NY TENKNING FOR EN NY TID

NY TENKNING

FOR EN NY TID

PRINSIPPROGRAM

for

NORGES

KOMMUNISTISKE

PARTI

Prinsipprogram for Norges Kommunistiske Parti, vedtatt på NKPs 19. landsmøte, 24.-26. april 1987.

Oslo, november 1988.

Et forord til leseren

Det programmet du her holder i hendene dreier seg først og fremst om Norges veg til sosialismen og kommunismen.

Det forklarer hva slag samfunn vi har i Norge i dag, hvilke motsetninger som råder i dette samfunnet og hvilken strategi som må følges hvis arbeiderklassen og folkets flertall skal kunne bygge opp sitt eget samfunnssystem.

Programmet viser at sosialisme, frihet og demokrati er begreper som hører nøye sammen, og forteller om de hovedprinsippene som et sosialistisk Norge må bygge på.

Programmet innledes med en gjennomgang av det kommunistiske partiets grunnsyn og avsluttes med en mer konkret plassering av partiet i norsk arbeiderbevegelse og i den internasjonale klassekamp. Programmet viser hva slags solidaritetsprinsipper Norges Kommunistiske Parti bygger på.

NKP er et parti som både er patriotisk og internasjonalistisk. Derfor er det naturlig at partiets prinsipprogram i sin analyse av verden, stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål: behovet for ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik at vi kan verne livet på vår klode, hindre en ny krig og sikre fred og samarbeid mellom folkene.

Atomalderen krever en ny måte å tenke på. Vårt nye prinsipprogram er et bidrag i denne retningen.

Vi håper at du får utbytte av å lese og sette deg inn i programmet. Vi håper at det vil gi deg en bedre innsikt i hva NKP mener. Og vi håper at det vil bidra til aktiv deltakelse i kampen for varig fred og et nytt og bedre samfunn. Si oss din mening om programmet.

Lykke til med lesingen!

Kommunistenes grunnsyn

Det teoretiske grunnlaget for vårt parti er den vitenskapelige sosialismen.

Den vitenskapelige sosialismen kalles også marxismen-leninismen. Den er en levende lære i stadig utvikling, og ingen samling av dogmer. Den er en veiledning til handling i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjon og på forholdene i det enkelte land.

Klassekampen som drivkraft

Bruken av redskaper, arbeidet og utviklingen av stadig mer fullkomne produksjonsmidler bestemmer menneskets arbeid og samfunnets utvikling. Produksjonsmidlene og menneskets arbeid utgjør samfunnets produktivkrefter. Utviklingen av produktivkreftene er det mest revolusjonerende element i samfunnsutviklingen. Denne prosessen pågår stadig - fra lavere til høyere produksjonsmåter, fra umoderne til nye produksjons- og eiendomsforhold.

Den vitenskapelige sosialismen viser oss klassekampens rolle som drivkraft i utviklingen. Framfor alt klargjør den arbeiderklassens rolle og historiske oppgave.

Den vitenskapelige sosialismen viser at klassesamfunnet oppsto på et bestemt trinn i historien da et fåtall tilegnet seg produksjonsmidlene.

Den viser at all historie er en historie om klassekamp. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved en lovmessig prosess. En ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon - fredelig eller ikke-fredelig.

Den vitenskapelige sosialismen viser at det kapitalistiske samfunn er det siste av alle klassesamfunn i historien. Det vil bli avløst av sosialismen, som er første trinn i utviklingen fram mot det klasseløse, kommunistiske samfunnet.

Menneskehetens historie kjenner tre hovedtyper av samfunn som bygger på at et fåtall en liten herskende klasse - utbytter og undertrykker det store flertall. Disse samfunnssystemene er: slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske

samfunnet.

En levende lære

Vår teori studerer verden slik den i virkeligheten er. Å studere verden er først og fremst å studere hvilke lover som styrer utviklingen og hvilke krefter som er virksomme i denne prosessen.

Vår filosofi er materialistisk og dialektisk. Vi avviser alle forestillinger om det overnaturlige. Det finnes ingen ting som ikke kan erkjennes, men det finnes ting som ennå ikke er erkjent. Vi avviser alle statiske, evige syn på virkeligheten. Vi ser endring og ikke stillstand som det fundamentale. Alt er i bevegelse.

Vår teori går imot alle oppfatninger som betrakter historien som en samling tilfeldige begivenheter, en serie bedrifter utført av store menn. Historien kan ikke betraktes som en mekanisk refleks av biologiske lover eller som en forutbestemt skjebne.

Marxismen avdekker de allmenne lovene som gjelder for naturen, samfunnet og tenkningen.

Den er en revolusjonær teori om menneskehetens frigjøring. Som teoretisk instrument, som metode og ideologi, er den ikke til å komme utenom for en arbeiderklasse som vil erobre den politiske makt. Den viser at arbeiderklassen, gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag, frigjør både seg selv og hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp.

Vår teori viser hvordan arbeiderklassen må føre kampen for å nå fram til sitt historiske mål. Den setter arbeiderklassen i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk. Den viser at arbeiderklassen bare kan nå sin fulle frigjøring i samarbeid med det store flertall av folket og dersom den står under ledelse av et parti som bygger på den vitenskapelige sosialismen.

Den vitenskapelige sosialismens lover er bekreftet av historiens erfaringer - i motsetning til utopiske og virkelighetsfjerne oppfatninger som har lidd nederlag.

Vår teori, lik enhver sann vitenskap, utvikler seg gjennom analyser av nye fenomener, gjennom oppsamling av erfaringer og kunnskap. Dens metode, den materialistiske dialektikken, krever at alle fenomener blir studert i sine konkrete former, i sine motsetninger, i sin fulle sammenheng, og som ledd i en endringsprosess.

Derfor er vår teori i mot dogmatismen, som proklamerer «evige sannheter». Vårt grunnsyn krever konstant og kritisk overprøving av teoriens forhold til virkeligheten, som er i stadig forandring. Den er en levende teori i stadig utvikling.

Vår teori studerer og forklarer verden for å forandre den til noe bedre. Den er en vitenskap i hele menneskehetens tjeneste. Den er humanistisk i sitt vesen. Den er et kompass og et redskap i vår tids frigjøringskamp for å befri menneskene fra de lenker som utbytting, undertrykkelse og krig har lagt dem i.

Vår historiske epoke

Kapitalismen er det siste utbyttersamfunn i historien. Det var en gang en revolusjonerende kraft og åpnet nye veier for menneskehetens herredømme over naturen. Det har drevet vitenskapen og teknikken framover med stormskritt. Denne egenskapen har kapitalismen ennå beholdt på enkelte, begrensede felter, men systemet mangler helt evnen til å løse vår tids grunnleggende problemer.

Kapitalismen har mer og mer blitt et hinder for framsteget. De mest aggressive og ytterliggående kreftene i systemet er i atomalderen blitt en trussel mot menneskehetens eksistens. Under disse nye vilkår krever dette nye standpunkter, en ny tenkning når det gjelder krig og fred.

Kapitalismens herskende klasse vil bli avløst som herskende klasse av den sosiale hovedkraft som har objektive interesser av å avskaffe kapitalismen, nemlig arbeiderklassen. Det er denne klassens vitenskapelige lære, dens organisering som klasse og kamp som klasse, sammen med sine forbundsfeller, som gjør dette mulig. Vår historiske epoke er overgangen fra kapitalismen til sosialismen og kommunismen.

I. Freden - det viktigste av alt

Med den vitenskapelig-tekniske revolusjon,særlig på våpenteknologiens område, vil overgangen fra kapitalismen til sosialismen i vår tid ha som grunnforutsetning at verdensfreden sikres. En ny verdenskrig vil gjøre enhver tanke på videre utvikling fra kapitalisme til sosialisme umulig.

Menneskeheten er i dag stilt overfor to muligheter: Enten å bruke det vitenskapelig-tekniske framsteget til materiell, sosial og åndelig framgang for alle, eller til å ødelegge vår jord. Aldri før har mulighetene for menneskeheten vært så store som nå. Men heller aldri har menneskeheten vært så truet.

Norges Kommunistiske Parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnede i forhold til alle andre spørsmål i vår tid.

Det er viktig å skaffe seg innsikt i årsakene til krig, hvordan spørsmålet står i dag og hva dette krever av oss alle.

Krigens grunnleggende årsaker

Både den første og den andre verdenskrigen, og opprustningen og forberedelsen av en tredje, har de samme grunnleggende årsaker: imperialismens og monopolkapitalens grenseløse hunger etter profitt.

Ved alvorlige økonomiske eller sosiale og politiske kriser i kapitalismen skjerpes krigsfaren. Kapitalismens onde sirkel har vært: høykonjunktur - krise - krig, som i dette hundreåret har krevd nesten 100 millioner menneskeliv, og medført enorme lidelser og materielle ødeleggelser.

Den ujevne og ulike økonomiske utvikling i kapitalismen fører til at styrkeforholdet mellom de kapitalistiske land endres. Dette skjerper motsetningene mellom dem. Etter krigen har det dannet seg tre ledende imperialistiske maktsentra - USA, Vest-Europa og Japan. Disse sentra, og stormonopolene i dem, kjemper om avsetningsmarkeder, om investeringssfærer for kapital og om olje- og råstoffkilder. De konkurrerer om overlegenhet på det vitenskapelig / tekniske området.

Samtidig som denne konkurransekampen skaper og utdyper motsetningene mellom dekapitalistiske land, forener de ledende imperialistiske krefter seg i sin kamp mot de sosialistiske land.

En av hovedhensiktene med den veldige opprustningen, er å tvinge de sosialistiske land til å bruke ressursene til våpen for dermed å knekke det sosialistiske systemet. De skal hindres i å vise hvilke veldige muligheter sosialismen åpner for menneskehetens videre utvikling. Indre drivkrefter i selve imperialismen presser på for å omsette kappestriden mellom de to systemer i et militært oppgjør.

Hvem truer freden?

Avspenningsprosessen, som ble innledet på 1960-tallet, nådde et høydepunkt med Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa som fant sted i Helsinki 1975. Den uttrykte og aksepterte likevekten som var nådd. Den vedtok viktige prinsipper for avspenningsprosessen og åpnet for et langsiktig alleuropeisk samarbeid. Men fra midten av 70-åra har den internasjonale situasjonen igjen stadig forverret seg. Dette skyldes den nye opptrapping av rustningene som USA satte igang. Opprustningen omfatter alle bestanddeler innenfor militærvesenet, med hovedvekt på å «perfeksjonere» atomvåpnene. Stadig nye våpensystemer utvikles. Særlig farlig er det amerikanske SDI-programmet - militarisering av verdensrommet.

Ved hver ny dreining av rustningsspiralen øker faren for atomkrigen. Situasjonen blir mer og mer ukontrollerbar. Fordi stadig større deler av de militære kommandofunksjonene overlates til datamaskiner og automatisk observasjon, øker også faren for at uhell kan utløse krig uten at mennesker kan gripe inn for å stoppe katastrofen.

Våpenkappløpet og den ukontrollerte tekniske utviklingen fører også til at veldige mengder av radioaktive og giftige stoffer spres over store deler av jordkloden og truer med å utløse fryktelige katastrofer. Vår klode er blitt mer sårbar. Den er i fare.

De mest aggressive kretser i USA og NATO prøver å dreie historiens hjul tilbake og undergrave sosialismens landevinninger og innflytelse.

De tar sikte på å gjenreise kapitalismen i områder imperialismen har mistet. Derfor forsøker de å samordne sine økonomiske, politiske, militære og ideologiske krefter i en felles kampfront mot sosialismen og alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser.

Verdensimperialismens ledende kraft er USA-imperialismen. Høyrefløyen i De forente staters monopolborgerskap er den internasjonale reaksjonens hovedkraft. Den har globale krav, presser sine forbundsfeller til underdanighet og gjør faktisk krav på verdensherredømme. Den arbeider for å forrykke den militære balanse mellom NATO og Warszawapakten og skaffe USA-imperialismen førsteslagsevne gjennom en vanvittig opprustning. Store deler av verden gjøres til «livsviktige» områder for USAs imperialistiske interesser.

Kapprustningen gir særlig monopolene i våpenproduksjonen tårnhøye fortjenester. De veldige militærutgiftene må betales av folkene i alle land.

Monopolene som produserer våpen, generalstaben, toppen i statsbyråkratiet, det ideologiske apparat, CIA og den militariserte forskningen er i de ledende imperialistiske stater smeltet sammen til Det militær-industrielle kompleks.

Dette kompleks, denne alliansen mellom våpenfabrikantene og statsmakten, er det som utgjør og støtter de ytterliggående reaksjonære krefter og representerer en økt kilde til krigsfare.

En ny tenkning er nødvendig

Atomalderen krever en ny politisk tenkning.

Å sikre verdensfreden har alltid vært en del av arbeiderklassens historiske oppgave. I dag er det den viktigste. Det betyr blant annet at en må bryte med alle gamle forestillinger og fordommer som hemmer kampen for freden. Det er den aller høyeste klasseinteresse for arbeiderklassen å bevare verdensfreden, det er i hele menneskehetens interesse. Det er i dag mer nødvendig enn noen gang å inngå kompromisser som tjener fredens sak. Kommunistene er for sin del beredt til det.

I atomalderen er ikke krigen noe middel til å løse problemer og nå politiske mål. Krigen kan ikke lenger være «politikkens fortsettelse med andre midler. » En ny verdenskrig vil bety slutten på all politikk. De nasjonale og internasjonale tvistespørsmål og sikkerhetsproblemer kan bare løses med politiske midler og gjennom internasjonale avtaler og forhandlinger.

Kapprustningen sluker veldige ressurser som burde vært brukt til å løse verdens store problemer, som sulten, de store folkesykdommene, forurensningen, analfabetismen og nøden. Våpnene dreper derfor allerede i dag millioner av mennesker uten å bli brukt. Fred og nedrustning er en forutsetning for å løse de grunnleggende sosiale og økonomiske spørsmål i hvert land, og også de globale spørsmål.

Ingen kan vinne verken kapprustningen eller en ny krig. Denne erkjennelse har ikke bare rotfeste i arbeiderklassen. Den når inn i småborgerskapet, mellomlagene og borgerskapet. Den begynner å nå helt inn i deler av storborgerskapet og dets politiske talsmenn. Denne erkjennelsen er basis for å skape en verdensomspennende fredsfront og koalisjon av fornuft og realisme.

En ny krig kan og må avverges!

En ny verdenskrig er ikke skjebnebestemt. Det er skapt gunstige betingelser for å unngå en ny verdenskrig. Fordi:

- Dannelsen av det sosialistiske verdenssystemet og styrkingen av de sosialistiske land, har ført til en grunnleggende endring i det internasjonale styrkeforholdet til fordel for de krefter som arbeider aktivt for fred. Intet spørsmål i verdenspolitikken kan løses uten landene i det sosialistiske fellesskapet. Med sine fredspolitiske initiativ skaper statene i dette fellesskapet gunstige vilkår for fredskampen.

- Arbeiderklassen i de kapitalistiske land har rike tradisjoner i kampen mot militarisme, fascisme og krig. Fagbevegelsen og arbeiderpartiene spiller en sentral rolle i fredsarbeidet. Arbeiderbevegelsen kan og må forsterke sin aktivitet på dette området.

- En stor gruppe av alliansefrie stater fra Oseania, Afrika, Asia, Amerika og Europa spiller en økende rolle i kampen for avspenning og nedrustning.

- Det er vokst fram en verdensomspennende fredsbevegelse uten tidligere sidestykke. Den går på tvers av politiske, sosiale og ideologiske skillelinjer, og øker folkets kampvilje mot krig.

Imperialismens internasjonale innflytelse er svekket. De økonomiske og politiske motsetninger mellom de imperialistiske land og innen deres militærblokker øker. Den mest aggressive delen av imperialismen kan og må isoleres. Det kan gjøres i fellesskap av de sosialistiske land, arbeiderklassen i de kapitalistiske land, de alliansefrie land, fredsbevegelsen, de nasjonale frigjøringsbevegelser og alle krefter som vil fred. Fredskreftene finnes i alle klasser, i alle partier og i forskjellige religioner og ideologier. De er i stand til å drive de aggressive krefter i imperialismen på defensiven. De kan og må tvinge fram avspenning og nedrustning og bannlyse en ny verdenskrig.

Fredelig sameksistens - det eneste alternativ

Det finnes bare en veg ut av den katastrofe som truer. Menneskeheten har bare ett alternativ. Det er fredelig sameksistens mellom stater med forskjellig samfunnsordning.

Fredelig sameksistens er en internasjonal ordning som ikke bygger på militær styrke, men på avspenning og samarbeid mellom statene. Det betyr:

- Statene gir avkall på krig, voldsbruk, trusler eller utpressing som midler til å løse tvister. De løses i stedet gjennom forhandlinger og avtaler. Hvert folk har rett til selv å bestemme over sin skjebne.

- En blander seg ikke inn i hverandres indre forhold. En tar hensyn til hverandres legitime interesser.

- Statenes suverenitet, territorielle integritet og grenser er ukrenkelige og må respekteres.

- Internasjonalt og regionalt samarbeid og samhandel på grunnlag av likeverd og gjensidig fordel.

- De folkerettslige forpliktelser og prinsipper, og inngåtte internasjonale avtaler, overholdes.

- Kulturelle, vitenskapelige, idrettslige og andre vennskapelige forbindelser utvikles i stort omfang mellom kapitalistiske og sosialistiske land.

- Massemedia, særlig fjernsynet, må i alle land bidra til å rive ned jernteppet mellom densosialistiske og kapitalistiske verden. Åpenhet, saklig informasjonog diskusjon må tre i stedet for desinformasjon og hets.

Gjensidig nedrustning

En første forutsetning for å skape en verden uten våpen og uten krig er at menneskeheten nå hindrer at kapprustningen sprer seg til verdensrommet og dessuten stanser den helt på jorda. Oppmerksomheten rettes mot den undergravningsvirksomhet som rustningsindustrien og de militaristiske kretser driver mot ethvert nedrustningstiltak.

Statene må bygge videre på de avtaler om rustningsbegrensning og ødeleggelse av atomvåpen som allerede er inngått, på sluttdokumentet fra Helsinkikonferansen og senere konferanser som har fulgt opp dette dokumentet. På dette grunnlaget kan statene gå over til en gjensidig balansert nedrustning. Viktige skritt i denne retning er:

- FNs rolle som fredsskapende organ styrkes.

- Opprettelse avatomvåpenfrie soner.

- Fastfrysing og etappevis tilintetgjøring av alle lagre av atomvåpen.

- Gradvis reduksjon av konvensjonelle styrker.

- Nedlegging av utenlandske militære støttepunkter og tilbaketrekking av utenlandske tropper og rustninger fra fremmede territorier og oppløsning av disse troppene.

- Regionale konflikter løses med fredelige midler.

- Forbud mot kjemiske og biologiske våpen.

- Fullstendig avskaffelse av atomvåpnene innen utgangen av dette århundre.

- Europas deling i blokker opphører. Samtidig oppløsning av NATO og Warszawapakten. Oppløsning av andre militærallianser.

Alle progressive krefters felles innsats for å løse disse oppgaver vil være garantien for å innfri menneskehetens håp om en trygg tilværelse i fred og frihet.

II. En verden i overgang til sosialismen og kommunismen

Styrkeforholdet i verden er endret

Vi lever i det mest avgjørende tidsskifte i menneskehetens historie. Det ble innledet med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og oppbyggingen av sosialismen der. Dette var det kapitalistiske verdenssystemets og imperialismens første store nederlag. Det var innledningen til dets oppløsning gjennom en verdensrevolusjonær prosess.

Sitt annet store nederlag fikk imperialismen da de fascistiske aksemaktene - Tyskland, Japan og Italia - brøt sammen under den andre verdenskrigen. Her spilte Sovjetunionen den avgjørende rollen. En rekke folk i Europa styrtet det kapitalistiske og halvføydale utbyttersystemet. Den folkedemokratiske revolusjon seiret i Kina. Også en rekke land i Asia, Latin-Amerika og Afrika har slått inn på en ikke-kapitalistisk og sosialistisk utviklingsveg. Sosialismen har blitt et verdenssystem.

Som resultat av Den første verdenskrigen og Oktoberrevolusjonen i Russland, begynte kapitalismens allmenne krise. Den representerer en særlig historisk periode da kapitalismen og sosialismen eksisterer ved siden av hverandre. Den er en del av epoken med kapitalismens overgang til sosialismen. Som en allmenn og permanent systemkrise, omfatter den alle sider av samfunnslivet: Økonomien, politikken, ideologien og kulturen. Denne krisen skjerpes gjennom indre motsetninger og konflikter i systemet, og den påskyndes når sosialismen viser seg å være overlegen på flere områder.

Kapitalismens allmenne krise er blitt dypere og mer omfattende. Området der kapitalismen hersker blir mindre. Det skjer en endring av styrkeforholdet mellom kapitalisme og sosialisme på vesentlige felter, bl.a. på det politiske, sosiale og kulturelle område. Sosialismen har overtatt det historiske initiativet. Dette er en veldig fordel for arbeiderklassens kamp for sosiale framsteg, utvidet demokrati og sosialisme, for folkenes kamp for nasjonal uavhengighet og for fred.

Det internasjonale styrkeforholdet mellom de antiimperialistiske kreftene og imperialismen, mellom framsteg og reaksjon, har endret seg på en grunnleggende måte. Motstanden mot imperialismen øker.

De antiimperialistiske hovedkrefter er:

- De sosialistiske land. Utbyggingen av et sosialistisk fellesskap styrker denne viktigste kraften.

- Arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske land.

- De land som har kastet av seg koloniåket og de folk og bevegelser som kjemper for uavhengighet og sosiale framsteg.

- De demokratiske massebevegelser i den ikke-sosialistiske del av verden.

Kapitalismen i går og i dag

Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Denne forandringen har både objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes den utviklingen av kapitalismens egne motsigelser. Dels bevisste inngrep for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Dels arbeiderklassens og andre gruppers kamp for sosiale bedringer, reformer og innflytelse.

Kapitalismen forsøker å tilpasse seg de stadig endrede forholdene ved ulike manøvre. Kapitalkreftene kan ikke gjøre hva de vil. Ansikt til ansikt med verdenssosialismen, og med den faglige og politiske klassekampen til arbeidsfolk, blir kapitalistene tvunget til å gi innrømmelser. Arbeiderbevegelsen kjemper fram bedre arbeidsvilkår, høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for borgerskapet er å bevare det kapitalistiske system. Men samtidig benytter monopolkapitalen og den borgerlige staten ethvert høve til å gå til angrep på arbeidsfolks levekår, politiske og sosiale rettigheter. Det gjøres gjennom høye priser og renter, økte skatter og avgifter og innstramminger på offentlige sosiale budsjetter.

Kapitalismen har ikke uttømt sine muligheter. Vi har å gjøre med en herskerklasse som har lang erfaring og omfattende tekniske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet.

Og trass i alle forandringer beholder kapitalismen de faste kjennetegn som gjelder for alle dens utviklingsfaser. Kapitalismens grunnlag er i dag som før den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene, kapitalen. En tallmessig liten gruppe - kapitalistklassen - eier de viktigste produksjons- og finansmidlene: råstoffer og viktige naturrikdommer, fabrikkene, de store skog- og jordeiendommene, handelsflåten og andre transportmidler, varehusene, private serviceinstitusjoner, banker og forsikringsselskaper. Det store flertall av arbeidende mennesker - arbeiderklassen eier ikke produksjonsmidler, men må selge sin arbeidskraft til kapitalisten mot lønn for å leve.

Utbyttingen

Fordi kapitalistene eier produksjonsmidlene, får de også herredømmet over det som arbeiderklassen framstiller. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeiderne et overskudd, en merverdi, som kapitalisten tilegner seg uten vederlag som profitt. Kapitalisten utbytter lønnsarbeiderne. Motivet for den kapitalistiske produksjon er å hope opp stadig mer profitt. Kan ikke produksjonen gi profitt, har ikke kapitalistene interesse av den. Mesteparten av kapitalen som lønnsarbeidet skaper, samles i hendene på de større kapitalister.

Utbyttingsmekanismen i den moderne kapitalismen er komplisert og raffinert. En større del av profitten presses ut av en arbeidskraft som etter hvert blir mer kvalifisert. Dette skjer i takt med høyere utdanning og de økte krav til arbeidet som den vitenskapelige og tekniske utviklingen stiller. Samtidig øker utbyttingen av de fysiske og psykiske arbeidskrefter i de kapitalistiske industrilandene og i u-landene. Gjennom høye monopolpriser på varene, utbyttes alle folk av storkapitalen.

Kapitalismens grunnleggende motsetning

Karakteristisk for kapitalismen i forhold til tidligere klassesamfunn er at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av det ferdige produkt og styringen av bedriften er privat.

Samfunnsgjøringen gjelder så vel produksjonsmidlene som selve produksjonen, organiseringen av arbeidsprosessen og produktene som skapes. Det sterkeste uttrykk for samfunnsgjøringen er vår tids kjempebedrifter og storforetak. I hver enkelt av dem arbeider tusener og titusener arbeidere og funksjonærer.

Motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelse er kapitalismens grunnmotsetning. Denne motsetningen forsterkes og utdypes. En av de viktigste uttrykk for den er kontrasten mellom planmessigheten innenfor hver enkelt bedrift og foretak og den spontanitet og mangel på styring som preger samfunnsproduksjonen sett i sin helhet.

Med mer eller mindre jevne mellomrom fører dette til overproduksjonskriser og depresjon som avløser høykonjunkturen. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten noen grense kommer i motsetning til det forhold at markedet og forbruket under kapitalismen begrenses av profittsystemet som beskjærer kjøpekraften.

En av de alvorligste følger av krisene er massearbeidsløsheten, som er blitt permanent i mange land. Hovedårsaken til dette er at kapitalen utnytter den rivende vitenskapelig/ tekniske utvikling til sine begrensede, egoistiske profittmål, samtidig som strukturkrisene (bransjekriser, valutakriser, råstoffkriser osv.) blir stadig sterkere. Disse kriser flettes sammen med de periodiske, sykliske overproduksjonskrisene.

Monopolkapitalen - imperialismen

Kapitalismen gjennomløper to hovedstadier i sin utvikling: den frie konkurransens og monopolkapitalismens - imperialismens.

Konsentrasjonen av produksjon og kapital i større bedrifter og foretak førte i begynnelsen av det tyvende århundre til at det oppsto sterke kapitalistiske monopoler (som på bakgrunn av ulike organisasjonsformer ble kalt karteller, syndikater og truster) i industrien og likeens i bankvesenet. De erobret de viktigste kommandostillingene i økonomien og i politikken. Kapitalismen trådte inn i sitt siste og høyeste stadium - imperialismen. Kapitalismen ble nasjonenes største undertrykker og den viktigste kilden til kriger.

En storfinans som består av de rikeste og mest innflytelsessterke familiene i samfunnet har styrket sin økonomiske makt og politiske innflytelse i hele etterkrigstida i alle utviklede kapitalistiske land.

Staten og monopolene

Kapitalismen i dag skiller seg i mangt fra hva den var ved begynnelsen av det tyvende hundreåret og sågar i 50-åra. Et av hovedtrekkene ved vår tids kapitalisme er statsmonopolkapitalismens (SMK) økte betydning.

Monopolenes og statens makt vokser sammen. Den borgerlige stat representerer stadig tydeligere monopolkapitalens interesser. Samtidig blir staten selv en betydelig økonomisk kraft (statsbedriftene, statsbudsjettet, statsbankene). Men monopolkapitalen og dens representanter får økende innflytelse over den statlige sektoren i økonomien.

I enkelte land har representanter for monopolene framtredende stillinger i statsapparatet. Det eksisterer en personalunion mellom staten og stormonopolene. I andre land, som Norge, er forbindelsen mer indirekte. Næringsorganisasjoner, bransjesammenslutninger, råd og utvalg fastlegger den økonomiske politikken sammen med statsorganene. Nasjonalinntekten, først og fremst skatteinntektene, omfordeler staten på en måte som favoriserer monopolkapitalen og legger byrder på vanlige folk. Monopolene bruker staten både for å berike seg og for å overleve. Det skapes store regulerte produksjonsenheter. Statsmonopolkapitalismen er den direkte, fullstendige materielle og strukturelle forberedelse til sosialismen, terskelen til den.

Stormonopolene og den internasjonale arbeidsdelingen

Forsterket internasjonalisering av det økonomiske liv er et annethovedtrekk ved kapitalismen i vår tid. Den henger sammen med utviklingen av produktivkreftene og den høyere konsentrasjon av kapitalen. Kapitalismen og monopolene krever stadig større markeder for kapital og varer. De nasjonale rammene er for snevre.

Utvidet verdenshandel, bygd på prinsippene om likhet og gjensidig fordel uten stengende grenser, er avgjørende for virkelige internasjonale økonomiske framskritt. Det er et viktig middel for å fremme forståelsen mellom nasjonene, uansett hvilket system de tilhører. Utvidet verdenshandel uten diskriminering er i verdensfredens interesse. Men de kapitalistiske monopolene er ikke interessert i dette.

En av de viktigste følgene av internasjonaliseringen av produksjonen og handelen er den økonomiske integrasjonen. Både den sosialistiske og den kapitalistiske integreringen baserer seg på objektive forutsetninger, der den internasjonale arbeidsdelingen har en sentral plass. Men de sosiale krefter som gjennomfører og leder integreringen er diametralt forskjellige i de to systemer. Arbeidsdelingen utvikler seg på prinsipielt ulikt grunnlag.

I det sosialistiske økonomiske samarbeidet gjennom Comecon, er målet å styrke økonomisk både fellesskapet og det enkelte sosialistiske land. Målet er å øke nasjonalinntekten til fordel for folkene. I det kapitalistiske økonomiske samarbeidet, som f.eks. EF, er hovedmålsettingen å sikre høyest mulig profitt for de kapitalistiske monopolene, på bekostning av folkene. Også den indre organisasjon er forskjellig innen de to systemer. Det sosialistiske økonomiske fellesskapet bygger på likeberettigelse og gjensidig fordel. I EF har de overnasjonale organer sentral og overordnet makt. Mellom store og små medlemsland eksisterer både reell og formell ulikhet.

De transnasjonale selskapene

Kapitalens økte konsentrasjon (stormonopoler og konserner) og internasjonaliseringen av produksjonen og handelen, har gitt de transnasjonale selskapene (TNS) og de transnasjonale bankene enorm makt. Det er selskaper, konserner med hovedsete i ett bestemt land, men med forgreininger, datterselskaper og virksomhet over store deler av kloden. De er således transnasjonale. Gjennom sine filialer, investeringer, vareeksport og lånetransaksjoner utbytter de arbeiderklassen, forbrukerne og de mindre næringsdrivende i verdensmålestokk. De høster kjempeprofitter. De undergraver den nasjonale suvereniteten både i den tredje verden og i de utviklede kapitalistiske land.

Disse internasjonale maktformasjoner betegner et nytt trinn i monopoliseringen i den kapitalistiske verden. De behersker (1986) ca. 40 prosent av industriproduksjonen, ca. 60 prosent av utenrikshandelen og mer enn tre fjerdedeler av det tekniske potensialet i den kapitalistiske verdensøkonomien. I begynnelsen av åttiåra hadde 350 av de største transnasjonale konsernene 25 000 utenriksfilialernesten alle land i den vestlige verden. De aller største og fleste avdisse internasjonale monopolgigantene er amerikanske. I konkurransekampen sluker de opp hele foretak, ja, til og med selvstendige konserner. Dette er en økende tendens i den kapitalistiske verden.

De transnasjonale selskapene er den drivende kraft i opprettelsen av økonomiske, politiske og militære blokkdannelser. De trenger gjennom alle barrierer. De krysser alle statsgrenser, overvinner alle tollskranker og andre beskyttende tiltak. I tillegg til dette oppnår de særfordeler i alle kapitalistiske land.

De transnasjonale selskapene og u-landene

De transnasjonale selskapene kontrollerer de viktigste basisproduktene i utviklingslandene. For å fremme sine interesser bruker de investeringsmodeller, teknologi og profittoverføringer som rammer u-landene hardt. Disse land har enorme betalingsunderskudd, stigende gjeldsbyrder og forverrede handelsbetingelser. Mange av dem er brakt til randen av katastrofe. Disse problemer må nødvendigvis løses globalt. Det kan bare skje gjennom en Ny økonomisk verdensordning (NØV). U-landene krever en garanti for at de kan gjennomføre en utviklingspolitikk som sikrer deres folks liv og framtid.

U-landene fører derfor en kamp mot de transnasjonale selskapenes virksomhet for internasjonal dominans og utbytting. Denne kampen har vært og er en samlende faktor for u-landene. Den har bl.a. manifestert seg i de alliansefrie lands bevegelse.

U-landenes veg til sterkere politisk uavhengighet og sosial og økonomisk framgang hemmes av arven fra deres koloniale og halvkoloniale fortid. Innenfor hvert u-land vokser behovet for sterke nasjonale og uavhengige progressive regjeringer som vet å løse oppgavene landet står overfor, i tråd med folkets interesser.

Kapitalen undergraver demokratiet

Kapitalkonsentrasjon og sentralisering og maktens overgang på færre og færre hender innskrenker folkets demokratiske rettigheter og friheter.

En innebygd tendens i imperialismen er forsterket politisk reaksjon i alle retninger. Det politiske overbygget over den frie konkurransens kapitalisme er det borgerlige demokrati. Til monopolkapitalismen og imperialismensvarer innskrenkninger av demokratiet, autoritære og fascistiske regimer.

Byråkratiet avgjør saker som skulle ligge i folkevalgte organers hender. Det gjelder i nasjonale så vel som i mellomfolkelige spørsmål. Den nasjonale suvereniteten undergraves. Avgjørelser i nasjonale spørsmål overføres til «overnasjonale» organer hvor de sterkeste imperialistiske maktene bestemmer.

At det borgerlige demokratiet fortsatt eksisterer og også delvis er utvidet i mange kapitalistiske land, og at den nasjonale råderetten ikke er forsvunnet, skyldes i første rekke arbeiderklassens og de andre demokratiske kreftenes kamp. Kommer monopolkapitalen i en situasjon som truer dens makt, går den uten å nøle til politisk press, terror og diktatoriske tiltak. Stadig mer aktivt opptrer militarismen og nyfascismen. Samtidig sjokkeres en hel verden av terroristiske anslag.

Terrorismen i vår tid

Kommunistene tar bestemt avstand fra terrorisme som et våpen i den politiske kamp, og bekjemper den.

Terrorismen har alltid vært brukt av den herskende klasse, og mindre grupper både til høyre og til «venstre». Kommunistene har en klar holdning mot terrorisme. En bevegelse som bygger på at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, går inn for massekampens veg. Den går ikke inn for voldelig aksjonisme fra smågrupper isolert fra arbeiderklassen.

I dag er terrorismen særlig farlig, ikke minst på grunn av den teknologiske utvikling. Et terroranslag rammer uskyldige.

Terrorismen tjener dem som motarbeider fred og avspenning og som vil holde den kalde krigen ved like. USA bruker sin såkalte anti-terroristkampanje til ideologisk, og i enkelte tilfelle, militær krigføring. Den retter seg mot de sosialistiske land og mot andre land og folk som kjemper seg fri fra nasjonal undertrykkelse og diktatur. Dette er statsterrorisme.

Et folk som er fratatt sine grunnleggende rettigheter må reise seg til kamp for frigjøring. De fører både en politisk og diplomatisk kamp, og ofte også en militær væpnet kamp. Dette er ikke terrorisme.

Det er nødvendig med internasjonal solidaritet mot terrorismen. Derfor støtter Norges Kommunistiske Parti FNs anbefaling om internasjonalt samarbeid for å bekjempe den.

Men like viktig er det samtidig å bekjempe misbruket av kampen mot terrorismen. I nesten alle kapitalistiske land brukes denne kampen til å forsterke overvåking av venstrekreftene, begrense de individuelle frihetene og innskrenke demokratiet. Terrorismen brukes som påskudd til å skjerpe undertrykkelsen i samfunnet. Med slike tiltak avslører den herskende klasse at den ikke først og fremst er opptatt av å bekjempe terrorisme, men å bekjempe demokrater i vid forstand.

Et foreldet system

I historisk forstand er kapitalismen et døende system. Den holdes oppe gjennom inngrep av den borgerlige stat og et nett av ideologiske, juridiske og økonomiske organer som på mangfoldige måter beskytter det kapitalistiske systemet og monopolkapitalen. I større kriser og konflikter styrkes staten som maktorgan for storkapitalen og dens talsmenn, uansett hvilket parti som offisielt sitter med regjeringen. Det ser vi blant annet under lønnsoppgjør.

Kapitalismen kommer i stadig konflikt med livsinteressene både til arbeiderklassen og andre sosiale lag, og til forskjellige nasjoner og land.

Men kapitalismen bryter ikke sammen av seg sjøl. Den må styrtes gjennom en revolusjonær prosess, som kan kreve tid og som må forberedes gjennom den dagsaktuelle klassekampen og ulike former for brede folkebevegelser mot monopolkapitalen.

Den revolusjonære hovedklasse

Den viktigste revolusjonære kraft i vår epoke er arbeiderklassen. Den er samfunnets viktigste produktivkraft og betjener i dag den mest avanserte teknologi. Mesteparten av arbeiderklassen er organisert i store produksjonsenheter og arbeidskollektiver. Den produserer og foredler og distribuerer mesteparten av de materielle verdier i samfunnet. Også de viktigste progressive åndelige verdier - litteratur, vitenskap, kunst - frambringes av folk som tilhører arbeiderklassen eller står på dens side.

I sin vel hundreårige livshistorie har den moderne arbeiderklasse ikke bare frambrakt en veldig materiell og åndelig rikdom i samfunnet. Den har også utført en enestående politisk innsats. Den har stått og står i spissen for de viktigste sosiale revolusjoner. I en rekke land har den banet vegen for et nytt samfunn, det sosialistiske. Og innenfor det kapitalistiske system har den dannet sterke faglige og politiske organisasjoner som har kjempet fram viktige sosiale reformer og politiske rettigheter. Den står i fremste rekke for å fremme og utvide demokratiet, den nasjonale selvstendighet og for å bevare freden.

Arbeiderklassen var og er samtidig den viktigste revolusjonære kraften som vil styrte utbyttersystemet og bygge et nytt sosialistisk samfunn.

Gjennom opplysning og egen erfaring i klassekampen, må alle sjikt i arbeiderklassen tilegne seg avansert samfunnsviten og utvikle enhet og solidaritet. Det kreves en utvidet og selvstendig klasseidentitet, brudd i klassesamarbeidet med kapitalen. Det kreves tilegnelse av sosialistisk bevissthet.

Hovedtrekkene i sosialismen

Sosialismen er et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen samfunnsklasse eller sosial gruppe å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og den overveiende del av produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap, som stats- eller samvirkeeiendom. Dermed mister utbytterklassen sine arbeidsfrie inntekter. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjonen og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurransen og det kapitalistiske profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og økt velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjon er allsidig å tilfredsstille de materielle og kulturelle behov. Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, er avskaffet.

I alle faser i hvert enkelt land har sosialismen grunnleggende kjennetegn. Det sosialistiske samfunnet utvikler seg etter bestemte lover som er allmenngyldige. Det utvikler seg gradvis til stadig mer utviklede former. Dette skjer ikke spontant, automatisk, men etter bevisst handling fra arbeiderklassen og dens parti, ofte gjennom hard klassekamp.

En omveltning uten historisk sidestykke

Den sosialistiske revolusjon har en annen karakter enn tidligere revolusjoner der de nye eiendomsforholdene vokste fram innenfor det gamle samfunnssystemet.

Revolusjonen kom for å gi fri bane for disse nye forhold og bringe den nye klasse til makten. Sosialismen kan ikke vokse gradvis fram innenfor kapitalismen, slik kapitalismen kunne innenfor føydalismen. Borgerskapet var allerede eiendomsbesitter før det ble politisk herskende klasse. Arbeiderklassen eier ingen produksjonsmidler. Den må først erobre det politiske herredømme og gjøre de viktigste produksjonsmidlene, kapitalen, til samfunnseie. Uten en slik revolusjonær framgangsmåte kan ikke sosialismen gjennomføres.

Den sosialistiske revolusjon overfører med dette makten fra de som profitterer til de som produserer. Den innleder oppbyggingen av det sosialistiske samfunn som utvikler seg etter at det er opprettet en ny statsmakt. De første etappene vil alltid bære på problemer kapitalismen etterlater seg. Det kreves tid for å overvinne disse problemene og slette ut merker som århundrer har satt.

Sosialismen er heller ikke noe ferdig eller fastlåst for alle tider. Det sosialistiske samfunnssystemet, som alle tidligere produksjonsmåter, er i stadig forandring og omforming. Det oppstår ut fra forholdene i hvert enkelt land. Historiske forhold og tradisjoner, geografiske, nasjonale og internasjonale faktorer bestemmer mye av måten sosialismen bygges på og hvordan den utvikler seg. Også formene for den politiske organisering av det sosialistiske samfunn er og vil bli forskjellige fra land til land.

For første gang i historien har mennesket fått kontrollen over sin egen framtid. Fra nå av er det politikken som har ledelsen over økonomien, ikke omvendt. Men politikken kan ikke utarbeides vilkårlig. Den må være i samsvar med de nye objektive utviklingslovene som oppstår på grunnlag av de nye sosialistiske produksjonsforhold. Feil, svakheter og andre negative trekk som kan påvises i de sosialistiske land, er ofte foreteelser som krenker disse lover. De utnyttes av sosialismens indre og ytre motstandere og brukes til å diskreditere sosialismen som system.

Freden og revolusjonen

Den revolusjonære overgangen til sosialismen har i vår tid fått en helt annen internasjonal bakgrunn enn før og under Den andre verdenskrigen. Den nye tenkningen, som nå kreves i spørsmålet om krig og fred, må også påvirke vår teori om revolusjonen og vår revolusjonære praksis.

Tidligere var det ofte en viktig forbindelse mellom storkrig og revolusjon. Paris-kommunen i 1871 oppsto mens det franske keiserherredømmet led nederlag i krigen med det prøyssiske Tyskland. En rekke sosialistiske revolusjoner har tilknytning til store internasjonale konflikter. Disse var ikke årsaken til selve revolusjonen. Den lå i selve det samfunnssystemet som bygger på utbytting og undertrykkelse. Men storkrigen bidro vesentlig til å skjerpe klassemotsetningene og andre motsetninger.

Under Den første verdenskrigen lanserte Lenin parolen om å forvandle den imperialistiske krig til borgerkrig.

Da var klassemotsetningene nasjonalt og internasjonalt skjerpet til det ytterste. Og det arbeidende folk i Russland gjorde opprør mot det gamle halvføydale regime og mot borgerskapet. Det grunnla verdens første arbeider- og bondestat midt under storkrigen.

Under Den andre verdenskrigen oppsto elementer til en revolusjonær situasjon i land som var okkupert av tyskerne. Den brede væpnede - og smertefulle - motstandskampen mot okkupantene og deres quislinger, og Sovjetarmeens frigjøring av mange land, skapte forutsetninger for folkedemokratiske revolusjoner og stater i en rekke land i Europa. De slo inn på en sosialistisk veg.

Overgangen til sosialismen i vår tid og framover er bare tenkelig dersom freden bevares og sikres. En atomkrig kan ikke forvandles til borgerkrig. En ny verdenskrig vil bety at selve muligheten til å tenke og gjøre revolusjon, for å kvitte seg med det kapitalistisk-imperialistiske system som er årsak til storkrigene, forsvinner.

Kommunistene i de utviklede kapitalistiske land ser kampen for en ny økonomisk og sosial utvikling som det nærmeste revolusjonære strategiske mål. Den må hvile på fred og gradvis nedrustning og et demokrati med freden, demokratiske rettigheter og friheter og sosialt framsteg som grunnlag.

Løser arbeiderbevegelsen og andre framstegskrefter disse oppgaver, skapes vilkår for å kjempe fram et nytt, antimonopolistisk demokrati med revolusjonære sosialistiske omdannelser som perspektiv.

De sosialistiske land

Hittil har sosialismen stort sett blitt gjennomført i land som har vært industrielt uutviklet eller lite utviklet. De fleste av dem har manglet borgerlig-demokratiske tradisjoner, og de hadde en fåtallig arbeiderklasse. Sosialismen ble bygd opp under meget vanskelige internasjonale forhold. Det første sosialistiske land, Sovjetunionen, ble stående aleine i mange år etter revolusjonen i 1917. Landet ble utsatt for blokade, undergraving og militære overfall og trusler fra imperialismens side. I historisk sammenheng er sosialismen et ungt system som trenger tid til å rotfeste seg.

Denne historiske og internasjonale bakgrunnen forklarer mye, men ikke alt av de byråkratiske og udemokratiske styringsmetoder som vokste fram. Farene for en ny verdenskrig forsterket de negative trekkene. Etter krigen har det i utviklingen i de sosialistiske land vært sosiale og politiske rystelser, innskrenkninger i demokratiske rettigheter, tilfelle av korrupsjon, maktmisbruk, byråkrati, svikt i arbeidsproduktivitet og varetilførsel og andre negative trekk og tendenser.

Disse fenomener, som er fremmedelementer i et sosialistisk, demokratisk økonomisk system, kan ikke overskygge de store og grunnleggende positive landevinninger som er nådd, og hva sosialismen betyr for folkene i disse land og for hele menneskeheten.

Prinsippene som de sosialistiske land bygger på, er sosial rettferd, frihet fra nød, rett og plikt til arbeid, utbygging og utvidelse av offentlige tjenester, stabile priser på forbruksvarer rimelige boliger. Menneskets velferd står i sentrurn.

Noe av det mest imponerende er den kulturrevolusjon som er gjennomført. I de fleste av disse land var flertallet analfabeter. Nå har de et utdanningssystem som er blant de fremste i verden. Kjennskap til andre lands kulturer bringes ut til folket, samtidig som de nasjonale kulturer bevares og utvikles videre.

De sosialistiske land utvikles under forskjellige historiske og materielle forhold. Dette resulterer i ulike utviklingsnivåer i lang tid framover. Bidragene fra de sosialistiske land til verdens utvikling vil være forskjellige. Ulike årsaker har vanskeliggjort enheten mellom de sosialistiske land i lang tid. Enhetsbestrebelsene gir etter hvert frukter.

De positive, og også negative, erfaringer fra de land som hittil har bygd sosialismen, er av stor verdi for arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske land. Denne 70-årige erfaring må den bruke og tilpasse i sin kamp for sosialismen.

Kritikken og sjølkritikken i de sosialistiske land for å rette feil og svakheter, er en nødvendig del av det sosialistiske systemet. Det viser styrken og utviklingen i systemet og den teori man bygger på.

Selvforvaltning og folkelig kontroll

Flere av de sosialistiske land har nå begynt på et nytt trinn i den videre utvikling av sosialismen. Dette åpner nye og store muligheter og perspektiver i moderniseringen og revolusjoneringen av produksjonen, høyningen av levestandarden, videreutviklingen og fornyelsen av demokratiet og kulturlivet.

Selvforvaltningen utfolder og brer seg. Folket blir direkte trukket inn i statens og samfunnets styre og stell. Folkemaktens valgte organer forbedres. Fagbevegelsens og andre masseorganisasjoners rolle øker. De ulike former for representativt demokrati og direkte demokrati gjøres mest mulig reelle og effektive. Den gamle delingen av makten i lovgivende og utøvende organer viskes ut etter hvert. De folkevalgte statsorganene skal bli lovgivende og utøvende på en og samme tid.

En viktig plass i systemet med sosialistisk selvforvaltning får arbeidskollektivet. Gjennom det og dets organer deltar de arbeidende daglig, direkte og reelt i styringen av bedriftene og andre arbeidsplasser, institusjoner og organisasjoner. Økonomiske, sosiale, kulturelle og menneskelige problemer og oppgaver i forbindelse med arbeidet drøftes og løses med hjelp av arbeidskollektivet.

Hele folkets sosialistiske stat

Den sosialistiske statens fremste oppgave er å styre og utvikle det planøkonomiske systemet. Dens byggende oppgaver, særlig på det økonomiske, sosiale og kulturelle område, kommer helt i forgrunnen. Samtidig forandres det sosialistiske samfunnets sosiale struktur. Arbeiderklassens stat utvikler seg til hele folkets sosialistiske stat.

Det enkelte samfunnsmedlem oppmuntres til å nytte alle de muligheter som det har til å gi uttrykk for og gjøre gjeldende sin interesse som statsborger, og bruke de fordeler sosialismen gir til å utvikle seg selv som menneske og samfunnsborger.

Disse rettigheter og friheter er ikke bare fastsatt og garantert i forfatningen. De har sin bakgrunn i det utviklede sosialistiske samfunnets folkelige karakter og basis. Samtidig kan disse rettigheter og friheter ikke skilles fra de grunnlovsmessige og samfunnsmessige plikter. I et utviklet sosialistisk samfunn finnes det ingen rettigheter uten plikter og ingen plikter uten rettigheter. Det finnes ingen privilegier.

Det er en viktig sak å forenkle forvaltningsapparatet, bekjempe byråkrati og formalisme, udugelighet, korrupsjon og karrierevesen. På den andre siden å styrke organene for folkelig, demokratisk kontroll, og styrke samfunnets rettsgrunnlag. Den sosialistiske eiendom og den personlige eiendom og den enkelte borgers rettssikkerhet og integritet må vernes.

Det sosialistiske samfunnet skal utvikle seg videre mot kommunismen.

Kommunismen .

Kommunismen er siste fase i den enhetlige kommunistiske samfunnsformasjon. Den første, lavere og innledende fase er sosialismen. Det er ingen skarp grense mellom de to. Sosialismen vil etter hvert vokse over i kommunismen.

Kommunismen er det klasseløse samfunn der alle produksjonsmidlene tilhører hele folket og der alle samfunnsmedlemmene er sosialt helt likestilte. Samfunnet utvikler seg på grunnlag av en stadig høyere vitenskap og teknikk. Det blir rikt nok til å tilfredsstille alle fornuftige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Under sosialismen skjer fordelingen av samfunnets goder i forhold til den innsats den enkelte yter. Under kommunismen yter enhver etter evne og får etterbehov. Det fremste mål er mennesket sjøl og den allsidige utvikling av hvert enkelt individ.

Når de samfunnsmessige og internasjonale vilkårene er til stede, vil den sosialistiske staten i stadig større grad bli en «overgangsform fra stat til ikke stat». (Lenin). Statsorganenes virksomhet får mer og mer en ikke-politisk karakter. Og gradvis vil behovet for staten som en særlig politisk institusjon falle vekk. Med overgangen til kommunismen forvandler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, desto mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat. Staten erstattes av andre organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnslivet. «Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg sjøl.» (Lenin).

Kommunistene har ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutningen på historien. Et idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. Kommunismen er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.

Dette er imidlertid ikke det eneste historiske perspektivet for menneskeheten i vår tid. Kommunismen forutsetter en fredelig utvikling og bruk av teknologi og vitenskap.

Greier vi ikke å hindre en ny verdenskrig, vil det moderne vitenskapelige og tekniske potensiale brukes til å sette en stopper for enhver høyere livsform på kloden vår. Som et alternativ i klassekampen vil det da kunne skje som Marx og Engels beskriver i «Det kommunistiske manifest», med henblikk på andre historiske situasjoner: . . . en kamp som ender «med de kjempende klassers felles undergang.»

III. Norge i den kapitalistiske verden

Norge som en del av verdenskapitalismen

Norge er et kapitalistisk land. Den herskende klasse er borgerskapet som eier og kontrollerer mesteparten av produksjons- og finansmidlene. Et lite mindretall hersker over det store flertall.

Privatkapitalismen er hovedsakelig forankret i industri, skogbruk, skipsfart, handel, kredittvesen og servicenæring. Men den kapitalistiske utvikling brer seg til stadig større områder.

I visse bransjer og på mange steder dominerer de sjølstendige, små og mellomstore bedrifter. De har stor betydning for landets økonomi (produksjon, omsetning og tjenesteytelser), bosetting og sysselsetting. Men en rekke mindre foretak arbeider under vanskelige forhold og særlig de minste bedriftene er i en utsatt stilling. Mange nedlegges, slukes av konserner eller underordnes storkapitalen gjennom forskjellige former for avhengighet.

Gjennom avhengighetsforholdet til det kapitalistiske verdensmarkedet, de transnasjonale storkonsernene og medlemskapet i NATO er Norge bundet til imperialismen. Samtidig utvikler den norske kapitalismen selv imperialistiske trekk. Det skjer gjennom skipsfarten og den økte kapitaleksporten. Dette medvirker til å integrere landet i den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske system.

Klassestrukturen i det norske samfunnet

Norge er et klassesamfunn som hviler på den grunnleggende motsetning i kapitalismen, motsetningen mellom arbeid og kapital. De tre sosiale hovedgrupper i det norske samfunnet er borgerskapet, arbeiderklassen og mellomlagene. Det store flertall av det norske folk hører hjemme i arbeiderklassen eller mellomlagene.

Borgerskapet

Bare et par prosent av de mennesker som bor i landet vårt hører sosialt og økonomisk til borgerskapet. Borgerskapet er differensiert i forskjellige grupper etter rikdom og makt. Det finnes mindre kapitalister, mellomstore kapitalister og storkapitalister. Til storborgerskapet hører monopolkapitalen.

Monopolkapitalen i norsk industri, handel, skipsfart, skogbruk, bank- og forsikring, er gjennom kapitaldeltakelse, personalunioner og andre former for tilknytning, flettet sammen i en finanskapital. Storaksjonærene i industri, handel, skipsfart etc. er representert i bankenes styrer og representantskap. Samtidig eier storbankene betydelige aksjeposter i norsk industri. Sammenfletningen mellom storkapital i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, skipsfart, varehandel, servicenæring og kredittvesen blir tettere. De store kapitaleierne bestemmer hvor industri og annen næringsvirksomhet skal reises og hvilke bedrifter som skal legges ned. De har styringsretten som følge av sitt eiermonopol.

Monopolborgerskapet utgjør det sosiale toppsjikt i samfunnet. Dets innflytelse og rikdom har økt i hele etterkrigstida og fortsetter å øke. Den høye kapitalkonsentrasjonen viser både hvor liten og hvor mektig den klikk er som representerer finanskapitalen. Et fåtall rike familier og enkeltpersoner som representerer disse, personifiserer finanskapitalen. De har en dominerende innflytelse over hele landets næringsliv og dermed over andre viktige områder av samfunnslivet.

Denne storfinans er økonomisk, sosialt og politisk nært knyttet til den internasjonale monopolkapital. Disse finanskapitalistene er arbeiderklassens og hele det arbeidende norske folks hovedmotstander. Kampen må i første rekke rettes mot dem for å bane vegen for virkelig sosialt og politisk framsteg i landet, og for en overgang til sosialismen.

Arbeiderklassen

Arbeiderklassen er den andre av de to hovedklassene i det norske samfunnet. Dens vesentlige kjennetegn er at den ikke eier produksjonsmidler og at den blir utbyttet. Den er tvunget til å selge sin arbeidskraft for lønn på markedet. Over tre firedeler av landets befolkning tilhører arbeiderklassen.

En stadig større del av yrkesbefolkningen blir lønnstakere samtidig som gruppen «sjølstendige» i handel, industri, handverk, jordbruk, fiske og innen intellektuelle yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i ferd med det. På denne måten blir arbeiderklassen sosialt mer uensartet enn tidligere. Samtidig får store og viktige lønnstakergrupper inntekts- og arbeidsvilkår som likner industriarbeidernes.

Hovedgruppene i arbeiderklassen i dag er: industriarbeidere, transportarbeidere, olje- og gassarbeidere, vanlige funksjonærer i handel og kontor. Den viktigste delen av arbeiderklassen, både økonomisk og politisk, er industriarbeiderne, selv om de tallmessig går tilbake også i vårt land. Storindustriens proletariat er arbeiderklassens mest bevisste og organiserte del. Det har lært at det enkelte individ ikke kan stå alene. Industriarbeiderklassen er den viktigste verdi- og merverdiskapende faktor i arbeidsprosessen. Industriproletariatet er således kapitalens hovedobjekt for utbyttingen. Industriarbeiderne får en høy grad av organisasjon og disiplin i selve arbeidet, som øker med produksjonens konsentrasjon. Derfor er industriproletariatet objektivt den mest revolusjonære kraft i samfunnet.

Den vitenskapelig-tekniske revolusjon og arbeiderklassen

I samband med den vitenskapelig-tekniske revolusjon (VTR) skjer det vesentlige strukturendringer innenfor industriarbeiderklassen. Nye yrkesgrupper og sosiale lag oppstår, mens gamle fagarbeidergrupper forsvinner. Forskerne, ingeniørene og teknikerne blir en stor og viktig gruppe.

Utbyttingen av høyt faglig kvalifisert arbeid som krever mye utdanning og opplæring, dvs. arbeid som produserer større verdi, og herunder mer profitt, enn det mindre kvalifiserte arbeid, får økt betydning for kapitalen. Det har dannet seg to nye arbeidsmarkeder: Ett for høyt kvalifisert arbeidskraft som er knyttet til den nye teknologien og forskningen. Og etannet for mindre kvalifisert arbeidskraft som brukes i bransjer med tradisjonell teknologi eller til enkel operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Mennesket blir enda mer fremmedgjort i arbeidsprosessen.

Ulikheten i arbeidsmarked og kvalifikasjoner får store menneskelige og sosiale konsekvenser. Det blir et dypere skille i arbeiderklassen når det gjelder lønn, sosial trygghet, kunnskaper og status. Kapitalen utnytter denne differensieringen. Det stiller arbeiderbevegelsen overfor nye utfordringer.

Innføring av ny teknologi og vitenskapens integrering i produksjonen gjør at det kan produseres atskillig mer varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Det er flere arbeidsplasser i tjeneste- og servicesektoren enn i industrien. Denne sektorens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt. Det betyr ikke at industriproduksjonens betydning har avtatt. Det er bare industriarbeidernes antall som har sunket, ikke deres sosiale, økonomiske og politiske betydning. Den materielle sektoren (industri, jordbruk, fiske) «forsørger» flere og flere mennesker i den ikke-materielle sektoren.

Samfunnet var og er kapitalistisk

Mesteparten av landets eksport er varer. Tjenester utgjør bare en liten del (i 1985 en tidel) av utenrikshandelen. Vi har derfor ikke gått inn i «det postindustrielle samfunn». Nye begreper som «det post-industrielle samfunn», «informasjonssamfunn», «servicesamfunn», «utdanningssamfunn», som borgerlige samfunnsforskere bruker, er egnet til å forvirre og bedra. Slike begreper avleder fra det grunnleggende: produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av produksjonsresultatet forblir privat. Uansett hva man velger å kalle dette, er samfunnet kapitalistisk.

Også arbeidet i den ikke-materielle sektor endres. Flere og flere arbeidsoperasjoner innen handel, kontor og servicenæringer industrialiseres og automatiseres. De vanlige lønnstakere i denne sektoren får en økonomisk og sosial stilling som likner industriarbeidernes.

Mellomlagene

Mellom borgerskapet og arbeiderklassen finnes det ulike sosiale grupper, mellomlagene.

De «gamle» mellomlagene består av det store flertallet av bøndene, fiskerne, håndverkerne, småhandlerne og andre selvstendige yrkesgrupper. Deres økonomiske grunnlag er egen arbeidsinnsats og som regel privat eiendomsrett til beskjedne produksjons- og finansmidler. «Selvstendigheten» er ofte meget begrenset og relativ. Mange av dem har stor gjeld, og ofte er de svært avhengige av storkapitalen, blant annet som underleverandører.

De «nye» mellomlagene består hovedsaklig av funksjonærer i privat og offentlig virksomhet som har en inntekt og stilling i arbeidslivet som ligger over gjennomsnittet av lønnstakere. De har mer sjølstendige arbeidsoppgaver og stundom ledende, men avgrensede funksjoner.

Jordbrukets og fiskets relative betydning i økonomien og andel av befolkningen har avtatt. Men framleis er dette livsgrunnlaget i store deler av landet. For landets bosetting, sjølforsyning, kultur og miljø har disse næringer stor betydning.

I jordbruket er produksjonsenhetene gjennomgående små og for det meste sjøleide. Det er lite kapitalisme i selve jordbruket og samvirketanken står sterkt blant bøndene. Det ytes betydelig støtte til jordbruket over statsbudsjettet, men fordelingen har mest kommet mekanisert korndrift og intensiv kjøttproduksjon på de større bruk i de sentrale jordbruksområdene til gode. Flere og flere mindre bruk legges ned og den gjennomsnittlige bruksstørrelse stiger.

I fisket har det skjedd en relativt sterk kapitalistisk utvikling og sosial differensiering. Man går over til mer kapitalkrevende farkoster og redskaper. Men framleis er de fleste enheter preget av at de aktive fiskere sjøl eier produksjonsmidlene - båt og redskaper.

Også mellomlagene blir på forskjellige måter - om ikke så direkte som arbeiderklassen - utbyttet av den innenlandske og utenlandske monopolkapitalen. Det gjelder særlig småprodusentene som er avhengige av lånekapital og kostbare produksjonsmidler. Disse grupper er viktige forbundsfeller for arbeiderklassen.

Noen viktige samfunnsgrupper

De intellektuelle

I kampen for arbeiderklassens politiske, økonomiske og åndelige lederskap i samfunnet vil de intellektuelle ha en sentral oppgave. De intellektuelle er personer som hovedsaklig utfører åndsarbeid og som gjerne harhøyere utdanning. Denne gruppen er meget differensiert sosialt og yrkesmessig. Noen intellektuelle hører hjemme i borgerskapet. Andre tilhører mellomlagene. En stor del hører sosialt til arbeiderklassen eller nærmer seg den. Allerede Marx snakket om "en vitenskapelig utdannet arbeiderklasse".

Den rivende vitenskapelige og teknologiske utvikling har ført til at mange med høy utdanning er ansatt i utdanningssektoren, og et økende antall ansatte i offentlig virksomhet, har også en slik bakgrunn. De intellektuelle er blitt en stor samfunnsgruppe. De blir i dag rekruttert fra bredere sosiale lag enn tidligere.

Mange intellektuelle deltar på ulike plan i kapitalens ledelse av det økonomiske, politiske, administrative og ideologiske livet i samfunnet. Særlig viktig er deres rolle som produsenter og spredere av borgerlige ideer og verdier.

Tidligere hørte det store flertallet av intellektuelle til borgerskapet og mellomlagene og var preget av borgerlig syn. I dag har de stor betydning for arbeiderklassen og dens organisasjoner.

Kvinnene

Kvinnene er en undertrykt gruppe av befolkningen. De undertrykkes i arbeidslivet, som en del av arbeiderklassen. Dessuten undertrykkes alle kvinner som kjønn.

Kvinnenes liv og arbeid verdsettes lavere enn mennenes. Denne undertrykkelse og diskriminering kan reduseres under kapitalismen. Men først under sosialismen-kommunismen skapes vilkårene for helt å avskaffe diskrimineringen.

Det kapitalistiske samfunn diskriminerer kvinnene ved ikke å legge forholdene til rette for dem til å tre ut i arbeidslivet. Likevel er kvinnene en viktig arbeidskraftreserve for kapitalen. De kan lett manipuleres ut og inn av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Det tradisjonelle rollemønstret er basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som mindre forkastelig å sende kvinnene tilbake til hjemmene når arbeidsløsheten øker.

Kvinnenes økonomiske avhengighet svekker deres posisjon i samfunnet. Likestillingsloven gir formell likestilling. Men for at likestilling mellom menn og kvinner skal bli reell, må kvinnene ha økonomisk selvstendighet. Grunnlaget for selvstendighet er å kunne forsørge seg sjøl.

Flere kvinner har gått ut i arbeidslivet, men ofte som deltidsansatt. Sjøl om husarbeidet er blitt sterkere industrialisert (bruk av ferdigmat, nye tekniske husholdningsmaskiner osv.), har kvinnens yrkesaktivitet ført til at hun er blitt dobbeltarbeidende.

Klasseundertrykkelse og kvinneundertrykkelse er flettet sammen. Dette kompliserer de sosiale motsetningene. Gjennom kvinnenes egen kamp har folks bevissthet om dette endret seg i positiv retning. Kvinner og menn i alle klasser og grupper som utnyttes og undertrykkes, må i fellesskap kjempe for å endre samfunnsforholdene.

Ungdommen

Ungdommen er en gruppe som undertrykkes og utnyttes på en spesiell måte under kapitalismen. Den hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet. Den rammes først av krisene og arbeidsløsheten.

Den unge generasjonen har en usikker tilværelse under de stadige svingninger mellom høykonjunktur og lavkonjunktur. Mange unges drøm om en trygg og lys framtid forsvinner.

I dag er denne drømmen særlig usikker på grunn av faren for en ødeleggende atomkrig som vil legge ungdommens framtid helt i grus. Framtida blir borte.

Dette er hovedårsakene til pessimismen og virkelighetsflukten hos mange ungdommer og til det høye alkohol- og stoffmisbruket hos en del.

Ungdommen har på flere måter en særegen stilling i samfunnet. Den ser på livet ut fra sine spesielle forhold. Strømninger og moter blant den øker skillet til de eldre generasjoner. Mange unge utvikler sine kulturer, uavhengig av de «voksnes» verden, i sterkere grad enn tidligere. Og de føler at herskende atferdsnormer og idealer bryter sammen, uten å ha noe å sette i stedet.

I vår tid blir ungdomstida forlenget i takt med kravet om lengre utdanning. Langt flere unge er elever og studenter enn tidligere. Det betyr at ungdommen fremmedgjøres fra arbeidslivet, samtidig som den får mer teoretiske og tekniske kunnskaper.

Ungdommen har en rekke felles trekk og interesser, men på samme tid er den som andre generasjoner i det norske folk, delt i ulike klasser og sosiale lag. For de yngste er denne delingen preget av deres familiebakgrunn. De tilhører den klasse foreldrene tilhører. Først når de kommet i et eget sjølstendig forhold til produksjon og arbeidsliv, får de sin egen klassetilhørighet. Barns og ungdoms klassebakgrunn danner, sammen med geografiske forskjeller og ulike boligmønstre, grunnlaget for viktige skiller innenfor en ungdomsmasse som tilsynelatende er enhetlig.

Arbeiderungdommen blir i særlig grad rammet av kapitalismens kriser. Den rammes sterkest av arbeidsledigheten. Den kommer inn i et utdanningssystem, preget av tradisjoner og et miljø som er fremmed for den. Dette systemet har et borgerlig innhold.

Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse i å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre framstegskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en viktig oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred, demokratiske rettigheter og sosialisme.

I atomalderen, da selve livet er truet, har all ungdom uansett klassetilhørighet en altoverskyggende interesse: å stå sammen i kampen mot utslettelseskrigen. Derfor støtter ungdom opp om de bevegelser som har som overordnet mål å redde vår jord.

Monopolkapitalen øker sin makt

Økonomisk maktkonsentrasjon

De store bedriftene har en stor og stigende del av den samlede sysselsetting i bergverk og industri. Likeledes av den totale bruttoproduksjonsverdien i næringen.

Langt sterkere enn konsentrasjonen av produksjonen er konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitaleiendommen i store monopolforetak. I de seinere årene har en rekke av dem sluttet seg sammen i konserner. Monopolene inngår samarbeidsavtaler om produksjon, priser, markedsdeling og teknologi. Dette finner sted innen de fleste bransjer. Konsernene får en økende del av produksjonen, lønnstakerne, investeringene, omsetningen og profitten i industrien. Samtidig fusjonerer foretak i ulike næringsgreiner.

I handelen trenger store monopolforetak varehus og kjeder - vekk småkjøpmennene, spesielt i tettstedene. Supermarkedene får hånd om mesteparten av omsetningen i detaljhandelen.

I handelsflåten konsentreres en større del av tonnasjen på noen få hender. De store rederiene inntar en sentral plass i norsk monopolkapitalisme .

Også i skogbruket er det samlet veldige arealer og rikdommer hos noen få. En håndfull private skogeiere og selskaper eier flere millioner dekar skog.

Særlig hurtig og kraftig skjer kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring. Antallet forretningsbanker synker jamt. De tre største bankene (Den norske Creditbank, Bergen Bank og Christiania Bank og Kreditkasse) svarer alene for over halvparten av forretningsbankenes samlede forvaltningskapital. Samme utvikling kan vi registrere når det gjelder forsikringsselskapene og sparebankene.

Mangel på plan og styring

Hva og hvor mye som skal produseres bestemmes ikke ut fra folkets behov, men ut fra de store aksjeeiernes profittinteresser.

Investeringene skjer ikke etter en samlet landsomfattende plan, men ut fra enkelte foretaks snevre og egoistiske beregninger. Derfor «overkapasitet», overinvesteringer, overproduksjon. Derfor arbeidsløshet og innstramminger. Det er stor mangel på boliger, sykehus, skoler, veger, barnehager osv., og også store udekkede behov for en rekke forbruksvarer. Og dette i en tid da veldige, revolusjonerende teknologiske framsteg skaper stadig høyere arbeidsproduktivitet og åpner store muligheter for menneskene, dersom samfunnet sjøl får styre og kontrollere utviklingen.

Den spekulative kapitalen er blitt et karakteristisk trekk ved kapitalbevegelsen i de seinere åra. Dette ytrer seg først og fremst gjennom den sterke økningen i børsomsetningen. Ved siden av de «tradisjonelle» storkapitalistiske haiene, dukker det opp «nyrike» børsspekulanter som snylter på samfunnet og oppnår «gevinst», samtidig som de unndrar det offentlige for milliardbeløp. Dette er også uttrykk for en langt sterkere eiermobilitet, ved at aksjepostene hyppig skifter hånd, og en tilsvarende økt usikkerhet blant de ansatte.

Utenlandsk kapital i Norge og norsk kapital i utlandet

Utenlandsk kapital har i mesteparten av dette hundreåret hatt en sterk stilling innenfor norsk industri. Den internasjonale monopolkapitalen kommer inn både som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Ikke minst kommer den internasjonale kapitalen inn gjennom de transnasjonale selskapene.

Den utenlandske kapitalen er særlig konsentrert i de viktigste eksportnæringene, som i elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i jern- og metallindustri og i olje. Dette ergreiner med typiske storbedrifter, prisgitt den internasjonale monopolkapitalens politikk.

Monopolkapitalen i Norge deltar på sin side i utbyttingen av arbeiderklassen i andre kapitalistiske land og i utbyttingen av u-land. Dette skjer på flere måter og i økt grad. Norge er ikke lenger bare et land som importerer kapital. Mer og mer av de store selskapenes og bankenes kapitaloverskudd, som er en frukt av de norske lønnstakeres arbeid, eksporteres til utlandet i stedet for å investeres i norske arbeidsplasser. Også norsk storkapital søker dit profitten er størst. Som storkapitalen i andre industriland, kjøper den norske billige rå- og matvarer fra u-land og selger til u-landene ferdige industrivarer til høye priser. Norske redere høster store fortjenester på en imperialistisk utbytting av disse land. Samtidig «utflagges» norske båter for at rederne kan skaffe seg billig arbeidskraft og unndra seg beskatning. Dette skjer i strid med norske interesser. Det viser at kapitalen ikke har noe fedreland.

På denne måten får de norske storkapitalistene en del av den profitten som verdensimperialismen høster.

I likhet med andre lands monopolkapitalister profitterer også de norske på militariseringen. De ser med misnøye på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføring mot folk og nasjoner som har reist seg mot imperialismen. Dette viser hvor unasjonalt det norske storborgerskapet er i vår tid.

Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde oppe det imperialistiske systemet. Den er med i den verdensomfattende samordning av imperialismens økonomiske, politiske og militære makt. Norsk industri produserer og eksporterer militært utstyr i betydelig omfang og knyttes sterkere til internasjonal rustningskapital. Monopolkapitalen arbeider for å knytte Norge nærmere til imperialismens militære og økonomiske blokker. Den er alltid villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv kan dra nytte av det.

Statsmonopolkapitalismen i Norge

Også den norske monopolkapitalen gjør staten til organ for sine særinteresser. Gjennom de mange offisielle og halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. styrkes de korporative trekk og tendenser i den moderne borgerlige statens utvikling. Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene(Bankforeningen, Rederforbundet, Handelsstandsforbundet, Norsk Arbeidsgiverforening etc.) styrker storfinansen sin innflytelse over viktige og store deler av statsapparatet.

Kapitalismen i Norge blir mer og mer statsmonopolkapitalisme. Det betyr: i tillegg til at storfinansen dominerer økonomien, bruker den statsapparatet til å fremme sine interesser. Staten blander seg direkte inn i økonomien, og stort sett på monopolkapitalens vilkår. Derfor er det også i Norge slik at monopolkapitalens og statsmaktens oppfatninger og praksis i økonomien og politikken går sammen. Sosialdemokratiet spiller en betydelig rolle i statsmonopolkapitalismens utvikling. Dels på det ideologiske plan, gjennom klassesamarbeidsteoriene og teorien om at staten står hevet over klassene og klassekampen. Dels på det praktisk-politiske plan, gjennom samarbeidet med storkapitalen via statsapparatet og «samarbeidsorganer».

Viktige kjennetegn ved den statsmonopolkapitalistiske utvikling og politikk er:

- Det nære samarbeidet mellom staten og de kapitalistiske næringsorganisasjonene som er dominert av storkapitalen.

- Endringene i statsapparatet i mer autoritær og korporativ retning med byråkratisk maktsentralisering som innskrenker demokratiet.

- Begrensninger av det kommunale sjølstyret på viktige felter.

- Forsøk på å beskjære arbeidernes kampmidler ved «samordning» og tvungen lønnsnemnd.

Alt dette truer folkets demokratiske rettigheter og krever samlet kamp mot monopolkapitalen og for demokratiet.

Demokratiet i Norge

Borgerlig demokrati

Det borgerlige demokratiet var i sin tid et stort steg fram i vår historie. Det har eksistert i mer enn halvannet århundre. På flere områder er det blitt utvidet gjennom arbeiderklassens og andre klassers og gruppers kamp. Dette har alltid skjedd under sterk motstand fra borgerskapet og høyrekreftene. Den herskende klasse og dens stat har blitt tvunget til viktige innrømmelser.

Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover, og regjeringen står til ansvar overfor Stortinget. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og ytringsfrihet og en ubegrenset streikerett. Ingen skal dømmes uten lov og ingen straffes uten dom, og i en rekke domstoler deltar også lekdommere. Kommunene har et visst sjølstyre. Likevel er demokratiet begrenset.

Arbeiderklassen og andre arbeidende lag har ingen reell makt i staten. Demokratiet begrenser seg til politiske, sosiale og kulturelle områder og er mangelfullt. Ofte er det bare formelt. Folket avgir stemme annethvert år, men blir i stor grad holdt borte fra styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat og av de store selskapene og deres organisasjoner. Beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning.

Demokratiet uthules

Mer og mer makt samles i den utøvende statsmaktens organer. Makten til de lovgivende og folkevalgte organer innskrenkes. Stortinget har ikke den samme betydning for landets styre som før. Det er i stor grad blitt redusert til et sandpåstrøingsorgan. Saksbehandling både i statsapparat og lokale myndighetsorganer blir mer og mer byråkratisk. Den politiske makt sentraliseres. Kommunene pålegges flere og flere oppgaver av staten, samtidig med at statens politikk forverrer primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi.

Disse antidemokratiske og autoritære trekkene ved den nåværende staten forsterkes. De kommer i stadig sterkere motsetning til norske demokratiske tradisjoner. Tradisjonene forutsetter at de folkevalgte styringsorganer skal spille den sentrale rolle, både på riksplanet gjennom Stortinget, og lokalt gjennom fylkestingene og kommunestyrene.

Krisetrekkene ved det borgerlige demokratiet rammer også enkeltmenneskene. Mennesker og partier med et annet politisk syn og andre klasseinteresser enn det styresmaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert.

Forfattere og kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det bestående og stiller seg på arbeiderklassens side i klassekampen, utsettes for press av dem som sitter med den økonomiske makten og har kontrollen over landets kulturliv.

Demokrater, nasjonalt innstilte mennesker og revolusjonære settes på svartelister. «Beredskapsloven» som Norge fikk i 1950 var i strid med de demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene i den norske rettergangsordningen. Denne loven gir politimyndighetene fullmakt til å treffe tiltak mot framstegskreftene i landet i situasjoner som de herskende kretser her hjemme eller i NATO betrakter som farlige for seg og sin makt.

Maktorganer som i hovedsak alltid har tjent storborgerskapet, fortsetter å bestå i vårt land - med sine generaler, politisjefer, sikkerhetsagenter, dommere og byråkrater. Topplederne i apparatet kommer i det alt vesentlige fra de privilegerte lagene i samfunnet, eller det er folk fra andre samfunnslag med en lojal holdning overfor de bestemmende storkapitalistiske kretsene i inn- og utland. De ser en trussel og en hovedfiende i sosialismen og den revolusjonære arbeiderbevegelse, og handler ut fra dette. Særlig er det store militære NATO-apparatet en trussel mot den demokratiske styreform. Samtidig sløser det bort enorme materielle ressurser og tar verdifull arbeidskraft vekk fra samfunnsnyttig virksomhet.

Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Demokratiet kan ikke utvides vesentlig uten at selve statsapparatet demokratiseres og etter hvert får et annet klasseinnhold.

Demokratiet stanser foran bedriftsporten

Det borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsipp i lovverket og maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende klasses makt og interesser.

Kapitalistene må regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene. Selve styringsretten har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for den bedrift og de foretak hvor de gjennom sitt arbeid skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi. På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene langt sterkere begrensetenn på det politiske. i virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.

På den andre siden vokser bevegelsen for bedriftsdemokrati, for demokrati i arbeidslivet. Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørede makt, de som produserer eller de som profitterer, tvinger seg fram som et viktig og revolusjonært demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.

Frihet og demokrati

Frihetskravet har alltid vært sterkt i det norske folk. Men det har aldri hatt det samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte, for overklassen som for «allmuen». Nasjonal, individuell og sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og borgerskapet.

Dagens monopolkapitalister og høyrekrefter hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne oppheve landets nasjonale sjølråderett, fritt å kunne konsentrere den økonomiske makt i sine hender, fritt å fortsette sin utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til utlandet, fritt å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter egne avgjørelser. Denne frihet påberoper de seg i kraft av sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Folkets frihetskrav i vår tid er frihet til forsvar av landets selvstendighet. Det er frihet fra monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for morgendagen.

Dette er frihetskrav som forutsetter et samfunn der friheten for hver enkelt av oss er forutsetningen for den frie utviklingen til alle. Et slikt frihetskrav kan kapitalismen ikke oppfylle. Det kan bare et samfunn uten utbytting og klassemotsetninger.

Det borgerlige samfunn bruker begrepene frihet og demokrati som om de var identiske. Det ene brukes i stedet for det andre, og omvendt. Men i virkeligheten utelukker demokrati en full frihet. Demokrati er en statsform og betyr alltid begrensninger i frihet, gjennom lover, plikter og påbud, statens utøvelse av sin tvangsmakt osv. Det borgerlige demokrati er hovedsakelig et demokrati for borgerskapet.

Historiens gang går fra enevelde til borgerlig demokrati, fra borgerlig demokrati til sosialistisk demokrati - altså samtidig fra mindre frihet til større frihet. Og fra utvidet sosialistisk demokrati til opphevelse av demokratiet og statens tvangsmakt. Først da blir mennesket virkelig fritt.

Marxismen knytter frihet sammen med innsikt i nødvendigheten. For å bli frie må menneskene lære å kjenne de lover som styrer samfunnsutviklingen. Og ut fra denne innsikten skape forhold som etter hvert gjør demokratiet overflødig og mennesket virkelig fritt.

Monopolisering av mediene

Den herskende klasses ideer er samfunnets herskende ideer.

Borgerskapet hersker også på det ideologiske område.

Kapitalen kjenner ingen nasjonale grenser. Det gjør heller ikke kapitalistenes ideologi. Imperialismens ideologiske offensiv omfatter hele den kapitalistiske verden, også Norge. Den søker også å nå de sosialistiske land.

Den moderne kapitalismens ideologi dyrker individualisme, egoisme og ubegrenset «privat initiativ». Den driver hemningsløs antikommunisme så vel i en direkte, plump og utilbørlig form, som i mer raffinerte former.

Ånds- og kulturliv kommersialiseres og forflates. Kulturen, ikke minst idretten, blir et viktig område for utbytting, en kilde til berikelse for kapitalen. De borgerlige massemediene både aviser, ukeblad, radio og fjernsyn - er spekulasjonsobjekter. Tale- og trykkefriheten monopoliseres gjennom økt konsentrasjon innenfor mediebransjen.

Dette skjer også ut fra ideologiske motiver. Målet for storkapitalen og høyrekreftene er å få kontroll med informasjonsstrømmen. Gjennom den påvirkes våre synspunkter og standpunkter. Tilsynelatende er informasjonen allsidig, men i virkeligheten er den ensidig, silt gjennom de borgerlige nyhetsbyråene som beherskes av store monopoler.

Det foregår en storstilt ideologisk manipulering av folkemassene. Store ord om frihet, demokrati, fri meningsdannelse og informasjon, blir under slike forhold hykleri. Frimodige ytringer om uvesentlige spørsmål tillates. Man oppmuntrer synspunkter som virker splittende på det arbeidende folk og skaper forvirring i kampen mot storkapitalen. Grunnleggende kritikk av det kapitalistiske systemet forties. Vi kan med god grunn snakke om en medieimperialisme.

Men selv om borgerlige ideer er framherskende i vår del av verden, og borgerskapetrår over veldige midler til å utbre sin ideologi, finnes det også andre ideer som ikke lar seg utslette. Det gjelder først og fremst ideer basert på marxismen-leninismen. Disse ideer er ikke bare rotfestet i de sosialistiske land. De har verdensomspennende utbredelse, nettopp fordi de er oppstått sammen med kapitalismen og arbeiderklassen. Mellom den borgerlige og den marxistiske ideologi pågår en vedvarende konfrontasjon og kamp. Denne kampens betydning øker og har prinsipiell karakter - både her i Norge og i verdensmålestokk.

Mange av de samme trekk som vi ser i mediebransjen, kan vi spore innenfor undervisning og kultur.

Krisen i borgerlig kultur

Borgerlig tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisning og lærebøker.

Utdanningssystemet rasjonaliseres etter kapitalens behov. Undervisningsplanene skal tjene monopolkapitalens krav til en arbeidskraft den sjøl ønsker, for at den mest profitabelt kan utnytte et moderne produksjonsutstyr. Motsetningen mellom monopolkapitalens behov for snevert spesialutdannede produksjonsarbeidere og produksjonsledere og ungdommens krav på allsidig kunnskap skjerpes.

Opphopning av makt og innflytelse på monopolenes hender når det gjelder kultur og utdanning, skaper økte motsetninger. Kulturarbeidere og kulturforbrukere reagerer på forflatningen. Det reageres mot amerikaniseringen av kulturlivet. Kapitalismens forfallstendenser gjenspeiles i masseproduserte filmer, tegneserier og magasiner. Den tradisjonelle borgerlige ideologien er kommet i alvorlige vansker. Derfor forsøker storborgerskapet å lansere nye ideer og normer for å beholde det ideologiske hegemoniet. Ett eksempel på dette er lanseringen av ny-konservatismen.

Ungdom, og ikke minst kvinner, reagerer mot den konservative påvirkning og dominans som storborgerskapet utøver på kultur- og utdanningssektoren. Mange er på leting etter nye og progressive verdier og ideer.

Innen borgerlig ideologi og tenkning skjer det også en differensiering. Borgerskapet splittes i synet på viktige spørsmål. Først og fremst gjelder det holdningen til fred, avspenning og fredelig sameksistens. Hovedskillet går mellom ny-konservatismen, som representerer klasseinteressene til storborgerskapets høyrefløy, og den borgerlige og småborgerlige liberalismen. Den toneangivende borgerlige moral er pengemoralen. Utviklingen av kapitalismens indre motsetninger, først og fremst klassemotsetningene, svekker grunnlaget for denne moralen og de øvrige borgerlige ideene. På den annen side forsterker den vitenskapelig-tekniske utvikling midlene til å utbre og konservere disse ideene.

Den ideologiske og psykologiske krigføringen

Imperialismen driver en omfattende og systematisk ideologisk og psykologisk krigføring for å forsvare sine klasseinteresser og maktposisjoner.

Denne krigføringen er først og fremst rettet mot «kommunismen» og de sosialistiske land. Gjennom sine massemedia tar de sikte på å forvirre og passivisere folket med antikommunistisk propaganda. Samtidig skjønnmales og lovprises den «vestlige verden» og dens «verdier», dvs. det kapitalistiske systemet.

Den ideologiske og psykologiske krigføringen ble forsterket i slutten av 1940-årene. Hovedskyteskiven på hjemlig bane var Norges Kommunistiske Parti. Partiets innflytelse skulle reduseres mest mulig - med alle midler. Samtidig skulle det banes veg for Norges medlemskap i NATO.

Et sentrum for denne krigføringen er USA. Denne krigføringen er en del av imperialismens globale strategi. Viktige deler av den veldige mediemaskinen er knyttet til det militær-industrielle kompleks og CIA. Målet i den verdensomspennende ideologiske og psykologiske krigen er å splitte fredsbevegelsen og skade de krefter som truer storkapitalens herredømme. Alt brukes - direkte løgn, fortielser og fordreininger. Målet helliger midlet.

Gjennom et falskt bilde av de sosialistiske land og en ensidig overeksponering av deres problemer, mangler og feil, skal folkeopinionens oppmerksomhet ledes bort fra kapitalismens egne problemer: arbeidsløsheten, nedbyggingen av sosiale goder, økt kriminalitet og vold, opprustningen og militariseringen, ungdomsproblemer og kulturpessimisme.

IV. Norges sikkerhet og nasjonale uavhengighet

Norge i blokksystemet

Det norske borgerskapet og ledende politikere og byråkrater er klassemessig knyttet til det kapitalistiske verdenssystem. De toneangivende og mest innflytelsesrike kretser går et skritt videre. De integrerer Norge i verdensimperialismen.

Gjennom militær underordning i NATO, utenrikshandel, skipsfart, utenlandsk kapital i Norge, kapitaleksport til utlandet, kulturelle og ideologiske forbindelser, er Norge kommet i en farlig avhengig stilling til de imperialistiske hovedland - i første rekke USA. Til tross for folkeflertallets klare nei til norsk medlemsskap i EF i 1972, gjør de ledende kretser i vårt land nye framstøt for å integrere Norge i EF.

NATO-medlemskapet betydde brudd med nøytralitetslinjen og alliansefriheten som var framherskende i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter at Norge ble suveren stat i 1905.

Nøytralitetslinjen var internasjonalt anerkjent fram til utbruddet av den annen verdenskrig. Under krigen var Norge med i en antifascistisk allianse sammen med Sovjetunionen og Vestmaktene.

Men det var i strid med norsk tradisjon og folkelynne, etter krigen, å binde landet til en militær blokk, og dermed innskrenke nasjonal råderett over norsk territorium og forsvarspolitikk.

Gjennom NATO integreres det norske land-, sjø- og luftterritorium i den amerikanske atomstrategien.

Undergraving av Norges sikkerhet

I den amerikanske atomstrategiens førsteslagsplaner spiller Norge en viktig rolle som framskutt nord-flanke mot Sovjetunionen.

De norske høyrekreftene og ledende sivile og militære embetsmenn utviser en servil holdning overfor de militaristiske kretser i USA-imperialismen.

Kampen mot denne utviklingen er en kamp for freden, for Norges nasjonale uavhengighet, for Norges framtid som nasjon og folk. Spørsmålet om freden er det sentrale og avgjørende spørsmål også for det norske folks framtid. Norges Kommunistiske Parti ser derfor fredskampen som sin aller viktigste oppgave.

Norge må konsekvent gå inn for fredelig sameksistens. Landet må aktivt støtte de ideer som ligger til grunn for de Forente Nasjoners Charter og en rekke andre internasjonale dokumenter, blant annet Helsinki-erklæringen om sikkerhet og samarbeid i Europa.

Norge må bidra til at Norden blir et ukrenkelig atomvåpenfritt område. Å traktatfeste et slikt område vil være et ledd i et atomvåpenfritt Europa, som del av hel og full avrustning i hele verden. Dette kan bare gjøres ved at Norge frigjør seg fra den amerikanske atomstrategien som påtvinges oss.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning. Storting og regjering må handle i samsvar med det norske folks fredsvilje og ivareta en sjølstendig stilling innenfor NATO. Landet må aktivt arbeide for at Europas deling i militære blokker opphører. Målet er et alliansefritt og nøytralt Norge.

For Norges nasjonale uavhengighet

Retten til nasjonal og statlig suverenitet er en nødvendig forutsetning for en varig fred.

Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag. Et sjølstendig Norge betyr uavhengig norsk gjerning for fred i verden.

En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full sjølbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg sjøl. For at mennesket skal være fritt, må fedrelandet være fritt. Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norge må sjøl bestemme i sitt eget hus.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende norske folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon. Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de transnasjonale selskapenes diktat og infiltrering. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet. For å oppnå dette må følgende gjelde:

- Norsk statsmyndighet må ikke overføres til overnasjonale organer. Norges storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til sjølbestemmelse.

- Det ledende prinsipp for norsk utenrikshandel må være: Økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel.

- Lover som skal sikre kontroll med utenlandsk kapital må styrkes og utvides.

- Norges utenrikshandel må under offentlig kontroll og reguleres gjennom langsiktige handelsavtaler. Landet må øke sin samhandel med de sosialistiske land.

- Det gjennomføres importregulering, som beskytter landets egen produksjon mot konkurransen fra de transnasjonale selskaper.

- Kontrollen med kapitaleksporten må bli strengere enn i dag. Den må ikke liberaliseres. Utflagging av norske skip stoppes. Disse tiltak er nødvendige for å hindre kapitalflukt.

V. Norges veg til sosialismen

Arbeiderbevegelsen må ha en strategi.

Et parti som har sosialismen som mål og som kjemper for den, må ha en klar forestilling ikke bare om selve sosialismen, men også om vegen til den og midlene for å nå målet. Hvilken hovedlinje skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på vegen dit?

Den minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgang fra kapitalismen til sosialismen. Det mest sannsynlige er at vegen til sosialismen vil gå gjennom ulike etapper og trinn. Dette dels på grunn av den økonomiske og politiske situasjon nasjonalt og internasjonalt. Dels på grunn av bevissthetsnivået i arbeiderklassen og blant dens nære forbundsfeller.

Utvidelse og fornyelse av demokratiet

Hva strategien må bygge på

En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.

Ved at statens rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot Arbeidsgiverforeningen og de private kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de offentlige budsjetter. Derfor må både de politiske og faglige krav også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder kampen om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.

Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen. Sikring av arbeidsplassene,større sosial trivsel og trygghet, kamp for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens rettigheter, koples sammen med kamp for økt demokratisering og medbestemmelse, nasjonal sjølråderett, fred og avspenning og internasjonalt samarbeid. Kravene må munne ut i et demokratisk alternativ til monopolenes herredømme.

Hvem skal ha makt og innflytelse i samfunnet? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal beherske stat og økonomi? Hvordan skal statsmakten være og fungere? Disse spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak og i staten er blitt en sentral og aktuell oppgave for arbeiderbevegelsen.

I sin strategi må arbeiderbevegelsen avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet. På den andre siden fra venstreradikalismen, som bare ser det revolusjonære spranget, men overser vegen og etappene til målet.

Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de nære og fjerne mål. Den norske arbeiderklassen må utvikle den bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som revolusjonær kraft. Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av tilsløringer og illusjoner, som storkapitalens manipuleringer og delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av klasse-samarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer enhetlig faglig opptreden i Norge.

Monopolkapitalen og folket

Monopolkapitalens snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og grupper også utenfor arbeiderklassen. Bønder, fiskere, håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengig av monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den kamp som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom innser at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot storkapitalen.

Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på monopolborgerskapets hånd og alle nye, skarpe motsetninger i kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse, slik som i EF-kampen. De allmenndemokratiske bevegelsene, som består av ulike sosiale og politiske grupper, er objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen. I denne kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet, ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Det kan også gå inn i borgerskapets egne rekker. EF-kampen viste hvordan kamperfaring høyner den politiske bevissthet og hever den opp på et høyere trinn.

Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.

De demokratiske massebevegelser

Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fredsbevegelsen den viktigste. Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeide. Kampen mot atomkrigstrusselen forener de organiserte fredskreftene og samler stadig større grupper til felles innsats for avgrensede målsettinger.

Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene .

I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, anti-monopolistiske og anti-imperialistiske. Men i sitt virke er en del av dem preget av mangel på helhetssyn og blir enkelte ganger misbrukt til ikke-demokratiske kampanjer og annen virksomhet.

Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke deres enhet på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike allmennmenneskelige interesseområder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver. Samtidig arbeider vi for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.

Den utenomparlamentariske kampen

Den parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram medfolkets krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformersom har bedret livskårene for folket, har vært vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen.

Men den norske arbeiderklassen har også rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen.

Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to formene supplerer hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god utenomparlamentarisk virksomhet.

Demokratiske reformer

For å kunne begrense og deretter bryte med monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialisme. Denne sammenhengen blir nærere og nærere. De demokratiske, antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale reformer en revolusjonær karakter. De er rettet mot monopolkapitalen allerede i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og maktområde. De vanlige sosiale reformer, som har en dobbeltkarakter («gi og ta»), forbedrer bare levekårene uten å endre på selve systemet.

Borgerskapets og sosialdemokratenes «samarbeidsformer» gir arbeiderne og funksjonærene begrensede fordeler innenfor rammene av systemet. De demokratiske reformer er noe mer. De utvider arbeidsfolkets demokratiske innflytelse og kontroll.

Men dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Hele det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformer, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjon. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.

En ny økonomisk politikk

For å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:

1. Det bygges opp et demokratisk planleggingssystem, der fagbevegelsen får forhandlingsrett om alle viktige sider som berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.

- Samfunnets ressurser kartlegges, og det utarbeides en økonomisk plan for hele landet som sikrer økonomisk vekst og arbeid til alle gjennom en jevn utbygging av næringslivet, en planmessig endring av næringsstrukturen og en styrt innføring av ny teknologi.

2. Landets produktivkrefter utvikles med det mål for øye å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.

- Enhver form for statsmonopolistisk «regulering» av forholdet mellom arbeid og kapital forhindres. Ingen begrensning av arbeidernes, fiskernes, bøndenes og andre arbeidendes frie kamprett. Fagbevegelsen må på et fritt grunnlag fremme egne, sjølstendige krav overfor staten.

- Aktiv lønnspolitikk med forsterket kamp mot monopolkapitalen, for større innflytelse over og høyere andel av de verdier som skapes i produksjonen. Samtidig setter det offentlige inn tiltak som bedrer de små og mellomstore bedriftenes lønnsevne.

- Lettelse av arbeidet ved innføring av arbeidssparende teknologi. Nedsettelse av arbeidstida generelt og særlig ved økt produksjon og større arbeidsproduktivitet.

3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten kommer under reell samfunnsmessig styring av offentlige organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang og lokalisering av nyinvesteringer.

- Forretningsbankene og forsikringsselskapene overtas av staten. Det samme gjelder bedrifter som trues med nedleggelse og som har avgjørende betydning for storsamfunnet og / eller lokalsamfunnet.

- Staten tar ansvar for utbygging av næringsvirksomhet der dette er nødvendig for å dekke prioriterte behov.

- Statens innsats for teknologisk forskning og utvikling økes.

4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).

- Et nytt skattesystem innføres. Inntekt av eget arbeid og inntekt av andres arbeid er to forskjellige ting og kan etter demokratiske prinsipper ikke beskattes likt. Den merverdi som skapes av det arbeidende folk i produksjonen og ikke anvendes til produksjonsmessige nødvendige investeringer, inndras av det offentlige gjennom skattemyndighetene. Arbeidsfolks oppsamlede midler som hus, bil og sparepenger skal ikke være en ny og viktig skattekilde.

- Sosialpolitikken tar utgangspunkt i det syn at de som skaper de materielle og kulturelle verdiene, har et selvsagt krav på sosial sikkerhet i yrkeslivet, i familien og under utdannelse. Alle får full trygd ved sykdom, ulykke, uførhet, arbeidspermisjon og arbeidsledighet.

- Stabilt prisnivå, forbud mot tomtespekulasjon og gjeninnføring av sosial boligreisning. Husleiene skal ikke overstige 10 prosent av lønnsinntekten.

- En ny regionalpolitikk som sikrer tilstrekkelig med arbeidsplasser, tidsmessige kulturtilbud og effektive kommunikasjoner. En distriktspolitikk som har folkets velferd og ikke monopolkapitalens profitt som motiv og målsetting. Langt større tilskudd fra staten til anlegg og drift av industri og andre foretak i de strøk av landet som har en ensidig økonomi.

- Samvirke i produksjon og omsetning gis effektiv støtte. Jordbrukere og fiskere, håndverkere og mindre næringsdrivende trues avmonopolene. De hjelpes til å forsvare sine livsinteresser.

- En miljøpolitikk som sikrer fornuftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av naturressursene. Miljøskader dekkes av foretak som forårsaker dem.

Demokratisering i arbeidslivet

De viktigste demokratiske reformer må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. Deres oppgave er å ivareta arbeiderklassens interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.

Norges Kommunistiske Parti går inn for:

- Flere representanter for de ansatte i bedriftens styre. Sammen med representanter fra det offentlige skal de ha flertall.

- Utvidet forhandlingsrett og innsynsrett i den daglige ledelsen av bedriften, herunder i regnskaper.

- De ansattes representanter skal jevnlig og allsidig informere sine arbeidskolleger.

- Bedriften skal forhandle med de ansatte og deres organisasjoner i god tid om investeringer, endringer i produksjonen og produksjonsteknologien. De ansatte som part skal gjennom sine organisasjoner - ha permanent innsikt i alle langtidsplaner som angår bedriften.

- De ansattes representanter skal hente inn den nødvendige ekspertise, som betales av bedriften. Fagbevegelsen må også selv bygge opp sin egen bedriftsøkonomiske klassebevisste ekspertise, som ivaretar de ansattes interesser.

Demokratisering av statsapparatet

En demokratisk politikk forutsetter kamp mot byråkratiet og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer.

Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.

- Det kommunale sjølstyret gjøres reelt. Det må sørges for at kommunene får tilstrekkelige midler til å løse sine oppgaver. Det må innføres direkte valgte lokalutvalg med myndighet og egne budsjetter for avgrensede oppgaver.

- En demokratisk valgordning, som sikrer full forholdsmessig representasjon i Stortinget, innføres.

- Grunnloven bringes i samsvar med de krav samfunnsutviklingen stiller og hva folkeflertallets interesser krever. Grunnlovsbestemmelser som står i veien for overføring av eiendom til folket, fjernes.

- Militæret og politiet demokratiseres. Den personlige sikkerhet garanteres. Ingen diskriminering av åpne demokratiske organisasjoner etter ideologiske og politiske sympatier og antipatier.

- Antidemokratiske unntakslover oppheves. Politiets politiske overvåking og etterretningsvirksomhet rettes mot de krefter som virkelig representerer en fare for folket og Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Spesielt rettes søkelyset mot lukkede, udemokratiske organisasjoner og agenter for den internasjonale monopolkapitalen og imperialismen.

- Full demokratisk kontroll med hele justisvesenet. Prinsippet om likhet for loven gjøres reelt. Personregistrering, telefonavlytting og brevkontroll etter politiske og ideologiske retningslinjer, opphører og forbys. Data-arkiver over personer må være under full demokratisk kontroll.

- Tilsetting i offentlige stillinger demokratiseres.

Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur

I dagens datapregede samfunn blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.

Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir «roboter» som bare vet det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.

For arbeiderbevegelsen vil utdanningen bli et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele denne kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig hvis vi skal nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.

Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.

Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdannelse og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.

Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.

- Utdanningspolitikken må legges om etter mer demokratiske retningslinjer. Allsidighet og vitenskapelighet må inn i skolen. Skole og arbeidsliv knyttes nærmere sammen. En ny, grunnleggende skolereform gjennomføres.

- De offentlige massemedier og utdanningsinstitusjoner må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgelige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialisme, gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering. Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykkelse. Den skal kommenteres av personer som ikke ligger under for ensidig imperialistisk og antikommunistisk propaganda.

- Folket gjøres mer kjent med andre kulturer enn den «vestlige». Alle kulturer har sin egenverdi som ledd i utviklingen av en verden preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsveg, må prege radio, fjernsyn og skole.

- Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med brutalitet, vold og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.

Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk

NKP går inn for en kulturpolitikk som både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for å kunne stille de kulturelle goder til bruk og disposisjon for alle.

Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinje:

- Å ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv, herunder arbeiderkulturen.

Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen .

Hovedoppgaven i vår tid - å sikre freden vil også gi muligheter for kulturen til å overleve og blomstre.

NKP følger med interesse de landevinninger som er gjort på kulturfronten i de sosialistiske land.

Aksjonsenhet og samarbeid

Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller.

Både kampen for freden, for bedre levekår og utviklingen i den antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av ideologiske skillelinjer.

Enhet i handling betyr ikke at en gir avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre kjennskapet til marxismen-leninismen og kjempe mot borgerlig ideologi i og utenfor arbeiderbevegelsen.

Et omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter videre at antikommunismen isoleres.

Historiens og dagens erfaringer i mange land viser at det er mulig å få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Den internasjonale situasjon, særlig den økte krigstrusselen og kampen for freden, kan skape viktige holdningsendringer i sosialdemokratiet, også i dets ledelse. Også klassemotsetningene innenlands og kampen mot høyrekreftene kan befordre slike endringer.

En bred folkeallianse må skapes

Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har skaffet seg en rekke demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige organisasjonene. LO alene teller over 750 000 medlemmer. Det er også andre betydningsfulle organisasjoner som Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre.

Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakt arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats i klassekampen.

For ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad politiseres og utvide sitt virkeområde.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne de tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes og det må kjempes for å bygge ut nye posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik ideologisk og politisk styrke at de har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske reformer vil angripe kjernen i maktstrukturen. Hele det kapitalistiske system i landet svekkes. Det vil bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.

Arbeiderklassen må ha ledelsen

I kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen.

Bare en sterk og samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle grupper og lag som står i motsetning til den må forenes. Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og lag skal komme i bevegelse mot monopolkapitalen og høyrekreftene. Bare slik kan en overvinne monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven alene.

Samlingen av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på vegen til sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft med utviklede samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen.

Gruppene av de sjølsysselsatte mellomlagene må overbevises om at det dreier seg om kamp mot monopolkapitalistiske eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen fra småeiere. Det dreier seg om å verne deres eksistens.

Vinner arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet. Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.

En demokratisk folkemakt

Folkeregjering

Folkealliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine krav.

En antimonopolistisk progressiv demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens maktsstilling og pengevelde. Tvert imot er dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk styrket.

Samarbeidet mellom monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform. Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, som erobrer flertallet i Stortinget, vil endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk er endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget får en annen og ny betydning. Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.

Et virkelig folkestyre

Norge får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt demokrati, et virkelig folkestyre.

Folkemakten må skape de viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk omforming av samfunnet. Det er dannet en bred demokratisk og nasjonal front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og politiske skillelinjer. Den demokratiske folkemakt betyr en grunnleggende endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil vegen åpnes for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.

Men det betyr ikke at klassekampen «dør hen». Klassekampen vil skjerpes under folkemakten. Vegen fram til sosialismen vil øke faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske herredømmet har trukket opp.

Fredelig overgang til sosialismen

Den revolusjonære prosessen må gå videre

Folkealliansen gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt.

Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket. De blir politisk maktesløse, så snart dendemokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt. Undergravningsaksjoner og væpnede kuppforsøk vil da forhindres i tide.

Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.

De konkrete formene for vegen til sosialismen kan ikke fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens omfang i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkår i landet, av de nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og av den internasjonale situasjon.

Den sosialistiske revolusjon

For endelig å kunne avskaffe kapitaleiendommen og utbyttingen må sosialismen innføres.

Den sosialistiske revolusjon er den siste etappe i den demokratiske omveltningen som innledes med å begrense monopolkapitalens makt og utvide demokratiet på vesentlige områder. Nå sprenges de kapitalistiske rammene helt. En ny samfunnsformasjon bygges opp. Også statsmakten får et nytt innhold. Det nye demokrati, som helt avløser det borgerlige demokrati, blir et sosialistisk demokrati.

Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. Mulighetene for fredelig overgang er i vår tid i en rekke utviklede kapitalistiske land langt større enn tidligere. Ja, en overgang til sosialismen uten borgerkrig og lidelser vil i en del regioner, som f. eks. Norden, være den mest sannsynlige. Det er også muligheter for at flere land samtidig går over til sosialismen. Men en av forutsetningene for at mulighetene skal bli virkelighet er fred, avspenning og oppløsning av militære blokker.

I samarbeid med andre progressive og revolusjonære demokratiske krefter vil Norges Kommunistiske Parti arbeide for å legge de politiske vilkårene til rette for en fredelig overgang til sosialismen. Dette forutsetter at arbeiderbevegelsen stadig er på offensiven for å utvide demokratiet. Fast og resolutt må den sette inn den organiserte styrkearbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers.

En fredelig overgang til sosialismen er i samsvar med de historiske tradisjonene i norsk folkebevegelse, og i arbeiderbevegelsen. Den borgerlige revolusjonen i 1814, kampen for å utvide det borgerlige demokratiet, for sosiale reformer og for den nasjonale uavhengighet ble gjennomført uten blodige sammenstøt.

Folkets nødvergerett

De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.

Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og folkereisningen. Denne demokratiske nødvergeretten kan folket aldri gi fra seg.

Når vi kommunister slår fast at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse.

Arbeiderklassens herredømme

Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt makten, ogarbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.

På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer overføringer av alle de viktigste produksjonsmidler og finansmidler i folkets eie.

Klassekampen slutter ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den antar bare nye former.

I flere av de land der arbeiderklassen har erobret makten, har dens styre i lengre perioder hatt en skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den internasjonale situasjon har medvirket til dette. Vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge vil, under forutsetning av en slik utviklingsveg som skissert i dette program, bli gunstigere.

Hva et sosialistisk Norge vil bety

Vår historiske tradisjon

Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbygging og utvikling av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra de land som hittil har slått inn på denne veien.

Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.

Landet har høyt utviklede produktivkrefter både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme. Dette til forskjell fra de fleste av de land som hittil har slått inn på en sosialistisk veg.

Samfunnseie

Uansett historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle sosialistiske land. Disse hovedtrekk er:

- Arbeiderklassens og forbundsfellenes politiske herredømme.

- Avskaffelse av den private eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene.

- Avskaffelse av utbyttingen som grunnlag for klasseherredømme.

De danner grunnlaget for sosialismens utvikling på alle samfunnets felter, politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt.

Et sosialistisk Norge vil bety at de viktigste produksjonsmidler og andre økonomiske midler er i samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom. Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for storsamfunnet og lokalsamfunnet. Ved siden av den toneangivende offentlige sektor vil det også eksistere privateiendom til produksjonsmidler. Etter hvert vil de sosialistiske eiendomsformer vinne stadig større innpass og dominans.

Samfunnsplan

Et sosialistisk Norge betyr videre:

Økonomien styres etter en samfunnsmessig plan. Både omfanget av produksjonen og hva som skal produseres kan fastsettes. Produksjonsmidlene fordeles etter nøye avveining mellom produksjonsgreinene og de ulike områdene av økonomien. Kriser og arbeidsløshet avskaffes.

- Sosialistisk sjølstyre og sosialistisk bedriftsdemokrati innføres.

- Små og mellomstore bedrifter får en viktig samfunnsmessig betydning og stilling.

- Den offentlige sosiale og kulturelle sektor utvides, styrkes og demokratiseres. Sosial likhet og sosial rettferd kommer i brennpunktet. Samtidig får forskning og kultur en langt viktigere stilling i samfunnet enn under kapitalismen.

- Det gjøres slutt på den kulturelle forflatningen som kapitalismen fører med seg. Alle gis muligheter til å utvikle sine personlige anlegg og interesser. Menneskets frie skaperkraft utvikler seg i et mangfold av kunstformer, stilarter og sjangere.

- Et sosialistisk Norge vil basere seg på full utnyttelse av den vitenskapelig-tekniske revolusjon. Først og fremst på en omfattende automatisering av produksjonen og økt bruk av roboter. Mer fritid for den enkelte og rikere muligheter for allsidig menneskelig livsutfoldelse.

- Utnyttelsen av energi- og naturressurser vil skje etter en økologisk forsvarlig plan. Jorda og havet vil få gjenskape sine fornybare ressurser. Avfallsstoffer føres tilbake til produksjonen, og man sløser ikke med materialer og råstoffer. Sosialistisk ressursforbruk vil skjei solidaritet med alle folk i verden og med tanke på kommende generasjoner.

- Miljøspørsmål som angår natur, bosetting og industriplassering, vil behandles etter en helhetsvurdering. Et sosialistisk Norge vil være med å løse de globale miljøvernproblemene gjennom internasjonale avtaler og kontroll i et globalt system for natur- og miljøvern.

I norsk jordbruk vil sosialismen bety:

- Utvikling i retning av mer produktive enheter. Mindre enheter bevares og styrkes i samsvar med særnorske naturforhold og eiendomstradisjoner og landets behov. Det offentlige støtter aktivt opp om sambruk og utvikling og demokratisering av samvirkebevegelsen. De som dyrker jorda, skal sjøl eie den - i hvilke former, avgjøres av jordbrukerne sjøl.

I norske fiskerier vil sosialismen bety:

- En kombinasjon av ulike driftsformer: stordrift med kapitalkrevende redskaper, og smådrift med mindre redskaper. En kombinasjon av ulike eiendomsformer: offentlig eide driftsenheter (stat og kommune), driftssamvirke (gruppeeiendom) og privat drift. Plan og styring. Et utbygd avtalenett med andre fiskerinasjoner.

En ny klassestruktur og fordeling

Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:

- Den private eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene oppheves.

- Det etableres et nytt fordelingssystem. Profittmotivet blir ikke lenger det ledende, men behovsmomentet. Enhver yter etter evne og får etter ytelse.

- Effektiv bekjempelse av skatteunndragelser, spekulasjoner og korrupsjon. Sosialismens moralske og rettslige prinsipp er: Ethvert arbeidsført menneske har rett til og plikt til arbeid. Det skal ikke leve på bekostning av andre.

Følgen av disse grunnleggende endringer er:

- Det oppstår en arbeiderklasse som er fri for utbytting og som er medeier i den samfunnsmessige eiendom og det produkt som omfatter mesteparten av nasjonalformuen og nasjonalinntekten.

- Borgerskapet, de private kapitaleierne, forsvinner som klasse. Den private sektor i industri, håndverk, handel og tjenesteytende næringer vil bestå av mindre eiere som selv deltar i arbeidet på sine bedrifter.

- En arbeidende bonde- og fiskeribefolkning, hvis arbeid mer og mer samfunnsgjøres gjennom deltakelse i ulike former for samvirke og sambruk.

- De intellektuelle blir mer og mer en enhetlig sosial gruppe - arbeidende sosialistiske intellektuelle. Deres arbeid tjener hele samfunnets interesser, og ikke lenger private klasse- og gruppeinteresser.

Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes og utbygges

I et sosialistisk Norge sikrer arbeiderbevegelsen organisasjons-, møte- og trykkefrihet. Den sikrer alle retten til å kritisere statens og myndighetenes styre og stell. Arbeiderbevegelsen verner rettssikkerheten. Den fører videre vår demokratiske rettstradisjon frigjort fra begrensningene i den borgerlige klasselovgivning. Alle de privilegier de herskende klasser har i dag, oppheves. Den sosialistiske rettsordning som skapes, og det sosialistiske lovverk som utformes, garanterer den enkelte mot vilkårlige overgrep. Misbruk av offentlig makt og myndighet straffes strengt.

Den sosialistiske lovgivning og rettspraksis sikrer full trosfrihet. Kirken og staten er atskilt.

Likeverd

I et sosialistisk Norge vil enhver diskriminering i arbeidslivet på grunn av kjønn bli effektivt bekjempet. Dette er imidlertid ikke nok til å sikre kvinnene likerett med mennene når det gjelder deltakelse i samfunnslivet. Daginstitusjoner, førskoler og utdanningsverk må bygges ut, og kollektive service-ordninger gjøre husarbeidet lettere. Men heller ikke det er nok. En del av service- og omsorgsarbeidet kan ikke utføres av det offentlige - eller man ønsker det ikke. Det må fortsatt utføres i hjemmet. Vi må føre en fast ideologisk kamp mot at dette arbeidet i hovedsak faller på kvinnene. I et samfunn der de fleste har arbeidsplass utenfor hjemmet, må også pliktene hjemme deles. Kvinner og menn må stå sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene og mot et borgerlig kvinnesyn, og det må føres en fast ideologisk kamp mot dobbeltarbeid og borgerlig kvinnesyn også under sosialismen. Kvinner og menn må stå sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene.

Bare under sosialismen kan en virkelig løse problemet med de nasjonale minoriteter. Samenes rett til å bevare sin gamle kunst og kulturarv sikres gjennom innsats fra samfunnets side. Samisk litteratur, bildende kunst ogmusikk stimuleres og oppmuntres. Gjennom støtte til samisk forlags- og avisvirksomhet bidrar det sosialistiske samfunn til ny blomstring av det samiske språk. Planmessig samfunnsinnsats i samedistriktene, med etablering av lokale arbeidsplasser, samiske utdanningssentra og ny boligreisning. Det vil sikre denne folkegruppens levevilkår.

Innvandrernes muligheter til å beholde eget språk og egen kultur sikres. Enhver form for diskriminering bekjempes. De sikres lik rett med norske borgere til å delta i samfunnslivet, og gis derfor nødvendige materielle ressurser. Samme muligheter gis sigøynerne.

Den sosialistiske statsform i Norge

Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også i sosialismen vil Norges storting kunne spille en sentral rolle. Det gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie, beskytte den sosialistiske eiendom og utvikle det planøkonomiske system.

Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti, en klasse eller ett maktorgan. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen og maktmisbruk. Flerpartisystemet vil være et viktig element i det sosialistiske demokrati i vårt land. Nye organer og organisasjoner vil oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.

Den sosialistiske omformingen krever at det borgerlige byråkratiske statsapparat avvikles. Det erstattes med organer som tjener sosialismen. Statsapparat står under det arbeidende folks kontroll. Det sosialistiske demokrati er demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det borgerlige demokrati vi har. Det sosialistiske demokratiet er flertallets herredømme over mindretallet; ikke bare formelt, men også reelt. Det avgjørende kjennetegnet på det sosialistiske demokratiet er i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets ledelse og i hele samfunnets sosial-politiske, økonomiske og kulturelle liv.

Klassene forsvinner

Den sosiale strukturen i det sosialistiske Norge forandres under samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosessen omformes klasser og lag som har sitt grunnlag i ulike former for eiendom som forekommer under sosialismen. Det gjelder først og fremst arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle, som særskilt gruppe, tjener nå i sin helhet det nye samfunnet som bygger på fellesskap og menneskeverd for alle. Deres antall øker raskere enn de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle nærmer seg hverandre.

Etter hvert dannes en klasseløs struktur i samfunnet. Mellom byen og landsbygda forsvinner de vesentlige sosial-økonomiske og kulturelle forskjeller. Forbindelsen mellom legemlig og åndelig arbeid i produksjonen blir nærmere og den vesentlige forskjellen forsvinner til slutt.

Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil enkeltfamilien som økonomisk enhet opphøre. Ingen av familiemedlemmene er økonomisk avhengige av hverandre - hverken foreldrene eller barna. De menneskelige relasjoner mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig.

VI. Arbeiderbevegelsen og Norges Kommunistiske Parti

Marxismen og arbeiderklassen

En hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og fremst å gi klassen sjøl innsikt i sin egen stilling i sarnfunnet og den historiske rolle arbeiderklassen har som revolusjonær klasse. Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med marxismen-leninismen.

Da arbeiderklassen er fri for produksjonsmidler og blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Derfor er den en revolusjonær klasse. Dens grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets grunnleggende interesse i vår tid. Nemlig å gi produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet, utbytting og undertrykkelse. I dag gjelder det framfor alt den felles interesse av å overleve, unngå en ny verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre saker som skyldes det monopolkapitalistiske system, som f. eks. monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige ressurser.

Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste materielle verdiene i samfunnet. Når den legger ned arbeidet, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom gammelt og nytt, mellom framsteg og reaksjon, mellom kapitalisme og sosialisme.

Arbeiderklassen har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Det er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens egen organiserte bevegelse er det store flertalls selvstendige bevegelse i dette flertallets egen interesse. Dens egne faglige og partipolitiske organisasjoner har en demokratisk oppbygging.

De to hovedretninger i arbeiderbevegelsen

Arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte i og med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklasse har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse. Norsk arbeiderbevegelse har vært påvirket av alle de store idestrømningene i arbeiderbevegelsen. Den har vært - og er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig og førborgerlig ideologi. Den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

Også i norsk arbeiderbevegelse dannet det seg to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to hovedmotsetninger klarest fram gjennom de to arbeiderpartier - Det Norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.

Den reformistiske ideologi og holdning er sterkt utbredt i norsk arbeiderbevegelse og har dype røtter der. Den er en hindring for å forene arbeiderklassen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære veg. Den hevder i dag at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensede reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer. Den bidrar til å holde arbeideren vekk fra framstøt med et sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformismen har utartet til klassesamarbeid i teori og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den kapitalistiske eiendomsretten blir rørt.

Ikke i ett eneste land har de sosialdemokratiske regjeringer innledet sosialistiske omdannelser. Tvert om, de har tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunn.

Men i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den annen verdenskrig gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene i et marxistisk parti, med det mål å bygge et sosialistisk samfunn.

Marxismen i norsk arbeiderbevegelse

Marxismen har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før Oktoberrevolusjonen var den lite kjent. Ved siden av Det kommunistiske manifest var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke alltid var i overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-årene ble utgivelsene flere og bedre. I 30-årene kom også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Men ennå i dag savnes mange av de mest betydelige verker på norsk.

Manglende kunnskap og uholdbare tolkninger hos noen av dem i norsk arbeiderbevegelse som ønsket å gi den del i den vitenskapelige, sosialistiske tenkningen, skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir ennå i stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en vitenskap i stadig utvikling. NKP ser det som en helt sentral oppgave å overvinne slike feilaktige oppfatninger.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen-leninismen som teoretisk grunnlag. Den er en helt uunnværlig teori i kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende, ikke-dogmatiske marxismen i norsk arbeiderbevegelse.

«Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk». Det er til dette formål arbeiderklassen trenger det kommunistiske parti. Dette parti har ingen andre interesser enn arbeiderklassens. Og det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen-leninismen er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp. Det er den eneste teori som har ledet arbeiderklassen fram til seier for sosialismen.

Norges Kommunistiske Parti

Et marxistisk-leninistisk arbeiderparti

Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen -leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampen - den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en velargumentert måte å avsløre anti-kommunismen. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har klekket ut en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier for å forvirre arbeiderklassen. Disse teorier er med på å lede arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave, og forlenger livet til kapitalismen.

Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsipper gir hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, og i den daglige sentrale og lokale kollektive ledelsen av partiets virksomhet. Vedtak skal fattes etter demokratiske flertallsavgjørelser og partiet skal handle i samsvar med fattede vedtak. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men det har rett innenfor partiet å virke for sine standpunkter, så fremt det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkår for partiorganismens sunnhet. Kritikk, sjølkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Partiet - et redskap

Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framsteget og sosialismen.

Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Ett sterkt NKP tjener alle som står i motsetning til storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partis plass og berettigelse (nødvendighet) ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkår klassekampen foregår under, når de fortløpende studerer hvordan disse vilkår utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: «De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid».

Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnede løsninger.

NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:

a) delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolknings umiddelbare interesser, og

b) samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert propaganda.

NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer seg i den antimonopolistiske massebevegelsen lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.

Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og i folkebevegelsen ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, forslag, utspill og engasjement. Denne rollen kan partiet fylle dersom det mestrer og anvender marxismen-leninismen.

Enhet mellom teori og praksis

Enheten mellom teori og praksis, samsvaret mellom teori og handling er et ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.

På bakgrunn av den strategiske hovedlinje som er staket opp i dette program må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk i praksis. Det er gjennom dette og den ideologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor arbeiderbevegelsen og det norske samfunnet.

Det å sette partiets hovedlinje ut i praksis er ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og tillitsmenn er fortrolig med partiets linje, atdet hersker en kollektiv felles bevissthet. Det krever at hele partiet har en felles vilje til å gå mer ut i det norske landskapet, delta aktivt i den nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder den proletariske internasjonalismens prinsipper.

Partiet må legge avgjørende vekt på å gi sine medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den må organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.

Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid med de andre arbeiderpartiene.

Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. Det søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelser kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Det Norske Arbeiderparti

DNA er i dag en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelse. Det er tilhenger av en regulert kapitalistisk markedsøkonomi. Det tilpasser seg det borgerlige samfunn og dets nåværende monopolkapitalistiske system. På de vesentlige områder bøyer man av for storkapitalens krav. Det gjøres ingen alvorlige inngrep for å stanse dens voksende økonomiske makt. Ledelsen innenfor DNA og en rekke andre sosialdemokratiske partier har i de utenriks- og forsvarspolitiske hovedspørsmål stort sett stilt seg på samme side som USA-imperialismen og NATO. Innenfor det internasjonale sosialdemokrati skjer det nå visse endringer i positiv retning, uten at sosialdemokratiet opphører å være reformistisk. Det gjelder spesielt i så livsviktige spørsmål som sikkerhet og fred i Europa og i verden ellers. Dette har stor internasjonal betydning da de sosialdemokratiske partier spiller en viktig rolle i mange utviklede kapitalistiske land. De har sterke organisasjoner i en rekke land og er tilsluttet Den sosialistiske internasjonale som også DNA er medlem av. Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakten i lange perioder. Det har en stor gruppe i Stortinget og har det store flertall av de fagorganiserte som sine medlemmer og velgere.

Sosialistisk Venstreparti

SV er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen. Den tar sikte på å markere seg som selvstendig kraft på venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig profil. Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike retninger og strømninger.

Det er motstridende og uklare holdninger i prinsipielle spørsmål. Det gjelder bl.a. vurderingen av de to stormakter, Sovjetunionen og USA, den grunnleggende forskjell mellom de to samfunnssystemer og deres diametralt ulike plass og rolle i den internasjonale klassekampen. I viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som kommunistene og venstrefløyen i DNA. Det samme gjelder i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Økologi- og miljøvernsaker spiller en sentral rolle i partiet.

Sekterismen og venstreradikalismen

En hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er sekterismen og venstre-opportunismen. Den kommer til uttrykk i forskjellige former og har mye av sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. Sekterismen og venstreradikalismen er representert i hele arbeiderbevegelsen. Men den har også egen organisatorisk plattform. De ulike «venstre»-opportunistiske organisasjoner spiller en negativ rolle gjennom sin kamp mot NKP, den internasjonale kommunistiske bevegelsen og særlig gjennom sin hets mot Sovjetunionen. Antisovjetismen gjør at disse grupper havner i den ytterste borgerlige høyrereaksjon. Antikommunismen i arbeiderbevegelsen splitter og svekker de progressive krefter og hjelper borgerskapet i dets kamp mot sosialismen.

Samarbeid på tvers av skillelinjer

NKP understøtter det progressive og positive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre partier i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave. Dagens og morgendagens oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette må komme særlig til uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner, - først og fremst i fredsbevegelsen.

Det gir samtidig muligheter til oppklarende diskusjon, større enhet og forståelse for at det er nødvendig å bryte med klassesamarbeidslinjen og forenes i kampen mot høyrekreftene.

Aksjonsenhet, samarbeid, allianser og forbund innenfor arbeiderbevegelsen - og saklig debatt om viktige prinsippspørsmål og arbeiderbevegelsens målsetting - vil kunne utvikle enheten. Etter hvert kan enheten i arbeiderbevegelsen bringes opp på et nivå der gamle organisatoriske skillelinjer oppheves. Mulighetene åpnes da for at de som står på marxismens grunn, slutter seg sammen i ett felles revolusjonært marxistisk parti.

De småborgerlige mellompartiene

En sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og styrke demokratiet.

Monopolkapitalens klasseinteresser, som politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet, kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store flertall av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige næringsdrivende i byene, de intellektuelle, pensjonister og andre grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i det borgerlige samfunn mellom de småborgerlige partier og Høyre/Fremskrittspartiet er det derfor viktige prinsipielle skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor arbeiderbevegelsen.

Dette skille fører også til en differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger sammen med den utbytting og det press som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen.

En av hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav når de står sammen med arbeiderklassen.

Høyrekreftene må isoleres

Reaksjonære ledere i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken inntar de en servil holdning overfor Pentagons krav om Norges innordning i amerikansk atomstrategi. Og de går inn for at generalene skal få større innflytelse på styringen av utenriks- og forsvarspolitikken. De representerer således en fare for Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet. Det er både en nasjonal og demokratisk oppgave å minske disse høyreledernes innflytelse.

Høyre og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere sosiale lag, fra storborgerskapet til vanlige lønnstakere. Det skaper indre spenninger og økte motsetninger, særlig i Høyre. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå, reaksjonære, militariske retningen og de liberalkonservative som går imot undergraving av det borgerlige demokrati. I kampen for fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale kreftene i folket vårt.

Norges Kommunistiske Parti og den internasjonale arbeiderbevegelsen

Den proletariske internasjonalisme og internasjonal solidaritet

Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapital. De har et felles mål - å avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og bygge sosialismen-kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen uavkortet støtter frigjøringsbevegelsene i de land som ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr aktivt samarbeid mellom arbeiderklassen og dens organisasjoner i såvel kapitalistiske som sosialistiske land. Den betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de land hvor den har tatt makten og bygger sosialismen, samtidig som den kritiserer feil og mangler som er i strid med sosialismens prinsipper og skader dens internasjonale anseelse. En slik kritikk er nødvendig og skal tjene utviklingen av vår felles sak.

Sosialistisk internasjonalisme betyr samarbeid og solidaritet mellom sosialistiske land og felles opptreden i kampen mot imperialismen. Den proletariske og sosialistiske internasjonalisme innebærer også at arbeiderbevegelsen i de sosialistiske land i ord og handling viser solidaritet med arbeiderklassen i de ikke-sosialistiske land.

Arbeiderklassen og folket i de sosialistiske land kjemper mot samme internasjonale motstander og for samme mål som arbeiderklassen i de kapitalistiske land. NKP støtter deres arbeid for større økonomiske framsteg, bedre levekår og kamp for å overvinne svakheter, mangler og tilbakeliggenhet. De sosialistiske land er det sterkeste vern for freden i verden og den viktigste kraft i den internasjonale klassekamp mot imperialismen.

Vårt parti går imot det tredje standpunkt i arbeiderbevegelsen. Å innta en mellomstilling mellom den imperialistiske og sosialistiske leir, har ikke noe til felles med internasjonal arbeidersolidaritet. En stat kan være nøytral i sitt forhold til andre stater. Men en politisk bevegelse kan ikke være nøytral i kampen mellom klasser og mellom økonomiske/politiske systemer.

Den kommunistiske verdensbevegelse

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelse. Den internasjonale kommunistiske bevegelse er den fremste kraft i den revolusjonære verdensprosess. Den representerer en veldig ideologisk og politisk

styrke.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistisk-leninistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et demokratisk, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum har regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse.

Samtidig går NKP inn for at de kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmål. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte parti og den internasjonale kommunistiske bevegelse. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar

Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse.

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister. Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot enhver tendens fra nasjoner til å spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering av berettigede nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbånd mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Internasjonal arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå mer nødvendig enn noen gang.

Det gjelder å møte de transnasjonale selskapenes offensiv og ekspansjon.

Det gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggressive krefter i imperialismen med felles, internasjonale mottiltak.Det gjelder i fellesskap å utforme en ny internasjonal politikk på grunnlag av prinsippene om fredelig sameksistens. Denne politikken må styrke samkvemmet mellom alle land og folk, og den må samtidig styrke den nasjonale selvstendighet. Den må trygge freden.

Det gjelder å åpne en trygg framtid for menneskeheten.