Prinsipp-program Senterpartiet

Prinsipp-

program

Vedtatt på landsmøtet 1973

senter

partiet

INNLEDNING

Utgangspunktet for Senterpartiets arbeid er et menneskesyn i pakt med kristne verdier, en oppfatning av mennesket som ukrenkelig, rikt sammensatt og med rett til allsidig utvikling.

Det er derfor et grunnleggende mål å skape et samfunn der menneskerettene blir respektert og vernet. Samfunnet må favne om mennesker med ulike utgangspunkt, evner og grunnoppfatninger. Forskjeller med bakgrunn i yrke og bosted, i kjønn, rase og religion skal ikke lede til diskriminiering. Samfunnet skal gi rom for allsidige livsformer.

Samspillet mellom menneske og natur er grunnleggende i all samfunnsutvikling. Dette må være en viktig ledetråd for den politiske styring av utviklingen.

Mennesket tar del i fellesskap på flere plan. Det lever i familie, lokalsamfunn, nasjoner og verdenssamfunn. Det et menneske gjør, får derfor følger for andre. Menneskerettene kan bare realiseres gjennom sterkere solidaritet og samkjensle.

Mennesket er ansvarlig for sine handlinger eller for ikke å handle. Dette ansvaret må ikke legges over på autoriteter eller politiske systemer. Menneskets ansvar består i å se seg selv som en del av større fellesskap, å forstå hvordan samfunnssystemer virker,og å vise vilje til å ta del i politisk arbeid. Ingen kan fri seg fra et slikt ansvar.

Alle mennesker er med og utformer kulturen. Dermed er det sagt at hvert individ uansett stand eller stilling yter sitt bidrag til kulturutviklingen. Vår oppfatning av mennesket vil være retningsgivende når det tas stilling til de krefter som innvirker på utformingen av hele kultursituasjonen, vår tilværelse, og når aktuelle problemstillinger og konfliktsituasjoner skal møtes.

Utfordringen

Menneskene selv bestemmer samfunnsutviklingen. De skaper samlivsformer og systemer, og de er ansvarlige for de konflikter som oppstår i det lokale, nasjonale og internasjonale samfunnet.

I dette ligger også muligheten for utforming av politiske handlingsprogram, slik at utfordringen kan tas opp. Menneskene lever i samsvar med forestillinger om hvordan helheten er. Disse forestillingene er forskjellige, og det foregår en stadig strid mellom ulike samfunnssyn.

Et senterpolitisk samfunnssyn vil oppfatte heimen og lokalsamfunnet som de grunnleggende enheter. All samfunnsutbygging må derfor ha dette utgangspunkt. Følgen er at det økonomiske liv, og de øvrige deler av samfunnspolitikken, må bli tilpasset enkeltmenneskenes, familienes og lokalsamfunnenes behov.

De senter-politiske samfunnssyn skiller seg ut fra alle ideologier som aksepterer sentralisering og maktkonsentrasjon, og som framstiller utviklingen som en uunngåelig og naturnødvendig prosess utenfor menneskets påvirkningsfelt.

Over hele verden foregår det en konflikt mellom krefter som skaper sentralisering, store enheter, fjernstyring og maktkonsentrasjon, og de store folkegrupper som ønsker desentralisering og folkestyre.

De arbeidsoppgaver som ligger foran oss, bestemt av det menneskesyn som legges til grunn, vil i store trekk finnes innenfor følgende områder:

- Vern om mennesket.

- Vern om naturgrunnlaget.

- Innføring av en ressursøkonomi.

- Fordeling av goder og makt.

- Utbygging av folkestyret.

De svar som kan gis på de utfordringer som her er skissert, vil være avgjørende for menneskehetens og folkestyrets fortsatte eksistensmuligheter.

Vern om mennesket

Mange av konfliktene i vår sivilisasjon henger sammen med livsformer som brytes opp. Arbeidsdeling, teknologi og kapital har holdt sitt inntog i næringer og lokalsamfunn. En positiv følge av dette er at fattigdom og nød er trengt tilbake i den industrialiserte del av verden, men samtidig har mennesket måttet betale en pris i form av oppløste fellesskap.

Menneskene søker likevekt mellom sosialt fellesskap og individuell utfoldelse. Enkeltmennesket føler trygghet i et naturlig samkvem med andre mennesker, og i heimen blir grunnlaget lagt for et ankerfeste. Vern om mennesket er derfor samtidig et vern om opprinnelige miljøer mennesket føler seg knyttet til.

Fysisk og psykisk helse er virkelige ressurser å ta vare på. Den fysiske fostring må bli tillagt grunnleggende betydning.

Menneskets ukrenkelighet må gjelde hele livet gjennom. Barn, ungdom og eldre skal ha muligheter til utfoldelse, og disse muligheter skal ikke begrenses av ulik evne til å produsere økonomiske goder. Vern om menneskets ukrenkelighet må således følges opp av reformer som sikrer aldersgruppene en likeverdig stilling i samfunnet.

Hensynet til barna må tillegges stor vekt i utformingen av samfunnet. Det er i trygge heimer og lokalsamfunn barna etter hvert kan læres opp til å løse oppgaver og å være med og ta del i ansvar. Også de eldre må sikres en trygg tilværelse på linje med yngre generasjoner. Dette krever en sterk solidaritet av alle samfunnsmedlemmer.

Vern om naturgrunnlaget

Menneskene er i stand til å gripe så avgjørende inn i naturgrunnlaget at likevekten i naturen blir truet. Politiske og økonomiske systemer har hittil åpnet for rovdrift på ressursene gjennom utviklingen av en stadig mer spesialisert teknologi. En følge av det er at også menneskenes livsform er kommet ut av likevekt.

En fortsettelse av denne utviklingslinje, preget av økende knapphet på ressurser, flere mennesker og et forringet livsmiljø, vil uvegerlig føre verden inn i uoverskuelige konfliktsituasjoner. Forholdet mellom folketall og ressurser er meget alvorlig, og det angår i like høy grad de industrialiserte land som utviklingslandene. Verdens folketall må derfor stabiliseres.

I en slik situasjon, der hensynet til etterslektene må tillegges stor vekt, er det nødvendig å stake opp nye veger framover.

Menneskene må, innenfor et kort historisk tidsrom, finne fram til livsformer som er i bedre samsvar med naturgrunnlaget. En nærliggende oppgave er å sørge for at livsviktige ressurser ikke blir gjenstand for en hensynsløs økonomisk konkurranse.

Dette vil kreve bruk av omfattende virkemidler. Med sikte på å fremme ressurs- og miljøvennlig produksjon og forbruk må miljøkostnader innarbeides i prisene. Men vel så viktig er det at folkevalgte organer har styring med produksjon og etableringer.

Formålet med lovgivningen må bl.a. være å bygge ut konsesjonsbestemmelsene, slik at en betryggende produksjonskontroll kan settes i verk. Videre vil det være nødvendig å drive effektiv markedsregulering, samt å satse videre på markedssamvirke basert på omsetningslover. Ressurser som brukes for å dekke primære behov må i prinsippet fordeles på annen måte enn gjennom markedsmekanismen.

Vern av livsgrunnlaget gjennom en effektiv ressurskontroll forutsetter en desentralisert og lokal forvaltning. Bare desentraliserte livsformer vil kunne skape det nødvendige ansvarsforhold mellom mennesket og naturgrunnlaget.

Innføring av ressursøkonomi

Det økonomiske markedssystem er en drivkraft bak ressursdisponeringen. Et av de viktigste mål for den økonomiske politikken har vært å øke veksten i bruttonasjonalproduktetnoe som i praksis vil si økning i tilgangen på varer og tjenester som kan selges og kjøpes for penger. Denne form for økonomi kan fungere videre bare under forutsetning av at ressurstilgangen kan opprettholde økt produksjon og konsum.

Disse forutsetninger er imidlertid ikke lenger realistiske. En økonomisk politikk som vil ta vare på naturgrunnlaget og fremme folks reelle velferd, vil måtte baseres på følgende anerkjennelse:

- Når de grunnleggende materielle behov er dekket, vil økt materielt konsum på grunnlag av delvis skapte behov, ikke nødvendigvis bedre velferden i samfunnet.

- Tæring på knappe lagerressurser og disposisjoner som går ut over viktige miljøgoder må ses på som det motsatte av vekst.

I samsvar med dette vil Senterpartiet gå inn for å innføre en ressursøkonomi, overordnet den nåværende markedsøkonomi. I dette ligger det at de realøkonomiske rammer må fastsettes ut fra den faktiske tilgang på ressurser, og ikke bare på grunnlag av hva som er markedsmessig og teknisk mulig.

Fordeling av goder og makt

Begrensede ressurstilganger vil medføre at fordelingen av ressursene kommer inn i brennpunktet for all politisk aktivitet. Dette perspektivet er viktig, fordi kontroll over ressursene gir grunnlag for maktutøvelse, og dermed for politisk styring.

I lys av dette vil en grundig utredning av, og forståelse av maktforholdene i samfunnet, måtte danne utgangspunktet for de politiske retningslinjer som trekkes opp.

Sentrum og utkant

En grunnleggende fordelingskonflikt kommer til uttrykk mellom sentrum og utkant. Mens de geografiske konsentrasjonene tiltrekker seg produksjonskapital og skaffer seg den verdiøkning som følger foredling av råvarer, må utkantene i stor utstrekning basere sin økonomi på råvareleveranser. Et særlig viktig trekk i dette bilde er at distriktene også forsyner konsentrasjonene med arbeidskraft.

De store folkegruppene, såvel i distriktene som i byene, vil ha interesse av å stå sammen i en slik konfliktsituasjon. Sentraliseringen utarmer utkantene, og påfører samtidig bybefolkningen stadig alvorligere problemer.

Denne dype konflikten preger også forholdet mellom utviklingslandene og den industrialiserte verden.

Enhver varig løsning vil måtte bygge på samarbeid mellom folket i by og bygd, mellom folket i utviklingsland og i den industrialiserte del av verden.

Jamstilling og desentraliserte eiendomsforhold

Fordelingskonflikten i samfunnet har også å gjøre med forholdet mellom enkeltmennesker. I en markedsøkonomi der konkurranseprinsippet står sentralt, vil det alltid foreligge en betydelig fare for utbytting av medmennesker. Dette kan være en av flere årsaker som skaper økonomiske og sosiale lagdelinger. Et annet trekk ved en slik samfunnsstruktur er overgangen til stadig større enheter, noe som medfører at færre mennesker disponerer over større ressurser.

Det er en hovedoppgave å arbeide for jamstilling. Gjennom en økonomisk og sosial utjamning, vil flestmulig mennesker bli delaktige i forvaltning av eiendom.

Det må skapes en desentralisert eiendomsstruktur. Bonden og fiskeren skal ha eiendomsrett til garden, båten og bruket, slik at livsgrunnlaget trygges. Desentraliserte eiendomsforhold medfører lokal forankring.

Ved siden av dette må arbeidstakere bli mer likestilt med eierinteressene når det gjelder viktige avgjørelser i arbeidslivet.

Sentraliseringen vil føre til at eiendomsretten blir en rett for stadig færre mennesker. Vernet om eiendomsretten må derfor ses sammen med utbyggingen av folkestyret, desentralisering av kapitalen, og en planlegging som ivaretar en desentralisert eiendomsstruktur.

Eiendomsretten vil aldri kunne gjelde uinnskrenket. Forvaltningen av ressursene må skje til beste for h el e samfunnet. Eiendomsinngrep skal erstattes på basis av Grunnlovens bestemmelser.

Det må tas sikte på å skape jevnere inntekts- og formuesforhold. Skatter og avgifter må bygge på evneprinsippet.

Utbyggingen av folkestyret

Vern om naturgrunnlaget, innføring av en ressursøkonomi og en bedre fordeling av goder og makt, forutsetter en sterk utbygging av folkestyret. Tilsvarende vil en utvikling preget av sentralisering, maktkonsentrasjon og ressursrovdrift fører stadig flere mennesker inn i en avmektig situasjon. Folk blir koblet ut av ansvarsposisjoner. -Derfor er det en grunnleggende oppgave å realisere behovet for større selvråderett for lokalsamfunnet, mindre enheter og demokratisk kontroll over bruken av ressursene. Alle politiske vedtak - og praktiske tiltak - må tjene som ledd i løsningen av denne oppgaven.

Senterpartiet vil fram til et desentralisert samfunn der det enkelte mennesket kan ha oversikt, skaffe seg sikker kunnskap om de kreftene som virker i samfunnet, og være med i politisk aktivitet.

Slike reformer av strukturen vil skape oversiktlige og kontrollerebare enheter, og legge grunnlagetfor en økt folkelig deltakelse i gjennomføringen av sentrale politiske målsettinger.

De kommunale og parlamentariske organ, som er dypt forankret i våre nasjonale tradisjoner, må bli brukt aktivt i arbeidet for å oppnå det vi ønsker lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Samkvem - et fritt åndsliv

Til tross for økte tekniske muligheter for samkvem har den menneskelige isolasjonen tiltatti mange lokalsamfunn. Det er et senterpolitisk hovedsyn at ingen tekniske forbedringer alene kan bryte ned en isolasjon som er bygd inn i samfunnsplanleggingen. Kontakten mellom mennesker er spontan, og den vil utvikle seg i livsmiljø som er nære og trygge. Derfor er kotaktløshet delvis et resultat av at folk må leve i miljø som er fremmede for dem. I mange tilfeller vil tekniske løsninger tjene til å opprettholde en sentralisert samfunnsstruktur. TV og andre massemedia kan lett bli erstatning for et nært naboforhold, og lange reiser til arbeidsplassen blir gjort permanente bl.a. fordi transportforholdene legges til rette for dette. Derfor er økte muligheter for menneskelig samkvem avhengig av at økonomiske og sosiale sammenhenger i samfunnet endres. Mindre enheter må bli tillagt større vekt.

Et fritt åndsliv med tale- og trykkefrihet kjennetegner folkestyret. Det blir en viktig oppgave å gjøre ytringsfriheten reell også for mennesker som ikke kan støtte seg til sterke materielle ressurser.

Et fritt organisasjonsliv må bevares som en naturlig del av folkestyret.

LOKALSAMFUNNET

En politikk som vil fremme et fellesskap der mennesker både skal ha ansvar for og mulighet til å forme sin egen livssituasjon - vil måtte ta lokalsamfunnet som utgangspunkt for samfunnsstyringen. Fordi det er i lokalsamfunnet mennesket bruker storparten av sin tid til en mangfoldighet av aktiviteter, er det også her det kan ha følelsen av å høre til, virke med, bære ansvar. Det levende lokalmiljøet gir samtidig grunnlag for å leve meningsfylt med i de større fellesskap menneskene er knyttet til.

I politisk handling må det tas et radikalt brudd med den utviklingen som gjennom sterke sentraliserings- og konsentrasjonstendenser truer våre lokalsamfunn.

I arbeidet for lokalsamfunnet må det legges vekt på:

- at lokalsamfunnet får en trygg og stabil utvikling gjennom en økonomisk politikk som sikrer en allsidig utbygging og hindrer at lokalsamfunnets framtid blir avhengig av de få spesialiserte næringstiltak.

- at lokalsamfunnet blir organisert på en måte som gir mennesket større innflytelse over sin egen livssituasjon. Det forutsetter at enhetene ikke gjøres større enn at den enkelte kan beholde oversikten og dermed lettere ser følgene av sine handlinger, ikke minst i et ressurs- og miljøpolitisk perspektiv.

Lokalsamfunnet i samfunnsøkonomien

Utbyggingen av et tilstrekkelig allsidig lokalsamfunn forutsetter en aktiv bruk av samfunnsøkonomien for å nå dette målet. I stedet for å tilpasse lokalsamfunnet til endringene innen næringslivet, må næringslivet brukes aktivt med sikte på å styrke lokalsamfunnet. Derfor må det innenfor hvert lokalsamfunn skapes arbeidsplasser med dette for øye.

Den teknokratiske planlegging vil ofte foretrekke en spesialisert og ensidig utbygging. Resultatet er at lokalsamfunnet blir sårbart og usikkert, fordi man står uten alternativ når konkurranseforhold tvinger fram strukturendringer. Utfordringen her kan best møtes ved at de samfunnsøkonomiske støtteformer og restriksjoner ikke blir brukt bare ut fra enkelte næringers interesser, men ut fra en totalvurdering av hele lokalsamfunnets beste. De politisk-økonomiske tiltak må alltid bygge på en slik totalvurdering i forhold til de enkelte bedrifters interesser. Lokalsamfunnets framtid er særlig avhengig av den lokale ressurskontroll. Gjennom konsesjonslover, produksjons- og omsetningssamvirke vil det være mulig å forsvare lokalsamfunnets økonomiske livsgrunnlag.

Interessefellesskapet by - land

Det finnes alle typer av lokalsamfunn, fra grisgrendte bygder med avfolkningsproblem til myldrende storbyer med pressproblemer. I all sin variasjon møter likevel lokalsamfunnene enten de befinner seg i by eller på landeti prinsippet den samme utfordring. Konsentrasjonsutviklingen skaper ensidige forbrukermiljøer som i liten grad stimulerer til egenaktivitet hos barn og voksne.

En skjev alders- og yrkesfordeling skaper isolasjon i lokalsamfunnet. Dette slår ut i de enkelte bydeler, og bygdesamfunnet gjennomlever en tilsvarende utvikling. Særlig utkantkommunene rammes av et ensidig arbeidsliv og mindre muligheter for samspill mellom unge og eldre.

Det er også en parallell utvikling når det gjelder samfunnsinstitusjonene. Nye byområder mangler skoler, daginstitusjoner, kirker, samfunnshus, idrettsanlegg og andre miljøfaktorer. Mange bygder står i fare for å miste det institusjonelle ankerfeste de har hatt i skoler, administrasjon, kommunikasjonsknutepunkt, posthus etc.

Konsentrasjonsutviklingen vil gjøre det vanskelig å realisere behovet for allsidige lokalsamfunn. Dette gjelder uansett hvor disse samfunn ligger. Byproblemer kan løses gjennom en aktiv desentralisering og samarbeid med folket i distriktene. På samme måte vil bygdene måtte søke politisk støtte hos bybefolkningen for gjennomføringen av sine mål.

Interessefellesskapet by - land er en realitet og en forutsetning for at det vil la seg gjøre å styre utviklingen til beste for de enkelte lokalsamfunn.

Det er utviklingen innen hver landsdel og kommune som blir avgjørende for utbyggingsmønstret. Målsettingen må være å opprettholde befolkningsgrunnlaget i distriktene, slik at ingen kommune herfår befolkningsnedgang. Utvikling av sentra i kommuner og distrikter må ha sitt utgangspunkt i samspillet mellom sentrum og omland. Sentrumsvekst må ikke skje på bekostning av omlandet, men tvert om tjene til å dekke omlandets behov.

I hver kommune må det være minst ett levedyktig sentrum.

Styring og lokalsamfunn

All samfunns-styring må bygge på det som skjer i lokalsamfunnet. Det er bare her de konkrete virkninger av vedtak og tiltak kan måles. Det er i lokalsamfunnet det er mulig å vurdere om den faktiske utvikling er i samsvar med de politiske målsettinger.

Samfunnsstyringen skal være åpen for deltakelse for alle samfunnsmedlemmer. Men graden av slik deltakelse avhenger bl.a. av om mennesket makter å skaffe seg oversikt.

Prinsipielt står alle mennesker i et aktivt forhold til det politiske livet. Dette grunnleggende forholdet mellom menneske og politikk er det eneste brukbare utgangspunkt for utvikling av folkestyre. Menneskene vil alltid engasjere seg når de forstår og føler at deres interesser står på spill. Det er således ikke mulig å betrakte noe menneske som "upolitisk". Men hvis mennesket mister oversikten, og blir satt ut av stand til å se sine egne interesser i et større perspektiv, vil det bli skapt motvilje mot deltakelse i samfunnsstyringen.

Når lokale politiske enheter opprettes, må følgende prinsipielle krav gjøres gjeldende:

- at folk får leve i samfunn der planleggingen og styringen er oversiktlig.

- at enhetene ikke gjøres større enn at den lokale administrasjon lett kan innordnes den folkevalgte ledelse og kontroll.

- at lokalsamfunnet får mulighet for å gjøre seg effektivt gjeldende gjennom folkevalgte organer.

Det kommunale sjølstyret

Kommunene er en lokal politisk og administrativ enhet. Den omfatter ofte flere sentra, grender eller bydeler. I enkelte tilfelle vil folk kunne oppfatte en hel kommune som et lokalsamfunn, andre steder vil mange lokalsamfunn skille seg ut innen kommunen.

Det er en hovedsak å ivareta en kommunestruktur som gjennomgående bygger på mindre enheter. Dette vil gjøre det lettere for de enkelte lokalsamfunn å bli tilstrekkelig representert på det politiske planet. Innen de større kommunene bør det opprettes representative organ i bydeler og bygdelag. Slike organ må være folkevalgte og få avgjørelsesmyndighet i spørsmål som angår utformingen av det lokale miljøet.

Kommuneøkonomien må sikres ved at næringslivet bygges ut og vernes. Det bør også være en klar funksjonsfordeling av oppgaver og plikter i storsamfunnet.

Regioner og fylker

De nåværende regioner bør være rammer omkring interkommunalt samarbeid uten å stå fram som særskilte politiske og administrative enheter. De må ses som samarbeidstiltak mellom primærkommuner, og derfor helt ut kontrolleres av disse.

Fylkene må organiseres slik at de blir representative for kommunene. Dette innebærer at alle kommuner skal være representert i fylkestinget.

Ved en revisjon av fylkesinndelingen må det legges vekt på å skape geografiske interessefellesskap i samsvar med naturlige forutsetninger.

Lokalsamfunnet - ramme omkring en kultur

En desentralisert samfunnsstruktur vil fremme livsformer som bygger på tanken om likevekt i forhold til naturen. Dette får innvirkning på produksjons- og forbruksmønstret på lengre sikt.

Lokalsamfunnet står sentralt i denne sammenheng. Hovedlinjene framover vil måtte bli økt selvforsyning, allsidig ressursutnyttelse og en sterkere understrekning av det lokale ansvar.

Det er i dette perspektivet lokalsamfunnet må gjøres til en ramme omkring en kulturform, en tilværelse hvor trygghet og fellesskap får virke som forutsetninger for den individuelle frihet.

Kultur er noe mer enn det som spres fra en sentral, kultur er en livsform, og skapes over alt.

Åndskultur og kunst springer ut av livsformene. Kunst gir uttrykk for spennvidden i den menneskelige opplevelse. Den vil også kunne skildre virkeligheten slik at det skapes dypere menneskelig innsikt. På denne måten kan den bidra til en meningsfylt forandring av samfunnet. Det er viktig å åpne for en rik kunstnerisk utvikling i de lokale miljø. Arbeidet på dette planet må ta sikte på å formidle impulser fra lokalsamfunn til lokalsamfunn og utdype kontakten mellom amatører og profesjonelle. De økonomiske midler må kanaliseres gjennom et denstralisert opplegg som sikrer at de ulike lokale prioriteringer følges.

Skolen og de frie organisasjoner i lokalsamfunnet har en stor oppgave som formidler av kulturtradisjon og kulturimpulser. Både skolen og organisasjonene bør være med og forme ut en lokal opplæring som hjelper elevene til å finne rotfeste i det lokale livet, og som frigjør deres skapende aktivitet, praktisk og teoretisk. Skolens lokaler bør stå åpne for amatørgrupper i musikk, teater, forming og andre tiltak. I lys av personlig og heimlig skaperopplevelse vil kulturimpulser utenfra kunne virke berikende.

DET NASJONALE SAMFUNNET

Enkeltpersoner, familier og lokalsamfunn hører heime innen en nasjonal ramme. Nasjonen står for et sett av samlende verdier: felles historie og livsstil, språk, tradisjoner og institusjoner.

Statsmakten er et nasjonalt styringsorgan. Ulike krefter og interesser innen nasjonen vil alltid ta sikte på å fremme sine hovedkrav gjennom statsmakten.

Statsmakten er ikke et mål i seg selv. Den må i enhver historisk epoke vurderes ut fra den rolle den spiller i de samfunnsbrytninger som finner sted. Det vil hele tiden foregå en kamp om kontrollen over, og bruken av, statsmakten.

Følgende retningslinjer for bruken av statsmakten vil, ut fra en senterpolitisk synsvinkel, stå sentralt:

- Statsmakten skal benyttes aktivt for å åpne for en lokal utvikling i samsvar med folkeviljen.

- Statsmakten skal spille en avgjørende rolle i fordelingen av makt og ressurser, og således fremme jamstillingen i samfunnet.

- Statsmakten skal ta seg av sikkerhetspolitiske spørsmål som vedkommer hele nasjonen. Dette gjelder også den sikkerhet som avhenger av en ansvarlig husholdning med ressursene.

- Statsmakten har som oppgave å ta seg av nasjonens interesser i det internasjonale samfunn.

Statsmakten og desentraliseringslinjen

Statsmakten har vokst fram som en sterk faktor i samfunnsutviklingen. Dette har reist spørsmålet om en økt statsmakt kan forenes med ønsket om desentralisering av befolkning, kapital og makt.

En statlig maktkonsentrasjon som tjener sentraliseringskreftene vil alltid utgjøre en trusel mot lokalsamfunn og menneske. En slik maktkonsentrasjonvil komme i konflikt med interessene til brede grupper av folket. - En aktiv statsmakt kan imidlertid forenes med gjennomføringen av et omfattende desentraliseringsprogram og behøver således ikke stå i motsetning til dette. Både den lokale utvikling, samordnings- og fordelingsoppgavene skaper behov for en statsmakt som står i desentraliseringens tjeneste. Statsmakten må derfor alltid fremme et desentralisert opplegg forplanlegging og økonomi. Det må være en hovedmålsetting å overføre avgjørelsesmyndighet fra staten til lokale organer.

Planleggingsarbeidet

All samfunnsplanlegging skal være i samsvar med desentraliseringslinjen og ha sitt utgangspunkt i lokalsamfunnet. Dette er en forutsetning for at det kan skapes en utvikling som er i samsvar med folkeviljen.

Nasjonalt må det trekkes opp rammer for planleggingen. Slike landsplaner skal angi hvilken hovedkurs som skal følges. De har til oppgave å samordnevedtak og prioriteringer i lokale folkevalgte organ. Lokale organ skal helt fra begynnelsen trekkes inn i all omfattende rammeplanlegging.

Dette er en hovedlinje som må legges til grunn. I en slik planleggingsprosess vil de ulike typer planer måtte bli tillagt forskjellig vekt og gjennomslagskraft. Hovedprinsippet må her være at alle planer som har dekning i folkevalgte organer, får en sterkere stilling enn andre planer. Følgen av dette blir at generalplaner, fylkesplaner og landsplaner framstår som primærplaner, mens regionplaner og landsdelsplaner tillegges rådgivende betydning.

Funksjonsfordelingen

Funksjonsfordelingen mellom stat, fylke og kommuner må ses i sammenheng med den nasjonale planleggingen. Følgende retningslinjer må her legges til grunn:

- Kommunene skal i hovedsak ha ansvaret for avgjørelser som krever lokalkunnskap. Innbyggerne i kommunen vil ha best kjennskap til de særegne forhold, og dermed kunne bedømme den fysiske planlegging og utviklingsmønstret.

- Fylkeskommunene skal ta seg av fellesoppgaver i samsvar med fylkesplanleggingen. Fylkene skal kunne bli overført oppgaver fra sentralt hold, særlig når det gjelder avgjørelser i forvaltningssaker.

- Staten skal stå som hovedansvarlig for gjennomføringen av fellesoppgavene i samfunnet.

- Staten skal kunne overføre forvaltningsoppgaver til kommunene og fylkene. Men forutsetningen er at en slik desentralisering av forvaltningen følges opp med tilsvarende økonomiske overføringer.

Økonomisk politikk

Den økonomiske politikken må ta sikte på en ansvarlig bruk av ressursene, jevn vekst og full sysselsetting. Denne målsetting kan nås gjennom en påvirkning av produksjonsgrunnlaget, produksjonsprosessen og fordelingen av produksjonsresultatet. Det er en politisk oppgave å trekke opp rammene for hvor produksjonen skal finne sted, og bestemme hvilke former den skal ha. En desentralisert utbygging vil være avhengig av at menneskelig initiativ og skaperkraft får komme til sin rett. Oppgavene krever et variert handlingsmønster der private, kooperative og offentlige produksjonstiltak utfyller hverandre. Det vil også være viktig å sørge for at de mindre enheter kan hevde seg ved siden av de større.

I samsvar med dette må den nasjonale økonomiske politikk ta sikte på følgende:

- Å fremme en produksjon som mer og mer bygger på selvfornyende ressurser.

- Å økonomisere sterkest mulig med ressurser som ikke kan fornyes bl.a. gjennom re-sirkulasjon.

- Å prioritere dekning av primærbehov, herunder behovet for et rikere og mer allsidig miljø.

- Å lede produksjonen over til områder hvor miljøforstyrrelser blir de minst mulige.

- Å stimulere vekstfremmende tiltak i samsvar med de hovedlinjer for produksjonsutviklingen som er trukket opp ovenfor.

For å nå disse mål må nødvendige virkemidler tas i bruk. Den folkevalgte kontrollen over alle viktige fordelingsfunksjoner i samfunnet, herunder kredittkanaliseringen, må bygges ut. Offentlige organ må sikres avgjørende innflytelse på strukturplanleggingen og over grunnlagsinvesteringene. En videre utbygging av samvirketiltak må skje med støtte i nasjonalt lovvern.

Gjennom offentlige budsjetter, utvidet konsesjonslovgivning, kontroll med kapitalbevegelser og etableringer, bestemmelser om produksjonskontroll og tiltak mot forurensninger, vil det være mulig å påvirke produksjonsutviklingen i den ønskede retning.

En forutsetning for gjennomføringen av en slik politisk styring av økonomien på nasjonalt nivå, vil være muligheten for å foreta betydelige inntektsoverføringer i samsvar med det som er nasjonaløkonomisk riktig.

Innen de rammer samfunnet setter for produksjonen, må næringslivet gis aktiv støtte og stimulans. Det må satses mer på selektive skatte- og avgiftsordninger, en mer bevisst kreditt-tilførsel, og på en politikk som ikke generelt skrur opp kostnadsnivået. Dette må ses i sammenheng med desentraliseringsarbeidet i samfunnet.

Menneske og arbeidsliv

Forholdet mellom menneske og arbeidsliv er nær knyttet til produksjonsforholdene i samfunnet. I en liberalistisk økonomi spiller forestillingen om mobil arbeidskraft en stor rolle. Flytting av mennesker inngår her som en del av en økonomisk plan, hvor det skjer overføring av arbeidsfolk fra en sektor til en annen, fra næring til næring, fra distrikt til distrikt. Denne flytting er dirigert.

En viss flytting vil alltid skje i et samfunn. Menneskene har ulike behov, de søker seg arbeid og miljø ut fra sine egne forutsetninger. Det er en menneskerett som må fastholdes. En slik frivillig flytting må likevel ikke forveksles med den flytting som blir skapt av en bevisst økonomisk politikk.

Senterpartiet ser det som mer riktig at produksjonsutstyr og kapital flyttes til de steder menneskene ønsker å bo, enn at menneskene må tilpasse seg den geografiske bevegelse av kapitalen.

I arbeidslivet spiller automasjon og effektivisering en betydelig rolle. En av følgene er at mennesker blir rasjonalisert bort fra arbeidet, noe som særlig går ut over de eldre arbeidstakere. Dette bidrar til å gjøre samfunnet lite menneskelig.

Arbeidsmarkedspolitikken vil måtte møte disse utfordringer etter følgende prinsipielle syn:

- Arbeid er en menneskerett. Mennesket må stå i et aktivt forhold til arbeidet. Skaperevne og initiativ er sentrale egenskaper hos individet,det er gjennom fysisk og åndelig aktivitet at mennesket kan realisere viktige deler av seg selv. Derfor må det stilles krav om allsidighet når arbeidsplassene utformes.

- Arbeidet knytter mennesket til samfunnet, slik at grunnlaget blir lagt for samfunnsengasjement. Derfor er arbeidet også en demokratisk rett.

- Arbeidet skal knytte enkeltpersoner og familier til lokalsamfunnet, likestille kvinne og mann, og gi grunnlag for et godt familieliv.

- Arbeidsplassene bør finnes i det lokalmiljø menneskene ønsker å leve i.

- Arbeidsmarkedspolitikken skal legges opp etter en slik selvstendig målsetting, og ikke tjene som virkemiddel i den teknokratiske og sentraliserte økonomi.

Arbeidsliv og bedriftsdemokrati

Utbyggingen av bedriftsdemokratiet betyr en styrkelse av de ansattes innflytelse i arbeidslivet. Det er en hovedoppgave å gi den enkelte større oversikt over og innsikt i sin egen arbeidssituasjon. Den ansatte skal kunne bedømme hvilken arbeidsprosess hans arbeidsplass er en del av, han skal vite hva han bidrar til gjennom sitt arbeid. En annen oppgave er å gi arbeidstakere innsikt i bedriftens funksjon i samfunnet, slik at sammenhengen mellom bedriften og samfunnet for øvrig blir klarlagt. Dette krever en betydelig voksenopplæring.

Den tredje oppgave er å gi arbeidstakere muligheter til å påvirke organiseringen av arbeidsplassene, muligheter til å bidra til opprettelse av mest mulig meningsfylte arbeidsplasser, og direkte innflytelse på alle viktige bedriftsøkonomiske avgjørelser. Det må skapes er større grad av likestilling mellom arbeid og kapital. Bedriften ligger i et lokalsamfunn. Derfor er bedriftens disposisjoner også et anliggende som vedkommer det omkringliggende samfunn.

Oppgaven må derfor være å bygge ut et bedriftsdemokrati som også ivaretar lokalsamfunnets interesser.

Næringspolitikken

Naturforholdene i landet vårt tilsier at det vil være riktig å satse på et næringsliv som gjennomgående bygger på mindre enheter. Et næringsliv, som er mest mulig allsidig, sikrer mot uheldige utslag av kortsiktige og tilfeldige konjunkturer, og det vil best kunne forvalte de spredte ressursene i landet, og bidra til en videreutvikling av en desentralisert bosetting.

åvel næringsliv som bosetting blir påvirket av konsentrasjonskrefter som følger av den markedsorienterte økonomi. For å kunne iverksette de politiske målsettinger på dette området, vil Senterpartiet arbeide etter følgende hovedlinje:

- Det bør satses på produksjonsenheter som lar seg innpasse i en desentralisert utbygging av hele landet. Dette krever samtidig et omfattende og effektivt samvirke for markedsføring og salg. Et slikt samvirke må bygges opp slik at den reelle kontroll og styring ligger hos produsentene i lokalsamfunnet.

- Alle næringer må i prinsippet betraktes som tjenesteytende. Såvel primærnæringer som industri yter mer enn det rene produksjonsresultat tilsier, idet de betyr mye for bosettingsutviklingen. Derfor må slike ytelser tillegges vekt når retningslinjene for samfunnsøkonomien utformes.

Industripolitikken

Industrien må være forankret i en sunn ressursøkonomi. Den skal - på linje med andre næringer - bidra til å realisere politiske hovedmålsettinger i samfunnet.

Skiftende konjunkturer og markedsforhold påfører stadig industrien omstillingsproblemer.

Den industrielle utvikling blir påvirket av ny teknologi, energitilførsel kapital, arbeidskraft og markedsforhold. Til dette kommer politiske prioriteringer der miljøhensyn og kravet om desentralisering må spille en stadig større rolle. For å skape bedre stabilitet på lengre sikt, vil det være nødvendig i økende utstrekning å knytte industriproduksjonen til det norske ressursgrunnlag. Det bør også skje en gradvis omlegging fra råvare- og halvfabrikataproduksjon til ferdigvareproduksjon. De politiske organer må særlig føre en bevisst energipolitikk gjennom tilfredsstillende priskontroll, bruk av avgifter og en utvidet kontroll med energiproduksjon og forsyning. Kapitalen må styres slik at industrien bedre kan tjene de mål som settes for bosettingen i landet.

For å styrke konkurranseevnen må industriens egenkapital økes i den grad dette er nødvendig. Samfunnsøkonomiske inntektoverføringer må kunne foretas.

Det bør bygges ut salgs- og markedsorganisasjoner på samvirkebasis, ikke minst med sikte på å ivareta interessene til håndverks- og småindustrien.

Alt dette krever en fast politisk styring, ikke minst med sikte på å verne om arbeidsplassene. I denne sammenheng må det legges vekt på å ta vare på nasjonale eierinteresser. Norsk kapital må så langt det er mulig sikres fortrinnsvis framfor utenlandsk kapital.

Landbrukspolitikken

Landbruket må i hovedsak bygge sin produksjon på det norske ressursgrunnlaget, det må fremme et godt miljø og styrke bosettingen i bygdene. Den teknologiske utvikling må styres med det mål for øyeå øke selvforsyningen av matvarer og å styrke jordbruksnæringen. Jordvernet må bygges ut.

En viktig linje må være å stimulere til allsidig jordbruksproduksjon. For å sikre samspillet mellom jordbruket i ulike deler av landet, under hensyntaken til skiftende naturforhold, må det legges mer vekt på å finne fram til regionale tiltak. Det vil også være riktig å bruke prispolitikken aktivt.

Skogen bør drives slik at den samlede inntekten til dem som arbeider og bor i bygdene blir størst mulig. Skal en oppnå dette, må avvirkningen av skogen holdes oppe på et tilfredsstillende nivå. Den tekniske utvikling i skogbruket må innordnes en samlet vurdering av bygdens næringsliv.

Situasjonen i de enkelte lokalsamfunn vil tilsi at det er riktig å styrke arbeidsplassene også på de mindre bruk, f.eks. ved at yrkeskombinasjoner får utvikle seg. En videre utbygging av arbeidsplassene i jordbruket kan skje ved at utmarksnæringene trekkes inn i driftsgrunnlaget. Det er en naturlig oppgave for landbruket å verne om og skape friluftsgoder som kan gå inn i driftsgrunnlaget. Såvel allmennheten som yrkesutøverne vil få sine interesser tilgodesett i denne sammenheng.

Landbrukssamvirket vil måtte styrkes og utvides til å omfatte andre produksjoner i bygdene. Det må ikke tillates fabrikkproduksjon av matvarer på bekostning av landbrukets egen husdyrproduksjon. Jordbruket vil i stigende utstrekning få seg pålagt lokaliseringspolitiske politiske oppgaver, og inneha en stor beredskapsmessig betydning. Derfor yter næringen totalt sett et viktig bidrag til nasjonaløkonomien.

Fiskeripolitikken

Fiskeressursene i havet utgjør næringsgrunnlaget for kystbefolkningen. Dermed spiller de en avgjørende rolle for en desentralisert bosetting. Det er en nasjonal og en internasjonal oppgave å verne ressursene, også sett ut fra den langsiktige forsyningssituasjonen.

Hovedprinsippet må her være at kyststaten skal ha kontroll over de tilgrensende havområder, og at de nasjonale organer har ansvaret for en betryggende utnytting av forekomstene.

Bare norske fiskere bør ha rett til å fiske innenfor de nasjonale fiskerigrenser.

Fiskerne har sikret en vesentlig del av sine interesser gjennom Råfiskloven, idet all førstehåndsomsetning skjer i henhold til fastsatte priser. Råfiskloven er et viktig fundament i fiskeripolitikken, og den må bli håndhevet i samsvar med sine intensjoner.

En videre samordning innenfor næringen vil kreve at fiskernes økonomiske organisasjoner styrkes og tar en større del av ansvaret for såvel tilvirkning som omsetning.

Driftsrettighetene må sikres, slik at detikke blir mulig for kapitalinteresser utenfor næringen å fortrenge næringens folk. Oppdrett av fisk må forbeholdes fiskeri- og jordbruksnæringen.

I samsvar med de skiftende forhold langs kysten, vil det være riktig å satse på en variert flåtestruktur.

Tjenesteytende næringer

De tjensteytende næringer, handel, samferdsel, administrasjon, undervisning etc, sysselsetter stadig flere mennesker. Likevel har disse næringer gått tilbake i mange distrikter, noe som henger sammen med at ekspansjonen hittil er kommet i de sentrale strøk. Tjenesteytende næringer har tradisjonelt hatt sitt tyngdepunkt i bystrøk, og dersom de i hovedsak blir betraktet som "by-næringer", vil dette resultere i en videre sentralisert utbygging.

Det vil være en viktig oppgave å sørge for at også de tjenesteytende næringer kan gå sterkere inn som ledd i desentraliseringsarbeidet.Tjenestene må tilpasses de enkelte lokalsamfunns behov, og ikke oppfattes som sektoraktiviteter.

Samferdsel

Samferdselspolitikken griper på en avgjørende måte inn i annen strukturpolitikk. Den påvirker utbyggingen av landet, lokalt som nasjonalt. Samferdselen virker også inn på levemåte og livsform. Følgende prinsipielle linjer bør derfor stå sentralt:

- Et bredt skikt av samfunnsinteresser må kobles inn i samferdselsplanleggingen.

- Politiske målsettinger om bosetting og miljø må utgjøre hovedkriterium for valg av samferdselsløsninger.

- Det må skje en samordning av utviklingen av all samferdsel.

- Kollektivtrafikken bør prioriteres.

Samferdselspolitikken må styres aktivt gjennom en samordnet takst-, avgifts- og konsesjonspolitikk.

Utdanning

Utdanning er en menneskerett. Utdanningsmulighetene skal være like for alle, uansett hjem, bosted og økonomisk evne. Derfor er utdanningen først og fremst en fellesoppgave. De politiske organer skal sørge for at jamstillingsprinsippet gjennomføres på dette området.

Private utdanningsinstitusjoner har en utfyllende oppgave i et skoleverk som i hovedsak må være offentlig.

Utdanningen står i brennpunktet for mennesket og samfunnet. Den må ses i en idepolitisk sammenheng, fordi den formidler verdier som virker inn på menneske- og samfunnsformingen.

Senterpartiets grunnsyn tilsier at følgende prinsipielle retningslinjer legges til grunn:

- Utdanningen skal bidra til å utvikle og oppdra mennesket til selvstendighet og frihet. Den skal være med og forme det ansvarsbevisste menneske. Derfor må utdanningen bygges opp i samsvar med demokratiske idealer.

- Utdanningen må legges opp med sikte på å møte kravet om allsidighet. Det vil derfor være nødvendig å styrke allmennutdanningen på alle undevisningsnivå. Spesialisert utdanning må føres fram sammen med oversiktsorientering. Særlig må det legges vekt på åutvikle innsikt på alle områder i det sosiale og politiske livet.

- Utdanningen må i sterkere grad forenes med praktisk arbeid.

- Den yrkesorienterte utdanning styrkes.

- Utdanningen skal føre mennesket inn i fellesskapet med andre, den skal styrke samfølelsen, samarbeidet og solidariteten. Ved siden av undervisningens innhold, må den praktiske utforming tjene til å styrke kontakten med heim og lokalsamfunn. Den må særlig ta hensyn til behovene i de enkelte lokalsamfunn, og motvirke sentraliseringen.

- Utdanningen må desentraliseres. Et desentralisert skoleverk vil i større grad måtte bygge på mindre enheter. Dette vil skape grunnlag for bedre kontakt mellom lærer og elev, heim og skole, slik at mennesker med ulike forutsetninger får muligheter til å ta del i den felles undervisning.

- Utdanningen må betraktes som en livslang læring. Den skal ikke brukes til å tilpasse menneskene til en teknokratisk utvikling, men hjelpe til med å gi den enkelte oversikt, kunnskap og dermed grunnlag for samfunnsengasjement.

Sosialpolitikken

Sosialpolitikken blir ofte oppfattet som noe isolert, løsrevet fra sammenhengene i samfunnslivet. Den forsøker å ta seg av ofrene for den økonomiske og sosiale utvikling, uten å interesse seg tilstrekkelig for de årsakene som skaper de sosiale problemer. Følgene er at en slik teknokratisk sosialpolitikk kommer til kort. Trass i den alminnelige velstandsutvikling trenger stadig flere mennesker sosial omsorg. Levealderen har økt, og urbaniseringen setter særlig de eldre utenfor familiens omsorg. Fysiske og psykiske skader følger i sporene til den ofte hensynsløse økonomiske konkurranse.

En sektorpreget sosialpolitikk vil aldri kunne endre på disse forhold, uansett hvor store økonomiske ressurser som settes inn.

Sosialpolitikken må derfor gjøres til noe annet og mer. Den må bygge på et utvidet helsebegrep. I samsvar med Verdens helseorganisasjons definisjon,må helsen betraktes som en tilstand av legemlig sjelelig og sosialt velvære, ikke bare frihet fra sykdom og skader.

Sosialpolitikken er derfor en del av all annen politikk. Den skal angripe årsaksforhold, og hjelpe til med å tilbakeføre de utelukkede til et meningsfylt samvær med andre mennesker. Prinsippene for sosialpolitikken må derfor være:

- Aktivt arbeid for å stabilisere og trygge tilværelsen for mennesket, som må forsvares mot skiftende og tilfeldige økonomiske konjunkturer.

- Sterkere innsats for å skape meningsfylte arbeidsplasser, og å fremme en livsrytme som er mer i samsvar med den enkeltes behov.

- Utbygging av et trygdesystem som gir høyest mulig grunntrygghet.

- Styrking av det offentlige helsevesen. Den verdifulle private hjelpeinnsats kan ikke erstatte det offentliges grunnleggende ansvar for all sosialpolitikk.

- Gjennomføre en funksjonsfordeling som sikrer at sosialpolitiske tiltak ikke blir avhengige av lokalsamfunns ulike økonomiske bæreevne.

DET INTERNASJONALE SAMFUNNET

Internasjonal politikk vil i tiden framover bli formet ut fra hensynet til følgende grunnleggende problemstillinger:

- Strukturkonflikten mellom de industrialiserte land og utviklingslandene.

- Konflikten mellom nasjonal selvstendighet og former for økonomisk / politisk integrasjon.

- Forholdet mellom grupper av land, organisert i politiske, økonomiske og militære blokker.

- Konflikten mellom den internasjonale ressursrovdrift og behovet for økologisk balanse.

Utviklingslandene og den industrialiserte verden

På samme måte som vi nasjonalt har en konflikt mellom utkant og sentrum, finnes det på det internasjonale plan et tilsvarende forhold mellom u-land og i-land. Dette er framfor alt en strukturkonflikt, men store variasjoner i livsform spiller også inn.

I-landene fungerer som verdens verksted, de har hånd om storparten av foredlingsvirksomheten, mens u-landene er avhengige av råvareeksport. Den verdiøkning som skapes ved foredling kommer bare i liten grad disse land tiI gode. Den hjelp som gis u-landene over offentlige budsjett står ikke i noe forhold tiI de ressurser som trekkes ut fra dem. Derfor må følgendeprinsipp være de sentrale i u-land-politikken:

- Norge bør - i samarbeid med andre land - arbeide for å endre det nåværende handels- og kapitalmønster i verdenssamfunnet.

- I samsvar med dette må det gis politisk og økonomisk støtte til tiltak som kan hjelpe u-landene til å vinne nasjonal kontroll over egne ressurser. Det må arbeides fram internasjonale støtteformer som er tilpasset en slik målsetting.

- Det må skapes en handelsstruktur som sikrer u-landene inngang på ferdigvaremarkedet, stabilisering av råvareprisene på et nivå som står i et rimelig forhold til den faktiske tilgang på ressurser, og en internasjonal kredittpolitikk som bedrer u-landenes kapitalsituasjon.

Disse prinsippene vil måtte bli altoverskyggende i arbeidet for å skape en mer balansert internasjonal struktur. Det vil være riktig å fortsette med støtte til u-land over de offentlige budsjettet. Men en slikstøtte må ikke trekke oppmerksomheten bort fra de mer grunnleggende forhold, og den må gis ut fra følgende prinsipielle vurderinger:

- Offentlig u-hjelpstøtte må søkes kanalisert til land med framskrittsvennlig styre, dvs. land der de politiske organer arbeider aktivt for sosial og økonomisk utjamning. I samsvar med landenes egne ønsker bør det også gis hjelp med sikte på å oppnå befolkningsregulering.

- Offentlig støtte må ikke gis til private tiltak som innebærer en fortsatt økonomisk utbytting av u-landene. Det private hjelpearbeid støttes. Kapitaleksport til u-landene bør gjøres til gjenstand for en politisk prøving av utviklingseffekten.

Nasjonal selvstendighet og økonomisk/politisk integrasjon

Den nasjonale frigjøringen er et hovedtrekk ved den internasjonale utvikling. Nasjonene må betraktes som naturlige fellesskap. Ved å ta vare på det nasjonale særpreget, skapes den nødvendige trygghet som er forutsetningen for et utvidet internasjonalt engasjement. Ved siden av interne konfliktforhold blir freden truet når det trekkes grenser mellom folk av samme nasjonalitet, og når familier skilles. Ofte vil krig ha sitt utgangspunkt i nasjoner som ikke blir respektert, ved at de utsettes for militær aggresjon eller økonomisk utbytting.

Den internasjonale utviklingen er også påvirket av sterke integrasjonstendenser. Særlig i vår del av verden har moderne teknologi og avanserte produksjonsmetoder ført landene nærmere sammen. Forvaltningen av de globale ressursene fører til at nasjonale tiltak får følger for andre land. Ikke minst de store konfliktsituasjonene nødvendiggjør et omfattende internasjonalt samarbeid.

Når det tas stilling til på den ene siden den nasjonale selvstendighet, og på den andre siden til integrasjonstendensene, må dette skje ut fra følgende forutsetninger:

- Internasjonalt samarbeid må ses som et samarbeid mellom selvstendige og nasjonale enheter. Selvstendighetsbegrepet er særlig knyttet til den nasjonale kontroll over ressursene. Like fullt må den nasjonale forvaltning skje under ansvar for den globale situasjon. Det må utformes forpliktende internasjonale avtaler som trekker opp rammer for ressursbruken.

- Det internasjonale samarbeidet må ha den nasjonale frihet som forutsetning. Dette gjelder såvel i forholdene i i-landene som i u-landene.

- Enhver integrasjon som fører til sentralisering, ressursrovdrift og maktkonsentrasjon må prinsipielt avvises som samarbeidsform. Internasjonalt samarbeid må bidra til å fremme folkestyret over landegrensene.

Forholdet mellom grupper av land

Verden er delt i politiske, økonomiske og militære grupper.

Den militære og våpentekniske utvikling nødvendiggjør fredelig sameksistens mellom disse. Men dette hindrer ikke stadige og mer avgrensede militærkonflikter flere steder i verden.

Så lenge store ressurser går til militærpolitiske formål, bidrar dette til å fryse fast den skjeve ressursfordelingen i verdenssamfunnet. Landene vil forsøke å sikre seg tilgang på stadig nye ressurser, noe som i seg selv er konfliktskapende. Det blir derfor en viktig oppgave for Norge å medvirke til

- en avspenning mellom maktblokkene, ved å erkjenne andre folks rett til selv å velge politisk og sosialt system. Ethvert folk må finne fram til sine egne løsninger.

- en avspenning gjennom samarbeid på stadig flere områder, slik at kontaktflaten blir gjort større.

- et nedrustningsarbeid som må prioriteres høyt og der tiltakene settes i verk på en slik måte at det ikke skapes utrygghet på noen av sidene.

- et arbeid for kollektive sikkerhetsordninger. Norges medlemskap i NATO er et uttrykk for denne sikkerhetspolitiske linje.

Internasjonal politikk i ressursperspektiv

Kampen om knappe ressurser er en hoveddrivkraft i landenes utenrikspolitikk. Men utenrikspolitikken må ikke bare oppfattes som forhold mellom stater. I et større perspektiv foregår det en kamp mellom politisk/økonomiske systemer kjennetegnet på den ene siden av rovdrift på ressursene gjennom ukoordinerte sektorplaner, sentralisering og maktkonsentrasjon og på den andre siden av behovet for lokal, nasjonal og internasjonal politisk kontroll over ressursene, desentralisering og planlegging i mindre enheter. Denne konflikten er grunnleggende i vår tid, og skillelinjene faller ikke sammen med delingen mellom grupper av land.

I vår del av verden spiller de multi-nasjonale konserner en stadig viktigere rolle. De ekspanderer over landegrensene, og truer nasjonalstatenes selvstendighet.

Prinsipielt kan denne utfordring møtes på to måter, ved at det satses på opprettelse av internasjonale styringsorganer og ved at den nasjonale ressurskontroll innen hvert land bygges ut.

Senterpartiet vil i denne sammenheng velge en handlingslinje som er i samsvar med desentraliseringstanken. Sentraliserte, overnasjonale beslutninger øker avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt, og de folkevalgte organer kan lett tape i kampen om innflytelsen. De multinasjonale konserner utgjør ikke bare forutsetningen for den politisk-økonomiske integrasjon, de vil også søke å lede utviklingen. Derfor vil det være en riktig politikk å desentralisere beslutningsmyndigheten, slik at det lokale ansvar økes. Dette skaper grunnlag for folkevalgt kontroll.

Det er en hovedoppgave å finne fram til internasjonale samarbeidsformer som kan møte de store utfordringer menneskeheten står framfor. Befolkningseksplosjonen og miljøforstyrrelsene peker seg herut. Arbeidet med disse brennende spørsmål må på det internasjonale området føres fram sammen med utvikling av folkestyre og nasjonal sjølråderett.

Menneskene i verdenssamfunnet

Det går en linje fra det enkelte mennesket, gjennom heim, lokalsamfunn og nasjon, til det store fellesskap: verdenssamfunnet. Bevisstheten om at vi tilhører en hel verden må stadig økes, vi må i større grad enn tidligere la hensynet til verdens samlede ressurser påvirke våre valg.

Ansvaret for verdenssamfunnet må komme til uttrykk i en politikk som bygger på forståelse av større sammenhenger, vilje til å la kortsiktige hensyn vike for de langsiktige og vilje til å vise solidaritet med de svake og undertrykte. Erkjennelsen av verdenssamfunnets nærhet må få følger for vår politikk på alle plan.

Menneskene må ha rotfeste i et lokalt miljø. Dette er også en forutsetning for utvikling av en bevissthet som omfatter hele verden. Bare når menneskene står på en trygg lokal og nasjonal grunn kan de gi verdifulle bidrag til verdenskulturen.

Denne oppfatningen av helhet vil bli bestemmende for Senterpartiets politikk.