NORGES VEI til fred, demokrati, nasjonal selvstendighet - TIL SOSIALISMEN

NORGES VEI

til fred, demokrati, nasjonal selvstendighet -

TIL SOSIALISMEN

*

Programerklæring fra

NORGES KOMMUNISTISKE PARTI

Norges Kommunistiske Parti legger med dette fram sin program-erklæring som ble vedtatt på partiets 8. ordinære landsmøte i dagene 20.-22. mars 1953.

Denne programerklæring formulerer de oppgaver og mål Norges Kommunistiske Parti kjemper for, slik de stilles av hele den økonomiske og politiske utvikling i våre dager.

Norges Kommunistiske Partis programerklæring viser klart at partiet ikke har noen særinteresser i forhold til de øvrige arbeiderklasse, den organiserte arbeiderbevegelse og hele det arbeidende folk. Denne programerklæring gir uttrykk for det overveldende folkeflertallets interesser.

Programerklæringen staker opp en ny vel for det norske folk. Den viser Norges vei til fred, nasjonal selvstendighet, demokrati og sosialisme.

Den moderne kapitalisme - et system for utplyndring, nasjonal ufrihet og krig

Storkapitalen i våre dagers Norge

I våre dagers Norge er det monopolkapitalismen som hersker i det økonomiske liv. Utviklingen av den kapitalistiske konkurranse førte og fører til at produksjonen og kapitalen konsentreres og sentraliseres i hendene på noen få mektige storkapitalister, truster, syndikater og karteller. Småproduksjonen og de mindre bedrifter trenges ut eller blir helt avhengig av storkapitalistene.

Bankvesenet konsentreres i noen få storbanker som disponerer over nesten alle kapitalisters og småprodusenters kapital. Bankkapitalen og industrikapitalen smelter sammen til finanskapital, og det oppstår en fåtallig gruppe av finanskapitalister som har hånd om produksjon, omsetning og pengevesen. Denne fåtallige gruppe storkapitalister er blitt den herskende kraft i landets økonomiske og politiske liv. Storkapitalistene har fullstendig lagt under seg næringslivets organisasjoner og bruker Arbeidsgiverforeningen, Rederforbundet, Industriforbundet, Libertas og andre sammenslutninger i sine egne interesser. Denne gruppe underlegger seg i stadig voksende grad det kapitalistiske statsapparat og utnytter det til sine særformål. De høyresosialistiske ledere har lettet dette blant annet ved at regjeringen har gitt storkapitalistene ledende posisjoner i alle slags råd og utvalg som utøver den såkalte statskontroll. Det er nettopp disse storkapitalistene som der har det avgjørende ord. Det er denne fåtallige gruppe storkapitalister som i virkeligheten bestemmer den kurs som følges i landets uten- og innenrikspolitikk.

Denne storkapitalistiske gruppe består av høyst 50 av landets rikeste familier, som eier og disponerer størsteparten av landets naturrikdommer og produksjonsutstyr og som direkte eller indirekte kontrollerer om lag 3/4 av landets produksjon og omsetning. De om lag 800 større bedrifter som er i hendene på denne gruppe, dekker 75 % av industriproduksjonen. Denne gruppe eier nesten hele handelsflåten, og hele hvalfangsten er i hendene på den. Gjennom 10 storbanker behersker den kreditten til næringslivet.

Denne gruppe er intimt forbundet med den utenlandske kapital som er trengt inn i norsk næringsliv. Den elektrometallurgiske industri eies nesten i sin helhet av amerikanske og andre utenlandske truster. Den elektrokjemiske og elektrotekniske industri er nesten helt på utenlandske hender. I olje- og fettindustrien er også den utenlandske innflytelse sterk. Bedrifter eller grupper av bedrifter har inngått avtaler med utenlandske kapitalistsammenslutninger om råstoffleveranser, produksjon og markeder og er dermed blitt innlemmet i og underordnet utenlandske og internasjonale truster og karteller. Også gjennom store lån som stat og kommune og private kapitalister har opptatt i utlandet, har den utenlandske kapital økt sin innflytelse i landet.

Etter den annen verdenskrig har den amerikanske monopolkapital særlig gjennom Marshall-planen fått den bestemmende innflytelse. Storkapitalistene i landets tungindustri har sammen med regjeringen underordnet en rekke av landets største private og offentlige bedrifter amerikanske trusters innflytelse og kontroll og gjort dem til underbruk av den amerikanske monopolkapitalisme. Mot leveranse av utstyr som disse truster har store profitter på, forpliktes bedriftene til å levere strategiske varer til A-paktens krigsmaskin.

Hundrevis av millioner kroner som er presset ut av skattebetalerne, har myndighetene bevilget til utvidelse og rasjonalisering av disse bedrifter, samtidig som de får store skattelettelser.

Den kapitalistiske utvikling har ført til en fullstendig endring i Norges sosiale struktur.

For hundre år siden var 2/3 av landets befolkning sysselsatt i og ernærte seg ved jordbruk. Før første verdenskrig var dette tall sunket til mindre enn halvparten av befolkningen. I 1930 var det mindre enn 1/3 og er nå mindre enn 1/4 av befolkningen. På den annen side har den kapitalistiske utvikling ført til at arbeiderklassen stadig er i tallmessig vekst. I de siste 30 år har 250 000 mennesker søkt seg over fra sysselsetting i jord- og skogbruk til industri, skipsfart og transport. Den kapitalistiske utvikling i fiskeriene og veksten i fiskeforedlingsindustrien trekker nye tusener fra fiskeridistriktene inn i lønnstakernes rekker. Lønnstakerne med familier utgjør flertallet av befolkningen. Særlig har industriarbeiderklassen økt tallmessig sterkt og er blitt samlet i større og større bedrifter, slik at om lag 3/4 av industriarbeiderne nå arbeider i store og mellomstore bedrifter.

Denne utvikling har imidlertid ikke foregått glatt og jevnt. Som i den øvrige kapitalistiske verden har den som følge av motsetningen mellom produktivkreftene og de kapitalistiske produksjonsforhold mellom den samfunnsmessige karakter av produksjonen og den private tilegnelse vært karakterisert av hyppige avbrekk, av voldsomme økonomiske kriser. I våre dager er den norske kapitalisme også underlagt kapitalismens almene krise, og nye økonomiske kriser med arbeidsløshet, nød og elendighet for folkets flertall står for døren.

Norge - et ledd i det imperialistiske verdenssystem

Norge er et lite kapitalistisk land, men det er likevel et ledd i det imperialistiske verdenssystem. Det lille mindretall av norske storkapitalister som deltar i jakten etter den høyest mulige profitt, er interessert i å holde oppe det imperialistiske verdenssystem. For å bevare sitt klasseherredømme og tilfredsstille sitt profittbegjær er de norske storkapitalister til enhver tid beredt til å gi seg inn under den imperialistiske stormakt som i øyeblikket synes å by dem de største fordeler. I håp om å kunne overleve sin krisetilstand ved å profittere på krig og krigsforberedelser har de gitt seg de amerikanske monopoler ivold. De oppgir landets suverenitet, forråder nasjonens interesser til fordel for sine egne snevre klasseinteresser og godtar den fremmede utsuging og utplyndring. Men i det lange løp vil denne utvei ikke bli noen redning.

Dette nasjonale forræderi har brakt Norge inn i et krigsforbund under den aggressive amerikanske imperialismes ledelse som kan trekke Norge inn i en krig mot Sovjetunionen og de folkedemokratiske land, eller i en krig mellom de imperialistiske stormakter som innbyrdes kjemper om verdensherredømmet. Følgen av dette kan bli den største katastrofe for Norge.

De norske storkapitalister som vil bevare det imperialistiske system, stiller seg fiendtlig til de folk som har befridd seg fra imperialismens åk, og de inntar en fiendtlig holdning til alle folk som kjemper for sin nasjonale frihet. De støtter de imperialistiske makters kolonikriger og går inn for å øke utplyndringen av kolonifolkene og for en menneskefiendtlig politikk for å redusere befolkningen i de såkalte tilbakeliggende og underutviklede land.

Mens arbeiderklassen er i stadig vekst og folkets flertall blir bytte for storkapitalens uutholdelige utplyndring, innsnevres den gruppe av borgerskapet som eier de avgjørende produksjonsmidler. Det samles uhyre rikdommer på noen få hender, mens folkets brede masser må leve i savn uten å kunne tilfredsstille sine behov. Kløften mellom det utbyttede flertall og det utbyttende mindretall blir større og større.

Målet for den kapitalistiske produksjon er ikke å tilfredsstille samfunnets materielle og kulturelle behov, men det er å oppnå profitt. Men den moderne monopolkapitalisme nøyer seg ikke med vanlig profitt.

Den krever maksimalprofitt. Den oppnår monopolkapitalen gjennom å utbytte, ruinere og utarme folkets flertall, gjennom å trellbinde og systematisk utplyndre folkene i andre land, især i tilbakeliggende land, og ved å organisere kriger og militarisere samfunnets økonomiske liv. Den moderne kapitalisme dømmer såleis for maksimalprofittens skyld menneskene til harde lidelser, fattigdom, arbeidsløshet og blodige kriger. Fri seg fra dette kan menneskene bare ved å erstatte de kapitalistiske produksjonsforhold med sosialistiske ved å overføre produksjonsmidlene i samfunnets eie, gjøre dem til hele folkets eiendom og dermed gjøre slutt på utbyttingssystemet. Selve den kapitalistiske utvikling har skapt de materielle forutsetninger for dette. Det er arbeiderklassens historiske oppgave i forbund med og i spissen for de andre lag av det arbeidende folk å bryte ned kapitalistklassens motstand mot denne omforming, omstyrte de kapitalistiske produksjonsforhold og erstatte dem med sosialistiske. Og da arbeiderklassen ikke kan erstatte en form for utbytting med en annen form, men vil gjøre slutt på all utbytting, smelter arbeiderklassens interesser sammen med folkeflertallets.

Kapitalismen ikke lenger det eneste system

Den tid er ugjenkallelig forbi da imperialismen var det eneste og altomfattende system for verdensøkonomien.

I våre dager er verden spaltet i to systemer - sosialismen og kapitalismen. En tredjedel av menneskeheten har allerede fridd seg fra imperialismens lenker og kastet av seg det imperialistiske åk.

I løpet av det siste halve århundre har to verdenskriger herjet menneskeheten. Disse kriger skyldtes ingen tilfeldighet. De var det uunngåelige resultat av hele den internasjonale økonomiske og politiske utvikling under den moderne monopolkapitalisme.

Den første verdenskrig oppsto som følge av at den ujevne utvikling av de kapitalistiske land hadde forstyrret likevekten mellom dem. Dette førte til en skjerping av motsetningene som tvang fram forsøk på en nyfordeling av den allerede oppdelte verden gjennom en krig. Men krigen fikk et annet resultat enn det imperialistene tilsiktet.

Krigen, som var et uttrykk for at kapitalismen hadde trådt inn i sin almene krise, skjerpet denne krisen og svekket verdenskapitalismen. Russland falt ut av det kapitalistiske verdenssystem, og imperialismens grunnvoller i koloniene og de avhengige land ble undergravd.

Oktoberrevolusjonens seier gjorde for alltid slutt på kapitalismens herredømme som det eneste og altomfattende system for verdensøkonomien. Verden ble spaltet i to systemer - sosialismen og kapitalismen.

Den annen verdenskrig ble født av kapitalismens almene krise og forberedt av hele den internasjonale imperialistiske reaksjons krefter. I håp om at det fascistiske Tyskland ville gå mot Sovjetunionen og tilintetgjøre, eller iallfall svekke den og undergrave dens innflytelse, hjalp USA og England Tyskland til å komme økonomisk på fote igjen etter den første verdenskrig og til å øke sin krigspotensial.

Men etter at krigen ble utløst i Østen av det militaristiske Japan og i Vesten av det fascistiske Hitler-Tyskland, rettet Hitler-Tyskland sine krefter i første rekke mot den engelsk-fransk-amerikanske blokk. De kapitalistiske lands kamp om markedene og ønsket om å slå konkurrentene viste seg i praksis å være sterkere enn motsetningene mellom kapitalismens og sosialismens leir. Hver av de to kapitalistiske koalisjoner som tørnet sammen under krigen, gjorde regning med å knuse motstanderen og tok sikte på å tilkjempe seg verdensherredømmet. I dette søkte de en utvei av krisen.

Før de fascistiske stater gikk til overfall på de andre land, hadde de imidlertid tilintetgjort de siste rester av de borgerlig-demokratiske friheter i sine egne land og opprettet et grusomt terrorregime. De trampet på prinsippet om de små lands suverenitet og frie utvikling og forkynte at de tilstrebet verdensherredømmet og ville utbre det fascistiske regime over hele verden. Derfor fikk den annen verdenskrig til forskjell fra den første verdenskrig - på tross av ønskene hos de regjerende kretser i England, Frankrike og USA - straks fra begynnelsen av karakteren av en antifascistisk frigjøringskrig. Da Sovjetunionen gjennom Hitler-Tysklands overfall kom med i krigen, ble denne antifascistiske frigjøringskarakteren styrket, idet Sovjetunionen satte seg som mål å forsvare sitt land og hjelpe folkene med å befri seg fra fascismen.

Sosialismen styrkes - kapitalismen svekkes

Krigen kullkastet alle beregninger til dem som sto bak den, og endte med uforutsette resultater for imperialistene.

Sovjetunionen ble hverken tilintetgjort eller alvorlig svekket. Tross de store tap av menneskeliv og de materielle ødeleggelser gikk den ut av krigen styrket innad og utad. Dens innflytelse og betydning økte. Samtidig falt en rekke stater, Kina og de andre folkedemokratiske land, ut av verdenskapitalismens system og dannet sammen med Sovjetunionen en mektig enhetlig fredens og demokratiets leir mot den aggressive, antidemokratiske imperialismens leir med USA i spissen.

Såleis ble kapitalismens alminnelige stilling ikke styrket, men tvert imot ytterligere svekket som følge av den annen verdenskrig, mens sosialismens og demokratiets krefter ble ytterligere styrket.

Dannelsen av de to motsatte leirer har på det økonomiske område ført til at det enhetlige, altomfattende verdensmarked er blitt spaltet i to parallelle verdensmarkeder, et marked for de land som står i den demokratiske fredsleir, og et marked for de land som står i den aggressive imperialistiske leir. Dette er det viktigste økonomiske resultat av den annen verdenskrig.

Utviklingen på disse to markeder følger to forskjellige linjer.

Da landene innenfor det demokratiske verdensmarked driver et samarbeid ut fra ønsket om å hjelpe hverandre og oppnå et alminnelig økonomisk oppsving, er der i disse landene en rask utvikling av det økonomiske liv, og dette demokratiske verdensmarked kjenner ingen avsetningskriser. Produksjonen har her som oppgave å tilfredsstille samfunnets, menneskenes, behov, og befolkningens kjøpekraft holder derfor tritt med den stadig økende produksjon.

Da drivfjæren på det imperialistiske verdensmarked er jakten etter maksimalprofitt, rives dette marked opp av de imperialistiske motsetninger, av konkurransekampen mellom landene, som gisper i kvelertaket av kapitalismens stadig mer dyptgående almene krise og de stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Her karakteriseres stillingen av at produksjonskapasiteten ikke kan utnyttes, av voksende avsetningskriser, av militarisering av næringslivet og en ensidig utvikling av de produksjonsgrener som arbeider for krigen.

Som følge av at området for den kapitalistiske utbytting og den imperialistiske undertrykkelse er blitt mye mindre og fortsatt skrumper inn, utdypes og skjerpes kapitalismens almene krise, og motsetningene i den imperialistiske verden drives til det ytterste.

De økonomiske vansker og tiltakende motsetninger i den imperialistiske verden skjerpes ytterligere ved en stigende ekspansjon fra den amerikanske imperialisme, som etter den annen verdenskrig er blitt den fremste imperialistiske makt og hensynsløst søker å opprette sitt økonomiske og politiske herredømme over de andre kapitalistiske land og gjøre dem til lydriker og kolonier.

Et nytt sentrum for reaksjon og aggresjon

Den imperialistiske lederklikk i USA har åpent satt kursen mot erobring av verdensherredømmet. Dette er hovedmålet for den aggressive amerikanske imperialisme. USA er såleis blitt et nytt sentrum for reaksjon og aggresjon, og fra dette sentrum utgår nå hovedtruselen mot folkenes fred, frihet og nasjonale uavhengighet.

Men verdensherredømmet kan den amerikanske imperialisme ikke oppnå med fredelige midler. Derfor besluttet den å forberede en ny krig. Og da Sovjetunionen er fredens mektigste vokter, retter den amerikanske imperialisme først og fremst sine krigsforberedelser og aggressive handlinger mot Sovjetunionen og de fredselskende folkedemokratiske land. Som et ledd i denne krigsforberedelse ble Atlanterhavspakten til. For å skjule dens virkelige aggressive mål og bedra folkene ble den fremstilt som en "forsvarsblokk av den vestlige verden" som angivelig blir truet av Sovjetunionen. Men stadig vanskeligere blir det å oprettholde myten om "den kommunistiske aggresjon". Millionmassene i den kapitalistiske verden kommer mer og mer til klarhet over den fare som truer dem gjennom imperialismens aggressive krigspolitikk, og øker motstanden mot krigspolitikken. Der har utviklet seg en verdensomfattende fredsbevegelse som omfatter flere hundre millioner mennesker fra forskjellige klasser og sosiale lag, og som kjemper for det demokratiske mål å oppnå internasjonal avspenning, bevare freden og hindre en ny verdenskrig.

Det er ikke sosialismen, men kapitalismen som skaper fare for krig. Den sosialistiske Sovjetunionen har fra sin første dag kjempet for freden. I dag samler den sosialistiske del av verden alle sine krefter for å videreføre sin fredelige oppbygging. De veldige resultater som der er nådd, ville vært umulige hvis disse land samtidig skulle sette sine krefter inn for opprustning med ny krig for øye.

Den sosialistiske del av verden trenger ingen krig og ønsker ingen krig. Den har ikke behov for kolonier eller innflytelsessfærer for å berike seg på andre folk og nasjoner. Da produksjonen der tjener folkets behov og den private profitt er avskaffet, har den heller ikke bruk for å erobre fremmede markeder. Den har alene bruk for handel på frie og like vilkår. En sosialistisk utenrikspolitikk kan ikke være annet enn fredspolitikk.

I kampen mot faren for ny krig er folkene i alle land interessert. Og under de nåværende forhold da der for første gang i historien er skapt en mektig sammensveiset leir av fredselskende stater, og da millioner av mennesker i den kapitalistiske verden har organisert seg til kamp for freden, blir det helt ut mulig å nå det mål de fredselskende krefter kjemper for, nemlig å bevare freden og avverge en ny krig.

Den borgerlig-sosialdemokratiske allianse

Da den annen verdenskrig var slutt og Norge befridd for de fremmede nazistiske undertrykkere, var det et samstemmig ønske hos det overveiende flertall av folket å finne en vei for Norge og dets gjenreising som kunne sikre landets selvstendighet, verne og utvide de demokratiske rettigheter og befeste vennskapet og samarbeidet med alle fredselskende land.

Disse politiske ønsker og mål ga det norske folk uttrykk for ved valgene i 1945, da det sikret så vel Stortinget som de fleste kommunestyrer et flertall av Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti, de to partier som i folkets øyne representerte arbeidsfolket.

Men de høyresosialistiske ledere som siden den tid har sittet med landets regjering, har i alle de viktigste spørsmål for land og folk sviktet de ønsker og mål som folket satte seg.

Under dekket av slagordet om å gjenreise landet sluttet de høyresosialistiske ledere en stadig mer omfattende allianse med borgerskapet hvis mål var å sikre kapitalismens makt i Norge.

I denne allianse ble storkapitalen stadig mer dominerende. Høyresosialistene som allerede forlengst hadde gått over på kapitalens standpunkt og bundet sin skjebne til kapitalismen, ble utøvere av storkapitalens vilje i etterkrigstidas Norge. Den amerikanske storkapitalen som hadde beriket seg uhyre på krigen, utnyttet den nød vårt land var kommet i, og med borgerskapets og høyresosialdemokratiets godkjenning tvang den igjennom Norges tilslutning til Marshallplanen. Denne plan tok sikte på å trellbinde vårt folk. I dens kjølvann fulgte den aggressive blokkdannelsen gjennom Atlanterhavs-pakten. Norge ble trukket inn i imperialistenes krigsforberedelser.

Følgene av den borgerlig-sosialdemokratiske politikk

Det norske borgerskap og de høyresosialistiske ledere oppga hovedprinsippet i Grunnloven om at Norge skal være et udelelig, selvstendig og uavhendelig rike. De stemplet prinsippet om Norges suverenitet som foreldet og kastet den nasjonale selvstendighets fane overbord. De sviktet folkets ønske om at Norge skal tjene fredens sak, søke vennskap og samarbeid med alle fredselskende stater, alle fredselskende krefter i verden. Det vennskap som hadde utviklet seg mellom Norges og Sovjetunionens folk ble undergravd med de skitneste midler. Norges militære styrker ble lagt under kommando av representanter for den amerikanske storkapital.Hele landets økonomi ble innstilt etter krigspolitikkens krav. En voldsom opprustning tok til, og vårt land ble gjort til oppmarsjområde for fremmede aggressive makter med den amerikanske imperialisme i spissen. Denne viktigste aggressive makt driver vårt land som deltaker i Atlanterhavspakten lenger og lenger i retning av den krig som USA's storkapital planlegger mot Sovjetunionen og de folkedemokratiske land for å erobre verdensherredømmet.

For å tvinge igjennom imperialistenes krigspolitikk og hindre folkets voksende motstand mot denne politikk har den borgerlig-sosialdemokratiske allianse gått til stadig mer omfattende angrep på de grunnleggende demokratiske rettigheter og folkets levestandard. Arbeidernes streikerett er i praksis blitt avskaffet, lønns- og arbeidsvilkårene bestemmes ikke lenger gjennom forhandlinger hvor arbeidernes vilje kommer til uttrykk, men gjennom diktat av det kapitalistiske statsapparat og de høyresosialistiske ledere i regjeringen og Landsorganisasjonen. Prisene på alle nødvendighetsartikler stiger, og reallønnen blir senket.8-timersdagen undergraves og blir mer og mer illusorisk. Realverdien av trygder og pensjoner synker. Bolignøden er blitt permanent. Skoleverk og folkeopplysning forfaller. Trykke- og talefriheten, forsamlings- og organisasjonsfriheten er truet. Politiske oppfatninger som strider imot den herskende krigs- og utplyndringspolitikk forfølges. Angivervirksomhet oppmuntres. Politisk spionasje organiseres under ledelse av det såkalte overvåkingspoliti. Rettssikkerheten settes ut av kraft. Regjeringen har gjennom "beredskapslovene" fått fullmakt til når den finner det formålstjenlig å erklære unntakstilstand og treffe tiltak i strid med gjeldende lov for med vold å slå ned folkets kamp for fred og demokrati, for brød og frihet. Dermed forberedes veien til et åpent reaksjonært diktatur.

Under disse forhold har den innen- og utenlandske kapital i Norge presset veldige summer ut av folket. Aldri har storkapitalen oppnådd en slik høy profitt som i årene etter krigen.

Såleis har den borgerlig-sosialdemokratiske allianse sveket alle løfter som ble gitt folket ved krigens slutt. Krigspolitikk istedenfor fredspolitikk, oppgivelse av landets suverenitet istedenfor nasjonal uavhengighet og selvstendighet, reaksjonære framstøt istedenfor utvidet demokrati,voksende utplyndring istedenfor bedre kår - det er hva den borgerlig-sosialdemokratiske allianse har brakt det norske folk.

De høyresosialistiske lederes rolle

Mens lederne for DNA og fagorganisasjonen tidligere stadig ga løfte om å føre kampen for et sosialistisk Norge og forespeilte at de ville gjennomføre sosialismen når de fikk flertall i Stortinget, erklærer de nå åpent at de tar avstand fra sosialismens grunnleggende ide - opphevelsen av privateiendomsretten til produksjonsmidlene og deres overføring til samfunnseie.

Opp mot sosialismen og klassekampen stiller de ideen om klassesamarbeidet mellom kapitalistene og arbeiderne, mellom utbytterne og de utbyttede, mellom undertrykkerne og de undertrykte. Til hjelp og støtte for kapitalismen fornekter de det som alltid har vært et bærende prinsipp i norsk arbeiderbevegelse, kampen for klassens interesser, den uopphørlige kamp for å verne arbeidsfolkets interesser og fremme dets krav, erobringen av den politiske makt i samfunnet for å nytte denne makt til å bygge opp et sosialistisk Norge.

For å skjule sitt forræderi mot sosialismen og det arbeidende folk har de skapt myten om "velferdsstaten" og "den demokratiske sosialisme" med angivelig "regulering av næringslivet". I virkeligheten tar denne politikk sikte på å garantere de store utenlandske og innenlandske monopolsammenslutninger deres kjempeprofitter, fremme kapitalkonsentrasjonen, omlegge det økonomiske liv til stadig mer omfattende krigsproduksjon og krigsøkonomi og lenke arbeiderbevegelsen, fram for alt fagorganisasjonen, til et nett av klassesamarbeidsorganer under kapitalistisk førerskap.

De høyresosialistiske lederne, spissene i DNA og fagorganisasjonen har i sitt samarbeid med den utenlandske og innenlandske kapitalisme hatt en ganske spesiell oppgave. Deres arbeid var det å hindre arbeidsfolkets motstand mot det rådende styre, hindre arbeiderklassens samling til klassekamp og hindre arbeidernes kampforbund med den øvrige del av arbeidsfolket.

I sin bestrebelse på å løse denne oppgave søker de høyresosialistiske ledere å skape en dyptgående splittelse i arbeiderklassen. Ved sin hets- og løgnpropaganda mot Sovjetunionen, mot folkedemokratiene, mot kolonifolkenes frihetskamp og mot de kommunistiske partier søker de å sette arbeider opp mot arbeider. De forsøker å isolere det kommunistiske parti fra arbeiderklassen for øvrig for derved å berøve den dens ledende sosialistiske kraft. De vil lamme og desorganisere fagbevegelsen ved å frata de fagorganiserte bestemmelsesretten over sin egen organisasjon. De vil splitte den felles front ved å sette industriens og landsbygdas arbeidsfolk opp mot hverandre. De søker ved trusler og korrupsjon å knekke kampånden og pågangsmotet blant både håndens og åndens arbeidere.

På den måten har de høyresosialistiske ledere blant sine tilhengere forvrengt sosialismens ide. De har søkt å svekke arbeiderklassens tro på sin egen kraft, søkt å frata den det sosialistiske perspektiv for klassekampen, og stiller alliansen med borgerskapet på kapitalismens grunn som mål for arbeiderklassen.

De høyresosialistiske ledere er derfor den beste og viktigste støtte for opprettholdelsen av kapitalismens makt i Norge, for å sikre gjennomføringen av de

uten- og innenlandske kapitalisters vilje, for å verne om kapitalismens økonomiske og politiske interesser.

De høyresosialistiske ledere har i tillegg til sin gamle rolle som tjener for det norske borgerskap forvandlet seg til et agentur for den amerikanske imperialismen. De utfører de mest skitne oppdrag for denne, enten det gjelder å utdanne instruktører til å presse opp arbeidernes ytelser for å øke kapitalistenes profitt, eller det gjelder å plyndre folket for millioner og atter millioner kroner til bygging av flybaser for amerikanerne eller til annen deltakelse i krigsforberedelsene.

Men denne utvikling støter på en stadig voksende motstand fra alle de lag, sosiale grupper og krefter i folket som blir rammet av denne politikk og som sammen utgjør folkeflertallet. Tiden er derfor inne til at arbeiderklassen frigjør seg fra de høyresosialistiske lederes grep, blir seg sin styrke bevisst og tar ledelsen av folkeflertallet til forsvar av folkets interesser i kampen for fred, nasjonal uavhengighet,

demokrati og bedre kår.

Folket kan verge freden, den nasjonale selvstendigheten og de demokratiske rettighetene

For fred og vennskap mellom alle folk

Norges Kommunistiske Parti kjemper for en varig fred og for at vårt land og folk med alle krefter skal bidra til å sikre og trygge freden.

Ved å godta Marshall-planen og Atlanterhavspakten er Norge blitt underordnet den amerikanske krigssammensvergelse. Opprustningen og militariseringen i landet legger beslag på stadig større verdier og har slukt milliarder av kroner, enorme mengder av varer og materialer og titall millioner dagsverk i arbeidskraft.

Den voksende overgang til krigsøkonomi i vårt land betyr for det norske folk senking av levestandarden, forringelse av de sosiale erobringer, beskjæring og avskaffelse av de demokratiske rettigheter og underkastelse under fremmede herrers åk.

Norges Kommunistiske Part vil derfor reise det norske folk til kamp mot opprustnings- og militariseringspolitikken, mot milliardrullingen til militærvesenet og mot dette militærvesens innordning under Atlantblokkens overkommando, mot opprettelsen av åpne eller fordekte militære baser for fremmede staters krigsmaskin og mot den økonomiske, politiske og ideologiske omstilling til krigsforberedelser og krig som følger av Atlantpakten.

Norges Kommunistiske Parti vender seg avgjort mot enhver politikk som bygger på det syn at det ikke er mulig å hindre krig. Partiet vender seg like avgjort mot det standpunkt at små land som Norge ingen innflytelse kan ha på spørsmålet krig og fred, men bare har å innrette seg etter stormaktenes vilje og ønske.

Norges Kommunistiske Parti står fast på det standpunkt at de to systemer i vår tid kan leve fredelig side om side så fremt alle stater gjensidig respekterer prinsippet om folkenes like rett, så fremt de respekterer hverandres grenser og ikke blander seg inn i hvert enkelt folks rett til å bestemme over sine indre anliggender.

Samfunnets omforming kan bare skje ved de indre endringer folket selv gjennomfører i samsvar med folkets eget behov. Påstanden om at kommunismen skal påtvinges gjennom aggresjon og erobring er bevisst usannhet.

Folkesamling for fred

Sikringen av freden er et livsbehov for alle folk og et hovedspørsmål for det kommunistiske parti. Kampen for dette mål er i samsvar med hele det norske folks interesser. Utviklingen av en folkesamling for fred er av avgjørende betydning for Norges framtid.

Norges Kommunistiske Parti vil derfor med alle krefter medvirke til en slik samling. Uansett meningsforskjell på andre områder er partiet beredt til å samarbeide med alle organisasjoner eller bevegelser som vil fred og nedrustning, og støtter ethvert initiativ til fremme av avspenning mellom folkene, for å stanse krigsmakernes planer.

Norges Kommunistiske Parti er klar over at en varig fred, den endelige avskaffelse av krig og krigsfare bare kan sikres ved å avskaffe kapitalismen overhodet. Men partiet rekker hendene til alle krefter som i hver given situasjon vil være med å kjempe mot den akutte krigsfare. En riktig organisering og samling av disse krefter vil bli sterk nok til å slå tilbake de kreftene som i dag ønsker og arbeider for krig.

Veien til fred

Kampen for å styrke og utvikle fredens krefter fører Norges Kommunistiske Parti etter følgende retningslinjer:

Krigspropaganda forbys ved lov.

Norge må frigjøre seg fra alle allianser og blokkdannelser som har aggressive mål.

Norge må tre ut av Atlantblokken fordi den er et ledd i den amerikanske imperialismes krigsforberedelser for å erobre verdensherredømmet, fordi den opphever Norges suverenitet, fordi den forvandler vårt land til et oppmarsjområde mot Sovjetunionen og de folkedemokratiske land og fører til katastrofe for vårt folk. Ved at Norge frir seg fra Atlantpakten og fremmede makters overherredømme skapes forutsetningen for at det kan bygges opp et norsk militært forsvar som kan være et vern og feste for landets selvstendighet og folkets rett til å rå i sitt eget land.

Norge må i FN kjempe for å gjenreise denne organisasjon som en nasjonenes forening til fremme av fred og vennskap mellom alle folk.

Norge må støtte det tyske folks krav om et enhetlig demokratisk Tyskland og vende seg mot enhver plan om å gjenreise den tyske militarisme.

Norge må støtte Asias og Afrikas folk i deres krav om nasjonal frihet og selvstendighet. I flukt med dette må Norge støtte den Kinesiske Folkerepublikks krav om medlemsskap i FN, motsette seg alle planer om å gjenreise den japanske militarisme, kjempe for at Frankrike, Storbritannia og USA skal gjøre slutt på sine kolonikriger og la Østens og Afrikas folk få leve i fred.

Norge må motsette seg alle restriksjoner og forbud som av USA er påtvunget den internasjonale handel, støtte alle bestrebelser på å utvikle handelen mellom øst og vest og selv systematisk arbeide for å styrke og bedre de vennskapelige forhold til våre naboland, ikke minst Sovjetunionen.

Norge må støtte det forslag som er reist om forbud mot atomvåpen og for alminnelig nedskjæring av alle lands rustninger.

Ut fra dette grunnsyn på Norges utenrikspolitikk kjemper Norges Kommunistiske Parti for å samle hele det norske folk i kravet om avslutning av en fredspakt mellom de fem stormakter som utgangspunkt for sikringen av en varig fred for alle folk.

For et fritt og selvstendig Norge

Norges Kommunistiske Parti kjemper for Norges fulle og uavkortede uavhengighet og selvstendighet og anerkjenner alle andre folks rett til full nasjonal frihet og selvstendighet.

Norges Kommunistiske Parti vender seg avgjort mot enhver politikk som hevder at prinsippet om de enkelte lands suverenitet er foreldet.

Anerkjennelsen av hvert lands hele og fulle suverenitet og like rett til å eksistere er grunnsteinen for demokratiet i det mellomfolkelige samarbeid. Når imperialistene ikke vil anerkjenne dette prinsipp, er årsaken den at imperialismen er antidemokratisk, at den over alt fører til skjerpet nasjonal undertrykkelse, til krenkelse av den nasjonale uavhengighet og selvstendighet. Imperialistene kan ikke leve uten å utbytte og undertrykke fremmede områder og folk. For den mest aggressive imperialismen i dag, den amerikanske imperialismen, står hvert lands selvstendighet i veien for dens kamp om verdensherredømmet.

Mot undergravingen av landets selvstendighet

Norges Kommunistiske Parti vender seg med hele sin styrke mot ethvert skritt som svekker eller undergraver landets selvstendighet og stempler det som et forræderi mot det norske folk.

Det av den tyske okkupasjonsmakt opprettede Reichskommissariat og Amerikas økonomiske og militære kontroll av Norge, er forskjellige i form, men ikke i sitt innhold.

Derfor er det i prinsippet ingen forskjell på de norske borgere som i krigsårene støttet og medvirket til opprettelsen av nazismens herredømme i landet, og de som medvirker til å opprette den amerikanske imperialismes herredømme i vårt land.

Det nasjonale forræderi kom under okkupasjonen til uttrykk i at norske borgere oppga Norges suverenitet og selvstendighet til fordel for en "høyere enhet", germanernes, d.v.s. Nazi-Tysklands verdensherredømme. Etterat denne ideologi er blitt håpløst kompromittert, har reaksjonen skapt seg en annen framgangslinje for å føre folkene bak lyset, nemlig kosmopolitismen, som hevder at suverene nasjonalstater er en meningsløshet.

Hermed legges det ideologiske grunnlaget for å ødelegge vårt nasjonale liv og tilpasse det den amerikanske imperialisme, den amerikanske storkapitalens planer om å erobre verdensherredømmet.

I og med en slik oppgivelse av Norge som nasjonal stat legges grunnlaget for oppløsningen av Norges århundregamle kultur og folkets nasjonale selvfølelse, og dermed svekkes dets nasjonale motstandsvilje overfor den grådige amerikanske imperialisme.

Hånd i hånd med den anti-nasjonale agitasjon for et "forent Europa", en "Verdensregjering" og et "Verdensparlament" driver borgerskapet en nasjonalistisk agitasjon, angivelig for å "beskytte fedrelandet". I virkeligheten er denne fanatiske nasjonalismen og kosmopolitismen to sider av samme sak.

Den norske kapitalistklasse og dens hjelpere, de sosialdemokratiske ledere, søker å skjule sitt nasjonale forræderi gjennom denne propaganda.

For kapitalistklassen er fedrelandet det område hvor den driver sin utbytting, hvor den presser fram sine fortjenester og profitt og hvor den sikrer seg retten for sitt lille mindretall til å være utbyttere og herskere over det store flertall av folket.

For det arbeidende folk er fedrelandet folket selv i byggende og skapende arbeid for å nytte landets verdier og naturherligheter til folkets beste, det er alt det som finnes av framskritt og kultur, av økonomiske, politiske og sosiale erobringer.

Historien har vist at kapitalistenes og folkets fedrelandsbegrep om og om igjen kommer i motsetning til hverandre. Av hensyn til sine klasseinteresser forråder kapitalistene folket, de forråder alt det som for det overveiende flertall står som begrepet fedreland.

Mens borgerskapet tidligere erklærte at det stilte forsvaret av Norges selvstendighet og frihet som sin fremste oppgave, utleverer det nå landet åpenlyst til dollarimperialistene. Den nasjonale uavhengighets og suverenitets fane har det kastet overbord.

Arbeiderklassen og den nasjonale selvstendighet

Mens borgerskapet og dets høyresosialistiske hjelpere i imperialistenes interesse har oppgitt prinsippet om Norges nasjonale suverenitet, holder i dag Norges Kommunistiske Parti den nasjonale frihets og selvstendighets fane høyt og organiserer kampen mot det nasjonale forræderi.

Erfaringene fra den annen verdenskrig har lært det norske folk at kommunistene kjemper i første rekke for forsvaret av Norges frihet og selvstendighet. Selve kjensgjerningene tilbakeviser derfor den borgerlige påstand at kommunistene ikke er gode nordmenn. - Kampen for nasjonal uavhengighet er uatskillelig fra kampen for fred, demokrati og sosialisme.

Forsvaret av Norges nasjonale suverenitet, folkets selvbestemmelsesrett og uinnskrenkede herredømme over landets militære styrker, landets territorium, landets råstoffer, kraftkilder og andre rikdommer, forsvaret av landets nasjonale kultur - retten til å bestemme i eget hus - er i dag av avgjørende betydning i arbeiderklassens kamp mot imperialismen, for et folkestyrt Norge.

Under den proletariske internasjonalismes fane må arbeiderklassen og dens parti føre denne kamp mot den borgerlige nasjonalismes nasjonalhat, rasefordommer og kosmopolitisme, utvikle et vennskapelig samarbeid mellom det norske folk og alle andre folk på frihetens og likeberettigelsens grunn og dermed trygge det norske folks framtid. En slik kamp vil være et ledd i den internasjonale arbeiderklasses kamp for sosialismens seier i hele verden.

Norges Kommunistiske Parti kjemper derfor for å skape en bred folkesamling under arbeiderklassens ledelse for Norges nasjonale uavhengighet, en folkesamling som vil være i stand til å rive Norge ut av dollarimperialismens kvelertak og sikre folkets rett til å bestemme i landet uten inngrep fra fremmede makter.

For folkets demokratiske rettigheter

Norges Kommunistiske Parti vil med hele sin kraft kjempe for forsvaret av det norske folks demokratiske rettigheter.

Borgerskapet var i sin første periode og under kampen mot det gamle feudalsamfunn forkjemperen for en rekke demokratiske rettigheter. I kapitalismens nåværende forfallsperiode er de demokratiske rettigheter en hindring for kapitalismens makt. Borgerskapet har derfor kastet de borgerlig-demokratiske rettigheters fane overbord og blitt de demokratiske rettigheters dødsfiende.

I Norge er arbeiderklassen og dens forbundsfeller det eneste sikre vern for demokratiet og friheten. Men de demokratiske rettigheter som arbeidsfolket har erobret gjennom 100 års kamp, er stadig truet av den innen- og utenlandske kapitalisme og reaksjon.

Det norske borgerskap og dets allierte, de sosialdemokratiske ledere, fører i dag en systematisk kamp for å beskjære folkets demokratiske rettigheter. Kampen føres gjennom lovverket og statsapparatet, ved alle slags former for økonomisk press og ved en uopphørlig propaganda for å ensrette folkeopinionen og slå ned enhver opposisjon mot det nåværende regime.

Da Norges Kommunistiske Parti stiller seg som mål å nå fram til det sosialistiske demokrati - demokrati for folket - kjemper partiet i dag for å sikre og utvide alle folkets demokratiske rettigheter.

Angrepene på de demokratiske rettigheter som i første rekke rettes mot det kommunistiske parti ogde revolusjonære arbeidere, rammer enhver som opponerer mot makthaverne, mot den uten- og innenlandske kapitals uinnskrenkede herredømme i landet. Jo dypere motsetningene i kapitalismen blir, jo sterkere klassekampen tilspisses, desto voldsommere blir kapitalistenes bestrebelser på å avskaffe folkets tilkjempede demokratiske rettigheter.

Folkets frihet og kapitalistenes "frihet"

Det norske borgerskap og dets hjelpere de sosialdemokratiske ledere, sier i dag at de stiller "friheten" opp som det høyeste prinsipp i samfunnet. Men den kapitalistiske frihet er ikke folkets frihet. Det kapitalistene legger i ordet frihet er først og fremst friheten for de få til å utbytte de mange, utbytte folket. Kapitalistenes "frihet" er de rike og mektiges frihet til å prisgi landet og folket, til fordel for seg og sin klasse. Det er frihet for makthaverne til å undertrykke arbeidsfolket og i "folkets navn" verne om sine interesser.

Folkets frihet - det er friheten til å leve i fred, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frykt og usikkerhet. For det arbeidende folk er de demokratiske rettigheter et redskap i kampen for bedre levevilkår, for et nytt og bedre samfunn.

Folkesamling for demokrati

Det norske borgerskap og dets allierte, de sosialdemokratiske ledere, påstår i sin kamp mot Norges Kommunistiske Parti at kommunistene i et sosialistisk Norge vil beskjære eller avskaffe de demokratiske rettigheter.

Norges Kommunistiske Parti stempler denne påstand som bevisst usannhet.

Et sosialistisk Norge vil gi frihet og virkelig demokrati for folket. Bare det lille mindretall kapitalistiske utbyttere, kupongklippere og spekulanter vil miste det som for dem er frihet, - frihet til å leve høyt på andre menneskers arbeid, frihet til å styrte det arbeidende folk ut i fattigdom og nød, i krig og undertrykkelse.

En bred folkesamling under arbeiderklassens ledelse vil være i stand til å slå tilbake den borgerlig-sosialdemokratiske allianses undergraving av de demokratiske rettigheter og i stand til å vinne fram i kampen for et utvidet demokrati.

Med folkeflertallet for demokratiet

Som et marxistisk parti hvis mål er å skape et sosialistisk Norge, kjemper derfor Norges Kommunistiske Parti for å samle folkeflertallet om følgende hovedoppgaver:

Kamp mot enhver beskjæring og ødeleggelse av de demokratiske rettigheter.

For en rettferdig valgordning som gir hver stemmeberettiget borger lik valgrett.

Vern om rettssikkerhet, pressefrihet og talefrihet, organisasjons- og streikerett.

Avskaffelse av beredskaps- og unntakslovene. Mot politiets politiske overvåking og spionasje.

Utbygging av folkets økonomiske, politiske og sosiale rettigheter.

For folkets hele og fulle demokratiske frihet i et sosialistisk samfunn.

Det norske folks vei til sosialismen

For et sosialistisk Norge

Sosialismen er det eneste samfunnssystem som endelig kan løse vårt lands problemer og gi det norske folk trygge og sikre kår, en varig fred og stadig bedre levevilkår.

Sosialismen betyr avskaffelse av det kapitalistiske profitt- og utbytningssystem, fordi en sosialistisk samfunnsordning opphever kapitalistklassens eiendomsrett til landets naturrikdommer, fabrikker og bedrifter, gruvene, bankene, handelsflåten, transportmidlene, de store skog- og landeiendommer.

Alle de naturrikdommer landet vårt er i besittelse av, og alle de rikdommer som er skaffet fram og bygd opp gjennom generasjoners slit og svette, men som nå er samlet i hendene på et lite mindretall, blir under sosialismen gjort til landets og folkets felleseie. Dermed legges grunnlaget for at all produksjon og økonomisk virksomhet organiseres med det formål å tilfredsstille folkets behov, i stedet for som nå under kapitalismen å tjene en liten fåtallig rikmannsklasses snevre og egoistiske profittinteresser.

Sosialismen betyr slutt på kriser og arbeidsløshet, på dyrtid, konkurser og tvangsauksjoner, da folkets evne til å skaffe seg de framstilte produkter alltid vil holde tritt med den stadig voksende produksjon. Sosialismen avskaffer faren for krig, idet den avskaffer dens årsak, nemlig de kapitalistiske og imperialistiske staters innbitte kamp om avsetningsmarkeder, råstoffkilder og deres streben etter å underordne seg andre folk og land for å utbytte og utsuge dem.

Kriser og kriger, dyrtid og arbeidsløshet har sin årsak i selve det kapitalistiske samfunns- og produksjonssystem og er en organisk del av systemet.

Innføring av sosialismens system skaper muligheten for at alt produktivt samfunnsnyttig arbeid, all produksjon organiseres etter en felles plan i samfunnsmålestokk. Denne plan—som utfolder seg uten spekulasjons- eller profitthensyn —har som mål å gjennomføre en systematisk høyning av folkets levestandard. Gjennom en slik planlegging av hele samfunnets økonomiske liv gir sosialismen frie utviklingsmuligheter for folkets skapende evner, og hvert enkelt menneskes initiativ, interesser og oppfinnsomhet får den frieste anledning til å utvikle seg og komme det arbeidende fellesskap til gode.

For en folkeregjering

Men folket kan ikke nå fram til sosialismen uten virkelig politisk makt, som må erobres fra det kapitalistiske mindretall og bæres oppe av folkets flertallunder arbeiderklassens førerskap. Bare en slik politisk makt vil bety frihet for folket, bare en slik makt kan gi folket virkelig demokrati.

Historien har vist at ikke i noe land skjer den sosialistiske omforming av samfunnet under ens vilkår eller i de samme former.

Det norske folks vei fram til sosialismen går gjennom opprettelsen av en folkeregjering på grunnlag av et Storting som virkelig representerer folket.

Men folket kan ikke opprette en slik folkemakt uten at alle lag av det arbeidende folk slutter seg sammen i en bred folkefront med arbeiderklassen som den ledende kraft. Denne folkefront må omfatte håndens og åndens arbeidere, småkårsfolket og mellomlagene i byene, fiskerne og de arbeidende bønder. Denne folkefront kan bare bygges opp på grunnlag av en samlet og enig arbeiderklasse, fordi arbeiderklassen er den klasse som er mest interessert i og best organisert til kampen for en ny samfunnsordning.

Men i dag står arbeiderklassen splittet som følge av de høyresosialistiske lederes politikk. For å føre igjennom en avgjørende endring i Norge må derfor enheten i arbeiderklassen tømres opp gjennom samarbeid og felles handling av alle grener av arbeiderbevegelsen. Den organiserte arbeiderklasse må reise hele det arbeidende folk og alle framskrittsvennlige befolkningslag for landets frihet og selvstendighet, for å fri landet ut av dollarimperialismens kvelertak, mot krigspolitikken og krigsforberedelsene, for folkets demokratiske rettigheter, for arbeidernes og småkårsfolkets daglige økonomiske interesser. Gjennom denne kamp tømres den enhet opp som vil gjøre slutt på de høyresosialistiske lederes innflytelse i arbeiderklassen, den handlingens enhet som vil sette arbeiderklassen i stand til å samle alle sine styrker og alle sine forbundsfeller til avgjørende kamp for å gi landets Storting en sammensetning som er i overensstemmelse med folkets vilje og opprette en folkeregjering.

Folkeregjeringens program

En slik folkeregjering vil bryte de utenlandske og innenlandske storkapitalisters makt gjennom en sosialistisk nasjonalisering av storindustrien, banker og forsikringsselskaper, skipsrederiene og de store jord- og skogeiendommer, som nå tilhører godseiere og aksjeselskaper. Den vil innføre planøkonomi etter sosialistiske prinsipper, noe som bare er mulig når de viktigste produksjonsmidlene er blitt samfunnseie. Den vil innføre statsmonopol på all utenrikshandel og søke vareutveksling med alle land som anerkjenner Norge som en fri likeberettiget partner i det mellomfolkelige samkvem, og som vil drive handel etter prinsippet om like rett og gjensidig fordel. Den vil bringe Norge ut av alle regionale pakter som har aggressive formål og som begrenser landets handlefrihet. Den vil stille seg side om side med alle krefter i verden som arbeider for en varig fred, for gjenreising av FN etter de prinsipper som er fastlagt i FN's charter. Den vil selv anerkjenne og kjempe for alle folks og nasjoners rett til selv å rå over sitt land og sin skjebne.

En slik folkeregjering vil gjøre slutt på "Libertas" og "Industria"-folkenes skjendige spill, avskaffe kapitalistenes herredømme over pressen og kringkastingen. Den vil gjennomføre en demokratisk valgreform, omskape statsadministrasjonen, de væpnede styrker og politiet, domstolene og rettsvesenet, så de blir demokratiske institusjoner som tjener folkets flertall.

Hele landets lovgivende og utøvende maktapparat vil bli innrettet slik at det stadig tjener folkeviljen og at hele folket blir trukket med i kontrollen og ledelsen på alle samfunnets felter.

Folkeregjeringens basis

En slik folkeregjering vil hente sin styrke fra og støtte seg på en enhetlig folkebevegelse med arbeiderklassen som ledende kraft og vil derfor være i stand til å bryte ned storkapitalistenes økonomiske og politiske makt.

Fagorganisasjonen, fisker- og småbrukerorganisasjonene og kooperasjonen vil under disse forhold spille en sentral rolle. Disse organisasjoner vil bli direkte med i ledelsen av de nasjonaliserte institusjoner og bedrifter, de vil ha avgjørende innflytelse over alle arbeids- og lønnsvilkår, og i planleggingen av all produksjon fra den enkelte fabrikk og oppover til de landsomfattende økonomiske planer. Denne veldige utvidelse av de faglige organisasjoners oppgaver vil kreve en reorganisering av deres virksomhet, hvor makten igjen går tilbake til rnedlemmene og alle avgjørelser treffes på grunnlag av prinsippet om medlemmenes selvbestemmelsesrett.

Investering for folket

Den sosialistiske nasjonalisering av landets viktigste produksjonsmidler og råstoffkilder, og vendingen til en fredspolitikk som fører til en radikal nedskjæring av militærutgiftene, vil stille veldige økonomiske reserver til det offentliges rådighet. Den sosialistiske omforming av landet vil skje samtidig med en storstilt utbygging av landets naturherligheter.

De frigjorte økonomiske verdier vil først og fremst bli satt inn på følgende områder:

En storstilet investering for å øke produksjonen og skape en utvidet industriell basis for å kunne dekke landets eget behov.

Boligspørsmålet vil bli løst ved å sikre gode og rimelige boliger til alle i by og bygd.

Veier og kommunikasjoner til lands og til vanns vil bli utbygd særlig med henblikk på å bedre forholdene i Nord-Norge og i kyststrøkene.

Økt utbygging av elektrisiteten etter en landsomfattende plan for å sikre folkets behov vil stå som en hovedoppgave.

En storstilet kapitalinvestering vil bli satt inn for å utvikle jordbruk og fiske. Jordbrukere som ikke nytter fast, leiet arbeidskraft skal ved lov sikres retten til jorden. Staten vil tre til med investeringsmidler som kan lette arbeidet og øke avkastingen. Store skog- og jordeiendommer vil bli stilt til rådighet for dem som mangler jord og skog. Omfattende maskinell nydyrking vil bli satt i gang til beste for de enkelte jordbrukere eller for jordbrukernes samvirketiltak. Samvirket vil bli utviklet.

Den sosialistiske omforming av jordbruk og fiske kan bare skje etter hvert som de produksjonsmessige og tekniske forutsetninger i disse næringer vokser fram. Sosialistisk omforming av fiskeri og jordbruk er et byggende arbeid som bare på helt frivillig basis kan gjennomføres av dem som selv arbeider i og lever av disse næringer, og hvor den tekniske utvikling og modernisering etter hvert overbeviser dem om at samvirke og stordrift gir dem bedre kår og lettere arbeid. I jordbruk såvel som i fiske vil derfor staten støtte og fremme de kooperative virksomheter og hjelpe til med at disse blir utvidet til nye områder.

En planmessig oppbygd industri for moderne maskineri vil skape forutsetninger for jordbrukernes egen omforming av jordbruket på samvirkebasis. Den planmessige høyning av hele folkets levestandard vil sikre jordbrukerne mot avsetningsvansker.

Fiskeriene vil bli utviklet ved å skaffe fiskerne moderne båter og redskaper, idet staten støtter samvirket blant fiskerne. Moderne fiskeriindustri vil bli reist hvor det er behov for det.

Sosial trygghet - kulturelt framskritt

En sosialistisk omforming av landet vil sikre alle landets borgere retten til arbeid, til utdannelse og til hvile og rekreasjon.

Dette forutsetter en vesentlig utvidelse og omforming av landets trygdevesen. Alt trygdevesen i landet vil bli forent til en enhet etter ensartede lovbestemmelser. Disse vil i sine hovedtrekk bygge på følgende:

Utgiftene med trygdene dekkes i sin helhet av staten og bedriftene uten utgifter for de trygdede. Alle arbeidende mennesker sikres lønn under sykdom og fri medisinsk behandling. Helseverket, herunder også alle leger, tannleger og medisinske institutter samles under det offentliges ledelse og finansieres av staten.

Den offentlige folkepensjonering utbygges slik at den sikrer gamle og uføre et trygt tilvære.

En sosialistisk omforming av samfunnet vil trenge en radikal ombygging av landets opplysnings- og skolevesen. Samfunnets behov for fagfolk på alle områder vil i et sosialistisk samfunn stadig øke. For å sikre dette behov og for å heve det almene kulturelle nivå vil en planmessig utvidelse av opplysnings- og skolevesen bli

gjennomført.

All utdannelse vil i et sosialistisk samfunn være gratis, ikke bare i den forstand at selve undervisningen og undervisningsmateriellet er fritt, men at staten investerer kapital for å kvalifisere arbeidskraft og bekoster den studerendes underhold i undervisningstiden. På denne måte vil ikke barnas og ungdommens private økonomiske forhold, men deres anlegg og arbeidslyst være bestemmende for deres utdannelse.

Religionsfriheten vil bli garantert og alle trosretninger bli respektert og stilt likt i forhold til staten.

Et sosialistisk samfunn garanterer alle landets arbeidende like rettigheter i arbeids- og samfunnslivet. Derfor gjennomføres over alt prinsippet om lik lønn for likt arbeid for menn og kvinner, ung og gammel. Kvinnen vil ikke bare i navnet, men også i gavnet bli likestilt med mannen på alle samfunnets områder.

Gjennomføringen av folkemaktens program

Storkapitalistene vil aldri frivillig og uten kamp gi fra seg makten og sine privilegier. De vil tvert imot yte aktiv motstand mot folkeregjeringens og det nye stortings beslutninger og gripe til sabotasje og vold.

Men den store brede folkefront under arbeiderklassens ledelse, fast forankret i bedriftene og på arbeidsplassene, vil ha styrke nok til å slå ring om folkets regjering og storting og slå tilbake ethvert forsøk på å gjenopprette den gamle ordning. Alle forsøk på å sabotere det program som blir vedtatt av folkets storting vil bli slått tilbake. På lovens og rettens grunn vil det norske folk gjennom sine offentlige myndigheter møte de krefter som ved sine handlinger stiller seg utenfor loven og gjør seg til forbrytere mot samfunnet.

For å sikre at folkemaktens program blir gjennomført vil menn og kvinner som lojalt og besluttsomt går inn for det, tre inn i alle avgjørende stillinger i administrasjonen, i de væpnede styrker, rettsvesenet og utenrikstjenesten istedenfor dem som støtter den gamle ordning.

Norges Kommunistiske Parti er sosialismens parti

Den makt som arbeidsfolket må skape for å erobre Norge for sosialismen, kan bare utvikles gjennom arbeid og kamp for arbeidsfolkets daglige krav.

Norges Kommunistiske Parti retter derfor en oppfordring til alle arbeidende menn og kvinner i landet vårt om å gå sammen i en felles front til forsvar av landets fred, til bedring av arbeidsfolkets kår og vern om frihet og demokrati.

Norges Kommunistiske Parti vil med all sin evne gå i brodden for denne kamp.

Kapitalistklassen og dens hjelpere, de sosialdemokratiske ledere, påstår i sitt korstog mot Norges Kommunistiske Parti at kommunistene spekulerer i folkets nød og vanskeligheter, at kommunistene har som mål å skape oppløsning og kaos i samfunnet.

Det er ikke kommunistene, men kapitalistene og det kapitalistiske system som skaper oppløsning og kaos i samfunnet. Det er ikke kommunistene, men kapitalistene som styrter det arbeidende folk ut i nød og fattigdom.

Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å kjempe mot kapitalismen, for bedring av folkets kår på alle områder. Det ser enhver erobring arbeidsfolket gjør, enhver forbedring det kan oppnå i sin kamp som et skritt framover.

Det er derfor partiets plikt å sette alle krefter inn for å delta i og organisere denne kamp, med det perspektiv av kampen i dag å utløse de krefter som i morgen skal vinne fram til sosialismen.

Norges Kommunistiske Parti samler i sine rekker alle de håndens og åndens arbeidere som vil være med i kampen for et sosialistisk Norge. Det er det eneste parti i landet som i dag kjemper under sosialismens fane og bygger på marxismen, den vitenskapelige sosialisme, slik denne er formet av Marx, Engels-Lenin og Stalin. Uten et slikt parti kan arbeidsfolket ikke vinne den endelige seier, og partiets og folkets skjebne er derfor uløselig knyttet sammen.

Norges Kommunistiske Parti vender seg derfor til hele det arbeidende norske folk med oppfordring om å støtte partiet og dets kamp, slutte opp om det kommunistiske parti og dermed bli med i kampen for et sosialistisk Norge. Særlig retter partiet denne oppfordring til de titusener kvinner og menn som gjennom årelangt iherdig og oppofrende arbeid i fagforeninger og bedriftsklubber, arbeiderparti-foreninger og AUF-lag, har vært med å skape og utvikle norsk arbeiderreising. Norges Kommunistiske Parti vet at disse titusener gikk med som aktive deltakere i arbeiderbevegelsen med det mål å føre kampen så vel for dagens krav som for et sosialistisk samfunn. Side om side med Norges Kommunistiske

Parti, med kommunistene ute på arbeidsplassene og i organisasjonene kan kampen for disse målene føres. Gjennom den blir arbeidsfolkets enhet og fellesskap til levende virkelighet.

Norges Kommunistiske Parti fører denne kamp hånd i hånd med alle fredens, frihetens og sosialismens krefter ute i verden og er det bånd som knytter det abeidende folk i Norge sammen med de kjempende arbeidere i de øvrige land.

I dette mektige fellesskap har Norge og den norske arbeiderklasse sin misjon. På vår front, i vårt land skal vi løse den oppgave å bringe sosialismen enda et skritt videre på veien til den endelige seier i hele verden.

Imperialismen, dens kjennetegn: I "Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium" fører Lenin i sin definisjon av imperialismen opp disse fem viktigste kjennetegn på den: 1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har nådd et så høyt utviklingstrinn at den skaper monopoler som spiller den avgjørende rolle i det økonomiske liv. 2. Bankkapitalens sammensmelting med industrikapitalen og skapelsen av et finansoligarki på basis av denne "finanskapital". 3. Kapitaleksporten får til forskjell fra vareeksporten særlig stor betydning. 4. Der oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger, som deler verden mellom seg. 5. Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet.

Kapitalismens almene krise, dens kjennetegn: Verden er splittet i to motsatte systemer: i den stadig mer råtnende og døende kapitalismes system, og i sosialismens system, som utvikler og utvider seg og blir stadig sterkere. Den imperialistiske verdenskrig og Oktoberrevolusjonens seier har rystet imperialismens grunnpilarer i de koloniale og halvkoloniale land - der er oppstått en nasjonal frigjøringsbevegelse i de koloniale og avhengige land. Under og etter den første verdenskrig vokste det opp en egen ung kapitalisme i de koloniale og avhengige land. Denne kapitalisme konkurrerer med hell med de gamle kapitalistiske land og skjerper og kompliserer kampen om avsetningsmarkedene. Kronisk underbelastning av bedriftene og forvandling av den industrielle reservearme til en stadig arbeidsløshetsarme.

Kapitalismens almene krise skjerper alle motsetningene i det borgerlige samfunn og påskynner dette samfunns undergang. Kapitalismens almene krise er den avsluttende etappe i det imperialistiske stadium av kapitalismen.