. Men fagbevegelsen er likevel ikke passivisert og kan bryte denne utviklingen.

38. Norge er likevel et borgerlig demokrati fordi det arbeidende folket ikke har herredømmet over det økonomiske samfunnsgrunnlaget. Kapitaleierne treffer beslutninger som har betydning for folkets daglige liv og virke: hvor det skal investeres, hvor mye, hvor arbeidsplassene skal ligge, hvem som skal få arbeid, hvordan arbeidet skal organiseres osv. Gjennom eiendomsretten, kontrollen over produksjonsmidlene og kapitalen ellers utøver de makt over flertallet av folket. Slik blir tvangen og ufriheten i dette systemet opprettholdt trass i «folkets frie valg».

39. De demokratiske rettighetene i Norge stemmeretten, ytringsfriheten, trosfriheten, retten til å organisere seg er verdifulle og må vernes mot alle angrep. I dagens situasjon skjer det en forskyvning mellom statsorganene som svekker de folkevalgte organene. Regjering og administrasjon får større innflytelse på bekostning av de folkevalgte organene. Stats- og kommuneadministrasjonen byråkratiseres. Samtidig skjer det en politisk sentralisering ved at kommunenes stilling blir svekket. Militær-apparatet betyr også en trusel mot de demokratiske rettighetene og en enorm sløsing med økonomiske og materielle ressurser.

Det eksisterer også tvangslover rettet mot de fagorganiserte arbeidere og en unntakslov som med ett slag kan sette de demokratiske rettigheter ut av funksjon.

40. Den vedvarende krisetilstand som det kapitalistiske verdenssystemet er inne i, gir seg utslag på stadig flere områder i samfunnet. I byene og pressområdene er det byplankrise, boligkrise, tomtespekulasjon, støy- og akutte forurensningsproblemer. For å møte monopolkapitalens ekspansjon og profittjag foregår det en sløsing med råstoffressurser og energi. Et urasjonelt forbruksmønster blir mer utbredt. Dette er uansvarlig overfor u-landa og de kommende generasjonene. Det er krisetrekk i skole- og helsevesenet. Utdanningsverket blir preget av motsetningen mellom næringslivets behov for snevert utdannede produksjonsarbeidere og produksjonsledere og de unges krav om allsidig kunnskap, frihet i valg av studier og skolegang og et meningsfylt liv.

Borgerskapets ideologiske og kulturelle herredømme

41. Kapitalismen opprettholdes også ved at borgerskapet har et ideologisk og kulturelt herredømme. Den borgerlige familien og utdanningsverket, språkbruken, pressen og massemediene, kirken osv. skaper og formidler inntrykket av at det kapitalistiske samfunnet er det eneste mulige og tjenlige. Fra barnsbein blir en innpodet kjønnsroller og atferdsmønstre som opprettholder klassesamfunnet og arbeidsdelingen mellom mann og kvinne, overordnet og underordnet, kroppslig og intellektuelt arbeid. Dette herredømmet springer ut av de økonomiske og sosiale forholdene. For sosialister er det en viktig oppgave å føre kampen mot borgerskapets ideologiske herredømme inn i de institusjonene som skaper og formidler ideologi i samfunnet.

42. I størstedelen av etterkrigstida har kapitalkreftenes politiske representanter de borgerlige partiene ikke hatt flertall i Stortinget. Monopoliseringen i økonomien har skapt stadige motsetninger mellom store og små kapitalister, mellom industrikapital og jordbruksnæring. Dette har skapt motsetninger mellom de borgerlige partiene.

Sosialdemokratiet

43. DNA har hatt regjeringsmakten i største delen av etterkrigstida. Sosialdemokratene har trodd det var mulig å reformere bort kapitalismen ved hjelp av kapitalismens egen stat. I stedet ble sosialdemokratiet etter hvert knyttet til staten som administrator av det kapitalistiske samfunnet. Arbeiderpartiet er blitt et statsbærende parti. I dag virker den sosialdemokratiske ledelsen stabiliserende for kapitalismen i Norge.

44. Kapitalismen er blitt opprettholdt og monopolkapitalen har fått sine interesser ivaretatt ved at arbeiderbevegelsens reformistiske høyrefløy har hatt ledelsen i LO og DNA. En langvarig høykonjunktur med vedvarende økonomisk vekst i etterkrigstida har gjort det mulig for monopolkapitalen både å gi etter for noen av arbeidernes krav om større velstand og materiell trygghet og samtidig styrke sin stilling ved å samle opp nye store kapitalmengder. Arbeiderklassens økonomiske og sosiale holdning har ikke truet eller endret monopolkapitalens stilling.

45. Sosialdemokratiet fremmer økonomisk vekst innenfor rammen avkapitalismen og stiller seg derfor velvillig til storindustrien og tjener de store enhetenes interesser på bekostning av de små. Det sosialdemokratiske herredømmet i arbeiderbevegelsen søker å holde klassekampen innenfor rammen av kapitalismen. På denne måten blir høyrefløyen i arbeiderbevegelsen en effektiv administrator av kapitalismen. Gjennom klassesamarbeid passiviserer den fagbevegelsen, gjør initiativ nedenfra vanskelig og hemmer en politisk og ideologisk utvikling i arbeiderklassen. Derfor må en politikk som tar sikte på å avskaffe kapitalismen, bryte ned sosialdemokratiets politiske og ideologiske innflytelse i arbeiderklassen.

III. SV og strategien for sosialismen

1. Utviklinga av monopolkapitalismen har tydeleg synt at folket har reelle interesser som står i grunnleggjande motsetnad til kapitalismen. Monopolkapitalismen har skapt føresetnader for å sveise saman heile det arbeidande folket i ein kamp mot kapitalismen. For fleire og fleire grupper i folket vert det klårt at urettferda og ulikskapane, skeivskapane og skadeverknadene av det kapitalistiske systemet aukar frå år til år. Det vert klårt at sjølve systemet må endrast for at eit meir rettvist og menneskeleg samfunn bli skapt. Kampen mot undertrykkjinga og utviklinga i kapitalismen må derfor reisast på brei basis både på arbeidsplassane, blant bønder og fiskarar, i utdanningsstellet, i kvinnerørsla og i lokalsamfunnet.

Kapitalistklassen

2. Kapitalistklassen er den herskande klassen. Monopolkapitalen er den Ieiande og dominerande delen av kapitalistklassen. Ei lita gruppe rår i fellesskap over bank- og kredittstellet, reiarnæringa og storverksemdene industri og handel. Denne vesle gruppa har den verkelege makta i samfunnet. Ho bestemmer direkte eller indirekte over folket og over livstilhøva til den einskilde. Ideologien og interessene til kaptalistklassen gjennomsyrar og rår i heile samfunnet.

3 Kapitalismen i Norge utviklar seg slik at monopolkapitalen styrkar si stilling. Det viser seg framfor alt ved at produksjonen vert konsentrert i større verksemder. Kapitalen vert sentralisert. Bedrifter går saman, og store konsern vert skipa. Privatbankane og forsikringsselskapa vert færre og større. I det heile får dei største auka makta si. Det gjeld både i industrien og kredittstellet, reiarnæringa og varehandelen.

Små næringsdrivande

4. Monopolkapitalismen fører til stordrift og sentralisering, og dermed til avfolking og utarming av utkantane. Dei små verksemdene vært konkurrert ut av dei store konserna. Dei små næringsdrivande i industri, handverk og handel kjem dermed i motsetnad til storkapitalen.

Arbeidarar og funksjonærar og mellomsjikt

5. Skiljet mellom arbeidarar og funksjonærar vert meir og meir viska ut. Funksjonærane får etterkvart fleire interesser sams med arbeidarklassen. Dei vert ein del av arbeidarklassen. I dag er det veksande sosialistiske straumdrag særleg mellom tilsette i undervisning, helse- og sosialarbeid og offentleg planlegging. Det gjer seg og gjeldande i dei intellektuelle yrka.

Ifølge Marx er den historiske rolla til arbeiderklassen å avskaffe kapitalismen og byggje det klasselause kommunistiske samfunnet. Denne oppgåva som arbeidarklassen har i samfunnet, er objektivt grunngjeven. Arbeidarklassen er utbytta fordi han er utan eigedom. Interessene og dei politiske handlingane til arbeidarane er i samsvar med utviklinga av produktivkreftene i kapitalismen. Produktivkreftene sprengjer til slutt ramma for den private eigedomsretten til produksjonsmidla og krev samfunnseige og slutt på utbyttinga. Arbeidarklassen er derfor den einaste verkeleg revolusjonære klassen.

6. Arbeidarklassen må ha den leiande rolla for at også andre klasser og lag kan frigjere seg. Men arbeidarklassen må knyte samband med alle krefter som står mot monopolkapitalen. Berre ved det kan ein vinne over monopolkapitalismen og gjennomføre sosialismen. Arbeidarklassen har ikkje greid denne oppgåva aleine i noko land.

Sjølvsysselsette i utkant-Norge

7. I norsk arbeidarrørsle har arbeidsfolk i by og bygd stått saman i Thranerørsla i midten av det førre hundreår, i arbeidskampene i 20- og 30-åra og i Folkerørsla mot norsk medlemskap i EF. Fiskarar, bønder og andre sjølvsysselsette i utkant-Norge har vore med og forma dei demokratiske og antibyråkratiske tradisjonane i kampen mot kapitalismen. Solidaritet og samhald mellom arbeidsfolk i bygd og by er ein føresetnad for at den sosialistiske rørsla i Norge skal få vidare framgang.

8. Ei samling av arbeidarar, bønder, fiskarar, intellektuelle o. a. er derfor ein sers viktig føresetnad for å gjere demokratiske framsteg på vegen til sosialismen. Bøndene og fiskarane er ei viktig kraft i det norske samfunnet. Mange bønder og fiskarar er så nær knytta til arbeidarklassen at dei nærast må reknast som ein del av arbeidarrørsla. Det må gjerast klart for dei sjølvsysselsette i jordbruk og fiske at kampen ikkje er retta mot deira eigedomsrett, men mot monopolkapitalistiske makt- og eigeforhold.

Ungdom under utdanning

9. Den aukande trongen kapitalismen har for kvalifisert arbeidskraft, har skapt masseutdanning og prega innhaldet i utdanninga. Det har vakse fram ei rørsle blant elevar og studentar mot utdanningspolitikken til staten. Elevane og studentane kan ikkje vinne kampen åleine. Kampen deira må få eit sosialistisk perspektiv, og må knyttast til den kampen arbeidarklassen fører for eit sosialistisk samfunn.

Ein allianse mot monopolkapital, for sosialisme

10. Utfrå sin særeigne situasjon stiller alle desse klassene og gruppene seg i motsetnad til det kapitalistiske samfunnet. Dei utgjer i dag ein naturleg allianse i kampen mot monopolkapitalismen. Kampen for å avgrense, svekke og avskaffe makta til monopolkapitalen er ein viktig del av kampen for sosialismen og kan ikkje skiljast frå han.

Men kampen for sosialismen må førast på alle område i samfunnslivet, på arbeidsplassen, i utdanningsstellet og lokalsamfunnet. Den kapitalistiske ideologien må brytast ned i arbeidslivet, i det sosiale og kulturelle livet.

11. Det gjeld ikkje berre om å dra dei moglege alliansepartnerane med i den sams kampen mot monopolkapitalen. Det er og viktig for å kunne vinne fleirtalet i arbeidarklassen over på revolusjonære standpunkt.

Kvinnekampen

12. Kvinnene gjer opprør mot at dei vert undertrykte som kjønn og set spørsmålsteikn ved den kjønnsmessige og sosiale arbeidsdelinga i det kapitalistiske samfunnet.

13. Kampen blant kvinnene er både ein kamp for jamstelling og ein kamp for frigjering. Han må ta sikte på å bryte ned den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom kjønna. Føresetnaden for ei jamstelling mellom kjønna er at kvinna blir økonomisk uavhengig av mannen. Det vil fjerne grunnlaget for undertrykkinga i familien. Dersom kampen for å fjerne arbeidsdelinga mellom kjønna også skal bli ein kamp for full frigjering av kvinnene, må han knyttast til og vere ein del av den kampen arbeidarrørsla fører for eit sosialistisk samfunn. Berre eit sosialistisk samfunn kan avskaffe trongen for reservearbeidskraft slik kvinnene er det i det kapitalistiske samfunnet.

14. Når arbeidarklassen får kontrollen over produksjonsmidla fører ikkje det automatisk til at kvinnene blir jamstelte i samfunnslivet og privatlivet. Kapitalen er den viktigaste motstandaren i kampen for kvinnefrigjeringa. Men det er også slik at mannen fungerer som reiskap for kapitalen i kvinneundertrykkinga i privatlivet i heimen, i tilhøvet til borna og i tilhøvet mellom kjønna. Kravet frå kvinnene om jamstelling vil derfor stille nye krav til menn om ein annan måte å dele ansvar på, andre måtar å fungere på i privatliv, organisasjonar og politikk. SV vil leggje vekt på stadig skolering, diskusjon og vidareutvikling i desse spørsmåla for å bli ein betre reiskap i kampen for kvinnefrigjeringa.

15. Menn i arbeidarrørsla må sjølve arbeide aktivt for å fjerne kvinneundertrykking i familie- og privatlivet. Det er uråd å få bort dobbelarbeidet til kvinnene utan at mannen tar sin del av arbeidet i heimen og i omsorgen for borna. Samtidig må ein reise kampen for at ansvaret for borna ikkje berre skal liggje hos familien, men også hos samfunnet. Ein føresetnad for frigjeringa er også at kvinna sjølv får avgjere om ho vil setje barn til verda. Kampen for sjølvvald abort er derfor ein viktig del av kvinnefrigjeringa.

Økonomisk, sosial og politisk kamp

16. Kampen for sosialismen må førast på alle plan i samfunnet: på arbeidsplassar, og i lokalsamfunnet, på det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle området. Han må gå ut ifrå den daglege situasjonen og dei daglege problema til folket: arbeidsmiljø, løn, helse, kommunikasjonar, rovdrift på natur og miljø og manglande demokrati. På alle område må kampen utviklast til å bli ein kamp for sosialismen.

17. Staten grip meir og meir inn i økonomien. Derfor blir den økonomiske politikken til staten stadig viktigare for kampen til arbeidarklassen. Dei nye økonomiske oppgåvene til staten tvingar fram auka breidde i krava til arbeidarane. Krava kan ikkje lenger verte oppfylte berre i kamp mot den einskilde bedrifta, men må rette seg meir og meir mot den samla politikken til monopola og staten.

18. På dette viset kan dei økonomiske og politiske krava til arbeidarane smelte saman. Sikring av arbeidsplassane, større sosial tryggleik og trivsel, vern av ressursane og miljøet, rettane til kvinnane og dei unge kan koplast saman med kamp for demokratisering, medråderett og nasjonal sjølvråderett, fred og avspenning, faglig og politisk internasjonalt samarbeid i arbeidarklassen.

Sentrale spørsmål i klassekampen er til dømes: kven skal ha makt i samfunnet, kven skal rå over stat og økonomi, korleis skal statsmakta vere og fungere. Desse spørsmåla vert meir og meir aktuelle. Kampen for medråderett og makt, kampen for omfattande, grunnleggjande reformer er blitt ei sentral og aktuell oppgave for arbeidarrørsla.

Fagleg kamp

19. Den faglege kampen på arbeidsplassane er likevel viktigast i kampen for sosialismen. Han rettar seg mot kjerna i det kapitalistiske samfunnet herredømmet til kapitalen over produksjonslivet. Siktemålet i den faglege kampen kan derfor ikkje berre vere at arbeidsfolk skal ha størst mogleg utbyte av produksjonen. Den faglege kampen må utviklast til ein kamp som utfordrar det herredømmet kapitalen har over produksjonsmidla og gå inn for å skaffe bort den private eigedomsretten til dei.

20. Ein fagleg-økonomisk kamp er naudsynt for å hindre dårlegare for arbeidsfolk, for ei meir rettvis fordeling av goda og for at kapitalen skal få eigne til seg minst mogleg av dei verdiane som arbeidsfolk skaper. Men under kapitalismen kan ein snever økonomisk kamp aldri gje varige resultat. Kapitalen svarer på lønsauker med å bruke prisane og arbeidstempoet og drive større rovdrift på ressursane. Derfor må den faglege kampen ikkje berre vere ein kamp for høgare løner, men utviklast til ein meir omfattande sosial strid som tar opp heile situasjonen til arbeidsfolk. Det må bli ein kamp for varige gode og rettar for eit betre arbeidsmiljø, fleire kollektive gode og makt over eigen situasjon. Det må vere ein kamp som er solidarisk overfor andre delar av det arbeidande folket, med folket i u-landa og med komande generasjonar med omsyn til forbruket av knappe ressursar.

21. Arbeidarrørsla må gå i brodden for dei krava kvinna set til arbeidslivet. Arbeidarrørsla må krevja av arbeidskjøparane at det vert lik løn, høve til permisjon og kortare arbeidstid for menn og kvinner med omsorg for barn. Arbeidarrørsla må krevja at det vert bygd dagheimar og utdanna personale til dei. I arbeidarrørsla sjølv må møte- og organisasjonsarbeidet leggjast opp såleis at folk som har ansvar for born og arbeid i heimen får høve til å vere med. Mennene må ta aktivt del i og ansvar for husarbeidet og omsorgen for borna. På anna vis kan ein ikkje gjere til røyndom retten til arbeid for kvinnene og oppheve dobbeltarbeidet deira.

Einskap i arbeidarklassen

22. Det trengst einskap i arbeidarklassen for å få til avgjerande framstøytar mot monopola og kapitalismen, for demokratiske framsteg og sosialisme.

Ei slik einskap er umogleg om ein ikkje kjempar imot høgrekreftene i Arbeidarpartiet, den borgarlege ideologien deira og samarbeidet dei har med storborgarskapet. Utviklinga i den kampen vil føre til at det blir mogleg å samarbeide med sosialdemokratiske kameratar i fleire og fleire spørsmål. Det må samarbeidast på tvers av ideologiske skiljeliner. Aksjonseinskap er nettopp einskap i handling, utan omsyn til ulik ideologi.

23. Aksjonseinskap er mogleg av di det arbeidande folket har felles interesse i kampen mot storkapitalen. Solidaritet kan berre gro fram på grunnlag av denne kampen. Einskap i handling, trass i ulik ideologi, er ikkje det same som at ein går i hop utan prinsipp. Den andre sida ved einskapspolitikken er å kritisere den borgarlege innverknaden i arbeidarklassen. Det er viktig å balansere rett mellom begge desse sidene ved einskapspolitikken. I dag er det derfor rett med einskap på grunnplanet. Men det må finne stad store endringar i dei politiske standpunkta til Arbeidarpartiet dersom eit mer omfattande samarbeid i arbeidarrørsla skal vere mogleg. Arbeidarpartiet må bryte samarbeidet med borgarskapet; halde opp med antikommunismen og byrje å kjempe mot monopola.

Folket må sjølv føre kampen

24. Det langsiktige målet er å bryte ned herredømmet til kapitalen og byggje eit sosialistisk samfunn. Økonomiske og sosiale kriser i det kapitalistiske systemet fører ikkje til at kapitalismen vert avskaffa av seg sjølv. Berre dei undertrykte sjølve kan knekkje kapitalismen. Berre ved eigen aktivitet og ved å handle sjølve kan folket skape ei medviten endring av samfunnstilhøva. Arbeidet for sosialismen må derfor vere tufta på aksjonane til folket. Masseaksjonane skal utvikle sams røynsler i det arbeidande folket. Dei skal gje grunnlag for sosialistisk medvit og solidaritet med andre undertrykte, gje sjølvtillit og lære folk at dei kan styre sjølve.

25. Folke treng sine eigne masseorganisasjonar til å organisere kampen for dei nære og langsiktige interessene sine. Interesseorganisasjonane til arbeidarklassen, kvinnerørsla, fiskarane, småbrukarane og dei utdanningssøkjande må stå i eit fritt og uavhengig tilhøve til staten og dei politiske partia. Kampen må derfor reisast for ei fri og sjølvstendig fagrørsle mot kollektivt medlemskap i politiske parti og band mellom LO og staten gjennom råd og utval.

Derfor lyt ein reise kampen mot korporative trekk som undergrev demokratiet i dei folkelege interesseorganisasjonane, skiljer leiinga frå medlemane og fører til at organisasjonane vert reiskapar for systemet mot medlemane sine interesser.

Arbeid innanfor og utanfor folkevalde organ

26. Ved å ta del i val og vinne fram med krava til folket i Stortinget og kommunestyra fører sosialistar ein parlamentarisk kamp. Men det er berre ei av formene i den kampen arbeidarklassen fører. Kampen for borgarleg-demokratiske rettar har gjeve det parlamentariske arbeidet høg prestisje også hos det arbeidande folket. Men det har også skapt mange illusjonar. Gjennom arbeidet i det folkevalde organa har arbeidarklassen vunne mange viktige reformer som har betra livsvilkåra. Det må sjølvsagt også gjelde framover. Men arbeidarklassen har også stolte tradisjonar i utenomparlamentarisk kamp. Arbeidarane har kjempa fram rettane sine i kamp mot borgarskapet i harde og lange streikerørsler og andre aksjonar.

27. De sosialistiske representantane er tenarar for den sosialistiske rørsla innafor dei folkevalde organa. Dei skal føre fram krav om reformer som lettar kåra til arbeidsfolk under kapitalismen. Sosialistar må nytte dei folkevalde organa til å peike på problema i det kapitalistiske samfunnet, korleis desse problema har årsak i kapitalismen og vise at berre ei anna organisering av samfunnet kan løyse dei varig. Partiet tar del i dei parlamentariske organa for å gjere motsetnadene klåre og skjerpe klasse-motsetnadene og klasse-medvitet ikkje for å administrere kapitalismen betre enn sosialdemokratane.

Derfor må arbeidet i folkevalde organ vere innordna i masseaksjonane og det utenomparlamentariske arbeidet på arbeidsplassane, i utdanningsstellet og i lokalsamfunnet. Det er dette arbeidet som er avgjerande for arbeidet til sosialistane i dei parlamentariske organa.

Reform og revolusjon

28. Det må gjennomførast omfattande revolusjonære reformar som bind saman kampen for demokrati og kampen for sosialismen dersom ein skal kunne avskaffa makta til monopolkapitalen og byggje eit demokrati. Desse reformene må vere retta mot monopolkapitalen i motsetnad til "samarbeidsformene" til monopolkapitalistane og høgresosialdemokratane, som også kan gje arbeidarane visse avgrensa fordelar innanfor ramma av det kapitalistiske systemet.

Reformene må gripe inn i makta og profitten til storkapitalen. Heile det arbeidande folket må reisast til medviten kamp for slike reformer. Reformene skal ikkje berre betre livsvilkåra til arbeidsfolk. Dei skal også auke den demokratiske makta, innverknaden og kontrollen til arbeidsfolk. Reformene skal vere underordna ein heilskaps-strategi i kampen for sosialismen og skape betre føresetnader for å kome fram til sosialismen. Demokratiske reformer som er retta mot monopolkapitalen fører ikkje ut over grensene for kapitalismen. Men ei rekkje reformer retta mot monopolkapitalismen som ledd i en fast strategi for sosialismen kan føre fram til den grensa der grunnleggjande sosialistiske omveltingar tar til.

Slike reformer kan gjere åtak på kjernen i maktstrukturen, svekke heile det kapitalistiske systemet og gje grunnlag for folkemakt på både utanomparlamentarisk og parlamentarisk plan.

29. Men kapitalismen kan ikkje avskaffast gradvis ved reformer. Overgang til sosialismen krev eit radikalt brott med kapitalismen. Men like fullt må sosialistar arbeide for reformer på alle område i samfunnet. Den reformismen som sosialdemokratiet står for, skil seg frå den revolusjonære kampen for reformer ved at sosialdemokratane avgrensar seg til berre reformer. Sosialistar derimot innser at sosialismen ikkje kan innførast utan ei styrkeprøve med borgarklassen.

30. I ein sosialistisk reformpolitikk må det derfor vere ein klår og medviten samanheng mellom dei ymse reformene. Reformene skal ikkje berre skape betre kår for arbeidarane under kapitalismen. Målet med reformene må og vere å styrke makta og stillinga til arbeidarklassen og å svekkje kapitalistklassen. Det dreiar seg ikkje om å få kapitalismen til å fungere smidigare, men om å endre systemet til gagn for arbeidarklassen. Ved å kjempe for reformer skal sosialistar klårgjere dei grunnleggjande motsetningane i kapitalismen og skape tillit til at sosialismen er løysinga. Kampen for reformer skal gi arbeidarklassen felles røynsler og utvikle den politiske innsikta. Derfor må reformene drivast fram nedanfrå av dei saka gjeld. Reformene må kontrollerast av arbeidarklassen sjølv for at dei ikkje skal bli uthola.

31. Partiet vil kjempe for og stø tiltak for å nasjonalisere den utanlandske kapitalen i Norge. Også dei norske nøkkelindustriane og kredittinstitusjonane må nasjonaliserast og gjerast til statleg eigedom. At staten nasjonaliserer og tar over dei store konserna og bedriftene i industri, handel, transport og kredittvesen, er viktige delmål i kampen for sosialismen. Men nasjonalisering er ikkje det same som sosialisering. Også statsbedrifter må i ein kapitalistisk marknadsøkonomi i stor grad arbeide på vilkåra til kapitalismen. Sosialisering er det først når marknadsøkonomien ikkje lenger dominerer, når den private konkurransen er oppheva, og når arbeidsfolk har fått herredømme over sin eigen arbeidsplass og over heile samfunnet ved ei ny sosialistisk statsmakt.

I den sosialistiske omveltinga må det arbeidande folket skipe demokratiske organ som sikrar det makta og kontrollen over samfunnet. Gjennom dei vel og kontrollerer folket leiarane sine og tar del i styringa og organiseringa.

Fredeleg overgang til sosialismen, makt og motmakt

32. Striden mellom det arbeidande folket og kapitalistklassen er ein kamp om makt. Ingen rådande klasse gir godvillig frå seg makta si. Derfor kan kapitalmakta berre brytast ned ved ei sterkare motmakt. Berre ei levande sosialistisk masserørsle med sterke organisasjonar, med samhald og ei velutvikla politisk medvit kan skape ei slik makt.

33. Den herskande klassen i mange andre land har brukt kupp, valdsmakt, innblanding frå utanlandske krefter og undertrykking for å hindre sosialismen i å vinne fram. Den har avskaffa dei demokratiske rettane, brukt militær-apparatet og starta borgarkrig. Norge har derimot hatt ei etter måten fredeleg og demokratisk historie. Striden mellom klassane har ikkje vore prega av valdsbruk, jamvel om det fins døme ein kan vise til. Denne tradisjonen vil partiet byggje vidare på i arbeidet sitt for sosialismen. Partiet vil forsvare og verne om dei demokratiske rettane, motarbeide vald og våpenbruk og arbeide for ein fredeleg overgang til sosialismen i Norge.

34. Men alle sosialistar må og vere budde på at kapitalismen kan sette inn valdsapparatet sitt mot ei veksande sosialistisk masserørsle. Partiet vil gjere alt det kan for at sosialismen skal bli innført i Norge med fredelege middel. Men til sist er det styrkeforholdet i klassekampen og dei internasjonale tilhøva som avgjer om kapitalistklassen vil gi frå seg makta. Det vil skape betre vilkår for ein fredeleg overgang til sosialismen om den sosialistiske haldninga hos soldatane vert sterkare, om ein bryt med NATO og får til ei demokratisk styring av militærstellet som bryt med den autoritære kommandostrukturen. Faren for inngrep frå den internasjonale monopolkapitalen minkar og om Noreg blir meir sjølvforsynt og økonomisk mindre avhengig av andre land. Men sosialistane vil ikkje la borgarskapet stogga ei sosislistisk masserørsle med våpenmakt. Dei vil syte for at slik valdsbruk blir møtt med nødvendig motmakt frå arbeidarklassen.

35. I den revolusjonære kampen for sosialismen må ein halde på prinsippet om at alle menneske har rett til å arbeide for meiningane sine med demokratiske middel, utan å bli straffa eller utsette for vald. Men arbeidarklassen må ikkje halde seg passiv dersom borgarskapet grip til valdsbruk. Arbeidarklassen må skaffe seg styrke nok til rådsnart og effektivt å slå attende ein organisert kontrarevolusjon.

Den rolla partiet skal ha

36. I kampen om politisk innverknad og makt er det viktigaste våpnet til arbeidarane deira organisering. Gjennom partiet må ein i teori og praksis sameine dei røynslene som blir hausta i klassekampen nasjonalt og internasjonalt. Skipinga av SV er eit svar på denne innsikten. Vårt parti må bli den fremste kamporganisasjonen for arbeidarklassen i Noreg.

37. Partiet er eit parti for arbeidarklassen og har derfor ingen spesielle interesser som ikkje er knytta til arbeidarklassen sin kamp. SV skal ta initiativ i kampen for sosialismen. Det skal reise masseaksjonar, gå i brodden for krav som uttrykker interessene til arbeidsfolk og ta del i kampen i fagrørsla, kvinnerørsla og interesseorganisasjonane i folket.

SV skal medverke til å gje masseorganisasjonane og kampen i dei folkelege interesseorganisasjonane eit sosialistisk siktemål, setje einskildkrava i politisk perspektiv og utvikle innsikt i at problema er samfunnsmessige og nøye knytta til det kapitalistiske systemet.

38. SV skal knytte band mellom arbeidarklassen og dei gruppene som må vere med i den alliansen som trengst om kapitalismen skal lide nederlag. Partiet går inn for samarbeid med alle andre arbeidarparti om alle krav som svarar til arbeidarane sine verkelege interesser og for å skape einskap i arbeidarklassen. Med dette for augo vil partiet gå inn for samarbeid med de demokratiske kreftene og alle som kjempar imot monopolkapitalen.

Partiet skal utvikle klassemedvitet og skape innsikt i dei sams interessene og forståing for at det trengst solidaritet og samhald.

SV skal samordne kampen for sosialismen på dei ulike områda av samfunnet, leggje opp ein samla plan for innsatsen og binde ihop arbeidet i masseaksjonane og i dei folkevalde organa.

39. Partiet praktiserer den proletariske internasjonalismen ved å knytte band til revolusjonære parti og rørsler i andre land, ta del i den verdensomspennande kampen mot kapitalisme og imperialisme og medverke til at det blir utvikla solidariske og anti-imperialistiske haldningar i det norske folket.

40. Partiet skal klargjere den historiske, revolusjonære rolla til arbeidarklassen og kvifor sosialismen er naudsynt. Det skal oppsummere røynslene i kampen nasjonalt og internasjonalt, dra lærdom av dei og utvikle ny innsikt gjennom diskusjon og skolering. Slik vert eit einskapleg grunnsyn utvikla.

41. Det indre demokratiet i partiet skal garantere ein fri og åpen debatt. Berre ein slik debatt med meiningsbryting og skolering kan utvikle partiet og medlemane til betre å møte dei utfordringar som kampen for sosialismen stiller.

Partiet sin organisasjonsform avspeglar stoda i klassekampen. Organisasjonsformen må endrast ut frå dei oppgavene og den stode partiet til kvar tid står overfor slik at det fast og slagkraftig kan arbeide for sosialismen.

IV. Sosialismen

Allmenne drag

Det sosialistiske samfunnet har desse særdraga:

1. Den private eiegedomsretten til produksjonsmidla er avskaffa. Det arbeidande folket vert ikkje lenger utbytta av kapitalen. Den kapitalistiske konkurransen med alles kamp mot alle er avskaffa.

2. Det arbeidande folket har makta i samfunnet. Det er folkestyre på alle plan i produksjons- og samfunnslivet. Dei byråkratiske makt-organa i den borgarlege staten er brotne ned. Det er skapt eit statsapparat under kontroll av det arbeidande folket for å sikre oppbygginga av sosialismen. All utbytting og diskriminering er avskaffa. Alle klasseprivilegium er borte. Det rår full ytrings- og organisasjonsfridom. Alle er sikra fullt rettsvern.

3. Produksjonen er planlagt for å fylle dei materielle og kulturelle behova som menneska har. Den tar omsyn til at alle kvinner og menn har rett til eit skapande arbeid. Det sosiale og kulturelle livet er prega av likskap og likeverd, kontakt og samkjensle i eit nasjonalt og internasjonalt fellesskap. Alle menneske har rett og høve til å utvikle sine særeigne interesser og evner i arbeid og fritid. I staden for konkurranse og klatrementalitet er det eit fellesskap der alt arbeid er likeverdig.

Folket sjølv må byggje sosialismen

4. Det sosialistiske samfunnet er grunnleggjande ulikt det kapitalistiske samfunnet. Overgangen kan derfor berre gjennomførast ved ei revolusjonær omvelting. Denne omveltinga kan føre seg i større eller mindre sprang. Heile tida må det vere folket sjølv som formar overgangen til og oppbyggjinga av sosialismen. I eit land med demokratiske tradisjonar som Norge må dette heile tida skje i samsvar med viljen til fleirtalet i folket. Denne viljen må mellom anna komme til uttrykk gjennom frie, demokratiske val. Den viktigaste oppgåva for det sosialistiske partiet vil vere å vinne fleirtalet i folket for ei sosialistisk omvelting og oppbygging av samfunnet.

Klassekampen held fram

5. Det sosialistiske samfunnet blir ikkje skapt med eitt slag. Klassekampen vil helde fram for å sikre fleirtalet i folket for den vidare oppbygginga av sosialismen og hindre tilbakefall til kapitalismen. Sosialistane må heile tida føre ein kamp mot borgarleg ideologi i samfunnslivet, og mot forsøk på å utvikle nye privilegium, herskarsjikt og undertrykking.

6. I det sosialistiske demokratiet må mindretalet sikrast fulle og like rettar til å arbeide for synet sitt. Det gjeld også for den borgarlege opposisjonen. Men ingen herskande klasse gir ifrå seg privilegium og makt frivillig. Røynsler frå andre land syner at borgarskapet respekterer demokratiet berre så lenge det arbeider på vilkåra til monopolkapitalismen og så lenge borgarskapet ikkje kjenner stillinga si truga. Også i Norge kan den tidlegare herskar-klassen ta i bruk udemokratiske middel for å vinne attende herredømmet. Sosialistane må vere budde på å slå tilbake åtak på den retten fleirtalet i folket har til å utvikle eit sosialistisk samfunn på demokratisk vis.

Røynsler frå andre land

7. Utviklinga av sosialismen heng saman med tilhøve som vekslar frå land til land. Klassetilhøve, historiske og politiske tradisjonar skaper dei vilkåra som sosialismen blir bygd på.

8. Under oktoberrevolusjonen i Russland vart kapitalismen avskaffa. Det arbeidande folket frigjorde seg frå det reaksjonære og brutale tsarveldet og gjennomførte den første sosialistiske revolusjonen i historia.

9. Etter den andre verdskrigen har ei rekkje land brote med kapitalismen og arbeidar med å byggje sosialismen. Dette arbeidet har hatt ulik retning i dei einskilde landa og har skifta frå tid til anna. Dei landa som har brote med kapitalismen kan gje norske sosialistar lærdom både på godt og vondt. Men kvart folk må finne sin eigen veg til sosialismen og byggje den ut frå sine eigne historiske føresetnader. Derfor kan ikkje sosialismen i Norge bli bygd opp etter førebilete eller mønster frå noko anna land.

Tilhøvet mellom sosialistiske statar må byggje på respekt for sjølvstendet og suvereniteten til den einskilde staten, på likeverd og ikkje-innblanding i indre saker. Alle brot på desse prinsippa er til skade for sosialismen. Einkvar maktbruk overfor andre land, og som krenkar folkets rett til å rå over si eiga utvikling må fordømmast.

Sosialismen i Norge

10. I Norge vil sosialismen byggje på føresetnader som er skapt gjennom norsk historie. Demokratiske og antibyråkratiske tradisjonar i arbeidarrørslavil bli ført vidare. Alliansen mellom arbeidarar, fiskarar, småbrukarar og andre arbeidsfolk vil leggja grunnlaget for ei ny sosialistisk og demokratisk statsmakt under folkets herredømme.

I eit sosialistisk Norge må alle former for totalitært styre, eitt-partivelde byråkratisk maktbruk og einsretting vere bannlyste. I det borgarlege samfunnet har det arbeidande folket kjempa til seg viktige fridomar og rettar. Desse må vere sjølvsagte også i eit sosialistisk samfunn. Sosialismen må føre til auka menneskeleg fridom, større mangfald og desentralisering på alle felt der det ikkje kjem i konflikt med ein planmessig utnytting av ressursar og økonomi.

Eigedomsrett og produksjonstilhøve

11. Det fremste vilkåret for å kunne byggje sosialismen er at den private eigedomsretten til dei viktigaste bedriftene i industri, handel, transport, bank- og kredittstellet fell bort. Dei må vere samfunnseige under styring og kontroll av det arbeidande folket. Først då vil folket kunne få herredømmet over dei kreftene som styrer det økonomiske livet og produksjonstilhøva.

12. Ut frå norske tradisjonar må den som dyrkar jorda, eige ho. Fiskarane må sjølve - evt. i samvirke - eige produksjonsmidla i fisket. Samfunnet må ta over dei store godseigedomane. Private kan også eige småbedrifter i andre næringsgreiner dersom dei ikkje er baserte på utbytting av leigd arbeidskraft og privat kapitaloppsamling. I det sosialistiske samfunnet vil det såleis vere ulike eigedomsformer: statseigedom, kommunal eigedom samvirke-eigedom og privat-eigedom. Etterkvart vil den sosialistiske samfunnseigedomen vinne stadig større plass.

Planøkonomi og arbeidarkontroll

13. Samfunnseige over dei viktigaste produksjonsmidla vil bane vegen for både sosialistisk planøkonomi og direkte arbeidarkontroll. Det vil gjere det mogleg å avskaffe den kapitalistiske konkurransen mellam bedriftene og produksjon for profitt. Planløysa i produksjonen, dei økonomiske krisene, arbeidsløysa og fattigdommen kan avskaffast.

Økologisk ressursbruk, sjølvberging og teknologi

14. Det sosialistiske Norge må gjennomføre ein økologisk forsvarleg ressursbruk. Det må vere planøkonomi også i høve til naturressursar og energi. Ein sosialistisk bruk av ressursane er bygd på solidaritet med folka i u - landa og med kommande slektledd. Den sosialistiske ressursbruken tømmer ikkje jorda for ressursar, men let jorda få skape sine eigne ressursar på ny. Den sløser ikkje med råstoffa, held jordbruket og matproduksjonen oppe og tømmer ikkje havet for fisk. Den fører avfallsstoffa attende til produksjonen. Men det er ikkje nok å halde jordbruket og matproduksjonen ved lag. Den må også utviklast og styrkast for å gjere Norge mest mogleg sjølvforsynt med matvarer.

15. I det sosialistiske samfunnet kan ein ikkje berre ta over den kapitalistiske teknologien og føre han vidare under eit nytt statsbyråkrati. Den nye innsikten ein har i ressurs- og miljø-problema må føre til at ein utviklar ein sosialistisk bruk av teknologien. Sosialismen må byggje på ein teknologi som sparar ressursane og miljøet, som ikkje trugar helsa til arbeidsfolk, og som ikkje gjer arbeidarane framande overfor arbeidet slik den kapitalistiske produksjonen gjer det. Økologi- og ressursproblema i verda kan først verte løyst når sosialismen er utbreidd over heile verda.

Det sosialistiske demokratiet

16. Gjennom organ for direkte demokrati på arbeidsplassane, i lokalsamfunnet, utdanningsverket og andre felt og ved direkte folkevalde organ vi arbeidande kvinner og menn utøve herredømmet i det sosialistiske samfunnet. Dette er grunnlaget for den nye statsmakta. I slike organ skal kvinner og menn vere med å forme viktige vedtak og ha medansvar for at dei blir sette i verk. Folket må føre kontroll med sine valde representantar og kan kalle dei tilbake dersom dei ikkje utfører dei oppgåvene som dei er blitt pålagde og valde til. På dette viset kan en sikre at folkeviljen kjem til uttrykk og at det rår jamvekt mellom demokratiet nedanfrå og verksemda til statsorgana sentralt.

17. Skal ein skape eit verkeleg demokrati, må flest mogleg vere med i styringa. Sosialismen i Norge er ikkje berre ei sak for eit einskild parti eller ein einskild klasse. Heile det arbeidande folket, i by og bygd, kropps- og åndsarbeidarar, må vere med i den sosialistiske samfunnsomforminga.

Organisasjons- og ytringsfridom

18. Under sosialismen skal folket fritt forme sine politiske og faglege organisasjonar. Sosialismen kan ikkje byggjast utan ytrings- og organisasjonsfridom. Eit levande politisk liv med meiningsutveksling og ideologisk bryting vil hindre at partiet og staten blir forsteina eller byråkratiserte. Folket må stadig vere på vakt mot tendensar til byråkratisering, pampevelde og mannsdominering. At eit sosialistisk parti har regjeringsmakta, er ingen garanti mot ei slik utvikling. Det arbeidande folket må derfor heile tida føre kontroll med heile samfunns-systemet, kjempe mot kontrarevolusjonære tiltak og gammal borgarleg ideologi.

19. Eit sosialistisk parti med regjeringsmakt må tufte politikken og sosialismen på det arbeidande folket. Det arbeidande folket må kritisere og korrigere politikken som partiet fører. Partiet har ikkje vunne si stillingein gong for alle. Autoriteten til eit sosialistisk parti skal ikkje byggje på tvang, men på den aktive oppslutninga, deltakinga og kritikken frå folket ikkje minst kritikken mot alle former for persondyrking.

Kampen for kvinnefrigjering held fram

20. Sosialismen skapar vilkår for at alle kvinner og menn skal ha rett til meiningsfylt arbeid. Ei gjennomgripande utjamning av løns-skilnader må gjennomførast. All diskriminering på grunn av kjønn må avskaffast. Mannsdominert ideologi må brytast ned. Dei materielle tilhøva må leggjast slik til rette at kvinnene får reelle høve til å ta del i samfunnslivet på samme vilkår som mennene. Kvinner og menn må stå saman i felles kamp for frigjering og jamstelling mellom kjønna. Den ideologiske kampen mot borgarleg kvinnesyn og mot at kvinna skal ha dobbelt arbeid med hovud-ansvar for born og heim ved sida av arbeid utafor heimen må halde fram og styrkast.

Samtidig som den sosialistiske revolusjonen er ein føresetnad for frigjering av kvinnene, er revolusjonen til kvinnene ein føresetnad for at den sosialistiske revolusjonen skal bli ei frigjering av heile det arbeidande folket.

Minoritetar og målkamp

21. All diskriminering av etniske og språklige mindretal må avskaffast. Samane må ha rett til å halde på og utvikle særdraga sine og kulturen sin ved aktiv innsats frå samfunnet si side. Arbeidet for å fremje dialektane og norsk folkemål i tale og skrift er uttrykk for ei folkeleg kulturreising som må få støtte av ei sosialistisk rørsle.

Eit nytt samfunn

22. I det sosialistiske samfunnet vil ikkje menneska lenger vere styrde av dei kapitalistiske økonomiske lovene. Arbeidarane, helsa og arbeidskrafta deira er ikkje lenger varer som kan omsetjast på ein marknad. Folket kontrollerer økonomien og utviklar han etter sine politiske vedtak. Skaparkraft og initiativ i det arbeidande folket kan bli frigjort og nytta til beste for alle.

23. Produksjonen vil ta sikte på å dekke dei reelle behova som menneska har. Det er ikke lenger kva som sel best og gir mest profitt som avgjer kva som skal bli produsert, men kva som er mest nyttig for menneska og samfunnet. Eit samfunn utan forbrukar-jag og konkurranse-press vil gje rikare høve til sosial og kulturell utfalding.

24. Sosialismen må også føre med seg andre og nye måtar å organisere menneskeleg samliv på. Kapitalistisk arbeidsdeling må avskaffast. Skiljet mellom industri- og jordbruksarbeid, mellom kroppsarbeid og åndsarbeid, mellom overordna og underordna, mellom kvinne- og mannsrollene i produksjons- og familielivet må bli brote ned. Slik kan ein leggje grunnlaget for ein ny type solidaritet.

Sjølvstende og sjølvråderett

25. Det sosialistiske Norge vil vere uavhengig av alle militærblokker. heller ikkje vil det vere bunde til noko anna land, korkje økonomisk, politisk eller militært.

Internasjonal solidaritet

26. Det sosialistiske Norge må føre ein solidarisk politikk overfor dei fattige folka når det gjeld handel og ressursbruk. Det må stø dei i kampen for frigjering og nasjonal sjølvråderett - mot imperialisme og undertrykking. Den nye sosialistiske staten i landet vårt må stille seg solidarisk med arbeidarklassen i alle land, knyte band med revolusjonære rørsler og parti over heile verda i den felles kampen for sosialismen, mot imperialismen og for freden.