Landets framtid i folkets hånd. Fra program til virkelighet

Landets framtid i folkets hånd

Fra program til virkelighet

(Sekretær Ørnulf Egges tale i Kringkastingen, 30. september 1945)

Det program som vårt parti går til valg på den 8. oktober, er det enhetsprogram som de to arbeiderpartier nådde fram til i de samlingsforhandlinger som ble ført i sommer. Vårt parti står helt og fullt på dette programs grunnlag. Den politikk som er nedlagt i dette dokument, er fra vårt partis side senere utdypet i spesielle programmer for bøndene, for fiskerne, for kvinnene og for ungdommen. Grunntanken i disse dokumenter er nå sammenfattet i et opprop som vårt parti i dag sender ut til det norske folk. Det lyder slik:

N. K. P.s valgmanifest

Fem års nådeløs strid for frihet og menneskerett har brent slagget ut av det norske folket; lutret vender det nå sitt ansikt mot framtia. Fylt av en dyp erkjennelse, at det selv har gjennomgått en avgjørende forandring, dømmer det norske folk klarere enn noensinne om hva som skal forkastes og hva bør beholdes og utvikles av det gamle, og med herdet vilje tar det kampen opp for alt som fremmer frihet og sant menneskeverd.

Norges kommunistiske parti vil samle alle som eier denne erkjennelse og denne vilje til forent arbeid og kamp for disse høyeste framtidsmål, og ser muligheten for å nå dem i d e m o k r a t i e t, det hele og uhindrede folkestyre. N. K. P. vil derfor trygge det p o l i t i s k e demokrati, f u l l s t e n d i g g j ø r e det sosiale demokrati, vinne og utbygge det ø k o n o m i s k e demokrati.

Ut fra dette grunnsyn legger N. K. P. fram dette arbeidsprogrammet:

Næringslivet

Vitenskap og forskning i folkets tjeneste. Inngående gransking og kartlegging av Norges naturrikdommer. På grunnlag av denne forsking iverksettes den høyest mulige og best ordnede utnytting av naturrikdommene etter en femårsplan som tar sikte på nyreising og modernisering av norsk industri og bergverksdrift, mekanisering og rasjonalisering av jordbruk og fiske, mest mulig på kooperativ basis og ved effektiv kapitaltilføring til driften. I sammenheng med dette, nasjonalisering av kraftverkene, av monopolbedrifter og nøkkelindustrier, av bank- og forsikringsvesen. Samfunnsmessig kontroll med import og eksport. Statens kontroll med skipsfarten opprettholdes for å sikre landets forsyninger og en gunstig handelsbalanse. Norges økonomiske selvstendighet trygges gjennom utbygging og skjerping av konsesjonslovgivingen. Iherdig arbeid for i alle næringsgrener å utnytte råstoffene på beste måte, ved å framstille kvalitetsvarer, ved utbygging av samvirke og ved effektiv kontroll gjennom produksjonsnemnder.

Samfunnslivet

Gjennomføring i praksis av de demokratiske menneskerettigheter: Rett til arbeid og fritid. Rett til utdannelse. Religions- og samvittighetsfrihet. Ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlings- og møtefrihet. Rett til sammenslutninger i faglige, politiske, idretts- og kulturorganisasjoner. Demonstrasjons- og streikerett. Den enkelte borgers personlige ukrenkelighet.

Rask og effektiv sosial boligbygging i byer og bygder med statens og kommunenes støtte. Elektrifisering av hjemmene.

Kraftig arbeid med utbyggingen av landets kommunikasjoner.

Elektrifisering av jernbanene.

Kvinnens hele og fulle likestilling i samfunnslivet. Like lønn for kvinner og menn for samme arbeid. Opprettelse av sosiale institusjoner som letter kvinnens arbeid i hjemmet, såsom kommune- og statsdrevne barnekrybber og -hager med utlærte ledere, fellesvaskerier, billige spisesteder på kooperativ basis etc.

En helt utbygd folketrygd.

Et effektivt forsvar skapes etter absolutt demokratiske prinsipper.

Framstegsvennlig kultur- og skolepolitikk.

All ungdom, uansett økonomisk stilling, sikres utdanning og opplæring i samsvar med evner og anlegg. Ungdommen styrkes og herdes fysisk og åndelig. Øket støtte fra staten og kommunene til ungdommens sjølstyrte idretts- og kulturorganisasjoner.

Utenrikspolitikken

Hovedoppgaven må være å sikre freden. Utvikle det økonomiske og kulturelle samarbeid med Sovjet-Unionen, samtidig med at Norge opprettholder og best mulig utbygger sine forbindelser mot vest.

Sammen med alle fredselskende land og alle positive krefter må vårt land aktivt delta i oppbyggingen av De forente nasjoners organisasjon.

Gjenoppbyggingen

Rask og etter moderne prinsipper gjennomført oppbygging av de krigsherjede byer og landsdeler; i første rekke de ødelagte strøk i Nord-Norge, ved effektiv støtte av staten og hele folket, f. eks. ved et nasjonalt folkelån.

Inndraging av landssvikernes eiendom, bedrifter og gårdsbruk. For å påskynne gjenoppbyggingen innføres en særskilt krigsskadeavgift på formuer til dekking av krigsskade og velferdstap, progressiv beskatning av all formuesstigning under krigen som ikke blir ramt av inndragingen, verdaukskatt på fast eiendom.

Gjenreising av deres økonomi som har lidt under krigen og okkupasjonen. Æreslønn til krigens offer. Økonomisk erstatning til alle dem som har vært fengslet eller trakassert av tyskerne.

Norges kommunistiske parti vil kjempe for gjennomføringen av denne demokratiske folkepolitikken i samarbeid med alle sanne demokratiske krefter i folket.

Fram for et virkelig politisk, sosialt og økonomisk demokrati!

Den politikk som her kommer til uttrykk ble første gang utformet i en uttalelse fra sentralkomiteen 1. juni 1944 her hjemme.—Altså et år før krigens slutt. Her ble det tatt standpunkt til proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse og til regjeringens erklæring av 19. mai 1944. I vår uttalelse heter det:

"Den ledende tanke i politikken under etterkrigstia i vårt land må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes løsningen av denne oppgave i politikken."

Den 19. juni i år ble det holdt et møte i Stortinget av de politiske partiene for å drøfte dannelsen av den nye regjering, hvor vårt parti ble representert av statsrådene Strand Johansen og Kirsten Hansteen. Her ble det fellesprogram som var laget av de øvrige partier, også tiltrådt av oss som regjeringsplattform. Furubotn framhevet imidlertid på dette møtet "at hovedsvakheten ved avtalen var at den manglet en klar formulering av hovedlinjen for landets økonomiske politikk. Vi er av den oppfatning at hovedlinjen i landets økonomiske politikk må være å utvikle landets produktivkrefter i samsvar med en produksjonsteknikk som moderne vitenskap har gjort mulig."

Det som mer enn noe annet karakteriserer det valg vi nå står foran, er at alle politiske partier denne gang trer fram med programmer som inneholder mange positive saker. Det avgjørende spørsmål er derfor ikke selve programmet, med v i l j e n til å gjennomføre den politikk som gir uttrykk for folkets behov i den tid vi nå går i møte.- Det som prinsipielt atskiller Norges kommunistiske parti fra andre partier, er nettopp det forhold at vi gjør spørsmålet om gjennomføringen av politikken til hovedspørsmålet. Når vi i dag kan hevde dette, er det på bakgrunn av vår politikk og vårt arbeid under krigen. I kampen mot okkupasjonsmakten var det for oss det vesentligste å gi viljen til innsats konkrete og praktiske uttrykk gjennom utføringen av sabotasjen, trykking av avisene, konspirativt betryggende distribuering av dem, transportapparater som ikke ble tatt osv.

De resultater som vi nådde her, gir bekreftelse på at vårt parti har evnen og også viljen til å gjennomføre den politikk som tjener det norske folks interesser.

Våre mindre gode venner i politikken: Hambro, Tranmæl o. a. er nå før valget blitt særlig flittige til å sitere "Arbeideren" i tiden fra 9. april 1940 og den første tiden framover. Vi har ikke opptatt noen polemikk og kommer heller ikke til å gjøre det. Når det gjelder de feil og svakheter som vi kommunister har lagt for dagen i dagene omkring 9. april og seinere, er vi interessert i at folket i den anledning setter søkelyset på oss. Norges kommunistiske parti vil holde sitt ordinære landsmøte i begynnelsen av 1946. Her blir det en vesentlig oppgave å behandle politikken under okkupasjonstiden og også de svakheter som vi kommunister har lagt for dagen.

Umiddelbart etterat de militære operasjoner var opphørt i 1940 og regjeringen hadde forlatt landet, stilte Furubotn et perspektiv for utviklingen under krigen, hvor oppgaven måtte bli å organisere det norske folket for en væpnet oppstand. Det er denne tanke som forberedes i vedtaket av 21. juli 1940 på et møte i Bergen. Her heter

det:

"E i n t a n k e har bundet oss saman, e i n v i l j e har me alle hatt: Landet vårt må atter verta fritt, utan fridom er livet ikkje verd å leva. Til strid mot dei myrkjemaktene som vil knusa det nasjonale sjølstendet vårt, som vil binda folket i slavekår, og rydja ut dei rettar som me gjenom mange tunge stridar hadde nådd fram til! Til strid mot dei som vil gjera livsvilkåra vanskelegare for oss, fordi dei sjølv vil ha det betre enn det ærlege arbeide deira gjev dei rett til! Tru oss: Grunntonen på dette møtet var den djupe kjærleik til hus og heim - og det som samanlagt er fedrelandet. Hjelp til å gjer det fritt att!"

Likeledes kom denne motstandslinjen klart til uttrykk på et felles fagforeningsstyremøte i Bergen søndag den 6. oktober 1940. Det var den eneste arbeiderforsamling som den gang tok et klart standpunkt punkt i dette spørsmålet. Møtet uttalte:

"Møtet vender seg mot ethvert inngrep eller pålegg overfor fagorganisasjonen og dens tillitsmenn som har til formål eller fører tilat fagorganisasjonen hindres i sitt rettmessige arbeid for å ivareta medlemmenes og det norske folks økonomiske og sosiale interesser."

Videre kom det samme politiske synet klart til uttrykk i Furubotns brev til statsminister Nygaardsvold av 20. oktober 1941. Her heter det blant annet:

"Når vi står overfor en slik motstander som Hitler, som ikke har hemninger av ideologisk art i sin krigspolitikk, må det være innlysende at vi i vår krigspolitikk ikke må vike tilbake for å slå denne historiens største barbar med hans egen ideologiske hemningsløshet, slå ham med hans egen hensynsløshet, slå ham med hans egne metoder og våpen."

Og på slutten av brevet sier han:

"Hele det norske folk venter på at landets lovlige regjering med deg og Norges konge i spissen atter en gang lar budstikken gå fra grend til grend om kamp og krig for Norges nasjonale frihet og sjølstende."

Den 31. desember 1941 ble denne politiske linje enstemmig vedtatt i et utvidet sentralkomitemøte hvor Furubotn ble valgt til politisk leder for partiet. I et vedtak sies det:

"Sentralkomiteen fastslår at grunntanken i alt vårt arbeid må være å skapee nvilje, bare e n vilje i det norske folk, en virkelig e n h e t l i g nasjonal folkevilje, en virkelig heltemodig krigsvilje, så hardfør, sterk og stålsatt at virkningen av enhver Hitler-terror vendes mot sitt eget opphav, at Norge seirer i sin store rettferdige

ridomskrig."

Umiddelbart etter dette møtet vendte partiet seg til Det norske arbeiderparti med forslag om enhet i kampen for Norges frigjøring med det resultat at det ble inngått en avtale hvor det bl. a. heter:

"Krigen i dag gjelder ikke et sosialistisk Norge, men et nasjonalt, fritt og sjølstendig Norge, hvor folket selv bestemmer sin utvikling og selv bestemmer landets styresett.

Etter den vaklende og feilaktige politikk som preget alle kretser i vårt land i tiden etter 9. april 1940, var det denne politiske linje, her belyst ved en rekke eksempler, som virket fullstendig befriende i sitt riktige opplegg. Med denne politikk som sitt grunnlag skjedde en konsolidering av aktive krefter i folket. Det oppsto et nytt parti sammensatt av folk fra fagbevegelsen, Det norske arbeiderparti, Arbeidernes Ungdomsfylking, fra idrettsbevegelsen og fra intellektuelle kretser. Sammen med de gamle kommunister skaptes den organisasjon som stilte seg som oppgave å omsette denne aktive krigspolitikk i praksis. For oss som kom til partiet på grunnlag av dets aktive politikk, virker den etterkrigspolitikk partiet har lagt opp, like befriende som krigspolitikken gjorde, og jeg vet at for de tusener som etter krigen er kommet til vårt parti, er det en ting som fram for noe annet gir dem tiltro til partiet: Det er at Norges kommunistiske parti vil gå i brodden for at den brede demokratiske reisningslinjen i politikken skal gjennomføres.

I norsk politikk i dag merker man en tydelig tendens til å gli tilbake til gamle forhold og tankebaner. Vi merker det under diskusjonen om landssvikerne. Vi merker det i den tendensen til byråkratisme som gjør seg gjeldende i vårt offentlige liv, og vi merker det i tregheten i spørsmålet om gjenreisningen.

Etter den krig som vi har gjennomlevd, må vi imidlertid gå løs på vanskene med langt større aktivitet. De aktive skapende krefter i folket må slippes til gjennom sine demokratiske organisasjoner. Bøndene, fiskerne, arbeiderne, de små og middelstore næringsdrivende, de intellektuelle, kvinnene og ungdommen, alle må de gjennom sine organisasjoner medvirke til å gi demokratiet det liv og den kraft som er forutsetningen for demokratiets vekst. Uredde må de ta standpunkt for en utviklingslinje som kan løse de store spørsmål for vårt folk i dag.

Vi som under og etter krigen er kommet til Det kommunistiske parti fra fagbevegelsen, Det norske arbeiderparti og Ungdomsfylkingen er ikke blitt skuffet over Det kommunistiske parti slik det er i dag. Først nå føler vi at vi er kommet til det parti som har bruk for våre evner, et parti hvor vi kan være med og utføre et skapende arbeid i folkets interesse.

Jeg gjentar: 5 års nådeløs strid for frihet og menneskerett har brent slagget ut av det norske folket. Lutret vender det nå sitt ansikt mot framtia. Fylt av en dyp erkjennelse at det selv har gjennomgått en avgjørende forandring, dømmer det norske folk klarere enn noensinne om hva som skal forkastes og hva bør beholdes og utvikles av det gamle, og med herdet vilje tar det kampen opp for alt som fremmer frihet og sant menneskeverd.

Landets frarntid i folkets hånd!