TRYGG FRAMTID

TRYGG

FRAMTID

PRINSIPP - PROGRAM

SENTERPARTIET

VEDTATT PÅ LANDSMØTET 1983.

Del I

Innledning.

Hva er et prinsipp-program ?

Senterpartiets prinsipp-program trekker opp de grunnleggende linjene for partiets arbeid. Det gir ikke svar på hvordan Senterpartiet stiller seg til aktuelle enkeltsaker. Det angir holdninger, verdivurderinger og langsiktige mål. Partiets standpunkter til enkeltsaker finner vi i valgprogrammene.

Partiets røtter.

Senterpartiet hadde ikke noe prinsipp-program før i 1965. Partiets røtter - den sterke sosiale forankring i bygdenæringene og bygdesamfunnets kultur og verdinormer ga likevel partiet en forholdsvis klar politisk identitet.

Den tradisjonelle plattformen ble imidlertid gradvis utvidet. Partiet hadde et bredt samfunnsengasjement og nye velgergrupper ga partiet sin tilslutning. Tidlig i 60-åra følte man derfor et økende behov for å avklare partiets idepolitiske identitet.

Prinsipp-program fra 1965.

I 1965 vedtok man et prinsipp-program som utkrystalliserte hovedlinjene i partiets politikk. Om en i et nøtteskall skal fange opp hovedbudskapet i 65-programmet må det bli med ordet «desentralisering».

Desentralisering i arbeidsliv, bosetting og maktapparatene i samfunnet ble uttrykt som Senterpartiets flaggsaker.

1973.

I 1973 ble det foretatt en gjennomgripende revidering av prinsipp-programmet. For å forstå bakgrunnen for dette, må en se på den politiske utviklingen i slutten av 60-åra. De representerte et nytt politisk klima i vårt land og i hele den industrialiserte del av verden. Det var særlig i siste halvdel av 60-åra at begreper som u-hjelp, miljøvern og ressurspolitikk for alvor kom inn i den politiske debatten.

Senterpartiet gikk med sitt prinsipp-program av 1973 i brodden for å videreutvikle og sette ut i livet disse politiske ideene. Kort oppsummert kan en si at grunnpilaren i Senterpartiets politikk har vært :

Partiets grunnpilarer.

- Vern om det kristne verdigrunnlag og vår nasjonale kulturarv.

- En desentralisert samfunnsstruktur, basert på stabile og oversiktlige enheter.

- En aktiv offentlig innsats for å skape rettferdig fordeling og utjamning mellom grupper og distrikter.

- Et solidarisk samvirke mellom sjølstendige og frie enheter.

- Vern om heim, familie og lokalsamfunn som grunnleggende sosiale enheter i samfunnet.

- Ressursforvaltning med vekt på forvalteransvar og miljøkvalitet framfor størst mulig materielt forbruk.

Disse pilarene står fortsatt fast, og er også fundamentet i dette prinsipp-programmet.

Forhold til ideologier.

De viktigste demokratiske ideologier i europeisk sammenheng er konservatismen, liberalismen og sosialismen. Ikke noe parti er helt ut bestemt av disse ideologiene. Likevel kan ulike partier karakteriseres ved at de står i forskjellig forhold til ideologiene, samtidig som de gjerne har ulike yrkesgrupper som sin viktigste velgergruppe.

Det er vel kjent at talsmenn for organiserte industriarbeidere har brukt sosialistiske ideologier som ramme for sitt politiske engasjement, og at folk med tilknytning til eiersiden i industri og handel har argumentert ut fra liberalistiske ideologier.

Senterpartiet sprang ut av en historisk og sosial sammenheng med konservativ verdiforankring og normer, og ble dannet for å motarbeide en liberalistisk politikk som baserte seg på frihandel, fri konkurranse og den sterkestes rett til å prege den økonomiske utviklingen. Helt fra partiets tidlige historie har den økonomiske politikken tatt sikte på utjamning av materielle kår mellom ulike grupper og distrikter.

Kulturforankring

Vernet om kultur og livsform, bosettingsmønster og næringsgrunnlag har vært drivkraften for partiets arbeid. En slik grunnholdning står ikke i motsetning til fornuftig forandring, men kan tvert om gjøre det nødvendig med nytilpasning for å bevare viktige verdier. For å nå målene har partiet lagt sterk vekt på samvirke mellom selvstendige små enheter, og en har gått inn for aktiv bruk av økonomiske virkemidler og styringstiltak for å skape rimelig fordeling og trygghet. Senterpartiet har prioritert rettferdig fordeling, desentralisering og trygghet for framtida framfor størst mulig effektivitet. I praktisk politikk har dette ofte markert skillelinjer til økonomisk, liberalistiske krefter.

Trygg framtid

På den andre siden har Senterpartiet markert seg som forkjemper for privat eiendomsrett og individets frihet. Dette, ved siden av partiets uttrykte forankring i kristne verdier, er med å markere skillelinjene mellom Senterpartiet og sosialistiske ideologier. Senterpartiets politikk er således et eget alternativ - for å skape en trygg framtid for våre etterkommere.

Del II

Verdigrunnlag og menneskesyn.

Verdigrunnlag.

Utgangspunktet for Senterpartiets arbeid er et menneskesyn med basis i det kristne kulturgrunnlag og humanistiske verdier i pakt med dette. Grunnleggende er og et kultursyn forankret i nasjonale tradisjoner og et samfunnssyn bestemt av demokratiske prinsipper.

Senterpartiet vil arbeide for den enkeltes menneskeverd og for respekt mellom folkegrupper, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Forskjeller med bakgrunn i raser, religioner og kjønn må ikke lede til diskriminering. Menneskelivets ukrenkelighet må være et bærende prinsipp i rettsstaten.

Kulturarv.

Senterpartiet ser det som et særlig ansvar å arbeide for at norsk kultur og egenart skal føres videre gjennom nye generasjoner. I dette ligger at vi vil verne vår kulturelle arv, og de beste sider ved den livsform som er vokst fram i ulike sosiale miljøer. Senterpartiet føler og et spesielt ansvar for å sikre et variert næringsliv som er tilpasset naturgitte ressurser.

Menneskenes ansvar.

Mennesket er ansvarlig for sine handlinger eller for ikke å handle. Dette ansvaret må ikke legges over på autoriteter eller politiske systemer. Menneskets ansvar består også i å delta i fellesskap med andre mennesker i familier, lokal samfunn, nasjoner og verdenssamfunnet. Slike fellesskap må utvikles slik at det enkelte menneske føler samhørighet og solidaritet, og slik at det enkelte menneske får mulighet til oversikt og innsikt i sin livssituasjon.

Fellesskapets ansvar.

På samme måte som enkeltmennesket har ansvar for fellesskapet og bestemmer samfunnsutviklingen, har felles skapet ansvar for enkeltmennesket og dets muligheter til å leve et fullverdig liv og fungere som en politisk kraft. Den politiske utvikling må skje i skjæringspunktet mellom individets krav til fellesskapet og fellesskapets krav til den enkelte.

Heim og lokalsamfunn.

Et senterpolitisk samfunnssyn oppfatter heimen og lokalsamfunnet som de grunnleggende sosiale enhetene. Følgen er at det økonomiske liv og de øvrige deler av samfunnet må tilpasses enkeltmenneskene, familiene og lokalsamfunnet.

Fordeling av goder og makt.

Politikk består i å sette mål for samfunnsutviklingen og fordele begrensede ressurser mellom individer og grupper mellom nåtid og framtid. I samfunnet står vi overfor flere grunnleggende fordelingskonflikter. Det er konflikter mellom ulike makteliter og det brede lag av folket, mellom sentrum og utkant, mellom kapital og arbeid og mellom i-land og u-land.

Sentrum og utkant.

Fordelingskonflikten mellom sentrum og utkant gir nøkkelen til forståelse både av vårt lands sentraliseringsproblem og konflikten mellom i-land og u-land. I et fritt marked med sterk arbeidsdeling ser en svært ofte at de sentrale områdene tiltrekker seg produksjonskapital og ressurser, mens utkantene blir leverandører av råvarer og arbeidskraft.

Denne utviklingen fører til et tosidig problem. Den utarmer utkantene og skaper pressproblemer i de sentrale områdene. Selv om det kan synes å være interessekonflikt mellom folk i by og bygd, bør alle ha klare felles interesser av å styre utviklingen i retning av en mer harmonisk helhetsløsning. Viktig i den sammenheng er å sikre utkantene større avkastning og styring av sine ressurser.

Kreftenes frie spill i et åpent marked bidrar til å utdype gamle og skape nye skjevheter. Den sentraldirigerte planøkonomien vil erfaringsmessig føre til lite effektiv ressursbruk, krenke individets frihet og bare delvis kunne ivareta fordelingsoppgavene på en måte som folk er tjent med.

Rammer for markedskreftene.

Senterpartiet går inn for et økonomisk system som innebærer at markedskreftene får fungere innen politisk gitte rammer. Senterpartiet vil verne eiendomsretten som et middel til å gi mennesket tilhørighet og ansvarsfølelse overfor framtida. En desentralisert eiendomsrett gir lokal forankring og framtidsrettet ressursbruk.

Eiendomsrett.

Eiendomsretten kan aldri gjelde uinnskrenket. Den som eier ressurser forvalter disse på vegne av fellesskapet og framtida. Samfunnets inngrep i forhold til eiendomsretten må ikke kunne skje vilkårlig. Eiendomsinngrep skal erstattes i samsvar med Grunnlovens prinsipper.

Det er viktig at flest mulig kan eie de produksjonsmidler en trenger i sitt arbeid, enten individuelt eller på samvirkebasis.

Arbeidstakeren må gis reell mulighet til medbestemmelse over sin egen arbeidssituasjon.

Det må skapes en jevnere inntekts- og formuesfordeling i samfunnet. Skatter og avgifter må bygge på evneprinsippet, slik at de som tjener mye yter en forholdsvis større del til fellesskapet enn de som tjener lite.

Retten til arbeid.

Retten til arbeid for alle er grunnleggende. Alle voksne mennesker som ønsker det skal ha rett til betalt arbeid.

For å løse en lang rekke oppgaver innen for eks. utbygging av kommunikasjonsnettet, omsorgs- og kultursektoren m.v. vil det kreves stor arbeidsinnsats. Samtidig opplever vi at stadig flere blir uten konkrete arbeidsoppgaver. Det må derfor være en hovedoppgave å kanalisere disse ledige ressursene til områder hvor det er behov for større innsats. En forutsetning for å få til dette er bl. a. en aktiv inntektspolitikk der dette tillegges avgjørende vekt.

Arbeidstidens lengde må først og fremst vurderes ut fra de ulike menneskers velferdsmessige behov. Det må være utstrakte muligheter for kortere arbeidstid og deltidsstillinger, og det bør legges opp til stor grad av fleksibilitet og frivillighet når det gjelder valg av pensjonsalder.

Likestilling.

Likestilling mellom kvinner og menn betyr at alle mennesker skal ha lik rett til utvikling, utdanning og arbeid. Kvinner og menn bør ha samme rett og plikt til omsorg og ansvar for barn. Senterpartiet vil arbeide for at kvinner og menn skal dele ansvar på like vilkår i hjem, arbeids- og samfunnsliv.

Rettssikkerhet.

Rettssikkerhet er fundamentalt i et demokratisk samfunn. Både sterke og svake i samfunnet må underordne seg de samme rettsregler, og ha krav på de samme rettigheter. Det må legges vekt på at samfunnet kan verne de som ikke makter å hevde sine egne interesser og rettigheter.

Forvaltning av natur og ressurser.

Vekst og velferd.

Økende tilgang på materielle goder har vært et sentralt politisk mål i flere generasjoner. Ny teknologi har gjort det mulig å utnytte energi og naturressurser som erstatning for menneskelig arbeidskraft. Den politiske og økonomiske tenkning har i stor grad satt likhetstegn mellom vekst og velferd.

Utviklingen av miljøproblemene, kampen om knappe ressurser og tendensen til markedsmetning på flere felter, viser at det er behov for politisk nytenkning. Senterpartiet vil bygge sin politikk på følgende erkjennelser:

- Når de grunnleggende materielle behov er dekket, vil stadig økt forbruk ikke nødvendigvis bedre velferden i samfunnet.

- Tæring på knappe lagerressurser rovdrift på kretsløpsressurser og disposisjoner som går ut over viktige miljøgoder må sees på som det motsatte av vekst.

Forvalteransvar.

Arbeid for vekst, forandring og forbedring er en grunnleggende egenskap hos mennesker i vår kultur. Det er derfor viktig at vi innser at vekst ikke nødvendigvis er det samme som høyere forbruk, men i større grad sammenfallende med bedre forvaltning av ressurser og goder.

I samsvar med dette vil Senterpartiet gå inn for å innføre en ressursøkonomi, overordnet den nåværende markedsøkonomi. I dette ligger bl. a. at de realøkonomiske rammer må fastsettes ut fra tilgangen på ressurser, og ikke bare på grunnlag av hva som er markedsmessig og teknisk mulig.

Det kan være markedsmessig og teknisk mulig å sette i verk produksjon og tiltak som er uforsvarlig sett fra et miljømessig og ressursmessig synspunkt. Derfor er markedsmekanismen utilstrekkelig som rettesnor for ressurspolitikken. Gjennom lovverk og ved hjelp av økonomiske virkemidler må ressursbruken styres slik at en sikrer materiell trygghet og et godt miljø for dagens mennesker, og en må sikre tilgangen på ressurser til de som kommer etter oss. Vern om dyrket og dyrkbar jord står her sentralt. Av hensyn til verdens matvaresituasjon og vår egen selvforsyning, må slike arealer reserveres matproduksjon.

Den tradisjonelle markedsmekanismen må derfor bare kunne virke innen rammer som sikrer rimelig fordeling mellom dagens mennesker og mellom nåtid og framtid. Likeledes må hensynet til miljøkvaliteten være med å sette rammer for ressursbruken.

Del III

Arbeid for fred.

Grunnleggende konflikter.

Arbeidet for avspenning, nedrustning og trygging av verdensfreden framstår som en altoverskyggende internasjonal oppgave. Den sterke spenningen mellom stormaktene, deres kamp om råvarer, om politisk og militær kontroll av andre nasjoner, og den ukontrollerte kapprustningen dem imellom truer med å føre verden ut i en altutslettende konflikt. Mange internasjonale konflikter har også sin bakgrunn i ulike sosiale og økonomiske vilkår innenfor de enkelte land og mellom landene. Den økonomiske og sosiale kløften mellom de rike og de fattige land i verden representerer også en stor trusel mot freden.

I det fredsskapende arbeidet må vi derfor arbeide både på kort og lang sikt. På kort sikt for å løse og forhindre konkrete konflikter, på lengre sikt for å minske de grunnleggende motsetninger som skaper konfliktene.

Kontakt over blokkgrensene.

For å redusere spenningen mellom stormakt-blokkene må det være en sentral oppgave å bygge ut kontaktene over blokkgrensene både politisk, økonomisk og kulturelt. I den sammenheng er det viktig å erkjenne andre folks rett til selv å velge politisk og sosialt system.

De Forente Nasjoner må styrkes og settes bedre i stand til å ivareta sine oppgaver som fredsskapende og fredsbevarende organ.

Stormaktenes ansvar.

Nedrustning og avspenning må baseres på forpliktende internasjonale avtaler. Ansvaret for nedrustning og rustningskontroll ligger i første rekke hos stormaktene som rår over de største våpenarsenalene. Dette fritar likevel ikke de mindre statene for ansvar. Vår oppgave må være å bringe stormaktene sammen til reelle forhandlinger. Gjennom samarbeid må de mindre landene også bære fram et samstemmig krav om at det kjernefysiske og konvensjonelle rustningskappløpet må bli stanset.

Avspenning i Europa.

Avspenningsarbeidet i Europa må fortsette. Avspenning og militær nedrustning henger nøye sammen. Senterpartiet ser det som en viktig del av avspenningspolitikken at Norge bygger videre ut det to-sidige samarbeidet med de enkelte øst-europeiske land.

Atomnedrustning.

Det er viktig at en i nedrustningsarbeidet utnytter det positive engasjement mot våpenkappløpet som har vokst fram i brede lag av folket. Nedbygging av atomvåpenlagrene må i tiden framover gis høyeste prioritet innenfor nedrustningsarbeidet. I den sammenheng er det viktig å unngå ytterligere spredning av atomvåpen, og som ledd i dette må Norge i internasjonale fora aktivt arbeide for å få til stans i alle prøver med kjernefysiske våpen. Siktemålet må være å få til et totalforbud mot både bruk og produksjon av slike våpen. Atomvåpenfrie soner bør inngå som et ledd i arbeidet for nedrustning og avspenning. En atomvåpenfri sone i nordisk område kan således være en viktig del av en ordning for reduksjon av kjernevåpnene i større europeisk sammenheng.

Senterpartiet ser det også som uhyre viktig at en intensiverer arbeidet for å få slutt på produksjon og bruk av kjemiske og biologiske våpen.

Vårt forsvar.

Den internasjonale situasjon gjør det påkrevd med et militært forsvar. Vår forsvars- og sikkerhetspolitikk må ha som mål å trygge vårt lands frihet og selvstendighet og bidra til fredelige forhold i verden. I dagens situasjon sikres dette best gjennom vår deltakelse i NATO. Forutsetningen for vårt NATO medlemskap må ligge fast : Kjernefysiske våpen må ikke stasjoneres på norsk jord i fredstid. Vårt geografiske område må aldri trekkes inn i forberedelser til en angrepskrig, og våre politiske myndigheter må til enhver tid ha den fulle kontroll over vår forsvarspolitikk. NATO-alliansen må ikke engasjeres i militære konflikter utenfor NATO-området og det må arbeides aktivt for å komme fram til forpliktende avtaler med Warszawa-pakten om nedbygging både av de kjernefysiske og konvensjonelle styrker i Europa.

For å sikre sivilbefolkningen best mulig i en krigssituasjon må den sivile beredskapen bygges ut.

Del IV

Folkestyre.

Mennesket er født inn i et sosialt fellesskap der hjemmet er den grunnleggende enhet. Her mottar individet de første og grunnleggende sosiale impulser og personligheten formes. Hjemmet er en del av et større fellesskap ; f. eks. en grend eller en bydel. Det er i dette lokalmiljøet en sterkest merker spenningen mellom trangen til sosialt fellesskap og kravet om individuell frihet.

Nærmiljø.

Vern om mennesket er derfor samtidig et vern om opprinnelige miljøer som menneskene er knyttet til. Lokalsamfunnene må organiseres slik at det er åpen og nær kontakt mellom dem som bor der, og de som fatter beslutninger. På mange områder kan viktige samfunnsoppgaver løses av lokalsamfunnene selv, også oppgaver som sentrale myndigheter i dag har ansvaret for. En sentral oppgave for kommunene blir derfor å se på organiseringen av den kommunale forvaltning for å muliggjøre en slik desentralisering.

Senterpartiet går derfor inn for inndeling av kommunen i kretser og opprettelse av organ med ansvar for lokale oppgaver i hver krets. Kommunene bør selv avgjøre om de lokale organ skal velges ved offentlige valg eller om frivillige grendelag og velforeninger skal representere kretsene.

Kommunen / fylket.

Kommunen må fortsatt være den viktigste administrative enhet innenfor forvaltningen. Fylkeskommunen bør først og fremst ta seg av slike oppgaver som det er naturlig å desentralisere fra staten, men som bør løses i større enheter enn den enkelte kommune.

Kommunenes ansvar og innflytelse må økes og staten må fordele de økonomiske ressursene på en slik måte at kommunene kan løse de planleggings-, forvaltnings- og utbyggingsoppgaver de er pålagt. Det er uheldig for det kommunale demokrati dersom all inntekt kommunene har går med til å oppfylle statlige pålegg. Med den store variasjon i folketall og næringsstruktur en finner i landets kommuner, bør det være rom for noe større variasjon når det gjelder administrativ struktur og pålagte oppgaver.

Staten.

Statsmakten må ikke være et mål i seg selv, men et redskap for å fremme de mål som legges til grunn for samfunnsutviklingen.

Statsmakten skal benyttes aktivt for å åpne for en utvikling i pakt med folkeviljen. Den må fremme et desentralisert opplegg for planlegging og økonomi.

Statsmakten må regulere forbruket og fordelingen av samfunnets ressurser for å fremme jamstilling mellom individer og mellom lokalsamfunn.

Statsmakten skal sikre fred og frihet og ta seg av nasjonens interesser i det internasjonale samfunn.

Beslutningsprosessen.

I et samfunn som preges av et sterkt byråkrati og næringsliv og sterke organisasjoner, er det viktig at de folkevalgte gis så gode arbeidsmuligheter at de kan oppfylle sine styringsoppgaver. De politiske partier må få økonomiske ressurser som setter dem i stand til å utrede spørsmål på egne premisser, slik at de derved kan danne en reell motvekt til byråkrati og organisasjoner. Den viktigste forutsetning for et levende folkestyre er et aktivt politisk engasjement i alle samfunnslag. Dette krever et høyt opplysningsnivå og åpen spredning av informasjon om samfunnsspørsmål. Både i hjemmet og i skolen må det innprentes respekt for de demokratiske spilleregler og for de grunnleggende rettigheter til et mindretall.

Utsettende veto.

Om det oppstår konflikt mellom statsmakten og lokale demokratiske organer, må det legges stor vekt på standpunktet til de som berøres sterkest av beslutningen. I saker som ikke kan omgjøres, så som sterke varige naturinngrep, bør de berørte kommuner ha utsettende veto til over neste stortingsvalg, slik at forskjellige storting må fatte beslutning dersom man skal kunne sette til side den lokale folkeviljen.

Familie- og nærmiljø.

Forholdene i hjemmene er av avgjørende betydning for barnas og de voksnes utvikling og trivsel. Behovet for omsorg, trygghet og nærhet må i første rekke tilfredsstilles hjemme. Her utvikles identitet og tilhørighet. Et stadig økende antall familier i oppløsning, mangel på aksepterte normer og fremmedgjøring i nærmiljøet er en særlig utfordring. En framtidsrettet familie- og nærmiljøpolitikk må være opptatt av forhold utenfor familien, fordi familiesituasjonen i stor grad blir påvirket av forhold som bolig og arbeid. Den politiske styring på disse områder må tilpasses menneskenes behov, slik at de blir virkemidler for en god familie- og nærmiljøutvikling.

Likeverd og like retter mellom kvinne og mann er en forutsetning for harmonisk samliv. Det betinger også at omgivelsene viser forståelse og respekt for ulike måter å innrette familie- og arbeidsliv på.

Et barnevennlig samfunn.

Skal et samfunn bestå, er det viktig at det fødes barn og det er viktig at barna gis et godt oppvekstmiljø. For at det norske samfunnet skal kunne sikres den nødvendige fødselsrate, må det bli enklere å ha hovedansvaret for barnas oppvekst. Småbarnsforeldre bør ha valgfrihet med hensyn til arbeid i og utenfor hjemmet. Det betinger for det første arbeidsplasser. For det andre må barnehageplass evt. andre tilbud til barn kunne gis til dem som trenger det, og småbarnsforeldre bør ha rett til redusert arbeidstid. For det tredje betinger valgfriheten en økonomisk bæreevne som gjør det mulig for barnefamilier å klare seg med en inntekt, og de statlige overføringene bør utformes med sikte på å innfri dette.

Hjelpeordninger i nærmiljøene.

Nærmiljøene må også ta sin del av ansvaret for barnas trivsel og trygghet. Det bør stimuleres til konkrete og uformelle hjelpeordninger i nærmiljøene, slik at isolasjon og skadelig press innad i kjernefamilien kan forhindres. På denne måten kan også personer som står utenfor den tradisjonelle kjernefamilie få aktivt del i et større fellesskap.

Samfunnets ressurser bør i større grad benyttes i nærmiljøene. Flere mennesker bør få mulighet til å bruke en større del av sin arbeidskraft for å gjøre hjem og nærmiljø bedre og tryggere. Gjennom en bedre organisering kunne en stor del av de omsorgsoppgaver som de siste ti år er overtatt av offentlige institusjoner løses i de nære miljøer og hjemmene. Det ligger betydelige ressurser i våre nærmiljøer når det gjelder å løse slike oppgaver. Men skal en få utnytte disse ressursene må de som påtar seg omsorgsoppgaver av denne karakter bl. a. få lønn og trygderettigheter. Videre må det skaffes nødvendige avlastningsordninger og evt. faglig veiledning og bistand. Ved å legge forholdene vel til rette, vil både menn og kvinner kunne velge omsorgsarbeid. Valgfrihet på dette området må sikres.

Desentralisering

Desentralisert samfunnsmønster.

Senterpartiet ser et desentralisert samfunnsmønster som en avgjørende forutsetning for å fremme trygghet og stabilitet, fornuftig forvaltning av ressursene og jamnstilling mellom menneskene.

Et typisk utviklingstrekk ved industrisamfunnet er at mennesker, makt og kapital konsentreres i de større sentra mens utkantene svekkes. Denne generelle tendens til styrking av sentra og utarming av distrikter synes å være uløselig knyttet til målene om størst mulig effektivitet i økonomisk forstand.

Hensynet til trygghet og stabilitet i tilværelsen vil ofte komme i annen rekke i forhold til kravet om størst mulig økonomisk vekst. Utviklingen av en oljebasert økonomi i Norge forsterker sentraliseringstendensene.

Stabil bosetting.

Vår kulturelle arv og de livsformer som er utviklet i vårt land, har nøye sammenheng med vårt bosetningsmønster. Endringer av dette mønstret gjør det enda vanskeligere å bevare det beste i denne kulturarv.

Trygghet og oversikt i nærmiljøet er en vesentlig forutsetning for å unngå sosiale problemer. Et folk på flyttefot vil mangle det rotfestet som er nødvendig for å føle tilhørighet til mennesker og omgivelser. En forsterket sentralisering vil kunne innebære meget alvorlige menneskelige og sosiale problemer. Et spredt bosettingsmønster gir og klare fordeler i beredskapsmessig sammenheng.

For Senterpartiet er det derfor grunnleggende å bevare hovedmønstret i vår bosetting. Målet må være at ingen kommune i distriktene skal gå ned i folketall, og at levekårene i landet skal være mest mulig like. Dette vil ut fra dagens situasjon kreve sterke virkemidler. En distriktspolitisk holdning må derfor gjennomsyre hele spekteret av politiske virkemidler. Spesielle distriktspolitiske virkemidler må tas i bruk, selv om dette på kort sikt kan koste noe i form av lavere økonomisk effektivitet. Disse virkemidlene må til enhver tid vurderes og justeres i forhold til bosettingsmålet.

Jamnstilling.

Senterpartiet ser det som et særlig ansvar å arbeide for jamnstilling mellom bygd og by og mellom ulike yrkesgrupper. I samfunn med raske omstillinger vil utkantene lett utarmes, mens sentrale strøk får pressproblemer. Å motvirke en slik utvikling vil være et hovedmål for Senterpartiet.

Bypolitikk.

Balanse i utviklingen av arbeidsplasser og boliger er av grunnleggende betydning for byene og miljøet der. En aktiv lokaliseringspolitikk med bedre regional fordeling av arbeidsplasser er av felles interesse for by og bygd.

Byene gir rike muligheter med hensyn til service, arbeidsplasser, kulturtilbud og kontakt. Utfordringen ligger i første rekke i å forhindre forslumming og forsøpling av miljøet - særlig i gamle boligområder, motvirke ensomhet og utrygghet blant eldre og utsatte grupper, og skape levende og harmoniske oppvekstvilkår for barna.

Trygghet, kontakt og løsning av fellesoppgaver i nærmiljøene vil være hovedbudskap i Senterpartiets bypolitikk. Aktivitet må desentraliseres til et nivå der folk føler ansvar, sosial tilhørighet og fellesskap. Større deltagelse av beboere i beslutningsprosessen er en viktig garanti for vern av miljøkvaliteter.

Samferdsel.

Av hensyn til målsettingene i distriktspolitikken er det viktig å bygge ut kommunikasjonsnettet i landet. Lønnsomheten ved et kommunikasjonssystem må sees i et videre perspektiv enn fortjenesten til de enkelte selskap. I byene må det satses på kollektivtransport, både av hensyn til trafikkmiljøet og av økologiske grunner.

Helse- og sosialpolitikk.

Forebyggende helsearbeid.

Til tross for at en stadig større del av landets samlede ressurser går til helse- og sosialformål, har ikke helsetilstanden hos folk flest bedret seg nevneverdig. Det er vanskelig å se naturlige grenser for ressursbehovet i helse- og sosialsektoren. Selv med fortsatt betydelig økonomisk satsing på dette feltet, vil vi i stadig sterkere grad tvinges til å prioritere mellom ressurser som går til hjelp for de få, i motsetning til å satse på hjelp til de store grupper. Det er her nærliggende å peke på den avveining som må foretas innenfor helsebudsjettet mellom investering i kostbart spesialutstyr for å avhjelpe noen få sykdomstilfeller og i stedet bruke midlene på primærhelsetjenesten eller til direkte forebyggende helsearbeid. Alle mennesker har rett til medisinsk og sosial trygghet. Folketrygden må sikres en økonomi som gir trygghet for eldre og uføre. Dette må prioriteres framfor å innføre nye generelle velferdstiltak.

Fordi det er livsstilen som i stor grad er årsaken til sykelighet, må vi satse sterkere på forebyggende arbeid og helseopplysning. På den ene siden må samfunnsutviklingen styres på en måte som tar hensyn til enkeltmennesket og dets behov for trygghet og tilhørighet. På den andre siden må det enkelte mennesket stimuleres til å ta ansvar for egen helse ved en sunnere livsstil. Likestilling og størst mulig grad av deltagelse i arbeids- og samfunnsliv for alle grupper uansett funksjonshemning er et viktig mål.

Kommunehelsetjenesten.

I åra som kommer vil andelen av eldre mennesker øke markert. Dette krever prioritering av omsorg og pleie på lokalt plan. Små og desentraliserte enheter der pasienter, personale og pårørende har oversikt og kontakt, er viktig både i behandlings- og pleiesammenheng. Store sentralinstitusjoner bør gradvis reduseres. Utbyggingen av omsorg og behandling bør skje i mindre enheter i nærheten av hjemstedet. Kommunehelsetjenesten må prioriteres, og det bør overføres mer midler til personer som påtar seg omsorgsoppgaver i hjem og nærmiljø. Sosiale og følelsesmessige problemer som f. eks. ensomhet kan ikke avhjelpes over helsebudsjettet alene. Arbeidet for bedre nærmiljøer preget av fellesskap, ansvar og stabilitet er derfor viktige deler av sosialpolitikken. En sektorpreget sosialpolitikk vil være et alvorlig hinder for utviklingen av et bedre samfunn, fordi helse- og sosialtjenesten på den måten kun får en reparerende funksjon. Årsaken til sykdommer avdekkes ikke, og vi blir derfor ikke i stand til å forebygge problemene.

Kultur.

Grunnleggende kultursyn.

All menneskelig aktivitet, alt som er formet eller påvirket av menneskers ånd og hånd, er med å forme vår kultur. Dermed yter hvert menneske, uansett yrke, stand og stilling, sitt tilskudd til vår felles kulturutvikling. Kultur er noe vi forvalter og skaper- ikke noe vi bare konsumerer. Dette kultursynet er grunnleggende for Senterpartiets politikk.

Det er nødvendig å se den kulturelle utvikling som en helhet i alle politiske vurderinger og på alle områder i samfunnslivet. Det er nær sammenheng mellom kulturell tilstand og den materielle utvikling i et samfunn.

Nasjonal kulturarv.

Den tekniske utvikling, massekommunikasjonen og økonomiske krefter bidrar i dag til en uheldig kulturell ensretting. Viktige verdier i form av lokal og nasjonal egenart står i fare for å gå tapt. Som folk plikter vi å ta vare på vår kulturelle arv. Vi må arbeide for å fornye nedarvede verdier og tilpasse dem til forhold i vår tid. Det er bare vi selv som kan verne om og utvikle norsk kultur. Dette er en viktig nasjonal oppgave. Vi må likevel ta konsekvensen av at ikke noen nasjon eller noe lokalsamfunn kan være seg selv nok. Når vi står trygt på vår egen grunn, kan vi uten fare møte kulturimpulser utenfra og motta og gi som likeverdige. Vår historiske utvikling har rike tradisjoner i så måte. Vi ønsker å føre våre nasjonale kulturverdier med oss inn i et rikt og nyansert europeisk og globalt kulturfellesskap.

Siktemålet med kulturpolitikken er å gi det enkelte menneske et rikere liv gjennom mulighet til opplevelse og egenaktivitet. Et levende lokalt og nasjonalt kulturliv må skapes gjennom gode arbeidsforhold for utøvende kunstnere og gjennom en vekselvirkning mellom amatører og profesjonelle. De frivillige organisasjonene har en sentral plass i vår kultur.

Idrettsarbeidet må støttes av det offentlige slik at aktivitetstilbudene når fram til alle grupper i samfunnet.

Tale- og trykkefrihet.

Et fritt åndsliv med tale- og trykkefrihet kjennetegner og er en forutsetning for folkestyre. Det blir en viktig oppgave å gjøre ytringsfriheten reell også for mennesker som ikke kan støtte seg på sterke materielle ressurser.

Media.

Senterpartiet vil arbeide for at den kulturelle påvirkning ikke bare skal gå som enveiskommunikasjon fra sentrene og til distriktene. Samfunnet har et ansvar for å opprettholde en differensiert presse både når det gjelder ideinnhold og distriktsmessig dekning. NRK's ansvar som rikskringkasting må understrekes ved valg av hvilke program-typer og hvilke programinnhold som presenteres. Programproduksjonen bør i større grad spres på flere miljøer.

Senterpartiet går mot en mediautvikling som gir større makt til kommersielle interesser, eller sterke grupper med politiske og kulturelle særinteresser. Den raske teknologiske utviklingen på mediaområdet gjør at den kommersielle massekulturen lett kan true vårt eget kulturgrunnlag om vi ikke gjennom mediapolitikken skjermer oss mot dette. Et slikt vern mot oppløsning av eget kulturgrunnlag må ikke ta form av isolasjonisme, men ha som siktemål at vi kan formidle det beste av vår kultur. Samtidig kan vi dra nytte av de kulturverdier som ligger i andre lands kulturtradisjon og i brytningen mellom ulike nasjonale kulturer.

Språk.

I media-alderen er de norske språktradisjonene daglig utsatt for en sterk utenlandsk påvirkning. Denne påvirkningen kan gi en tilvekst til vårt felles ordforråd, men den kan også bidra til å undergrave norsk språkstruktur og norsk språkkjensle. Den norske språksituasjon kjennetegnes av at vi har to skrifttradisjoner, samtidig som flertallet av alle nordmenn bruker talemål med elementer fra begge tradisjonene. Når den språklige utvikling blir politisk viktig, henger det sammen med at språket ikke bare er et nøytralt kommunikasjonsmiddel. Det kan brukes som et sosialt maktmiddel og det kan være uttrykk for en felles mentalitet. Senterpartiet mener det er naturlig å føre en kulturpolitikk som fremmer respekten mellom språktradisjonene. Dialektkunnskap har en kulturell egenverdi og må gis utviklingsmulighet.

Samisk kultur.

Samene må gis mulighet til å utvikle sitt språk og sin kultur på eget grunnlag. Dette betyr bl.a. at det ikke må gjøres inngrep i samenes bruksområde på en slik måte at grunnlaget for samenes primærnæringer blir svekket.

Kirken.

Senterpartiet vil gå inn for at kirken og de frivillige kristne organisasjoner får gode arbeidsvilkår. Ikke-kristne religioner og livssynsorganisasjoner må i det demokratiske samfunn gis rettigheter, men dette må ikke føre til at staten blir uten overordnede etiske mål for sitt virke. Senterpartiet mener at statskirkeordningen alt i alt tjener landet best.

Utdanning.

Utdanning er en menneskerett. Utdanningsmulighetene skal være like for alle uansett hjem, bosted og økonomisk evne. Derfor er utdanningen først og fremst en fellesoppgave. Det er en viktig oppgave å arbeide for at den lovfestede like retten til utdanning blir reell.

Skolens verdiforankring.

Utdanningen har stor betydning bade for den enkeltes utvikling og for samfunnsutviklingen generelt. Fordi skolen formidler verdier som er av fundamental betydning for menneskenes holdninger, må skolen ha en verdiforankring i pakt med kristne grunnverdier. Skolen har et ansvar for elevenes personlige utvikling. Den må derfor legge stor vekt på å utvikle medmenneskelighet, samarbeidsevne, toleranse og solidaritet. Skolen må også stimulere den enkeltes ansvarsfølelse for egen adferd og utvikling, og evnen til å overholde normer og regler som samfunnet bygger på. Utdanningen må legges opp i samsvar med demokratiske idealer.

Skolen må hjelpe til med å gi den enkelte elev oversikt og kunnskap om samfunnsforholdene og dermed gi grunnlag for samfunnsengasjement. Dette fordrer at skolen gir elevene solide basiskunnskaper i teoretiske og praktiske fag. Utdanningen må ta sikte på å møte kravet om allsidighet. Det vil derfor være nødvendig å styrke allmennutdanningen på alle undervisningsnivå.

Samfunnsutviklingen krever stadig større kunnskaper på nye områder. Den spesialiserte utdanning må derfor sikres utviklings-muligheter med utgangspunkt i behovene på de ulike felt i samfunnet. Som ledd i dette må den yrkesorienterte utdanningen og lærlingeordningen styrkes. Den yrkesorienterte utdanningen må ta hensyn til lokale behov for arbeidskraft.

Desentralisert utdanning.

Utdanningen må desentraliseres. Et desentralisert skoleverk vil i større grad bygge på mindre enheter. Dette vil skape grunnlag for bedre kontakt mellom lærer og elev, hjem og skole. Klassene bør være små, slik at elever med ulike evner og forutsetninger lettere kan delta i den felles undervisning.

Private utdanningsinstitusjoner har en utfyllende oppgave i et skoleverk som i hovedsak må være offentlig.

Skolen har en sentral plass i det norske kulturliv. Dens oppgaver består både i å overføre kunnskaper og ferdigheter til nye generasjoner, og å formidle en kulturell arv.

Forskning.

Forskning gir kunnskap, som vil danne grunnlag for politiske beslutninger. Samfunnet trenger derfor aktive forskningsmiljøer som er uavhengige av særinteresser og som på fritt grunnlag kan utrede forutsetninger for og konsekvenser av ulike beslutninger. Det er nødvendig at forskningen grunnlegges på våre etiske prinsipper.

Grunnforskning.

Anvendt teknisk forskning og anvendt samfunnsforskning er en viktig forutsetning for økonomisk vekst og en sunn samfunnsutvikling. Men dette må ikke føre til at grunnforskningen svekkes. Gjennom grunnforskning erverves basiskunnskaper som er et nødvendig grunnlag for anvendt forskning og utviklingsarbeid. Forskning gir oss viten om norsk historie, kultur og natur, og bidrar derved til å styrke vår nasjonale identitet. Gjennom internasjonalt forskningssamarbeid får vi del i fundamental kunnskap og gir vårt nasjonale bidrag til å øke denne.

Regional forskning.

En oppbygging av forskningsaktiviteter på regionalt nivå er en betydelig faktor i arbeidet med å styrke distriktene. Samtidig vil en slik utvikling kunne tilføre forskningen ressurser både gjennom nye oppdrag og ved at flere personer og miljøer får kontakt med forskning. Slike miljøer vil også danne et nyttig supplement og korrektiv til de sentrale forskningsmiljøer. I neste omgang vil noen av disse gruppene også kunne utvikle seg til nasjonale forskningssentra innen avgrensede fagområder. Med dette som bakgrunn vil Senterpartiet stimulere til en ytterligere utvikling av forskningsaktiviteter i forbindelse med oppbyggingen av det regionale høyskolesystem.

Tverrfaglig forskning.

Formidling av forskningsresultater blir en stadig viktigere oppgave, og Senterpartiet vil øke støtten til slik virksomhet. Senterpartiet ser det også som viktig å stimulere utviklingen av tverrfaglige forskningsmiljøer, der forskere med vidt forskjellig faglig bakgrunn kan gå sammen om å løse aktuelle samfunnsoppgaver. Kvinneforskningen må gis økonomiske muligheter og ordninger som kan høyne dens status og skape mer bredde.

Teknologi.

Det er først og fremst den måten vi organiserer samfunnet på, og de krav vi stiller til effektivitet i vårt produksjonsliv som vil være bestemmende for det teknologiske nivå i samfunnet. For vårt land er det særlig grunn til å framheve at dersom vi fortsatt skal basere oss på en utstrakt internasjonal arbeidsdeling, vil dette vesentlig begrense våre valgmuligheter i forhold til ny teknologi.

Like fullt er den teknologiske utviklingen i seg selv en viktig drivkraft bak omstillingene i samfunnet, og ny teknologi påvirker således fordelingen av makt, ressurser og velferd.

Målrettet bruk av teknologien.

Det er viktig at ny teknologi ikke diskuteres som et isolert fenomen, men hele tiden vurderes ut fra i hvilken grad den tjener våre sentrale mål for samfunnsutviklingen. Det vil bli en viktig oppgave å tilpasse bruken av denne teknologien til vårt lands spesielle situasjon på en slik måte at den kan bidra til å fremme målene om personlig medbestemmelse, trygghet og trivsel. Målene om vern av norsk kultur, en desentralisert bosetting, full sysselsetting og et lønnsomt næringsliv må og stå sentralt i vurderingen av ny teknologi. På mange områder vil den teknologiske utviklingen kunne gjøre det lettere å sikre et desentralisert næringsliv.

Styring.

Siden mange former for ny teknologi har så stor innflytelse på samfunnsutviklingen, vil det på en del områder være nødvendig med direkte reguleringer gjennom lovverk ; ikke minst for å sikre personvernet.

Økonomisk politikk.

Markedskreftene må styres.

Gjennom den økonomiske politikken kan myndighetene påvirke både produksjonen og fordelingen av produksjonsresultatet. Hva som blir produsert og hvor produksjonen skal foregå, er i stor grad avhengig av den økonomiske politikk som føres. Uten en målrettet økonomisk politikk vil de frie markedskrefter styre både produksjon og fordeling, og dette gir på mange felt resultater som ikke er i tråd med Senterpartiets sentrale mål for samfunnsutviklingen.

Senterpartiet ser det som viktig politisk oppgave å påvirke hvor produksjonen skal finne sted, og hvilke former den skal ha.

Internasjonal arbeidsdeling.

Norge baserer i dag mye av sin økonomiske virksomhet på en utstrakt internasjonal arbeidsdeling. Dette øker vår tilgang på materielle goder, men samtidig gjør deltakelsen i den frie internasjonale konkurranse det vanskelig å styre vår hjemlige næringsutvikling etter nasjonale mål. Senterpartiet mener Norge forsatt bør utnytte de fordeler som er i internasjonal handel. Vi må likevel i større grad enn tidligere fordomsfritt vurdere endringer i dagens frihandelsprinsipper, slik at både hensynet til egne mål for samfunnsutviklingen, og hensynet til utviklingslandene bedre kan ivaretas.

Ressurshensyn.

Senterpartiet mener at den økonomiske politikk må ta sikte på en ansvarlig bruk av ressursgrunnlaget, slik at også framtidige generasjoner sikres. Den må fremme en produksjon som mer og mer bygger på selvfornyende ressurser.

Skatte- og avgiftssystem må bevisst brukes for å stimulere til produksjon der miljøforstyrrelsene blir minst mulig, og sikre at det økonomiseres med ressursene.

Grunnleggende materielle behov.

De viktigste målene i den økonomiske politikken er å sikre menneskenes grunnleggende materielle behov, gi arbeid til alle, sørge for en desentralisert produksjon, rettferdig fordeling og spredning av makt.

Et desentralisert næringsliv er avhengig av at menneskelig ansvar, initiativ og skaperkraft kommer til sin rett. Senterpartiet går mot detaljregulering og tungrodd byråkrati.

Senterpartiet ser eiendomsretten som en viktig forutsetning for en allsidig og desentralisert næringsstruktur. Eiendomsretten skaper og den ansvarsfølelse og innsatsvilje som må være et viktig fundament for den økonomiske politikken.

De oppgaver vi står overfor, vil kreve løsninger der private, kooperative og offentlige produksjonstiltak utfyller hverandre. Det vil være viktig å gi livsvilkår til mindre enheter som kan innpasses i distriktenes næringsliv.

Inntektsoverføringer.

En forutsetning for gjennomføring av målene for den økonomiske politikk er muligheten til å foreta betydelige inntektsoverføringer. Et effektivt og konkurransedyktig næringsliv er avgjørende for vårt høye velferdsnivå. Kravene til effektivitet i produksjonen kommer på en del områder i konflikt med andre mål, og det er i slike tilfeller viktig at de politiske løsningene baseres på en samlet vurdering av de ulike hensyn.

Rettferdig fordeling.

Det frie marked gir ikke automatisk en akseptabel fordeling av produksjonsresultatet. En bevisst fordelingspolitikk er derfor nødvendig for å motvirke konsentrasjon av goder og makt.

Noen av de mest fundamentale spørsmål i vår tid knytter seg til fordelingen av ressurser i global sammenheng. Dagens situasjon med u-landene som råvareleverandører og i-landene som videreforedlere bidrar til store skjevheter. Her ligger kimen til fundamentale konflikter. Samtidig synes evnen og viljen til å løse fordelingsproblemene både nasjonalt og globalt i stor utstrekning til å være knyttet til en økonomisk vekst i i-landene. Når en slik vekst uteblir, reiser det nye utfordringer i fordelingspolitikken. For å skape trygghet for menneskene er det av avgjørende betydning at godene fordeles slik at ikke bare de vellykkede kan møte framtida uten for store bekymringer for sin materielle standard. En utjamning av levekårene både nasjonalt og internasjonalt er også av grunnleggende betydning for å trygge og bygge opp fellesskapsfølelse og solidaritet. Mulighetene for i fellesskap å kunne løse vanskelige oppgaver henger nøye sammen med hva folk oppfatter som en rimelig fordeling av godene.

Skatt etter evne- prinsippet.

Fordelingssystemet må være basert på at det ytes etter evne. Derfor er vi enig i det prinsipp som ligger i vårt progressive skattesystem. En politikk hvor fellesskapet sikrer enkeltindividet en grad av økonomisk trygghet, må likevel ikke bety at individets ansvar for egne handlinger og innsats fjernes. Senterpartiet vil ikke gå inn for en likhetstanke som gir samme tilgang på goder uansett innsats. Denne avveining mellom økonomisk jamnstilling og belønning for samfunnsgagnlig innsats vil være en av de viktigste og vanskeligste utfordringer.

De tradisjonelle formene for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet gir ikke tilstrekkelig trygghet for at inntektsutviklingen holdes innenfor rammer som er forenlig med vår nasjonale økonomi. Den betydelige makt organisasjonene på dette feltet har, gjør at det gjennom den organiserte inntektskampen presses fram en lønnsutvikling som ofte er en trussel mot fellesinteresser som full sysselsetting og en jevn inntektsfordeling mellom grupper og distrikter.

Det er derfor etter Senterpartiets mening behov for en langt sterkere inntektspolitisk styring ved at det trekkes opp rammer for inntektsutviklingen, der hensynet til fellesinteressene må være avgjørende. For å få til sterkere styring på dette området, er det nødvendig at myndighetene gjennom skattepolitikken m.v. sikrer en inntektsfordeling som oppfattes som rimelig.

Behovet for sterkere styring med inntektsutviklingen har og nær sammenheng med at en stadig større del av sysselsettingen blir knyttet til virksomhet som er skjermet mot utenlandsk konkurranse. Mange grupper løper derfor liten risiko ved å presse lønnsnivået oppover. Dermed har en for store grupper ikke lenger den balanse mellom lønnskrav og ansvar for egen arbeidsplass som bør eksistere.

Dagens system gir og en svært vilkårlig fordeling av makt i samfunnet, og det er stor risiko for en fordeling av samfunnsgodene som er i strid med våre sosiale mål. Enkelte grupper kan ved å utøve press gjennom streik, skaffe seg fordeler som har lite å gjøre med de prinsipper og interesser man ønsker å ivareta gjennom den frie forhandlingsretten. Disse gruppene kan gjennom sin spesielle situasjon tvert om aksjonere på en måte som strider mot de prinsipper som fagbevegelsen bygger på. Gjennom bl.a. lovverket må samfunnet også på dette feltet kunne verne seg mot at et fåtall personer setter brede samfunnsinteresser på spill.

Næringspolitikk.

Næringsutviklingen har i lang tid vært karakterisert ved nedgang i sysselsettingen i primærnæringene og sterk vekst i de tjenesteytende næringer. Industrien taper også terreng til fordel for de tjenesteytende næringer.

Vårt generelt høye inntektsnivå og fortsatt bruk av betydelige oljeinntekter vil medføre ytterligere omstillinger. Både primærnæringene og industrien står også i tida framover i fare for å måtte avgi arbeidskraft til servicenæringene.

Allsidig næringsutvikling.

Senterpartiet mener det er uheldig om vi utvikler en næringsstruktur der bare en liten del av virksomheten utgjøres av matproduksjon og vareproduksjon, mens størstedelen av virksomheten er servicefunksjoner. En slik næringsstruktur vil for det første representere en betydelig utrygghet for framtida fordi den er basert på store årlige oljeinntekter. Vi vil og bli avhengig av utlandet når det gjelder viktig vareproduksjon, og sammen med en ytterligere svekkelse av våre primærnæringer vil dette representere redusert selvforsyning og beredskap.

Omstillinger.

Småindustri og primærnæringer utgjør i store deler av landet ryggraden i det spredte bosettingsmønstret, og en videre nedbygging av disse næringene er en trussel mot vårt bosettingsmøster. Den kulturtradisjon og miljømessige stabilitet som ligger i en spredt bosetting og et variert næringsmønster vil og gå tapt gjennom en slik utvikling.

Senterpartiet ser det derfor som en av de viktigste utfordringene framover å sikre at nødvendige omstillinger skjer gradvis, og at vi ikke fører omstillingene så langt at det gir oss økt utrygghet og sosial og kulturell fattigdom. Gjennom vår næringspolitikk må vi sikre en rimelig balanse mellom tjenesteytende og vareproduserende næringer, samtidig som det er et grunnleggende mål at vår desentraliserte bosetting skal sikres. Et allsidig næringsliv er et sentralt prinsipp i Senterpartiets næringspolitikk.

Et næringsliv som er mest mulig allsidig sikrer mot uheldige utslag av kortsiktige og tilfeldige konjunkturer, og det vil best kunne forvalte de spredte ressursene i landet og bidra til en videreutvikling av en desentralisert bosetting.

Eierformer.

Eierformene i samfunnet er av stor betydning for næringsutviklingen. Valg av eierformer må hele tiden gjøres ut fra hva som tjener våre sentrale samfunnsmessige mål.

Ut fra Senterpartiets mål om et mangfoldig og desentralisert næringsmønster ser vi den private eiendomsretten som fundamental. Trygghet, ansvar og vilje til innsats er nært knyttet til eiendomsretten, og en vellykket næringspolitikk må ha dette som utgangspunkt. For å oppfylle viktige samfunnsoppgaver kan det likevel på en del områder være nødvendig med så sterk samfunnsmessig styring at virksomheten bør foregå i statlig regi.

Industrien.

Industrien skal, på linje med andre næringer, bidra til å realisere politiske hovedmål i samfunnet. Skiftende konjunkturer og markedsforhold stiller alltid krav til omstillinger i industrien. En rask teknologisk utvikling forsterker omstillingspresset.

Små og mellomstore bedrifter.

For å unngå at nødvendige endringer i industristrukturen skaper for store omstillingsproblemer i samfunnet, er det viktig å utvikle en allsidig industristruktur hvor små og mellomstore enheter får en framtredende plass. Dette vil også være avgjørende for å sikre en desentralisert næringsstruktur. Industriproduksjon bør i større utstrekning knyttes til det norske ressursgrunnlaget.

Det bør bygges ut salgs- og markedsorganisasjoner på samvirkebasis, med sikte på å ivareta interessene til håndverks- og småindustrien.

Alt dette krever en fast politisk styring, og særlig av hensyn til arbeidsplassene må statlige overføringer brukes for å motvirke kortsiktig svikt i markedet.

Det må videre legges vekt på å sikre nasjonale eierinteresser. Norsk kapital må gis fortrinn framfor utenlandsk kapital.

Landbruket.

Landbruket er grunnpilaren i vår spredte bosetting. For Senterpartiet vil derfor landbrukspolitikken være et svært viktig instrument for å nå målene om et desentralisert samfunnsmønster, trygge og stabile lokalsamfunn og en fornuftig ressursforvaltning.

Sikker matforsyning.

En sikker matforsyning er fundamental for enhver nasjon. Målet må være å produsere mest mulig av vårt eget forbruk, samtidig som det produseres matvarer av god ernæringsmessig kvalitet.

Den private eiendomsretten til jord og skog er av stor betydning bl.a. for å få et tilstrekkelig langsiktig perspektiv på utnyttingen av ressursene. En skaping av verdier for kommende generasjoner henger nøye sammen med familiens arverett. Gjennom odels-, åsetes og konsesjonslovgivningen må en sikre at kapitalinteressene ikke får dominere landbruket og at den aktive bruker samtidig er eier av eiendommen.

Det er et mål for Senterpartiet å arbeide for å skaffe sikkert økonomisk grunnlag til å opprettholde dagens antall driftsenheter i landbruket. Økonomisk fundament er en forutsetning for opprettholdelse av en reell eiendomsrett.

Statlig medvirkning.

Den teknologiske utviklingen kan endre drastisk på produksjonsforholdene i jordbruket. Dette kan føre til at arbeidsplasser i stort omfang går tapt. Hvis dette får utvikle seg uten styring, vil en på lengre sikt komme i konflikt med flere av hovedmålene for landbrukspolitikken. For at det ikke skal skje, er det nødvendig med en sterk styring av næringen. Dette bør skje i samarbeide mellom landbrukets organisasjoner og staten. Senterpartiet godtar derfor ikke markedsøkonomien brukt som hovedfaktor i reguleringen av landbruket.

Samvirke.

Muligheten for å mestre tilpasningsproblemene er sterkt knyttet til organiseringen av foredling og omsetning. Senterpartiet vil aktivt støtte opp under samvirkeformen for å løse disse oppgavene. I motsetning til jordbruket er skogbruket direkte konkurranseutsatt og i langt større utstrekning avhengig av konjunkturer og markedsforhold. For skogbruket er det følgelig av stor betydning at vår konkurranseevne generelt blir forbedret.

Bygdeperspektivet.

Selv om jordbruk og skogbruk har ulike ytre konkurransebetingelser, er det viktig at disse næringer betraktes som ett hele. Målet må være å utnytte brukenes samlede ressurser hvor bygdeperspektivet må være en sentral faktor.

Skogbruket.

En svikt i avvirkning og annen aktivitet i skogbruket vil få betydelige negative virkninger for bygde-Norge. Det må derfor arbeides videre med å komme fram til ordninger som sikrer virksomheten i skogbruket. For å få dette til må samarbeidet mellom næringen og myndighetene bygges ut. Det må legges vekt på å se virkemidlene i jordbrukspolitikken og i skogbrukspolitikken i sammenheng. I denne sammenhengen må hele ressursgrunnlaget i utmarka trekkes inn.

Fiskeriene.

Vern av ressursgrunnlaget.

Fiskeressursene i havet utgjør næringsgrunnlaget for kystbefolkningen. Dermed spiller de en avgjørende rolle for en desentralisert bosetting. I tråd med prinsippene i den internasjonale havretten er det en nasjonal og en internasjonal oppgave å verne fiskeressursene, også sett ut fra en langsiktig forsyningssituasjon.

Råfiskloven.

Fiskerne har sikret en vesentlig del av sine interesser gjennom Råfiskloven, som er et viktig fundament i fiskeripolitikken. Råfiskloven må bli håndhevet i samsvar med sine intensjoner.

Hovedavtalen.

Hovedavtalen mellom Fiskarlaget og staten bør være et viktig ledd i å trygge fiskernes økonomiske kår. Det er helt avgjørende for utviklingen av fiskerinæringen at fiskerne sikres inntekter som står i forhold til arbeidsinnsatsen. Den statlige støtten til næringen må ha dette for øyet, samtidig som det legges vekt på stor grad av inntektsutjamning mellom de ulike driftsformer og distrikter.

Driftsrettighetene må sikres slik at fiskerne ikke fortrenges av annen næringsvirksomhet. Det må heller ikke gis mulighet for at kapitalinteresser utenfor næringen kan fortrenge næringens folk.

Variert flåtestruktur.

De skiftende driftsforhold langs kysten tilsier at det satses på en variert flåtestruktur, men hensynet til sysselsetting og bosetting taler for å prioritere de mindre enhetene.

Oppdrett av fisk må forbeholdes kystbefolkningen. Lovverket må verne denne virksomheten mot fremmede kapitalinteresser.

Tjenesteytende virksomhet.

Privat og offentlig tjenesteyting vil bli en stadig viktigere del av norsk næringsliv. Tradisjonelt har den tjenesteytende virksomheten vokst fram i byene. En viktig oppgave framover blir derfor å sørge for desentralisering av denne virksomheten.

Desentralisert tjenesteyting.

I utformingen av politikken overfor de tjenesteytende næringene bør en legge vekt på å unngå at servicevirksomhetene konsentreres til bestemte steder. Den tjenesteytende virksomheten bør inngå som en del av et variert næringsmønster i de enkelte områder, og selv om dette ikke gir et så omfattende servicetilbud på det enkelte sted, er dette etter Senterpartiets oppfatning en bedre løsning enn at det vokser fram typiske service-sentra på noen få steder. Det må legges vekt på å tilpasse tjenestene til lokalsamfunnets behov, og ved hjelp av økonomiske virkemidler sikre prioritet til virksomhet som tilfredsstiller reelle behov.

Offentlig og privat tjenesteyting.

En vesentlig del av den tjenesteytende virksomheten skjer i dag i offentlig regi. Det bør ikke trekkes noe prinsipielt skille mellom hvilke typer tjenestevirksomhet som bør foregå i henholdsvis offentlig eller privat regi. En samlet samfunnsmessig vurdering bør ligge til grunn for slike avveininger. Ettersom en har særlig gode muligheter for å styre offentlig tjenesteytende virksomhet, bør offentlig serviceinstitusjoner være et viktig virkemiddel i arbeidet for å skape arbeidsplasser og variasjon i næringslivet i distriktene.

Norge som oljenasjon.

Vår oljepolitikk må utformes slik at den kommer hele samfunnet til gode og slik at den fremmer desentralisering, økonomisk utjamning og sosial trygghet. Oljevirksomheten vil ha en svært sentral plass i vårt lands økonomi i lang tid framover. Oljen vil også stå i forgrunnen i verdens økonomiske og politiske maktspill.

Nasjonal kontroll.

Dette gir både politisk ansvar og innflytelse for vårt land. Det er derfor viktig at vi har full nasjonal kontroll med oljevirksomheten.Våre disposisjoner i oljepolitikken har så stor virkning på hele samfunnsutviklingen at de langt overstiger effekten av tradisjonelle virkemidler i den økonomiske politikk.

Utnyttelsen av oljeressursene betyr store omstillinger for samfunnet. Det er avgjørende at disse omstillingene skjer gradvis. Oppbyggingen av oljevirksomheten må skje slik at vårt tradisjonelle næringsliv ikke brytes ned.

Oljen må ikke dominere.

Oljevirksomheten må finne sin plass sammen med et allsidig tradisjonelt næringsliv. Senterpartiet legger derfor stor vekt på å gå langsomt inn i oljevirksomheten. Denne næringen må ikke på noe tidspunkt spille den helt avgjørende rollen i norsk økonomi. Alle erfaringer tilsier at en må vente betydelige svingninger i oljepriser og valutakurser. Dessuten er oljevirksomheten sårbar med hensyn til uhell og produksjonssvingninger. Dette betyr at oljeinntektene vil komme til å variere sterkt. Den norske økonomien må derfor organiseres slik at den har flere bein å stå på.

Oljen er en lagerressurs av begrenset mengde og varighet, og vi må regne med å måtte trappe ned denne virksomheten igjen. Dette tilsier at en systematisk styrker og bygger opp kompetanse og ressurser som kan settes inn når oljevirksomheten trappes ned. Næringer og bransjer som har betydning for sjølberging og beredskap må sikres.

Oljen og norsk industri.

Senterpartiet ser det og som viktig at norsk næringsliv får ta aktiv del i oljevirksomheten. Det må legges særlig vekt på at norsk industri kan ta del i det teknologiske utviklingsarbeid som er knyttet til denne virksomheten.

Statoils plass.

I og med at oljevirksomheten er av avgjørende betydning for statens inntekter, gir dette stor makt til de relativt få personer og selskap som er knyttet til virksomheten. Senterpartiet mener derfor at det er riktig at Statoil sikres en dominerende stilling i norsk oljevirksomhet, men bl.a. av hensyn til effektiv konkurranse og risikospredning bør også andre selskap få delta.

De personer og organisasjoner som arbeider i oljevirksomheten, har store muligheter til å tilkjempe seg økonomiske fordeler som det ikke er rom for i andre deler av norsk virksomhet. Hensynet til de samlede samfunnsmessige interesser tilsier at samfunnet gjennom lover og regler må kunne sikre seg mot urimelige utslag som følge av press fra et fåtall slike personer, eller grupper.

Ressursvennlig oljepolitikk.

Utnyttelse av lagerressursen olje må ikke sette kretsløpsressursene i havet i fare for varig utrydding eller forringelse. Olje og gassutvinning må ikke ensidig baseres på hva som er teknisk mulig og kommersielt lønnsomt. Det overordnede hensynet må hele tiden være hva som er ressursmessig og sosialt forsvarlig.

Energiforvaltning.

Hensynet til kommende generasjoners trygghet og en forsvarlig natur-og miljøforvaltning må være de fundamentale prinsipper i vår energipolitikk. En rask vekst i forbruket av energi er uforenlig med dette, fordi en slik vekst vil true verdifulle sider ved vårt miljø og skape usikkerhet med hensyn til den framtidige energiforsyningen. Senterpartiets energipolitikk vil derfor bygge på energiøkonomisering som et viktig bidrag til å stabilisere energiforbruket. En slik politikk er nødvendig for bl.a. å kunne gi varig vern til våre mest verneverdige vassdrag. Prioriteringen mellom vassdragene må skje på bakgrunn av en samlet plan for de gjenværende vannkraftressurser.

Alternative energikilder og gjenvinning, samt bedre drift av bestående anlegg, må ofres økt oppmerksomhet.

Senterpartiet går imot bygging av atomkraftverk.

Del V

Det internasjonale samfunnet

Den internasjonale teknologiske, økonomiske og politiske utvikling har økt den gjensidige avhengigheten mellom landene. Forvaltningen av de globale ressursene stiller og store krav til samarbeid over landegrensene, og de mange konfliktsituasjonene som oppstår stiller det internasjonale samarbeid på de største prøvene.

Selvstendighet.

Internasjonalt samarbeid må sees som et samarbeid mellom selvstendige og nasjonale enheter. Selvstendighetsbegrepet er særlig knyttet til den nasjonale kontroll over ressursene. Like fullt må den nasjonale forvaltning skje under ansvar for den globale situasjon. Det må utformes forpliktende internasjonale avtaler som trekker opp rammer for ressursbruken.

Det bør være en viktig oppgave for Norge gjennom internasjonale fora å arbeide for å styrke vernet om menneskerettene. Enkeltmenneskets krav på frihet, rettssikkerhet og materiell trygghet må gis høy prioritet i det internasjonale arbeidet, og både FN og andre internasjonale organisasjoner bør settes bedre i stand til å beskytte menneskenes grunnleggende rettigheter.

Konflikten u-land / i-land.

På samme måte som vi nasjonalt har konflikt mellom utkant og sentrum, finner vi på det internasjonale plan et tilsvarende forhold mellom u-land og i-land. Utviklingslandene fungerer som råvareeksportører, mens foredlingen av råvarene foregår i den industrialiserte del av verden. Bare en liten del av den verdiøkning som skapes ved foredling, kommer u-landene til gode.

Dagens produksjons- og handelsmønster binder de fattige land til et ensidig næringsliv og gjør dem avhengige av industrilandenes etterspørsel og prispolitikk. Dette mønstret må endres og vi må være villig til å gjennomføre endringer i handels- og produksjonsmønstret selv når slike endringer kommer i konflikt med kortsiktige norske interesser. Senterpartiet ser det videre som viktig at det gis politisk og økonomisk støtte til tiltak som kan hjelpe u-landene til å vinne nasjonal kontroll over egne ressurser. Det må arbeides fram internasjonale støtteformer som er tilpasset en slik målsetting.

Det må skapes en handelsstruktur som sikrer u-landene inngang på ferdigvaremarkedet, stabilisering av råvareprisene på et nivå som står i et rimelig forhold til den faktiske tilgang på ressurser, og en internasjonal kredittpolitikk som bedrer u-landenes kapitalsituasjon. Det må støttes aktivt opp om det arbeidet som gjøres i FN-regi for å komme fram til en slik ny økonomisk verdensordning.

Disse prinsippene må være altoverskyggende i arbeidet for å skape en mer balansert internasjonal struktur. Støtten til u-land over de offentlige budsjetter må trappes opp, men slik støtte må ikke trekke oppmerksomheten bort fra de mer grunnleggende fordelingsproblemer.

U-hjelp

Offentlige u-hjelpsmidler bør fordeles mellom tosidig bistand, bistand via FN og private organisajoners hjelpearbeid.

Den to-sidige hjelpen må gis til de fattigste land, og antall samarbeidsland bør holdes på et lavt nivå. Bruken av u-hjelpsmidler må skje på u-landets egne premisser, men slik at hensynet til den sosiale og økonomiske utvikling for folk flest blir avgjørende for utvelgelsen av samarbeidsland og prosjekter. Norge må forbeholde seg rett til å stanse utviklingshjelpen når elementære menneskeretter krenkes eller når mottakerlandet engasjerer seg i angrepskrig.

Kapitaleksport til utviklingslandene bør gjøres til gjenstand for politisk prøving av utviklingseffekten. Samarbeid mellom utviklingsland og norsk næringsliv vil være av interesse for begge parter. I den grad det offentlige støtter slike samarbeidsprosjekter, bør det komme i tillegg til ren u-hjelp. Den økonomiske og sosiale kløften mellom de rike og de fattige land i verden representerer en trussel mot freden. Derfor må utviklingshjelp og arbeidet for ny økonomisk verdensordning også sees i et fredsbyggende perspektiv.

Norden.

Selv om de nordiske land har valgt forskjellig markeds- og sikkerhetspolitisk tilknytning, utgjør denne gruppen av land en naturlig enhet. Senterpartiet ser det derfor som viktig at det nordiske samarbeidet videreutvikles, slik at de nordiske landene bedre kan utfylle hverandre på områder hvor de enkelte lands forutsetninger er forskjellige. Innenfor bl.a. energi- og industrisektoren ligger det store utfordringer.

Et nærmere nordisk samarbeid bør og kunne sikre større grad av nordisk fellesopptreden i internasjonale fora, og dermed styrke Nordens rolle i internasjonal politikk. Senterpartiet ser det og som viktig at arbeidet i Nordisk Råd aktiviseres og konkretiseres slik at Rådet kan bli en avgjørende drivkraft i et styrket nordisk samarbeid.

Europa.

Samarbeidet i Vest-Europa og mellom europeiske land på tvers av blokkene må styrkes. Spesielt viktig er det at de små og mellomstore land utnytter de muligheter et slikt samarbeid kan gi både politisk, økonomisk og handelsmessig.

EF-landene framstår i økende grad med en selvstendig politisk og økonomisk tyngde i internasjonal politikk. Norge bør ha gode forbindelser til EF, men de samarbeids- og kontaktformer som velges må bygge på resultatet av folkeavstemningen.

Senterpartiet legger særlig vekt på at avspenningsarbeidet i Europa intensiveres, og at Norge som ledd i dette bygger videre ut det tosidige samarbeidet med de enkelte øst-europeiske land både på det kulturelle og det økonomiske området.