Program for Norges Kommunistiske Parti

PROGRAM

FOR Norges

Kommunistiske

Parti

Vedtatt

på

Landskonferansen

20.-21. april 1963

Forord

Det norske folk har gjennom flere hundre år kjempet for nasjonal selvstendighet, demokrati og sosiale framsteg. Denne kampen har preget vårt lands historie.

De mange opprør fra norske bønder, håndverkere, arbeidere og andre befolkningslag i bygd og by mot de danske undertrykkere og deres norske hjelpere forteller om det. Om det vitner også frigjøringsverket i 1814 og Grunnloven, som gjorde slutt på den danske kongens og adelens herredømme i landet.

Eidsvollsverket var en politisk revolusjon som la grunnlaget for den nye klassens, borgerskapets herredømme. Grunnloven ga samtidig det arbeidende norske folk nye muligheter til kamp for å utvide de demokratiske rettigheter og for den nasjonale selvstendighet. Oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 var sluttsteinen på en lang kamp for Norge som suveren stat.

Under den siste krigen sto det norske folk sammen i kampen for nasjonal frihet og demokrati mot de tyske imperialistene og quislingene. I dag står påny kampen for fred, nasjonal uavhengighet og en demokratisk utvikling i forgrunnen og kaller på bred samling i folket. Våre nasjonale og demokratiske tradisjoner er her en viktig kraftkilde.

*

Med den industrielle utvikling i siste halvdel av det forrige hundreåret begynte den norske arbeiderklasse å utvikle seg for fullt og skapte sine faglige og politiske organisasjoner.

Norsk arbeiderbevegelse har store tradisjoner og rike erfaringer i klassekampen. Den norske arbeiderklasse har ført en lang og hard strid både for å utvide de demokratiske rettigheter og for å bedre sine kår. Som et resultat av arbeiderbevegelsens samlede organiserte kraft er det oppnådd viktige sosiale framsteg som forkortelse av arbeidstida, lovfestet ferie, sosiale trygdeordninger og arbeidervernlovgivningen.

Arbeiderbevegelsen i vårt land stilte tidlig s o s i a l i s m e n som mål. Allerede Arbeiderpartiets landsmøte i 1889 vedtok en sosialistisk prinsipp-uttalelse om «Samfundets overtagelse av produktionsmidlene og produktionens ordning av samfundet.» Ideen om sosialismen ga arbeiderbevegelsen et selvstendig grunnlag, aktiviserte medlemmene og ga innhold og perspektiv også i kampen for dagens krav.

Men den sosialistiske målsetting og klassekampen som ble ført manglet en klar vitenskapelig forankring. Marxismens innflytelse i norsk arbeiderbevegelse var svak.

Den første verdenskrigen utløste en krise i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Den sosialistiske internasjonalen brøt sammen og sosialdemokratiet svek alle løfter om kamp mot krigen. Men den russiske revolusjonen under bolsjevikenes ledelse skapte en fornyelse i arbeiderbevegelsen. En bølge av revolusjonære kamper gikk over Europa. Under disse vilkår ble Den Kommunistiske Internasjonale dannet og Det norske Arbeiderparti sluttet seg til den.

De store brytninger i arbeiderbevegelsen mellom marxismen og reformismen førte til splittelse i den politiske bevegelsen også i Norge. Da Arbeiderpartiet i 1923 brøt med Den Kommunistiske Internasjonale dannet venstrefløyen Norges Kommunistiske Parti.

Norges Kommunistiske Parti oppsto som en konsekvens av spaltningen i den internasjonale arbeiderbevegelse etter første verdenskrig og erfaringene fra den norske og internasjonale arbeiderklassens kamper. En ny tidsperiode var innledet, imperialismens og den sosialistiske revolusjons periode der overgangen fra det kapitalistiske til det sosialistiske verdenssystem finner sted.

De 40 år Norges Kommunistiske Parti har virket har bekreftet riktigheten og nødvendigheten av at den norske arbeiderklasse har et eget selvstendig kommunistisk parti. Partiet har alltid stått som en forsvarer av det arbeidende folks interesser og som en forkjemper for sosialismen. Det har stått og står blant de fremste i det norske folks kamp for fred, nasjonal uavhengighet og framsteg.

*

Norges Kommunistiske Partis landsmøte i 1953 vedtok en programerklæring om «Norges vei til sosialismen». Seinere landsmøter har utfylt den med uttalelser av prinsipiell karakter. Vi har funnet det riktig nå å utforme et nytt program, som viser hva Norges Kommunistiske Parti står for i kampen for fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme.

De viktigste aktuelle oppgaver i norsk politikk i dag ble stilt opp i det Arbeidsprogram som Norges Kommunistiske Parti vedtok på sitt landsmøte i 1961. Landsmøtet vedtok samtidig å gi en landskonferanse i partiet fullmakt til å vedta et samlet prinsipielt program. Det legges fram her som en veiviser, et program for hele det arbeidende norske folk i dets kamp for en bedre og tryggere framtid, for en fredelig vei til sosialismen.

NORGES KOMMUNISTISKE PARTI

L a n d s k o n f e r a n s e n 1963

for fred

nasjonal uavhengighet

demokrati

og sosialisme

PROGRAM

FOR

NORGES KOMMUNISTISKE PARTI

Vårt grunnsyn

Norges Kommunistiske Parti står på marxismen-leninismens grunn.

M a r x i s m e n - l e n i n i s m e n er den vitenskapelige kommunistiske teori som har Karl Marx og Friedrich Engels som sine grunnleggere. Dens filosofiske grunnsyn, dens verdensanskuelse og syn på samfunnsutviklingen er den dialektiske og historiske materialisme. Dette grunnsyn klarlegger de allmenne lover for utviklingen og de lover som spesielt gjelder for samfunnet.

Marxismen viser hvordan det ene samfunnssystemet avløser det annet i historien. Den viser hvordan et fåtall fikk eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene og derved ble i stand til å leve og berike seg av det som det store flertall skaper ved sitt arbeid. Den viser hvordan urfellesskapets samfunn ble avløst av slaveholdersamfunnet, hvordan slaveholdersamfunnet ble avløst av føydalsamfunnet og dette igjen av det kapitalistiske samfunn. Den viser at heller ikke det nåværende kapitalistiske samfunn er evig. Fordi det kapitalistiske eiendomsforholdet står i veien for produktivkreftenes utvikling vil kapitalismen bli avløst av sosialismen. Dette har allerede skjedd i en tredjedel av verden.

Marxismen viser oss klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklingen. Framfor alt klargjør den arbeiderklassens revolusjonære rolle og historiske oppgave ved overgangen fra det kapitalistiske utbyttersamfunn til det sosialistiske samfunn som avskaffer utbytningen.

På vesentlige områder er den marxistiske teori blitt ført videre av Lenin. Han har gitt oss et grundig innblikk i kapitalismens siste og høyeste stadium - imperialismen, og de nye vilkår for klassekampen og overgangen til sosialismen.

Marxismen-leninismen blir stadig utviklet videre. Nå, da oppbyggingen av sosialismen og kommunismen er blitt virkelighet i en rekke land, og da folkebevegelsen mot imperialismen vokser, finner det samtidig sted en veldig utbredelse av marxismen-leninismens ideer. Den blir et stadig skarpere våpen for framstegskreftene i hele verden.

Marxismen-leninismen gir dypere innsikt i vilkårene for arbeiderklassens og folkets kamp og de erfaringer som er høstet i kampen. Det gjør det mulig for det kommunistiske parti å forene folkets dagsaktuelle krav med den mer langsiktige kamp for å virkeliggjøre sosialismen.

En verden i overgang fra kapitalisme til sosialisme

Kapitalismen

Kapitalismen er et samfunnssystem der en tallmessig liten gruppe - kapitalistklassen - eier de viktigste produksjons- og finansmidlene: råstoffer og viktige naturrikdommer, fabrikkene, de store skog- og jordeiendommer, handelsflåten og andre transportmidler, bankene og forsikringsselskapene. Det store flertall av arbeidende mennesker - arbeiderklassen - eier ikke produksjonsmidler, men må selge arbeidskraften til kapitalistene mot lønn for å leve.

Fordi kapitalistene eier produksjonsmidlene får de også herredømmet over alt som arbeiderklassen framstiller. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeideren et overskudd, en merverdi, som kapitalisten tilegner seg uten vederlag som profitt. Kapitalisten utbytter lønnsarbeiderne. Motivet for kapitalistisk produksjon er en stadig opphoping av profitt. Kan ikke produksjonen gi profitt, har ikke kapitalistene interesse av den. Mesteparten av rikdommen som lønnsarbeidet skaper - kapitalen - samles i hendene på de større kapitalister.

Under kapitalismen utvikler produksjonen seg sprangvis og blir stadig avbrutt. Høykonjunktur følges av økonomisk krise, oppgang avløses av nedgang og depresjon. Kapitalistenes bestrebelser på å øke produksjonen uten noen grense, kommer i motsetning til det forhold at forbruket under kapitalismen begrenses av de trange rammene for folkets kjøpekraft. Overproduksjonskrisene viser at kapitalismen ikke er i stand til å gi fri bane for produksjonens utvikling. De viser at det moderne samfunn kunne framstille mange flere produkter til å bedre leveforholdene for de arbeidende mennesker, dersom produksjonsmidlene ble brukt for å tilfredsstille alle samfunnsmedlemmers behov i stedet for å trekke ut kapitalistisk profitt. De tiltak som under kapitalismen settes i verk mot krisene, kan ikke avskaffe dem. Krisene kan bare avskaffes når produksjonsmidlene går over fra privateie til samfunnseie.

Under kapitalismen kan det ikke skje noen jevn utvikling av de forskjellige bedriftene, næringsgreinene, landsdelene eller landene. Noen kapitalistiske bedrifter, industrigreiner, områder og land blir liggende tilbake, mens andre rykker framover. På dette grunnlag oppstår betydelige misforhold og viktige motsetninger.

Under kapitalismen har staten med alle sine maktmidler - militære

styrker, politi, domstoler og administrasjon-som grunnleggende funksjon å opprettholde det bestående kapitalistiske samfunnssystem. De som har den økonomiske makt, har den virkelige makt i staten. Et lite fåtall hersker over flertallet. Dette gjelder ikke bare når staten åpent undertrykker de borgerlige friheter, men også under et borgerlig demokrati der det arbeidende folk har formelle friheter som de kan bruke i kampen for bedre kår og et nytt samfunn.

I sin første periode spilte borgerskapet en revolusjonær rolle i kampen mot de gamle føydale forhold. Kapitalismen skapte veldige produktivkrefter-temmet naturkrefter, tok i bruk maskiner, dampskip, jernbaner, elektrisitet og telegraf og gjennomførte utallige andre tekniske omveltninger. Kapitalismen drev utviklingen framover. Borgerskapet kjempet den gang også for demokratiske rettigheter. I mange land gikk borgerskapet i brodden for nasjonal frigjøring.

Våre dagers kapitalisme har ført til en så stor samling av kapital som aldri før. Det oppstår monopolforbund av store kapitalister. De behersker markedet, avskaffer den "fri konkurranse" og fastsetter monopolpriser. Monopolene får en veldig makt som de bruker for sine interesser. De søker å få et stadig fastere grep om staten og øker sine profitter med hjelp av den. Det oppstår statsmonopolistisk kapitalisme.

Våre dagers kapitalisme er blitt en hindring for fri utvikling av moderne teknikk. Dette blir særlig merkbart nå, da menneskeheten går inn i en tidsalder med veldig vitenskapelig og teknisk omveltning, med utnytting av atomkraft, utvikling av kjemien, automatisering av produksjonen, erobring av verdensrommet og andre vitenskapelige landevinninger. Produktivkreftenes vekst krever stadig sterkere at de blir løsrevet fra de lenker den kapitalistiske eiendomsrett legger på produksjonen.

Storproduksjon erstatter småproduksjon. Det foregår stadig videre spesialisering og automatisering. Bedrifter og greiner av næringslivet blir mer og mer knyttet sammen. Motsetningen skjerpes mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den omstendighet at et fåtall eier de viktigste produksjonsmidlene og tilegner seg produksjonsresultatene. Det blir mer og mer nødvendig med samfunnsmessig ledelse av produksjonen for å utnytte de tekniske muligheter til å gjøre livet lettere, tryggere og rikere for menneskene.

Våre dagers kapitalisme forsterker i veldig grad den ujevne økonomiske utvikling. Noen land går raskt forbi andre på det industrielle område. Den ujevne økonomiske utvikling er også forbundet med en ujevn politisk utvikling. Det skjer en stadig endring av styrkeforholdet mellom de store kapitalistiske land, noe som skjerper motsetningene mellom dem.

Våre dagers kapitalisme er imperialistisk: De store kapitalistiske monopolene kjemper for nyoppdeling av råstoffområder, avsetningsområder og maktområder. De største imperialistiske land streber etter verdensherredømme. Dette fører til nasjonal undertrykkelse, militarisme og krig. En stor del av produksjonen i samfunnet ødsles vekk til militære formål.

Våre dagers kapitalisme er en stadig fare for verdensfreden. Med de våpen som nå er kjent er den en mer dødelig trusel mot menneskeheten enn noen gang før. Den er den største hindring for folkenes nasjonale frihet og uavhengighet. Den er en fare for de demokratiske rettigheter og en fiende av folkets kamp for større frihet.

Alt dette viser at kapitalismen i våre dager forlengst har utspilt sin positive rolle i historien. Den er en samfunnsordning i oppløsning, såvel økonomisk som politisk og ideologisk. Oppløsningen gjenspeiles også i de kapitalistiske lands kulturliv. Litteratur, film og annen kunst forflates. Mye av kulturlivet preges av forfall og pessimisme.

Kapitalismen skaper selv de materielle forutsetningene for sosialismen - storproduksjonen, og den skader også sin egen banemann - arbeiderklassen. Før eller seinere vil de arbeidende mennesker i alle land ha avskaffet kapitalismen og innført

sosialismen.

I sin tid ble føydalismen og adelens herredømme avløst av kapitalismen og borgerskapets herredømme. Nå er tida kommet til å avskaffe kapitalismen og erstatte den med sosialismen, med det arbeidende folks herredømme.

Sosialismen

Sosialismen er et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og den alt overveiende del av produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap som stats- eller samvirkeeiendom. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjon og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurranse og profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og stadig voksende velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjon er å tilfredsstille folkets stadig voksende materielle og kulturelle behov.

Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, er avskaffet.

Sosialismen gjør slutt på den forringelse av menneskeverdet og den kulturelle forflatning som kapitalismen fører med seg. Sosialismen gir virkelige vekstmuligheter for kulturelt liv og menneskelig utfoldelse for alle ved å oppheve borgerskapets dirigering og innsnevring av kulturlivet. Alle gis like muligheter til utvikling av sine anlegg og interesser. Hele folket får del i en kultur som blir stadig rikere og gjør livet stadig lysere og bedre.

Sosialismen gir virkelig demokrati ved at de bredeste lag av folket trekkes med i statens styre og stell.

Sosialismen sikrer menneskeheten varig fred og folkene selvbestemmelsesrett fordi den avskaffer imperialismen og stiller alle nasjoner på like fot. Med framsteg i teknikken og vitenskapen og høyningen av menneskenes samfunnsmessige bevissthet og moral, vil det sosialistiske samfunn gradvis vokse over i k o m m u n i s m e n. Kommunismen er en klasseløs samfunnsordning der alle produksjonsmidler blir enhetlig folkeeiendom og alle samfunnsmedlemmer blir sosialt likestilt. Samfunnet vil da være rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle behov for mat, klær, boliger og andre vanlige materielle og kulturelle behov. Fordelingen av disse goder skjer ikke lenger i forhold til den innsats den enkelte yter, men etter behovene hos de enkelte samfunnsmedlemmer. Derfor vil det store prinsipp herske: Fra enhver etter evne- til enhver etter behov.

Fra kapitalisme til sosialisme

Vi lever i den tidsalderen da overgangen fra kapitalismen til sosialismen finner sted. Denne overgangen begynte med den sosialistiske revolusjonens seier i Russland 1917. I mellomkrigstida var det bare ett land med et sosialistisk samfunnssystem. Det hadde et innbyggertall på om lag 8 prosent av jordas befolkning. I dag har en rekke land revet seg løs fra kapitalismen og bygger opp sosialistiske og kommunistiske samfunn. I dag er sosialismen et verdenssystem og omfatter vel en milliard mennesker, om lag 35 prosent av hele menneskeheten. Sovjetunionen har nå begynt å sette ut i livet et storslagent program for kommunismens oppbygging.

Det sosialistiske verdenssystem frambringer en stadig større del av verdens industriproduksjon. Ved felles innsats vil det om ikke lenge overgå det kapitalistiske verdenssystemet når det gjelder industri- og jordbruksproduksjonens absolutte omfang, og deretter gå forbi de økonomisk mest utviklede kapitalistiske land i produksjonsnivå pr. innbygger og i levestandard. Det sosialistiske verdenssystemet som er i rivende vekst, vinner stadig nye framganger på det tekniske, kulturelle og vitenskapelige område.

Det er blitt en internasjonal kraft som øver en mektig innflytelse på de politiske forhold i verden. Det har skapt reelle muligheter for å løse nåtidens viktigste spørsmål på en ny måte, til gagn for fred, demokrati og sosialisme. Veksten i det sosialistiske verdenssystem skaper gunstigere vilkår for overgangen til sosialismen i andre land.

Det sosialistiske verdenssystem er et enhetlig system. Det består av likeberettigede suverene stater som er knyttet sammen ved et økonomisk grunnlag og en statsordning av samme type, ved en enhetlig ideologi og en felles interesse av å forsvare seg mot anslag fra imperialismen. De har et stort felles mål: kommunismen.

Sosialismen er gjennomført under ledelse av arbeiderpartier som står på marxismen-leninismens grunn. Erfaringen bekrefter hva marxismen-leninismen har påvist: Kapitalistene er overflødige og en hindring for utviklingen. Det arbeidende folk styrer staten og økonomien bedre enn kapitalistene, fordi det går ut fra folkets vel og ikke et fåtalls snevre profittinteresser.

Sosialismens, demokratiets og fredens krefter vokser og får stadig større overvekt over de imperialistiske krefter. De økonomiske og politiske motsetninger i kapitalismen øker. Det sosialistiske verdenssystem er i ferd med å bli den avgjørende faktor i den historiske utvikling. Dette er det viktigste særtrekk ved vår tidsalder.

Den første verdenskrig utløste den allmenne krise i kapitalismen. Det er en altomfattende og kronisk krise i en tid da kapitalismen preges av veldige rystelser og da de sosialistiske omveltninger og de nasjonale frigjøringsbevegelser mot imperialismen finner sted.

Den andre verdenskrig førte til en ytterligere skjerping av den allmenne krise og svekket imperialismen betydelig. Denne annen etappe i kapitalismens krise var fram for alt preget av at sosialismen forvandlet seg til et verdenssystem og at motsetningene mellom de imperialistiske stormakter og kolonifolkene ble skjerpet.

Kapitalismens allmenne krise har nå trådt inn i en tredje etappe. Om denne nye etappe-som ikke er oppstått i forbindelse med noen verdenskrig - vitner den avgjørende endring i styrkeforholdet på verdensarenaen til fordel for sosialismen, kolonisystemets sammenbrudd, de stigende motsetninger mellom de utviklede kapitalistiske land, skjerpingen av klassemotsetningene i kapitalismen og skjerpingen av motsetningene mellom monopolkapitalen og folket. Det er nå ennå klarere enn før at kapitalismens allmenne krise framfor alt er en krise i det imperialistiske system.

De mest aggressive imperialistiske kretser tar åpent sikte på å erobre tilbake imperialistenes tapte posisjoner. De prøver med nye metoder å gjenopprette sitt herredømme i de tidligere koloniland. De drømmer om en restaurering av kapitalismen der den for alltid er avskaffet. Militarismen og opprustningen forsterkes. Ennå er imperialismen farlig for menneskeheten. Ennå truer den med å styrte oss ut i en ny, ødeleggende krig.

Krig eller fred - det store spørsmål for menneskeheten i dag

Vi lever i en verden med veldige vitenskapelige oppdagelser og tekniske oppfinnelser. Menneskeheten er stilt overfor muligheter som aldri før.

Verden er trådt inn i atomalderen. Vitenskap, teknikk og produksjon, kan sikre alle mennesker et liv i velstand og et kulturelt oppsving, som overgår alt hva vi tidligere har drømt om, dersom disse krefter stilles i fredens tjeneste. Den veldige vitenskapelige og tekniske utvikling vil føre til uoverskuelige ødeleggelser, dersom disse krefter slippes løs i krigens tjeneste. En kjernefysisk krig vil bety en fare for hele menneskeheten, verden kan bli forvandlet til en forgiftet ruin. For Norge- med dets utsatte stilling som NATO-land - vil en slik krig bety total undergang.

Imperialismen er den eneste kilde til krigsfare. Aggresjonens og krigens hovedkraft er i dag den amerikanske imperialisme. Den utgjør den største trusel mot verdensfreden. Storfinansen og militaristene i Sambandsstatene har opprettet aggressive blokker som NATO og andre. Mange steder i den kapitalistiske verden finnes militære støttepunkter og baser, der det er stasjonert amerikanske tropper. Flere steder fører imperialistene krig mot folk som kjemper for sin frihet. Gjenreisningen av militarismen i Vest-Tyskland er en alvorlig trusel mot freden.

I tidligere tider da kapitalismen behersket verden, var krig uunngåelig. Men i dag eksisterer det en mektig sosialistisk verden som et vern for freden. På tidligere koloniområder fører nye, uavhengige stater en aktiv antiimperialistisk politikk som fremmer fredens sak. Også andre nøytrale land er sterke fredsfaktorer. Over alt vokser folkenes innsats for fred. Det er oppstått krefter som er i stand til å forpurre imperialistenes planer. Menneskehetens gamle drøm om en verden uten krig og militarisme kan bli til virkelighet. E n n y v e r d e n s k r i g e r i k k e l e n g e r

u u n n g å e l i g.

Kommunistene ser sin fremste oppgave i å kjempe for å bevare og trygge verdensfreden.

For å bevare freden i verden er det nødvendig rned samlet og aktiv opptreden av alle fredskrefter. Ingen meningsskilnad i politiske, religiøse og andre spørsmål må hindre en slik samling.

Hovedmidlet for å sikre varig fred er hel og full avrustning. Ved besluttsom kamp må imperialistene tvinges til å imøtekomme dette folkekravet. Alle kjernefysiske våpen må forbys. Alle baser på fremmed jord må legges ned og alle militære blokker må oppheves. Kolonisystemet må avskaffes fullstendig. De midler og resurser som frigjøres ved avrustningen nyttes til sivil produksjon, boligbygging, helsevesen, skoler, sosiale tiltak og forskning.

I den sosialistiske del av verden finnes ingen klasser og grupper som kan være interessert i å utløse krig. Sosialismen behøver ikke og vil ikke bruke krig for å utbre sine ideer. Sosialismen trenger freden for å sette alle krefter inn i arbeidet med å skape bedre kår for menneskene på alle områder.

F r e d e l i g s a m e k s i s t e n s mellom stater med forskjellig samfunnsordning er i dag en nødvendighet for menneskeheten. Fredelig sameksistens eller katastrofal krig-slik stiller historien spørsmålet.

Fredelig sameksistens betyr:

Avkall på krig som middel til å løse internasjonale tvistespørsmål. Alle konflikter mellom statene løses gjennom forhandlinger. Likeberettigelse og gjensidig forståelse mellom statene.

Ikke-innblanding i andre lands indre saker. Hvert folk må ha rett til nasjonal frihet og til selvstendig å avgjøre alle spørsmål for landet sitt. Respekt for alle lands suverenitet og territoriale ukrenkelighet. Utbygging av det økonomiske og kulturelle samarbeid på grunnlag av likhet og gjensidig fordel.

Fredelig sameksistens betyr ikke at den ideologiske strid mellom det gamle og det nye, mellom kapitalismens og sosialismens ideer opphører. Den betyr ikke en forsoning mellom den sosialistiske og den borgerlige ideologi. Tvert om. Under den fredelige sameksistens vil kampen for de sosialistiske ideers seier forsterkes.

Fredelig sameksistens betyr ikke at klassekampen svekkes. Tvert om. Den skaper gunstigere vilkår for en utfoldelse av denne kamp i arbeiderklassens interesser. Den øker mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen. Politikken for fredelig sameksistens bidrar til å styrke sosialismens stilling.

Sosialismens seier i hele verden vil for alltid fjerne årsakene til enhver krig. En av arbeiderbevegelsens største historiske oppgaver er å avskaffe krigen og grunnlegge evig fred på jorda.

Norge i dag

Norges vei til sosialismen

Det norske samfunn i dag

Norge er en del av det kapitalistiske verdenssystem. Det er ingen imperialistisk stormakt, men et lite kapitalistisk land som står i økonomisk, politisk og militært avhengighetsforhold til de store imperialistiske land.

All rikdom i vårt land er et produkt av norsk natur og generasjoners arbeid og slit. Men denne rikdommen - naturrikdommene og produksjonsmidlene-eies og beherskes i hovedsaken av et lite mindretall, 5 prosent eier 75 prosent av all formue.

Fra jordbruksland til moderne industriland

Fra et jordbruksland har Norge utviklet seg til et moderne industriland. Særlig i vårt hundreår har landet gjennomgått en rask industriell utvikling. En stadig større del av folket blir knyttet til industrien. I de siste femti årene har den del av folket som er knyttet til jord- og skogbruk sunket fra vel 41 prosent i 1910 til 17 prosent i 1960, mens mennesker knyttet til industri og håndverk har steget i samme tidsrom fra ca 25 prosent til vel 37 prosent. Denne økning skyldes alene veksten i industrien i det håndverkets andel er gått ned.

Grunnleggende greiner innen tungindustrien mangler eller er lite utbygd. Bare i liten grad lager norsk industri maskiner og annet produksjonsutstyr. De store kraftkilder gir imidlertid gode muligheter for videre utbygging av storindustri.

Monopolkapitalen har overtatt

I dette hundreår har det skjedd vesentlige endringer i den norske kapitalisme. Kapitalismen som tidligere bygde på fri konkurranse, er etter hvert forvandlet til monopolkapitalisme. Etter den annen verdenskrig er monopolkapitalens maktstilling i Norge økt sterkt.

De store bedrifter er blitt helt dominerende i økonomien. 3 prosent av alle industribedrifter hadde ved bedriftstellingen i 1953 hele 42 prosent av sysselsatte industriarbeidere, ca 50 prosent av produksjonen og hele 65 prosent av investeringene. Siden da har storbedriftenes betydning i den norske industri økt betraktelig. Ved bedriftssammenslutninger og nær forbindelse mellom aksjeselskapene er det dannet kapitalistiske monopolforbund som behersker produksjonen. 4 prosent av bedriftene har hånd over 60 prosent av kapitalen i industrien.

Kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring er minst like sterk som i industrien. De tre største privatbankene (Den norske Creditbank, Christiania Bank og Kreditkasse og Bergens Privatbank) kontrollerer om lag 60 prosent av all forvaltningskapital som forretningsbankene i landet rår over. Storbankene og storindustrien er nær knyttet sammen og utgjør finanskapitalen, som har en dominerende innflytelse over kredittgivningen og dermed over hele landets næringsliv.

Også i skogbruket er det samlet veldige rikdommer hos noen få. 25 private skogeiere og selskaper har tilsammen 6 millioner mål skog. De fire største har tilsammen bortimot 2 millioner mål.

Betydelige kapitalmidler er plasert i handelsflåten, som nå er på 13 millioner bruttotonn. De 12 største norske rederiene eier omlag en tredjedel av handelsflåten.

Innen alle greiner øker kapitalkonsentrasjonen raskt ; selskaper slås sammen, store bedrifter sluker de mindre, avtaler mellom de store foretakene om regulering av markedet og produksjonen brer seg. Storbankenes og forsikringsselskapenes representanter sitter i storbedriftenes og rederienes styrer og omvendt. Det norske samfunn blir behersket av en liten gruppe monopolkapitalister som utgjør omlag 90 familier. Denne gruppe eier eller kontrollerer storparten av landets viktigste produksjonsmidler og finansmidler. På denne måten har monopolkapitalen fått den avgjørende innflytelse i landets økonomi og dermed også i politikken.

Norges uavhengighet truet av den utenlandske kapital

Samtidig med denne utvikling har den utenlandske storkapital for alvor trengt inn i landet og fått stor innflytelse. Den kommer inn både som lånekapital og som direkte plasering i foretak.

Etter den siste verdenskrigen fikk Norge betydelige tilførsler av utenlandsk kapital under Marshallplanen. Til disse lån og «gaver» var det knyttet politiske vilkår som bandt Norge til USA-imperialismen og åpnet døra for norsk medlemskap i NATO. Den norske stat, skipsrederne og mange industribedrifter har stor gjeld til utlandet, tilsammen utgjør gjelden mange milliarder kroner.

Over 16 prosent av den samlede aksjekapital i industri og bergverk var i 1960 samlet på utenlandske hender. Den utenlandske kapital er særlig konsentrert om de viktigste eksportnæringer som elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri (aluminium sink, nikkel, ferrolegeringer, kjemiske produkter ). Dette er greiner med typiske storbedrifter. Betydelig utenlandsk kapital er også plasert i bergverk, i fettindustrien, den elektrotekniske industri og i oljebransjen der de tre mektigste internasjonale oljetruster behersker det meste.

Storparten av den utenlandske kapital i Norge kontrolleres av amerikanske og britiske stormonopoler. Men også den vesttyske monopolkapital øker sin innflytelse igjen. Landet er nå inne i en tid med økt innrykk av utenlandsk kapital. Myndighetene går mer og mer åpent inn for å trekke utenlandsk kapital til landet.

Den norske storkapital er med uttallige økonomiske, politiske, militære og ideologiske bånd knyttet til den utenlandske imperialismen og dette styrker dens makt i landet. Samtidig gjør det seg gjeldende motsetninger mellom norske og utenlandske kapitalister.

Monopolkapitalen er ikke så mektig i Norge som i en rekke andre

land i Vest-Europa. Den rår ikke over så veldige produksjons- og finansmidler og har ikke de samme politiske maktmidler til sin direkte rådighet. Den har heller ingen kolonier den kan utplyndre og undertrykke. Men ved skipsflåten og deltakelse i internasjonale storkonserner får den en del av den veldige profitten som verdens-imperialismen høster. I likhet med andre lands monopolkapitalister profitterer også de norske på militariseringen. De ser med misnøye og uro på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring. Det norske storborgerskap er interessert i å holde oppe det imperialistiske system. Det arbeider for å knytte Norge enda mer intimt sammen med imperialistenes militære og økonomiske blokker, som truer freden, demokratiet og de små lands nasjonale uavhengighet. Utenlandsk monopolkapital vil dermed få fritt spillerom her i landet. Interessene til den norske monopolkapitalen er stikk i strid med Norges nasjonale interesser. Den er alltid villig til å prisgi Norges nasjonale interesser når den selv kan dra nytte av det. D e n e r a n t i n a s j o n a l.

Klassestrukturen i det norske samfunnet

Vi har i Norge de samme klasser og samfunnsgrupper som i den kapitalistiske verden ellers. De to hovedklassene i landet er kapitalistklassen og arbeiderklassen. Kapitalistklassen utgjør bare et par prosent av det norske folk, mens arbeiderklassen-arbeiderne og funksjonærene-utgjør over 60 prosent.

K a p i t a l i s t e n e utgjør ingen ensartet gruppe. Det er stor forskjell når det gjelder rikdom og innflytelse. Et lite fåtall blant dem kontrollerer mesteparten av kapitalen - av produksjonsmidlene, arbeidskraften, investeringene, produksjonsmengden og pengene.

Monopolkapitalen driver igjennom høye priser på sine varer. Varene fordyres også med enorme summer til reklame. På denne måten utbytter monopolkapitalen hele folket som forbrukere. Den setter høye priser på produksjonsmidlene, på redskaper, forstoffer, drivstoffer m. m. som fremstilles i de utenlandske og innenlandske storbedriftene. Slik utbytter den de mindre produsentene: bøndene, fiskerne, håndverkerne og små og mellomstore kapitalister. Ut fra sine profittinteresser bestemmer monopolkapitalen hva, hvor og hvor mye det skal produseres. Noen greiner i næringslivet blir særlig tilgodesett, mens andre viktige felter blir forsømt. Det blir stor ulikhet mellom de forskjellige landsdelene. Den tekniske og administrative ledelse av storbedriftene utøves stort sett av ansatte folk. Monopolkapitalistene er overflødige i produksjonen.

Den norske a r b e i d e r k l a s s e n s stilling i samfunnet er i hovedsaken den samme som arbeiderklassens stilling i andre framskredne kapitalistiske land.

I kampen for sine krav har den norske arbeiderklassen et mektig redskap i fagbevegelsen, som er en av de største og viktigste organisasjoner i samfunnet. De resultater som arbeiderklassen har oppnådd er i stor grad resultater av dens faglige kamp.

I kampen for sine krav har arbeiderklassen også stor støtte i den framgang de sosialistiske land oppnår. Samtidig som denne framgang stimulerer arbeiderklassen, tvinger den storborgerskapet - som forsvarer sitt herredømme med alle midler- til visse sosiale og økonomiske innrømmelser. Dette forholdet kommer til å gjøre seg enda sterkere gjeldende i framtida.

Under den uavbrutte prisstigningen i etterkrigstida har den norske

arbeiderklassen ført en stadig kamp mot senking av reallønnen. Lønningene har økt, normalarbeidsdagen er blitt kortere og arbeiderfamiliene kan skaffe seg flere bruksgjenstander, men det må samtidig arbeides mye overtid, arbeidstempoet er drevet sterkt opp og ofte er begge ektefeller i arbeid. Den økte arbeidsinnsats og større produktivitet fører til økt produksjon og større utbytning. Storkapitalen rår over en stadig større del av de verdier folket skaper.

At Norge er et kapitalistisk land, betyr ikke at kapitalistene eier alle produksjonsmidler, at kapitalismen helt ut har erobret alle områder i næringslivet. Ikke i noe kapitalistisk land er dette tilfelle. Norge har mange små eiendomsbesittere i industri, håndverk, jordbruk og fiske.

De kapitalistiske forhold i det norske j o r d b r u k e t er lite utviklet. I motsetning til de fleste kapitalistiske land, er det svært få store jordeiere. De fleste bruk er små selveierbruk. Samvirket er sterkt utbygd. Det er få lønnsarbeidere i jordbruket og det er sterkt mekanisert. Ikke bare tallet på landarbeidere, men jordbruksbefolkningen i sin helhet har stadig gått tilbake. Tallet på bruk går ned, særlig små bruk. Mange bygder står i fare for å bli avfolket. Bare i tidsrommet 1950-1960 gikk jordbruksbefolkningen ned med 24 prosent. Storkapitalens representanter (Libertas), men også andre går inn for å legge ned de mindre bruk. Om støtten til jordbruket oppheves, vil ikke bare de mindre bruk, men nesten hele det norske jordbruket bli alvorlig truet.

F i s k e t er et viktig næringsgrunnlag i Norge. Vel en million tonn blir fanget av norske fiskere hvert år. Utførselen av fisk og fiskeprodukter utgjør en betydelig del av landets samlede eksport. 3,5 % av befolkningen er knyttet til fisket. Dessuten er mange sysselsatt med foredling og omsetning av fisk. I Nord-Norge er fiske den viktigste næringsvei og omtrent halvparten av alle fiskere i landet hører heime her. Men også tallet på fiskere avtar. I tidsrommet 1950-60 gikk det ned med 22 prosent.

Særlig torskefisket drives ennå i stor utstrekning som småproduksjon, der båteierne selv er med. Men det foregår etter hvert en overgang til større båter med moderne redskap og utstyr og trålere som eies og drives kapitalistisk. En stadig større del av fangsten hentes av fartøyer som eies av fiskebåtredere, eksportører og foredlere.

I viktige greiner av fiskerinæringen trenger monopolkapitalen inn. En hindring for at storkapitalen skal erobre fisket nesten helt er trålerloven og loven om eiendomsrett til fiskerfartøyer som bestemmer at fiskeflåten fortrinnsvis skal eies av aktive fiskere. Dette har fiskerne tvunget fram etter mange års kamp. Storkapitalen og dens hjelpere går inn for å endre disse lover slik at den også kan legge fisket under seg i fullt omfang.

Også mange andre m i n d r e n æ r i n g s d r i v e n d e ,som håndverkere, kjøpmenn og mindre kapitalister, trues av storkapitalen. De driver ofte uten leiet hjelp eller bare med en mindre arbeidsstokk. Deres egenkapital er liten og de er avhengig av bankene og større foretak både ved finansiering og kreditt, leveranse av varer og råmaterialer og salg av produkter. Formelt er de selvstendige næringsdrivende, men reelt er de bundet.

Disse forhold viser at ikke bare lønnstakerne, men også de andre arbeidende lag i det norske folk ut fra sine objektive klasseinteresser har en felles interesse av å begrense storkapitalens makt.

Monopolkapitalen er folkets felles fiende, den er dets hovedfiende. Hovedskillet i det norske samfunn går mellom monopolkapitalen og det store flertall av det norske folk: om lag 1 million arbeidere og funksjonærer, en arbeidende jordbruksbefolkning på henimot 400 000, 50 000 fiskere og vel 100 000 håndverkere, småprodusenter og småhandlere. Denne politiske og økonomiske hovedmotsetningen mellom folket på den ene siden og monopolkapitalen og den utenlandske imperialismen på den andre vil skjerpes, særlig som følge av kravet om Norges enda sterkere underordning under utenlandsk imperialisme. For at folket skal bli herrer i eget hus, må båndene til den utenlandske imperialisme rives og monopolkapitalens makt brytes.

Monopolkapitalen og den borgerlige stat

Under den kapitalistiske samfunnsordning bruker kapitalen mer og mer statsapparatet til å styrke sitt herredømme. Uansett hvilken regjering som har sittet ved roret i de siste 50 år, har staten stort sett gjennomført de tiltak storkapitalen var tjent med. Det norske Arbeiderparti har sittet med regjeringsmakten siden 1935 og i over 15 år hatt flertall i Stortinget. Men fremdeles er Norge et kapitalistisk land, der monopolkapitalens maktstilling ikke bare er urokket, men styrket.

Monopolkapitalen i Norge har i dag stor innflytelse over den politikk regjeringen og andre offentlige organer fører. Politi, rettsvesen, militærmakt og de viktigste deler av statsadministrasjonen ellers tjener i avgjørende saker storborgerskapet. Samfunnsmaskineriet administreres etter kapitalistiske retningslinjer. Norge er med i imperialistiske forbund, som beskjærer den nasjonale selvbestemmelsesrett. Viktige deler av selve statsapparatet er blitt eller kan bli organer også for fremmed storkapital.

De mange offisielle eller halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. inntar en viktig plass i statsapparatet i dag. Her har representantene for monopolkapitalen stor innflytelse og gjennom dem får de fremmet sine profittinteresser. Den rollen Bankforeningen, Industriforbundet, Handelsstanden, Rederforbundet og Arbeidsgiverforeningen spiller i statens avgjørelser er stigende. Staten hjelper de private storbedriftene med lån og garanti for lån og storbedriftene får store lettelser gjennom skattefrie avsetninger og avskrivninger.

Monopolkapitalen bruker også statsapparatet mot lønnstakerne. Streikeretten er begrenset og regjeringen presses til å hjelpe arbeidsgiverne mot lønnstakerne ved lønnsnemnd-diktat eller på annen måte.

Den offentlige eiendom i Norge utgjør om lag 20 prosent av kapitalen. Den omfatter for en stor del foretak som kapitalistene ikke er interessert i å drive fordi de bringer tap eller er forbundet med stor risiko. Mange offentlige foretak, finansiert av skattepenger, tjener storkapitalen ved å levere billige varer og tjenester, som elektrisk kraft og frakter. Representanter for storkapitalen sitter i styrene for de viktigste statsbedriftene og forestår der forvaltningen av statsmidler.

Men monopolkapitalen hersker ikke uinnskrenket. Hvor langt dens velde går, avhenger av styrkeforholdet mellom den og folket, av hvor aktivt det arbeidende folk kjemper for sine interesser.

Offentlig økonomisk virksomhet har i stor utstrekning vært til beste for storkapitalen, men det er også statstiltak og statsinngrep som er eller kan bli til gagn for folket. Offentlig eiendom og offentlig økonomisk virksomhet i det kapitalistiske samfunn er ikke det samme som sosialisme, men de kan lette overgangen til sosialismen.

Den offentlige virksomhet omfatter også sosiale tiltak, helsestell, skole og forskning, støtte til boligbygging, jordbruk og fiske, en rekke serviseinstitusjoner og samferdsel. Den politiske og faglige arbeiderbevegelse må gå inn for en videre utvidelse av statens og kommunenes virksomhet slik at den tjener folkets interesser, og hindre at den blir utnyttet i storkapitalens interesse. I det norske samfunn i dag står kampen om hvilke interesser de offentlige foretak, statstiltakene og statsinngrepene skal tjene. Norges Kommunistiske Parti går i bresjen for at det arbeidende folk tvinger igjennom statstiltak som øker arbeiderklassens og folkets innflytelse i samfunnet.

Demokratiske landevinninger som må forsvares og utvides

Gjennom mer enn hundre år har den norske arbeiderklassen, bøndene, fiskerne og andre grupper erobret økonomiske og politiske rettigheter og skapt sine egne organisasjoner. Dette er viktige landevinninger som må forsvares og utvides. Men de resultater som er oppnådd har ikke rokket storkapitalens økonomiske og politiske makt. Folkets tilkjempede rettigheter er stadig truet. Folket kan miste dem, dersom det ikke stadig verner om dem og kjemper for nye krav, rettet mot monopolkapitalen.

Norge har en borgerlig-demokratisk styreform. Det borgerlige demokrati var i sin tid et betydelig steg framover og i løpet av de halvannet hundre år det har eksistert, har det på flere områder blitt sterkt utvidet. Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover og regjeringen står til ansvar overfor det. Grunnloven proklamerer trykkefrihet ogytringsfrihet. Det er forsamlingsfrihet, trosfrihet, organisasjonsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen dømmes uten etter lov, ingen straffes uten dom. I en rekke domstoler deltar også legdommere. Kommunene har et visst selvstyre.

Demokratiet er likevel begrenset. Det går ikke lenger enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det begrenset og ofte bare formelt. Lovverket tar stort sett sikte på å beskytte den herskende klasses makt og interesser.

Folket har rett til å stemme ved stortings- og kommunevalg. Men ellers blir det stort sett holdt borte fra statens styre og stell. Administrasjonen og rettspleien styres og forvaltes av ansatte embetsmenn som har stor makt og ikke kan avsettes uten dom. Det kommunale selvstyre er blitt mindre både ved at de midler kommunene har til rådighet er blitt sterkt begrenset ved bundne utgifter pålagt av staten, og ved at de folkevalgtes innflytelse over sakene stadig blir redusert ved en byråkratisk kommuneadministrasjon.

De opiniondannende midler og kulturorganene er overveiende i borgerskapets eie og varetekt. Borgerskapet og styremaktene har nesten enerett til å kommentere politiske begivenheter i kringkastingen og fjernsynet. Den overveiende del av pressen finansieres direkte og indirekte av storkapitalen og er derfor et redskap for deres interesser. Borgerlig tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisningen. Folkeopinionen søkes ensrettet.

Mennesker og partier med annet politisk syn enn det som styremaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert. Gjennom "beredskapslovene" har myndighetene fått fullmakt til i en skjerpet situasjon å treffe tiltak mot framstegskreftene i landet - i strid med Grunnloven og de demokratiske rettsregler i den norske rettergangsordning.

Den norske arbeiderklasse har tilkjempet seg viktige rettigheter i arbeidslivet: arbeidervernloven, tillitsmannsordninger, organisasjonsrett, forhandlingssystemet og andre bestemmelser. Kapitalistene kan ikke skalte og valte helt som de vil. Gjennom klassekampen på bedriftene kjemper arbeiderne og funksjonærene fram mange sosiale innrømmelser. Men selve kontrollen og avgjørelsen i produksjonen, selve styringsretten, har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen medbestemmelse. De har ingen rett til å være med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer, ingen myndighet til å hindre innskrenkninger i produksjonen og oppsigelser. På det økonomiske området, i sine bedrifter, gruver, skoger, på sine båter, i sine banker, forsikringsselskaper og andre foretak har derfor borgerskapet avgjørelsen og gir direktiver. Den som har herredømme over produksjonsmidlene har den bestemmende myndighet i arbeidslivet. Og uten demokrati på det økonomiske område blir de politiske rettighetene begrenset.

Storborgerskapet og dets tilhengere stiller «friheten» opp som det høyeste prinsipp. Men monopolkapitalens frihet er ikke folkets frihet. Frihet for monopolkapitalistene vil først og fremst si frihet til å utbytte og undertrykke, frihet til å prisgi landet til utenlandske makter og monopoler for å trygge monopolkapitalens eget klasseherredømme.

Folkets frihet-det er friheten til å leve i fred, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frykt, usikkerhet og arbeidsløshet.

De demokratiske rettigheter er i seg selv verdifulle for det arbeidende folks daglige liv og trivsel, og er samtidig et viktig redskap i kampen for bedre levevilkår, for et nytt og bedre samfunn.

Norges Kommunistiske Parti kaller til forsvar av de demokratiske rettigheter mot ethvert forsøk på å innskrenke dem.

For Norges nasjonale uavhengighet

Norges Kommunistiske Parti har alltid gått inn for nasjonenes uavhengighet, for deres rett til selvbestemmelse og likhet. Partiet har alltid kjempet mot nasjonal undertrykkelse. Denne kamp retter seg i dag mot imperialismen, mot den utenlandske og innenlandske monopolkapital. Kommunistenes kamp for nasjonal uavhengighet er en del av kampen for demokrati og sosialisme.

Kommunistene er glad i sitt fedreland og vil forsvare det mot alle angrep. Vi hedrer de menn og kvinner i landet som har gått i brodden under framstegets fane. Vi går inn for å verne og utvikle den frihetsarven som disse har gitt.

Norges Kommunistiske Parti ser kampen for landets nasjonale selvstendighet som en sentral oppgave.

Et selvstendig Norge vil bety et Norge som gir sitt bidrag til fred og avrustning i verden. Et selvstendig Norge vil bety et viktig vern om de demokratiske rettigheter og er en av de viktigste forutsetninger for utviklingen fram til virkelig folkestyre.

Fremmede makter bryter ned Norges uavhengighet og reaksjonære kretser i vårt land er nå, som før, villige hjelpere. Ved Norges medlemskap i NATO er landet presset inn på en linje som kan få katastrofale følger for folket. Et nødvendig vilkår for å sikre Norges selvstendighet er at landet går ut av NATO.

Norge må frigjøres fra det økende avhengighetsforhold til imperialismen. Norges Kommunistiske Parti går med alle krefter inn for en nasjonal politikk, for et Storting som ivaretar landets nasjonale interesser.

Norges Kommunistiske Parti går inn for det norske folks selvbestemmelsesrett. Norsk statsmyndighet må ikke overføres til organer utenfor landets grenser. Norge må bare inngå internasjonale avtaler som bygger på likerett og respekt for retten til selvbestemmelse. Lover som skal sikre full kontroll med utenlandsk kapital styrkes og utvikles.

Norges Kommunistiske Parti går inn for et nøytralt Norge garantert av stormaktene. Partiet er for et nøytralitetsvern, et uavhengig, demokratisk og nasjonalt forsvar som svarer til vårt lands naturlige forutsetninger.

Det borgerlige demokrati kan ikke sikre hel og varig selvstendighet. Først under sosialismen vil den nasjonale rett til selvbestemmelse og like rett bli sikret og virkeliggjort fullt ut. Da forsvinner grunnlaget for den nasjonale undertrykkelse og den ulike stilling mellom nasjonene.

Monopolkapitalens makt må begrenses - demokratiet fornyes og utvides

En demokratisk utvikling krever i dag at monopolkapitalens makt i økonomien og politikken begrenses og innskrenkes.

Norges Kommunistiske Parti går inn for å samle alle som blir utbyttet av monopolkapitalen til felles kamp for en slik fornyelse og utvidelse av demokratiet. Det kan bare nås ved enhet i arbeiderklassen og samling av folket. Enhet og samling er nødvendig for å sikre at de spørsmål som den politiske utvikling reiser skal få en demokratisk og ikke en reaksjonær løsning. Framfor alt arbeider Norges Kommunistiske Parti for aksjonsenhet på arbeidsplassene og i fagforeningene. Forskjellige oppfatninger i andre spørsmål må ikke hindre felles aksjoner for å løse de aktuelle oppgaver som står for alle arbeidere og alle demokrater; å bidra til å sikre freden, forsvare Norges nasjonale uavhengighet, bedre levevilkårene for det arbeidende folk, forsvare og utvide demokratiet.

Bevegelsen i hele folket, på bedrifter og i fagforeninger, på landsbygda og i fiskeværene, blant åndsarbeidere og de mindre næringsdrivende må bli så sterk at den tvinger fram demokratiske tiltak som er mer gjennomgripende enn det folket tidligere har greid å kjempe fram. Denne bevegelse vil da endre styrkeforholdet mellom folket og monopolkapitalen til fordel for folket. Monopolkapitalen vil miste sin innflytelse over viktige områder i samfunnet.

Å begrense monopolkapitalens makt og øke folkets innflytelse oppnår en ved:

Nasjonalisering av de største privatbanker og forsikringsselskaper, de utslagsgivende monopolistiske nøkkelbedrifter og de største rederier.

Demokratisk kontroll av de nasjonaliserte industrier og banker. Denne kontroll utøves av Stortinget, kommunestyrene, fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner.

Representanter for arbeiderne og funksjonærene i styrene for de store offentlige og private bedrifter. Representanter for det arbeidende folk inn i ledelsen for banker og forsikringsselskaper.

Kontroll med pris- og produksjonsavtaler mellom storbedriftene. Utbytteregulering. En skattepolitikk for folket mot storkapitalen.Kontroll med storindustriens investeringer, landets økonomiske utbygging og utenrikshandelen.

Demokratiseringen av de politiske, administrative og kulturelle organer og en regjeringspolitikk som retter seg mot monopolkapitalen. En valgordning som sikrer full forholdsmessig representasjon. Utbygging av det kommunale selvstyre.

Bedring av lønnstakernes arbeidsvilkår og levestandard.

De små og mellomstore jordbruk vernes og utvikles. Staten gir støtte til samvirkeforetakene i jordbruket.

De største skogeiendommene føres tilbake til folkets eie.

Fiskernes eksistens trygges og fiskeribefolkningens levestandard økes. Staten gir effektiv støtte til fiskersamvirke for fangst, foredling, innenlandsk omsetning og eksport.

Samvirke i produksjon og omsetning støttes.

Mindre næringsdrivende, hvis eksistens blir truet av storkapitalen, vernes.

Utviklingen i vårt eget land skaper aktuelle forutsetninger for en kamp for slike demokratiske reformer. Disse demokratiske tiltak vil ikke avskaffe utbytningen. De vil heller ikke avskaffe monopolkapitalen. Reformer, selv de mest demokratiske, endrer ikke karakteren av den nåværende stat og avskaffer ikke storkapitalen som politisk og økonomisk maktfaktor. Men de vil i n n s k r e n k e dens makt og innflytelse. For å avskaffe monopolkapitalens makt må h e I e storindustrien og a l l e større banker nasjonaliseres og folket bli enerådende i det politiske og økonomiske liv.

Den de demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer. De griper inn i viktige deler av samfunnet og øker arbeiderklassens og folkets innflytelse i landet. Dersom slike tiltak tvinges fram, vil en lettere kunne isolere de mest reaksjonære kretsene.

Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etter hvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har skaffet seg en rekke demokratiske organisasjoner. Den viktigste er fagbevegelsen (L.O.), som teller omlag 600 000 medlemmer. Det er også en rekke andre betydningsfulle folkeorganisasjoner som Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening idretts- og ungdomsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre.

Norges Kommunistiske Parti ser det som en stor oppgave å øke aktiviteten i disse organisasjoner og gjøre dem til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgaver er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertall av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. For at dette skal skje, må de fagorganiserte skaffe seg en ledelse som ikke er en hemsko for fagorganisasjonens utvikling, men som mobiliserer den makt arbeiderklassen rår over til virkelig innsats i klassekampen.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne de tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes og vi må kjempe for å bygge ut nye posisjoner.

De demokratiske reformer legger forholdene til rette for en fredelig overgang til sosialismen.

For en fredelig vei til sosialismen

Forutsetningene for en samfunnsordning der eiendomsretten til produksjonsmidlene og finansmidlene går over til samfunnet, vokser stadig i vårt land.

Før den sosialistiske omformingen av det norske samfunnet virkelig tar til vil det bli en overgangsperiode med store klassesammenstøt og kamper, der makten i staten går over til folket og monopolenes herredømme blir avskaffet. Vilkårene for en slik demokratisk overgang- som da vil innlede en revolusjonær utvikling og omdannelse - skapes av de nåværende monopolistiske forhold, av motsetningen mellom folket og monopolkapitalen.

For en ny regjeringsmakt

Norges Kommunistiske Parti vil gå inn for at det arbeidende folk oppretter en regjeringsmakt av en annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer vi har hatt. Denne regjering må bestå av såvel representanter fra arbeiderne og funksjonærene som fra bøndene og fiskerne, mindre næringsdrivende og åndsarbeidere. Denne nye regjeringsmakt støtter seg på en aktiv folkebevegelse, folkets masseorganisasjoner og et flertall i Stortinget. Under ledelse av denne regjering foretas en gjennomgripende demokratisering av samfunnet.

Det nye demokrati overtar de sentrale posisjoner i næringslivet og avskaffer monopolkapitalens makt. Det sørges for at storkapitalen og dens hjelpere blir isolert i folket. Da vil det skapes vilkår for en videre utvikling framover.

Norge får dermed et styresett langt mer demokratisk enn det nåværende borgerlige demokrati. Men det nye demokratiet opphever ikke helt ut den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene og enhver utbytning.

Den demokratiske omforming må føres videre til en sosialistisk, som avskaffer utbytningen og kapitalismen. Først når det arbeidende norske folk under ledelse av arbeiderklassen har vunnet den avgjørende seier, ligger veien åpen for sosialismen i Norge.

Mulighetene

for en fredelig overgang

til sosialismen øker

Norges Kommunistiske Parti vil en fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgydelse og borgerkrig. Det skapes nå store muligheter for det.

De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderbevegelsen enn tidligere, da borgerskaper fikk stor hjelp utenfra når arbeiderklassen reiste seg for å kreve sin rett. Nå er ikke dette lenger så lett. Den sosialistiske verden er i dag sterkere enn imperialismen. Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereising.

Arbeiderklassen utgjør flertallet i det norske folk og vokser stadig. Det betyr at den del av folket som etter sin stilling i samfunnet er mest revolusjonær, blir en stadig mer avgjørende gruppe.

Ved å løse de hovedoppgaver som i dag står i forgrunnen: å sikre Norges nasjonale uavhengighet og utvide og fornye demokratiet, blir forholdene lagt til rette innen vårt

eget land for en fredelig overgang til sosialismen.

En fredelig overgang til sosialismen er i samsvar med de historiske tradisjonene i det norske folk og norsk arbeiderbevegelse. Den borgerlige demokratiske utvikling og den nasjonale frigjøringsbevegelsen hos oss ble utkjempet uten blodige sammenstøt. Men den historiske utviklingen og erfaringene fra alle land har lært også den norske arbeiderklassen at demokratiets og sosialismens fiender ikke viker tilbake for å trosse folkeviljen og med vold og makt ta fra folket de rettigheter de har erobret. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge det som er vunnet. Dersom den herskende klasse under overgangen til sosialismen griper til våpen mot folket, vil det på lovens og rettens grunn møte de som ved sine handlinger stiller seg utenfor loven.

Når Norges Kommunistiske Parti slår fast at det er mulig med en fredelig vei til sosialismen og går inn for en slik vei, er det ikke fordi vi venter ettergivenhet fra storborgerskapets side. Det er fordi at det nå kan skapes en veldig overvekt av folkets krefter over monopolkapitalens.

Et demokratisk statsapparat må skapes

Norges Kommunistiske Parti ser en parlamentarisk sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.

Norge er et land som har en lang parlamentarisk tradisjon. Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år var det landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også i den videre demokratiske utvikling og under den sosialistiske omdannelse vil Norges Storting spille en sentral rolle. Det arbeidende folk må sette inn et parlamentarisk flertall som gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie og beskytte den sosialistiske eiendom.

Men sosialismen kan ikke gjennomføres uten den politiske kraft som ligger i arbeiderklassens og folkets kamp utenfor Stortinget, den utenomparlamentariske massekamp. A bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti eller en enkelt klasse. Hele samfunnet må omskapes. Hele det arbeidende folk må være med. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt. Under overgangen til sosialismen vil de faglig-økonomiske, de sosiale og kulturelle organisasjoner og de politiske partier bli stimulert til samarbeid og meningsbrytninger, bygd på lojalitet og respekt for folkeflertallet.

Den demokratiske utvikling og den sosialistiske omforming krever en omdannelse av det gamle statsapparatet. For å sikre at sosialismen blir gjennomført når folkeflertallet ønsker det, må menn og kvinner som besluttsomt går inn for sosialismen, settes inn i alle avgjørende stillinger i administrasjon, i de væpnede styrker, politi, rettsvesen og utenrikstjeneste i stedet for reaksjonære som vil bruke sin stilling til å bekjempe sosialismen.

En rekke organer i statsapparatet vil bestå, som Storting, departementer, kommunale organer og andre institusjoner som er oppstått under den kapitalistiske utvikling.

På veien til og under sosialismen vil arbeiderbevegelsen til enhver tid sikre organisasjons-, møte,- og trykkefrihet, tros- og meningsfrihet og frihet til å kritisere statens og myndighetens styre og stell for alle som anerkjenner folkeflertallets rett til å avgjøre landets skjebne i samfunnskampen. Arbeiderbevegelsen vil verne om rettssikkerheten og føre videre den gamle demokratiske rettstradisjon i vårt folks historie og de prinsipper for rettssikkerhet som er fastlagt i Grunnloven.

Arbeiderklassen

må ha ledelsen i staten

under oppbyggingen

av sosialismen

Arbeiderklassens herredømme i forbund med andre grupper av det arbeidende folk er nødvendig for å bygge sosialismen i Norge.

Arbeiderklassen må ha den politiske ledelsen, fordi den er den klasse som mest målbevisst og konsekvent kjemper for sosialismen. Bare den er i stand til å føre det arbeidende folk i kampen for å avskaffe kapitalismen og skape det nye samfunn.

De viktigste produksjonsmidler og finansmidler må føres over i folkets eie, men storkapitalen gir ikke frivillig avkall på makt og rikdom. Det må derfor være en statsmakt som gir lover og bestemmelser om dette og som kan sette vedtakene i verk.

Under alle sosiale omveltninger har det vært nødvendig å overvinne de reaksjonære klassenes motstand. Den sosialistiske omdannelse er den mest omfattende av alle i historien. Den avskaffer utbytningen overhodet og må derfor overvinne en særlig hard motstand. Klassekampen slutter ikke i og med at arbeiderklassen i forbund med andre grupper av det arbeidende folk erobrer makten. For å befeste og utvide det som er erobret og for å bryte motstand fra den tidligere herskende klasse, er det nødvendig med en sterk og besluttsom statsmakt.

Å omdanne det økonomiske systemet og samfunnet ellers etter sosialistiske prinsipper er den nye statens hovedoppgave.

Arbeiderklassen vil styre staten i fast forbund med bøndene, fiskerne og andre lag av det arbeidende folk. Dette styret er folkeflertallets styre og arbeider i dets interesse.

I flere av de land der arbeiderklassen hittil har erobret makten, har dens herredømme hatt en skarp form. De historiske forhold og den internasjonale situasjon har ført til dette. Vilkårene for arbeiderklassens herredømme i Norge vil være gunstigere.

Arbeiderklassen tar makten for å bygge opp et nytt samfunn der menneskene er fri for utbytning og undertrykkelse. Arbeiderklassen vil bruke metoder som tar sikte på overbevisning.

Norge har en godt utviklet industri med velkvalifiserte arbeidere, teknikere og ingeniører. De norske bønder, fiskere og håndverkere er dyktige og arbeidssomme. Hos oss vil produksjonen kunne utvikles og sosialismen gjennomføres hurtigere, og uten mange av de ofre og forsakelser som i en overgangsperiode har vært nødvendige i andre land.

Den sosialistiske stat vil etter hvert vokse over i en stat for hele det norske folk og bli en folkeorganisasjon. Tidsrommet fra den sosialistiske statsmakt blir opprettet og fram til denne statsformen, vil bli kortere i Norge enn i de land som hittil har bygd opp sosialismen.

I det kommunistiske samfunn vil staten dø bort, dens funksjoner vil etter hvert bli overtatt av samfunnsmessige organisasjoner og folkets frivillige aktivitet vil spille en stadig større rolle.

Hva vil sosialismen bety for det norske folk?

Sosialismen vil endelig løse vårt lands viktigste problemer. Alle naturrikdommer i landet og alle de rikdommer som er skapt og bygd opp gjennom generasjoners slit, men som nå er samlet i hendene på et lite mindretall, blir felleseie for land og folk. Dermed legges grunnlaget for at all produksjon og næringsvirksomhet blir organisert for å tilfredsstille folkets behov, i stedet for som nå å tjene de snevre profittinteressene til en fåtallig rikmannsklasse.

Folket vil få trygge og stadig bedre kår

I stedet for den kapitalistiske profittøkonomi kommer den sosialistiske behovsøkonomi. I stedet for den kapitalistiske konkurranse med kriser og økonomiske skjevheter, kommer den sosialistiske planøkonomi. Samfunnet organiserer produksjonen etter en felles plan i lands- og distriktsmålestokk. Dette er bare mulig når de viktigste produksjonsmidler eies av samfunnet selv. Gjennom en slik planlegging av hele samfunnsøkonomien blir det en jevn vekst i produksjonen og en naturlig utvikling av de enkelte produksjonsgreiner i samsvar med folkets behov og vilkårene i landet.

Sosialismen betyr slutt på kriser og arbeidsløshet, på dyrtid, konkurser og tvangsauksjoner. Folkets kjøpeevne vil holde tritt med den stadig voksende produksjon. Den moderne teknikkens kjempekrefter brukes for å tjene folket. En storstilt utbygging av landets naturrikdommer finner sted. Store investeringer øker produksjonen og dermed rikdom og velstand i landet.

Den økonomiske, kulturelle og sosiale forskjellen mellom by og bygd, mellom nord og sør, mellom de enkelte distrikter, avtar. De «underutviklede» deler av landet blir utviklet. En omfattende kapitalinvestering settes inn for å utbygge jordbruk og fiske. Det blir gjennomført en positiv utjamning av godene mellom by og bygd. Store områder blir fredet og naturherligheter tilgjengelig for alle.

Utenrikshandelen er viktig for Norge. Den sosialistiske stat vil utvide utenrikshandelen til nye markeder. Landets handelsflåte får store oppgaver og tjener mennesker i alle verdensdeler. Norsk kyndighet i skipsfart og sjømannsskap vil tjene freden, framsteget og sosialismen.

For storkapitalistene betyr sosialismen tap av makt, rikdom og særrettigheter, tap av friheten til å utbytte andre.

For andre klasser og lag i Norge betyr sosialismen stigende velstand, virkelig folkelig selvstyre og en sikker framtid som åpner veldige muligheter.

Arbeiderklassen er ikke lenger en klasse som blir utbyttet. Resultatene av arbeidet går ikke til et fåtall kapitalister, men kommer alle arbeidende til gode.

Enhver får etter det arbeid han yter, direkte som lønn og indirekte som sosiale, kulturelle og andre offentlige goder. Arbeidstida blir nedsatt.

Under sosialismen blir det demokrati på arbeidsplassene. Arbeiderne og funksjonærene og deres valgte organer er med på å bestemme over produksjon, planlegging, arbeidsfordeling, ansettelser, de ledende personers gjøremål og andre saker.

Norges b ø n d e r bedrer sine kår og får trygghet. Jorda er ikke lenger gjenstand for spekulasjon. Staten sikrer jordbrukerne eiendomsretten til jorda de arbeider på og midler som gjør arbeidet lønnsomt. Mekaniseringen og utviklingen av samvirke i produksjon, foredling og omsetning - i flukt med tradisjonene i norsk jordbruk - gjør arbeidet lettere, forkorter arbeidstida og sikrer jordbrukerne ferie som andre arbeidende. Gjennom omfattende støtteordninger og investeringsmidler vil jordbruket og våre store naturlige beitestrekninger få en viktig plass i det sosialistiske næringsliv.

De store skogene, som nå noen få storkapitalister eier betydelige deler av, føres tilbake i folkets eie - som offentlig eid skog eller samvirkeskog for bygdefolket. Skogen blir en mektig rikdomskilde for folket.

For f i s k e r n e vil sosialismen åpne en ny verden. Staten gir dem all mulig støtte. Fiske på samvirkebasis med store farkoster og moderne redskaper får stor betydning, øker fangstmengden og skaper stigende velstand i fiskeristrøkene. Foredlingen og omsetningen ligger i fiskernes og folkets hender. Fiskerflåten blir utbygd og det vil bli reist moderne fiskeriindustri.

S m å b e d r i f t e n e i industri, håndverk og handel vil fortsatt spille en rolle i Norges økonomi under oppbyggingen av sosialismen. De frivillige samvirkeorganisasjoner vil få stadig større utbredelse i disse næringer.

Den sosialistiske lovgivning verner om de produksjonsmidler som tilhører våre bønder, fiskere og håndverkere og som de selv betjener og ikke bruker til å utbytte andre.

Den sosialistiske lovgivning verner om alle arbeidende menneskers personlige eiendeler, boliger og andre ting som tjener det personlige behov. Den garanterer arveretten til denne eiendom.

Sosialismen betyr frihet og virkelig demokrati

Sosialismen skaper de nødvendige vilkår for enkelt-menneskets og personlighetens frie utvikling. Og menneskets skapende initiativ får full utfoldelse. Det vil oppstå et kameratslig, tillitsfullt forhold mellom menneskene-bygget på humanisme. Kapitalismen gjør i stor grad menneskene fremmede og fiendtlige overfor hverandre.

Sosialismen forener dem.

Sosialismen gir det norske folk et virkelig demokrati. Det sosialistiske demokrati ikke bare garanterer folket utvidede rettigheter ifølge lover og bestemmelser, men legger først og fremst vilkårene slik til rette at folket kan nytte disse rettigheter.

Sosialismen sikrer alle borgere i landet retten til arbeid, til utdannelse, hvile og rekreasjon. Trygdevesenet blir utvidet og omformet. Utgiftene til trygdene dekkes i sin helhet av staten og bedriftene uten utlegg for de trygdede. Alle arbeidende mennesker sikres lønn under sykdom og fri medisinsk behandling. Helsevesenet ledes og finansieres av det offentlige. Den offentlige folkepensjonering utbygges slik at den sikrer et økonomisk trygt tilvære ved sykdom, alderdom, uførhet og tap av forsørger.

Det skjer en radikal utbygging og omlegging når det gjelder skole og utdannelse. Skole og utdannelse skal øke den enkeltes muligheter til et rikt og aktivt liv i samfunnet. Skolevesen og folkeopplysning blir et av de fremste midler til økonomisk og kulturell framgang for hele folket.

All utdannelse er gratis. Staten gir studentene fritt underhold i studietida. Ikke barnas og ungdommens bosted og økonomiske forhold er avgjørende for utdannelse, men deres anlegg og interesser. Sosialismen vil gi ungdommen nye idealer og perspektiver.

Religionsfriheten blir garantert og alle trosretninger respektert og stilt likt i forhold til staten.

Det sosialistiske samfunn garanterer alle arbeidende like rettigheter i arbeids- og samfunnslivet. Over alt blir prinsippet om lik lønn for likt arbeid for menn og kvinner gjennomført. Kvinnen vil ikke bare i navnet, men også i gagnet bli likestilt med mannen på alle områder i samfunnet. Ved hurtig utbygging av barneinstitusjoner, ved økt boligbygging og bruk av den moderne teknikk i husholdningen, vil arbeidet i hjemmene stadig bli lettere.

Den sosialistiske staten sikrer folkeorganisasjonene de beste bygninger og lokaler for møter, presse, film og kringkasting. Kulturgodene vil stadig bli flere etter hvert som samfunnets rikdom øker. Ved at produksjonsmidlene, presseorganene, kultur- og undervisningsinstitusjonene går over til folket, blir demokratiet utvidet i veldig omfang.

Det arbeidende folk deltar i statsforvaltningen, i statens daglige styre og stell, dels direkte i statsorganisasjonene, dels gjennom sine organisasjoner. Fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner utfører i stigende grad flere av de gjøremål som nå hører inn under staten, særlig på det sosiale og kulturelle felt.

Kommunenes oppgaver øker, og de får muligheter til å løse oppgavene. Det lokale selvstyre og den lokale forvaltning blir utvidet.

Folkesuvereniteten, ikke et byråkratisk embetsverk, hersker i statsstyret. Den lovgivende, utøvende og dømmende makt er hos folket. Embetsmennene er avsettelige. I rettsapparatet blir legdommerprinsippet bevart og utvidet, samtidig som domstolenes uavhengighet blir garantert. Domstolene og straffeanstaltene vil først og fremst bli institusjoner for oppfostring.

Den norske arbeiderklasse og Norges Kommunistiske Parti

Arbeiderklassen

Norges Kommunistiske Parti ser arbeiderklassen som leder for det norske folk på alle viktige områder i samfunnskampen, såvel i dagens strid som i kampen for et nytt demokrati og for sosialismen. Arbeiderklassen - særlig storindustriens arbeidere - er den mest framskredne, den største og best organiserte klassen. Den har den største interesse av å avskaffe kapitalismen og utbytningen og skape et sosialistisk samfunn.

Men bare ved enhet, økt klassebevissthet og kjennskap til sin egen stilling og sine oppgaver, blir den en virkelig konsekvent kjemper mot monopolkapitalen og for sosialismen.

Arbeiderklassens viktigste organisasjoner er de politiske partier og fagbevegelsen. Den politiske arbeiderbevegelse står i spissen for arbeiderklassens kamp. Det er den som vil lede arbeiderklassen fram til sosialismen.

Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse. Såvel i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, i kampen for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for den nasjonale uavhengighet og freden, som i kampen for å erobre makten og bygge sosialismen går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid med de andre arbeiderpartiene.

Den reformistiske ideologi, som er sterkt utbredt i norsk arbeiderbevegelse og har dype røtter der, er en hindring for sammensveisingen av arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for enkelte reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for kravene. Den bidrar til å holde arbeiderne vekk fra framstøt med et sosialistisk perspektiv.

I dag er reformismen utartet til klassesamarbeid i teori og praksis. Det blir hevdet at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellen holder på å forsvinne uten at den kapitalistiske eiendomsrett til produksjonsmidlene blir rørt. Ikke i et eneste land har de sosialdemokratiske ledere innledet sosialistiske omdannelser. Tvertimot. De har gjort alt de kan for å tilpasse arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunn.

De mest høyreorienterte ledere i Det norske Arbeiderparti stiller seg i de avgjørende spørsmål faktisk på monopolkapitalens og imperialismens side. De forsvarer det kapitalistiske system og har på vesentlige områder steg for steg bøyet av for storkapitalens krav. Men det overveiende flertall av medlemmene i Arbeiderpartiet er tilhengere av en utvikling i sosialistisk retning. I arbeiderbevegelsen vokser etter hvert motstanden mot den politikk som høyrelederne fører. De krefter som går inn for aksjonsenhet for fred, nasjonal uavhengighet og demokratisering tiltar.

Det er absolutt nødvendig å overvinne reformismens og klassesamarbeidspolitikkens innflytelse i arbeiderbevegelsen for å rykke framover.

En alvorlig hindring for arbeiderklassens enhet og en felles front i folket mot monopolkapitalen er antikommunismen. Antikommunismen er storborgerskapets og imperialismens viktigste ideologiske våpen i kampen mot arbeiderklassen, det sosialistiske verdenssystem og marxismen-leninismen. Den baktaler det sosialistiske verdenssystem, forvrenger den vitenskapelige kommunisme, gir en falsk framstilling av kommunistenes politikk og mål og driver hets mot demokratiske krefter og organisasjoner.

For at den norske arbeiderklasse sammen med andre lag i folket skal kunne rette avgjørende slag mot de herskende kretsenes makt, må det føres en besluttsom kamp mot antikommunismen.

Norges Kommunistiske Parti

Det kommunistiske parti er arbeiderklassens mest bevisste del. Det er et klasseparti som er forkjemper ikke bare for arbeiderklassens, men også for de andre arbeidende lags interesser. Det kommunistiske parti er kapitalismens mest uforsonlige motstander.

Norges Kommunistiske Parti ser sin oppgave i:

Å kjempe for arbeiderklassens og folkets interesser mot monopolkapitalen, for bedre kår og utvidet demokrati.

Å kjempe for fred og nasjonal uavhengighet.

Å være med på å mobilisere arbeiderklassen og folket så vel i den daglige kamp som i kampen for sosialismen.

Å utvikle enhet i arbeiderklassen og samling i folket mot monopolkapitalen.

Å overbevise arbeiderklassen og folket om at det er nødvendig å avskaffe kapitalismen og innføre sosialismen.

Å føre en besluttsom kamp for å forsvare marxismen-leninismens prinsipper mot dogmatisme og revisjonisme.

Å øke marxismen-leninismens innflytelse i norsk arbeiderbevegelse og bidra til å gjøre den norske arbeiderbevegelse revolusjonær.

Norges Kommunistiske Parti

-et demokratisk Parti

Norges Kommunistiske Parti er en frivillig sammenslutning av mennesker med samme grunnsyn.

I sin organisatoriske oppbygging og praksis bygger det på den demokratiske sentralisme. Partistyrene velges av medlemmene. Alle medlemmer har like rettigheter og plikter, og de har full rett til å kritisere partiets og partistyrenes virksomhet. Når en beslutning er fattet i en sak, etter at den har vært diskutert, må alle partimedlemmer bøye seg for vedtaket som flertallet har fattet og arbeide for at dette vedtaket settes ut i livet. - Gjennom sin oppbygging og sin praksis skal Norges Kommunistiske Parti være et mønster på en demokratisk og handlekraftig organisasjon der medlemmenes bestemmelsesrett er sikret. På dette grunnlag skapes også partiets politiske enhet som er dets viktigste aktivum.

Partiet kjemper for å bevare de demokratiske rettighetene i samfunnet og for å utvide dem. Det ser arbeiderklassen som drivkraften i det demokratiske framsteget. Jo sterkere arbeiderbevegelsen er, desto sterkere er vernet om de demokratiske rettighetene og desto flere og større blir de demokratiske framsteg. Jo sterkere Norges Kommunistiske Parti er, desto sterkere er arbeiderbevegelsen.

Norges Kommunistiske Parti

- et selvstendig norsk Parti

Norges Kommunistiske Parti står på nasjonal grunn. Det utarbeider sin marxistisk-leninistiske politikk ut fra vilkårene i vårt eget land.

Partiet er ansvarlig overfor den norske arbeiderklasse og det norske folk som det er en del av. Samtidig er det en del av den kommunistiske verdensbevegelse hvor alle partier er likeberettigede og selvstendige.

I hele sitt virke går Norges Kommunistiske Parti ut fra det som tjener den norske arbeiderklasse og det norske folk. Det går inn for å løse de politiske og økonomiske spørsmål på en måte som er i samsvar med våre nasjonale særtrekk og forhold. Det mener at det norske folk selv må avgjøre hvilken samfunnsordning det vil ha.

Arbeiderklassen med den venstreorienterte arbeiderbevegelse i spissen er den fremste forsvarer av Norges nasjonale uavhengighet.

Norges Kommunistiske Parti har stått og står blant de fremste i denne kampen. Medlemmene av partiet sto i forreste rekke og ytte store ofre i den nasjonale kamp under den siste krig.

Norges Kommunistiske Parti er det eneste parti som i hele etterkrigstida konsekvent har kjempet for å forsvare landets suverenitet og folkets selvbestemmelsesrett uavkortet.

Norges Kommunistiske Parti

bygger på den sosialistiske

internasjonalisme

Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende-den internasjonale kapital, og et felles mål- å avskaffe det ene menneskes utbytning av det andre og bygge sosialismen - kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må forene sine krefter.

Vårt parti går imot det såkalte tredje standpunkt i arbeiderbevegelsen. Å innta en "mellomstilling" mellom den imperialistiske og sosialistiske leir, har ikke noe til felles med internasjonal arbeidersolidaritet. En stat kan være nøytral i sitt forhold til andre stater, men en politisk bevegelse kan ikke være nøytral i kampen mellom klasser og mellom økonomiske og politiske systemer.

Sosialistisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med sine utbyttede og undertrykte klassefeller i den kapitalistiske verden og kjemper sammen med dem mot kapitalismen.

Sosialistisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklasse uavkortet støtter frigjøringsbevegelsen i land som ennå er underlagt fremmede koloniherrer og støtter alle folk som kjemper for sin nasjonale frihet og uavhengighet.

Sosialistisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklasse stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de land hvor den har tatt makten og gjennomfører sosialismen. Vi støtter dem i deres kamp mot den imperialistiske reaksjon. De sosialistiske land er det sterkeste vern for freden i verden.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, med desto større framgang kan den norske arbeiderklassen føre sin kamp. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbånd mellom arbeiderne og arbeiderorganisasjonene. Det går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Å styrke den sosialistiske internasjonalisme betyr å handle i samsvar med Norges nasjonale interesser, med det norske folks interesser.