TIL VERN OG TRYGD OM HEIM OG BYGD. BONDEPARTIETS VALGPROGRAM 1949.

TIL VERN OG TRYGD OM HEIM OG BYGD

BONDEPARTIETS

VALGPROGRAM

1949

Grunnsyn

På kristendommens, frihetens og folkestyrets grunn skal landets framtid bygges og trygges. Men politisk frihet og rett for alle til å ta del i landets styre, får først virkelig innhold når en erkjenner at alt byggende arbeid er jevnbyrdig i samfunnets husholdning, at alle næringsgrupper har rettkomne krav på likeverdig utbytte av fullverdig innsats, og alle individer den samme rett til samfunnets kulturelle og sosiale omsorg. Det er folkestyrets oppgave å legge vilkårene til rette for en slik utvikling uten å ofre den enkeltes selvbestemmelsesrett. Respekten for den menneskelige egenverdi, hver enkelts rett til å leve sitt eget liv, nytte sine evner og anlegg i frihet under ansvar, er og må være folkestyrets trygge ankergrunn.

Sterke grunnæringer, og særlig et sterkt jordbruk, er nødvendig for et stabilt og harmonisk samfunn og for vår sikkerhet. Det må derfor tilveiebringes full jamstelling økonomisk, sosialt og kulturelt mellom de forskjellige næringer og mellom land og by.

Ut fra dette grunnsyn samler Bondepartiet sitt arbeidsprogram i disse hovedpunkter:

Samarbeid med andre demokratiske folk for å trygge freden, friheten og folkestyret.

*

Styrking av folkekarakteren og det åndelige liv gjennom heim, skole og kirke.

*

Vern om rettssikkerheten og om retten til fri meningsutveksling og kritikk.

*

Stabilitet, jamvekt og effektivitet må rå i vårt økonomiske liv.

*

Kamp mot alle forsøk på å redusere jordbrukets, skogbrukets og fiskets betydning som grunnæringer for vårt folk.

*

Likeverdig utbytte av fullverdig innsats i alle næringer.

*

Sosial og kulturell jamstelling for bygd og by.

*

Lettelse av skattebyrdene og en skattepolitikk som stimulerer tiltakslyst og sparevilje.

*

Forenkling av styringsverket og bekjempelse av byråkratiet.

*

Ingen statsdirigering i utrengsmål.

*

Bort med de restriksjoner som hemmer boligbyggingen.

*

Bedre skoler for landsbygda.

*

Utbygging av samferdselsmidlene og elektrisiteten.

*

Utnytting av landets muligheter og herligheter.

*

Lettelse av folkets kår i de avsides bygder.

Utenriks- og forsvarspolitikk

Internasjonalt samarbeide.

Formålet med vår medvirkning i internasjonalt samarbeide er å trygge vår egen frihet og styrke fredens og rettens sak. Vårt demokratiske grunnsyn gjør det naturlig for oss å samarbeide med de folk hvis innstilling til menneskerettighetene er den samme som vår egen.

Forsvar og vernekraft.

I samsvar med dette, og med våre internasjonale forpliktelser utbygges vårt forsvar. Det skal gis en form som svarer til vår økonomiske evne, og våre naturlige forhold. Det knyttes så nært til folket, at ingen klasse og intet politisk parti, kan nytte det til særformål. De bevilgede midler og den fastsatte øvelsestid må anvendes rasjonelt og effektivt.

Ved siden av de ordinære stridskrefter skal folkets vernekraft utnyttes gjennom sterk støtte til heimevern og skytterlag.

De som personlig eller gjennom organisasjoner erklærer at de i tilfelle krig ikke vil støtte landets konstitusjonelle myndigheter kan ikke inneha nøkkelstillinger i forsvaret eller virksomhet som hører sammen med dette.

Lovgivning og styringsverk

Stortingets husbondsrett.

Bondepartiet vil arbeide for å styrke den husbondsrett Stortinget etter Grunnlov og tradisjon skal ha. Dets makt skal ikke begrenses, hverken av et forvaltningsbyråkrati eller av de store organisasjoner. Stortingets lovgivende og bevilgende myndighet skal ikke kunne delegeres. Det skal velges etter en valgordning som gir en mandatfordeling svarende til partienes virkelig styrke. Spørsmålet om oppløsningsrett og folkeavstemning bør tas opp til utgreiding.

Rettssikkerheten.

Rettssikkerheten bygges og trygges på menneskerettighetenes grunn. Domstolenes uavhengighet av forvaltningen sikres. Alle forvaltningsmessige avgjørelser skal kunne kreves offentlig begrunnet.

Partipolitiske omsyn må ikke gjøre seg gjeldende ved ansettelser i styringsverket.

Det kommunale selvstyre.

Det kommunale selvstyre må styrkes, blant annet ved en omregulering av utgiftsfordelingen mellom stat og kommuner, slik at kommunene virkelig makter sin del av oppgaven. Statsforvaltningen forenkles, og funksjonærtallet reduseres, ved gradvis avvikling av krisebetonte institusjoner og ved overføring av større myndighet og ansvar til fylkene.

Organisasjonene.

Organisasjonene, frie menneskers sammenslutning til vern om sine interesser, er nødvendige i et moderne samfunn. Men de må innordne seg under vår demokratiske samfunnsordning og statens husbondsrett. Innenfor denne ramme skal de alle ha den samme rett til å arbeide for de interesser de er satt til å vareta. Å finne den rette avgrensning av organisasjonenes maktområde og deres innordning under samfunnsmakten er en oppgave som nå bør tas opp.

Økonomisk politikk

Produksjonen er grunnlaget for den enkeltes og for samfunnets materielle framgang og trivsel, og den økonomiske politikk må derfor føres etter linjer som stimulerer arbeidet i all nyttig produksjon.

Skattebyrdene.

Skattebyrdene er nå så tunge at de virker hemmende på tiltak- og arbeidslyst. De må derfor søkes lettet, samtidig som beskatningen omlegges i mer produksjons- og sparevennlig retning. Alle næringer må så vidt lignes etter samme prinsipp. Skatt på landsomfattende selskaper og bedrifter bør fordeles på hele landet.

Utgiftsfordelingen mellom stat og kommune må baseres på at de lovfestede samfunnsmessige oppgaver kan løses med samme skattetrykk i økonomisk svake som sterke kommuner.

Stabilitet.

I erkjennelsen av de økonomiske ulykker som følger, med sterke svingninger i prisnivået, vil Bondepartiet arbeide for en stabilisering som tar sikte på å avverge både en åpen inflasjon og at vi får en deflasjon i nedgangstider. Alle samfunnslag må dele byrdene for å skaffe stabilitet, sunne pengeforhold, fremtidig trygghet og grunnlag for fremskritt i levestandarden. Statens egne disposisjoner må også virke stabiliserende.

I pengerike tider må det avsettes midler for investering i kommende nedgangstider. Det må vises forsiktighet med langsiktige storindustrielle investeringer og andre tiltak som vil øke kjøpepresset.

Tillit innad og utad er avhengig av at vi som nasjon ikke bruker mer enn vi produserer og at vi holder orden i vår økonomi og vårt pengevesen. Under de nåværende forhold må derfor statsbudsjettet gjøres opp med overskudd. Spekulasjon i kronens kjøpekraft må unngåes.

Effektivitet.

Både lønns- og skattepolitikk må ta sikte på å fremme tiltakslyst og arbeidseffektivitet. Det må finnes midler til mer effektiv nytting av arbeidstiden på arbeidsplassene og i offentlige kontorer. All unødig administrasjon må unngås, og kontrollen med bruk av offentlige midler bli effektiv.

Det må vises sparsomhet i all offentlig husholdning. Den private oppsparing må oppmuntres.

Sosiale tiltak

Mål og oppgaver.

Sosiallovgivningens nærmeste oppgave er å skaffe hjelp til selvhjelp og uforskyldt nød. Dens mål er å trygge hver enkelt mulighet for å leve et lykkelig og fullverdig menneskeliv, uten å svekke viljen til å yte fullverdig innsats. Uansett bosted eller yrke skal alle ha krav på samme omsorg fra samfunnets side. På den annen side må sosiallovgivningen administreres slik at ingen kommune må betale for andres ødselhet. Også av denne grunn og fordi det er et rettferdskrav, bør en først og fremst ta sikte på å gjøre de allerede gjennomførte sosiale tiltak mer likeverdige for hele landet.

Folketrygd.

De forskjellige trygdeformer sammenarbeides til en folketrygd. Alderstrygden må ha de samme fradragssatser og trygdesatser over hele landet, formuesgrensen for å kunne oppnå alderstrygd bør heves og arbeidsinntekt må ikke komme i fradrag. Helserøkten og sykehusforholdene utover bygdene må bli bedre. Det må skaffes nok opplæringsheimer for vanføre, og anstalter som kan trygge åndssvake, epileptikere og sinnsyke en forsvarlig behandling.

Edrueligheten.

Arbeidet for å fremme edrueligheten må forsterkes og det må føres effektiv kontroll med at edruelighetslovgivningen overholdes. Alkoholistforsorgen overtas av staten. Distriktene skal selv avgjøre om handel med rusdrikk skal være tillatt.

Boligsaken.

Boligforholdene er i dag vårt største sosiale problem og det må settes større fart enn hittil på boligbyggingen, selv om det fører til at industrireisinga må foregå i et langsommere tempo. Boligbyggingen må stimuleres gjennom forenkling av restriksjonene og ved å gi den enkeltes initiativ og virkelyst større råderom. Bygd og by må stilles likt når det gjelder statens støtte til heving av boligstandarden. For å lette landshus-mødrenes arbeid, må vannspørsmålet i bygdene løses etter en linje som kan tilpasses også smågrender og einbølte heimer.

Fritid og ferie.

Spørsmålet om å skaffe bygdenæringens folk, og da i første rekke husmødrene fritid svarende til den lovfestede ferie for lønnsmottakere, tas opp til løsning.

Idretten.

Arbeidet for å skape en sunn og sterk ungdom holder fram. Bygdene må få idrettsplasser og gymnastikklokaler som høver for de lokale forhold. Store sentralanlegg skal ikke ha prioritet framfor de små idrettsplasser. Det må vises varsomhet med å legge ut dyrket jord til idrettsanlegg.

Kulturelle oppgaver

Det etiske grunnlag.

Vårt folks kulturelle framvokster bygger på nasjonal og kristelig grunn og på det grunnlag skal den føres videre. Alle tiltak som tar sikte på å styrke det åndelige liv i bygd og by må støttes og fremmes etter linjer som gir alle yrker og landsdeler likeverdig andel i kulturelle samfunnsgoder.

Gode heimer er grunnsteinene i et lykkelig samfunn. Derfor må samfunnet være på vakt mot alt som i skrift, tale eller åtferd truer med å undergrave heimene og

familielivet. De kristelige organisasjoners velferds- og skolearbeide blant ungdommen må ikke hindres av statsinngrep. Samarbeidet mellom heim, skole og kirke må styrkes. Kristendomsundervisningen i skolen må ikke reduseres. En må legge sterk vekt på at skolen ved siden av å være almendannende også må virke karakterskapende.

Folkeskolen.

Utbyggingen av vårt skolevesen må skje i samsvar med landets naturlige forhold, og mer enn hittil ta sikte på å dyktiggjøre ungdommen for det praktiske liv. Utgiftene til folkeskolen og framhaldsskolen skal utjevnes slik at en likeverdig skole koster kommunene det samme i forhold til bæreevnen over alt i landet. Sentralisering av folkeskolen i bygdene bør ikke foregå mot kretsens vilje, da den ellers kan bidra til avfolking av de grender den går ut over.

Videregående skoler.

All ungdom må få sine sjanser i livet, og alle evner har de samme krav på å bli utviklet, hvor de finnes og uansett om de går i praktisk eller teoretisk lei. Ungdomsskolene må få større stønad, også til stipend.

Flere yrkesskoler for bygdeungdommen. Obligatorisk husstellundervisning.

Også de høyere skoler må gi ungdommen et grunnlag for en praktisk gjerning i samfunnet. Evnerik ubemidlet ungdom må lettes adgangen til å skaffe seg den høyeste utdannelse.

Øket støtte til vitenskap og forskning.

Fritt åndsliv.

Et fritt åndsliv er grunnvilkåret for et demokratisk samfunn. Forsøk på gjennom statsdirigering å oppnå ensretting av undervisning, kringkasting og ånds- og kulturliv må bekjempes fordi de innebærer en fare for vår demokratiske styreform.

Større stønad til folkeboksamlinger og folkeakademier.

Samnorsk mål.

Målbevisst arbeid for å nå fram til et samnorsk mål, bygd på de norske målføre.

Næringspolitikken.

Bondepartiet ser den enkeltes tiltakslyst og hans kjensle av ansvar for seg og sine, som den sterkeste drivfjær for alt byggende arbeid.

Mindre statsdirigering.

Partiet er motstander av den overhåndtakende statsdirigering. De restriksjoner og det byråkrati dirigeringen fører med seg, er en tvangstrøye på tiltaksviljen og en direkte produksjonsminkende faktor. Men partiet vil på den annen side motarbeide trustdannelser, som kan skaffe et fåtall en urimelig fortjeneste.

Reguleringspolitikken.

Den økonomiske politikk må gi næringslivet friere forhold. Inngrep og reguleringer må ikke komme som diktat ovenfra, men vokse fram som et krav i næringen selv, og administreres i samarbeid med denne. All unødvendig statsdrift må unngåes.

I den innenlandske omsetning må en vinne tilbake den konkurransefrihet som statsinngrepene har fjernet. Staten og kommunene skal ikke uten avgjørende viktige grunner kunne overta tidligere privat virksomhet. Ingen må kunne hindres i å skape seg sin egen virksomhet av krav på medlemsskap i en eller annen organisasjon.

Likeverdige næringer.

Bondepartiet hevder næringenes likeverdighet og dermed også deres krav på likeverdig utbytte av fullverdig innsats. Gjennom full utnytting av landets muligheter vil en skape den harmoniske utvikling og den velstand som kan legge et sikkert grunnlag for sosial og kulturell utbygging.

Bondepartiet ser den bevisste endring i vårt næringslivs struktur etter krigen som en alvorlig svekkelse av våre forsyningsmuligheter og en overanstrengelse av vår økonomiske evne. Den overdrevne industrialisering er en fare for at store deler av vårt land kommer til å avfolkes. Partiet vil så sterkt det kan motarbeide en slik utvikling, og mener dette kan skje ved en næringspolitikk etter følgende linjer :

Jordbruket

Konkurransedyktig jordbruk.

Omsynet til vår valutabalanse og sikringen av landets matforsyning i krig og fred krever at alle krefter settes inn på å øke vår egen matproduksjon. Skal dette skje må jordbruket gis vilkår så det kan konkurrere med andre yrker om arbeidskraften, og det må føres en prispolitikk som gir grunnlag for dette. Priser og avsetning må garanteres ved langsiktige avtaler. Jordbruket må sikres så mye driftsmidler og arbeidskraft at det ikke bare kan vedlikeholde sitt produksjonsapparat, men også forbedre det. Dette er det første vilkår for at den nødvendige rasjonalisering kan finne sted.

Utvidet produksjonsgrunnlag.

Arbeidet med å ta større avlinger på den jord som allerede er dyrket må fortsette, blant annet ved øket støtte til landbruksforskningen. Men skal matvareproduksjonen kunne nå en slik høyde at forsyningssituasjonen blir tilfredsstillende må arealene av dyrket jord og kulturbeite økes. Dette er også nødvendig for å utvide produksjonsgrunnlaget på våre mindre bruk. Staten må medvirke til dette ved å øke støtten til bureising og nydyrking og ved å fremme anvendelsen av maskinelle hjelpemidler i dyrkingsarbeidet. Anskaffelse av tilskotsjord må lettes, ved at det offentlige stiller sin egen jord til rådighet, og ved utskifting og frigjøring av våre store utmarksvidder. Ved framtidig revisjon av jordloven må adgangen lettes til å erverve tilbake for de enkelte bruk herligheter som er frasolgt gårdene og bygdene. Saksbehandlingen må bli raskere og et jordbruksfaglig skjønn må få større adgang til å gjøre seg gjeldende. Det bærende prinsipp må være at det er selve produksjonsgrunnlaget som må økes og ikke de allerede eksisterende bruk som skal forminskes gjennom en uheldig jordoppstykking.

Økt støtte til småbrukerne og kyst- og fjellbygdene.

Produksjonsutgiftene er større ved de mindre bruk, men også deres produksjon er nødvendig for landets forsyning med mat. Derfor må småbruksdriften støttes ved særskilte tiltak, også når det gjelder prisene. Det samme gjelder jordbruket i kyst- og fjellbygdene. Flukten fra jordbruket må motvirkes ved at de som arbeider i bygdenæringene får prioritet når det gjelder byggeløyve for å reise arbeiderboliger og egen heim. Uferdige bureisingsbruk må komme i første rekke når det gjelder byggeløyve og tildeling av materialer.

Jordbrukssamvirket må utvides og styrkes.

Skogbruket

Skog til skogløse bruk.

Den overveiende del av vårt skogareal eies og drives i forbindelse med jordbruk, og Bondepartiet mener denne yrkeskombinasjon er heldig og bør utvikles videre. Skogløse bruk hvor jordbruket er eierens hovedyrke må få høve til å skaffe seg skog ved at det offentlige stiller sin egen skog til disposisjon og ved at skog- og heistrekninger som er på utenbygds hender føres tilbake til bygdene.

Bedre skogkultur.

For å sikre en rasjonell drift av skogen må det arbeides for større faglig dyktighet, og samyrkesmessige tiltak for skogkultur og avvirkning lettes.

Trygging av skogbruksnæringen.

Skogreisingen i kystdistriktene må påskyndes, og utskiftningen av de store vidder av plantemark som ligger i sameie må skje i raskere tempo. Skogbruket må få valuta til å innføre maskinelle hjelpemidler til veibygging, skogkultur og transport av skogprodukter. Hovedvilket for at de verdier som ligger i våre store skogsvidder kan vedlikeholdes og økes er at det føres en slik prispolitikk at det blir økonomisk forsvarlig for den enkelte å legge ned kapital og arbeide i skogreising og skogkultur. Tømmerstokkens verdi som råstoff for treforedlingsindustrien må i sin helhet komme bygdene til gode i form av arbeidsinntekt, skattefundamenter, nedskrivningsreserver og godtgjørelse til skogeierne. Skogeierorganisasjonene må få høve til å gjennomføre en konjunkturmessig utjamning av prisene.

Produksjonsfiendtlige restriksjoner må fjernes.

Unødvendige og produksjonsfiendtlige restriksjoner må avvikles. Full likestilling mellom bondesagbruk og handelssagbruk.

Fiskeriene.

Revisjon av trålerloven.

Snarlig revisjon av trålerloven så norske fiskere kan komme mer på like fot med andre fiskerinasjoner.

Modernisering og rasjonalisering.

Fiskerienes avkasting søkes øket gjennom modernisering og rasjonalisering av næringen, i første rekke med sikte på et utvidet havfiske.Denne utvikling må dog foregå på en måte som fortsatt sikrer fiskerne husbondsretten i sin egen næring, og en må ikke tape av syne den eldgamle kombinasjon av fiske og jordbruk og mulighetene for å føre den videre. Fiskeriindustri og tilvirkningsanlegg bør mere enn hittil legges ute i distriktene.

Mere allsidig næringsliv.

Mulighetene for en mer allsidig utbygging av næringslivet i fiskeridistriktene må utnyttes, bl. a. ved utvidet veibygging og bedre elektrisitetsforsyning.

Effektivt oppsyn.

Gjennom internasjonale avtaler og et effektivt oppsyn i vårt eget territorialfarvann bør våre gamle fiske- og fangstrettigheter langs kysten og på havene opprettholdes og styrkes.

Fiskersamyrket.

Bondepartiet vil stø arbeidet for å bedre fiskernes kår gjennom utbygging av fiskersamyrket, reising av nye kjøleanlegg og foredlingsindustri, og utbygging av fiskehavner og ferskfiskruter. Spekulasjonskapitalen må holdes borte fra fiskerinæringen.

Industri og håndverk

Industrien.

Da industrien er leveveg for en stor del av folket, og viktig for landets valutaforsyning, vil en depresjon innen denne næring, gi seg kraftige utslag også i de andre næringer. Særavgifter og restriksjoner som virker hemmende på industriens produksjonskapasitet, og nedsetter dens konkurranseevne overfor utlandet oppheves etter hvert som man der opphever de tvangsforanstaltninger som krigen nødvendiggjorde.

Småindustri og håndverk.

Bondepartiet mener at middelstore og mindre industrielle bedrifter som regel er den industrielle utbygging som høver best med vårt lands naturlige forhold og med vår befolkningsmessige struktur. Småindustri og håndverk i tilknytting til våre gamle bygdenæringer vil være den beste måte å skaffe de nødvendige innkomster på mange av våre ufullstendige jordbruk, og samfunnet må legge vilkårene til rette for en slik utvikling.

Skipsfart og handel.

Skipsfart.

For å bevare skipsfarten som en av hjørnestenene i norsk samfunnsøkonomi må vi føre en politikk som styrker og fremmer konkurranseevnen innen denne næring, i første rekke ved en hurtig avvikling av ekstraordinære restriksjoner og særbyrder.

Handel

Handelen med utlandet må frigjøres for unødvendige statsinngrep som nå vanskeliggjør den, og sterkt sentraliserer den til hovedstaden. En må bort fra den garantipolitikk som nå fjerner risikoen for en stor del av våre eksportører, men dermed også tar bort den viktigste spore til å gjøre virkelig innsats.

Landets utbygging

Kommunikasjoner.

Flukten fra bygdene henger i sterk grad sammen med landets kommunikasjonsmessige utbygging og dets evne til også å la utkantene få del i materielle goder som for de sentrale strøk forlengst er en selvfølgelighet. Derfor må de som alt har disse goder, i større utstrekning enn hittil vente med forbedringer til de som intet har fått av dem, er kommet etter. Bygdeveisbudsjettet må økes og tilskuddet til nyanlegg og vedlikehold ikke så ensidig gå til gjennomgangsvegene. Større stønad til gards- og grendeveger. Restriksjoner som fordyrer samferdselen, eller hindrer full utnytting av samferdselsmidlene fjernes. Driften ved statsbanene søkes rasjonalisert. Lokaltrafikken må ikke tilgodeses på bekostning av gods- og fjerntrafikk.

Rutetrafikk med båt og bil til avsidesliggende bygder og landsdeler må få vilkår så de kan holde rimelige takster.

Postordning og elektrisitet.

Postordningen i avsides liggende strøk må bli bedre. Elektrisiteten må føres fram til grisgrendte og økonomisk svake strøk til priser som gjør det mulig ved hjelp av den å bygge ut husflid og småindustri, som under slike forhold er et livsvilkår.

Turistnæringa.

Turistnæringa betyr meget for store strøk av vårt land og den må gis vilkår slik at den kan styrke bygdenes og landets økonomi.

Bygdenes herligheter og rettigheter.

Mange av de herligheter som fra gammelt har hørt bygdene til, er med den moderne utvikling mer og mer blitt allemanns eie. Bondepartiet mener at det her bør tas større hensyn til grunneiernes og bygdefolkets eiendomsrett og interesser enn det hittil er gjort. Partiet vil derfor arbeide for et rasjonelt vilt- og fiskestell, der lovgivningen også tar hensyn til bygdenes og bygdefolkets eldgamle rettigheter i disse næringer. Ved hensiktsmessige lovregler og på annen måte må staten støtte arbeidet med en rasjonell utnytting av laks- og sjøaurefisket.

Vassdragsreguleringer.

De herligheter bygdene og brukene avgir ved vassdragsreguleringer, og de ulemper som følger med dem, skal erstattes ved årlige avgifter og helst i form av realverdier. Likeså må det settes i verk tiltak av varig verdi, som kompensasjon til de bygder som ofrer sine naturherligheter til beste for samfunnet.