HØIRES HOVEDPROGRAM

HØIRES HOVEDPROGRAM

Vedtatt på Høires landsmøte 17-19 mars 1961

Konservativt utsyn

Vi lever i en tid med store nydannelser. Den moderne vitenskap og teknikk erobrer nye energikilder og åpner vei for økt automasjon av den produktive virksomhet. Større og friere markeder er under utvikling. I løpet av få årtier kan vi oppleve en fullstendig omlegging av vårt materielle livsgrunnlag. Der åpner seg perspektiver for en fremtid som gir rike løfter, men som også kan føre til alvorlige kriser for de folk som ikke står rede til å møte og mestre tidens krav.

Det nye tideverv reiser problemer som angår oss alle. Vårt økonomiske liv må tilpasses de nye forhold, og der stilles store krav til vår vitenskap, teknikk og til vårt næringsliv.

Men brytningene går enda dypere. Omleggingen av vårt materielle livsgrunnlag innebærer en fare for at friheten blir trengt tilbake av kravet til effektivitet, og hele vårt kristne, moralske og nasjonale livsgrunnlag kan bli utsatt for påkjenninger.

Skal vårt land mestre de oppgaver fremtiden stiller, må der føres en langsiktig, målbevisst politikk på grunnlag av et fast forankret livssyn.

En konservativ grunntanke er at aktiv fremskrittspolitikk må bygge på det som er sterkt og sunt i samfunnet. Folket vil stå best rustet til å møte et nytt tideverv når det har funnet en fast forankring i kristne og moralske grunnverdier, i sin nasjonale og kulturelle tradisjon og i frie, demokratiske institusjoner. I tider da de ytre livsforhold forandrer seg fra år til år, og krever elastiske tiltak på det praktiske plan, er det mer enn noensinne nødvendig å ha klart for seg de verdier som er urokkelige.

Det er personlig tiltak og arbeid som har skapt det siste århundres sterke materielle fremgang i vårt land. Eiendomsretten gir det enkelte menneske mulighet til å vinne trygghet og sikkerhet for seg og sine. I åpen konkurranse og frivillig samarbeid har dette inspirert til innsats fra den enkelte og til fremgang for samfunnet. Hvis vi skal vinne nye verdier ut av fremtiden, må vi utnytte disse krefter. Selveier- demokratiets tanke anviser her både midler og mål for vårt arbeid.

Linjen i vår politikk må være at vi gjør oss rede til å møte fremtidens problemer, og høste dens fordeler; mens vi tar vare på de kristne, kulturelle og nasjonale grunnverdier som er forutsetningen for vår åndelige vekst.

Høires hovedprogram er et program som sikter ut over stortingsperioden 1961/65. Programmets mål lar seg ikke realisere i løpet av en enkelt periode eller et par stortingsperioder, og rammen for Høires arbeid i de kommende fire år er derfor trukket opp i Høires Arbeidsprogram 1961/65.

Utenrikspolitikk og forsvar

Forholdet til andre nasjoner

Høire ser det som den viktigste oppgave å arbeide for at vårt folk kan leve i fred og forståelse med alle nasjoner. Det viktigste ledd i dette arbeid er å støtte alle forhandlinger som kan løse de internasjonale konfliktspørsmål, og få i stand en alminnelig nedrustning under betryggende kontroll.

De forente nasjoner gir det beste grunnlag vi har for dette arbeid, og nettopp derfor er det viktig at man ikke bare ser organisasjonens muligheter, men også dens aktuelle begrensning. FN kan idag bare unntakelsesvis gjøre mer enn å skape en opinion, og øve et moralsk press på stater som bryter paktens prinsipper. Dette er riktignok mektige våpen overfor verdens frie, opplyste demokratier, men de er helt utilstrekkelige overfor andre. Dette forhold må imidlertid aldri bringe oss til å slå av på kravene til mellomfolkelig moral. Norges innsats i organisasjonen må alltid være til støtte for rettferdighetens sak, og brudd på avtaler, traktater eller folkerettens grunnprinsipper må aldri få Norges støtte.

Norge må også ta aktivt del i FN's krigsforebyggende arbeid.

Utviklingslandene

Det er idag en rekke land som enten nylig er blitt selvstendige, eller står like foran å bli det. Nesten alle disse land er økonomisk underutviklet, og store deler av deres befolkning lever ofte på sultegrensen. Å hjelpe dem til å utvikle sine naturlige næringsmuligheter er et spørsmål om internasjonal moral, som også vårt land må føle seg dypt forpliktet av. Dessuten kan nød og håpløshet lett drive disse land i armene på kommunismen, hvis den frie verden svikter sitt ansvar.

Alle vestens nasjoner må derfor delta i utviklingen av disse land. Høire mener at Norge på dette felt må vise større aktivitet og yte mer enn hittil. Det økonomiske og kulturelle samkvem mellom utviklingslandene og vestens frie stater må utbygges slik at det på lang sikt blir til gjensidig styrke og vekst. Selve organiseringen og administrasjonen av arbeidet bør i hovedsaken skje gjennom internasjonalt samarbeid. Vi må også styrke kontakten med utviklingslandene ved å gi deres ungdom anledning til å studere ved norske læreanstalter.

EFTA og fellesmarkedet

Verdens økonomiske og politiske tyngdepunkt ligger ikke lenger i Vest-Europa, men Vest-Europa er fremdeles bærer av en politisk og kulturell tradisjon som verden ikke kan unnvære. Det er vår plikt å sørge for at denne tradisjon får en levende innflytelse på utviklingen. Skal vi kunne løse denne oppgave må imidlertid de vest-europeiske land samarbeide, og styrke først og fremst sin økonomiske stilling. Det handelspolitiske samarbeid må sees i denne sammenheng.

Norge står idag tilsluttet det europeiske frihandelsforbund (EFTA), hvis mål er å fjerne alle skranker for handelen mellom forbundets medlemmer. Derved er Norge blitt en del av et massemarked, med alle de økonomiske og politiske muligheter som dette åpner. En meget stor del av vår samhandel er imidlertid knyttet til den annen del av Europa, som nå er organisert i det europeiske fellesmarked (EEC), og det er derfor i vårt lands interesse at EFTA og EEC sluttes sammen. Så lenge de to grupper av land er adskilt, er Europa splittet, og det vil alltid foreligge en mulighet for handelskrig med påfølgende politiske uoverensstemmelser. Norge må derfor arbeide for å få opphevet skrankene også mellom EFTA og landene i EEC, selv om det skulle fordre et mer forpliktende, politisk samarbeid enn vi hittil har villet godkjenne.

Norge i NATO

Vårt forsvars oppgave er å sikre frihet og fred. Erfaring har vist at for et lite land kan sikkerhet bare oppnås ved forpliktende samarbeid mellom nasjoner som er knyttet sammen ved kulturfellesskap, felles interesser og felles syn på sentrale, internasjonale problemer. Vår forsvarspolitikk er derfor uløselig knyttet til forsvarssamarbeidet i Atlanterhavspaktens organisasjon (NATO), hvis mål er å hindre krig. Ved å opprettholde en forsvarsstyrke som er tilstrekkelig til å avskrekke en angriper, legges et grunnlag for fredelige løsninger gjennom forhandlinger.

En verdenskrig idag vil føre til uoverskuelige ødeleggelser. Dette forhold øker faren for at en aggressiv makt kan forsøke å nå sine mål gjennom lokale aksjoner mot svakt forsvarte områder. Tvil om vår evne til å forsvare vårt land kan skape en situasjon som fremkaller en slik aksjon og dermed utløser krig. Vi må derfor gjøre det helt klart at ethvert angrep vil bli møtt med væpnet motstand, og treffe de forholdsregler som er nødvendige for at vi sammen med våre allierte i NATO, kan sikre norsk territorium. Vårt forsvar må i første rekke tilpasses denne oppgave i fellesforsvaret.

Forsvarsvilje

Forsvarets store oppgave kan bare løses hvis folket slutter opp om det. Det må derfor være en ufravikelig plikt for den politiske og militære ledelse å verne om folkets forsvarsvilje. Penger, materiell og de utskrevne mannskapers tid må brukes på en økonomisk og effektiv måte. Opplysningsarbeidet, både overfor sivilbefolkningen og overfor de innkalte mannskaper, må vises stor oppmerksomhet, og de frivillige forsvarsorganisasjoner og det frivillige skyttervesen må gis økt støtte til sitt arbeid.

Forsvaret må styrkes

Gjennom vårt medlemsskap i NATO har vi fått betydelig hjelp til å bygge opp et forsvar, som tross visse mangler setter oss i stand til å yte motstand. Vår forsvarspolitiske innsats i årene fremover må ta sikte på å utbedre de mangler som ennå finnes, og derved sette oss i stand til å løse våre oppgaver i fellesforsvaret av Vesten, og forebygge aksjoner mot vårt land.

Utgangspunktet for vår forsvarspolitikk har vært, at det beredskap som ble nådd i 1957 skulle opprettholdes. Bevilgningene har imidlertid hittil ikke vært tilstrekkelige for dette. Høire vil ha et effektivt forsvar, og går inn for de økninger av bevilgningene som er nødvendige for å nå dette mål.

Støtte fra våre allierte

Det er i Norge enighet mellom de demokratiske partier om at allierte styrker ikke må stasjoneres på norsk jord i fred, hvis ikke den militær-politiske situasjon gjør dette nødvendig. Gjennom fellesfinansierte NATO-tiltak, og gjennom vår egen innsats er imidlertid forholdene lagt slik til rette, at støtte fra våre allierte i NATO på kort tid kan overføres til norsk territorium og utnyttes her. Et slikt syn på basespørsmålet må fortsatt danne grunnlaget for vår forsvarspolitikk.

Ved et angrep på Norge vil angrepsstyrkene være øvet og utstyrt slik at de kan nytte kjernefysiske våpen. I krig må våre styrker være slik utstyrt at de, uansett hvilke midler angriperne nytter, har rimelig håp om å løse sin oppgave. Spørsmålet om lagring av kjernefysiske sprengladninger på norsk territorium, må avgjøres av Storting og Regjering ut fra en helhetsvurdering av den militære og utenrikspolitiske situasjon.

Befalskorpset må utbygges

Befalskorpset er idag underbemannet. Dette reduserer beredskapsverdien av vår oppsetting i fred, og gjør det vanskelig å utnytte tjenestetiden effektivt. Det er derfor en viktig oppgave å styrke befalskorpset, og det første mål må være å fylle forsvarsgrenenes godkjente personellrammer. Tilgangen på kvalifisert befal må økes ved bedre økonomiske betingelser, spesielt under beordringer bort fra standkvarter og hjem. Videre bør det bygges flere familieboliger slik at befalet kan ta familiene med ved beordringer.

Heimevernet

Heimevernet har viktige oppgaver i forsvaret, og må utbygges videre. Det må få bedre bevæpning og utrustning, og mannskapsmangelen må avhjelpes både ved overføring av vernepliktige og ved arbeid for å skaffe flere frivillige.

Tjenestetiden

Vår ungdom i vernepliktig alder har rett og plikt til å få en militærutdannelse som setter den i stand til å løse de oppgaver den pålegges i forsvaret av landet. Tjenestetiden må avpasses etter dette, og ikke nedsettes hvis det kan gå ut over det beredskap som sikkerhetshensyn til enhver tid krever, eller de krav opplæringen stiller.

Sivilforsvaret

Et vel utbygget sivilforsvar vil kunne spare et stort antall menneskeliv, selv under et angrep med atomvåpen. Sivilforsvaret må derfor utbygges så det blir i stand til å løse sine oppgaver, og i første rekke må det få den nødvendige tildeling av personell. Videre må utbyggingen av tilfluktsrom forseres, og evakueringsplaner må stadig holdes ajour og være klar til gjennomføring.

Som et ledd i beskyttelsen av sivilbefolkningen, må man sette full kraft på den alminnelige opplysningsvirksomhet om de farer som truer sivilbefolkningen i krig, og hvordan den best kan beskytte seg mot disse.

Stat og samfunn

Frihet og rettssikkerhet

Den norske rettsstat er bygget på den grunnsetning at ingen offentlig myndighet skal kunne gripe inn i de enkelte menneskers personlige eller økonomiske forhold, uten at inngrepet har klar hjemmel i norsk lov gitt av folkets egne valgte representanter, innen rammen av de bestemmelser Grunnloven stiller opp til vern om borgernes frihet.

I de senere år er denne grunnsetning uthulet. Ved overdreven bruk av fullmaktslover er store deler av Stortingets lovgivende myndighet ført over til regjering og administrasjon. I mange tilfelle forsterkes dette ved at de samme offentlige kontorer både gir bestemmelser med lovs innhold, og til daglig tolker og bruker dem.

Samtidig med dette er det gjennomført en lovgivning som har økt statens makt overfor den enkelte. Det er særlig på det økonomiske område dette er skjedd, og de direkte skadevirkninger er kanskje særlig av økonomisk art. Men de forplanter seg også videre, og kan lett bli en trusel mot frihet og rettssikkerhet også på andre områder.

Friheten må få sterkere vern ved at Stortinget igjen selv utøver den fulle lovgivningsmakt, og ikke delegerer denne ved unødige fullmakter til administrasjonen. Rettssikkerheten må vernes ved at det fastsettes betryggende regler for administrasjonens saksbehandling og avgjørelser. Når en statlig eller kommunal instans griper inn overfor den enkelte, skal det kreves utvetydig lovhjemmel, og alle dokumenter i saken må være tilgjengelige for den inngrepet er rettet mot. Inngrepet må kunne kreves begrunnet, og det må være adgang til å få det prøvet ved en ankeinstans. Det må snarest opprettes et sivilombudsmannsembete, og ombudsmannen må få en slik kompetanse at han effektivt kan skjøtte sin oppgave.

Først når den enkeltes frihet er trygget, har samfunnet lagt forholdene tilrette for den livsutfoldelse som hele dets fremgang og trivsel hviler på.

Organisasjonene

Med bakgrunn i århundrelang teknisk, økonomisk og sosial utvikling, er det oppstått tallrike organisasjoner hvis oppgave er å ivareta enkeltpersoners eller gruppers interesser overfor andre grupper, og i forholdet til stat og kommuner.

Høire vil hevde alle gruppers fulle rett til å organisere seg for ivaretagelse av lovlige fellesinteresser. Gjennom sitt forslag til organisasjonslov vil Høire også sikre den enkelte frihet til å avgjøre om han vil være medlem eller ikke av en organisasjon.

Høire vil ikke godta at organisasjonenes makt og innflytelse misbrukes, slik at de blir en fare for andre personers eller gruppers frihet. På linje med dette vil Høire motarbeide ethvert forsøk på å sette de politiske partier under utilbørlig press for å påvirke partienes, og derigjennom indirekte de folkevalgte organers virksomhet.

Kommunene og staten

Kommunenes handlefrihet er blitt vesentlig innskrenket under sosialistisk styre, ved at staten har pålagt kommunene å bidra til finansieringen av en rekke oppgaver som naturlig er rene statsoppgaver. Derved har de bundne utgifter steget så meget, at mange kommuner ikke lenger tilfredsstillende kan skjøtte om sine naturlige arbeidsoppgaver. Høire vil arbeide for en rimelig funksjons-, inntekts- og utgiftsfordeling mellom stat, fylker og kommuner, og se til at finansieringen av statsoppgaver ikke belastes de kommunale budsjetter.

Statens kontroll av de kommunale låneopptak må ikke misbrukes til å nekte økonomisk forsvarlige lån, og til å forbeholde lånemarkedet for staten selv. En lang rekke kommunale utbyggingsoppgaver vil komme senere generasjoner til gode. Det er naturlig at slike finansieres ved lån, slik at de som i fremtiden skal nyte godt av tiltakene, også blir med på å betale dem. Dette betyr særlig meget for byenes omegnskommuner, hvor et sterkt stigende folketall har skapt et voldsomt press på kommunene for å utbygge elektrisitetsforsyning, vannforsyning, skolevesen, veier o.s.v., og disse stort sett meget kredittverdige kommuner må få anledning til låneopptak i større grad enn hittil.

Mange kommuner vil på grunn av naturgitte forhold ha en svak økonomisk stilling, som ofte tvinger dem til å benytte de høyeste skatteprosenter og de laveste skattefrie fradrag. Høire vil gjøre det mulig for disse kommuner å holde en rimeligere beskatning gjennom større tilskudd fra skattefordelingsfondet. Dette fond må imidlertid ikke finansieres slik, at enkelte kommuner på grunn av sin næringsstruktur kommer til å bidra uforholdsmessig meget. Kommunene må få beholde en større del av den kommunale tilleggsskatt på høyere inntekter, og tilleggsskatten på skipsfarten må fordeles på samme måte som den øvrige kommunale tilleggsskatt. Det skattefordelingsfondet taper på denne måte, bør staten kompensere ved direkte bevilgninger. Skatteutjevningsmidlene må fordeles etter slike regler, at kommunenes interesse av å klare seg selv ikke svekkes.

Det må føres skarp kontroll med at lovforbudet mot kommunale bevilgninger til politiske formål håndheves konsekvent. Om nødvendig vil Høire fremme forslag om ny lov, med sikte på å gjøre bestemmelsene klare og utvetydige.

Utviklingen har ført til at mange kommuner ikke lenger danner naturlige geografiske enheter. Sammenslåing av kommuner, og endringer i kommunenes grenser kan derfor være berettiget. Også videre utbygging av det interkommunale samarbeid vil kunne skape hensiktsmessige løsninger, og Høire vil fortsatt arbeide for en egen lov som legger forholdene tilrette for interkommunalt samarbeid.

Vår kirke

Det kristne livssyn og den kristne tro er grunnlaget for vår kultur. Den tid vi lever i er både en stimulerende utfordring til og en påkjenning på kristendommen, kulturen og de moralske normer. Vår politikk overfor kirken må derfor bevisst ta sikte på å gi den bedre muligheter til å møte de nye problemer og utnytte de nye muligheter til å samle folket om kristendommen og de religiøse verdier.

Statskirken må bevares og gis større selvstyre i åndelige spørsmål. Andre kirkesamfunn og kristelige organisasjoner må fortsatt beholde sin fulle selvstendighet.

De store menigheter må deles, så vi kan få en tilstrekkelig kirkelig betjening. I denne sammenheng må det også arbeides for at prestene får nødvendig hjelp til sine administrative oppgaver, slik at de kan få kraft og tid til sin egentlige gjerning. Kirkens familierådgivning og sosiale tiltak må få all nødvendig støtte.

Det kristne grunnlag for vår skole må styrkes, og ungdommens karakterdannelse må foregå under inntrykk fra en levende kristendomsundervisning. Konfirmasjonsforberedelsene må vurderes i sammenheng med undervisningsplanene for den 9-årige skole. I pakt med sitt grunnsyn vil Høire arbeide for å skape den best mulige kontakt mellom kirke, hjem og skole, og mellom kirken og ungdoms- og idrettsorganisasjonene.

Skole og undervisning

Skolen og samfunnet

Et godt utbygget skolevesen er den beste garanti for et demokratisk samfunns fremtid. Gjennom den almendannende skole skal det legges et fast fundament for de kommende generasjoners åndelige og kulturelle utvikling. Samtidig skal ungdommen få et grunnlag for sin praktiske arbeidsinnsats og et kunnskapsfond som er stort nok til at de kan ta del i utviklingen av vårt land, føle ansvar for samfunnet og respekt for mennesket.

På et tidspunkt da utviklingen stiller nye krav til utdannelse, er det mange forsømmelser som må tas igjen. De store barnekull sprengte folkeskolen, nå sprenger de yrkesskolen, realskolen og gymnasiet. På alle disse undervisningstrinn er det satt inn et stort antall lærere som ikke er utdannet for oppgaven. Om et par år vil krisen nå de høyere fagskoler, universitetene og høyskolene.

Her er det ikke bare ungdomskullenes størrelse som virker inn. Like meget betyr de krav tiden stiller om et stadig høyere utdannelsesnivå. Derfor er det bydende nødvendig at hele undervisningsvesenet blir utbygget. Det er en av hovedforutsetningene for at vårt land skal bli med i den moderne utvikling. I denne situasjon har vi fått en ny skolelov, som ikke bare gir kommunene adgang til å utvide den obligatoriske skoletid fra 7 til 9 år, men som også for de fleste kommuners vedkommende forutsetter en alminnelig heving av den skolemessige standard. Disse forpliktende målsettinger må realiseres ved at der føres opp på statsbudsjettet bevilgninger til skolebygg som virkelig monner, og ved nødvendige tiltak for å styrke universitetenes, høyskolenes og lærerskolenes utdannelseskapasitet. Reformen må gjennomføres særlig der skolene nå er svakest utbygget.

Den 9-årige skole

Den nye folkeskolelov er en rammelov som sier lite om den konkrete utforming av den 9-årige skole. Det gjenstår å gi skolen et innhold som er i samsvar med de krav dagen og fremtiden stiller. Høire mener at skolens innhold må fastlegges ved en forsøksvirksomhet på bredest mulig grunnlag, under objektiv, faglig kontroll. Resultatene av forsøksvirksomheten må bli underkastet en fordomsfri, offentlig diskusjon. Særlig viktig er det at lærerne og foreldrene orienteres og tas med på råd.

Det er ennå et åpent spørsmål hvor skillet mellom barneskolen og ungdomsskolen skal gå. Høire har tidligere tatt standpunkt for en deling etter sjette skoleår, og tror fortsatt at dette vil være den heldigste løsning i de fleste tilfelle. Dette er i første rekke ikke noe politisk spørsmål, og intet må derfor låses fast ved prinsipp-vedtak, før forsøksvirksomheten har avklaret problemene. Under enhver omstendighet bør man imidlertid ta sikte på å skape en ungdomsskole som kan bli en selvstendig skole-enhet i forhold til barneskolen, og danne grunnlag for folkehøyskoler, gymnasier, yrkes- og fagskoler. Man bør også beholde et frivillig 10. skoleår med det innhold og den kompetanse som forsøksvirksomheten og de praktiske erfaringer tilsier.

I ungdomsskolen må det differensieres etter elevenes anlegg, evner og yrkesinteresser, men elevene og foreldrene må ha full frihet ved valg av linje.

Hjelpeskoleundervisningen for barn med fysiske og psykiske handicaps må utbygges.

Målet for vår skolepolitikk må være lik adgang for hver enkelt til opplæring etter evner, anlegg og interesser, uten hensyn til bosted eller økonomiske kår.

Gymnasiene

Den nye skolelov får indirekte virkninger for gymnasiene, og har bl. a. foranlediget forslaget om de såkalte samlegymnasier. Med dette forstår man i alminnelighet gymnasier som legges adskilt fra den gymnasforberedende skole, og som skal samle de fleste gymnasieelever i et større distrikt. Etter Høires mening vil denne ordning i de fleste tilfelle være uheldig. For det første forutsetter den at en rekke nåværende gymnasier nedlegges. Dette vil skape helt unødige ulemper for den ungdom som sogner til dem, og det vil også svekke kontakten mellom skole og hjem i en lang rekke nye tilfelle. På mange steder vil dessuten en nedleggelse av gymnasiet bety et kulturelt tilbakeskritt.

De viktigste innvendinger ligger likevel på det rent skolemessige plan. Samlegymnasiene vil bli større skoler hvor det skal være mulig å drive en vidtgående spesialisering med hensyn til lærerkrefter og klasserom. Men pedagogisk erfaring viser at man ofte kan skape et mer verdifullt skolemiljø ved de mindre skoler. Det gode skolemiljø har stor betydning såvel for elevenes personlighetsutvikling som for undervisningsresultatet, og bør ikke kastes vrak på av hensyn til en effektiv utnyttelse av spesialrom.

Endelig vil ordningen med samlegymnasier lett rive over forbindelseslinjen til de gymnasforberedende skoler, og man må regne med at dette vil svekke de forberedende skoler kvalitativt, ved å bryte opp deres naturlige miljø og minske deres muligheter til å skaffe seg universitetsutdannede lærekrefter.

Høire vil søke å opprettholde en nær forbindelse mellom gymnasiet og ungdomsskolen, og gjøre den levende og fast. Istedenfor en stivbent ordning med samlegymnasier som eneste løsning, vil Høire arbeide for at det skal kunne reises flere middelsstore gymnasier i distrikter hvor denne skoleart er svakest utbygget. Høire vil motsette seg at slike gymnasier nedlegges i forbindelse med opprettelse av samlegymnasier.

Forøvrig må gymnasiene bevare sin almendannende karakter, og det bør vises forsiktighet med opprettelse av nye linjer som kan føre til at kunnskapskravet i sentrale fag senkes.

Statsstøtte til frie skoler

Det må være en selvfølgelig rett for foreldrene å kunne velge fritt med hensyn til barnas utdannelse. De private skoler kan dessuten avlaste de offentlige skoler, og bidra til skolens allsidighet og utvikling. Private skoler må derfor få ordinær statsstøtte når de tilfredsstiller kravene til undervisningsplan og skolemessige forhold.

Lærebøkene

Høire vil arbeide for at elever og foreldre skal få den størst mulige sikkerhet for at lærebøkene gir objektiv oriertering og blir av høy kvalitet. Det må ikke opprettes statsforlag for lærebøker, slik at utgivelsen blir et offentlig monopol. Behovet for ny-norske lærebøker må om nødvendig dekkes ved at det gis offentlig støtte til utgivelsen.

Skjemaundersøkelser og testing

Intelligensprøver og andre undersøkelser kan være nyttige hjelpemidler når de anvendes med skjønnsomhet og av fagfolk. Men intelligensmålinger må ikke brukes til forhåndsbedømmelser som kan berøve elevene fremtidige muligheter, eller hindre at deres ytelser til enhver tid blir fordomsfritt bedømt. Undersøkelser av enhver art utenom de rent rutinemessige, herunder også bruk av spørreskjemaer, bør bare skje i samråd med foreldrene.

Tekniske skoler, yrkes- og fagskoler

Gode yrkesskoler vil kunne bidra vesentlig til å skaffe landet en rikere tilgang på kvalifisert arbeidskraft, og styrke yrkesbevisstheten hos den enkelte. Det er behov for en fordobling av antall yrkesskoleplasser, og en tilsvarende økning i antallet yrkesskolelærere. Høire vil utbygge denne skoleart videre. Det må åpnes adgang for elevene til på frivillig basis å få undervisning også i almendannende fag.

Allerede idag er det mangel på tekniske fagfolk i vårt næringsliv, og det er helt klart at behovet vil vokse ytterligere i takt med teknikkens utvikling. Våre tekniske skoler må derfor utbygges så raskt som mulig, og ungdommen må oppmuntres til å søke slik utdannelse. Den tekniske utdannelse må høynes ved at skolene gjøres 3-årige, og Høire vil fortsatt arbeide for å skape et eget utdannelsesråd for de tekniske skoler. Industrien og næringslivets organisasjoner må trekkes inn i arbeidet med å finne en ordning som i enda sterkere grad gjør det økonomisk mulig for de ansatte å øke sine kvalifikasjoner.

Det må arbeides for en rasjonell sjømannsutdannelse, og en utbygging av stuertskolene, maskinist- og navigasjonsskolene. Et kortvarig, forberedende kursus må bli obligatorisk for førstereisgutter. Alle disse skoletyper trenger spesialutdannede lærerkrefter, og et kostbart teknisk utstyr. Videre rekrutteres elevene fra store distrikter, og ofte fra hele landet. Det eneste rasjonelle blir derfor å satse på de større skoleenheter, og dette gjør det urimelig å belaste de enkelte skolekommuner så sterkt med utgifter til anlegg og drift, som tilfellet er idag. Disse skoler må få tilbake sine egne styrer.

Universiteter og høyskoler

Manglende bevilgninger har vanskeliggjort tilpasningen av vårt høyere undervisningsvesen til det økte behov. Høire vil arbeide for å øke våre universiteters og høyskolers kapasitet, med sikte på å åpne alle studier som nå er lukket. Vi må snarest mulig komme dit, at bare den ungdom som selv ønsker det drar utenlands for å få sin akademiske grunnutdannelse. Vi må videre også få kapasitet til å motta studerende ungdom fra utviklingslandene.

Når det gjelder spesialisert topputdannelse, kan det imidlertid ofte være naturlig at den foregår i utlandet. Slik kontakt med et fremmed forskningsmiljø kan ha mange fordeler, og man må derfor også ta sikte på at Norge for enkelte spesialiteters vedkommende skal bli i stand til å ta imot studenter fra andre land.

Skattefrihet for utgifter til utdannelse

Spesielt i tynt befolkede strøk er det mange som av økonomiske grunner ikke har anledning til å søke videreutdannelse. Høire vil gå aktivt inn for en bred stipendieordning som i første rekke må ta sikte på å fjerne slike hindringer for rekrutteringen til gymnasier, lærerskoler, yrkes- og fagskoler.

Det må bli adgang til å trekke fra utgifter til lengre utdannelse ved beregning av den skattbare inntekt.

Inntil de lukkede studier igjen er åpnet, må staten påta seg noen av de meromkostninger som studier utenlands fører med seg. I første omgang bør staten dekke de studie- og eksamensavgifter som ikke ville ha påløpet ved studier her i landet. Dessuten må det overveies å gi utenlandsstudentene samme reisemoderasjoner som studentene ved de norske læreanstalter har.

Forskning

Økonomiske fremskritt i vår tid beror i stigende grad på forskningen. Vårt land er også med i denne utvikling, men den må føres videre med større kraft og målbevissthet. Staten må imidlertid ikke gjennom sin bevilgningspolitikk ensidig begunstige visse grener av vitenskaper på bekostning av andre. Samspillet mellom de forskjellige typer av vitenskap er en forutsetning for et rikt kulturliv. Forskerne må få slike lønns- og arbeidsforhold at de ikke unødig søker til andre land, men tar opp arbeidet med vårt eget lands muligheter. Dette forutsetter ikke bare utbygging av de vitenskapelige institusjoner som foreligger, og utviklingen av nye, men også at det private næringsliv oppfordres til å gi forskningen gode vilkår.

Adgangen til å gi skattefrie gaver til forskningsarbeider og andre kulturelle og sosiale formål, må utvides.

Kulturoppgavene

Kulturlivet

Levende kultur er skapt av enkeltmennesker, og kan bare tilegnes av dem som selv vil og kan arbeide for det. Sann kulturpolitikk er derfor å legge forholdene slik tilrette at de mest mulig stimulerer den skapende innsats, ved å gi kunsten gode arbeidsforhold, og ved å respektere alt som har preget vårt folks livsform: kristendommen, friheten, historiske tradisjoner, fortidens og samtidens åndsliv og åndsverker, sprog, lover, institusjoner og omgangsformer.

Samtidig må det sørges for at alle kan få del i landets kulturliv, uten hensyn til den enkeltes økonomiske vilkår. Bevilgningene til det frivillige folkeopplysningsarbeid og til våre kulturinstitusjoner må få en slik størrelse at disse blir en støtte for det kulturelle liv, og fyller sin oppgave med å bringe etterutdannelse og kulturverdier ut til hele folket. Dette gjelder såvel de sentrale riksinstitusjoner, som de mange små rundt om i bygd og by. Våre offentlige biblioteker må settes i stand til bedre å formidle kontakten med kulturlivet i andre land. Man må også aktivt tilgodese samisk kultur og sprog.

Våre historiske og kulturelle minnesmerker (gravhauger, kirkebygninger, gamle gårder og byhus) må tas bedre vare på. Norge har mindre igjen av slike enn de fleste andre kulturland, og det som ennå finnes må beskyttes mot ødeleggelser.

Presse, radio og fjernsyn

En fri presse er uunnværlig i et fritt samfunn. Vår pressefrihet og avisenes uavhengighet må derfor sikres, og staten må vise streng objektivitet ved meddelelse av opplysninger, og ved plasering av offentlige annonser og kunngjøringer.

Styre og programråd for Norsk Rikskringkasting og Norsk Fjernsyn må ikke bli politisk ensidig sammensatt. Spørsmålet om å opprette eget styre og programråd for Norsk Fjernsyn, samt om innføring av dobbeltprogram i Norsk Rikskringkasting må utredes.

Sprogsaken

Politiske organer har ingen naturlig kompetanse i spørsmål som gjelder den sproglige utvikling. Statlige overgrep kan aldri føre til et levende, felles skriftsprog, og riksmål og nynorsk må derfor få utvikle seg fritt og naturlig side om side. Norsk Språknemnd må derfor avløses av et offisielt anerkjent, men uavhengig sprogakademi med medlemmer valgt av de kulturelle organisasjoner og institusjoner. Foreldrenes rett til å bestemme opplæringssproget for sine barn må respekteres, og skolelovens regler om sprogavstemninger må derfor endres overensstemmende med Høires forslag under behandlingen av skoleloven i 1959.

Naturvern

Det er idag et stort behov for naturparker og fredede områder. Det er vår plikt som kulturnasjon å hegne om våre naturskjønne områder og bevare dem som fristeder. Vitenskapelige hensyn tilsier også et vern om de få uberørte trakter i vårt land. Alle aktuelle fredningsprosjekter må nå snarest bli tatt opp til vurdering og avgjørelse, og større områder med utsnitt av typisk norsk natur, plante- og dyreliv sikres mot ødeleggelser. Det må imidlertid være en forutsetning at man ved fredning viser forståelse og smidighet, slik at ulempene for det lokale næringsliv blir minst mulig. Totalfredning bør bare komme på tale i helt spesielle tilfelle. Det må også ytes erstatning hvis slike tiltak skader lokale næringsinteresser. Bestemmelser om fredning må påses overholdt.

De turistmessige interesser må tas i betraktning ved vurderingen av vassdragsreguleringer, og det må arbeides effektivt for å verne naturen mot unødig skjemmende anlegg, dårlig bebyggelse og lignende. Forurensningen av elver og fjorder må motarbeides.

Idrett

Gjennom idretten kan barn og ungdom skaffes sunn, god og karakterbyggende fritidsbeskjeftigelse. Det må derfor legges stor vekt på å stimulere til en bred idrettsdeltakelse. Alle skoler av noen størrelse må skaffes gymnastikksaler, og idrettsanlegg må så langt det er mulig, anlegges i tilknytning til ungdomsskolene. På sentrale steder bør det også arbeides for å skaffe svømmehaller. Bevilgningene til disse formål må økes, og anleggene må stå til disposisjon for almenheten, når skolene ikke selv benytter dem. Staten bør betale en større del av utgiftene ved nye friluftsarealer for almenheten.

Det må bli fortgang i arbeidet med å reise en idrettshøyskole som kan utdanne flere lærere til kroppsøvingsfagene i skolen og skaffe flere instruktører til idrettsarbeidet i distriktene.

Våre idrettsorganisasjoner må beholde sitt fulle selvstyre i alle idrettslige spørsmål. Norges Idrettsforbund og dets organer må gis større innflytelse på fordelingen av tippemidler og statstilskudd. Man må ta sikte på å skaffe idrettsorganisasjonene et bedre økonomisk grunnlag også for deres administrasjons- og organisasjonsarbeid.

Hjem og bolig

Gode hjem

Sant fremskritt må ha forankring i menneskenes sinn, en forankring som skapes i de første leveår gjennom formidlingen av religion, kultur og moralske normer innen rammen av hjemmet og familien. Den oppgave som hviler på hjemmet kan aldri fullgodt løses av andre. Man må derfor vokte seg for å gjennomføre sosiale tiltak på en måte som kan skape forestillinger om at samfunnet overtar hjemmets ansvar.

Staten må isteden støtte opp om hjemmene i deres ansvarsfulle gjerning, og legge forholdene tilrette for at familienes økonomi kan få den størst mulige bærekraft. Skolen må søke det videst mulige samarbeid med foreldrene, og verne om hjemmet i barnas bevissthet. Husstellskolene og de kvinnelige husflidsskoler må utbygges overensstemmende med det store behov, og det må utdannes tilstrekkelig lærerkrefter for dem.

Boligpolitikkens prinsipper og målsetting

En av hovedbetingelsene for de gode hjem og det lykkelige familieliv som er grunnlaget for en sunn nasjon, er gode boliger.

Men det er stadig et stort behov for flere boliger, og man kan med sikkerhet forutse at behovet vil fortsette å stige. Den stadig lavere ekteskapsalder og de store barnekull fra årene omkring 1946, vil opprettholde presset på boligmarkedet utover i 1960-årene. I samme retning virker det skifte i bosettingen som foregår både fra by og land til byenes omegnskommuner og andre tettbebyggelser.

Ved siden av flere boliger, må man også ta sikte på å skaffe et variert utvalg av boliger. Boligbehovene er like individuelle som andre menneskelige behov, og stigende levestandard må også få lov til å slå ut i et mer variert boligmarked.

Målet for boligpolitikken må være at enhver ved leie eller kjøp selv kan skaffe en tilfredsstillende bolig for seg selv og sine. Boligpolitikken henger derfor mye sammen med den økonomiske politikk og utviklingen i sin alminnelighet, ved siden av at den også byr på spesielle problemer.

Boligsparing

Et av de grunnleggende problemer i boligbyggingen, er finansieringsspørsmålet. På lang sikt kan dette bare overkommes ved større sparing, og den økonomiske politikk må derfor legge forholdene tilrette for dette. Videre må det gis spesiell oppmuntring i form av en slik spareordning som Høire tidligere har foreslått.) En mer sparevennlig politikk vil kunne skape en større forhåndssparing til bolig, og gi et større og mer variert boligmarked i de kommende år. Den vil også utbygge selveier-demokratiet ved å gjøre det mulig for langt flere mennesker å eie sitt eget hus. Høire vil derfor arbeide videre etter disse linjer.

Mer variert boligbygging, mer rettferdige støtteordninger

Den offentlige boligfinansiering må etter hvert omlegges, slik at den tar mer hensyn til hele den økonomiske utvikling i samfunnet. Manglende bevegelighet har ført til det meningsløse forhold, at velstående mennesker kan sitte med statsstøtte til sin husleie, mens folk med små inntekter er husløse.

1) For en nærmere omtale av denne spareordning, se posten "Eiendom for alle", s. 28.

Høire vil at boligstøtten bedre skal avpasses etter søkerens økonomi. For å unngå urimeligheter overfor folk som har spart, må også lånsøkere med inntekt og formue over de fastsatte grenser kunne få stønadslån, men lånesummen må da reduseres forholdsmessig. Det må innføres regler om at låntakere som øker sin inntekt utover en viss grense må betale tilleggsavdrag, avpasset etter stigningen i låntakerens inntekt og formue. Hvor kontraktene gir adgang til å kreve det, må disse regler også gjøres gjeldende for tidligere gitte lån. I alle tilfelle må man premiere en raskere nedbetaling enn forutsatt i den opprinnelige låneavtale.

Slike justeringer i boligbankenes utlånspraksis vil føre til at det kan reises flere hus for færre offentlige midler. Videre vil omløpshastigheten på boligbankenes utlån øke, slik at det kan skaffes midler til flere nye lån til husløse.

Like viktig er imidlertid at man ved en slik omlegning vil kunne oppheve alle spesielle restriksjoner på boliger som bygges med offentlig støtte. Sammen med en oppmykning av boligbankenes utlånsregler vil dette føre til en mer variert boligbygging, og gi stadig flere anledning til å bygge egne hus.

Flere og billigere tomter

Det er idag meget vanskelig å skaffe egnede boligtomter, og prisene er gjennomgående svært høye. Dette skyldes bl. a. beskatningen, og Høire går derfor inn for forandringer på dette punkt.

Gevinst ved frivillig salg av tomter beskattes idag etter andre, og for eierne mindre gunstige regler enn ved ekspropriasjon. Dette fører til at mange tomteeiere i steden for å selge frivillig, venter på at eiendommen skal bli ekspropriert. Følgen er sen og uhensiktsmessig omsetning av tomter. Høire vil rette på dette forhold ved å beskatte gevinst ved frivillig salg av tomter etter samme regler som man beskatter gevinst ved ekspropriasjon.

Sanering av gammel bebyggelse er en stor samfunnsmessig oppgave. Den må søkes løst såvel av hensyn til byplanlegning og alminnelig boligfornyelse, som av hensyn til fremføring av trafikkårer. Høire mener at det er nødvendig å få fart i dette viktige arbeid, og vil derfor gå inn for at det blir utarbeidet lovregler som trekker opp retningslinjer for et samarbeid mellom stat, kommuner, grunneiere og andre interesserte parter.

Billigere bygging

Endelig må man søke å gjennomføre billigere bygging. Man må støtte forskning og rasjonalisering, og arbeidet med å modernisere byggeforskriftene må føres videre med full kraft, slik at man kan nyttiggjøre seg nye material- og arbeidsbesparende byggemetoder.

Sosiale oppgaver

Sosialpolitikkens prinsipper og målsetting

Sosialpolitikkens hovedoppgaver er å sørge for at enhver som på grunn av sykdom, uførhet eller skade, arbeidsløshet, høy alder eller andre årsaker blir hindret i å trygge sine kår ved egen innsats, har et rimelig og forsvarlig underhold, og dessuten får nødvendig pleie, medisinsk behandling eller hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet. Videre omfatter sosialpolitikken en rekke tiltak med sikte på å fremme folkets helse og trivsel. Vi må være villig til å betale hva det koster å sikre alle en menneskeverdig tilværelse, og skape et samfunn hvor den sosiale sikkerhet og den enkeltes ansvar for seg og sine ikke er noen motsetning, men to sider av samme sak.

Sosialpolitikken er i mange henseender en ren fordelingsoppgave, og må derfor vurderes i nær sammenheng med næringspolitikken, lønnspolitikken og skattepolitikken. Samtidig som man bevarer og utnytter den enkeltes vilje og evne til fri, selvstendig utfoldelse av anlegg, initiativ og interesser, må man så langt det er mulig fjerne slike skjevheter og misforhold som kan oppstå i et moderne samfunn. Dette krever både en justering av skattepolitikken, og en effektiv bruk av de familievennlige tiltak som barnetrygd, forsørgertrygd for barn, og tillegg etter forsørgelsesbyrde når det gjelder syketrygdens, arbeidsløshetstrygdens og pensjonstrygdenes ytelser.

Fra alderstrygd til folkepensjon

Alderstrygden og uføretrygden må bygges ut til en fullverdig, norsk folkepensjon. På den måte kan man få et rettferdig pensjonssystem som på beste måte sikrer også dem som har lav inntekt. Høire vil derfor sette pensjonene sterkt opp, og går inn for at de allerede i den kommende stortingsperiode heves til kr. 4 000 for enslige og kr. 6 000 for ektepar. Deretter vil Høire arbeide for ytterligere utbygging av folkepensjonen slik at den blir 60% av en normal arbeidsinntekt i samfunnet. Høire anser en slik utbygging av de alminnelige pensjonstrygder som den beste vei til en bred folkepensjonering.

Å sikre seg et tillegg til alderstrygden i form av pensjon utover dette, må fortsatt være en frivillig sak, og skje uten løpende tilskudd fra staten. Men Høire mener at også slik pensjonssparing er gavnlig for den enkelte og for samfunnet, og man må derfor komme frem til en ordning som trygger verdien av tilleggspensjoner innenfor bestemte grenser, slik at de ikke blir uthulet av en eventuell fortsatt prisstigning.

Trygdenes finansiering og administrasjon

Høire er enig i at finansieringen av de sosiale trygder ordnes gjennom premier fra arbeidsgivere og arbeidstakere, med tilskudd fra stat og kommuner og ikke ensidig gjennom beskatningen.

Høire ser det som en viktig oppgave å forenkle reglene for beregning av ytelser og premier i de sosiale trygder.

Den lokale administrasjon av trygdene må forsterkes. Desentralisering på dette felt vil være i pakt med norske tradisjoner om lokalt og effektivt selvstyre i offentlige saker. Spesielt er det av betydning at desentraliseringslinjen følges under gjennomføringen av den alminnelige uføretrygd, og utbyggingen av attføringstiltak for dem som på grunn av uførhet trenger hjelp til å komme inn i arbeidslivet igjen.

Utbygging av de sosiale institusjoner

Til tross for at det skulle være den første sosiale oppgave å sørge for pleie og behandling av dem som overhodet ikke har muligheter til å klare seg selv, har staten sørgelig forsømt arbeidet for de sinnsyke og åndssvake i årene etter krigen. At samfunnet ikke på en forsvarlig måte er i stand til å ta hånd om disse, er en voldsom psykisk og økonomisk belastning for de personer og familier som ulykken har rammet.

Det samme gjelder alle de tilfelle hvor plassmangel vanskeliggjør underbringelse på sykehus og sykestuer, rekonvalesenthjem, etterbehandlingshjem eller pleiehjem.

Vi har idag en rekke institusjoner som ikke er utbygget til full kapasitet. Av hensyn til det store plassbehov som er tilstede, må staten i de nærmeste år gjøre en særskilt innsats, slik at utbyggingen kan fullføres. Høire forplikter seg til å arbeide for behovsdekning i løpet av en 10-års periode.

En vesentlig årsak til plassmangelen ligger forøvrig i det forhold, at kommunene og de religiøse og humanitære organisasjoner som med store ofre har reist og nå driver disse institusjoner, har vært utsatt for et prispolitisk diktat. Trygdekassenes refusjoner pr. pasient er satt så lavt at man ikke får dekning for utgiftene, og langt mindre noe til videre utbygging.

Høire vil legge et sunt økonomisk grunnlag for driften av de medisinske og psykiatriske anstalter, og er villig til å foreslå de forhøyelser av trygdepremiene og/eller de økte statstilskudd som måtte bli nødvendige som følge av dette.

Det må dessuten snarest skaffes behandlingssteder og ambulant virksomhet for tilfelle av multiple sclerose og kronisk leddrevmatisme, behandlingshjem for cerebral parese, og hjem og skoler for vanføre.

Det er idag mangel på personell i store deler av helsetjenesten. Høire vil arbeide for å skaffe økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft ved å bedre lønns- og pensjonsforholdene, og ved tiltak som gjør det lettere for gifte kvinner å fortsette i stillinger innen de sosiale institusjoner.

Hjelp i hjemmene

Helsesøstertjenesten, hjemmesykepleien ved menighetssøstre og gjennom private foreninger, husmorvikarvirksomheten og hjemmehjelpen for de eldre er også kommet i en vanskelig stilling fordi trygdekassene ikke yter tilstrekkelige refusjoner. På dette område må det gjøres en betydelig innsats, og alt kommunalt og privat initiativ må få effektiv støtte og hjelp fra henholdsvis stat og kommuner. Dermed vil virksomheten på dette felt øke betraktelig, og mange gamle eller uføre vil fortsatt kunne bo i sine hjem, til glede for seg selv og til avlastning for de sosiale institusjoner.

Barnevern og ungdomsproblemer

Antallet av lovbrudd begått av unge mennesker, er et alvorlig problem. Denne utvikling må først og fremst forebygges av hjemmene. Barnevernet må styrkes slik at man så hurtig som mulig kan hjelpe forsømte barn og barn med tilpasningsvanskeligheter, og gi dem en god start i livet. Skolenes autoritet må styrkes, og det må arbeides for å bedre de disiplinære forhold. Staten må videre medvirke til å skaffe de unge sunn utløsning for deres aktivitetstrang, ved å legge forholdene bedre til rette for ungdoms- og idrettsorganisasjonenes virksomhet.

Det må bygges flere observasjonshjem og behandlingshjem for barn og ungdom med tilpasningsvanskeligheter, slik at man kan gi mer nyansert behandling, og skape større muligheter for de ungdommer som viser vilje til å ta en ny start.

Arbeid for økt edruelighet

Alkoholmisbruket er fremdeles et av våre største sosiale problemer, og det er av vesentlig betydning at der skapes en bevisst opinion i vårt folk mot slikt misbruk. På en rekke områder kan det være praktisk å forene opplysningsarbeidet med forskjellige innskrenkninger, men spørsmålet er ikke så enkelt at det kan løses bare ved forbud og tvangsbestemmelser. Opplysningsarbeidet om de skadelige følger av alkoholmisbruket må derfor fortsettes med full kraft, særlig blant ungdommen. Det må reises flere tidsmessige kursteder for alkoholikere og narkomane, og det må ytes støtte til private organisasjoner som driver slike. Høire vil støtte alle positive tiltak som kan fremme edrueligheten.

Det må legges stor vekt på ettervernet for alkoholikere og narkomane, og under hensyn til at individuell behandling her er av den aller største viktighet, vil Høire oppmuntre og støtte de forskjellige private organisasjoner og institusjoner som gjør sin innsats på dette felt.

Økonomi, Handel, Håndverk og Industri

Over hele den vestlige verden skjer det en teknisk og økonomisk utvikling som forlengst har sprengt sosialismens ideer og plan-økonomiens reguleringer, og som vil gi oss muligheter for en sterk materiell fremgang. Utgangspunktet er her at maskinene stadig overtar nye arbeidsoppgaver, samtidig som deres produksjonskapasitet mangedobles. De økonomiske problemkomplekser vi idag står overfor, konsentrerer seg omkring denne vekst i produksjonen.

Vi får hele energi-problemet: maskinene må ha store mengder drivstoff olje, vannkraft, atomkraft. Vi får utdannelses-problemet: både for å skape maskinene, for å styre dem, og for å kunne orientere seg i en verden i rivende vekst trenges det stadig mer almendannelse og spesialutdannelse hos hver enkelt. Vi får kommunikasjons- problemet: energi, råvarer, ferdigprodukter og ikke minst mennesker må bringes frem og tilbake til maskinene. Vi får markeds-problemet: masseproduksjonen krever et massemarked. Vi far salgs-problemet: den stadig økende produksjon må avsettes i skarp, internasjonal konkurranse. Og endelig får vi omstillingsproblemene som følge av den høyere levestandard. Forbruksmønstrene forandrer seg, og presser frem en omstilling både i samfunnsliv og næringsliv.

Lykkes det å følge med i denne utvikling vil vi oppleve en sterkt stigende produksjon, som vil føre til større inntekter for hver enkelt, og til en stigende nasjonalinntekt som gjør det mulig for stat og kommuner å løse de store oppgaver de står foran.

Forutsetningen for at vårt land helt og fullt skal kunne bli med i denne utvikling, er at vi rår over kunnskaper, innsatsvilje og kapital til å utnytte landets naturlige muligheter.

Derfor må den økonomiske politikk først og fremst ta sikte på å legge forholdene til rette for at kunnskapene og innsatsviljen i vårt folk kan gjøre seg gjeldende fullt ut, og at kapitaldannelsen kan skje raskest mulig. Det er en slik dynamisk politikk for økonomisk vekst Høire vil føre.

Kapital og sparing

Norge har store og mangfoldige utbyggingsoppgaver som venter på å bli løst. Samtidig er vi tilsluttet et frihandelsområde som gir norsk næringsliv store muligheter for ekspansjon, men også hard konkurranse fra utlandet. Disse forhold skaper et kapitalbehov som er så stort, at det vil bli et av våre hovedproblemer i årene fremover å finne dekning for det. Jo mer arbeidende kapital, dess hurtigere kan vi bygge ut landet og dermed øke vår produksjon og heve vår levestandard.

I dagens situasjon er en kapitaltilførsel utenfra en forutsetning for den økonomiske vekst vi ønsker. Høire vil derfor legge forholdene til rette for at utenlandsk kapital kan bli investert i Norge, etter en konkret vurdering av de enkelte tilfelle, men vil motsette seg at den gis særbegunstigelser i forhold til norsk kapital.

Hovedparten av den kapital vi trenger må likevel dannes innenlands, og kapitaldannelse kan bare skje ved sparing. Med våre dagers jevne velstand må hele folket være med på sparingen om den skal få et omfang som monner i forhold til behovet.

I de senere år er dette skjedd ved at staten har beslaglagt større summer i skatter og avgifter enn nødvendig for å dekke statsutgiftene. Høire vil at den størst mulige del av sparingen skal skje hos private. Den store, statlige tvangssparing vil på lengre sikt undergrave friheten, ved å samle altfor meget makt på statens hender. Den enkeltes økonomiske selvstendighet svekkes, og den alminnelige lønnsmottaker blir mer og mer avhengig av staten i stort og smått.

Eiendom for alle

Fremgang for samfunnet skal også være fremgang for den enkelte. Målet må være et samfunn av borgere med inntekt og eiendom som gir sikkerhet og selvstendighet: et selveier-demokrati.

Høire vil derfor at de enkelte borgere skal ha anledning til å spare selv, og også selv få beholde de oppsparte verdier. Ved dette vil man ikke bare stimulere kapitaldannelsen, men man vil også skape økonomisk trygghet og likhet på en måte som fremmer personlig ansvarsfølelse og aktiv interesse for landets næringsliv, og som dermed styrker samfunnet. I stedet for å avskaffe privat eiendom, vil Høire arbeide for at alle skal kunne skaffe seg eiendom. Idag er det slike muligheter for velstandsøkning, at vi med en riktig politikk vil kunne realisere dette mål.

Høire ser det som en stor oppgave å legge forholdene tilrette for, og oppmuntre til at flest mulig sparer mest mulig. For dette formål har Høire lagt frem en omfattende plan for å gjøre det lettere og mer lønnsomt for den enkelte å spare. Etter denne plan skal beløp som spares innen visse grenser (inntil kr. 1000 pr. år i skatteklasse I og inntil kr. 2000 pr. år i skatteklasse II og høyere) kunne trekkes fra på selvangivelsen, mot at beløpet bindes for et bestemt tidsrom (10 år) etter nærmere regler, eller brukes til kjøp av bolig, utdannelse, start av egen virksomhet, kjøp av aksjer o.l.

For å sørge for den størst mulige spredning av samfunnets samlede eiendomsmasse, vil Høire videre arbeide for at sparerne selv etter hvert investerer sine oppsparte beløp i fast eiendom, aksjer eller produksjonsmidler. Dermed vil man skape en større oppfordring til å holde sparingen vedlike, man vil gi sparerne del i den verdioppsamling som skjer innen bedriftene, og man vil sikre sparemidlene mot verdiforringelse gjennom inflasjon.

Det må gjennomføres skattereformer som gjør bedriftene mer interessert i å skaffe kapital ved å utstede aksjer enn ved å låne, og det bør oppmuntres til at aksjene får små pålydende beløp. Det må stimuleres til dannelse av investeringsselskaper for småsparere, uten at staten øker sin makt ved å bli med i styrene. Og fremfor alt må staten selv avhende sine egne aksjeposter i private og offentlige bedrifter på en slik måte at alle kan ha anledning til å kjøpe.

Rente- og pengepolitikk

Renten er betaling for å spare, og den pris som andre er villig til betale for å få benytte disse oppsparte midler i sin virksomhet. Det er innlysende at lav rente er et gode for næringslivet når det foreligger naturlige betingelser for det (relativ kapitalrikelighet), og at det da vil stimulere den økonomiske aktivitet i samfunnet. Men kunstig lav rente gir ikke slike fordeler. For det første vil det svekke kapitaldannelsen, ved at færre mennesker finner det tiltrekkende å spare, dernest vil det føre til at kapital kan bli brukt til lite rentable formål til fortrengsel for de mer lønnsomme, hvorved utbyggingen av landet bremses. Endelig vil en kunstig lav rente skape en aktivitet som det ikke er realøkonomisk dekning for, og som derfor vil slå ut i prisstigning og valutaunderskudd.

Utviklingen siden krigen har vist dette, og den har også vist at forsøkene på å holde en kunstig lav rente ved tvang ikke kunne forhindre en sterk rentestigning.

Høire går derfor inn for en bevegelig rente som et av de mange virkemidler i den økonomiske politikk. Ved forsvarlig bruk vil renteforandringer langt smidigere og mer hensiktsmessig kunne opprettholde balansen mellom kapitaldannelsen og den økonomiske aktivitet i samfunnet, enn direkte reguleringer. Kredittbegrensninger utover dem som følger av en endring i renten, eller rutinemessig endring av avbetalingsvilkår, kan bare forsvare sin plass i krisesituasjoner, og bør ellers ikke forekomme.

Statsbudsjett og skattepolitikk

Skatte- og avgiftspolitikken er et vesentlig virkemiddel for å skape en ekspansiv økonomi. Vi må alle være villige til å bære de skatter som er nødvendige for å løse statens og kommunenes naturlige oppgaver og løse dem godt. Det er også naturlig at folk med større inntekter bærer en forholdsmessig større del av skattebyrdene. Men overdriver man beskatningen eller den utjevnende virkning, hemmer man den økonomiske fremgang til skade både for samfunnet og den enkelte.

Høire går inn for en skattepolitikk som er sosial, som letter byrdene for dem som minst er istand til å bære dem, og som trygger lønnstakernes arbeidsplasser. Men Høire vil også ha en skattepolitikk som er dynamisk: som stimulerer produktiv innsats og fremmer landets økonomiske vekst. I annen omgang vil dette styrke skattefundamentene, slik at det etterhvert kommer flere og høyere inntekter til beskatning. Derved vil også statens inntekter gjennom beskatningen øke, selv med de lavere skattesatser.

I sine konkrete forslag til endringer i statsbudsjettet har Høire likevel ikke tatt denne langsiktige virkning til inntekt. I de alternative budsjetter som Høire hvert år legger frem for Stortinget, er det ikke tatt med noen utgiftsøkninger eller inntektsreduksjoner som ikke har full dekning innen rammen av et forsvarlig statsbudsjett.

Der Høire har foreslått økte investeringer – i første rekke på skolevesenets og samferdselens område, og i sosial-sektoren – er dette dekket ved forslag om salg av en del av statens aksjeposter i private næringsbedrifter, og ved enkelte, spesielle låneopptak.

Der Høire har stillet forslag om en økning av de løpende statsutgifter, eller om skattelettelser, er dette dekket ved tilsvarende forslag om mindre bruk av statsmidler. De viktigste spareforslag angår de av statens forretninger, som med større samfunnsmessige fordeler kunne drives av private, og de forbrukssubsidier som ikke har noe sosialt formål.

Høire har fremmet, og vil fortsatt fremme forslag som tar sikte på å gi alle lavere statsskatt. De aller laveste inntektsgrupper rammes imidlertid bare av kommuneskatt, og for å komme også disse grupper til hjelp, har Høire gått inn for å heve såvel de skattefrie fradrag, som minstegrensen for beskatning. For at disse skattelettelser ikke skal svekke kommunenes økonomi, har Høire foreslått tilsvarende større tilskudd til kommunene.

Høire har videre fremmet forslag om at progresjonen i den personlige statsskatt skal mildnes. Ut fra dagens pengeverdi bør statsskatten ilignes med samme skattesats opp til en inntekt på 25 30 000 kroner. Inntekter utover dette beskattes progressivt, men etter en jevnere skala enn nå.

Det er endelig gjennomført visse lettelser i samskatten, men fremdeles blir ektefeller som arbeider i felles bedrift samskattet. Høire vil arbeide for at alle ektefeller kan lignes hver for seg for hver sin halvpart av den samlede inntekt inntil en viss grense, mens den del som overstiger grensen lignes på en hånd. Ektefeller må dog alltid kunne forlange seg særskilt lignet for hele sin egen, dokumenterte inntekt.

Beskatningen av bedrifter må også lettes for å styrke deres konkurranseevne og trygge sysselsettingen. De nåværende regler for varelagervurdering bør revideres, og man bør oppheve undergrensen for åpningsavskrivninger, slik at de mindre bedrifter får de samme skattemessige muligheter som de større. Man må gjennomføre lik skattemessig behandling av kooperativ og privat handel.

En sunn bedrift bør ha et noenlunde rimelig forhold mellom sin egenkapital og sin lånekapital, men i vårt næringsliv sett under ett er dette forhold i høy grad forrykket siden krigen. Det er nemlig skattefrihet for renter av lån, mens de penger som utdeles i utbytte, rammes av alminnelig inntektsskatt på bedriftenes hånd. Dette gjør det meget mer tiltrekkende å låne penger enn å utvide aksjekapitalen. Høire mener at dette svekker bedriftenes evne til å stå imot i en nedgangsperiode, og vil derfor ved endringer i beskatningen søke å gjøre bedriftene mer interessert i å øke egenkapitalen.

Skattelovgivningen må revideres og forenkles.

Prisstigningsproblemet

I 1950 var Europa, bortsett fra Tyskland, stort sett gjenreist etter krigens herjinger. Norge hadde imidlertid forsømt den økonomiske opprydning som fem års krig hadde gjort nødvendig, og resultatet var en voldsom prisstigning. I de siste 10 år har kronens kjøpekraft stadig sunket. Det man fikk for en krone i 1950, må man betale med kr. 1,66 idag. En som tjener kr. 15 000 idag, har derfor omtrent samme reallønn som en som tjente kr. 9 000 i 1950. Skal prisstigningen fortsette med den samme gjennomsnittlige fart som siden 1949, vil en krone som spares idag, bare være verd omtrent 10 øre om 50 år.

Dette er meget farlig. Det kan føre til at omkostningsnivået blir høyere hos oss enn i de land vi skal konkurrere med, slik at konkurranseevnen og dermed sysselsettingen kommer i fare. Dernest ødelegger det spareviljen, og hemmer derved kapitaldannelsen. Samtidig er prisstigningen både urettferdig og sosialt urimelig. For enkelte betyr prisstigning en ufortjent gevinst, for andre – særlig forsikringstakere, pensjonister og småsparere – betyr den tap som de ikke kan verge seg mot.

Høire vil derfor av all kraft bekjempe prisstigningen, og utnytte penge-, finans- og rentepolitiske virkemidler med sikte på å opprettholde balansen mellom kjøpekraft og produksjon. Også andre tiltak, som avvikling av subsidiene, salg av statens aksjer og innføring av en gunstig spareordning, vil bidra til å skape større stabilitet i vår indre økonomi, slik all erfaring har vist at borgerne og samfunnet er best tjent med.

Et friere næringsliv

Det er sunn, åpen konkurranse, fri omsetning og frivillig samarbeid som har ført til den sterke økonomiske fremgang i vårt land, og i verden forøvrig i de siste hundre år. Også i den halv-sosialistiske periode etter krigen har Høire hevdet, at dette er nødvendig for at vårt næringsliv stadig skal kunne øke produksjonen, og skaffe forbrukerne flere, bedre og billigere varer. Det frihandelsforbund vi nå går inn i, er en internasjonal erkjennelse av at Høire har hatt rett, og det forutsetter at disse synsmåter for fremtiden også kommer sterkere frem i vår egen, indre politikk overfor næringslivet.

Priskontroll kan hemme produksjonen, men er ikke noe effektivt middel til å hindre inflasjon. Prisene har aldri steget så sterkt som da priskontrollen var hårdest. Prismyndighetenes oppgave må først og fremst være å føre kontroll med de konkurranseregulerende avtaler.

I enkelte rent spesielle situasjoner kan det være særlige forhold som gjør at konkurransen ikke er tilstrekkelig til å sikre rimelige priser. I slike tilfelle kan man bli tvunget til å benytte begrenset, kortsiktig prisregulering, og de bestemmelser som er nødvendig for dette, må opprettholdes. Men frihandelsområdet vil skjerpe konkurransen i mange bransjer, og dermed virke prissenkende. Dette vil ytterligere minske behovet for direkte inngrep.

Prisloven inneholder en lang rekke fullmakter for regulering på felter hvor det ikke er noe behov for det. Den må omarbeides i samsvar med de forslag Høire la frem i 1953. Den øvrige fullmakts- og reguleringslovgivning om eksport, import, valuta, rentesatser m. v., og samferdselsloven tas opp til grundig revisjon.

Private omsetningsformer må ikke utelukkes ved monopoldannelser i de forskjellige næringsgrener. De unødvendige og til dels kapitalkrevende statsmonopoler: Kraftformonopolet, Monopolet for import av råvarer for tilvirkning av fiskeredskaper, samt Norsk Medisinaldepot må snarest avvikles.

Økt krav til kvalifikasjoner

Over alt i verden fører den tekniske utvikling til mer kompliserte arbeidsprosesser som stiller større og større krav til planlegging og ledelse. Både offentlig og privat administrasjon er derfor i vekst og krever stadig flere folk med utdannelse. Også den direkte betjening av de nye maskiner og produksjonsmidler stiller store krav om spesialutdannet arbeidskraft. Skal et moderne samfunn kunne skaffe sine folk en stadig høyere levestandard, er det uomgjengelig nødvendig på alle felter å ha tilstrekkelig tilgang på folk med høy utdannelse.

Dette har man forsømt å sikre seg i vårt land. Istedet for å stimulere ungdommen til å søke videre utdannelse, ved å erkjenne at større kunnskaper og ansvar berettiger til større lønn, har det vært arbeidet bevisst på en utjevning av inntektene uten hensyn til kvalifikasjoner. Dette har skjedd både gjennom tariffene, regulativene og gjennom beskatningen.

Den sviktende tilgang på kvalifiserte folk er et umiskjennelig tegn på hvordan overdreven utjevning motarbeider utviklingen. Lønnspolitikken for de Akademiske grupper bør omlegges, og i håndverk og industri må tilgangen på velutdannede arbeidstakere stimuleres kraftig, såvel ved økede utdannelsesmuligheter, som ved at fagopplæring følges av vesentlig høyere lønn.

Det må gjennomføres full likestilling med lik lønn for likt arbeid og samme avansementsforhold for kvinner og menn.

Fritt yrkesvalg

Høire vil ikke godkjenne noen innskrenkninger i retten til fritt valg av yrke- og arbeidssted, og tar bestemt avstand fra enhver form for tvangsdirigering av mennesker ved særlover eller på annen måte. Utdannelsesforholdene og statens stipendieordninger må heller ikke innrettes slik at de gjør det mulig å begrense det frie yrkesvalg. I de tilfelle hvor viktige samfunnsmessige arbeidsoppgaver blir forsømt på grunn av manglende tilgang på kvalifiserte folk til enkelte yrker eller i enkelte landsdeler, må dette søkes avhjulpet ved positive tiltak som stimulerer søkningen, ikke ved tvang eller regulering. At man selv har valgt sitt yrke er en avgjørende forutsetning for arbeidsglede og trivsel hos den enkelte.

Arbeidstiden

Man må regne med at den sterke tekniske utvikling innen de forskjellige yrker etter hånden vil kunne føre til en betydelig økning av produksjonen. Dette vil kunne muliggjøre en ytterligere nedsettelse av arbeidstiden. Den absolutte forutsetning for dette er imidlertid at der føres en næringspolitikk som gir bedriftslivet anledning til å styrke sin stilling.

Sysselsettingspolitikken i 1960-årene

Det er et hovedmål for Høires politikk å sikre arbeid for alle. Foruten initiativ og dyktig ledelse, er den første forutsetning for full sysselsetting en økonomisk politikk som gir igangværende bedrifter best mulige arbeidsforhold. Det vil si at man bremser inflasjonen som undergraver bedriftenes evne til å stå imot ugunstige konjunkturer, at man letter beskatningen, at man avskaffer statsdirigering og regulering, at man oppmuntrer kapitaldannelsen, og at man sørger for kraft, kommunikasjoner og rikelig tilgang på velutdannet arbeidskraft.

Men selv om alle forhold således legges tilrette, vil den tekniske utvikling og markedenes stadig skiftende krav likevel kunne føre til at enkelte bedrifter må avvikle. Denne tendens vil forsterkes i de kommende år gjennom Norges tilslutning til frihandelsforbundet, som skjerper den konkurranse som norsk næringsliv vil møte både hjemme og på eksportmarkedet. Videre foregår det en konstant vekst i folketallet, og innen 1970 vil antallet mennesker i arbeidsdyktig alder i vårt land øke med 110 000.

Det må derfor skje en stadig ekspansjon i næringslivet, slik at alle som må skifte arbeidssted, og alle nye arbeidstakere, kan bli sysselsatt også i fremtiden.

Dette stiller krav om en ekspansiv økonomisk politikk som gir rom såvel for utbygging av eksisterende bedrifter som for starting av nye. Det private næringsliv vil makte denne oppgave, når forholdene fra statens side legges til rette. Staten kan ikke selv skape de nye arbeidsplasser som trengs, bl. a. fordi et økende antall nye arbeidsplasser vil måtte skapes i service-næringene, hvor enhetene er små og hvor alt avhenger av enkeltmenneskers tiltak og evne.

Det blir imidlertid en viktig statsoppgave å lette den kontinuerlige omstillingsprosess som pågår, og som vil ramme mange lønnstakere. Dette krever særlig en utbygging og effektivisering av arbeidsformidlingen, og en utvidelse av omskoleringsmulighetene.

Sysselsettingsproblemer under lavkonjunktur

Vår økonomi er fra gammelt av sterkt utadvendt vi er avhengig av stor import og stor eksport og vil bli det i stigende grad gjennom vår deltagelse i de større markedsdannelser. Norge vil derfor være meget sårbart overfor internasjonale konjunkturtilbakeslag.

I det internasjonale, økonomiske samarbeid må Norge arbeide for en konjunkturutjevnende politikk, slik at større økonomiske tilbakeslag mest mulig kan unngås. Hvis de likevel kommer, er det fare for at de større nasjoner gjeninnfører toll- og importrestriksjoner for å støtte sitt eget næringsliv. I en slik situasjon må Norge kjempe for å bevare de frie, internasjonale handelsforhold som alltid vil være en livsbetingelse for vårt næringsliv.

Med sikte på å møte de sysselsettingsproblemer en internasjonal lavkonjunktur vil skape, må staten ha et aktiviseringsprogram slik som Høire tidligere har krevet. Dette program må legge opp tiltak som raskt kan settes i verk, og som på en økonomisk og effektiv måte skaper nye, varige verdier for landet.

For å kunne finansiere programmet bør stat og kommuner i gode tider legge opp reserver, og stimulere bedriftene til det samme.

Struktur- og sesongledighet

I enkelte næringsgrener er sysselsettingen utsatt for periodiske svingninger. Det må legges stor vekt på å utjevne disse svingninger ved å stimulere en jevnere aktivitet. Offentlig bygge- og anleggsvirksomhet må fortsatt mest mulig legges til vinterhalvåret. Det må også undersøkes om ikke den private virksomhet kan forskyves på samme måte, ved endring av reglene for innbetaling av trygdepremier, eller ved andre tiltak som kan redusere byggeomkostningene om vinteren.

Når det gjelder lokal sysselsettingssvikt må staten være villig til å treffe tiltak som fremmer utbygging av næringslivet i de distrikter det gjelder. Forholdene må legges til rette for at nye næringsbedrifter kan vokse frem på grunnlag av privat initiativ. De virkemidler som særlig vil kunne komme på tale, er å gjøre det lettere å skaffe kapital til nye tiltak, og investeringer i vann, kloakk, kraftforsyning o.l. hvor dette vil bety at ny virksomhet kan tilføres et distrikt med sysselsettingsproblemer. De finansieringsmuligheter som legges til rette for næringslivet i distrikter med lite kapital, må i like grad gis til både små og store bedrifter. Det må bygges ut en teknisk og merkantil veiledningstjeneste for håndverksbedriftene og småindustrien.

Slike midler vil imidlertid neppe kunne løse problemene på ethvert sted, og det må derfor legges vekt på å utvikle industrisentra for fylkene, eller for større deler av fylker, som kan gi supplerende sysselsettingsmuligheter. Arbeidsformidlingen og boligbyggingen må innrettes på disse omlegninger i beskjeftigelsesstrukturen.

Energiforsyning

Vannkraft og atomkraft

Energibehovet stiger stadig, og det er en oppgave av første rang å øke samfunnets energitilførsel.

Billig vannkraft har bidratt meget til industrialiseringen av landet. Atomkraften vil etter hvert kunne gi de råstoffproduserende land et grunnlag for industriell utbygging, og det er derfor av den største betydning at vi i tide søker å utbygge og sikre vår stilling. I mellomtiden må vi også ha en stab av forskere som kan følge med i arbeidet med de nye energikilder, og sette oss i stand til å utnytte dem når tiden kommer. Bevilgningene til den kjernefysiske forskning må gis høy prioritet.

Kraftutbygging og bygdene

Vår kraftpolitikk må ikke minst ta sikte på å skape et bredere næringsgrunnlag i våre bygder ved å skaffe tilstrekkelig elektrisk kraft til videre utbygging av næringslivet der. Ved all kraftutbygging må dessuten utbyggingskommunene - ved de konsesjonsbetingelser som fastsettes av Stortinget i form av reguleringsavgifter og andre vilkår - få sin rettmessige andel i de verdier som skapes ved utbyggingen.

Finansiering av utbygging og levering

Staten bør legge forholdene til rette for at fylkene, kommunene og industrien kan skaffe seg langsiktige lån til kraftutbygging. Flest mulig, men særlig den kraftkrevende storindustri, tillates og oppmuntres til selv å finansiere utbyggingen. Når det gjelder prisfastsettelsen på elektrisk kraft, må man se til at alle reelle driftsomkostninger tas i betraktning, og at prisen blir tilstrekkelig til å sikre vedlikehold og fornyelse av anleggene.

Store statsindustrianlegg må ikke indirekte subsidieres ved å få elektrisk kraft til lavere pris enn annen industri.

Kraftutveksling og samkjøring

Problemet med krafteksport er i den senere tid kommet sterkt i forgrunnen. Våre kraftressurser er et vesentlig konkurransefortrinn, som Høire mener bør søkes utnyttet i Norge og ikke eksporteres unntatt i form av gjensidig utjevning av gode og dårlige vannår og andre tilfeldige belastningssvingninger.

I enkelte tilfelle kan imidlertid eksport av kraft være så åpenbart fordelaktig, at vi ikke på forhånd kan avskjære oss enhver mulighet til å utnytte den. Forutsetningen må da være at det land vi har kraftsamarbeid med, selv skaffer den kapital som er nødvendig til utbyggingen, og at de kraftkilder som bygges ut for eksport, kommer i tillegg til det vi makter å bygge ut ved egen hjelp. Kontrakt for levering av elektrisk kraft må ikke sluttes utover det tidsrom hvor vi har oversikt over vårt eget kraftbehov.

De senere år har vist hvor uomgjengelig nødvendig det er å få utbygget stamlinjenettet for kraftoverføringen mellom landsdelene. Arbeidet med dette må gis høy prioritet.

Samferdsel

Et krafttak i samferdselssektoren

For et land som vårt, med spredt bebyggelse og store avstander, vil samferdselsmidlene alltid ha en særlig betydning. For det første økonomisk, for å kunne utnytte distriktenes produksjonsmuligheter og knytte dem sammen med markedene. Dernest kulturelt og sosialt ved å skaffe kontakt mellom de forskjellige landsdeler, og ved å gi alle del i samfunnsgodene. Endelig spiller samferdselsmidlene også en stor rolle for landets forsvar.

Selv om samferdselsnettets hovedoppgave ligger på det rent økonomiske plan, teller imidlertid også de andre hensyn så meget at der alltid vil være en lang rekke samferdselskrav som må imøtekommes uten at de kan sies å være rentable i snever forstand. Norges topografi og klima utdyper dette forhold ved de store krav som stilles til kapitalinnsats, både for anlegg og vedlikehold.

I de senere år har det vært gjort meget for å utbygge samferdselsnettet, og bringe det opp på det nivå som den tekniske utvikling gjør nødvendig. Men ikke nok til å oppveie tidligere forsømmelser og holde tritt med den akselererende utvikling.

Det er derfor fortsatt behov for et krafttak på samferdselens område. Dette må baseres på grundige prognoser for transportvolum og den forskyvning av trafikken mellom de forskjellige transportmidler, som følger av den tekniske utvikling. Anleggs- og vedlikeholdsarbeidene må også underkastes en prioritetsvurdering der prognosene sammenholdes med de næringsmessige hensyn for de enkelte distrikter.

Arbeidsoppgavene må videre bli gjenstand for nøye planlegging hvorunder det må fastsettes tidsfrister for fullførelsen av såvel hele anlegg, som hver enkelt selvstendig del av anlegg. Bare ved slike faste planer kan man sikre rasjonell utbygging, og hindre at påbegynte anlegg blir skjøvet til side av nye prosjekter.

Endelig må en vedtatt plan også innebære et bindende tilsagn om de penger som gjennomføringen krever. Bevilgningene til samferdselsformål må fortsatt økes inntil nyanlegg og vedlikehold får et tilfredsstillende omfang.

Jernbanene

Norges Statsbaners underskudd har hittil vært en alvorlig belastning. Høire har derfor tidligere ikke bare krevet en rasjonaliseringsplan, men også selv foreslått hovedpunktene i en samlet løsning. En slik plan er nå vedtatt, stort sett i overensstemmelse med retningslinjene i Høires forslag. Ennå savner man imidlertid en realistisk vurdering av de forskjellige jernbaners plass i det samlede samferdselsnett. Før det foreligger, vil rasjonaliseringen ikke kunne betraktes som sluttført. Høire gjentar derfor sitt krav om en slik avveining.

Norges Statsbaners Hovedstyre må få en friere stilling til å foreta rent forretningsmessige disposisjoner med sikte på å styrke jernbanenes konkurransemessige stilling.

Veiene

Landeveiene blir stadig viktigere for den moderne transportavvikling, og Høire vil ta konsekvensen av dette ved å utbygge veinettet, og bringe det opp på et nivå som kan tilfredsstille det moderne trafikkbehov og kravet til trafikksikkerhet. For dette formål må anleggsvirksomheten effektiviseres gjennom konsentrasjon av arbeidene og utvidet bruk av moderne maskineri. Derved kan også anleggene raskere enn hittil bli inntektsgivende. Ved større veianlegg bør man mest mulig benytte private entrepriser.

Det må ikke kreves større avgifter av biltrafikken enn det som svarer til en rimelig andel av de samlede utgifter til veiene.

Utgifter til grunn- og ulempeerstatninger ved bygging eller utvidelse av riksveier, og gjennomfartsveiene i byene, bør i sin helhet dekkes over anleggsbudsjettet.

Høire vil motsette seg ytterligere ekspropriasjon av bilruter der det ikke foreligger særlige begrunnelser for det.

Kommunikasjonene i kystdistriktene

Det må legges spesiell vekt på å gi sjøbygdene og fiskeridistriktene direkte tilknytning til gjennomgangsveiene. Arbeidet med en bedre samordning av sjø- og landkommunikasjonene må fortsette. Statsstøtten til ruteskipstrafikken må holdes i en slik høyde at befolkningen og næringslivet får dekket sine behov tilfredsstillende. Man må undersøke i hvilken grad det vil være hensiktsmessig å sette hydrofoil- og luftputebåter inn i kysttrafikken.

Samferdselsloven

Samferdselsloven har vist seg uhensiktsmessig på en lang rekke punkter, og må revideres. Bl. a. bør tvangsorganiseringen i transportsentraler oppheves, det bør bli bedre anledning til å bygge opp private transportbedrifter med mer enn en bil, og bevilling for lastebiltransport må kunne gis også til dem som har annet erverv ved siden av. Fraktfarten på kysten må frigis og adgangen til å regulere egentransporten må oppheves.

Luftfarten

For et land med Norges naturforhold er luftfarten i særlig grad en kommunikasjonsform som har fremtiden for seg. Den eksplosive utvikling av innenlandstrafikken i de siste 10 år (fra 8 mill. til 82 mill. passasjerkilometer), viser tydelig nok at luftfarten ikke bare avløser andre transportmidler, men også ved sin fartsoverlegenhet skaper ny trafikk, og altså representerer et nytt middel til å knytte landsdelene sammen kulturelt og økonomisk. Forholdene må derfor legges til rette for en raskest mulig utvikling av det innenlandske rutenett.

Bygging av flyplasser både for fjerntrafikken og lokalflynettet må holde følge med den veldige utvikling, og en revidert landsplan for anleggsvirksomheten må snarest fremlegges.

Moderne luftfart krever, ikke minst av hensyn til sikkerheten, en så stor kapitalinnsats at trafikkområdene av den grunn ikke må være for små. Imidlertid vil et luftfartsmonopol ha langtrekkende og skadelige konsekvenser. Høire vil derfor at rutekonsesjoner skal fordeles under hensyn både til den lønnsomhet luftfarten må gi, og til den stimulans til videre utvikling som en mest mulig fri konkurranse alltid vil være.

Post - telegraf - telefon

Bevilgningene til telefon og telegraf må økes, slik at nettet kan utvides og få en rimelig kapasitet. De nåværende ventelister for telefon må avvikles i løpet av få år. Telefonen er et så betydningsfullt sosialt gode, at det må arbeides for at flest mulig – også pensjonister og alderstrygdede – kan få nyte godt av det. Utbyggingen av de store telefonanlegg, og automatiseringen av rikstelefonen vil gi høy forrentning og behøver derfor ikke stoppes av kapitalmangel. Det må åpnes adgang for privat finansiering av telefonnettets utbygging.

På basis av de erfaringer som nå er innhentet, må postkasseloven tas opp til ny vurdering med sikte på en oppmykning slik at publikum kan gis en bedre service.

Bygdenæringene

Bygdene må styrkes

Mangel på lønnsomme sysselsettingsmuligheter har sammen med mekaniseringen av jordbruket ført til at ungdommen har søkt bort fra bygdene. Dette har i betenkelig grad hevet bygdebefolkningens gjennomsnittsalder, og forandret bygdesamfunnets karakter. Landkommunenes evne til å følge med og utbygge de sosiale ytelser, skoler og andre kulturoppgaver er blitt redusert, og i mange bygder har denne utvikling vært en hard påkjenning for hele det sosiale og økonomiske liv.

Da vi finner paralleller til denne utvikling i alle de nordiske land, og de fleste øvrige vestlige demokratier, er det neppe sannsynlig at vi alene skal kunne stanse den, men det er meget viktig at vi fører en politikk som begrenser skadevirkningene. Vår oppgave idag er å styrke bygdene økonomisk og kulturelt.

Det må gis tilstrekkelig støtte til tiltak som kan øke bygdesamfunnets kulturelle muligheter, som bygging av samfunnshus (som, hvor det er mulig, må kunne gi plass for Riksteatret), utbygging av bibliotekvesenet og av idrettsanlegg o. l. Det må vernes om kulturminnesmerker fra gammel tid – kirkebygninger, gamle gårder, gravhauger osv. Også på de sosiale områder må det legges spesiell vekt på arbeidet for å gi bygdenes befolkning anledning til å nyte tilsvarende goder som folk i byene.

Forskning og teknikk gjør stadig nye og store fremskritt. For vårt folk som strever med en karrig natur så langt mot nord og ofte så høyt over havet at vi passerer dyrkningsgrensen for de fleste viktige kulturplanter, er det tvingende nødvendig at jordbruk og skogbruk kan følge med i forskningen og nyttiggjøre seg de resultater som denne gir. Dette kan åpne for nye og bedre produksjonsmuligheter og styrke vår konkurranseevne. All slik forskning må derfor få den nødvendige støtte. Dette gjelder også forskning som tar seg av hjemmets og dagliglivets spesielle problemer.

Bygdenes økonomiske og kulturelle problemer er i sin rot svært ofte en følge av de større avstander. Et krafttak ved utbyggingen av veinettet vil derfor i betydelig grad kunne motvirke utviklingen, ved å gjøre det mulig for folk å bo i bygdene, og likevel ha sitt hovederverv i en by eller tettbygd. Kommunikasjonene vil også direkte kunne trekke ny virksomhet til bygdene og skape nye, varige arbeidsplasser der. En fornuftig kraftutbyggings- og kraftforsyningspolitikk må på samme måte ta sikte på å skape et bredere næringsgrunnlag i bygdene. Offentlige tiltak må ikke trekke kapitalen ut av bygdene, og skattepolitikken må i større grad ta hensyn til de mindre bedrifters behov.

Det må stimuleres til rasjonell viltpleie, og det må vernes om våre ferskvannsfiskerier. Eventuell utbygging av vassdragene for å øke fiskeavkastningen, må vises den største oppmerksomhet fra statens side. Det må treffes effektive tiltak til sikring av vår særpregede reindriftsnæring når det gjelder drifts- og omsetningsforhold.

Jordbrukets problemer

Jordbruket vil stadig være en av de mest sentrale bygdenæringer, og dets problemer må derfor ofres bred oppmerksomhet.

Erfaringer fra to verdenskriger har vist, at det kreves et sterkt jordbruk for å sikre matforsyningen under avsperring. Sett i historisk perspektiv har også bondesamfunnet vært skaper og bærer av tradisjoner og verdier som er av vesentlig betydning for vår nasjon. Høire vil derfor gå inn for å bygge ut, og trygge denne næring.

Skal imidlertid jordbruket fylle sin oppgave i vår nasjonale husholdning, er det nødvendig at det har et sikkert økonomisk grunnlag. Her møter vi den vanskelighet, at vår geografiske beliggenhet og våre klimatiske forhold gir næringen begrensede muligheter på de internasjonale markeder. Forproduksjon og husdyrhold er den driftsform som passer best i de fleste distrikter hos oss, og vi er nå stort sett selvforsynt med husdyrprodukter. Til tider har vi endog et mindre overskudd, og dette kan gjøre det vanskelig å oppnå faste og regningssvarende priser. Jordbruksproduktene har nemlig liten priselastisitet: forbruket stiger ikke vesentlig selv om prisene faller. Jordbrukerne har dertil temmelig konstante driftsutgifter, som vanskelig kan skjæres ned om fortjenesten på de ferdige produkter synker. En omlegning av produksjonen tar lang tid, og lar seg enkelte steder overhode ikke gjennomføre.

De mange forskjellige støttetiltak og subsidier som denne situasjon har vært møtt med, har i realiteten vært en prisreduksjon på varene, og derfor like meget en støtte til forbrukerne, som til bøndene. Støttetiltakene har dertil ofte hatt den svakhet at de ikke alltid har stimulert de dyktigste innen næringen, oppmuntret til økt innsats eller til rasjonell utnyttelse av produksjonsmulighetene. De har således også vært til skade for forbrukernes interesser, samtidig som de har ledet til en nedvurdering av jordbruket og dets innsats.

Både jordbruket og samfunnet som helhet vil være best tjent med at disse mange støtteordninger og direkte subsidier koordineres og gradvis avløses av en langsiktig og rasjonell avsetningsordning med nødvendige garantier som kan sikre lønnsomhet i jordbruket. Så langt det er forenlig med vårt medlemsskap i EFTA og våre øvrige internasjonale avtaler, bør det opprettes rammeavtaler mellom staten og jordbruket, hvor det fastsettes en garantert minstepris som skal dekke produksjonsomkostningene og en rimelig betaling for arbeidsinnsatsen på et bærekraftig bruk. Samtidig fastsettes det en øvre prisgrense til sikring av forbrukerenes interesser. Mellom disse prisgrenser må jordbruket gis anledning til å fastsette prisene etter forretningsmessige prinsipper og ut fra sin markedsvurdering. Synker markedsprisene til den nedre prisgrense, må avtalen åpne adgang, og stille nødvendige midler til disposisjon for å avlaste markedet gjennom eksport eller på annen hensiktsmessig måte uten tap for produsentene. En ordning av lignende art har lenge vært meget tilfredsstillende praktisert på et begrenset område – for korn – ved de garanterte priser og Statens Kornforretnings kjøpeplikt. Denne ordning må opprettholdes.

Reguleringen av kraftforprisen er et enkelt og hensiktsmessig virkemiddel i jordbrukspolitikken, og adgangen til en slik regulering må bibeholdes. Statsmonopolet på innkjøp av kraftfor har imidlertid ingen funksjon i denne regulering, og da det heller ikke på annen måte har noen påviselig nyttevirkning, må det nå snarest avvikles.

Jordbruket må være representert ved forhandlinger om handelsavtaler med andre land, slik at en eventuell eksport eller import av jordbruksprodukter kan samordnes med markedsføringen av den innenlandske produksjon.

En slik ordning vil gi jordbruket sikkerhet på lang sikt, og den økonomiske støtte det trenger, uten å forandre dets karakter av en fri næring, og uten å hindre konkurranse om frembringelse av de beste varekvaliteter og den billigste produksjon. Denne økonomiske målsetting for, og praktiske utforming av vår jordbrukspolitikk bør utformes i en egen jordbrukslov.

Høire er klar over den særlige betydning jordbruksorganisasjonene har, og disse må tillegges vesentlige oppgaver i arbeidet for å sikre næringens faglige og økonomiske interesser. Det må være plass for annen privat virksomhet i omsetningsleddene.

Bærekraftige bruksenheter

Med et bærekraftig bruk mener Høire et bruk som gir helårs beskjeftigelse for brukeren, og som under forutsetning av rasjonell drift kan gi en rimelig lønn for alle som arbeider der, i forhold til andre næringer man kan sammenligne med. Størrelsen av en bærekraftig bruksenhet vil variere etter beliggenhet og driftsform.

Den tidligere jordbrukspolitikk har skapt altfor mange små og ulønnsomme bruk. Større driftsenheter er en forutsetning for et mer lønnsomt og konkurransedyktig jordbruk, og Høire vil derfor arbeide for en økning av bruksstørrelsen ved nydyrking, ved å legge forholdene til rette for frivillig sammenslåing av bruk, og ved skogreising. Nydyrkingen må dog ikke drives slik at den skaper flere problembruk. Derfor bør den også i første rekke foregå på felter hvor jorden senere kan drives med mekanisk kraft, og den må bli et ledd i et planmessig arbeid for å øke bruksstørrelsen og skape økonomisk bærekraftige enheter. All bureising og nydyrking innen denne ramme må kunne påregne statsstøtte.

For å få en oversikt over de enkelte jordeiendommers muligheter, må det utarbeides et økonomisk kartverk over hver kommune. Dette vil også være et meget viktig hjelpemiddel ved vurderingen av den fremtidige jordbrukspolitikk.

Når det gjelder bruk som idag er for små, men som utgjør eiernes hovederverv, og som kan utvikles til bærekraftige enheter, bør jordbruksstøtten særlig ta sikte på å hjelpe eierne til å utvide bruket. I utkantdistriktene er yrkeskombinasjoner med jordbruk et nødvendig ledd i næringsstrukturen. Selv om brukene her er små, bør de behandles særskilt. I typiske jordbrukstrøk bør imidlertid jordbruksstøtten til de rene tomtebruk etter hvert falle bort.

Kapitaltilgangen til jordbruket må sikres

Mekaniseringen og den tekniske utbygging av driften krever betydelige investeringer, og kapitalspørsmålet er derfor blitt et viktig og aktuelt problem i vårt jordbruk idag. Høire vil at jordbruket skal få større anledning enn nå til å oppta de nødvendige lån, både for investeringsformål, til driftskapital, og for å gjennomføre den ytre rasjonalisering. Hypotekbanken, Småbruk- og bustadbanken og Driftskredittkassen for jordbruket må således skaffes økte utlånsmuligheter. Samtidig må beskatningen legges om, slik at næringen i størst mulig utstrekning selv kan finansiere sine investeringer.

Sikrere eiendomsrett og vern om dyrket jord

Høire vil beskytte eiendomsretten til gård og grunn, og verne våre produktive arealer så de ikke tas i bruk til formål som ligger utenfor jord- og skogbruk, uten at det er tvingende nødvendig. Stat og kommuner må ikke underlegge seg jakt- og fiskerettigheter; og heller ikke jord eller skog uten at det er nødvendig for spesielle formål. Jordloven og konsesjonslovene må revideres, bl. a. slik at de respekterer odelslovgivningen og gir sikrere vern om eiendomsretten og de rasjonelle bruksstørrelser.

For alle kommuner hvor utviklingen har ført til konkurranse om jordens anvendelse til jordbruk, skogbruk, tomter og annet, må det utarbeides generalplaner for hvordan jorden skal brukes. Under utarbeidelsen skal alle interesserte parter være representert.

En aktiv skogpolitikk

Skogen er en av de største naturverdier vårt land har. Den dekker 1/4 av landets areal, og hvert år avvirkes det 10 – 12 mill. m3 tømmer og ved. Men skogen kan gi meget mer. Ved rasjonell behandling vil vi kunne fordoble vår skogproduksjon og derved i høy grad styrke bygdenes næringsgrunnlag og landets økonomiske stilling.

Moderne forskning og teknikk finner stadig nye måter å anvende tømmerstokken på, og vi kan regne med å ha en stigende verdi i våre skoger. Alt idag gir eksporten av våre skogprodukter en årlig valutainntekt på over 1 milliard kroner. Frihandelsområdet vil ytterligere øke våre eksportmuligheter ved å sikre tollfrihet på viktige markeder. Vår treforedlingsindustri er imidlertid også delvis basert på en import av råstoff som vi må forutse snart kan komme til svikte. Ekspansjon i skogbruket vil derfor i betydelig grad styrke vår industrielle stilling.

En rask utvikling av skogbruket er en av våre største oppgaver idag. Dette forutsetter en mer aktiv skogpolitikk enn hittil. Myndighetene må legge forholdene til rette slik at det kan bli større fart i skogreising, grøfting og veibygging. Skogsmark som har liten produksjon må snarest bringes under kultur, og gammel innmark som nå produserer lite eller ingen ting, må tilplantes med skog. Det vil bli nødvendig å undersøke jordbunnens avkastningsmuligheter nøye, for å avgjøre hvordan den best kan anvendes: til skogproduksjon, jordbruk eller andre formål. Tidligere dyrket mark som kommer ut av bruk, må fritt kunne tas til skogproduksjon.

Skogbruket og jordbruket gir idag mange steder en naturlig yrkeskombinasjon. Utviklingen i moderne intensivt skogbruk har imidlertid ført med seg langt mer sommerarbeid enn før, samtidig som antallet av dem som arbeider på gårdene er gått sterkt tilbake.

Det er derfor av stor betydning å knytte en kjerne av faste arbeidere til skogen. Skogsarbeiderne må få tilfredsstillende boligforhold og slike betingelser at de kan trives og vil fortsette i jordbruket. Yrkesopplæringen må utbygges videre, og det bør være et mål å få tre skogsarbeiderskoler, hvorav en nordenfjells, og ambulerende skogsarbeiderkurser for Vestlandet. Undervisningen i skogbruksfag ved våre landbruksskoler bør utvides.

Jordloven må revideres med sikte på at den skal respektere odelslovgivningen, og gi den enkelte eier større disposisjonsrett over sin jord. Videre må den gi sikkerhet for eiendomsretten, og dermed trygghet for investeringer på lang sikt. Det er meget viktig i skogbruket at det ikke ved ekspropriasjon, eller trusel om ekspropriasjon, skapes usikkerhet med hensyn til eiendomsretten. En slik usikkerhet fratar skogeierne lysten til å investere i sin skog, og bidrar til å bremse produksjonsøkningen. Høire ser det som en viktig sak å bevare den private eiendomsrett til skog, og når ikke helt spesielle forhold gjør seg gjeldende, må skogbruket forbeholdes privat drift. Rasjonelle driftsenheter må ikke stykkes opp, og det må vernes om de faste arbeidsplasser for skogsarbeidere og mindre jordbrukere. Det må snarest utbygges et effektivt skogbrannvern.

Det skille som man idag har i flere av våre lovverk mellom innen- og utenbygdsboende må fjernes. Spesielt viktig er det at konsesjonslovene og skattelovene blir revidert på dette punkt.

Det er nå kommet god fart i skogkulturen, som etter hvert er blitt et naturlig ledd i det rasjonelle skogbruk. Høire mener at de offentlige tilskudd til skogkultur i de egentlige skogdistrikter nå med større fordeler kunne brukes til andre formål, bl. a. til økt yrkesopplæring.

For å øke tempoet i byggingen av skogsbilveier, er det nødvendig å heve avskrivningssatsene, slik at avskrivningsperioden blir kortere.

De spesielle forhold i skogbruket fører også til visse særegne urimeligheter gjennom den samlede virkning av arvebeskatning, og inntekts- og formuesbeskatning. Dette spørsmål må utredes med sikte på å finne frem til en mer hensiktsmessig ordning.

Gode avsetningsforhold er av største betydning såvel for skogreisingen som for en rasjonell skogskjøtsel. I landsdeler hvor vår skogindustri ikke kan nyttiggjøre seg løvtrevirke og smådimensjoner, må forholdene legges til rette så bedrifter kan reises med dette for øye. Vår tilgang på trevirke er imidlertid så begrenset, at utnyttelsen såvidt mulig må forbeholdes norske bedrifter.

Turistnæringen

Etter hvert som maskinene overtar en stadig større del av produksjonen, stiger velstanden og dermed etterspørselen ikke bare etter varer, men også etter tjenesteytelser. Turistnæringen er en slik typisk tjenesteytende næring som har store fremtidsmuligheter og som kan få stor betydning for mange norske bygder.

Den kan gi trafikkgrunnlag for en raskere utbygging av kommunikasjonene, og derved støtte og hjelpe nærings- og kulturlivet i mange bygder. Turistnæringen nyttiggjør i betydelig grad arbeidskraft på deltidsbasis, og den vil derfor mange steder kunne gi en verdifull supplerende beskjeftigelse. Likeledes vil hotelldrift kunne styrke næringslivet i mange bygder.

Man må derfor ta sikte på å utbygge turistnæringen, først og fremst ved å legge reiseforholdene til rette ved bedre veier og bedre service på offentlige transportmidler. Arbeidet for bedre turistvarer må fremmes, og tilgangen til hotell- og restaurantfaget må stimuleres ved å lette utdannelsesmulighetene og stipendieforholdene på linje med hva som til enhver tid skjer innen andre fag.

Reklame- og opplysningsarbeidet i utlandet må utvides, og reiselivets folk må bli tatt med på råd i alle saker som angår næringen og våre interesser som turistland. Man må også ta opp arbeidet med å fastslå næringens betydning for vårt land, slik at vi får en basis for arbeidet med dens videre utvikling.

Fiske, fangst og skipsfart

Fiskeriene i en omstillingsperiode

Fiskeri er en av landets viktigste næringer, med ca. 80 000 utøvere. Hertil kommer alle de som er beskjeftiget i foredling og omsetning. I etterkrigsårene har næringen skaffet til veie mellom en tredjedel og en fjerdedel av våre valutainntekter ved vare-eksport.

Denne viktige næring er idag inne i en omstillingsperiode. En skattepolitikk som førte til overinvestering, en skjev disponering av fondene, og til en viss grad reguleringspolitikken, undergravet næringens evne til å stå imot da et par av våre største sesongfiskerier, Lofotfisket og vintersildfisket slo feil. Inntektssvikten førte til at myndighetene i 1957 nedsatte et eget utvalg som skulle peke på retningslinjer for oppnåelse av varig lønnsomhet. Utvalget har avgitt sin innstilling, den har vært behandlet av Stortinget og debattert offentlig, og det synes klart at de ansvarlige myndigheter går inn for en radikal omlegging av næringens struktur.

Myndighetene synes å være av den oppfatning at kystfisket har små muligheter for en tilfredsstillende lønnsomhet, og at den eneste løsning er en gjennomgripende rasjonalisering. Rasjonaliseringsplanen tar igjen sitt utgangspunkt i en antagelse om, at etterspørselen etter frosne fiskeprodukter vil stige kraftig, og at vi i fremtiden må satse på filetindustrien, sterkt utbygget i store enheter, og med kontinuerlig råstofftilførsel fra en stor flåte av havgående trålere. Dette vil bety utvikling av sentralhavner som samler kystens næringsliv, og en reduksjon i antallet av aktive fiskere, men helårsarbeid for dem som blir igjen i næringen.

Til en viss grad er dette i tråd med den utvikling som lenge har pågått. Ikke minst har den tekniske utvikling skapt et behov for ettersyn og reparasjon av båter og utstyr, som ikke kan tilfredsstilles i de mindre fiskevær. Det kan imidlertid reises tvil om det vil være riktig å påskynde denne utvikling sterkere enn de naturlige forhold tilsier. På en lang rekke viktige punkter har man idag få faktiske kunnskaper og følgelig et svakt vurderingsgrunnlag å bygge på.

Kyst- og havfiske

Kystfiskeriene har gjennom alle tider spilt en avgjørende rolle i våre fiskerier, og det er grunn til å tro at de vil fortsette med det også i fremtiden.

Likevel har Norge av hensyn til kystfiskerienes interesser gjennomført bestemmelser med sikte på å regulere og begrense havfiske med trålere og større fartøyer. Høire advarte mot denne politikk, og det er idag lett å se, at ikke bare tapte vi store summer i årene like etter den annen verdenskrig ved å avskjære oss fra tråldrift, men vi har også stillet oss i den situasjon at den moderne fryseindustri ikke kan få den kontinuitet i tilførslene som er nødvendig for rasjonell og økonomisk drift.

Likevel er det ikke riktig nå å snu tvert om, og føre den stikk motsatte politikk. Oppbyggingen av vår fiskeflåte bør, hva fartøytyper og størrelse angår, foregå uten reguleringer eller inngrep fra noe hold. Det er næringens egne folk som ut fra sitt praktiske skjønn, sine praktiske erfaringer og sine økonomiske kalkyler må avgjøre hvilke typer fartøyer det skal satses på. Høire er av den oppfatning at våre kystfiskerier fortsatt vil spille en avgjørende rolle, men at flåten på lang sikt må bygges opp med en slik sammensetning, at vi både kan drive kystfiske, og havfiske med trål.

Høire vil være med på å åpne adgang for utvikling av en mer allsidig og effektiv fiskerflåte og støtte tiltak i den retning, men ikke på en slik måte at det skjer på bekostning av kystfiskeriene.

Sentralhavner

Konsekvensen av Høires syn blir at også kystfisket må få rimelige arbeidsforhold, hvilket betyr at det må være arbeidskraft til disposisjon for de relativt kortvarige sesongfiskerier om vinteren. Dette forutsetter en fast bosetting i kystdistriktene, som igjen avhenger av at man kombinerer fiske med jordbruk, skipsfart eller sesongbetont industri – i første rekke mindre fiskeforedlingsindustri. Dermed blir det også klart at Høire tar avstand fra en forsert utvikling med sikte på å dirigere all ilandføring av fisk over et meget lite antall sentralhavner. Dessuten synes det også usikkert om de store enheter i fiskeforedlingen virkelig driver billigere og mer rasjonelt enn de mindre. Dette synes ikke å være tilfelle med tilvirkning av klippfisk og tørrfisk, og man kan heller ikke gå ut fra at store fryserianlegg er mer rasjonelle enn mindre anlegg med store sentrallagre. Etter Høires mening bør det derfor legges vekt på å opprettholde en naturlig bosetting langs kysten, ved utbygging av kraftforsyningen, telefonnettet, kommunikasjonene osv.

Bevilgningene til havneutbyggingen må økes vesentlig, med sikte på i løpet av få år å nå frem til en fordobling av det årlige budsjett. Fyr- og merkevesenet må få muligheter til hurtigere utbygging og rasjonalisering, og utbyggingen av et elektronisk navigasjonssystem, og consol-fyr langs Norges kyst må fullføres snarest.

Finansiering av fiskeriene

Skal næringens folk kunne disponere slik de mener er riktig, er det nødvendig at man foruten Statens Fiskarbank også styrker de private låneinstitusjoner i fiskeridistriktene, slik at de får større midler til utlån.

Med den rivende utvikling som foregår i fiskeriene – både hva fartøyer og redskaper angår – må man imidlertid være klar over at det fortsatt vil eksistere et stort kapitalbehov utover det som kan dekkes på disse måter. Man må derfor være varsom med bestemmelser og reguleringsordninger som kan hindre tilgang på risikovillig kapital.

Det er en følge av naturgrunnlaget at fiske alltid vil være en næring hvor lønnsomheten for den enkelte vil kunne svinge tildels sterkt fra år til år. Dette må beskatningsreglene i langt større grad ta hensyn til, og Høire vil arbeide for gjennomføring av skatteregler som gjør det mulig for alle ledd i næringen å unngå skadevirkninger av inntektsvariasjonene. Det må videre bli større adgang til å legge opp fonds, og i avskrivningsreglene må det tas hensyn til den hårdere drift, og den dermed følgende korte levetid for driftsmidlene.

Prisforhandlinger og omsetningssystemet

Prisen på fisk til fiskere på første hånd blir idag fastsatt av fiskesalgslagene i de forskjellige distrikter. Råfiskloven av 1933 forutsatte at fiskernes salgslag skulle forhandle med kjøperne før prisfastsettelsen, men prisreguleringssystemet førte i praksis til at salgslagene i samarbeid med staten fastsatte prisene på sosialt grunnlag, uten hensyn til markedene. Høire vil at Råfisklovens bestemmelser skal praktiseres etter sine forutsetninger, slik at råfiskprisen kan stå i forhold til verdensmarkedets betalingsevne.

Det omsetningssystem som ble bygget opp i etterkrigstiden, med prisregulering, minstepriser på eksport osv., og som Høire sterkt advarte mot, er nå delvis opphevet, og Høire vil fortsatt arbeide for en ordning som skaper større frihet der forholdene ligger tilrette for det, men som innebærer garantier til fiskerne mot urimelig svikt i inntekten. Bare dermed kan man oppnå mer tilfredsstillende forhold i hele vår fiskerinæring.

Større vekt på utdannelse og forskning

Et rasjonelt fiske må bygge på de opplysninger havforskningen gir. Vi må ha kjennskap såvel til de fiskesorter som finnes overalt hvor norske fiskere kan tenkes å drive, som til artenes størrelse og i hvilken grad de tåler beskatning uten at det går ut over bestanden. Likeledes må havforskningen, sammen med fiskernes praktiske erfaringer, gi svar på de mange spørsmål som melder seg i valg av redskaper og deres anvendelse.

Norge har i lengre tid ofret lite på havforskningen, og det er nødvendig at man nå stiller tilstrekkelige midler til disposisjon for Havforskningsinstituttet. Det trenges flere vitenskapsmenn og fartøyer til langsiktige undersøkelser av fiskens liv og utbredelse, og til å vurdere behovene for fredning.

Minst like viktig er det imidlertid at man også skaffer seg innsikt i den økonomiske side av fiskerinæringen. Det fiskeriøkonomiske forskningsarbeid må derfor organiseres, og gis utstrakt støtte slik at det kan bidra til å skaffe klarhet over lønnsomhetsforholdene, og næringens økonomiske utviklingsmuligheter. Likeledes må det drives praktisk forskning med sikte på å finne nye veier i foredlingen av råstoffet.

Kravet til fagutdannelse stiger i takt med den tekniske utvikling. Man må støtte og oppmuntre utbyggingen av Fiskarfagskolene, og de må utvides slik at elevene også får en bredere innsikt i hele fiskerinæringen. Fiskarfagskolene må få anledning til å gi praktisk opplæring på moderne fiskefartøyer. Fiskarfagskolenes fagkrets må utvides med sikte på å gi elevene en grundigere innføring i budsjettering, kalkulasjon og regnskapsførsel. Videre må man styrke den høyere fiskeriutdannelse gjennom opprettelse av en fiskarhøgskole.

Arbeidet med å beskytte fiskebestanden og fiskebankene mot rovdrift må fortsette planmessig og målbevisst, våre fiskeri-interesser må vernes ved et effektivt vakthold om fiskerigrensen, og ved oppsyn og hjelpetiltak i fjerne farvann.

Fangst

Selfangst og hvalfangst er næringer av stor økonomisk betydning, og store verdier er nedlagt i fartøyer og utrustning. Forholdene må legges til rette for at fangstvirksomheten kan drives med et godt resultat.

Norge må støtte bestrebelsene på å bevare hvalbestanden, og dermed norsk hvalfangst som en varig næring, så langt dette er forenlig med den fangstpolitikk som drives av andre hvalfangstnasjoner. Når linjene for vår politikk på dette område trekkes opp, må næringens organisasjoner få en vesentlig innflytelse.

Skipsfart .

Skipsfarten er vår største valutaskapende næring, med avgjørende betydning for hele det norske samfunns økonomi og fortsatte vekst. Forholdene må derfor legges til rette for at vår skipsfart stadig skal kunne hevde seg i konkurransen med andre nasjoner. 85 prosent av vår tonnasje er utelukkende beskjeftiget mellom fremmede land, og en sviktende konkurransedyktighet vil derfor få store og alvorlige konsekvenser.

Avgjørende for konkurransedyktigheten er en fri adgang for bedriftene til å avpasse virksomheten etter de stadig skiftende forhold på verdensmarkedet og i internasjonal politikk. Våre myndigheter må ikke gjennom beskatning og restriksjoner som ikke kjennes i konkurrerende land, hindre denne tilpasning og ødelegge næringens smidighet.

Restriksjonene for anskaffelse av tonnasje – særlig avskrivningsreglene og kravet om 100 prosent valutarisk selvfinansiering av tankskip og spesialskip – virker idag hemmende for norsk skipsfart. Disse restriksjoner rammer særlig de mindre rederier, hvor nykontraheringer er forholdsvis sjeldne, og blir derved en bremse for nyetablering og de mindre bedrifters vekst. Høire vil ta denne sak opp, og legge forholdene til rette slik at dyktige og initiativrike folk kan arbeide vår viktigste valutaskapende næring ytterligere fremover.

Vår utenrikspolitikk må ta sikte på å beskytte skipsfarten mot flaggdiskriminering og andre innskrenkninger i havenes frihet. Norge må ikke ved monopoler eller forskjellsbehandling i sin utenrikshandel gi andre land påskudd til å stenge norsk skipsfart ute.

I dette programmet legger Høire frem retningslinjene for sitt arbeid. Men samtidig er programmet noe mer. Dets tanker og forslag er også uttrykk for en livsholdning.

Tekniske og økonomiske fremskritt kan ikke i seg selv gi vårt folk en lykkelig fremtid. Men slike fremskritt kan legge et grunnlag. En kraftig og aktiv politikk har en enestående chanse til å gjøre årene som kommer til en rik tid, hvor trivsel og trygghet gir bedre grobunn for medmenneskelighet, ansvarsfølelse og kulturell vekst.

Tiden har løpt fra sosialismens idéer. Få mennesker tror ennå på statsmonopoler og reguleringspolitikk. Ingen mener lenger at kapitalen er en fiende, eller at konkurranse betyr sløseri. Idag trenger friskere idéer igjennom.

Det blir stadig klarere at tiden krever en frigjøring av byggende krefter, under våken og ansvarsbevisst samfunnsledelse. Vi har muligheter til åndelig og materiell vekst, og Høire vil gjøre veksten til virkelighet.