Prinsipp program for Norges Kommunistiske Parti

Prinsipp

program

for Norges

Kommunistiske

Parti

vedtatt på NKP's 14. landsmøte, 2.-4. november 1973

Vårt grunnsyn

Den vitenskapelige sosialisme-kommunisme er det teoretiske grunnlaget for Norges Kommunistiske Parti, dets syn og virke. Det var Karl Marx og Friedrich Engels som grunnla denne teori. Senere er den blitt utviklet og ført videre, særlig av Lenin. Den vitenskapelige kommunisme kalles derfor også marxismen-leninismen. Den er ikke en samling dogmer, men en levende teori i stadig utvikling. Den er en veiledning til handling for arbeiderklassen i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjon og på forholdene i det enkelte land.

Den vitenskapelige kommunismens filosofiske grunnsyn, dens verdensanskuelse og syn på samfunnsutviklingen, er den dialektiske og historiske materialismen. Dette grunnsynet klarlegger de allmenne lovene for utviklingen og de lover som gjelder spesielt for samfunnet. Det viser at all skriftlig overlevert historie er en historie om klassekamp, at det ene samfunnssystemet avløser det annet fram gjennom tidene, at overgangen fra det ene til det annet system er en lovmessig prosess og skjer gjennom revolusjon - væpnet eller ikke væpnet - hvor en ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet.

Den vitenskapelige kommunisme viser hvordan på et bestemt trinn i samfunnsutviklingen et fåtall rev til seg eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene og derved ble istand til å leve og berike seg av det som det store flertall skaper ved sitt arbeid. Den viser hvordan urfellesskapet ble avløst av slavesamfunnet, hvordan slaveholdersamfunnet ble avløst av føydalsamfunnet og det igjen av det kapitalistiske samfunnet. Den viser at heller ikke dette samfunnet er evig, at det vil bli avløst av det sosialistiske som så går over i det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Den vitenskapelige kommunismen, marxismen-leninismen, viser oss klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklingen. Framfor alt klargjør den arbeiderklassens rolle og historiske oppgave. Gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag vil arbeiderklassen ikke bare frigjøre seg selv, men også for alltid frigjøre hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp. Gjennom den sosialistiske revolusjon vil den overvinne kapitalismen og sammen med sine forbundsfeller bygge opp det sosialistiske og klasseløse kommunistiske samfunnet.

Den vitenskapelige kommunismen viser arbeiderklassen hvordan den må føre kampen for å nå fram til sitt historiske mål. Den viser veien, midlene og metodene, den nøye sammenhengen mellom kampen for dagskravene og kampen for makten. Den setter det kommunistiske partiet i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk og væpner det mot opportunisme. Den viser at arbeiderklassen bare kan vinne den endelige seier i samarbeid med det store flertall av folket om det står under ledelse av et kommunistisk parti.

I

En verden i overgang fra kapitalisme til sosialisme

Vi opplever i dag overgangen fra de tidligere klassesamfunn til det klasseløse kommunistiske samfunn. Det er det største og mest avgjørende tidsskifte i menneskehetens historie. Kapitalismen har selv skapt de materielle betingelser for dette - den moderne storproduksjon, og selv framkalt de samfunnskrefter som vil fullbyrde denne utvikling- arbeiderklassen og dens forbundsfeller. Dette er en lovbestemt, allmenn retning i våre dagers samfunnsutvikling.

Kapitalismen fører uunngåelig til at de økonomiske og politiske motsigelsene i dette samfunnet blir stadig dypere og skarpere. En økende, omfattende og mer bevisst kamp fra arbeiderklassen og dens forbundsfeller mot det kapitalistiske systemet er en naturlig følge av dette.

Vår tid er i sterkere grad enn noen gang før preget av kampen mellom sosialismen og kapitalismen, mellom den internasjonale arbeiderklassen og det monopolistiske storborgerskapet i verden, mellom den nasjonal-demokratiske frigjøringsbevegelsen og imperialismen. Kampen tilspisses på alle områder av samfunnslivet - i økonomien, politikken, ideologien og kulturen. Denne kampen går på tvers av alle landegrenser. Det er en internasjonal klassekamp, et uttrykk for klassesamfunnets egne indre motsigelser og samtidig en historisk nødvendighet for å løse dem. I en tredjedel av verden har denne kampen gitt seier til sosialismen.

*

Sitt første historiske nederlag fikk kapitalismen da Russlands arbeidere og bønder i 1917 gjennomførte sin store sosialistiske oktoberrevolusjon og opphevet den kapitalistiske utbyttingen, etter at de hadde erobret den politiske makt og la grunnen til det første klasseløse samfunn i verden. Det var den første varige seier for verdenssosialismen, innledningen til det imperialistiske kapitalistiske verdenssystemets totale oppløsning. Fra denne tid kom kapitalismen inn i en allmenn, altomfattende krise som den siden ikke har kommet ut av.

Sitt annet store nederlag fikk imperialismen da de fascistiske aksemaktene brøt sammen under den annen verdenskrig. Her spilte Sovjetunionen den avgjørende rollen. Den folkedemokratiske revolusjon seiret i Kina og i en rekke europeiske land som gikk over til sosialismen. Siden da er kapitalismens allmenne krise blitt enda dypere og mer omfattende og har nå gått inn i sitt tredje stadium med en vesentlig forandring av styrkeforholdet i verden mellom kapitalisme og sosialisme. Motsetningene mellom de imperialistiske land og de koloniale, halvkoloniale og avhengige land, nye motsetninger i imperialismen selv, særlig mellom USA og andre kapitalistiske land, og ikke minst tilspissingen av klasseantagonismene i de høyt utviklede kapitalistiske land, forverrer kapitalismens allmenne krisetilstand.

Det vietnamesiske folkets seier over den amerikanske imperialismen, sammenbruddet for den kalde krigens politikk og framgangen for ideen om fredelig sameksistens mellom stater med motsatte samfunnssystemer, den politiske og sosiale krisen i USA, utviklingen mot avspenning, økonomisk, vitenskapelig og kulturelt samarbeid mellom kapitalistiske og sosialistiske land, noe de imperialistiske land tvinges til å godta - alt dette har styrket fredens, demokratiets og sosialismens krefter og ytterligere svekket imperialismen.

I den verdensomspennende kampen mellom kapitalismen og sosialismen er det en klar hovedtendens - imperialismen kan ikke stanse den historiske utviklingen fra kapitalisme til sosialisme, selv om den ved bruk av militære og andre maktmidler for en tid kan hemme den. Det er det sosialistiske verdenssystemet, den internasjonale arbeiderklassen og alle revolusjonære krefter som nå bestemmer hovedveien for menneskehetens utvikling.

Kapitalismen i går og i dag

Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Denne forandringen har både objektive og subjektive årsaker - utviklingen av kapitalismens egne motsigelser, bevisste inngrep for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon.

Men trass i alle forandringer beholder kapitalismen de faste kjennetegn som gjelder for alle dens utviklingsfaser. Kapitalismens grunnlag er i dag som før det borgerlige privateiet av produksjonsmidlene, kapitalen, den eiendom som utbytter lønnsarbeid, og har som nødvendig forutsetning at det overveldende flertallet i samfunnet er eiendomsløse.

Kapitalismen er et samfunnssystem der en tallmessig liten gruppe - kapitalistklassen - eier de viktigste produksjons- og finansmidlene: råstoffer og viktige naturrikdommer, fabrikkene, de store skog- og jordeiendommene, handelsflåten og andre transportmidler, bankene og forsikringsselskapene. Det store flertall av arbeidende mennesker - arbeiderklassen - eier ikke produksjonsmidler, men må selge sin arbeidskraft til kapitalisten mot lønn for å leve.

Fordi kapitalistene eier produksjonsmidlene, får de også herredømmet over alt som arbeiderklassen framstiller. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeiderne et overskudd, en merverdi, som kapitalisten tilegner seg uten vederlag som profitt. Kapitalisten utbytter lønnsarbeiderne. Motivet for den kapitalistiske produksjon er å hope opp stadig mer profitt. Kan ikke produksjonen gi profitt, har ikke kapitalistene interesse av den. Mesteparten av rikdommen som lønnsarbeidet skaper - kapitalen, samles i hendene på de større kapitalister.

Under kapitalismen utvikler produksjonen seg sprangvis og blir stadig avbrutt. Høykonjunktur følges av økonomisk krise, oppgang avløses av nedgang og depresjon. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten noen grense kommer i motsetning til det forhold at forbruket under kapitalismen begrenses av de trange rammene for folkets kjøpekraft.

Det oppstår overproduksjon og økonomisk krise. For å motvirke misforholdet mellom produksjon og etterspørsel, som kan gi slike drastiske utslag som den økonomiske verdenskrisen i trettiårene, og for å mildne virkningene av de økonomiske krisene og tilbakeslagene som gjentar seg med visse mellomrom, har kapitalen i sin nåværende utviklingsfase tatt i bruk en rekke såkalte virkemidler.

Kappestriden mellom de to samfunnsøkonomiske systemene, de samfunnsmessige virkningene av den vitenskapelige og teknologiske revolusjonen og presset fra hele den revolusjonære prosessen i verden tvinger monopolkapitalen og staten til å planlegge, regulere og integrere den kapitalistiske produksjon, nasjonalt og internasjonalt. Men gjennom slike tiltak fornekter kapitalismen samtidig seg selv og bekrefter at dagens samfunnsproblemer bare kan løses av sosialismen.

De inngrep som er gjort for å tilpasse kapitalismen til den nye situasjon, har i de siste tiårene bragt visse resultater. Det har inntil det siste vært en akselerasjon i veksttempoet for industriproduksjonen og særlig for utenrikshandelen. Den kapitalistiske økonomiens sykliske utviklingskarakter har endret seg til en viss grad. Den internasjonale lavkonjunktur har ikke gitt så krasse utslag. Krisene har vært kortvarige, men har inntrått oftere i enkelte land. Oppgangsfasene har hatt lengre varighet. Andre land har greid å holde seg utenfor kapitalismens verste krisevirkninger. Noen har unngått massearbeidsløshet og nød, mens andre har konstant arbeidsløshet som teller millioner. En viss utjevning av inntektsnivået har funnet sted i noen land, og de har bøtet på den mest grelle sosiale urettferdighet. Alt er skjedd under trykket av det nye styrkeforholdet i verden og den stigende aktivitet og større kraft som arbeiderklassen og dens forbundsfeller har utfoldet i klassekampen.

En del av kapitalismens kjennetegn er blitt mer framtredende enn andre og viser tydeligere enn før det kapitalistiske klassesamfunnets uløselige motsigelser, kapitalismens parasitære og hyklerske karakter, dens forfallstendenser og stadig mer reaksjonære vesen.

Den hurtig økende kapitalkonsentrasjonen, monopoliseringen og sentraliseringen forsterker i tidligere ukjent grad motsetningen mellom arbeidets, produksjonens samfunnsmessige karakter og den kapitalistiske formen for tilegnelse av arbeidets resultat, det ferdige produkt. Grunnmotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet, motsetningen mellom arbeid og kapital, forsterkes, utdypes og utvides. Polariseringen mellom grunnklassene øker.

Med sine antagonistiske klasser er kapitalismen forlengst foreldet som ordning av samfunnet. Den er i historisk forstand et døende system. Det holdes oppe gjennom inngrep av den borgerlige stat som stadig tydeligere representerer kapitalens, monopolkapitalens, interesser. Med sitt nett av ideologiske, politiske og økonomiske organer tjener staten monopolkapitalen og beskytter det kapitalistiske systemet mot enhver kritikk som retter seg mot dets økonomiske grunnlag og angriper systemets juridiske overbygging. Staten griper mer og mer inn i klassekampen på alle områder og dikterer avgjørelser til monopolkapitalens fordel.

Ved delvise forbedringer og halve sosiale og kulturelle reformer søker de herskende å ta brodden av kritikken mot systemet. Arbeiderklassen søkes integrert i dagens statsmonopolistiske kapitalistiske samfunn på forskjellig vis. Men i arbeiderklassen modnes den tanke at det kapitalistiske systemet, trass i alle reformer, står i veien for realisering av arbeiderklassens og folkets interesser.

Kapitalismen med sin aggressive imperialistiske politikk er skyld i to verdenskriger og en rekke såkalte lokale kriger med tap av millioner menneskeliv. Imperialismen har skapt fascismen, den framelsker rasisme og angriper de demokratiske rettigheter og friheter.

Imperialismen er ansvarlig for at mange hundrer millioner mennesker lever i nød og elendighet og fordømmer hele folkeslag til utslettelse.

Kapitalismens utvikling viser at statsmonopolkapitalismen, imperialismen, kommer i stadig sterkere konflikt med livsinteressene ikke bare til arbeiderne, men til forskjellige sosiale lag, nasjoner og land. Den viser også at kapitalismen ikke bryter sammen av seg selv, ikke frivillig viker plassen for sosialismen, det eneste samfunnssystem som kan løse de grunnleggende problemene i våre dagers verden. Derfor modnes også den tanken i arbeiderklassen og i de brede folkemasser at kapitalismen, imperialismen, må styrtes gjennom aksjon av arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle og andre befolkningslag som lever av sitt arbeid, av folk og nasjoner som monopolkapitalen undertrykker og utbytter.

Statens rolle i monopolkapitalens økonomi

Staten er kapitalismens sentrale organ i gjennomføringen av den politikk som skal hjelpe kapitalismen til å overvinne de verste virkningene av systemets motsigelser. Dette skjer gjennom forsøk på å planlegge og regulere den kapitalistiske økonomi. Statsplanlegging, allment uforenlig med frikonkurransens kapitalisme, er blitt en uunngåelig nødvendighet under monopolkapitalismen. Bare ved statens hjelp kan monopolkapitalen skaffe seg midler til utvidet reproduksjon, som er en forutsetning for kapitalismens videre eksistens. Monopolkapitalen gjør derfor staten til et lydig redskap for sine spesielle interesser, vokser sammen med den. Det oppstår statsmonopolistisk kapitalisme. I dag går monopolkapitalen hand i hand med de høyresosialdemokratiske og sosialliberale talsmenn for en plan- og reguleringspolitikk som i prinsippet respekterer den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, men i virkeligheten samler eiendommen på stadig færre hender gjennom industri- og banksammenslutninger og styrker storkapitalens, monopolkapitalens, maktposisjoner i samfunnet. Statens aktive medvirkning til rasering og nedleggelse av små og mellomstore bedrifter begrunnes med at det er nødvendig å skape store enheter for å kunne utnytte moderne vitenskap og teknologi til å bli konkurransedyktig på det kapitalistiske markedet. Det reises storindustri i statens regi og staten er med på å danne kapitalsterke foretak hvor privat kapital ikke strekker til eller vil ta risikoen ved investeringer. Alle disse foretak inngår som viktige ledd i den statsmonopolistiske kapitalismen. De er også uttrykk for den motsetningsfylte rolle det enkelte lands nasjonale stat spiller i den internasjonale maktkamp monopolene, imperialistene i mellom, i en fase som ellers preges av nedbryting av de nasjonale skrankene, hvor nasjonal statsmakt overføres til overnasjonale maktorganer i sluttede blokker.

Planleggings- og reguleringstiltakene settes under storborgerskapets herredømme inn for å sikre en utvidet reproduksjon av produksjonsmidler og forbruksvarer. Men den utvidede reproduksjonsprosessen produserer ikke bare de materielle vilkårene for den videre produksjon. Den produserer også påny og i utvidet form de kapitalistiske produksjons/eiendomsforhold og utbytningsforhold. Kapitalistene står stadig fram som eiere og arbeidere som lønnsarbeidere, samtidig som utbyttingen av arbeiderne øker og forsterker klassemotsetningene. De viktigste plan- og reguleringstiltak for å sikre utvidet kapitalistisk reproduksjon er følgende: Statsfinansiering av den moderne kapitalismens infrastruktur, energiproduksjon, transport, telekommunikasjoner. Monopolkapitalen nytter en rekke statstiltak for å forlenge kapitalismens eksistens: by- og industrivekstanlegg, utdannings- og forskningssentre osv. Økt militarisering, statsbestillinger for beredskapslagre og militært sløseri. Skattepolitiske, kredittpolitiske, lønns- og prispolitiske tiltak. Kort sagt en politikk med en omfordeling av nasjonalinntekten som favoriserer monopolkapitalen og legger nye byrder på det arbeidende folk på toppen av den utbytning de er utsatt for i selve produksjonen.

Økt overtid og utsvetting, og framfor alt forsøkene på "samordnede inntektsoppgjør", har til hovedformål å øke kapitalistens andel av nasjonalproduktet.

Ved siden av disse og andre statstiltak for å forlenge kapitalismens eksistens, tar monopolkapitalen i bruk en rekke nye virkemidler: Vareetterspørselen stimuleres ved en overdreven utbygging av handelssektoren. Ved vitenskapelig utprøvde psykologiske metoder og midler i reklamen og salgsteknikken gjennomføres en omfattende manipulering av forbrukerne. Kunstige behov fremkalles, kjøperne suggereres til å velge bestemte produkter og presses av et oppdrevet statusjag til å skaffe seg såkalte varige forbruksgjenstander som setter dem i stor og langvarig gjeld og tvinger dem til å betale store rentebeløp til bankene og kredittinstitusjonene. Varekvaliteten forringes, det bygges inn svakheter i stadig flere forbruksartikler. Hurtig vekslende moter og såkalt moralsk nedsliting av utstyr og innretninger og andre påfunn for å tvinge konsumentene til stadig nyinnkjøp, er alt sammen ledd i monopolkapitalens "forbruker"politikk.

For å øke etterspørselen og sikre kontinuerlig profittproduksjon er kapitalistene selv interessert i en viss lønnsøkning, men bare slik at den sikrer stigning i deres merverdi og at det vesentlige av lønnsstigningen kompenserer bare en del av forutgående prisstigning og avgifter. De lønnstillegg kapitalistene innrømmer arbeiderne idag er ellers resultat av arbeidernes egen kamp for å bringe lønningene i samsvar med arbeidernes økte forbruk, et forbruk som er nødvendig for reproduksjon av den kvalifiserte arbeidskraft moderne produksjon krever.

Stigningen i levekostnadene, økt arbeidsintensitet og høyere arbeidsproduktivitet som ikke kompenseres, er forringelse av lønnen. Høyningen av lønnen kan ikke i og for seg framkalle prisstigning og høyere levekostnader. Den kan bare heve arbeidernes andel av nyproduserte varers samlede verdi og tilsvarende forringe kapitalens. Inflasjonen begynner ikke med lønnsstigning, men med en forhøyelse av prisene utover de normale "produksjonsprisene". Prisene under dagens kapitalisme er monopolpriser, framtvunget av bransjeorganisasjonene gjennom staten. Under statsmonopolkapitalismen beveger prisene seg bare oppover, også under avsetningskriser. Prisforhøyelsene forringer pengenes verdi og kapitalisten kan betale arbeiderne med penger som stadig synker i verdi Dette innbringer stor profitt.

Dette er noen av de viktigste virkemidlene for å redde det kapitalistiske systemet.

Den vitenskapelige og teknologiske revolusjon

Den vitenskapelige og teknologiske revolusjon har forsterket de grunnleggende motsetningsforhold i kapitalismen. Den betyr et kvalitativt sprang i menneskenes kjennskap til naturlovene og til hvordan de kan utnyttes i produksjonsprosessen. Den vitenskapelige og teknologiske revolusjon skaper de materielle mulighetene for et kjemperykk framover i den samfunnsmessige arbeidsproduktivitet og legger de materielle vilkårene til rette for å tilfredsstille hele menneskehetens materielle og kulturelle behov i stor grad.

De nye mulighetene for menneskene til å nytte naturens veldige ressurser på en planmessig og fornuftig måte, mangedoble menneskets skapende evner og framstille veldige nye materielle verdier, stiller spørsmålet om samfunnssystemets evne til å løse problemene, produksjonsforholdene, eiendomsforholdenes karakter, med stadig mer påtrengende skarphet. Erfaringene viser at kapitalismen ikke kan sikre at de materielle mulighetene som foreligger, blir brukt for å sikre menneskenes behov. Kapitalen bruker den vitenskapelige og teknologiske revolusjon til å øke profitten og utbytningen av det arbeidende folk, til krigs- og undertrykkelsesformål. Utnyttet av kapitalistene forsterker den de samfunnsmessige antagonismene som eksisterer og skaper nye motsigelser. Først og fremst motsigelsen mellom de store mulighetene som den vitenskapelige og teknologiske revolusjonen åpner, og de hindringer som kapitalismen reiser for å utnytte dem til menneskehetens beste. Videre motsigelsen mellom den moderne produksjonens samfunnsmessige karakter og den måten monopolkapitalen, gjennom staten og overnasjonale maktorganer, søker å "planlegge" og "regulere" kapitalismen.

Den vitenskapelige og teknologiske revolusjon har skapt en uhyre vekst i energiframstillingen og lagt til rette de materielle vilkårene for en rask omforming av det miljø menneskene lever og produserer i. Om denne miljøforandring skal bli til det bedre eller til det verre avhenger av det samfunnsøkonomiske systemets evne og muligheter, dets orientering på profitt - eller behovsproduksjon. Erfaringene har vist at under den statsmonopolistiske kapitalisme har jakten etter maksimal profitt slått ut i en katastrofal forverring av forurensningsproblemene og en hasardiøs utplyndring av jordens naturlige ressurser. Ødeleggelsen av menneskets naturlige omgivelser er mest intensiv i de utviklede kapitalistiske land. Den forurensning som finner sted i de største kapitalistiske industriland kan ha virkning for og forstyrre hele jordens økologiske balanse. I disse land er miljøskadene allerede av alarmerende karakter og nærmer seg en grense som ikke kan overskrides uten alvorlig fare for å miste muligheten til å snu utviklingen. Grunnårsaken til denne situasjon ligger verken i moderne teknologi eller enkeltindividets ansvarsløshet, men har sin roti selve det kapitalistiske systemet, i motsetningen mellom den teknologiske revolusjonen og monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av dens resultater.

Vår tids kapitalisme setter hele menneskehetens framtid på spill for sine snevre, egoistiske profittinteressers skyld. Forurensningen og forgiftningen av naturen er blitt et spørsmål som grelt avslører kapitalismens kynisme og menneskefiendtlige karakter.

Motsetningen mellom det store flertall av verdens folk og det internasjonale finansoligarki forsterkes som en følge av dette.

Den økonomiske integrasjon

Et nytt og viktig trekk ved kapitalismen i de senere år er den økonomiske integrasjonen. Den er en videreføring av prosessen med internasjonalisering av produksjonen.

Internasjonaliseringen av produksjonen er en objektiv prosess. De moderne produktivkreftene har nådd en så høy grad av konsentrasjon og teknologisk utvikling at de neppe kan utvikles særlig videre isolert fra verdensmarkedet. Utvidet verdenshandel bygd på prinsippene om likhet og gjensidig fordel uten stengende grenser, tollbarrierer og andre diskriminerende tiltak, er avgjørende for det internasjonale økonomiske framskritt. Det er et viktig middel til å fremme forståelsen mellom nasjonene, uansett hvilket system de tilhører. Utvidet verdenshandel uten diskriminering er i verdensfredens interesse. Men de kapitalistiske monopolene er ikke interessert i dette.

Integrasjonsprosessen får under kapitalismen en deformert karakter med store skadevirkninger for både de kapitalistiske og sosialistiske land og for den "tredje verden". I sin strategi mot sosialismen og folkenes frigjøringsbevegelse søker USA-imperialismen, som hittil har hatt hegemoniet i den kapitalistiske verden, å få istand en enhetlig kapitalistisk integrasjon. Denne tvangsintegrasjon motvirkes av kapitalismens egne indre motsigelser. Den kapitalistiske integrasjonen antar formen av blokker som, selv om de alle er antisosialistiske, bekjemper hverandre innbyrdes gjennom kollektiv proteksjonisme og diskriminerende tiltak og retter seg imot kapitalistiske land som ikke slutter seg til blokkene.

Blokkenes virksomhet skader verdenshandelen og kommer i strid med interessene til det store flertall av nasjonene i verden. De skjerper motsetningene mellom de kapitalistiske land og fører til handelskrig. De kapitalistiske valuta- og pengekrisene er et klart uttrykk for dette.

På grunn av kapitalismens ujevne økonomiske utvikling, og de motstridende politiske interessene dette fører til, foregår det en stadig omgruppering mellom de kapitalistiske statene. Tidligere sammenslutninger og blokker oppheves og nye skapes. En enhetlig, global kapitalistisk integrasjon lar seg ikke realisere.

De multinasjonale selskapene er den drivende kraft i opprettelsen av økonomiske, politiske og militære blokkdannelser. De trenger gjennom alle barrierer, krysser alle statsgrenser, overvinner alle tollskranker og andre beskyttende tiltak, og i tillegg til dette oppnår de særfordeler i alle kapitalistiske land.

Internasjonaliseringen av handelen og den økonomiske integrasjonen fører under kapitalismen til stadig større og større makt for den internasjonale monopolkapitalen. Den løser ingen av kapitalismens grunnleggende problemer, bare tilspisser dem. Med sin diskriminerende politikk, med sin embargo og boikott mot den sosialistiske verden, med sin forsterkede utbytning av arbeiderklassen i de kapitalistiske land og med utvidelsen av den økonomiske kløften mellom de kapitalistiske land og utviklingslandene, kommer den internasjonale monopolkapital, de multinasjonale selskapene, i stadig sterkere konflikt med stadig større deler av verdens folk.

De statsmonopolistiske forsøkene på å tilpasse våre dagers kapitalisme til den nye situasjon i verden gjennom økonomiske blokkdannelser og økonomisk styrkepolitikk er en kunstig hindring for en gjensidig fordelaktig internasjonalisering og integrasjon.

Integrasjon frigjort fra reaksjonære, diskriminerende bestemmelser er en høyere uttrykksform for den naturlige internasjonaliseringsprosessen av produksjonen. Den vil på grunn av produktivkreftenes utvikling nødvendigvis lede til en enhetlig organisering av hele verdens produksjon.

Grunnforutsetningen for dette er sosialistiske eiendoms / produksjonsforhold i hele verden.

Monopolkapitalen, demokratiet og friheten

Forandringene i kapitalismens økonomi gjenspeiles i hele den juridiske og ideologiske overbygningen i det kapitalistiske samfunnet. Lovverket ombygges med sikte på monopolkapitalens særlige behov, og et stadig voksende statsapparat vokter dens interesser. Med kapitalkonsentrasjon og sentralisering og maktens overgang på færre og færre hender følger tendensen til innskrenkning av folkets demokratiske rettigheter og friheter. Byråkratiet avgjør i stadig større utstrekning saker som skulle ligge i folkevalgte organers hender. Det gjelder i nasjonale så vel som i mellomfolkelige spørsmål. Den nasjonale suvereniteten undergraves og avgjørelser i nasjonale spørsmål overføres til "overnasjonale" organer hvor de sterkeste imperialistiske maktene bestemmer.

I de enkelte land omformes de demokratiske rettighetene og frihetene til redskaper i den stats-monopolistiske herskermekanismen. Tale- og trykkefrihet monopoliseres av dagspresse, radio og fjernsyn under kontroll av den statsmonopolistiske kapitalismens forsvarere. Gjennom disse massemedier flyter en uopphørlig informasjonsstrøm som påvirker hver enkelts synspunkter og standpunkter. Tilsynelatende er informasjonene allsidige, i virkeligheten ensidige, silt gjennom de borgerlige telegrambyråene som monopolene behersker. Det foregår en storstilet ideologisk manipulering av folkemassene. Alt snakk om frihet og demokrati, fri meningsdannelse og informasjon, blir under slike forhold direkte hykleri. Frimodige ytringer om uvesentlige spørsmål tillates. Synspunkter som kan virke til å splitte det arbeidende folk og skape forvirring i den framvoksende motstandsbevegelsen mot monopolene og deres reaksjonære politikk oppmuntres. Grunnleggende kritikk av det kapitalistiske systemet tåles ikke.

I frihetens navn vokser tendensen til å uthule, forvanske og avskaffe de demokratiske rettighetene. Motsetningene mellom liv og lære blir mer og mer åpenbare. Politisk spionasje, svartelisting, telefonavlytting, brevsnoking og de mest råtne gangstermetoder og korrupsjon i det politiske liv kjennetegner "frihetens forsvarere". Den borgerlige moralstrukturen bryter sammen, dobbeltmoralen avdekkes mer og mer. Folket nekter å godta påstanden om at streik strir imot nasjonale interesser, mens masseoppsigelser er helt i sin orden - at en parlamentarisk venstreseier er en katastrofe, mens reaksjonære mindretallskupp godtas og forsvares - at et gevær i hendene på en arbeider er terror og lovløshet, mens det i hendene på et korrupt politi eller en undertrykkelseshær er uttrykk forlov og orden.

Erfaringen viser at borgerskapet er sivilisert bare i ord, i sin verbale argumentasjon, men barbarisk i sin handling, i bruk av vold og makt. Det er i en viss grad demokratisk innen sin egen krets, men diktatorisk overfor andre klasser. Det er kultivert innenfor rammene av sin egen kultur, men primitivt og stupid i sitt angrep på andre kulturer. Det har selv en sterk klassesolidaritet, men betrakter solidaritet hos andre grupper og klasser som tar opp kampen for sine klasse interesser, på tvers av borgerlige tvangslover, som en forbrytelse. Borgerskapet taler i fedrelandets navn, men handler i kapitalens. Kapitalen har ikke noe fedreland.

Den forandring som har skjedd i det kapitalistiske systemet i etterkrigstida, særlig de siste par tiårene har på ingen måte forandret kapitalismens vesen. De samfunnsmessige antagonismene reproduseres i enda større utstrekning og i en skarpere form enn før. Det kapitalistiske samfunnet viser voksende ustabilitet. I mange land flammer det opp sosiale og politiske kriser og under disse krisene innser brede lag av folket at det er nødvendig med dyptgående endringer i samfunnet.

Kapitalismen har skapt de produktivkrefter som framtvinger nye eiendoms/produksjonsforhold, de materielle vilkår for overgangen til sosialismen. Og den har framkalt den politiske kraft - arbeiderklassen i forbund med alle arbeidende, demokratiske, progressive krefter - som skal fullbyrde denne overgang. Den stats-monopolistiske kapitalismens antidemokratiske og reaksjonære karakter gjør at denne enheten vokser fram i stadig raskere tempo.

Klassekampen forsterkes og retter stadig mer effektive slag mot de illusjoner som spres av nykapitalismens og reformismens tilhengere. Med ny styrke bekreftes den vitenskapelig kommunismens revolusjonære teori.

Sosialismen - kommunismen

Sosialismen trer ikke fram i fullt utviklet form straks kapitalismen er styrtet. Den er heller ikke noe ferdig, noe fastlagt eller fastlåst for alle tider. Det sosialistiske samfunnssystemet, som alle tidligere produksjonsmåter, er i stadig forandring og omforming. På grunn avde ulike samfunnsøkonomiske vilkårene som er oppstått i de enkelte land, under påvirkning av historiske, geografiske, nasjonale og internasjonale faktorer vil metodene for oppbyggingen av sosialismen og formene for den politiske organisasjon av det sosialistiske samfunnet være forskjellige fra land til land.

Men i alle sine utviklingsfaser i de enkelte land har sosialismen grunnleggende kjennetegn. Det sosialistiske samfunnet utvikler seg etter bestemte lover som har allmenngyldighet, men modifiseres fra land til land. Det utvikler seg gradvis til stadig mer fullkomne former. Dette skjer ikke spontant, automatisk, men etter bevisst handling fra arbeiderklassen og dens parti, og forutsetter at arbeiderklassen og dens parti har den politiske makt fast i sine hender.

For første gang i historien har mennesket dermed fått kontrollen over sin egen framtid. Fra nå av er det politikken som har ledelsen over økonomien, ikke omvendt. Men politikken kan ikke utarbeides vilkårlig. Den må være i samsvar med de nye objektive utviklingslovene som oppstår på grunnlag av de nye sosialistiske produksjons/eiendomsforhold. Å oppdage disse lover å ta dem i bruk for å framskynde det sosialistiske samfunnets planmessige utvikling blir en nødvendighet.

Praksis har siden Oktoberrevolusjonen bekreftet at den vitenskapelige sosialisme - kommunismens teori er den eneste holdbare teori for samfunnsutviklingen, også etter overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Klassekampen opphører ikke med samfunnets overtakelse av produksjonsmidlene. All erfaring til nå har vist at i en overgangsperiode, inntil arbeiderklassen og det arbeidende lag av folket har konsolidert sin makt, vil klassekampen skjerpes, de tidligere herskerklassene vil til det ytterste utnytte alle slags vanskeligheter det nye samfunnet møter for å styrte arbeiderklassens makt. Feil, svakheter og andre negative trekk som kan påvises i de sosialistiske land, er foreteelser som er i strid med sosialismens natur, dens vesen. Der hvor praksis ikke ledes av den vitenskapelige sosialismens teori, men utvikler seg spontant og vilkårlig, i strid med marxismen-leninismen, oppstår motsigelser som bare kan overvinnes gjennom kamp.

Sosialismen er det lavere, kommunismen det høyere utviklingstrinn i en og samme produksjonsmåte.

Sosialismen er et samfunnsystem der det ikke lenger er mulig for noen å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og den alt overveiende del av produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap som stats- eller samvirkeeiendom, utbytterklassene mister sin materielle basis. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjon og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurranse og det kapitalistiske profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og stadig voksende velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjon er å tilfredsstille folkets stadig voksende materielle og kulturelle behov.

Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er avskaffet.

Etterhvert som sosialismen utvikler seg, gjør den slutt på den forringelsen av menneskeverdet og den kulturelle forflatningen som kapitalismen fører med seg. Sosialismen gir virkelige vekstmuligheter for kulturelt liv og menneskelig utfoldelse for alle ved å oppheve borgerskapets dirigering og innsnevring av kulturlivet. Alle gis like muligheter til å utvikle sine anlegg og interesser. Hele folket får del i en kultur som blir stadig rikere og gjør livet stadig lysere og bedre.

Sosialismen gir virkelig demokrati ved at de bredeste lag av folket trekkes med i statens styre og stell.

Sosialismen sikrer menneskeheten varig fred og folkene selvbestemmelsesrett fordi den avskaffer imperialismen og stiller alle nasjoner på like fot.

Med framsteg i teknikken og vitenskapen og høyningen av menneskenes samfunnsmessige bevissthet og moral, vil det sosialistiske samfunnet gradvis vokse over i kommunismen.

Kommunismen er en klasseløs samfunnsordning der alle produksjonsmidler blir enhetlig folkeeiendom og alle samfunnsmedlemmer blir sosialt likestilt. Samfunnet vil da være rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle behov for mat, klær, boliger, daginstitusjoner og andre vanlige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Fordelingen av samfunnets goder skjer ikke lenger i forhold til den innsats den enkelte yter, men etter behovene hos de enkelte samfunnsmedlemmer. Derfor vil det store prinsipp herske: Fra enhver etter evne.... til enhver etter behov.

Med opphevelsen av de kapitalistiske produksjons/ eiendomsforhold og opprettelsen av sosialistiske, med overføringen av privatkapitalistisk eiendom til samfunnseie, felleseie innledes en utvikling som følger helt andre økonomiske lover enn under kapitalismen. Den viktigste, sosialismens økonomiske grunnlov, er loven om maksimal tilfredsstillelse av hele samfunnets stadig voksende materielle og kulturelle behov, gjennom stadig øking og forbedring av den sosialistiske produksjon, på grunnlag av den vitenskapelige og teknologiske revolusjonens resultater.

Planmessig, effektiv utnyttelse av de økonomiske lover som gjelder for sosialismen i organiseringen av nasjonal-økonomien, blir den viktigste kilde til veksten i den samfunnsmessige materielle produksjon, grunnlaget for all virksomhet i samfunnet.

Klasser og sosiale grupper

Den sosiale strukturen i det utviklete sosialistiske samfunnet er dynamisk og forandres stadig under samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosess omformes klasser og lag i samfunnet som har sitt grunnlag i de to ulike former for samfunnsmessig eiendom - den allmenne folkeeiendom og den kooperative kollektivbrukseiendommen - arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle som særskilt gruppe, kommer i et annet forhold enn før. Deres antall øker, og raskere enn de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle nærmer seg hverandre. Under sosialismen gis kvinner og menn like muligheter og rettigheter i yrkeslivet. Et grunnlag skapes for å oppheve motsetningen mellom yrkesrollen og foreldrerollen ved hurtig utvikling av kollektive forbruksformer og bedrede arbeidsbetingelser. Kvinnens økonomiske avhengighet av mannen opphører, og hun blir ikke bare i navnet, men også i gavnet likestilt med mannen på alle områder i samfunnet.

Under sosialismen vil det foregå en kamp mellom de kollektive forbruksformene og private familiehusholdningene. Det er de arbeidende kvinnene som har størst interesse av de kollektive forbruksformene og de vil derfor lede an i denne kampen. Kollektive forbruksformer er en av betingelsene for utviklingen av produktivkreftene, og denne kampen har derfor en viktig revolusjonær funksjon i oppbyggingen av sosialismen.

Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil enkeltfamilien som økonomisk enhet avskaffes, ingen av familiemedlemmene er økonomisk avhengig av hverandre, verken foreldrene eller barna. Da vil de menneskelige relasjoner mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig. Som uttrykk for de teknologiske, økonomiske, sosiale, politiske og vitenskapelige og kulturelle prosesser, som uttrykk for produktivkreftenes akselerende vekst, oppstår grupper avarbeidende med kvalitativt nye trekk. Arbeiderklassenvokser. Den forblir samfunnets viktigste produktivkraft. Den er bærer av det teknologiske framsteget og den ledende posisjon i samfunnet. Med den teknologiske utviklingen i jordbruket går bøndenes antall tilbake samtidig som jorda utnyttes bedre og produktiviteten øker i jordbruket. Gjennom den teknologiske utvikling i jordbruket oppstår et mer ensartet samfunnsøkonomisk grunnlag for forbundet mellom arbeidere og bønder. Motsetningene mellom by og land forsvinner. Den vitenskapelige og teknologiske revolusjonen skaper forutsetningene for arbeid som kombinerer manuell og intellektuell virksomhet. Som en følge av dette styrkes forbundet av arbeidere, bønder og intellektuelle, men det er arbeiderne i industrien som er hovedkraften.

Et nytt fellesskap-en ny mennesketype

Utviklingen av det sosialistiske samfunnets klasser og samfunnsgrupper skaper et nytt historisk fellesskap av produserende mennesker hvor skillene mellom industri- og jordbruksarbeid, mellom manuell og intellektuell virksomhet mellom kvinners og menns rolle i produksjonen og familien jevnes ut. Samtidig foregår en kulturell og politisk-moralsk vekstprosess i samfunnet. En ny type mennesker tar form. Menneskets utvikling er et mål i seg selv, ikke et middel til å oppnå andre mål. Det lever ikke for å ha det godt, men har det godt for å kunne leve et fullverdig liv. Et høyt utdannet og kultivert individ med sosialistisk samfunnsmoral stiller frivillig sine evner og kvalifikasjoner i samfunnets tjeneste for å realisere den fullstendige kommunisme. Mennesket under sosialismen er ikke først og fremst forbruker, men skaper av de konkrete vilkår for klassenes sammensmelting og opphevelse. Det vet at samfunnsmessig likhet ikke oppstår av seg selv, den formes av mennesket på grunnlaget sosialismen har lagt til rette.

Vitenskapen i samfunnets tjeneste

Det sosialistiske samfunnet gjennomfører en systematisk statlig kontroll og setter planmessige tiltak ut i livet for å motvirke skadelige virkninger av den vitenskapelige og teknologiske revolusjon. Det gjennomfører en fornuftig utnyttelse av naturressursene, sikrer den naturlige reproduksjon av ressurser som kan fornyes, og kontrollert forbruk av ressurser som ikke lar seg reprodusere. Sosialismen har alle forutsetninger for en planmessig utbygging av tidsmessige produksjonskomplekser hvor natur, bosetting og industrianlegg inngår i en helhetlig plan hvor tilfredsstillelsen av alle menneskets behov er motiv og målsetting. Det sosialistiske samfunnet løser sine miljøproblemer og bekjemper forurensinger som følger med nye produksjonsprosesser og urbaniseringen, etter landsomfattende sosiale retningslinjer. Miljøforurensningen som internasjonalt problem kan bare løses under et verdensomfattende sosialistisk system.

Under sosialismen forenes moderne vitenskap og teknologi med systemets fordeler og underordnes dets målsetting. Mekanisering og automasjon, nye organisasjonsmetoder i produksjonen, stimuleres av staten for at maskinene maksimalt skal erstatte manuelt arbeid. Automatiserte systemer og bruk av datamaskiner for styrking av produksjonsprosessen hever arbeidsproduktiviteten og bedrer kvaliteten. Mennesket frigjøres etter hvert fra den manuelle produksjonsprosessen. Det beholder bare styrings- og kontrollfunksjonene. Mennesket er ikke lenger produksjonens slave, men dens herre. Jo høyere det utvikler produksjonsmidlene, jo større blir dets rolle og individuelle utviklingsmuligheter. Sosialismen gir menneskene verdier som ikke lar seg måle bare i vitenskapelig-teknologiske, økonomiske og velferdsmessige kurver og vekstprosenter. Sosialismen gir framfor alt menneskene nye verdier av kulturell, åndelig og moralsk karakter, den gir menneskene en ny og rikere mening med livet - mulighetene til full personlig utfoldelse av sine evner og krefter i uselvisk skapende arbeid for fedrelandets og hele menneskehetens beste.

Sosialistisk integrasjon

Den økonomiske integrasjonen av samvirkende sosialistiske land spiller en stadig større rolle i kampen mellom sosialismen og kapitalismen og er en av de viktigste utviklingslovene for sosialismen som verdenssystem. Den oppstår allerede under kapitalismen, men videreutvikles under sosialismen. Denne integrasjonen er nødvendiggjort ved utviklingen av den sosialistiske produksjonsmåten og de krav som utviklingen av produktivkreftene stiller under den vitenskapelige og teknologiske revolusjon. Den er nødvendig i den forente kampen mot imperialismen.

Sluttresultatet vil bli at det dannes en enhetlig verdensøkonomi, regulert av den internasjonale arbeiderklassen, som et integrert hele og etter en felles verdensplan.

Integrasjonsprosessen utvikles i en verden med nasjonalstater oppstått under kapitalismen. Den går videre under disse lands overgang til sosialismen-kommunismen. Nasjonalbevisstheten, som har dypere røtter enn nasjonalstaten, manifesterer seg sterkt i perioder da det skjer store forandringer i forholdet mellom nasjonene. Den internasjonale og den nasjonale tendensen, som har antagonistisk karakter under kapitalismen og utgjør en motsigelse, løses under sosialismen gjennom opphevelsen av den kapitalistiske utbyttingen og nasjonale undertrykkelsen ved at alle samfunnsmedlemmer, alle nasjoner og nasjonaliteter stilles likt.

Den sosialistiske integrasjonen forutsetter fullstendig frivillig tilslutning på grunnlag av likhet og gjensidig fordel, uten diskriminering av nasjoner utenfor det integrerte fellesskap. Den forutsetter at en setter interessene til alle nasjoner, den felles frihet og likhet, over sin egen nasjons interesser.

Utdypingen av den sosialistiske integrasjonen begrenser ikke deltakerlandenes suverenitet. Alle deltakerland beholder varig retten til å avstå fra å delta i hvilket som helst tiltak som etter dets egen mening ikke er i landets interesse, og avgjør selvstendig hvilke integrasjonstiltak det vil delta i. At ett eller flere land avstår fra å delta i bestemte prosjekter, hindrer ikke samarbeid mellom de andre deltakerlandene på områder de er interessert i. Ingen stiller seg i veien for andres samarbeid.

Den videre utdypingen av den sosialistiske økonomiske integrasjonsprosessen sikrer en mer effektiv utvikling av produktivkreftene, skaper større samhold mellom de sosialistiske nasjonene og et tryggere grunnlag for deres nasjonale suverenitet. Integrasjonen styrker det sosialistiske fellesskapets evne til videreutvikling av verdenshandelen og til utvidet økonomisk, vitenskapelig og teknologisk samarbeid med utviklingslandene. Den øker i sterk grad sosialismens innflytelse på den økonomiske og politiske utviklingen i hele verden.

Det sosialistiske verdenssystemet i den internasjonale klassekampen

Dannelsen av det sosialistiske verdenssystemet er en uatskillelig del av klassekampen internasjonalt. Det sosialistiske verdenssystemet, som økonomisk og forsvarsmessig står stadig sterkere, er den viktigste kraften i kampen mot imperialismen. Det yter en stadig større hjelp til de folk som kjemper for sin frihet og uavhengighet og styrker freden og den internasjonale sikkerhet.

Sosialismens karakter fører ikke med seg slike motsetninger mellom de enkelte land som er særegne for kapitalismen. Uoverensstemmelser mellom sosialistiske land må løses på grunnlag av den proletariske internasjonalisme, gjennom kameratslig diskusjon og frivillig broderlig samarbeid. Uoverensstemmelser må ikke bli til skade for den internasjonale enhetsfronten mot imperialismen. Diskusjoner om prinsipielle og strategiske og taktiske spørsmål må bidra aktivt til konsolidering av forbundet mellom det sosialistiske verdenssystemet, den internasjonale arbeiderbevegelsen og den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen.

Staten forandrer karakter

Staten, det viktigste organet for arbeiderklassen og dens forbundsfeller under oppbyggingen av sosialismen, får en helt ny og annen karakter under kapitalismen. Fra å forsvare kapitalen og utbyttingen, forsvarer den arbeidet og den nye produksjonsordningen, den sosialistiske eiendommen. Den leder byggingen av det nye systemet som en enhetlig og helstøpt organisme. Den trygger likevekt, god organisasjon og at alle delene av den samfunnsmessige produksjonsmekanismen fyller sine oppgaver. En samfunnsmessig produksjon etter forutbestemt plan blir mulig. Både omfanget av produksjonen og hva som skal produseres kan fastsettes. Produksjonsmidlene fordeles etter nøye avveining mellom produksjonsgreinene og de ulike områdene av økonomien.

Den sosialistiske reproduksjonen foregår kontinuerlig uten avbrudd og konjunktursvingninger. Sosialismen har en krisefri økonomi og er kapitalismen overlegen når det gjelder tempo og omfang i den utvidede reproduksjon. Dette skjer ved planmessig prioritering i veksten av produksjonsmidler. Derved øker tilgangen av teknisk utstyr i alle greiner av samfunnsøkonomien og følgelig høyningen av arbeidsproduktiviteten. Den enkeltes inntekt stiger kontinuerlig, det finnes ingen arbeidsløshet og intet avsetningsproblem. Prisene er stabile, skatter og avgifter lave, kjøpekraften vokser uavbrutt. Markedet er faktisk ubegrenset og derfor er det heller ingen stengende grenser for produksjon og forbruk, og intet misforhold mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som under kapitalismen.

Det sosialistiske samfunnet er kvitt snylterforbruket til utbytterklassene og deres tjenere og opphever de tap som har sammenheng med krisene i det kapitalistiske produksjonsanarkiet. Veksttempoet i nasjonalinntekten er høyere enn under kapitalismen. For første gang i historien blir samfunnets rikdom en rikdom for alle dets medlemmer.

Det sosialistiske demokratiet

Sosialismen gjør slutt på et priviligert mindretallsherredømme. Den innleder en ny tid med virkelig folkemakt. Det arbeidende folk oppretter sin egen statsmakt og blir herre i sitt eget hus. Dette er en ny type demokrati. Det er demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det demokrati som ble skapt gjennom den borgerlige revolusjon mot adelsveldet. Det er et demokrati for arbeiderne, for alle arbeidende, og etter hvert som sosialismen utvikler de sosialistiske produksjons- og eiendomsforhold og kollektive forbruksformer, et demokrati for hele folket. Det finner sin form ut fra den konkrete situasjon og de nasjonale tradisjoner i de enkelte land. Dette demokratiet er flertallets herredømme over mindretallet, ikke bare formelt, men også reelt. Det sosialistiske demokratiet kjennetegnes ikke ved antall partier, men av i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets ledelse og i hele samfunnets sosialpolitiske, økonomiske og kulturelle liv.

Det er de nye eiendomsforholdene som bestemmer det sosialistiske demokratiets innhold. Det er den sosialistiske produksjonsmåten som bestemmer den store deltakelse av folket i det offentlige liv. Jo mer de sosialistiske produksjonsforhold / eiendomsforhold utvikles, jo større blir demokratiet.

Som statsform har det sosialistiske demokratiet utviklet seg på det nye samfunnets økonomiske grunnlag. Med overgang til kommunismen utvikler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, jo mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat.

Under kommunismen erstattes staten av organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnets liv.

"Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv."

Historien når aldri sin endelige avslutning. Kommunistene har derfor ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutning på historien. Et fullkomment idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. En fullkommen stat vil være slutten på all utvikling. Kommunismen - det klasseløse samfunn - er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.

Det norske samfunnet i dag

All rikdom i vårt land er et produkt av norsk natur og generasjoners arbeid og slit. Men denne rikdommen eies og beherskes i hovedsaken av et lite mindretall.

Struktur

Fra et jordbruksland har Norge utviklet seg til et moderne industriland. På grunn av klimatiske, geografiske økologiske, demografiske, historiske og andre årsaker har Norges økonomi visse særtrekk. Grunnleggende greiner innen tungindustri mangler eller er lite utbygd. To tredjedeler av landets 17 700 industribedrifter beskjeftiger mindre enn ti arbeidere. Bare 0,4 % av bedriftene har mer enn 500 ansatte. De kapitalistiske forhold i jordbruket er lite utviklet. De fleste bruk er små selveierbruk. Fisket drives i stor utstrekning som småproduksjon, der båteierne selv er med. Skipsfarten inntar en særlig stor plass i landets økonomi. Kraftkrevende industri ligger for det meste i ellers industrifattige strøk. Bygging og vedlikehold av landets infrastruktur krever uforholdsmessig store utlegg. Regionalproblemene er særlig viktige. Industrien står for ca. 25 %, varehandelen for ca. 17 %, sjøtransporten for ca. 11%, bygge- og anleggsvirksomhet for ca. 8 % og primærnæringene for 7 % av produksjonsverdien.

Monopolkapitalens makt øker

Norge er et lite kapitalistisk land hvor storbedriftene etter hvert har blitt helt dominerende i økonomien. Monopolkapitalens maktstilling har økt sterkt, og fortsetter å øke som i mer utviklede kapitalistiske land. Storbedriftene har over halvparten av sysselsatte industriarbeidere og av produksjonen, mesteparten av investeringene og en stor del av omsetningen. Ved bedriftssammenslutninger og nær forbindelse mellom aksjeselskapene er det dannet kapitalistiske monopolforbund, som behersker produksjonen, markedet og prisfastsettelsen. Noen få prosent av foretakene har hånd om størstedelen av kapitalen i industrien.

Kapitalkonsentrasjonen i bank- og forsikring er minst like sterk som i industrien. De tre største privatbankene (Den norske Creditbank, Christiania Bank og Kreditkasse og Bergens Privatbank) kontrollerer over halvdelen av all forvaltningskapital som forretningsbankene i landet rår over. Storbankene og storindustrien er nært knyttet sammen og utgjør finanskapitalen, som har en dominerende innflytelse over hele landets næringsliv. Også i skogbruket er det samlet veldige rikdommer hos noen få. En håndfull private skogeiere og selskaper har hånd om flere millioner mål skog.

Betydelige kapitalmidler er plassert i handelsflaten som nå er på over 20 millioner bruttotonn. I de største rederiene konsentreres en stadig større del av tonnasjen. De store rederne inntar en sentral plass i den norske kapitalisme.

Statens andel i produksjonskapitalen i industrien utgjør bare 6 %. Resten av kapitalen i industri, gruver, bygg og anlegg er på private hender. Statens del er altså meget lav og omfatter for en stor del foretak som kapitalistene ikke er interessert i å drive fordi de bringer tap eller er forbundet med stor risiko. Mange offentlige foretak, finansiert av skattepenger, tjener monopolkapitalen ved å levere billige varer og tjenester som elektrisk kraft og frakter. Representanter for storkapitalen sitter i styrene for de viktigste statsbedrifter og forestår der forvaltningen av statsmidler.

Innen alle greiner av økonomien øker kapitalkonsentrasjonen og sentraliseringen raskt. Det norske samfunn blir behersket av en liten gruppe monopolkapitalister som utgjør omlag 90 familier. Denne gruppe eier eller kontrollerer storparten av landets viktigste produksjonsmidler og finansmidler. 80 % av landets befolkning tilhører arbeiderklassen, de eiendomsløse, 20 % tilhører mellomlagene og det lavere borgerskap.

Staten

Monopolkapitalen har gjort staten til organ for sine særinteresser. Uansett hvilken regjering som har sittet ved roret de siste 50 år, har staten stort sett gjennomført de tiltak storkapitalen var tjent med. De mange offisielle og halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. inntar en viktig plass i statsapparatet i dag. Her møter de som motpart høyresosialdemakratiske ledere som har gjennomgått utviklingen fra å bekjempe kapitalen med revolusjonære midler, over kamp mot kapitalen gjennom reformer, til å bli aktive forkjempere for den stats-monopolistiske kapitalismen. Her får monopolene fremmet sine særlige interesser for å oppnå maksimal profitt. - Den rolle Bankforeningen, Industriforbundet, Rederforbundet, Handelsstanden, Arbeidsgiverforeningen og Landsorganisasjonen spiller i statens opplegg til fordelingen av nasjonalproduktet er stadig stigende.

Utenlandsk kapital

Samtidig med at den norske monopolkapitalen har økt sin maktstilling har den utenlandske storkapital - den internasjonale monopolkapitalen, ikke minst gjennom de multinasjonale selskapene - for alvortrengt inn i landet og fått stor innflytelse. Denne utenlandske kapitalen kommer inn både som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Den utenlandske kapitalens andel av landets aksjekapital har økt voldsomt i de senere år. I industri og bergverk er den fordoblet på 10 år.

Over 30 % av aksjekapitalen i industri og bergverk er nå på utenlandske hender. Den utenlandske kapitalen, som har 25 % av den samlede aksjekapitalen, er særlig konsentrert om de viktigste eksportnæringene som elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i jern- og metallindustrien og i olje. Dette er greiner med typiske storbedrifter, prisgitt den internasjonale monopolkapitalens politikk.

Over halvparten av den utenlandske kapitalen i Norge kontrolleres av amerikanske, engelske og kanadiske monopoler. I tillegg til den direkte innflytelsen som utenlandsk monopolkapital har i norsk økonomi, kommer den indirekte innflytelsen gjennom avtaler og handelsforbindelser. En rekke norske bedrifter har samarbeid med store multinasjonale selskaper om produksjon, markeder, forskning og produktutvikling. Dermed har en rekke utenlandske monopoler kontroll med norske bedrifter. Denne kontrollen utøves også ved at multinasjonale selskaper har lagt bare ett eller to ledd av sine internasjonale produksjonskjeder til Norge, slik at disse bedriftene i vårt land blir fullstendig avhengige av det som skjer i andre land. Produksjonskapitalen i de foretakene som er kontrollert av internasjonal monopolkapital, utgjør prosentvis en større andel av den samlede produksjonskapital i Norge enn i noe annet europeisk land. De samlede utenlandske investeringene i Norge er omtrent seks ganger så store som de direkte norske investeringene i utlandet.

Integrering

Den internasjonaliseringen av økonomien som pågår i verden, forverrer Norges investeringsbalanse overfor utenverdenen. Utenlandske konserner kjøper bedrifter i Norge, mens norske bedrifter ikke på tilsvarende måte etablerer seg i utlandet. Den økonomiske integreringsprosessen i den kapitalistiske verden har negativ virkning for norsk økonomi. Ennå er landets økonomi vesentlig under innenlandsk kontroll, men presset fra den internasjonale monopolkapitalen øker stadig. Norge er inne i en tid med økt innrykk av utenlandsk kapital. Dette har forsterket seg betraktelig etter oljefunnene på den norske kontinentalsokkelen.

Staten går mer og mer aktivt inn for å trekke utenlandsk kapital til Norge.

Norge, som kapitalistisk land, er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og står i et økonomisk, politisk og militært avhengighetsforhold til de store imperialistiske land.

Den norske monopolkapitalen er med utallige økonomiske, politiske, militære og ideologiske bånd knyttet til den internasjonale monopolkapitalismen, til imperialismen. Dette styrker monopolkapitalens stilling i landet.

Monopolkapitalen er ikke så mektig i Norge som i en rekke andre land i Europa. Den rår ikke over så veldige produksjons- og finansmidler og har ikke de samme politiske maktmidlene til sin direkte rådighet. Den har heller ingen kolonier den kan utplyndre og undertrykke. Men gjennom skipsflåten, deltakelse i internasjonale storkonserner, en viss kapitaleksport og nyanlegg i utviklingsland, får den en del av den profitten som verdensimperialismen høster. I likhet med andre lands monopolkapitalister profiterer også de norske på militariseringen. De ser med misnøye på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføringen mot folk og nasjoner som har reist seg mot imperialismen.

Monopolkapitalen går til kamp mot demokratiet

Formen for monopolkapitalens maktutøvelse i Norge i dag er et byråkratisert manipulert borgerlig demokrati. Det borgerlige demokratiet var i sin tid et betydelig steg framover, og i løpet av det halvannet århundre det har eksistert, har det på flere områder blitt sterkt utvidet gjennom arbeiderklassens og folkets kamp. Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover og regjeringen står til ansvar overfor det. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og ytringsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen dømmes uten lov. Ingen straffes uten dom. I en rekke domstoler deltar også legdommere. Kommunene har et visst selvstyre.

Demokratiet er likevel begrenset. Det går ikke lenger enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det mangelfullt og ofte bare formelt. Det ledende prinsipp i lovverket er å beskytte den herskende klasses makt og interesser.

Folket har rett til å stemme ved stortings- og kommunevalg. Men ellers blir det holdt borte fra statens styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat, beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning. Administrasjonen og rettspleien styres og forvaltes av ansatte embetsmenn som har stor makt og ikke kan avsettes uten dom. Det byråkratiske statsapparatet spiller en stadig større rolle i utformingen og gjennomføringen av monopolkapitalens politikk. Statens klassekarakter er borgerlig. Staten blir i stadig større grad monopolkapitalens stat, ikke bare rettet mot arbeiderklassen, men mot alle antimonopolistiske klasser og lag i det norske samfunnet. De antidemokratiske trekkene ved den nåværende staten forsterkes parallelt med monopolkapitalens økende makt og kommer i stadig sterkere motsetning til norske demokratiske tradisjoner der folkevalgte styringsorganer skal spille en sentral rolle, både på riksplanet gjennom Stortinget og lokalt gjennom kommunestyrene.

Stortinget har ikke lenger den samme betydning for landets styre som før. Det er mer og mer blitt redusert til et sandpåstrøerorgan for de mer byråkratiske delene av statsapparatet. Det kommunale selvstyret er blitt innsnevret, både ved at de midlene kommunene har til rådighet er blitt sterkt begrenset ved bundne utgifter pålagt av staten, og ved at de folkevalgtes innflytelse over sakene stadig reduseres ved en byråkratisk kommuneadministrasjon, særlig i storkommunene.

De opinionsdannende midler og kulturorganene er overveiende i borgerskapets eie og under dets kontroll. Borgerskapet og de krefter som virker til å bevare det bestående systemet har nesten enerett til å kommentere politiske begivenheter og framføre sine meninger om økonomiske og ideologiske spørsmål i kringkasting og fjernsyn. Den overveiende del av pressen finansieres direkte og indirekte av storkapitalen og er et redskap for deres interesser. Borgerlig tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisningen. Utdanningssystemet rasjonaliseres og undervisningsplanene legges opp for å imøtekomme monopolkapitalens krav om utdannelse av slik arbeidskraft den selv trenger for å utnytte et moderne produksjonsutstyr med sikte på maksimal profitt. Ved systematisk antisosialistisk og antikommunistisk indoktrinering gjennom alle massemedier søkes folkeopinionen ensrettet og folkeviljen manipulert i en retning som tjener et lite mindretalls politiske interesser. Det søkes på alle måter å legge hindringer i veien for en demokratiseringsprosess som blir stadig mer nødvendig.

Mennesker og partier med annet politisk syn enn det som styresmaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert. Forfattere og kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det bestående og stiller seg på arbeiderklassens side i klassekampen, utsettes for press av dem som sitter med den økonomiske makten og har kontrollen over landets kulturliv. Demokrater, nasjonalt innstilte mennesker og revolusjonære settes på svartelister og registreres som potensielle forbrytere. En fascistinspirert "beredskapslov" har i strid med de demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene i den norske rettergangsordningen, gitt politimyndighetene fullmakt til å treffe tiltak mot framstegskreftene i landet i en situasjon som de herskende klassene betrakter som farlig for seg.

Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Det er de samme maktinstitusjonene med generaler, politisjefer, sikkerhetsagenter, dommere osv. som, uansett deres personlige politiske holdning, fortsetter å bestå som deler av en statsmakt storborgerskapet dominerer. Topplederne i dette apparatet kommer i alt vesentlig fra de priviligerte lagene i samfunnet eller er folk fra andre samfunnslag med lojal holdning overfor de bestemmende storkapitalistiske kretsene i inn- og utland som frykter et reelt demokrati og betrakter arbeiderklassen og sosialismen som sin hovedfiende.

*

Erfaringen viser også at monopolkapitalen hersker ikke uinnskrenket og at dens bruk av statsmakten økonomisk, politisk og ideologisk for å tvinge gjennom sine interesser, reiser folket til motstand og framkaller en demokratisk, nasjonal og progressiv folkebevegelse som kan drive monopolkapitalen og dens talsmenn i staten og det offentlige liv på tilbaketog.

En sterk, progressiv folkebevegelse kan tvinge staten til store innrømmelser, selv innenfor kapitalismens rammer, og åpne veien for en mer demokratisk utvikling. Norges Kommunistiske Parti går i bresjen for at det arbeidende folk tvinger igjennom antimonopolistiske, demokratiske tiltak som øker arbeiderklassens og folkets innflytelse i samfunnet og gir Norge den plass det naturlig bør innta i kampen mot hele det imperialistiske utbytter- og undertrykkelsessystemet. Slike tiltak er ledd i kampen for sosialismen og kan først realiseres fullstendig etter at arbeiderklassen og det arbeidende folk har erobret den politiske makten.

Monopolkapitalens politikk

Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde oppe det imperialistiske systemet. Den deltar i utbyggingen av den verdensomfattende strukturen for integrering av imperialismens økonomiske, politiske og militære makt og arbeider for å knytte Norge enda mer intimt sammen med imperialistenes militære og økonomiske blokker, som truer freden, demokratiet og landenes nasjonale selvstendighet. Interessene til den norske monopolkapitalen er stikk i strid med Norges nasjonale interesser. Erfaringen viser at den alltid er villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv kan dra nytte av det. Den norske monopolkapitalens politikk med sikte på å bevare det bestående systemet og integrere det i imperialistiske økonomiske, politiske og militære blokkdannelser, har ført landet opp i en alvorlig krise.

Krise i samfunnet

Med økende kapitalkonsentrasjon og sentralisering, med forsterket jakt etter maksimal profitt følger forverring av det enkelte menneskes arbeids- og livssituasjon: Større arbeidsintensitet, høyere tempo, økendeskiftarbeid, mer overtid, utstuderte systemer for å presse merarbeidskraft ut av den enkelte pr. time, arbeidsevaluering, og nyelønnssystemer, øker utbyttingen av arbeidere, funksjonærer, teknikere og andre som deltar i produksjonen.

Omstruktureringen av samfunnet etter monopolkapitalens behov framkaller store regionalproblemer med fraflytting og befolkningspress. Strukturrasjonaliseringen fører til nedleggelse av bedrifter, oppsigelse og dirigering av arbeidskraft dit profittinteressene krever det. I byene og pressområdene er det byplanleggingskrise, boligkrise, økende trangboddhet, vill tomtespekulasjon, trafikkaos, tiltakende støy- og akutte forurensningsproblemer. I utkantstrøkene nedlegging av bruk, avfolking, krise i skolesituasjonen og helsevesenet. Usikkerhet og utrygghet for framtiden griper om seg.

Hele landets undervisningssystem preges av motsetningen mellom monopolkapitalens behov for snevert spesialutdannede produksjonsarbeidere og produksjonsledere, og ungdommens krav på allsidig kunnskap, frihet i valg av studier og et meningsfylt liv.

Kort sagt, den utviklingen som vi er vitne til i Norge, er den samme som rammer alle utviklede kapitalistiske land. Det er politisk, ideologisk og sosial krise som etterhvert som den forverrer seg, øker avstanden mellom folkets store flertall og dem som sitter med den politiske makt og administrasjonen av samfunnet.

Den borgerlige ideologien er kommet inn i alvorlige vansker som den ikke greier å komme seg ut av. Den greier ikke å holde taket på folkemassene og overbevise dem om de borgerlige verdinormenes evige og universelle gyldighet. Den har lidd det ene nederlaget etter det andre i forsøkene på å vise at kapitalismen er sosialismen overlegen.

Derfor søker monopolkapitalens ideologer etter nye sett med ideer som under dagens forhold kan fremme kapitalens interesser. De erfaringer som er høstet i Norge og andre land, særlig i den senere tid, under den såkalte nykapitalismen eller blandingsøkonomien, viser at storborgerskapet i vårt land som i andre vest-europeiske land, stadig mer setter sitt håp til høyrefløyen i de sosialdemokratiske partiene, som fremdeles øver en sterk innflytelse på arbeiderklassen og folkemassenes tenkning.

Sosialdemokratismen, som tidligere sto fram som en egen retning innenfor arbeiderbevegelsen og teoretisk forsøkte å begrunne sin spesielle reformistiske, demokratiske vei til sosialismen, har oppgitt sin sosialistiske målsetting og satt parti- og statsbyråkratiet i demokratiets sted. Sosialdemokratismen fører sin kamp mot arbeiderklassens grunnleggende klasseinteresser, med storborgerskapet, mot det arbeidende folks økonomiske, politiske og ideologiske kampbevegelser, ut fra det falske utgangspunkt at klasser og klassekamp, utbytting og undertrykkelse, aksjon og revolusjon er noe som hører fortiden til og ikke hører hjemme i "siviliserte nasjoner". Klarest kommer sosialdemokratiets forfall til uttrykk i det militære samarbeidet med imperialistiske makter som i sivilisasjonens navn fører utryddelseskrig mot hele folk og nasjoner, og i de høyresosialdemokratiske ledernes uforsonlige fiendtlige holdning til de kommunistiske partiene og den reelt eksisterende sosialismen i verden.

Denne holdningen fra de høyresosialdemokratiske ledernes side kommer i åpen konflikt med livets realiteter og arbeiderklassens og folkets interesser. Den fører til dyptgående ideologisk og politisk krise i Det norske arbeiderparti. DNA-ledelsen mister taket på Landsorganisasjonen og andre store landsomfattende organisasjoner som høyresosialdemokratiet har behersket. Det gjelder f. eks. Norges Fiskarlag og Norges Bonde- og Småbrukerlag, sosiale, kulturelle og andre masseorganisasjoner. Dette kom klart til uttrykk i folkets kamp mot norsk medlemsskap i EEC, ved Stortingsvalget 1973 og i den opposisjonen som reiser seg mot DNA-ledelsens innen- og utenrikspolitikk. Sosialdemokratismen mister stadig mer av sin massebasis og viser seg, i likhet med andre varianter av borgerlig ideologi, å være ute av stand til å slette over faktisk eksisterende antagonistiske motsetninger i samfunnet. Dens forsøk på å propagere ideer om et såkalt "blandingssamfunn", "moderne industrisamfunn", på å finne en middelvei, et "tredje alternativ" i klassekampen, nasjonalt og internasjonalt, har tydeligere enn før vist at sosialdemokratismen ideologisk prinsipielt står på kapitalens, monopolkapitalens, side i forsøkene på å holde klassekampen nede.

Men den ideologiske kampen mellom kapitalismen og sosialismen forsterkes likevel og har tilspisset seg ytterligere i den aller siste tid. Kampen mot borgerlig ideologi pågår over et bredt spekter og avslører reelle klasseinteresser bak ideene, parolene og slagordene. Denne kampen får særlig betydning i et land som vårt, hvor de høyresosialdemokratiske lederne gjennom år bevisst har forsøkt å avlede arbeiderklassen fra å gjennomføre sin historiske oppgave sammen med sine forbundsfeller - å styrte kapitalismen og gå over til å bygge sosialismen. Fordi den revolusjonære arbeiderbevegelsen på marxistisk-leninistisk grunn har stått så svakt i landet, har den borgerlige og sosialdemokratiske ideologien aldri blitt alvorlig utfordret i Norge. Dette er nå i ferd med å endre seg. Tiden er nå inne til å føre en målbevisst og prinsippfast kamp fra kommunistenes side mot den borgerlige ideologi, særlig i arbeiderbevegelsen, for de ideer og synspunkter som er begrunnet i den vitenskapelige sosialismens teori.

II

Norges vei til sosialismen

"Kampen om demokratiet er

en forutsetning for og en

forberedelse til seier for

sosialismen."

Lenin

Å forsvare de demokratiske rettighetene folket har vunnet og kjempe for større demokrati, er i arbeiderklassens og folkets interesse og i samsvar med den kommunistiske bevegelsens målsetting.

I kampen for demokratisering av hele samfunnslivet, av alle administrative, politiske og kulturelle organer og institusjoner, vinner arbeiderklassen og folket større politisk bevissthet. I denne kampen avdekkes det nåværende borgerlige demokratiets svakheter, dets hulhet og sanne karakter. Skillet mellom formelt og reelt demokrati trer tydelig fram.

Storborgerskapet avslører seg som en fiende av folket ved at det setter seg imot enhver reell utvidelse av demokratiet, ved at monopolkapitalen prøver å innskrenke demokratiet, monopolisere dets friheter og rettigheter for seg og i samarbeid med de mest reaksjonære kretsene i statsapparatet organiserer ny-fascistiske angrep på de demokratiske rettighetene. Klasser og samfunnslag som politisk ennå står under dets innflytelse, men i virkeligheten har de samme interesser av å bevare og utvide de demokratiske rettighetene som arbeiderklassen, løser seg fra borgerskapets førerskap og trekkes over på arbeiderklassens side i klassekampen. klassekreftene omgrupperes. De politiske vilkårene for en grunnleggende, kvalitativ utvikling av demokratiet oppstår. Gjennom en allsidig, konsekvent, revolusjonær kamp for demokratiet, hvor arbeiderklassen fører an, skapes de nødvendige ideologiske og politiske forutsetningene for overgang til sosialismen det eneste samfunnssystemet som kan gjennomføre det fullstendige demokrati.

Demokratiske landevinninger må forsvares og utvides

Gjennom mer enn hundre år har den norske arbeiderklassen, bøndene, fiskerne og andre grupper tilkjempet seg økonomiske og politiske rettigheter og skapt sine egne organisasjoner. Dette er viktige landevinninger som må forsvares og utvides. Men de resultatene som er oppnådd, har ikke rokket storborgerskapets økonomiske og politiske makt.

Etter hvert som motsetningene mellom folket og monopolkapitalen øker og folkeviljen blir en hindring for gjennomføringen av monopolkapitalens antidemokratiske politikk, vokser faren for reaksjonære framstøt mot demokratiet. De demokratiske rettighetene folket har tilkjempet seg, kan komme i fare om ikke viljen til å forsvare dem er sterk nok. En defensiv holdning er imidlertid ikke tilstrekkelig. Nye demokratiseringskrav må reises, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene som de herskende klassene har trukket opp for dagens demokrati i Norge.

Det norske borgerskapet framstiller gjerne seg selv som mer demokratisk enn i andre land og viser her til særtrekk i Norges historie. Men det progressive borgerskapet under frikonkurransens kapitalisme var noe annet enn dagens storborgerskap. Kjernen i det norske borgerskapet i dag, monopolkapitalistene, har de samme reaksjonære trekkene som det herskende topplaget i andre kapitalistiske land.

Storborgerskapet forsøker å skape det inntrykk at de rettighetene folket har tilkjempet seg, egentlig er et resultat av de herskende klassenes høysinn og moderate holdning. Det forsøker å overbevise arbeiderklassen om at den når lengre gjennom samarbeid enn gjennom klassekamp. Det prøver å kanalisere dagens kamp for utvidede demokratiske rettigheter inn i former hvor arbeiderklassens kampkraft ikke får utfolde seg. Det tar sikte på å lede de demokratiske bevegelsene på avveie og inn i slike institusjoner som stenger folket og særlig arbeiderklassen ute fra reell innflytelse og bestemmelsesrett. Med dette formål oppretter det alle mulige slags samarbeidsorganer hvor det selv har det avgjørende ord. De innrømmelser storborgerskapet gir er bare slike som ikke angriper dets private eiendomsrett til produksjonsmidlene, dets klasseherredømme. Men alle dets forsøk på å stanse en virkelig demokratiseringsprosess framkaller bare mer dyptgående demokratiseringskrav og mer kampdyktige bevegelser. Jo større erfaringer arbeiderklassen og slike bevegelser høster i klassekampen, desto klarere vil de stille målene for den videre kamp.

Arbeiderklassen fører de demokratiske tradisjonene videre

Det er den norske arbeiderklasse og andre samfunnslag hvis hele framtid er nært knyttet til utviklingen av demokratiet som fører folkets demokratiske tradisjoner videre. Norsk arbeiderbevegelses historie er mye en historie om kampen for demokratiske rettigheter for det arbeidende folk, for folkets store flertall. Ved siden av erobring av alminnelig stemmerett har arbeiderklassen tilkjempet seg viktige rettigheter, som organisasjonsrett, forhandlingsrett, streikerett, tillitsmannsordninger, begrensning av arbeidstiden, forhandlingssystemet, arbeidervernloven og andre bestemmelser av stor betydning i kampen mot de kapitalistiske utbytterne. Gjennom kampen for slike demokratiske rettigheter har arbeiderklassen gjort seg selv skikket til ledelsen av den allmenndemokratiske bevegelsen som utvikler seg i vårt folk.

Kvinnene i vårt samfunn

I Norge som i alle de andre kapitalistiske land er kvinnene en undertrykt gruppe av befolkningen. De undertrykkes i arbeidslivet, som en del av arbeiderklassen, dessuten undertrykkes disse og alle andre kvinner også som kjønn. Denne undertrykkelse kan reduseres under kapitalismen, men opphører først under sosialismen-kommunismen.

I den utstrekning de deltar i arbeidslivet er størstedelen av kvinnene å finne i lavtlønnsfag. For de yrkesaktive kvinnene er det en stor skjevhet med hensyn til den virkelige rollen de spiller i produksjonen og de rettigheter de har. Kvinnene mottar ikke lik lønn for likeverdig arbeid og såkalte "kvinneyrker" blir nedvurdert. Til tross for at Norge har ratifisert konvensjonen om likelønns-prinsippet, oppnår kvinnene fremdeles langt mindre enn det en mann tjener.

Flesteparten av kvinnene i Norge er hjemmeværende husmødre. Familien som økonomisk enhet har utviklet seg fra produksjonsenhet til forbruksenhet. Det er som regel kvinnene som organiserer familiens forbruk. Det kapitalistiske samfunnssystem trenger en slik arbeidsdeling mellom kjønnene, der produksjonen av varer hovedsakelig utføres av mannen, mens kvinnen tar hand om hele familien, både seg selv, mannen og barna, og produserer enkle bruksverdier for hjemmet og ikke for salg. Slik sparer kapitalen utgifter til reproduksjon av arbeiderklassen ved at husmora lever på mannens lønn og tar vare på familien gratis. Husmorarbeidet skaper ikke merverdi og blir derfor ikke økonomisk verdsatt. Da det tradisjonelt er kvinnene som har utført husarbeid, blir kvinnene som gruppe (kjønn) betraktet som mindreverdig. Dette syn rammer alle kvinner uansett deres ulike klassetilhørighet.

Kvinnenes økonomiske avhengighet av mannen svekker ytterligere hennes posisjon i samfunnet, og skaper uheldige motsetninger mellom kvinne/mann. Den hjemmeværende husmor fungerer som støtdemper mot det harde presset på arbeidsplassen, slik at kapitalen kan suge enda mer ut av den enkelte arbeider ved økt tempo, overtid osv.

Det kapitalistiske samfunn holder kvinnene tilbake i deres diskriminerende situasjon ved ikke å legge forholdene til rette for dem til å tre ut i arbeidslivet. Likevel er kvinnene en viktig arbeidskraftreserve for kapitalen, fordi kvinnene lett kan manipuleres ut og inn av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Det tradisjonelle rollemønsteret er basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som mindre forkastelig å sende kvinnene tilbake til hjemmene. Fordi kvinnene har sitt "husmoryrke" å falle tilbake på er de også et mindre uromoment enn andre grupper ved arbeidsløshet. Også fordi de ofte selv har akseptert sin tildelte tradisjonelle rolle.

Mangel på arbeidsplasser, daginstitusjoner og boliger, det tunge stressende arbeid, særlig skiftarbeid, og den lange arbeidstiden betyr en motsetning mellom foreldrerollen og yrkesrollen.

Siden pendling er blitt den eneste mulighet for mange fra distriktene til å få lønnet arbeid, blir kvinner med ansvar for barn, syke og eldre, her satt helt utenfor yrkeslivet. I Norge er det heller ikke nok arbeidsplasser til alle arbeidsføre kvinner. Det er derfor en reell arbeidsløshet tilstede som teller hundretusener i vårt land. Det er bare en myte at Norge har klart å unngå å bruke arbeidsløsheten som virkemiddel i økonomien.

NKP går inn for selvbestemt abort. Kvinnen skal selv ha den endelige avgjørelse i abortspørsmålet. Forut for avgjørelsen må hun gis adgang til kvalifisert rådgivning om risiko og om muligheter for hjelp og støtte.

Minoritetsspørsmålet i Norge

Et viktig element i denne bevegelsen er kampen for å sikre nasjonale minoriteter, deres etniske og demokratiske rettigheter. De norske samene må sikres retten og mulighetene til å bevare og utvikle sin kultur, herunder sitt språk. Samene må sikres retten til å bestemme sin økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Sigøynerne har rett til å bli opptatt i det norske samfunnet uten derfor å måtte gi avkall på sin egen kultur. Norge må internasjonalt ta initiativ for å gjøre slutt på den diskrimineringen og forfølgelsen som ofte blir sigøynerne til del. Sigøynere som må forlate et land på grunn av raseforfølgelse og diskriminering, må anerkjennes som flyktninger. Rasediskriminering i enhver form må være arbeiderbevegelsen fremmed. Gjennom klassekampen på det økonomiske, politiske og ideologiske området har arbeiderklassen i vårt land hevet seg opp fra den materielle og åndelige usseldom den levde i før århundreskiftet og står i dag som den ledende kraft i en progressiv videreføring av de beste politiske tradisjoner i vårt folk.

Kampen om demokratiet må forsterkes og utvides

Kapitalistene er blitt nødt til å regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene, selve styringsretten har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for den bedrift og de foretak hvor de gjennom sitt arbeid skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De har ingen rett til å være med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer, ingen myndighet til å hindre innskrenkninger i produksjonen og oppsigelser, ingen muligheter til å hindre skadevirkninger av strukturrasjonaliseringen, planløsheten og anarkiet i produksjonen.

På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene enda sterkere begrenset enn på det politiske, i virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur. Denne tilstanden kan ikke vare ved. Derfor vokser bevegelsen for bedriftsdemokrati, demokrati i arbeidslivet. Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørende makt, de som produserer eller de som profiterer, tvinger seg i forgrunnen som det viktigste og mest revolusjonære demokratiseringskrav, et krav som kapitalistene frykter mer enn noe annet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker selve grunnlaget for kapitalens makt.

Frihetskravet har alltid vært sterkt i det norske folk, men det har aldri hatt det samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte. Nasjonal, individuell og sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og borgerskapet. Dagens monopolkapitalister hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne selge landets nasjonale selvstendighet, fritt å kunne konsentrere den økonomiske makt i sine hender, fritt å fortsette sin utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til utlandet, fritt - i kraft av sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter egne avgjørelser. Arbeiderklassens og folkets frihetskrav er frihet til forsvar av landets selvstendighet, frihet fra monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for morgendagen. Arbeiderklassen krever frihet til kamp for et nytt, sosialistisk samfunn hvor hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.

Monopolkapitalens makt må begrenses

En demokratisk utvikling krever i dag at monopolkapitalens makt i økonomien og politikken begrenses og innskrenkes.

Norges Kommunistiske Parti går inn for å samle alle som blir utbyttet av monopolkapitalen til felles kamp for en slik fornyelse og for utvidelse av demokratiet. Det kan bare nås ved enhet i arbeiderklassen og samling av folket. Enhet og samling er nødvendig for å sikre at de spørsmål som den politiske utviklingen reiser, skal få en demokratisk og ikke en reaksjonær løsning. Framfor alt arbeider Norges Kommunistiske Parti for aksjonsenhet på arbeidsplassene og i fagforeningene. Forskjellige oppfatninger i andre spørsmål må ikke hindre felles aksjoner for å løse de aktuelle oppgavene som alle arbeidere og alle demokrater står overfor: å bidra til å sikre freden, forsvare Norges nasjonale selvstendighet, bedre levevilkårene for det arbeidende folk, forsvare og utvide demokratiet.

Bevegelsen i hele folket, på bedriftene og i fagforeningene, på landsbygda og i fiskeværene, blant åndsarbeiderne i kvinneorganisasjonene og andre folkelige organisasjoner og blant mindre næringsdrivende må bli så sterk at den bringer fram demokratiske tiltak som er mer gjennomgripende enn det folket tidligere har greid å kjempe fram. Denne bevegelsen vil da endre styrkeforholdet mellom folket og monopolkapitalen til fordel for folket. Monopolkapitalen vil miste sin innflytelse over viktige områder i samfunnet.

Utviklingen i vårt eget land skaper aktuelle forutsetninger for en kamp for slike demokratiske reformer. Disse demokratiske tiltakene vil ikke avskaffe utbytningen. De vil heller ikke avskaffe monopolkapitalen. Reformer, selv de mest demokratiske, endrer ikke karakteren av den nåværende stat og avskaffer ikke storkapitalen som politisk og økonomisk maktfaktor. Men de vil innskrenke dens makt og innflytelse. For å avskaffe monopolkapitalens makt må hele storindustrien og alle større banker nasjonaliseres og folket bli enerådende i det politiske og økonomiske liv.

Men demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer. De griper inn i viktige deler av samfunnet og øker arbeiderklassens og folkets innflytelse i landet. Dersom slike tiltak tvinges fram, vil en lettere kunne isolere de mest reaksjonære kretsene.

*

De demokratiske rettighetene er i seg selv verdifulle for det arbeidende folks liv og trivsel. Demokratiske rettigheter vunnet gjennom kamp mot de herskende klasser vil arbeiderklassen aldri frivillig gi fra seg. De må forsvares og utvikles videre til stadig bedre redskap i kampen for et sosialistisk samfunn.

Kampen for demokratiet er avgjørende for forsvaret av Norges nasjonale suverenitet og fred. Kampen for demokratiet er et ledd i kampen for sosialismen.

Fornyelse og utvidelse av demokratiet

Norges Kommunistiske Parti går inn for stadig utvikling, fornyelse og progressiv utvidelse av demokratiet. Det kan oppnås ved at alle klasser og lag som rammes av den sterke maktkonsentrasjonen og sentraliseringen under statsmonopolkapitalismen organiseres til felles kamp.

Kampen for demokratiet retter seg i dag mot den utenlandske og innenlandske monopolkapitalen og den politikk som føres i deres interesse.

Fornyelse og utvidelse av demokratiet er folkets svar på tendensene til å innskrenke det. Det er nødvendig å videreutvikle demokratiet for å kunne nytte vitenskapens og teknikkens revolusjonerende resultater i folkets interesse.

En tidsmessig demokratisk politikk forutsetter kamp mot byråkratiet og for demokratisering av alle stats- og styringsorganer. Et stats- og styringsapparat med flertall av representanter for den lille monopolkapitalistiske herskerklikken, som objektivt har hele folket imot seg, er en latent fare for demokratiet. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet må derfor besettes med demokratisk innstilte personer som fullt og helt står på folkets side i klassekampen.

Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. Det kommunale sjølstyret utbygges med bydels- og bygdeorganer som åpne fora for drøftinger og avgjørelser. En valgordning som sikrer full forholdsmessig representasjon i Stortinget innføres. Ingen sperregrenser for den videre utvikling av demokratiet. Antidemokratiske unntakslover oppheves. Politiets politiske overvåking og etterretningsvirksomhet bør rettes mot folkets fiender, den internasjonale monopolkapitalen og dens forbindelser i Norge. Full demokratisk kontroll med hele justisvesenet, med at prinsippet om likhet for loven blir overholdt. Personregistrering, telefonavlytting og brevkontroll etter politiske og ideologiske retningslinjer opphører og forbys. Dataarkiver over personer stilles under folkets demokratiske kontroll. Militæret og politiet demokratiseres. Den personlige sikkerhet garanteres. Ingen diskriminering av åpne organisasjoner etter ideologiske og politiske sympatier og antipatier.

*

Grunnlovens ånd og retning som hevder like rett for alle og anerkjennelse av folkesuverenitetens prinsipp, må realiseres ut fra dagens konkrete situasjon. Det betyr at alle grunnlovsendringer må gå i stadig mer demokratisk retning og gi folket stadig større politisk innflytelse og makt. Det betyr at den må bringes i samsvar med samfunnsutviklingens viktige krav: sikre full overensstemmelse mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og eiendomsforholdene. Grunnlovsbestemmelser som står i veien for overføring av eiendom, skapt av folket, til folket, må revideres.

I overensstemmelse med de progressive, demokratiske og nasjonale kamptradisjonene i det norske folk reiser Norges Kommunistiske Parti dagens demokratiseringskrav:

Effektiv kontroll med utenlandskapitalen, nasjonalisering av de største monopolbedriftene, de dominerende privatbankene og

forsikringsselskapene, de største rederiene og skogeiendommene. Strenge tiltak mot kapitalflukt.

Retten til arbeid for kvinner og menn grunnlovfestes.

Reell medbestemmelse for arbeiderne og de ansatte i alle greiner av landets økonomiske liv.

Demokratisk kontroll og ledelse på alle trinn i nasjonaliserte og privateide bedrifter over en viss størrelse.

Kamp mot enhver "inntektspolitikk" eller andre former for statsmonopolistisk "regulering" av forholdet mellom arbeid og kapital. Ingen begrensning av arbeidernes, fiskernes, bøndenes og andre arbeidendes frie kamprett.

Aktiv lønnspolitikk med forsterket kamp mot monopolkapitalen, for større innflytelse over og høyere andel av de verdier som skapes i produksjonen.

Lettelse av arbeidet ved innføring av arbeidssparende teknologi og nedsettelse av arbeidstida generelt og særlig ved økt produksjon og større arbeidsproduktivitet.

Formålet med disse krav er å sikre arbeidsplassene, bedre arbeidssituasjonen og gi livet større mening for den enkelte. Gjennomføringen av disse krav krever kamp og den vil føre det norske samfunnet et steg framover mot et nytt og utvidet demokrati og forme samfunnet slik at det gir større trygghet og de materielle forutsetningene for alle til å leve et rikere liv.

Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter.

Et fullstendig nytt skattesystem må til. Inntekt av eget arbeid og inntekt av andres arbeid er to forskjellige ting og kan etter demokratiske prinsipper ikke beskattes likt. Den merverdi som skapes av det arbeidende folk i produksjonen og ikke anvendes til produksjonsmessig nødvendige investeringer, inndras av det offentlige gjennom skattemyndighetene etter nye inntektsregulerende prinsipper som legger større skatt på de store foretakenes overskudd og formuesøking. Lønn og annen arbeidsinntekt skal ikke beskattes slik at det svekker interessen for verdiskapende arbeid, som er grunnlaget for samfunnets materielle produksjon og hele eksistens.

Det må gjennomføres en sosialpolitikk med utgangspunkt i det syn at de som skaper de materielle og kulturelle verdiene, har et selvsagt krav på sosial sikkerhet i yrkeslivet, i familien og under utdannelse. Alle må ha full trygd ved sykdom, ulykke, uførhet, arbeidspermisjon og arbeidsledighet. De eksisterende trygder utvides og utbygges etter de mest fremskredne prinsipper. Det utbygges tilstrekkelig fødehjemsplasser og daginstitusjoner.

Stabilt prisnivå, forbud mot tomtespekulasjon og asosial boligreising, husleier som ikke overstiger 10% av lønnsinntekten, er viktige krav for å hindre forringelse av reallønna.

Det må gjennomføres en ny regionalpolitikk som sikrer tilstrekkelig med arbeidsplasser, tidsmessige kulturtilbud og effektive kommunikasjoner, en distriktspolitikk som har folkets velferd og ikke monopolkapitalens profitt som motiv og målsetting. Fornyelse av demokratiet forutsetter langt større tilskudd fra staten til anlegg og drift av industri og andre foretak i de strøk av landet som har en ensidig økonomi.

Samvirke i produksjon og omsetning gis effektiv støtte. Jordbrukere og fiskere, håndverkere og mindre næringsdrivende, hvis interesser trues av monopolene, gis full støtte i organiseringen av forsvar for sine livsinteresser.

Det må gjennomføres en miljøpolitikk som sikrer fornuftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av ressurser som er folkets eiendom. Miljøskader dekkes av de foretak som forårsaker dem.

Utdanningspolitikken legges om etter demokratiske enkeltes evner, anlegg og karakter og i en ånd som fremmer en demokratisk samfunnsholdning med viljetil å tjene folket, ikke snevre egoistiske profittinteresser.

De offentlige massemedier og utdanningsinstitusjoner må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgerlige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialisme-kommunisme, gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering. Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kamp som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss - kampen mellom framsteg og reaksjon, kapitalisme og sosialisme, nasjonal frigjøring og imperialistisk undertrykkelse, kommentert av personer som ikke ligger under for ensidig imperialistisk og antikommunistisk propaganda.

Folket må bli mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi som ledd i utviklingen av en verden preget av respekt for nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. En demokratisk, internasjonalistisk ånd, med utvikling av vennskap og solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole. Kultur- og underholdningsprogrammer, film, fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ha full frihet og ikke domineres av tilbakeliggende ideologi og profittinteresser med brutalitet, vold og kriminalitet som spekulasjonsobjekt. En progressiv humanistisk prinsippfast holdning mot de reaksjonære kreftene som forsøker å undergrave arbeiderklassens og det arbeidende folks klassebevissthet og solidaritet, nasjonalbevissthet og internasjonalisme, en aktiv innstilling til stadig fornyelse og utvidelse av demokratiet - det er hva folket må kreve av dem som har ansvaret for formidlingen av filosofiske, økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle ideer gjennom de viktige offentlige massemedier.

Først når disse og andre viktige demokratiske friheter og rettigheter er realisert, er demokratiet på høyde med det utviklingen i vår tid krever. Først når demokratiseringsprosessen videreføres under sosialismen og det fullstendige demokrati er oppnådd, vil alle disse og andre demokratiseringskrav være innfridd og danne mangfoldige og rike mønstre og former for det sosiale og politiske forholdet mellom menneskene i et klasseløst kommunistisk samfunn.

For Norges fred - for fredelig sameksistens

Norges Kommunistiske Parti går konsekvent inn for fred mellom folkene, for fred mellom alle nasjoner uansett hvilket samfunnssystem de har.

Kampen for freden er det viktigste leddet i kampen mot monopolkapitalen, mot imperialismen. Den er en del av kampen for frihet, demokrati og sosialisme.

Idag står spørsmålet om fredelig sameksistens mellom de kapitalistiske og sosialistiske land som det sentrale og avgjørende spørsmål for menneskehetens framtid.

Kommunistene har alltid handlet ut fra at arbeiderklassen er den klasse som lider mest under en krig. Ingen annen klasse har blant annet derfor større fordeler av avspenning og fred enn nettopp arbeiderklassen. Avspenning og fredelig sameksistens gir dessuten kommunistene større muligheter til oppslutning fra folket enn under kald krig og skarpe maktkonfrontasjoner mellom den kapitalistiske og sosialistiske verden.

Kampen for å tvinge imperialistene til å godta prinsippet om fredelig sameksistens er nøye knyttet sammen med spørsmålet om streng overholdelse av prinsippene om suverenitet, likestilling og territorial integritet for alle land uten unntak. Det betyr ikke-innblanding i andre lands indre forhold, respekt for alle folks rett til å velge det samfunnsystem de ønsker og formedet slik de selv vil. Det betyr først og fremst at alle stridsspørsmål, nasjonene imellom, alle internasjonale spørsmål, løses med fredelige midler, gjennom forhandlinger.

De mest aggressive imperialistene og de øvrige reaksjonære kreftene i verden er ikke interessert i fredelig sameksistens. De ønsker å opprettholde den kalde krigen, terrorbalansen og styrkepolitikken. De fortsetter den psykologiske krigføringen mot demokratiet, de nasjonale frigjøringsbevegelsene og sosialismen. De videreutvikler denne form for krigføring, som fascistene innledet før den annen verdenskrig, for å gi et fullstendig vrengebilde av forholdene i den sosialistiske verden og hva den internasjonale kommunistiske bevegelsen står for. Denne krigføringen som er den simpleste form for ideologisk kamp, forgifter den internasjonale situasjon. Der dens åpenbare løgner avsløres, går den over til å fortie de virkelige forhold, underslår kjensgjerninger som ikke passer i monopolkapitalens og imperialismens kram for dermed å gi et falsk bilde av virkeligheten. Dette er tydelig blitt bekreftet gjennom bl. a. massemedienes praksis i de seinere år, noe ikke minst det norske folk har fått erfare i sin kamp for å fri landet fra den utenlandske monopolkapitalens økonomiske og politiske innblanding i det norske folks egne anliggender.

Den antikommunistiske propagandaen sprer bevisst løgner om de sosialistiske land og den kommunistiske bevegelsen. Bak enhver nasjonal reisning, bak enhver sosial konflikt som fører til svekkelse av imperialismens makt, ser den antikommunistiske propagandaen såkalte kommunistiske sammensvergelser. Den innrømmer aldri at slike reisninger og konflikter har sitt utspring og opphav i selve det kapitalistiske systemets egne indre motsetninger.

Antikommunismen er "den frie verdens" budskap til menneskeheten i dag. Men historien kjenner ikke et eneste eksempel på at antikommunismen har brakt menneskeheten noe godt. Tvertimot, dens logiske konsekvens - Hitler-fascismens barbari - er dens fremste historiske monument. Den amerikanske imperialismens undertrykkelseskrig i Vietnam, de utallige kupp og kontrarevolusjoner som CIA står bak, "den frie verdens" barbari slik det kommer til uttrykk i dens krigsforbryterske aksjoner, er forvarslet om det de aggressive imperialistene forbereder for hele menneskeheten.

Kampen mot imperialismen må forsterkes, særlig på det ideologiske området hvor imperialismen nå forsøker å spille på andre strenger etter at dens groveste antikommunistiske skyts har mistet sin effekt.

Sentralt i kampen står tanken om fredelig sameksistens mellom nasjoner med forskjellige samfunnssystem. Tilslutningen til, eller motstanden mot denne realistiske idemessige gjenspeiling av det viktigste behov i våre dagers verden, trekker det dypeste skillet mellom fredens og krigens tilhengere.

Norges Kommunistiske Parti går konsekvent inn for fredelig sameksistens og arbeider aktivt for å realisere denne ide som ligger til grunn for de Forente Nasjoners Charter og en rekke internasjonale dokumenter som fastlegger forholdene mellom landene.

I atomalderen fins det ikke noe alternativ til fredelig sameksistens.

*

Norges Kommunistiske Parti går aktivt inn for en klar fredspolitikk.

Hovedmidlet for å sikre varig fred er hel og full avrustning. Alle kjernefysiske våpen må forbys. Atomkraften må utelukkende brukes til fredelig formål. Bakteriologiske og kjemiske våpen bannlyses. Ingen nye våpenslag må utvikles. Alle baser på fremmed jord må nedlegges. Alle militære blokker oppheves. Kolonisystemet avskaffes fullstendig, nykolonialismen stanses. Ny-fascistiske og rasistiske organisasjoner forbys. - De veldige ressurser og midler som frigjøres ved avrustning, nyttes til sivile formål i folkets interesse.

I sin kamp for Norges fred og fredelig sameksistens vil kommunistene ha som siktemål å trygge Norges nasjonale sikkerhet i en verden med utvidet økonomisk, vitenskapelig, teknologisk og kulturelt samarbeid. Denne kampen vil gi større framgang for det arbeidende folks økonomiske, politiske og kulturelle interesser og gi demokratiet større utviklingsmuligheter. Den vil være av stor betydning for arbeiderklassens kamp for sosialismen.

Det må bygges et nytt sikkerhetssystem i Europa på grunnlag av likestilling og gjensidig respekt mellom alle europeiske land, med samtidig oppløsning av NATO og Warszawapakten.

De nåværende grensene i Europa skal være ukrenkelige. Det skapes et alliansefritt Norden. Kamp mot de imperialistiske stormaktenes forsøk på å gjøre Norden til et oppmarsjområde for krig mot den sosialistiske verden. Det alliansefrie og atomvåpenfrie Nordens integritet forsvares konsekvent.

Norges forsvar demokratiseres og frigjøres fullstendig fra imperialistisk innflytelse.

Norden må bli et ukrenkelig fredsområde, et ledd i et demilitarisert Europa, som del av hel og full avrustning i hele verden.

Det er imperialismen som er kilden til alle kriger i vår tid. Den kan tvinges til å avstå fra krig, men er fortsatt en konstant trussel mot freden og framstegets sak. Den må derfor bekjempes med alle de krefter som overhodet kan reises til kamp. Det gjelder å redde verden fra en uopprettelig katastrofe, en total utryddelseskrig.

For Norges nasjonale uavhengighet

Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Partiet kjemper mot nasjonal undertrykkelse.

Kommunistenes konsekvente og selvoppofrende kamp for Norges nasjonale uavhengighet er en del av kampen for demokrati og sosialisme. Kampen for nasjonal uavhengighet og selvstendighet retter seg i dag mot imperialismen, mot den innen- og utenlandske monopolkapitalen. Den retter seg imot imperialismens økonomiske, politiske og militære blokkdannelser og innblanding i andre staters indre anliggender. Den retter seg imot EEC og NATO, mot hele det imperialistiske systemet.

En nasjon som kjemper og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Personlig frihet, det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv og dets grunnleggende rettigheter som samfunnsmenneske, utvikles fullt ut bare i de land som sikrer sin egen nasjon selvbestemmelsesrett og uavhengighet og samtidig viser respekt for andres. For at mennesket skal være fritt, må fedrelandet være fritt. Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Et folk som enig kjemper for sin frihet, er sikker på seier for retten til selv å bestemme i eget hus. Norge må frigjøres fra sitt avhengighetsforhold til imperialismen.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener folket. Oppgivelsen av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse. Forsvar av nasjonal uavhengighet sperrer veien for fienden, folkenes utbyttere, imperialismen.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de multinasjonale monopolkapitalistiske selskapenes infiltreringsvirksomhet. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare og søke støtte i sin kamp gjennom et utvidet økonomisk samarbeid i Norden og gjennom samarbeid med alle land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.

Norges Kommunistiske Parti vil gi kampen for nasjonal og statlig suverenitet en demokratisk karakter og et progressivt sosialt innhold.

Det norske folks nasjonale interesser vil styrkes ved opphevelse av eksisterende økonomiske blokker og avtaler som diskriminerer andre land. En fri verdenshandel og økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel, må være det ledende prinsipp for norsk utenriksøkonomi.

Norges Kommunistiske Parti går inn for en nasjonal politikk, for et Storting som ivaretar landets nasjonale interesser.

Norges Kommunistiske Parti går inn for det norske folks enerett til å bestemme i sitt eget land. Norsk statsmyndighet må ikke overføres til såkalte overnasjonale organer. Norges Storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til selvbestemmelse. Lover som skal sikre full kontroll med utenlandsk kapital, styrkes og utvides.

Først når grunnlaget for nasjonal diskriminering, utbytning og undertrykkelse er fjernet, kan Norge varig sikre sin nasjonale selvbestemmelsesrett og uavhengighet. Først når monopolkapitalens makt er opphevet, først under en full utvikling av demokratiet, først under sosialismen kan Norge endelig ha full trygghet til etter egen vurdering å avgjøre egne indre saker og sitt forhold til den øvrige verden, med likerett og på like fot med alle andre nasjoner.

For en demokratisk allianse

Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har skaffet seg en rekke demokratiske organisasjoner. Den viktigste er fagbevegelsen (LO), som teller omlag 600 000 medlemmer. Det er også en rekke andre betydningsfulle folkeorganisasjoner som Norsk Bonde og Småbrukerlag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, idretts- og ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre.

Norges Kommunistiske Parti ser det som en stor oppgave å øke aktiviteten i disse organisasjonene og gjøre dem til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. For at dette skal skje, må de fagorganiserte skaffe seg en ledelse som ikke er en hemsko for fagorganisasjonens utvikling, men som mobiliserer den makt arbeiderklassen rår over til virkelig innsats i klassekampen.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne de tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes og det må kjempes for å bygge ut nye posisjoner.

For å slå monopolkapitalen er det nødvendig å skape en demokratisk allianse med en slik ideologisk og politisk styrke at den har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til for å sikre en demokratisk og progressiv utvikling. Denne alliansen må bygges på de klasser og samfunnslag som rammes av den innen- og utenlandske monopolkapitalens reaksjonære politikk. Den må omfatte arbeiderne, fiskerne, bøndene, og de intellektuelle, husmødrene, de små næringsdrivende og andre arbeidende lag av folket. På tvers av de gjeldende foreldete partilinjer er det nødvendig å tømre sammen en nasjonal, demokratisk fylking med felles målsetting. Gjennomgripende demokratisering av samfunnet, sikring av Norges nasjonale suverenitet og internasjonalt samarbeid med alle folk og land på likeberettiget og gjensidig fordelaktig grunnlag vil være hovedpunkter for en slik samling av de antimonopolistiske kreftene. I felles kamp og aksjoner om dagens viktige spørsmål vil folkets store flertall forene seg for en demokratisk utvikling hvis logiske konsekvenser er at arbeiderklassen og dens forbundsfeller erobrer den politiske makt og tar fatt på å bygge et virkelig demokratisk - et sosialistisk samfunn, slik dagens virkelighet krever det i vårt land.

For en demokratisk folkemakt

I dag skjerpes klassekampen i alle land.

Før den sosialistiske omformingen av det norske samfunnet virkelig tar til, vil det bli en overgangsperiode med store klassesammenstøt og kamper, der folket erobrer statsmakten og begrenser og delvis avskaffer monopolenes makt.

Den demokratiske alliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine demokratiseringskrav. En antimonopolistisk progressiv demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må ha ledelsen av denne folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene som ikke har rokket noe ved monopolkapitalens antidemokratiske maktstilling, men tvertimot styrket dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk.

Den demokratiske folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de intellektuelles, kvinnenes, ungdommens og andre demokratiske organisasjoner utfolder for å gjennomføre sine krav. En gjennomgripende demokratisering tar til hvor de sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender.

Norge får dermed en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med det overveldende folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et demokrati for folket. Og utvikle demokratiet til det ytterste, og finne formene for denne utvikling, og overprøve dem i praksis. Alt dette er en del av kampen for den sosiale revolusjon. Veien vil dermed åpnes for en revolusjonær demokratiseringsprosess med det mal å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.

Når demokratiet gjennomføres fullstendig og konsekvent, blir det forvandlet fra borgerlig til proletarisk demokrati.

Overgangen til sosialismen

All erfaring viser at den herskende klasse ikke frivillig gir fra seg makten. Når den føler sitt herredømme truet, går den til angrep på folkets demokratiske rettigheter og viker ikke tilbake for å sette selv et begrenset borgerlig demokrati ut av kraft. Flere eksempler fra den senere tid viser at den heller ikke viker tilbake for å ta i bruk åpne, fascistiske metoder, gjennomføre militær regi, organisere borgerkrig og begå åpentlandsforræderi ved å tilkalle fremmede tropper for å slå ned sitt eget folk.

Kommunistene har lært at det gjelder i tide å avskjære monopolborgerskapet mulighetene til å foreta slike reaksjonære og folkefiendtlige handlinger. Ny-fascistiske tendenser må derfor stoppes i tide og møtes med bred demokratisk offensiv. Enhver hindring som søkes lagt i veien for demokratisering av samfunnet, uansett hva den begrunnes med, må konsekvent bekjempes. Den progressive demokratiseringsprosessen mot sosialismen skal fritt kunne utfolde seg.

Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. NKP vil gjøre alt som står i partiets makt for i samarbeid med andre progressive og revolusjonære demokratiske krefter å legge de politiske vilkårene tilrette for en slik overgang. Ved stadig å være på offensiven for å utvide demokratiet, ved resolutt å sette inn den organiserte styrke arbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers, kan mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen bli til virkelighet.

En fredelig overgangsform til sosialismen er forøvrig i samsvar med de tradisjonelle kampformene i norsk folkebevegelse, og i arbeiderbevegelsen. Den borgerlige demokratiske revolusjonen og kampen for nasjonal suverenitet ble utkjempet uten blodige sammenstøt. De tilfellene da folket og arbeiderklassen har grepet til vold og bruk av organisert fysisk makt, har alltid vært framkalt av den herskende klassens overgrep mot folket, særlig når den mobiliserte militære og politi mot framstegkreftene. Denne demokratiske nødvergerett kan arbeiderklassen og folket aldri gi fra seg.

De demokratiske tradisjonene som vårt folk med rette er stolte av, er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil folket vite å svare med de mottiltak situasjonen krever.

Arbeiderklassen og dens parti må i tide treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens mulighet til å sette væpnet makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller under overgangen til sosialismen. Arbeiderklassen og folket må samtidig settes i stand til å slå tilbake denne trusel.

Når kommunistene slår fast at det er mulig med en fredelig vei til sosialismen i Norge, er det ikke fordi NKP venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i dag kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot monopolkapitalens antidemokratiske og reaksjonære politikk. Men en fredelig vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil arbeiderklassen og folket kunne tvinge storborgerskapet til å vike plassen som herskende klasse.

Et demokratisk statsapparat må skapes

Norges Kommunistiske Parti ser en sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.

Norge er et land som har en lang parlamentarisk tradisjon. Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også i den videre demokratiske utviklingen og under den sosialistiske omformingen vil Norges Storting spille en sentral rolle.

Men sosialismen kan ikke gjennomføres uten den politiske kraft som ligger i arbeiderklassens og folkets kamp utenfor Stortinget, den utenomparlamentariske massekampen. Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti eller en enkelt klasse. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen. Som uttrykk for folkeviljen vil nye organer og organisasjoner oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.

Arbeiderklassen og dens forbundsfeller må sette inn et parlamentarisk flertall i Stortinget som gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie og beskytte den sosialistiske eiendom.

Den demokratiske utviklingen og den sosialistiske omformingen krever at det borgerlige byråkratiske statsapparatet, som i stadig stigende grad har utviklet seg til et redskap for monopolkapitalen, avvikles og erstattes med organer som tilsvarer de krav som en gjennomgripende demokratisering og sosialismens interesser stiller. For å sikre at sosialismen blir gjennomført når og slik folkeflertallet ønsker det, må det bygges opp et demokratisk statsapparat som tjener det arbeidende folk og står under dets kontroll og hvor den enkelte embetsmann kan avsettes om vedkommende ikke handler i samsvar med folkets interesser. Menn og kvinner som besluttsomt går inn for sosialismen, settes inn i alle avgjørende stillinger i administrasjonen, i de væpnede styrker, politiet, rettsvesenet og utenrikstjenesten i stedet for reaksjonære som vil bruke sin stilling til å bekjempe sosialismen.

På veien til og under sosialismen vil arbeiderbevegelsen til enhver tid sikre organisasjons-, møte- og trykkefrihet til å kritisere statens og myndighetenes styre og stell for alle som anerkjenner folkeflertallets rett til å bestemme landets politiske utvikling. Arbeiderbevegelsen vil verne om rettssikkerheten og føre videre den demokratiske rettstradisjon frigjort fra den borgerlige klasselovgivningen. Alle de privilegier de herskende klasser har i dag, vil bli opphevet. Den sosialistiske rettsordning som skapes og det sosialistiske lovverk som utformes vil sikre den enkelte mot vilkårlige overgrep og trygge det nye samfunnets sosialistiske utvikling. Misbruk av offentlig makt og myndighet straffes strengt.

Arbeiderklassen må ha ledelsen i staten under oppbyggingen av sosialismen

Arbeiderklassen vinner ledelsen i staten gjennom sin kamp for å videreutvikle demokratiet, forsvare freden og landets selvstendighet. Arbeiderklassens politiske makt i forbund med andre grupper av det arbeidende folk er nødvendig for å bygge opp sosialismen i Norge. Gjennom sitt forbund med andre arbeidende samfunnslag avskaffer arbeiderklassen monopolkapitalens herredømme, som i Norge i dag utøves gjennom det borgerlige demokrati; en form som tildekker dette herredømmets diktatoriske vesen. Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur, det sosialistiske demokrati. På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former, men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten, i form av en sosialistisk republikk, som skal sikre overføringen av de viktigste produksjonsmidler og finansmidler i folkets eie, den absolutte forutsetning for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Denne samfunnsomdannelsen er den mest omfattende og gjennomgripende revolusjon i hele historien. Den tar sikte på å avskaffe klassene og bygge opp det materielle og moralske grunnlaget for det klasseløse kommunistiske samfunnet. Denne revolusjonen må overvinne en særlig hard motstand fra de priviligerte utbytterklassene og inngrodde fordommer fra årtuseners klassesamfunn.

Klassekampen slutter derfor ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den bare antyder former. Dette må arbeiderklassen ha klart for øye. Det betyr at arbeiderklassen som selv er for en fredelig vei til sosialismen, en vei uten borgerkrig og blodsutgytelser, må være ideologisk og politisk beredt til å slå tilbake alle reaksjonære forsøk på å bruke vold og makt og landsforræderi for å stanse den sosialistiske omformingen.

I flere av de land der arbeiderklassen hittil har erobret makten, har dens styre hatt en skarp form. De historiske forholdene og den internasjonale situasjon har ført til dette. Vilkårene for arbeiderklassens makt vil under forutsetning av en slik utviklingsvei som er skissert i dette program, bli gunstigere. Den folkealliansen som Norges Kommunistiske Parti målbevisst arbeider for å skape, vil gi stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt. Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket og politisk maktesløse, så sant den demokratiske folkeregjeringen opptrer med bestemthet og i tide forhindrer kontrarevolusjonære undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk.

I de kampformer og metoder kommunistene står for, er det ikke plass for voldsanvendelse mot mennesker som har et borgerlig grunnsyn og med de demokratiske midler virker for sine meninger. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet griper til vold. Den vil slå igjen besluttsomt og effektivt mot organisert kontrarevolusjon.

Hvilken karakter formen for arbeiderklassens og det arbeidende folks statsmakt vil få, kan ikke fastlegges i dag, da det ikke står til arbeiderklassens parti å bestemme dette nå og alene. Det vil bli bestemt av klassekampens intensitet og former i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsorden. Det vil bli avgjort av de konkrete vilkår i landet, av de nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet, av den internasjonale situasjon og de erfaringer som den internasjonale arbeider- og frigjøringsbevegelsen høster.

III

Arbeiderklassen og Norges Kommunistiske Parti

Arbeiderklassen er den viktigste, den avgjørende kraft i all framstegsutvikling i våre dager, i kampen for å realisere det program som her er trukket opp.

I følge sin klassestilling som eiendomsløs og utbyttet klasse, er arbeiderklassen mer enn noen annen klasse interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Og fordi arbeiderklassens interesser og bestrebelser faller helt sammen med grunnretningen i produktivkreftenes utvikling, som krever at privateiet av produksjonsmidlene oppheves og erstattes med samfunnseie, får arbeiderklassen den historiske rollen som fullbyrderen av denne prosess.

Arbeiderklassen er den største og sterkeste klassen i dagens norske samfunn. Den er en klasse som vokser i takt med produktivkreftene, med storindustriens utvikling, og dens framtid er knyttet sammen med denne utviklingen.

Arbeiderklassen i vårt statsmonopolistiske kapitalistiske samfunn har en annen struktur enn under den førmonopolistiske privatkapitalismen. Med sterkere konsentrasjon, sentralisering og monopolisering, med økt arbeidsdeling og spesialisering, med stadig større krav til vitenskapelig teknisk utdannelse har det skjedd og skjer det store endringer i arbeiderklassens sammensetning. Foruten de ufaglærte, de faglærte og de teknisk-vitenskapelige utdannede produksjonsarbeidere i industri, bergverk, kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg, transport og annen samferdsel, omfatter arbeiderklassen idag også det store flertall av funksjonærer i privat og offentlig virksomhet, de ansatte i tjenesteytende næringer, teknikere, ingeniører, arkitekter, forskere og andre høyt utdannede spesialister.

Den vitenskapelige og teknologiske revolusjon har påskyndet denne utviklingen og er den vesentlige årsak til strukturendringene og til at tidligere ikke-proletariske samfunnslag i langt raskere tempo enn før går over i arbeiderklassen.

Alle de ulike yrkesgruppene som utgjør vår tids arbeiderklasse, har på tross av all forskjell i utdannelse, stilling i produksjonen og i lønnsinntekter det tilfelles at de ikke eier de produksjonsmidler de selv anvender og betjener, at de må selge sin arbeidskraft for å leve, og at de produserer mer verdi enn deres arbeidskraft betales med. Det er denne stadig voksende klasse som spiller den største rolle i vårt samfunns økonomiske liv.

Arbeiderklassen skaper det meste av det materielle grunnlaget for hele samfunnslivet. Når den legger ned arbeidet, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere.

Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull som progressiv hovedfaktor i kampen mellom gammelt og nytt, mellom framsteg og reaksjon, mellom kapitalisme og sosialisme. Det er enda større grunn enn før til å understreke at arbeiderklassen ved å befri seg selv fra kapitalistisk utbytning og omdanne samfunnet etter sine egne behov, også frigjør samfunnets store flertall og skaper et nytt samfunn som trygger et liv i fred, framgang og lykke for alle mennesker.

Arbeiderklassen er på grunn av sin stilling i produksjonen den best organiserte klasse. Industriarbeiderne, særlig storindustriens produksjonsarbeidere, er arbeiderklassens kjerne. De er den mest disiplinerte, den mest kollektivt innstilte del av arbeiderklassen som har lært at det enkelte individ ikke kan stå imot presset fra arbeidskjøperne alene og har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Den er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens egen organiserte bevegelse er det store flertalls selvstendige bevegelse i det overveldende flertalls egen interesse. Den er objektivt en revolusjonær klasse, fordi dens grunnleggende klasseinteresser består i å oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet - privateiet av produksjonsmidlene som deler samfunnet i fattige og rike, utbyttede og utbyttere, undertrykte og undertrykkere.

Å klargjøre den historiske rolle som arbeiderklassen har som revolusjonær klasse - det å styrte kapitalismen og skape det sosialistiske samfunn - det er hovedsak for marxismen-leninismen. Det er hovedoppgaven for NKP i forholdet til den norske arbeiderklasse.

*

Arbeiderbevegelsen - arbeiderklassens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring - begynte i og med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklasse har i sin utvikling stort sett fulgt den samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse. Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store idestrømningene i arbeiderbevegelsen - de utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske - under et konstant trykk fra borgerlig og førborgerlig ideologi og vært påvirket både av dogmatiske og opportunistiske holdninger. I kampen mellom ulike strømninger utkrystalliserte det seg under imperialismen to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk - også i norsk arbeiderbevegelse. Det politiske uttrykk for dette var striden i DNA fram til partisplittelsen i 1923, og etter denne tid klarest i eksistensen av de to arbeiderpartier DNA og NKP.

Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før fordi monopolkapitalens ideologer har klekket ut en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier for å forvirre arbeiderklassen, lede den vekk fra dens historiske oppgave og forlenge kapitalismens eksistens.

Arbeiderklassens målsetting nåes gjennom politisk handling, ulike former for parlamentarisk og ikke-parlamentarisk aksjon. I sin kamp for den politiske makt har arbeiderklassen ikke noe annet våpen enn sin organisasjon, sin organisering. Arbeiderklassens politiske parti er det viktigste uttrykket for denne organisasjon.

Partiet anvender konkret den vitenskapelige kommunismens grunnprinsipper tilpasset særegenhetene i vårt land for å utforme de oppgaver som står til løsning i hver gitt etappe av klassekampen.

Partiet ser arbeiderklassens frigjøring ikke som et avgrenset nasjonalt, men som et internasjonalt spørsmål. Den proletariske internasjonalismen er derfor et grunnprinsipp for NKP.

"Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk." Det er til dette formål arbeiderklassen trenger sitt eget, selvstendige parti - det kommunistiske parti. Dette parti har ingen andre interesser enn arbeiderklassens. Og det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori, den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp, den eneste teori som har ledet arbeiderklassen fram til seier for sosialismen.

Norges Kommunistiske Parti - arbeiderklassens parti

Norges Kommunistiske Parti setter alle sine krefter inn på å løse sin oppgave som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti. Det tar opp i seg de mest demokratiske, humanistiske og progressive ideer. Det er en frivillig sammenslutning av likesinnede fra alle klasser og lag, med stort flertall av medlemmer fra arbeiderklassen.

Alle som anerkjenner partiets program og lover som retningsgivende for sin handling, kan være medlemmer av NKP.

Partiet organiserer sin virksomhet på grunnlag av marxismen-leninismen, den vitenskapelige kommunisme, som opptar i seg den mest fremskredne filosofi og samfunnsvitenskap og generaliserer de politiske erfaringene som høstes i klassekampen. Partiet har ansvar som bevisst, organisert og disiplinert fortropp for arbeiderklassene, i kamp for demokrati, nasjonal selvstendighet, fred og sosialisme.

Partiet er oppbygd på den demokratiske sentralismens prinsipper som har bekreftet sin allmenngyldighet som organisasjonsprinsipp under alle klassekampens ulike etapper og faser og under skiftende samfunnsmessige vilkår. Disse demokratiske prinsipper gir hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og framgangslinjer og i den daglige sentrale og lokale kollektive ledelsen av partiets virksomhet. Kritikk og selvkritikk er partiets middel til å bekjempe alle former for opportunisme og annen utglidning som skader arbeiderklassens sak. Vedtak fattes etter demokratiske flertallsavgjørelser. Partiet handler i samsvar med fattede vedtak. Det enkelte medlem bøyer seg for flertallet, men fratas ikke retten til innenfor partiet å virke for sine standpunkter, så fremt det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkår for partiorganismens sunnhet, og en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Partiets lover må stadig være et helt dekkende uttrykk for det videste partidemokrati og den enhet i handling som gir partiet indre styrke og ytre slagkraft. Partiets organisasjonsformer må alltid være i samsvar med de oppgavene den politiske utviklingen reiser. Partiets betydning måles etter dets evne til å organisere arbeiderklassens og det arbeidende folks klassekamp i alle dens forskjellige former, etter dets evne til å skape enhet i kampen mot monopolkapitalen for folkets livsinteresser, etter dets evne til å klargjøre arbeiderklassens historiske revolusjonære rolle og sosialismens nødvendighet.

Partiet er arbeiderklassens viktigste organisasjon, ikke et mål i seg selv, men et middel til inspirasjon og samlende ledelse av arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for framsteg og sosialisme. Partiet legger derfor avgjørende vekt på å gi sine egne medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den må organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål knyttes direkte til den aktuelle praksis i klassekampen og tar sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen er en integrerende del av klassekampen og den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk politikk.

Enhet mellom teori og praksis - samsvar mellom ord og handling, er et ufravikelig prinsipp for et kommunistisk parti, det parti som ikke har andre interesser enn arbeiderklassens og folkets egne grunnleggende klasseinteresser.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier

I kampen for arbeiderklassens interesser går NKP inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. I kampen mot monopolenes herredømme søker det forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. I denne kampen legges også grunnlaget for et nært samarbeid med sosialistisk målsetting.

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse. Såvel i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, i kampen for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for den nasjonale uavhengighet og for freden, som i kampen for å erobre makten og bygge sosialismen går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid med de andre arbeiderpartiene.

Den reformistiske ideologi, som er sterkt utbredt i norsk arbeiderbevegelse og har dype røtter der, er en hindring for sammensveisingen av arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for enkelte reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for kravene. Den bidrar til å holde arbeiderne vekk fra framstøt med et sosialistisk perspektiv.

I dag har reformismen utartet til klassesamarbeid i teori og praksis. Det blir hevdet at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellen holder på å forsvinne uten at den kapitalistiske eiendomsretten til produksjonsmidlene blir rørt. Ikke i et eneste land har de sosialdemokratiske ledere innledet sosialistiske omdannelser. Tvert om. De har gjort alt de kan for å tilpasse arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunn.

De mest høyreorienterte lederne i Det norske Arbeiderparti stiller seg i de avgjørende spørsmål faktisk på monopolkapitalens og imperialismens side. De forsvarer det kapitalistiske systemet og har på vesentlige områder steg for steg bøyet av for storkapitalens krav.

Jo sterkere høyreledelsen i DNA forbinder seg med monopolkapitalens politikk, jo tydeligere blir motsetningene mellom høyresosialdemokratene og arbeiderklassen. Det vokser fram foståelse for felles grunninteresser mellom arbeiderpartiets medlemmer og kommunistene.

"Venstre"-opportunismen, slik den kommer til uttrykk i forskjellige former i Norge, har mye sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. De ulike "venstre"opportunistiske organisasjonene spiller en negativ rolle gjennom sin kamp mot NKP, den internasjonale kommunistiske bevegelsen og særlig gjennom sin hets mot Sovjetunionen. Antisovjetismen er den farligste form for antikommunisme. Den er fellesnevner for den ytterste høyreaksjon.

I DNA vokser de krefter som går inn for aksjonsenhet og fred, nasjonal selvstendighet og demokratisering. NKP inntar et saklig og kameratslig forhold til dem som går inn for aksjonsenhet, understøtter det progressive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i deres standpunkter.

I alle situasjoner framhever NKP det som forener kommunister og sosialister og er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser - det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, dens klassebevissthet og kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave, det som gjør arbeiderklassen og dens organisasjon til konsekvente kjempere mot monopolkapitalen og sosialismen.

Arbeiderklassens livsinteresser faller på de viktigste områder sammen med livsinteressene til alle andre arbeidende befolkningslag. Ikke bare arbeiderne, men også de fleste bønder og fiskere, småborgerskapet i byene og de intellektuelle blir stadig mer klar over sin stilling i samfunnet. Dette gjenspeiler seg bl. a. i en differensieringsprosess i de tradisjonelt småborgerlige partiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti pågår det diskusjoner som uttrykk for den tiltakende utbytning og det økende press som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalisme. NKP har til oppgave å gjøre det klart for dem at alle de ikke-proletariske klasser og lag som er kommet i motsetning til monopolkapitalen og er utsatt for dens utbytning, bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav hvis de står sammen med arbeiderklassen og støtter seg på denne sterkeste og mest framtidsrettede klassen i samfunnet.

Norges Kommunistiske Parti står på den proletariske internasjonalismens grunn

Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapital, og et felles mål-å avskaffe det ene menneskets utbytning av det andre og bygge sosialismenkommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Vårt parti går imot det såkalte tredje standpunkt i arbeiderbevegelsen. Å innta en "mellomstilling" mellom den imperialistiske og sosialistiske leir, har ikke noe til felles med internasjonal arbeidersolidaritet. En stat kan være nøytral i sitt forhold til andre stater, men en politisk bevegelse kan ikke være nøytral i kampen mellom klasser og mellom økonomiske og politiske systemer.

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister. Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn og hvilke som helst tendenser fra nasjoner til å spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særdrag, eller undervurdering av berettigede nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett. Denne enhet finner sitt uttrykk i den proletariske og sosialistiske internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen uavkortet støtter frigjøringsbevegelsene i de land som ennå er underlagt fremmede koloniherrer og støtter alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de land hvor den har tatt makten og gjennomfører sosialismen. Sosialistisk internasjonalisme betyr samarbeid og solidaritet mellom sosialistiske land og felles opptreden i kampen mot imperialismen med aktiv støtte til folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet. Norges Kommunistiske Parti støtter arbeiderklassen i de sosialistiske land og kjemper sammen med den mot samme fiende og for samme mål. De sosialistiske land er det sterkeste vern for freden i verden og den viktigste kraft i den internasjonale klassekamp mot imperialismen.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, jo større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbånd mellom arbeiderne og arbeiderorganisasjonene. Det går inn for gjensidig utveksling av erfaringer og felles aksjoner mot den internasjonale monopolkapitalen og dens imperialistiske undertrykkelsespolitikk.

Å styrke den proletariske internasjonalismen betyr å handle i samsvar med Norges nasjonale interesser, med det norske folks interesser.