HOVEDPROGRAM FOR HØIRE OG HØIRES ARBEIDSPROGRAM 1958-61

HOVEDPROGRAM FOR HØIRE

OG HØIRES ARBEIDSPROGRAM 1958-61

Vedtatt på Høires Landsmøte 29. april - 1. mai 1957.

Vi står foran et tideverv som kan føre til store nydannelser. Den moderne videnskap og teknikk erobrer nye energikilder og åpner vei for øket automasjon av all produktiv virksomhet. Større og friere markeder er under dannelse. I løpet av få år eller årtier kan vi oppleve en fullstendig omlegning av hele vårt materielle livsgrunnlag. Der åpner seg perspektiver for en fremtid som gir rike løfter, men som også kan føre til alvorlige kriser for de nasjoner som ikke står rede til å møte tidens krav.

Det nye tideverv reiser problemer som angår oss alle. Vårt økonomiske liv må tilpasse seg de nye forhold, og der vil bli stillet store krav til vår videnskap og teknikk, til vårt næringsliv og til vår politiske ledelse. Men brytningene går dypere. Vårt styresett og hele vår samfunnsordning kan bli satt på prøve. Også vårt kristne, moralske og nasjonale livsgrunnlag må møte påkjenningen.

Skal vårt land mestre de oppgaver fremtiden stiller, må der føres en målbevisst politikk på lang sikt. I gjennombruddets år må folket leve seg inn i de nye problemer og forberede seg på å møte deres krav. Idag er vårt land i ferd med å gli inn i en ny tidsalder uten en klar forståelse av oppgavene og uten en gjennomtenkt politikk.

Grunntanken i konservativ politikk er å bevare det som er sterkt og sunt i samfunnet. Historisk erfaring viser da også at en nasjon står best rustet til å møte et nytt tideverv, når den har funnet en fast forankring i kristne og moralske grunnverdier, i sin nasjonale og kulturelle tradisjon og i frie, demokratiske institusjoner. Nettopp i brytningstider må vi samles om disse verdier, og bygge vår fremtid på dem.

Det er personlig tiltak og arbeide som har skapt det siste århundres sterke materielle fremgang i vårt land. Den private eiendomsrett gir det enkelte menneske mulighet til å vinne trygghet og sikkerhet for seg og sine. I åpen konkurranse og frivillig samarbeide har dette inspirert til innsats fra den enkelte og til fremgang for samfunnet. Hvis vi skal vinne nye verdier ut av en ukjent fremtid, må vi gi rom for disse krefter som har mestret alle andre tideverv i historien. Sosialismen, som tanke og som politikk, tilhører den tidsalder som forsvinner. Forsøkene på å føre en sosialistisk politikk har sinket fremgangen, og videre forsøk vil stenge veien inn i den nye tidsalder. Hvis samfunnet ledes slik at vårt folks evne og vilje til innsats kan få gjøre seg gjeldende fullt ut, kan vi vinne en fremtid med øket produksjon, høyere levestandard og større trygghet.

De viktigste oppgaver for vår politikk på lengre sikt vil da være at vi på den ene side gjør oss rede til å møte de problemer og høste de fordeler den nye tidsalder vil bringe med seg, mens vi på den annen side samles om de kristne, kulturelle og nasjonale grunnverdier som gir oss vår egenart, og bevarer disse for det nye tideverv.

Høires hovedprogram viser hvordan disse oppgaver kan løses. Det er et program som sikter langt ut over stortingsperioden 1958 – 61. De mål programmet stiller opp, lar seg ikke realisere i løpet av en enkelt eller et par stortingsperioder. De vil også forutsette at man underkaster statens oppgaver en ny prioritetsvurdering, og først løser dem som er mest påkrevet. De viktigste konkrete oppgaver vi vil løse i kommende fireårsperiode, er behandlet i Høires Arbeidsprogram for 1958 – 61.

Utenrikspolitikk.

Målet for vår utenrikspolitikk må være å sikre vårt lands frihet og fred, og bidra til å gjennomføre en internasjonal rettsorden.

De Forenede Nasjoner gir den naturlige ramme om dette arbeide, og nettopp av den grunn er det viktig at man ikke bare ser organisasjonens muligheter, men også dens begrensning. F. N. kan idag ikke gjøre mer enn å skape en opinion, og øve et moralsk press på stater som bryter paktens prinsipper.

Dette forhold må vi erkjenne og ta konsekvensen av. Vårt arbeide må ta sikte på å tilføre F.N. reell makt, og vår innsats i organisasjonen må alltid være til støtte for rettferdighetens sak. Brudd på avtaler, traktater og folkerettens grunnprinsipper må aldri på noe vis få Norges støtte, åpne eller dulgte trusler må aldri bringe oss til å slå av på kravene til mellomfolkelig moral.

Bare få årtier tilbake lå verdens økonomiske og politiske tyngdepunkt i Vest-Europa. Dette er ikke lenger tilfelle. Amerikas Forenede Stater, Sovjetunionen og de nye asiatiske makter har i kraft av naturlige ressurser og folketall også rykket frem i første rekke. Men Vest-Europa er bæreren av en politisk og kulturell tradisjon som verden ikke kan unnvære, og vi har plikt til å sørge for at denne tradisjon får en levende innflytelse på utviklingen. Derfor må vi arbeide for å styrke Vest-Europas stilling gjennom et nærmere, indre samarbeide.

Norge har lenge deltatt i et nordisk samarbeide, og dette bør fortsettes parallelt med det europeiske. Men man må da være helt klar over hva som er viktigst, og ikke føre en nordisk økonomisk politikk på tvers av de europeiske samarbeidsbestrebelser. Nordisk fellesmarked kan ikke erstatte et europeisk frihandelsområde, og kan heller ikke betraktes som et naturlig overgangsstadium.

Det er en viktig oppgave å arbeide for en fredelig utnyttelse av atomkraften, og for Norges deltagelse i det internasjonale og europeiske atomsamarbeide. Det må settes meget inn på å skaffe våre videnskapsmenn og teknikere adgang til den erfaring og den videreutdannelse som utnyttelse av de moderne forskningsresultater kommer til å kreve.

Norges interesser i arktiske og antarktiske områder må hevdes.

Forsvar.

Vår forsvarspolitikk kan ikke sees isolert fra vår utenrikspolitikk. Vi har opplevet store skuffelser, men verdens folk føres allikevel stadig nærmere sammen, og bare en videre utvikling på denne vei kan engang fjerne frykten for aggresjon. Når dette mål imidlertid ennu ikke er nådd, er det nødvendig at vi styrker og utbygger vårt forsvar, og naturlig og riktig at det skjer i samarbeide med andre nasjoner som har det samme mål. F. N. har ikke kunnet gi sikkerhet for en fredelig utvikling i verden. Derimot har atlanterhavssamarbeidet (NATO) skaffet oss øket trygghet og lette våre forsvarsbyrder. Vi må fortsatt opprettholde, styrke og utvide dette samarbeide.

Vår egen forsvarspolitikk må ikke efterlate noen tvil om at vi vil forsvare oss til det ytterste hvis vi blir angrepet.

Forsvaret må få de bevilgninger som er nødvendige for at det skal kunne gi oss den sterkest mulige beskyttelse i krig. Det må stadig samstemmes med den strategiske situasjon, og med den tekniske utvikling av forsvarsmidlene.

For å nå dette mål må forsvaret skaffes høyt kvalifiserte folk. Dets personell må derfor få så gode lønns- og arbeidsforhold at det alltid vil være dugelige folk som søker slik tjeneste.

Samtidig må det være en ufravikelig plikt å verne om folkets forsvarsvilje. Derfor må penger, materiell og fremfor alt de utskrevne mannskapers tid brukes på en effektiv måte. Forsvarets store oppgaver kan bare løses i tillidsfullt samarbeide med hele folket.

De frivillige forsvarsorganisasjoner og det frivillige skyttervesen må søkes innpasset i vårt hele forsvar, og gis støtte i sitt viktige arbeide. Heimevernets oppbygging må fortsettes med full kraft.

Stat og samfunn.

Vårt folkestyre er bygget på den grunnsetning, at ingen offentlig myndighet skal kunne gripe inn i de enkelte menneskers personlige eller økonomiske forhold, uten at inngrepet har klar hjemmel i norsk lov. Det er Stortinget, folkets egne valgte representanter, som skal gi disse lover, og det er de uavhengige domstoler som skal tolke dem.

I de senere år er denne grunnsetning blitt uthulet. Gjennom fullmaktslover er store deler av Stortingets lovgivende myndighet ført over til regjeringen og administrasjonen. I mange tilfeller er det de samme offentlige kontorer som gir bestemmelser med lovs innhold, og som selv til daglig tolker og bruker dem. På samme måte er Stortingets rett til å pålegge skatter og avgifter, og til å råde over statens midler, i stor utstrekning blitt overdratt til administrasjonen.

Samtidig med dette er der gjennomført en reguleringlovgivning som har trukket stadig snevrere grenser for den enkeltes handlefrihet. Også dette har ført til at de offentlige kontorer har fått øket innflytelse overfor hver enkelt samfunnsborger. Det er særlig på det økonomiske område dette er skjedd, og de direkte skadevirkninger er kanskje særlig av økonomisk art. Men de forplanter seg også videre. Den konsentrasjon av makt som har funnet sted, vil lett stenge for fri kritikk og våken meningsutveksling, og kan bli en trusel mot friheten også på andre områder enn de økonomiske. De mange nye reguleringstiltak har ikke kunnet gjennomføres på en prinsippfast og ensartet måte, og det har ofte vært vanskelig å forstå hvilke prinsipper de administrative vedtak har vært bygget på. På den annen side har administrasjonens utvidede maktområde ikke ført til noen økning av dens praktiske effektivitet.

Dette har svekket den alminnelige tillid til den offentlige administrasjon. I brytningstider som de vi nu står foran, er det imidlertid av avgjørende betydning at denne tillid holdes oppe. Like avgjørende er det at samfunnet gir plass for enhver foregangsmann som evner å skape noe nytt og verdifullt.

Han må ikke få følelsen av at hans skapende innsats blir motarbeidet av de offentlige myndigheter.

Høire vil verne om folkestyret, Grunnloven og rettsikkerheten. Stortingets myndighet til å gi lover, til å pålegge skatter og avgifter, og til å disponere statens midler må hevdes uavkortet. Den fullmaktslovgivning som har ført store deler av Stortingets myndighet over til regjeringen og administrasjonen må begrenses eller avvikles. Det samme gjelder det nettverk av reguleringer og restriksjoner som gir administrasjonen adgang til å foreta unødige eller vilkårlige inngrep overfor den enkelte.

For å øke rettssikkerheten, bør de som rammes av administrative vedtak få adgang til å gjøre seg kjent med grunnlaget for avgjørelsen og med sakens dokumenter. Innen de etater hvor det er mulig, bør der opprettes faglige ankeinstanser som kan behandle klager over administrasjonens skjønnsmessige vurderinger.

Alle ansettelser i offentlig tjeneste skal skje efter strengt saklige hensyn. Den utvikling vi står overfor vil stille store krav til administrasjonen og domstolene, og det er mer enn noen gang nødvendig at vi disponerer en høyt kvalifisert stab av offentlige funksjonærer. Eftersom unødige reguleringer og restriksjoner avvikles, må den offentlige administrasjon forenkles, og besparelsene brukes til å bedre lønns- og arbeidsvilkårene for de faste tjenestemenn og embedsmenn.1)

Høire vil fortsette sitt arbeide for å få gjennomført en valgordning som gir partiene en mer rettferdig representasjon på Stortinget.

Det kommunale selvstyre må styrkes. Den sosialistiske tendens til å føre stadig mer makt over fra lokale til sentrale myndigheter må stanses. De lokale tillidsmenn som kjenner sin hjemstavns problemer fra første hånd, må også få avgjøre hvordan de skal løses.

1 ) Se ellers avsnittet om Statens utgifter.

De nuværende retningslinjer for reguleringer og endringer av kommunenes grenser, og loven som gir Regjeringen fullmakt til å gjennomføre en alminnelig revisjon av den kommunale inndeling efter disse retningslinjer, oppheves.

Reglene i kommunestyreloven settes igjen i kraft slik at Stortinget får den endelige avgjørelse i alle grensesaker som de berørte kommuner og fylkeskommuner ikke kan bli enige om. Ved regulering av kommunegrenser og lokale inndelinger må der tas hensyn til befolkningens egen mening og egne ønsker.

I de senere årtier har de store faglige sammenslutninger og organisasjoner vunnet en stadig sterkere stilling innen samfunnet, spesielt på yrkeslivets område. De har en betydningsfull oppgave å fylle, men de kan samtidig bli en fare for det enkelte menneskes handlefrihet. Det er statens oppgave å beskytte det enkelte menneske og det enkelte foretagende mot misbruk av den organisasjonsmessige makt.1)

Kirke, skole, kultur og forskning.

Det kommende tideverv stiller store krav til oss på det åndelige plan. En dyptgående, materiell omstilling vil alltid være en påkjenning på kulturen og de moralske normer, og en fremsynt politikk må derfor bevisst sikte på en samling om kirken og vår nasjonale kulturarv.

Samtidig reiser fremtiden krav til oss om menneskelig modenhet og faglig dyktighet. Arbeidsprosessene i administrasjon og næringsliv blir mer kompliserte og en stadig større grad av spesialtrening blir nødvendig for å mestre dem. Men fagopplæringen må utfylles med den modning som almendannelse alene kan gi, og som er forutsetningen for kulturell fremgang.

Det kristne livssyn og den kristne tro er grunnlaget for vår kultur. Statskirken må bevares og dens åndelige selvstyre respekteres. Andre kirkesamfunn og kristelige organisasjoner må fortsatt beholde sin fulle selvstendighet.

1 ) Se ellers posten Arbeids- og Lønnsforhold.

De store menigheter må deles, så vi kan få en tilstrekkelig kirkelig betjening. Det kristne grunnlag for vår skole må styrkes, og det må skapes et nærmere samarbeide mellom hjemmene, skolen og kirken. Ungdommens karakterdannelse hører sammen med en levende kristendomsundervisning Kirken og lærerne må fortsatt være representert i skolestyrene.

Et godt utbygget skolevesen er den beste garanti for et demokratisk samfunns fremtid. Gjennom den almendannende skole skal det legges et fast fundament for de kommende generasjoners åndelige og kulturelle utvikling, samtidig som de unge får et grunnlag for sin praktiske arbeidsinnsats eller sin videreutdannelse. Målet er en skole som skaper selvstendige mennesker med et kunnskapsfond som er stort nok til at de både kan ta aktiv og skapende del i utviklingen av vårt land, og få ansvarsfølelse for sitt samfunn, respekt for mennesket og vilje til det gode.

På et tidspunkt da utviklingen stiller nye krav til undervisning, er der mange forsømmelser som må tas igjen. De store barnekull sprengte folkeskolen, og er nu ved å sprenge realskolen. På begge disse undervisningstrin er der satt inn et stort antall nødslærere, som ikke er utdannet for oppgaven. Om et par år vil krisen nå gymnasiene, og derefter vil presset øke på fagskolene og høyskolene som allerede lenge har vært sprengt.

Det er ikke bare de store kull som sprenger skolene. Også tidens krav til at en stadig større del av hvert kull må opp på et høyere kunnskapstrin virker inn. Derfor er det bydende nødvendig at hele undervisningsvesenet blir utbygget. Det er en av hovedforutsetningene for at vårt land skal bli med i den moderne utvikling.

Gjennom flere år har der vært arbeidet med planer for en omlegning av skolevesenet. Dette er både ønskelig og nødvendig. Men før alt annet må der skaffes bygninger og lærere til de nye kull som vokser frem og som ikke kan vente.

Høire vil snarest mulig søke å gjennomføre åtte års obligatorisk skolegang for alle. Skoleorganisasjonen må omlegges slik at vi får en 6-årig grunnskole der dette er mulig, og en 3-årig mellomskole. Den obligatoriske skolegang vil da omfatte grunnskolen og de to første år av mellomskolen. Det tredje mellomskoleår skal inntil videre være frivillig, og gi adgang til gymnasiet (3-årig). Ved forgreninger ut fra denne grunnstamme utvikles et system av folkehøyskoler og yrkes- og fagskoler som kan tilfredsstille et moderne samfunns store behov for velutdannet arbeidskraft.

I den nye mellomskolen må der åpnes adgang til å differensiere etter anlegg, evner og fremtidig yrkesvalg ved en forsiktig linjedeling som ikke svekker den almendannelse som en obligatorisk skole først og fremst må tilgodese. En slik linjedeling må også ta sikte på å tilpasse ungdommen til sitt hjemsteds miljø og den lokale hovednæring. På denne måte vil mellomskolen kunne utbygges forskjellig på de forskjellige steder, og derved lettere tilpasses de lokale økonomiske, geografiske og sosiale forhold.

Høire vil på denne måte gå aktivt inn for å skaffe all ungdom like vilkår til utdannelse, uten hensyn til bosted eller økonomiske kår. Vår stipendieordning må fortsatt utbygges. Utdelingen må ikke utnyttes til dirigering av yrkesvalget.

Alle dokumenterte studielån må kunne avdras skattefritt på samme måte som lån i Statens lånekasse for studerende ungdom.

Vårt skolevesen arbeider ellers under vanskelige forhold fordi byggingen av skolehus har vært forsømt i de senere år. Dette skyldes i stor utstrekning at der ikke har vært gitt tilstrekkelig byggetillatelser. Disse mangler må nu rettes. Høire vil motsette seg sentralisering av de 6-årige grunnskoler mot skolekretsenes ønske, unntatt i helt spesielle tilfeller.

De private skoler avlaster de offentlige skoler, og innebærer forøvrig en viktig garanti mot stagnasjon i skolevesenet. De må derfor få offentlig støtte når de tilfredsstiller kravene til undervisningsplan og skolemessige forhold.

Høire vil støtte en rasjonalisering av lærebokutgivelsen, men vil bestemt motsette seg at der opprettes et statsforlag, som kan føre til at utgivelsen blir et offentlig monopol. Det må skaffes sikkerhet for at lærebøkene gir objektiv orientering og blir av høy kvalitet. Forsøksvirksomheten i skoler, må støttes for å hindre uniformering og stivhet i et skolevesen med sentral ledelse.

En viktig oppgave i utbyggingen av vårt undervisningsvesen er utdannelsen av flere lærere. Det må arbeides for å øke lærerskolenes kapasitet. Den akademiske utdannelse for realskolens og gymnasiets lærere må ikke svekkes.

En annen oppgave i forbindelse med vårt høyere undervisningsvesen er å skaffe landet flere tekniske fagfolk. Alt idag er det mangel på slike, og det er helt klart at behovet stadig vil vokse i takt med teknikkens utvikling. Dette alvorlige problem må derfor løses snarest. Våre tekniske skoler må utbygges så raskt som mulig, og ungdommen oppmuntres til å søke slik utdannelse. Industrien og næringslivets organisasjoner må trekkes inn i arbeidet med å finne en ordning som gjør det økonomisk mulig for de ansatte i bedriftene å øke sine kvalifikasjoner. Den tekniske utdannelse må høynes ved at skolene snarest omlegges til 3-årige.

Høire vil arbeide for å øke våre universiteters og høyskolers kapasitet. De må gi lik adgang for enhver, og utdanne de fagfolk landet trenger. Vi må snarest mulig komme bort fra at begavet ungdom tvinges utenlands for å få sin utdannelse.

Økonomiske fremskritt i vår tid kommer i stigende grad fra forskernes laboratorier. Der så de nye råstoffer dagens lys, der ble de nye energikilder åpnet og der venter fremtidens muligheter i et veldig omfang. Ute i verden er forskningen i de seneste år blitt et selvstendig investeringsobjekt, som blir oppmuntret av statsledelsen. Vårt land er også med i denne utvikling, men den må føres videre med større kraft og målbevissthet. Forskerne må få slike lønns- og arbeidsforhold, at de ikke søker til andre land, men tar opp arbeidet med vårt eget lands muligheter. Dette forutsetter ikke bare utbygging av de videnskapelige institusjoner som foreligger, og utviklingen av nye, men også at forskningen i det private næringsliv få gode vilkår.

Man må snarest mulig utrede spørsmålet om utvidet adgang til å gi skattefrie gaver til forskningsarbeider og andre kulturelle og sosiale formål.

Under de store materielle fremskritt som skjer, er det nødvendig å utvikle det allsidige kulturliv, for derved å sikre en mer fullstendig, menneskelig tilværelse.

De humanistiske studier må støttes, og våre videnskapsmenn gis gode muligheter til å drive selvstendig forskning. Lærere ved våre skoler, høyskoler og universiteter må gis lønnsforhold som sikrer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft til disse yrker.

Kunsten må få rommelige arbeidsvilkår, og rikere anledning til å søke impulser utenfor Norges grenser. Bevilgningene til våre kulturinstitusjoner må få en slik størrelse at disse blir en støtte for det kulturelle liv og fyller sin oppgave med å bringe kulturverdiene ut til hele folket. Våre offentlige biblioteker må settes i stand til bedre å formidle kontakten med kulturlivet i andre land.

Våre historiske og kulturelle minnesmerker må tas bedre vare på. Norge har mindre igjen av slike, enn de fleste andre kulturland, og det som ennu finnes må beskyttes mot ødeleggelser.

En fri presse er uunnværlig i et fritt samfunn. Derfor er det nødvendig å hevde vår pressefrihet og avisenes uavhengighet. Det offentliges forhold til pressen må preges av streng objektivitet.

Reglene for valg av styre og programråd for Norsk Rikskringkasting må endres, slik at sammensetningen ikke blir ensidig politisk.

Høire vil bekjempe enhver tvangsdirigering av det norske sprog. Riksmål og nynorsk må få utvikle seg fritt og naturlig side om side, statlige overgrep kan aldri føre til et levende, felles skriftsprog. Foreldrenes rett til valg av målform og sprogform i barnas skolebøker skal respekteres uavkortet, og skolelovens regler om sprogavstemninger må derfor endres, slik at valget avgjøres med flertallet av de avgitte stemmer. Sprogsaken må løftes ut av partipolitikken ved at vi får et offisielt anerkjent, men uavhengig sprogakademi med medlemmer valgt av de kulturelle organisasjoner og institusjoner.

Hjem og familie.

Sant fremskritt må ha forankring i menneskenes sinn, en forankring som skapes i de første leveår gjennom formidlingen av religion, kultur og moralske normer innen hjem og familie. Gode hjem, bygget på et kristent grunnlag, er derfor en livsbetingelse for et sunt folk. Skal hjemmene fylle sin oppgave, stilles det store krav til foreldrene; det kreves karakter, menneskelig varme og dyktighet for å skape et hjem som fostrer harmoniske mennesker.

Denne oppgave kan aldri overlates til andre, ikke til staten og ikke til noen annen institusjon. Det er hjemmet som blir det avgjørende for barnet, og denne rett og dette ansvar for foreldrene må ingen forsøke å ta fra dem eller redusere. Samfunnet kan og skal bare støtte foreldrene, ved å legge de ytre forhold til rette.

Skolens oppgave er å hjelpe foreldrene i deres ansvarsfulle gjerning, og det må være et samarbeide i gjensidig tillid mellom hjemmene og skolen. Den må ikke forsøke å påvirke barna i andre retninger enn dem hjemmene selv godtar.

I vår urolige tid er det meget som trekker barna vekk fra hjemmet. Her er ett av de felter hvor skolen kan hjelpe foreldrene ved også å gi oppdragelse til familieliv. Barna må lære at ikke minst deres innsats er påkrevet for at hjemmet skal bli det trygge ankerfeste, og både piker og gutter må få forståelse for hjemmets betydning og ansvar, slik at de senere, når de selv blir foreldre, kan kjenne sin oppgave og ha de best mulige forutsetninger for å løse den. Med en klok oppdragelse til familieliv kan man bekjempe faren for moralsk utglidning.

Vi opplever idag en markert forskyvning i befolkningsstrukturen. Overskuddet av kvinner er iferd med å forsvinne, og i de yngre årsklasser er det nu færre kvinner enn menn.

Dette vil naturlig føre med seg en mangel på kvinner i yrkeslivet, som ytterligere understrekes ved at en forholdsvis større del av kvinnene da vil komme til å gifte seg og bli husmødre. Under slike forhold må man forutse at næringslivet vil søke å dekke sitt behov for kvinnelig arbeidskraft ved stigende lønninger, og at dette vil få mange husmødre til å ta arbeide utenfor hjemmet.

Men husmoren er midtpunktet i hjemmet, og hennes helhjertede innsats der er av den aller største betydning både for hver enkelt familie, og for samfunnet som helhet. Denne utvikling har derfor sine betenkelige sider. Vi må imidlertid godta den som en kjensgjerning, og vår oppgave blir å fjerne dens skyggesider ved å frigjøre husmoren fra den mest slitsomme og tidskrevende – og menneskelig minst givende – del av arbeidet i husholdningen.

Utviklingen i husmoryrket har gått langsommere enn i andre yrker, fordi man ikke har kunnet vurdere arbeidsresultatet her direkte i penger. I praksis har man derfor ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til at husmorens arbeide ikke bare er avgjørende for familiens trivsel, men også i stor utstrekning for familiens samlede økonomi. Den kommende utvikling vil tvinge dette mer frem, men vi kan lette overgangen ved alt nu å ta konsekvensen av forholdet. Arbeidsstudiene i husmoryrket må drives videre, med sikte på å finne frem til nye arbeidsbesparende metoder og redskaper. Skolene må gi opplæring i arbeidsteknikk, og de må ta elementær forbrukerøkonomi inn i husstellundervisningen, slik at de unge piker kan lære å behandle penger, og undersøke kvalitet og priser. Forholdene må legges tilrette for en stadig utvidet bruk av maskiner i husholdningene, og det må skaffes rikere forsyning av elektrisk kraft til dette formål. Slike tiltak er en forutsetning for et lettere og mer rasjonelt husarbeide.

Husmødrene forvalter den største del av vår nasjonalinntekt, og den måte de forvalter den på, har dyptgripende virkninger for såvel samfunnsøkonomien som den enkelte families trivsel og levestandard. De offentlige myndigheter må derfor legge forholdene til rette for at forbrukerinteressene kan få det størst mulige spillerum, og utøve sin sunne innflytelse på produksjonens sammensetning. Dette kan oppnås gjennom en fri konkurranse, hvor efterspørselen i første rekke er det bestemmende.

Det må arbeides for å skaffe flere husmorvikarer såvel på landet som i byene. 1 )

Boligbygging.

Folkets lykke og trivsel er uløselig knyttet til gode boligforhold. Målet for boligpolitikken må være, at enhver ved leie eller kjøp selv kan skaffe en god bolig for seg og sine. Boligpolitikken på lang sikt henger derfor nøye sammen med den økonomiske politikk i sin almindelighet.

En økonomisk politikk efter Høires retningslinjer vil føre til målet: å sette den enkelte i stand til ved egne krefter å skaffe seg en bolig.

Den stadig lavere ekteskapsalder og de store barnekull fra årene omkring 1946 vil skape et øket press på boligmarkedet utover i 1960-årene. Det foregår også et skifte i bosettingen som fører til et øket boligbehov i forstadskommunene. Boligmangelen kan med andre ord ikke behandles som et forbigående problem. Den forutsetter en politikk på lang sikt. Det øyeblikkelige behov for flere boliger er imidlertid så sterkt, at det er nødvendig også å treffe tiltak som kan skaffe flere boliger straks.

Det som begrenser boligbyggingen er finansieringsvanskelighetene. Vi har nok materialer og det er tilstrekkelig med arbeidskraft. I denne situasjon er det galt å opprettholde noen kunstig begrensning, og all boligbygging bør derfor frigis straks. Dette vil gi oss flere boliger, og dessuten bidra til å utnytte kapasiteten innen byggebransjen.

Videre må det skaffes kapital til finansiering av en ytterligere boligbygging. For det første må man i den økonomiske politikk generelt oppmuntre til sparing. For det annet kan

1) Se ellers posten Sosiale oppgaver.

man spesielt stimulere til boligsparing ved å innrømme skattelettelser for sparemidler, og premiere dem ved tildeling av offentlige lån. Endelig kan man stimulere til hurtigere nedbetaling av de lån som ydes, eller har vært ydet, av de offentlige banker, slik at disse får frigjort midler til nye boliglån.

Boligbankenes virksomhet må efterhvert bli mer sosialt anlagt. Hittil har en lånesøker med inntekt ubetydelig over den fastsatte grense, ikke kunnet få lån, mens godkjente låntagere har fått beholde sine billige lån, selv om de senere har øket sine inntekter langt ut over de opprinnelige grenser. Et slikt system er hverken sosialt rettferdig eller økonomisk forsvarlig.

Alle husløse må ha like stor rett til en bolig, og det må derfor åpnes adgang for boligbankene til å yde tilleggslån ( toppfinansiering) til dem som har noe høyere inntekter, og som derfor kan makte en del av finansieringen selv. Dette vil kunne skaffe flere boliger for færre offentlige midler, og gi alle boligsøkende like muligheter til å skaffe seg hus.

På litt lengre sikt må man også søke å komme bort fra kapitalstøtten til boligbyggingen. Dette system kan nemlig aldri bli helt sosialt rettferdig. Isteden må man komme frem til en løpende husleiestøtte (renterabatt), basert på sosiale behov, og uansett om det hus man bor i er offentlig finansiert eller ikke. Derved vil man kunne holde de effektive husleier på et forsvarlig nivå, samtidig som støtten bare kommer dem til gode som virkelig trenger den.

Mange små familier sitter idag med større leiligheter enn de ville ha foretrukket med et friere boligmarked, og store familier bor av denne grunn trangt. For å fremme en bedre utnyttelse av boligmassen, må man derfor snarest avvikle restriksjonene på leie og omsetning av hus, og ta reglene om beskatning ved salg av boligtomter og boliger opp til revisjon.

Når bolignøden på denne måte er avhjulpet, vil det også bli mulig å avvikle husleiereguleringen.

Det må bygges boliger som tar spesielt sikte på å tilfredsstille gamle og ensliges behov. Finansieringen fra de offentlige boligbanker må ydes efter regler som stilles disse grupper av boligsøkende likt med familier.

Videre må man søke å gjennomføre billigere bygging. Man må støtte forskning og rasjonalisering, og arbeidet med å modernisere byggeforskriftene må føres videre med full kraft, slik at man kan nyttiggjøre seg de nye materiell- og arbeidsbesparende byggemetoder. Forholdene må ordnes slik at alle blir interessert i at der bygges hurtig, billig og effektivt.

Høires alternativ i boligpolitikken kan oppsummeres slik: Man må:

· frigi all boligbygging.

· avvikle restriksjonene på omsetning og leie av hus.

· revidere beskatningsreglene ved salg av tomter og boliger.

· åpne adgang for boligbankene til å yde toppfinansieringslån for dem som ved lån eller på annen måte kan klare en del av byggeomkostningene selv.

· fremme billigere bygging.

· stimulere boligsparing, både forhåndssparingen, og eftersparingen ved raskere nedbetaling av lån.

· omlegge kapitalstøtten til løpende støtte til husleien, gjeldende for alle efter sosialt behov.

Idrett og friluftsliv.

Idrett og friluftsliv er ikke lenger bare enkeltmenneskers hobby, i våre dager er det også en samfunnssak. Teknikk og yrkesspesialisering gir stadig flere mennesker enten stillesittende kontorarbeide eller rent mekanisk kroppsarbeide, og for alle disse er en allsidig idrett et viktig middel til å holde den fysiske form vedlike. For bymenneskene er på samme måte adgangen til å drive friluftsliv en forutsetning for sinnets og kroppens helse. Staten har derfor i det moderne samfunn plikt til å dra omsorg for nasjonens sunnhet ved å legge forholdene til rette for idretten og friluftslivet til å fylle sin oppgave.

Statsdrevet idrett, ledet fra et offentlig kontor, er imidlertid ikke løsningen i et fritt samfunn. Våre idrettsorganisasjoner må derfor beholde sitt fulle selvstyre i alle idrettslige spørsmål. Norges Idrettsforbund og dets organer må gis en større innflytelse på fordelingen av tippemidler og statstilskudd.

Reisingen av ungdomsherberger må få offentlig støtte når dette er nødvendig og mulig.

Av mange grunner er det i dag et stort behov for naturparker og fredede områder. Det er vår plikt som kulturnasjon å hegne om våre særlig naturskjønne områder og bevare dem som fristeder. Videnskapelige hensyn tilsier også et vern om de få uberørte trakter i vårt land. Endelig vil det kunne ha betydning for Norge som turistland at der finnes naturparker med representative utsnitt av norsk natur. Alle foreliggende fredningsprosjekter må nu snarest bli tatt opp til vurdering og avgjørelse, og større områder med utsnitt av typisk norsk natur, plante og dyreliv sikres mot ødeleggelser. Det må imidlertid være en forutsetning at man ved fredning viser forståelse og smidighet, slik at ulempene for det lokale næringsliv blir minst mulige. Totalfredning bør bare komme på tale i helt spesielle tilfeller.

Sosiale oppgaver.

De nye livsforhold som fulgte med maskinalderen skapte sosiale behov som måtte møtes med nye midler. Slik ble den moderne sosialpolitikk til. Dens hovedoppgave idag er å hjelpe dem som uforskyldt kommer i vanskeligheter ved sykdom, uførhet, alderdom eller arbeidsløshet, slik at deres eksistens blir trygget. Dessuten skal sosialpolitikken fremme et sunnere og sterkere folk. Det kan imidlertid forutsees at en ny tidsalder vil skape nye livsforhold som vil reise nye sosiale problemer.

Det har stort sett vært enighet mellom de politiske partier om utbyggingen av vårt sosiale trygdevesen. Sosialpolitikken må innrettes slik at den også stimulerer hver enkelt til selv å arbeide for å trygge seg og sin familie.

På denne bakgrunn må nye, sosialpolitiske fremstøt gis høy prioritet. Vi kan selvsagt ikke gå fortere frem enn den økonomiske bæreevne tilsier, men hvis utviklingen ledes efter Høires økonomiske og næringspolitiske retningslinjer kan nye tiltak settes ut i livet i forholdsvis nær fremtid, og skape større trygghet i vårt samfunn.

Til tross for at det skulle være den første sosiale oppgave å sørge for dem som overhode ikke har muligheter til å klare seg selv, har arbeidet for de sinnssyke og åndssvake og alle dem som av en eller annen grunn er arbeidsudyktige, vært sørgelig forsømt i årene efter krigen. At samfunnet ikke på en forsvarlig måte er istand til å ta hånd om disse, er en voldsom psykisk og økonomisk belastning for de personer og familier som ulykken har rammet. Man må derfor øyeblikkelig ta opp arbeidet med å dekke behovet for sinnssykehus, åndssvakehjem, sykehus, rekonvalesenthjem og pleiehjem. Høire står fast ved sitt gamle krav om at behovsprøvingen for alderstrygden helt må opheves. En uførhetstrygd må snarest gjennomføres.

Trygdene må samordnes, rasionaliseres og utbygges i Folketrygden, efter de retningslinjer Stortinget har vedtatt. Den fullstendige Folketrygd må snarest mulig bli til virkelighet.

Det må føres kontroll med at trygdene ikke misbrukes. Trygdeordningene må også søkes utformet slik at de ikke legger vanskeligheter i veien for dem som selv ønsker tilleggsdekning ved privat forsikring.

Det forebyggende helsearbeidet er stadig en av våre største sosiale oppgaver. Det må legges stor vekt på å utbygge tannrøkten og skolelegeordningen, og fremme gode ernæringsforhold og sunne kostvaner.

Alkoholmisbruket er fremdeles et av våre største sosiale problemer, og det er av vesentlig betydning at der skapes en bevisst opinion i vårt folk mot slikt misbruk. På en rekke områder kan det være praktisk å forene opplysningsarbeidet med forskjellige innskrenkninger, men spørsmålet er ikke så enkelt at det kan løses ved forbud og tvangsbestemmelser. Opplysningsarbeidet om de skadelige følger av alkoholmisbruket må fortsettes med full kraft, særlig blant ungdommen. Der må reises flere tidsmessige kursteder for alkoholikere, og det må ydes støtte til de private organisasjoner som driver slike kursteder. Høire vil gi positiv støtte til alle tiltak som kan fremme edrueligheten.

Hjemmesykepleien representerer en av fremtidslinjene på det sosiale arbeidsfelt. Den omfatter ikke bare vanlig kvalifisert sykepleie i hjemmene, men også samaritt- og husmorvikarvirksomhet og "nabohjelp". Derved er den kommet til å spenne over et vidt felt hvor behovene kan være meget forskjellige. I mange tilfeller kan slik hjelp gjøre det mulig for gamle eller uføre mennesker å bli boende i sine hjem. Under slike omstendigheter avlaster hjemmesykepleien sykehus, alders- og pleiehjem. Endelig kan pleie, eller hjelp til stell i hjemmet, være den håndsrekning som er nødvendig for at enslige eller familier kan klare seg gjennom en vanskelig situasjon.

Det er de frivillige, humanitære organisasjoner som i første rekke har båret dette arbeidet frem, og det ville være galt idag å kaste vrak på det initiativ, den interesse og erfaring som disse sitter inne med. Arbeidet har imidlertid nu fått et slikt omfang – og avdekket et så stort fremtidig behov – at man ikke kan basere det hele på frivillig innsats. Man må derfor finne en smidig ordning hvorefter hjemmesykepleien samordnes med sykehus eller annen anstaltbehandling, og hvorefter det offentlige yder økonomisk støtte til arbeidet.

De som er delvis arbeidsuføre på grunn av sykdom eller invaliditet må settes istand til å klare seg selv, gjennom større adgang til skolering og yrkesopplæring.

Befolkningsutviklingen gjør det også nødvendig å ta opp spørsmålet om de eldres muligheter til å fortsette i arbeide utover den alminnelige pensjonsalder.

Pensjonsreglene for Statens Pensjonskasse må revideres med sikte på å bedre de økonomiske betingelser for pensjonister som fortsetter i sine stillinger, eller som påtar seg annet pensjonsberettiget arbeide. Man må snarest mulig fullføre arbeidet med å gjennomføre en rimelig og rettferdig ektefellepensjonering.

Arbeids- og lønnsforhold.

Den første industrielle revolusjon skapte industriarbeideren og arbeiderbevegelsen. Den annen bærer en ny middelstand frem. Overalt i den frie verden er stigningen i arbeidernes antall ved å stanse opp, og noen steder er tilbakegangen begynt. Samtidig viser tallet på funksjonærer i vid forstand en voldsom økning. Dette har sammenheng med den store vekst i offentlig og privat administrasjon. Men det er også en klar følge av den tekniske utvikling: Kapitalen eller maskinene overtar en stadig større del av produksjonen. Derfor synker tallet på arbeidere, samtidig som kravet til økede kvalifikasjoner stiger for dem som blir igjen. Fullbeskjeftigelsen påskynder denne utvikling. Hvis produksjonen skal økes efter at alle arbeidsdyktige mennesker er fullt beskjeftiget, kan det bare skje ved et større arbeidsresultat pr. mann pr. dag. Dette kan igjen bare skje ved en øket innsats av kunnskap og kapital.

Det er ikke bare behovet for, og antallet av, kvalifiserte arbeidere, teknikere og ingeniører som vokser. De administrative oppgaver blir også større og krever flere folk med utdannelse. Dette forplanter seg videre, først og fremst til det vidt forgrenede undervisningsvesen, hvor behovet for lærere har meldt seg med voldsom styrke over hele verden og ikke minst i vårt land.

Skal et moderne samfunn kunne hevde seg og skaffe sine folk en stadig høyere levestandard, er det uomgjengelig nødvendig på alle felter å ha tilstrekkelig tilgang på folk med høy utdannelse. Dette har man imidlertid forsømt å sikre seg i vårt land. Kravene til vårt undervisningsvesen har vært skjøvet til side. Større kunnskaper og ansvar berettiger større lønninger, som også er nødvendige for å stimulere ungdommen til å søke videre utdannelse. Isteden har det vært arbeidet bevisst på en utjevning av inntektene uten hensyn til kvalifikasjoner. Dette har skjedd både gjennom tariffene, regulativene og gjennom beskatningen. De akademiske grupper har vært lønnet så lavt at stadig færre går igang med et mangeårig studium, og stadig flere av dem som har tatt en slik utdannelse søker stilling i utlandet. Den sviktende tilgang på kvalifiserte folk er et umiskjennelig tegn på hvordan utjevningen motarbeider utviklingen.

Lønnspolitikken for de akademiske grupper må nu snarest omlegges hvis ikke den kulturelle og økonomiske fremgang skal stoppe opp. I industrien må tilgangen på velutdannede arbeidere og funksjonærer stimuleres kraftig, såvel ved økede utdannelsesmuligheter, som ved at fagopplæring begrunner en vesentlig høyere lønn. Beskatningen av de middelstore inntekter må lettes ved forandringer i progresjonen.

Et spesielt problem frembyr idag funksjonærenes lønnsmessige stilling. De har opplevet stillstand og delvis tilbakegang i sin reallønn, til tross for at utviklingen har gjort deres arbeidsoppgaver stadig viktigere. I første rekke skyldes utviklingen her den synkende kroneverdi, som Høires økonomiske politikk direkte tar sikte på å stoppe. Men hvis det skal oppnåes balanse i lønnsutviklingen, er det i annen omgang nødvendig at funksjonærene selv får anledning til å hevde sine krav. Man må derfor være på vakt overfor alle forsøk på å hemme eller undergrave funksjonærorganisasjonene, og sørge for at der ikke legges vanskeligheter i veien for organisasjonsarbeidet.

Samfunnet og lønnsmottagerne har ikke bare interesse av å sikre og øke reallønnen, men også av å få utformet og gjennomført nye og smidigere lønnssystemer. Det gjelder både å stimulere til innsats utenom det vanlige, og å styrke følelsen av fellesskap innen bedriftene. Høire vil derfor at slike lønnsformer skal gjøres til gjenstand for grundige undersøkelser.

Det må bli full likestilling med samme lønns- og avansementsforhold for kvinner og menn.

Enkeltmenneskets stilling i arbeidslivet er blitt et sentralt spørsmål som i fremtiden må vises en vesentlig større oppmerksomhet enn før. Bedre samarbeide og en større følelse av samhørighet innen hver enkelt bedrift er veien til trivsel og øket produksjon, og på dette felt er der rom for nye tiltak.

Det er i første rekke bedriftene selv og arbeidsgivernes og de ansattes organisasjoner som her må gå foran. Påbud og statsregulering vil kunne skade utviklingen ved å skape mistro og uvilje i stedenfor tillid og samarbeidsvilje som er den første forutsetning for at man skal oppnå positive resultater. Dessuten er det nødvendig at hver bedrift finner frem til de løsninger som passer dens spesielle struktur best, – forholdene er altfor forskjellige til at noe enkelt tiltak kan være hensiktsmessig overalt.

Men også staten kan bidra aktivt til et gunstig klima i arbeidslivet. Det kan skje gjennom en sunn økonomisk politikk som gir bedriftene større smidighet og større muligheter til å prøve nye tiltak, ved opplysningsvirksomhet, ved å ta initiativet til møter og konferanser hvor problemene kan drøftes, og sist, men ikke minst gjennom en sikring av endel grunnleggende rettigheter.

Til disse hører fritt valg av yrke og arbeidssted. Høire vil ikke godkjenne noen innskrenkninger i denne rett for noen norsk borger, og tar bestemt avstand fra enhver form for tvangsdirigering av mennesker ved særlover eller på annen måte. Heller ikke utdannelsesforholdene må gjøre det mulig å undergrave det frie yrkesvalg. At man selv har valgt sitt yrke er en avgjørende forutsetning for arbeidsglede og trivsel hos den enkelte. På samme vis forholder det seg med organisasjons- og avtalefriheten. Enhver må selv fritt kunne avgjøre hvilken organisasjon han eventuelt vil stå tilsluttet, og alle demokratiske og representative organisasjoner må få full forhandlings- og avtalerett. Disse selvfølgelige rettigheter må ikke tillates monopolisert av organisasjoner som står tilsluttet bestemte politiske partier.

På mange vis har bedriftsledelsen idag særlige problemer. Prinsippene for administrasjon og arbeidsledelse er i rivende utvikling, og det er av sentral betydning for produktiviteten og trivselen på arbeidsplassene, at norsk bedriftsledelse får anledning til å følge med på dette felt. De omfattende private tiltak som er igang må møte myndighetenes sympati og støtte. Norges Handelshøyskole må utbygges, og det må legges mer vekt på opplæring i administrasjon og arbeidsledelse ved de andre læreanstalter som tar sikte på å kvalifisere til ledende stillinger.

Man må regne med at den sterke tekniske utvikling innen de forskjellige yrker efterhånden vil kunne føre til en betydelig økning av produksjonen. Dette vil også kunne åpne muligheter for en suksessiv nedsettelse av arbeidstiden. Den absolutte forutsetning for dette er imidlertid at der føres en næringspolitikk som gir bedriftslivet anledning til å styrke sin stilling.

Eiendomsbesiddende demokrati.

Det vil alltid være en hovedoppgave for et samfunn i vekst å skaffe kapital til utbyggingen, og kapital blir til ved sparing. Når stat og kommuner, bedrifter og private personer avstår fra øyeblikkelig forbruk, oppstår det et overskudd som kan investeres i nye bedrifter, maskiner eller andre produksjonsmidler. Jo mer arbeidende kapital, dess hurtigere kan produksjonen og dermed vår velstand øke, og dess tryggere blir arbeidsplassene for de ansatte.

Høire ser det som en stor oppgave å oppmuntre til, og legge forholdene til rette for at flest mulig sparer og setter sine sparemidler i produksjonsmidler. Høires skatte- og rentepolitikk tar direkte sikte på å fremme sparing, men dette alene er ikke nok. Det må derfor drives opplysningsvirksomhet om fordelene ved å sette sparemidler i realverdier, bl. a. direkte i næringslivet gjennom aksjekjøp. På den måte vil sparerne kunne få del i den verdioppsamling og sparing som skjer i bedriftene, samtidig som sparemidlene vil kunne gi større avkastning og være sikret mot verdiforringelse gjennom inflasjon.

Også på annen måte kan staten jevne veien for et eiendomsbesiddende demokrati. Den kan oppmuntre til utstedelse av aksjer med små pålydende beløp, den kan stimulere til dannelse av investeringsselskaper for småsparere, og fremfor alt kan den selv avhende sine egne aksjeposter i private og offentlige bedrifter på en slik måte at alle kan ha anledning til å kjøpe.

Tanken bak det hele må være, ikke å avskaffe privat eiendom, men å få stadig flere som eier noe. Ved dette vil man øke den enkeltes ansvarsfølelse og utdype gleden ved arbeide. Man vil også skape større økonomisk og sosial trygghet – og likhet – på en måte som bygger menneskenes karakter og styrker samfunnet.

Økonomi og finanser.

Vår materielle sivilisasjon er i begynnelsen av enorme omveltninger som reiser store problemer. At atomkraften tas i bruk for sivile formål, at helautomatiske maskiner stadig overtar nye felter i produksjonen, og at nye råstoffer gjør sitt inntog, betyr at der i enda større grad enn hittil må skaffes tilveie kapital til utbygging innen næringslivet. Likeledes må der sørges for flere spesialutdannede folk til å lede de nye prosesser. Et land som svikter på disse punkter idag, vil uvegerlig sakke akterut i konkurransen og bli liggende efter i utviklingen.

Men fremtiden byr også på store muligheter for Norge. Ennu i ti år eller mer vil våre vannkraftreserver gi store muligheter for velstandsøkning gjennom industriell utbygging.

Den internasjonale skipsfart vil – hvis flaggdiskriminering og handelsrestriksjoner ikke hindrer det – fremdeles kunne gi Norge store inntekter.

Samtidig er det riktig å opprettholde en betydelig jordbruksproduksjon. Det er nødvendig både av hensyn til vår sikkerhet i en urolig verden, og av hensyn til vår sunnhet som nasjon. Det er en livsbetingelse, ikke bare for dem som dyrker jorden, men for hele vårt folk, at bøndene får levevilkår på linje med de øvrige befolkningsgrupper.

Det gjelder for hele vårt naturgrunnlag at det må utnyttes rasjonelt, på samme tid som det må vernes mot ødeleggelser og såvidt mulig bevares for kommende slekter.

En virkelighetsnær vurdering av hele vårt naturgrunnlag må også bygge på en oversikt over befolkningens sammensetning. 1930-årene bør på svært små fødselskull, hvilket vil gi tilsvarende små kull av voksen ungdom i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene. Derefter vil de store barnekull fra efterkrigstiden begynne å melde seg på arbeidsmarkedet. Samtidig har vi opplevet en økning i den gjennomsnittlige levealder, og stadig flere mennesker er fortsatt arbeidsdyktige utover det man hittil har regnet som naturlig for overgang til pensjon o. l. Ytterligere må vi regne med at de aller eldste aldersgrupper blir tallrikere efterhvert og på den annen side fører det høye materielle og åndelige kulturnivå til at skole og utdannelse tar mer og mer av ungdomsårene.

Alle disse forhold synes å lede til at en noe mindre del av befolkningen i det kommende tiår vil være beskjeftiget med produktivt arbeide, mens en noe større del er barn, skoleungdom og gamle over arbeidsdyktig alder. Den økonomiske politikk må ta hensyn til alle disse forhold ved på den ene side å føre så mange som mulig over i produktivt arbeide og oppmuntre yrkesbefolkningen til størst mulig innsats, og på den annen side ved å stimulere kapitaldannelsen slik at maskinkraft kan settes inn i stedet for håndkraft.

Valutaproblemet og den synkende kroneverdi.

Vårt næringsliv har utvilsomt oppnådd store resultater i efterkrigstiden. I de fleste yrker hersker full beskjeftigelse. Enkelte steder står man riktignok overfor lokalt sett alvorlige sesong- og strukturproblemer, men i landsmålestokk er disse allikevel av begrenset betydning. De fleste næringer har hatt, og har fremdeles gode avsetningsforhold.

Det er imidlertid også mørke trekk i bildet.

En av de største farer er at såvel beskjeftigelse som produksjon har vært kunstig oppblåst av en altfor stor pengerikelighet. Tross streng prisregulering har man stadig fått mindre for pengene. Det man fikk for en krone i 1938, må man gjennomsnittlig betale 2,40 for idag, ja selv det man fikk for en krone i 1950, må man betale mer enn 1,50 for idag. Mange enkeltvarer, deriblant viktige produksjonsmidler for næringslivet, er blitt enda langt dyrere. Alle som har spart penger har derfor tapt, og hårdest rammet er det store antall småsparere som ikke har kunnet sette sine penger i bedrifter eller fast eiendom, men som har vært henvist til å spare gjennom bankinnskudd, forsikringer og pensjonsordninger. Alle med private pensjoner, som ikke har kunnet dyrtidsreguleres, og umyndige barn hvis midler ikke har kunnet plaseres verdisikkert, har lidt store tap. På den annen side har de stadig stigende lønninger gitt mange en falsk følelse av velstand. En som idag tjener 10 000 kroner har større lønn på papiret enn den som tjente 7000 kroner i 1950, men tjener i virkeligheten noe mindre. Skal prisstigningen fortsette med den samme gjennomsnittlige fart som siden 1949, vil den krone som spares idag bare være verd 50 øre om 12 år, 25 øre om 24 år og bare 10 øre om 40 år, altså når en yngre familieforsørger av idag skal begynne å leve av den pensjon han har betalt innskudd til.

Denne utvikling må stoppes.

Pengerikeligheten har ikke hatt dekning i en tilsvarende høy produksjon innenlands, og følgen har vært et kjøpepress rettet også mot importerte varer. Helt siden krigen har vi tatt hjem flere varer enn vår eksport og tjenesteydelse overfor utlandet har kunnet betale, og resultatet har vært et konstant valutaproblem. At importen overskrider valutainntektene kan være naturlig for et land i sterk utvikling. Men det er stor forskjell på den situasjon hvor dette er mulig fordi utlandet anser oss for kredittverdige, eller utlendinger går til direkte og frivillige investeringer i vårt land, og på den situasjon vi nu er i, hvor vi først kjøper mer enn vi kan betale, og dernest må søke dekning gjennom lån eller gaver.

I år med gode avsetningsmuligheter for våre eksportnæringer skulle Norge normalt ha balanse eller overskudd overfor utlandet. Underskudd burde bare forekomme når prisene på våre eksportvarer synker på verdensmarkedet. I efterkrigstiden har vi imidlertid periodevis vært i den alvorlige situasjon at vi har underskudd selv når vår eksport og vår skipsfart har gode tider. Hele vår beskjeftigelse og vår levestandardstår derfor i stadig fare, og hvis eksportmulighetene igjen svikter, slik som i 1949 og 1953, kan situasjonen lett utvikle seg til en alvorlig krise.

Tvangsdirigeringen og det veldige skattepress har også tildels skjermet usunne og hemmet sunne deler av vårt næringsliv, og derved svekket dets evne til å stå imot ugunstige konjunkturer. Det vil alltid være tilfeller og forhold som slipper igjennom selv de mest vidtgående fullmaktslover for tvangsdirigering, og de mest finmaskede skattelover. Det blir da de som begunstiges på denne måte, som oppnår de største fordeler. Med et lettere skattetrykk og friere forhold vil det derimot være forbrukernes behov, og ledelsens og de ansattes dyktighet alene, som avgjør om en bedrift skal stagnere eller ha fremgang.

I forholdet mellom land- og bynæringene er det også skapt skjevheter som har ført til berettiget misnøye fra landbrukets side. Subsidie- og støtteordningene har gitt et fortegnet bilde av lønnsomheten i næringen, til skade og irritasjon for såvel produsent som forbruker. Dette motsetningsforhold hadde en bedre politikk kunnet forhindre til alle parters fordel.

Den økonomiske politikk i efterkrigstiden har skapt en delvis falsk følelse av velstand, og vår stilling idag har skjulte svakheter av alvorlig art. Det er nu tvingende nødvendig å legge et solidere grunnlag under vår egen virksomhet og ta i bruk teknikkens nye hjelpemidler. Vår stilling er utrygg, og selv om vi blir spart for et internasjonalt økonomisk tilbakeslag, trenger vi en ny økonomisk politikk hvis næringslivet skal kunne utnytte de muligheter som åpner seg. Økonomisk stillstand for oss i en verden som ellers er i sterk vekst, vil virke likedan på vår levestandard som en økonomisk krise.

Høires økonomiske politikk kan sammenfattes slik:

Det offentliges oppgaver og dermed utgifter, må vurderes langt mer kritisk. Staten må fralegge seg de oppgaver som har mistet sin berettigelse. Formål som kan ivaretas av private, må overlates disse.

Reguleringsbestemmelser som fører til urasjonell, eller som motvirker rasjonell produksjon oppheves.

En bevegelig rente vil bidra til å regulere forholdet mellom tilgang på, og etterspørsel av, kapital til utbygging av landet.

Stabilisering av pengeverdien ved denne bevegelige rente og de øvrige tiltak vil oppmuntre en innenlandsk sparing til produktive investeringer.

En omlegning av skattesystemet så dette ikke lenger straffer innsats og sparevilje, vil virke i samme retning. Lavere skattesatser betyr ikke et tilsvarende tap i skatteinntekter, fordi selve skattefundamentene vil øke.

Bedre konsoliderte bedrifter, som ikke tynges av gjeld og skatter, er den første og beste forsvarslinje for full beskjeftigelse.

Denne politikk, som belyses nærmere nedenfor, utgjør imidlertid en helhet. Å innpasse et enkelt av disse midler innen rammen av en annen økonomisk politikk, kan ikke ventes å føre til det ønskede resultat. En samlet bruk av disse virkemidler innebærer imidlertid en omlegning av den økonomiske politikk, som vil skape sunnere forhold og langt sterkere fremgang enn vi hittil har sett.

Statens utgifter.

Staten har i de senere år i for høy grad påtatt seg oppgaver som enten er overflødig i det hele tatt, eller som bedre og med større samfunnsmessig fordel kunne ha vært ivaretatt av andre. Skal staten drive næringsvirksomhet, må det bare skje når oppgaven er meget viktig og ikke kan løses av private. Ut fra dette syn vil Høire avhende statens interesser i en rekke bedrifter, og fortrinsvis på en slik måte at alle kan ha anledning til å kjøpe. Hvis man i enkelte tilfeller vil forbeholde aksjene for norske interesser, kan dette enkelt ordnes uten statseie. De midler som kommer inn på dette vis, skal brukes til å løse spesielle større oppgaver, og til bekjempelse av en eventuell arbeidsløshet. Et slikt salg vil også i første omgang bidra til å minske pengerikeligheten, og derigjennom også virke med til å bevare pengeverdien.

Høire vil foreta en gjennomgripende omprøving av statens utgifter. Istedetfor bare å granske nye, og forhøyelse av gamle poster, må man ta hver eneste post på statsbudsjettet opp til kritisk undersøkelse. Dette må gjøres såvel for å påse at behovet for hver bevilgning fortsatt er tilstede, som for å kontrollere at midlene ikke med større samfunnsmessig fordel kunne benyttes på annen måte.

En slik innskrenkning og rasjonalisering av statens virksomhet vil også kunne føre til en reduksjon i antallet av statsansatte. Dette resultat kan oppnås ved å utnytte den helt naturlige og tildels betydelige avgang gjennom dødsfall og arbeidsudyktighet, oppnådd aldersgrense og frivillig overgang til annen virksomhet. Forholdene ligger særlig gunstig an nu, da det hersker knapphet på arbeidskraft.

Statens midler er alles midler, og må brukes i almene interesser. Ved hvert eneste statlig investeringsprosjekt må man undersøke mulighetene for samarbeide med de kommunale og private interesser som har fordel av investeringene, og også ved alle andre tiltak må man gjennomføre at de personer eller grupper som har fordel av tiltakene, såvidt mulig betaler dem selv. Staten bør i alminnelighet ikke gi ydelser til underpris – det fører bare til at underskuddet tas igjen på skatteseddelen eller ved økede avgifter.

Dette hovedprinsipp kan selvsagt ikke gjennomføres overalt. Tydelige sosiale skjevheter kan f. eks. tilsi at staten påtar seg utgifter til fordel for personer eller grupper. Men dette vil da være avvikelser fra regelen, og kreve særlige begrunnelser.

De statsmidler som kan frigjøres på denne måte må anvendes til de mest produktive investeringer og skattelettelser. I første rekke her kommer utbyggingen av våre kommunikasjoner og av vår vannkraft. Også her må der samarbeides med de kommuner og private bedrifter som i første rekke har fordel av tiltakene.

Forøvrig må bevilgningene til investeringstiltak konsentreres slik at anleggene snarest mulig kommer i drift. Derved vil produksjon og produktivitet kunne øke, og i annen omgang gi grunnlag for nye investeringer.

Man må søke å etablere et tillidsfullt samarbeide mellom staten og kommunene, med sikte på å få disse prinsipper anerkjent og fulgt også der. Men Høire vil ikke tillate at staten gjør seg til overherre og krenker det kommunale selvstyre i saker som erfaringsmessig bør høre inn under dette. Staten må ikke skyve sine egne utgifter over på kommunene og derigjennom binde deres budsjetter. Heller ikke må staten misbruke sin kontrollerende myndighet til å bestemme hvilke kommuner som kan få lån, og hvilke formål lånene kan brukes til.

Skatter og avgifter.

Vårt skatte- og avgiftssystem må omlegges og lettes. Overdrevne skattesatser har ytterst uheldige samfunnsmessige følger. For privatpersoner fører de til at der blir liten belønning for merinnsats. Høyt kvalifisert arbeide, høyere arbeidstempo eller lengere arbeidsdag skal berettige til større belønning, og skattepolitikken skal ikke motvirke dette. For mange bedrifter virker skattesatsene slik at der ikke lenger blir noen tilskyndelse til å presse omkostningene ned. Besparelser vil nemlig i uforholdsmessig høy grad tilfalle statskassen, og ikke komme bedriftene selv, og dermed også de ansatte, til gode.

Hårde skatter skaper også skjevheter mellom dem som betaler fullt ut, og andre som betaler mindre, til tross for at deres økonomiske stilling er den samme, enten dette skyldes mangelfull ligning, huller i loven eller ren unndragelse. Overdreven utjevning gjennom beskatningen skaper bare nye usunne skiller mellom skattyderne, og senker samfunnets samlede velstandsnivå.

Skatteunnlatelse og skatteunndragelse er et alvorlig problem, på grunn av både den virkning det har på samfunnets moral, og den rent økonomiske betydning for stat og kommuner. Man må derfor ta skarp avstand fra enhver slik tilvendelse av urettmessige fordeler på samfunnets bekostning, og gjøre tiltak for en mer effektiv ligning og skatteoppkrevning. Det må også tas bestemt avstand fra de usaklige forsøk som gjøres på å tillegge enkelte samfunnsgrupper ansvaret for alle skattemisligheter. Istedet må man gripe ondet ved roten og svekke motivet for skatteunndragelsen ved å gjennomføre påkrevede skattelettelser. Men i tillegg til dette må man revidere skattelovgivningen, så den blir mer i overensstemmelse med våre dagers behov. Høire vil derfor ta opp hele vårt skatte- og avgifts-system til revisjon, for å komme frem til enklere og mer rettferdige forhold.

Det finnes ikke noen evig gyldig ramme for beskatningen. Tvert om kan forandringer i beskatningen være et viktig ledd i bekjempelsen av overkonjunkturer og kriser, eller skjev utvikling i næringslivet. Dagens situasjon krever en rekke forandringer i skattesystemet:

For det første må det være såvidt enkelt at skattyderne kan ha oversikt over de skattemessige konsekvenser av sine handlinger. Høire vil undersøke mulighetene for å få opprettet et organ under Riksskattestyret som på det offentliges vegne kan gi bindende tilsagn om hvordan en skattebestemmelse er å forstå i ethvert tilfelle en skattyder forelegger. Er skattyderen fornøyd, skal det offentlige være bundet, er han ikke fornøyd, har han den vanlige klagebehandling, eventuelt domstolbehandling åpen.

Dernest må forandringer i beskatningen såvidt mulig bare gjelde fremtiden. Enhver person eller bedrift må kunne kjenne de skattemessige konsekvenser av sine disposisjoner. Man skal ikke uforskyldt rammes av bestemmelser som ikke kunne forutsees.

Den personlige statsskatt bør utlignes med samme prosent opp til et inntektsnivå som vanlige lønnsmottagere kan ta sikte på å nå. Ut fra dagens pengeverdi bør statsskatten ilignes med samme skattesats opptil en inntekt på 25 30.000 kroner. Ved den personlige ligning må man sørge for at man i alle inntektsgrupper blir interessert i høyere arbeidsydelse.

Høire vil fortsette sitt arbeide for å bedre de kommunale reduksjonstabeller, og vil fjerne den ugunstigste av disse.

Skattemessige misforhold må ikke hindre kvinner fra å utøve sin yrkesvirksomhet, og Høire vil derfor oppheve den såkalte samskatt.

For å fremme den personlige sparing må grensen for formuesbeskatning til stat og kommune heves til 50.000 kroner for personlige skattydere.

Beskatningen av bedrifter omlegges vesentlig. Idag blir aksjeselskaper mindre beskattet for de penger de betaler i utbytte til aksjonærene, enn for de penger som holdes igjen i selskapet, ved at disse rammes også av fondsskatt. Til gjengjeld er utbyttedelingen direkte regulert. Dette er en unaturlig ordning. Høire vil lette beskatningen av de penger aksjonærene lar bli stående i bedriften. Dette vil trygge bedriften som arbeidsplass og styrke den som fremtidig skattefundament, og derved virke i hele samfunnets interesse. Reguleringen av utbyttedelingen skal oppheves. De bedrifter som går godt, vil da kunne utdele et høyere utbytte og derved trekke til seg nye sparemidler. På den måte vil vi oppnå en naturlig investeringsfordeling som vil styrke de sunne deler av vårt næringsliv.

Dobbeltbeskatningen av selskaper og deltagerne i disse må mildnes, i erkjennelse av at en og samme inntekt i prinsippet bare kan gi skatteevne en gang. En moderat tilleggsbeskatning av aksjonærer sammenlignet med personlig ansvarlige næringsdrivende kan dog finne sted, på grunn av den trygghet selskapsformen gir sammenlignet med fullt personlig ansvar.

Den alminnelige omsetningsavgift bør betraktes som en regulator i det økonomiske liv, og forandres når utviklingen nødvendiggjør det. Berettigelsen av de forskjellige særavgifter må gjøres til gjenstand for nøye granskning, og avgifter som er vanskelige å innkreve og ikke tjener noe utpreget sosialt formål må avvikles.

Tollen på maskiner som ikke er gjenstand for produksjon i Norge, og som innføres for å styrke vårt produksjonsapparat, er en skatt på fremskrittet og må nu snarest oppheves.

Pengepolitikk.

Den kortsynte inflasjonspolitikk som har vært ført efter krigen er meget farlig. En stabil pengeverdi er det viktigste grunnlag for en forsvarlig økonomisk planlegging, og for den tillid til fremtiden som er det eneste grunnlag for den enkelte til å velge sparing fremfor et høyt personlig forbruk i øyeblikket. Privat sparing skaper kapital og bygger dermed landet, samtidig som den trygger både den enkelte og samfunnet.

Det er en misforståelse å tro at stabil pengeverdi er det samme som fastlåsing av alle priser. På lang sikt må man regne med at masseproduserte industrivarer vil bli billigere og billigere, mens personlige tjenester, og alle varer av en slik art at ren arbeidslønn er en vesentlig del av produksjonsomkostningene, vil bli dyrere og dyrere. Hvis gjennomsnittsprisen for samtlige varer som forbrukes kan holdes fast, kan derfor en stabil pengeverdi meget vel forenes med svingende enkeltpriser.

Renten er den pris folk vil ha for å avstå fra forbruk, og den pris som andre er villige til å betale for å kunne benytte disse oppsparte midler i sin virksomhet. Renten blir derfor høy når det er mange uløste oppgaver i et samfunn, men få sparemidler omvendt blir renten lav når det er lite behov for kapital, men allikevel mange mennesker som har oppsparte penger. Det er innlysende at lav rente er et gode hvor det foreligger naturlige betingelser for den (relativ kapitalrikelighet), men det er ren illusjonspolitikk å holde en lav rente med tvang. Det betyr for det første at færre mennesker finner det formålstjenlig å spare, dernest at det avgjørende for bruken av tilgjengelige sparemidler ikke blir lønnsomhet, men mer vilkårlig administrativt skjønn.

Norges naturforhold gjør landets utbygging kostbar, og vi har store uløste oppgaver. Dette medfører et stort behov for kapital, og derfor stor nødvendighet for å investere efter lønnsomhet. Vi har ikke råd til å låse fast ledig kapital i lite lønnsomme foretagender. Det vil føre til at utbyggingen av vårt land stopper opp. Renten må derfor alltid avpasses efter vår økonomiske stilling og efter det trin vi har nådd i utbyggingen.

Høire går inn for en bevegelig rente som et viktig middel i den økonomiske politikk. Ved forsvarlig bruk vil renteforandringer kunne rette forskjellige skjevheter i vårt økonomiske liv på en langt smidigere og mere hensiktsmessig måte enn direkte regulering av produksjon, omsetning og forbruk. Kredittbegrensninger utover dem som følger av en høyere rente, kan bare forsvare sin plass i krisesituasjoner og bør ellers ikke forekomme.

Konkurranseforhold.

Det er sunn, åpen konkurranse, fri omsetning og frivillig samarbeide som har ført til den sterke økonomiske fremgang i vårt land i de siste hundre år. Med slike midler er det vårt næringsliv også i fremtiden kan øke produksjonen og skaffe forbrukerne flere, bedre og billigere varer.

Som et viktig ledd i arbeidet med å legge forholdene til rette for, og stimulere til, ny vekst i næringslivet, må man derfor fjerne det nett av restriksjoner og forbud som idag svekker viljen til innsats og bremser produksjonen. Prisloven inneholder en lang rekke fullmakter for regulering på felter hvor der ikke er noe fornuftig behov for det. Den må omarbeides i samsvar med de forslag Høire la frem i 1953. Den øvrige fullmakts- og reguleringslovgivning om eksport, import, valuta, rentesatser, m. v. og Samferdselsloven tas opp til grundig revisjon.

I enkelte rent spesielle situasjoner kan det være særlige forhold som gjør at konkurransen ikke er tilstrekkelig til å sikre rimelige priser. I slike tilfeller kan man bli tvunget til å benytte en begrenset, kortsiktig prisregulering, og de midlertidige bestemmelser som er nødvendige for dette må opprettholdes.

Visse private, konkurranseregulerende avtaler kan bety en sterk effektivisering av produksjonen, eller en samfunnsmessig ønskelig produksjonsutjevning. Men der er også private avtaler som vil kunne få skadelige følger for forbrukerinteressene. Det må derfor føres kontroll med private markedsreguleringer og bransjeavtaler, og de som kan føre til prisstigning eller på annen måte utnyttes til skade for forbrukerne, må settes ut av kraft. Høire har tidligere foreslått en modernisering av vår trustlov slik at den kan gi forbrukerne den beskyttelse som de virkelig har behov for, og vil fortsette sitt arbeide nå denne linje. Private omsetningsformer må ikke utelukkes ved monopoldannelser i de forskjellige næringsgrener.

De unødvendige og tildels kapitalkrevende statsmonopoler :Kraftfôrmonopolet, Monopolet for import av råvarer for tilvirkning av fiskeredskaper samt Norsk Medisinaldepot må snarest avvikles.

Full beskjeftigelse.

Det har i alt vesentlig vært full beskjeftigelse i landet siden krigen, og det er en hovedoppgave å opprettholde denne også i fremtiden.

Inflasjonspolitikken er på lang sikt den alvorligste trusel mot beskjeftigelsen fordi den undergraver vårt næringslivs evne til å stå imot ugunstige konjunkturer. Solide bedrifter er den beste garanti for trygge arbeidsplasser. Man må derfor gå over til en politikk som effektivt styrker vårt næringsliv.

Norge er imidlertid sterkt avhengig av varebytte med utlandet. Over en tredjedel av vår produktive innsats er avhengig av utenlandske avtagere, og våre egne behov må i stor utstrekning dekkes ved innførsel. Man må derfor være klar over at vår beskjeftigelse kan trues av forhold som vi ikke selv umiddelbart er herre over, og vi må i tide treffe tiltak som kan motvirke arbeidsløshet.

Høire vil derfor legge opp en konjunkturpolitikk som kan opprettholde beskjeftigelsen også hvis den økonomiske utvikling ute i verden tar en ugunstig retning.

Konjunkturømfintlige bedrifter, og bedrifter som er avhengig av importerte råvarer, må oppmuntres til å legge opp alternative produksjonsplaner, slik at en svikt i utlandets efterspørsel efter norske eksportvarer, og derved i vår betalingsevne overfor utlandet, ikke fører til vesentlig reduksjon eller stans i driften, men til ny produksjon for hjemmemarkedet. En slik omlegning vil imidlertid bare kunne finne sted hvis bedriftene har reserver de kan tære på under omstillingen, og hvis de kan ha tillid til at det offentlige vil gjøre sitt for å opprettholde efterspørselen.

Hvis det viser seg tegn til mindre aktivitet i næringslivet, må derfor staten utvide sin egen økonomiske virksomhet, og om nødvendig stimulere privat virksomhet, f. eks. ved garantier. Med dette for øye må stat og kommuner i samarbeide med det private næringsliv utarbeide planer for investeringer og andre arbeidsskapende tiltak som kan settes igang på kort varsel. Slike planer må stadig holdes à jour så vi til enhver tid kan møte en akutt økonomisk krisesituasjon. Beskatningen må under slike forhold omlegges for å tilskynde bedriftene til å øke beskjeftigelsen, og de offentlige investeringer finansieres gjennom lån, ikke ved beskatning.

Energiforsyning.

Fremtidens driftsmetoder krever veldige energimengder, og det er derfor en oppgave av første rang å øke samfunnets energitilførsel .

Billig vannkraft har gjort industrialiseringen av landet mulig. Atomkraften vil gi andre land den samme fordel, og vi må derfor i tide utbygge og sikre vår stilling så langt råd er. Utviklingen av atomkraften til praktisk bruk går raskere enn de fleste ventet, og atomkraft er allerede langt lønnsommere enn man forutså. Derfor kan vi ikke bare stole på vår billige vannkraft. Vi må også få en stab av forskere som kan følge med i arbeidet med de nye energikilder og sette vårt land istand til å utnytte dem i rett tid. Bevilgningene til den kjernefysiske forskning må gis høy prioritet. Ennu vil det gå noen år før atomkraften kan konkurrere i pris med vår billige vannkraft. Denne frist må benyttes til en raskest mulig utbygging av vår fossekraft. Både elektrisitetsverkene og vår industri vil da kunne stå sterkere når konkurransen for alvor setter inn.

Vår kraftpolitikk må ikke minst ta sikte på å skape et bredere næringsgrunnlag i våre bygder ved å skaffe tilstrekkelig elektrisk kraft til videre utbygging av jordbruksnæringen, og til industri i bygdene. Derved kan vi oppnå å styrke næringslivets muligheter til å motstå ugunstige konjunkturer, og øke det eiendomsbesiddende demokrati.

Staten bør legge forholdene til rette for at fylkene, kommunene og industrien kan skaffe seg langsiktige lån til kraftutbygging. Særlig kraftkrevende storindustri tillates og oppmuntres til selv å finansiere utbyggingen. Når det gjelder prisfastsettelsen på elektrisk kraft, må det føres en politikk som tillater engang etablerte kraftverk å klare seg uten tilførsel av ny kapital. Nye anlegg må få levere strøm til en pris som forhindrer driftsunderskudd. Statsstøtten til fordelingsanlegg må ydes på en slik måte at påbegynte anlegg raskt kan komme i drift.

Så lenge det norske næringsliv og norske hjems behov for elektrisitet ikke er dekket, bør eksport av kraft ikke forekomme, unntatt i form av gjensidig utjevning av gode og dårlige vannår og andre tilfeldige belastningssvingninger. Vi kan ikke bytte bort våre vesentligste konkurransefortrin med kortsiktige fordeler.

Vassdragslovgivningen må revideres slik at det distriktene taper i naturherligheter, i størst mulig utstrekning blir erstattet med nye realverdier som kommer bygdenes næringsliv til gode.

Om 12 år vil det første vannfall som er kjøpt efter konsesjonslovens ikrafttreden, tilfalle staten, og i de følgende 20 år vil ytterligere 26 utbyggede vannfall gå over i statens eie. I denne situasjon er det klart at de private eiere ikke kan påta seg store utgifter med fornyelser og vedlikehold sålenge de ikke gis noen sikkerhet for å få godtgjort utgiftene til modernisering. Staten må derfor snarest ta opp spørsmålet om i hvilken utstrekning den skal benytte seg av konsesjonslovens hjemfallsrett, og efter hvilke prinsipper erstatning skal ydes til de tidligere eiere.

Samferdsel.

Samferdselen reiser særlige problemer i et land som Norge, med store avstander, hårdt klima og spredt bebyggelse. Det kreves en forholdsvis stor kapitalinnsats, og der blir mange sosiale samferdselskrav som ikke alltid er rentable. Samtidig må man ha for øyet de krav som landets forsvar stiller til samferdselnettet, og den betydning det har for turistnæringen. Stort sett er imidlertid samferdselsnettets hovedoppgave å fremme produksjonen i alle deler av vårt land ved å lette vareomsetningen og skaffe bedre forbindelser mellom råstoffkilder, industri og markeder. Et godt utbygget samferdselsnett bringer forbrukerne flere og billigere varer.

Høire vil gå aktivt inn for å bygge ut kommunikasjonene, og sørge for et rasjonelt samarbeide mellom de forskjellige transportmidler. Også på dette område må man ta konsekvensene av teknikkens utvikling, og underkaste problemene en realistisk vurdering – ubundet av foreldede forestillinger. Dagens problemer i samferdselen må løses også med sikte på fremtiden.

Dette kan skje uten at skattebetalerne påføres vesentlige, nye utgifter. Det som i første rekke kreves er en moderne, samordnet kommunikasjonsplan, rasjonell utnyttelse av bevilgningene og større innsats av tekniske hjelpemidler i anleggsvirksomheten. Der er også unyttede muligheter for å trekke privat kapital inn i utbyggingen av samferdselsnettet.

Statsbanene har hvert år veldige underskudd. Dette er en alvorlig belastning for vår økonomi, og rammer utbyggingen av alle våre kommunikasjoner. All kraft må settes inn på å redusere disse underskudd ved modernisering av jernbanens tekniske utstyr og rasjonalisering av administrasjons- og driftstjenesten. Samtidig må man avveie jernbanens lønnsomhet overfor andre transportmidler. Særlig trafikksvake linjer bør nedlegges, og ellers – der hvor landeveiene bedre kan tilfredsstille samferdselsbehovet – må jernbanens transportplikt lettes, slik at ulønnsom trafikk kan unngås. Det må tas standpunkt til en samlet plan for jernbanebyggingen, og herunder må driftsregnskapene for de enkelte baner gjøres tilgjengelige for offentligheten.

Landeveiene blir stadig viktigere såvel for en moderne transportavvikling og for turist- og reiselivet, som for et effektivt beredskap. Høire vil ta konsekvensen av denne utvikling ved å utbygge veinettet, og bringe det opp på et nivå som kan tilfredsstille det moderne trafikkbehov. For dette formål må anleggsvirksomheten effektiviseres gjennom utvidet bruk av moderne maskineri, og gjennom konsentrasjon av arbeidene. Derved kan også anleggene raskere enn hittil bli inntektsgivende. Ved større veianlegg kan man med fordel benytte private entrepriser. Der bør foretas trafikktellinger for de enkelte veier.

De avgifter som idag pålegges landeveistrafikken hindrer oss i å få et riktig inntrykk av hvilken trafikkavvikling som er den billigste, og hemmer derfor en hensiktsmessig utbygging av samferdselsnettet. Avgiftene bør ikke være større enn det er nødvendig for at de skal dekke et rimelig vedlikehold, og amortisasjon av veinettet. De midler avgiftene bringer inn i statskassen, må uavkortet brukes til utbygging og vedlikehold av veinettet. Statsbanenes drift av bilruter utover det som er naturlig service overfor publikum, vanskeliggjør også oversikten over omkostningene ved de forskjellige transportformer. Høire vil derfor motsette seg ekspropriasjon av bilruter, og vil føre de ruter som kan drives av private, tilbake til dem.

Det må legges spesiell vekt på å gi sjøbygdene og fiskeridistriktene direkte tilknytning til gjennomgangsveiene.

Arbeidet med en bedre samordning av sjø- og landkommunikasjonene må fortsette. Statsstøtten til ruteskipstrafikken må holdes i en slik høyde at befolkningen og næringslivet får dekket sine behov tilfredsstillende.

Frakttariffene må revideres med sikte på å fremme rasjonelle transportforhold, høyne lønnsomheten og gi grunnlag for såvel større behovsdekning som bedre lønnsvilkår for de ansatte innen næringen.

Samferdselsloven må revideres. Bl. a. bør transportsentralene avvikles overalt hvor de ikke er tjenlige, og bevilling for lastebiltransport må kunne gis også til dem som har annet erverv ved siden av. Fraktfarten på kysten må frigis. Også egentransporten må bli fri for inngrep.

Nasjonal norsk luftfart støter på store vanskeligheter. For det første er vi bundet av internasjonale avtaler, og for det annet krever luftfarten, ikke minst av hensyn til sikkerheten, så stor kapitalinnsats at trafikkområdene av den grunn ikke må være for små. På den annen side vil et luftfartsmonopol ha langtrekkende og skadelige konsekvenser. Høire vil derfor at konsesjonene skal fordeles under hensyn både til den lønnsomhet luftfarten må gi, og til den stimulans til videre utvikling som en mest mulig fri konkurranse alltid vil være.

For et land med Norges naturforhold er luftfarten i særlig grad en kommunikasjonsform som har fremtiden for seg. Forholdene må derfor legges til rette for en raskest mulig utvikling av det innenlandske rutenett.

Byggingen av flyplasser både for fjerntrafikken og for lokalflynettet må holde følge med den veldige utvikling, og en revidert landsplan for anleggsvirksomheten må fremlegges snarest.

Bevilgningene til telefon og telegraf må økes, slik at nettet kan utvides og få en rimelig kapasitet, og slik at de nuværende ventelister for telefon kan avvikles i løpet av få år. Utbyggingen av de store telefonanlegg, og automatisering av rikstelefonen, vil gi høy forrentning, og behøver derfor ikke stoppes av kapitalmangel. Det må åpnes adgang for privat finansiering av telefonnettets utbygging.

Bygdenæringene.

Industrialiseringen og byenes sterke fremvekst har betydd meget for økningen av vår levestandard. Også bygdene har hatt fordel av denne utvikling gjennom de større og kjøpekraftigere markeder som derved har åpnet seg. Men man kan ikke være blind for at utviklingen også har skapt tildels meget alvorlige problemer for bygdene.

Flukten fra jordbruket har hevet jordbruksbefolkningens gjennomsnittsalder i betenkelig grad, og den har også ført til en utflytting fra bygdene fordi der ikke har vært andre beskjeftigelsesmuligheter. Dette har omformet bygdesamfunnets karakter, svekket landkommunenes evne til sosiale ydelser og vanskeliggjort bygdenes økonomiske utvikling.

Det viktigste idag er å stoppe denne utvikling ved å skape nye arbeidsplasser i bygdene, styrke jordbrukets lønnsevne i forhold til andre næringer, skaffe bygdene større andel i de sosiale goder og gjenreise ungdommens tillid til bygdenes fremtid.

Vår kraftutbyggings- og kraftforsyningspolitikk må i større grad ta sikte på å skape et bredere næringsgrunnlag ved å stille elektrisk kraft til disposisjon for småindustri og håndverksbedrifter i bygdene. Skattepolitikken må ikke favorisere storbedriftene, men også ta hensyn til de mindre bedrifters behov.

Bedre kommunikasjoner og en utbygget turistnæring vil styrke det økonomiske liv i bygdene, og bidra til å skape flere arbeidsplasser. Offentlige tiltak må ikke unødig trekke kapitalen ut av bygdene.

Det må stimuleres til rasjonell viltpleie, og det må vernes om våre ferskvannsfiskerier.

Skolen må legge vekt på å gi elevene større forståelse for bygdesamfunnet og bygdenes næringsliv. Derved kan man styrke deres tro på jordbrukets og bygdenes muligheter. Det må gis støtte til tiltak som kan gjøre de unge mer fortrolig med bygdenes spesielle kulturproblemer.

Det må arbeides for at bygdenes befolkning får tilsvarende sosiale goder som folk i byene. I første rekke må dette skje ved at man styrker bygdenes økonomiske evne. Dette er et spørsmål om sunn nasjonal husholdning, og henger således sammen med hele det politiske problemfelt forøvrig.

Jordbruk.

Et sterkt jordbruk er nødvendig som basis for en sunn samfunnsøkonomi, og erfaringer fra to verdenskriger har også vist at det kreves et sterkt jordbruk for å sikre matforsyningen under avsperring. Det må også nevnes at de gode tradisjoner og de store verdier som særpreger bondesamfunnet er av vesentlig betydning for vår nasjon. Høire vil derfor bygge ut jordbruket som en bærende næring.

Skal imidlertid jordbruket fullt ut kunne fylle sin oppgave i vår nasjonale husholdning, og som næring, er det tvingende nødvendig at det gis et sikkert økonomisk grunnlag. Heri ligger hovedproblemet for vårt jordbruk idag.

Vår geografiske beliggenhet og de klimatiske forhold gir vårt jordbruk forholdsvis begrensede muligheter. Fôrproduksjon og husdyrhold passer best i de fleste distrikter hos oss, og vi er nu stort sett selvforsynte med husdyrprodukter. Til tider er det endog et mindre overskudd, og dette gjør det vanskelig å oppnå faste og regningssvarende priser. Jordbruksprodukter har nemlig en liten priselastisitet: folk spiser ikke vesentlig mer selv om maten blir billigere. Dertil kommer at man i jordbruket har nokså konstante driftsomkostninger; de kan vanskelig skjæres ned om fortjenesten på varene synker. Å legge om produksjonen tar lang tid, hvis det i det hele tatt er mulig.

Samtidig har prisen på jordbruksprodukter vært holdt kunstig nede, og lønnsevnen i jordbruket har ligget langt under hva andre næringer har kunnet by sine folk. Denne situasjon har vært møtt med en vrimmel av offentlige støttetiltak, og selv om disse i realiteten like meget har vært en støtte til forbrukerne som til bøndene, har de allikevel ledet til en nedvurdering av jordbrukets innsats. Støttetiltakene har også hatt den svakhet at de ikke alltid har stimulert de dyktigste innen næringen, oppmuntret til øket innsats eller til rasjonell utnyttelse av produksjonsmulighetene. Dette har også vært til skade for forbrukerinteressene.

Både jordbruket og samfunnet som helhet vil være best tjent med at disse usystematiske støtteordninger gradvis avløses av en rasjonell avsetningsordning som mer direkte kan sikre den nødvendige lønnsomhet i jordbruket. Gjennom rammeavtaler mellom staten og jordbrukets representanter må fastsettes for de viktigste jordbruksprodukter en øvre sikringspris, av hensyn til forbrukerne, og en nedre sikringspris som dekker produksjonsomkostningene, iberegnet familiens arbeidsinnsats, på bruk som gir helårs arbeide. Mellom disse grenser må salgsorganisasjonene gis anledning til fritt å fastsette prisene på forretningsmessig basis i overensstemmelse med sin markedsvurdering. Synker markedsprisen til nedre sikringspris, gis der efter avtalen anledning, og de nødvendige midler, til å avlaste markedet gjennom eksport eller på annen hensiktsmessig måte uten tap for produsentene. Den økonomiske målsetting, og den praktiske utforming av disse tiltak må komme til uttrykk i en egen jordbrukslov for å skaffe fasthet og kontinuitet i arbeidet.

Kornordningen med faste priser og avsetningsgaranti (Statens Kornforretnings kjøpeplikt) opprettholdes.

Jordbruket må være representert ved forhandlinger om handelsavtaler, slik at forholdene kan legges til rette for eksport av jordbruksprodukter. Betingelsen for eksport bør dog i alminnelighet være at markedsprisen på vedkommende vare ligger nærmere den nedre enn den øvre sikringspris.

En slik ordning vil gi jordbruket den økonomiske støtte det trenger, uten å forandre dets karakter av en fri næring, og samtidig oppmuntre til konkurranse om de beste salgsvarer og den billigste produksjon.

Høire er klar over den særlige betydning jordbrukets organisasjoner har, og at disse må tillegges vesentlige oppgaver i arbeidet for å sikre næringens såvel faglige som økonomiske interesser.

Den videre utvikling av jordbruket; mekaniseringen, den tekniske utbygging av driften og spesielt den fremtidige form for driftsbygninger krever relativt stor kapitalinnsats. Høire vil at jordbruket skal få anledning til å oppta nødvendige lån, både i investeringsøyemed og til driftskapital. Hypotekbanken, Bustadbanken og Driftskredittkassen for jordbruket må således sikres utlånsmuligheter på linje med andre statsbanker. Samtidig må beskatningen omlegges slik at næringen i størst mulig utstrekning selv kan finansiere sine investeringer. Også landbruksnæringen må få adgang til å avskrive på, og kalkulere med, driftsmidlenes gjenanskaffelsesverdi. Tollen på landbruksmaskiner som ikke fremstilles i Norge må oppheves. Det samme gjelder gummi- og vektavgiften på landbrukstraktorer og tilhengere.

De sosialistiske tendenser i jordbrukspolitikken har skapt altfor mange små og ulønnsomme bruk. Et grunnlag for et konkurransedyktig og lønnsomt jordbruk er bl. a. større driftsenheter, og Høire vil legge forholdene til rette for dette ved bl. a. nydyrking, sammenslåing av små bruk og skogreising. Det er viktig at nydyrkingen ikke drives slik at den skaper flere uselvstendige problembruk, men blir et ledd i et planmessig arbeide for å øke brukstørrelsen og skape økonomisk bærekraftige enheter. Derfor bør den også i første rekke foregå på felter hvor jorden senere kan drives med mekanisk kraft. All nydyrking innen denne ramme må kunne påregne statsstøtte.

Høire vil beskytte eiendomsretten til gård og grunn, og også verne den dyrkede jord så den ikke tas i bruk til andre formål uten at det er tvingende nødvendig. I slike tilfeller må det offentlige søke å erstatte tapet ved å stille til rådighet tilsvarende arealer av dyrkbar jord. Stat og kommune må heller ikke underlegge seg jord, skog eller jakt- og fiskerettigheter uten at det er nødvendig for spesielle formål, og i så fall må der vises vilje til å begrense ulempene for det lokale næringsgrunnlag mest mulig. Jordloven må revideres blant annet slik at den respekterer odelslovgivningen og gir sikrere vern om eiendomsretten og rasjonelle bruksstørrelser.1)

Spørsmålet om alderspensjon for jordbruksarbeidere må utredes.

Forskning og teknikk gjør store fremskritt i vår tid, og skaffer oss stadig nye kunnskaper. Vi må følge med i utviklingen, og landbruksforskningen må fremmes som et ledd i arbeidet for å få utnyttet og øket vår konkurranseevne og våre produksjonsmuligheter.

Skogbruk.

Skogen er en av de største naturverdier vårt land har. Den dekker 24 % av landets areal og 7 – 8 millioner kbm. avvirkes hvert år for salg. Selv om over halvparten av dette hugstkvantum går til forbruk innenlands, gir eksporten av skogprodukter oss årlig over en milliard kroner i fremmed valuta.

1) Se ellers posten Skogbruk.

Men skogen kan gi meget mer. Bedre utnyttelse av de muligheter landets jordbunn og klima gir, vil kunne mangedoble vår eksport. Moderne videnskap og teknikk finner stadig nye måter å anvende tømmerstokken på. Vi kan derfor regne med stigende verdi i våre skoger.

Det må være en av våre største oppgaver å legge forholdene til rette for en rask utvikling av skogbruket. Skogreising må foregå efter faste planer; myr og forsumpet skogmark må grøftes, utmark som produserer lite eller ingenting må bringes under kultur. Det blir nødvendig å undersøke nøye jordbunnens avkastningsmuligheter for å avgjøre hvordan den best kan anvendes, til skogproduksjon, jordbruk eller annet formål. Og vi må overveie hva som bør gjøres med eiendommer som fraflyttes og kommer ut av bruk og hevd. Når disse ikke kan benyttes som tilleggsjord til for små eiendommer, eller til beite, vil den beste løsning være å plante til arealene med skog.

Skogindustrien er utbygget til å kunne nyttiggjøre seg langt mer tømmer enn skogen nu kan skaffe. Dette viser hvilke muligheter skogbruket har, og hvor viktig det er å skaffe industrien råstoff nok. Landets industrielle utbygging henger nøye sammen med ekspansjonen i skogbruket, samtidig som utviklingen av skogbruket gir våre bygder et bredere og sikrere næringsgrunnlag.

Jorden og skogen gir mange steder en naturlig yrkeskombinasjon som setter oss istand til å utnytte verdier som ellers ville gå tapt. Utviklingen i moderne intensivt skogbruk har imidlertid ført med seg langt mer sommerarbeide enn før. Samtidig er antallet av dem som arbeider på gårdene gått sterkt tilbake. Det er derfor av stor betydning å knytte en stamme av faste arbeidere til skogen. Skogsarbeiderne må skaffes gode boligforhold og slike betingelser at skogbruket kan beholde dem. Yrkesopplæringen må utbygges videre. Utdannelsen av instruktører må kunne skje ved våre skogskoler og enkelte av jordbruksskolene ved korte kursus.

Gode avsetningsforhold er av den største betydning såvel for skogreisingen som for rasjonell skogskjøtsel. I landsdeler hvor igangværende industri ikke kan nyttiggjøre seg løvtrevirke, småvirke og avfallsvirke, må forholdene legges til rette så bedrifter kan reises med dette for øye.

Av andre nærliggende oppgaver kan nevnes forskning med henblikk på selve skogproduksjonen, og på avvirkning, transport og utnyttelse av virket.

Høire vil arbeide for at det avsettes tilstrekkelig med investeringsmidler i skogbruket. Avskrivningsreglene for investering i skogsbilveier må endres slik at avskrivningsperioden blir kortere.

Jordloven må revideres med sikte på at den skal respektere odelslovgivningen. Videre må den blant annet gi større sikkerhet for eiendomsretten og gi trygghet for investeringer på lang sikt. Skjønnsmessige avgjørelser må støttes på faglige vurderinger og oppgaver. Når ikke helt spesielle forhold gjør seg gjeldende, må skogbruket forbeholdes privat drift. Rasjonelle driftsenheter må ikke stykkes opp, og det må vernes om de faste arbeidsplasser for skogsarbeidere og mindre jordbrukere.

Vi må få en ny gjerdelov og ordnede beiteforhold slik at våre utmarker kan bli rasjonelt utnyttet og gi den størst mulige avkastning.

Fiskeri, skipsfart og fangst.

Fiskeri.

Fiskeri er en av vårt lands viktigste næringsveier. I våre fiskerier regner vi idag med 80 – 100.000 aktive fiskere. Med bipersoner blir dette ca. 250.000 mennesker som får sin hovedinntekt fra fisket. I tillegg til disse kommer alle som er beskjeftiget i videre produksjon og salg.

Høires fiskeripolitikk tar sikte på å utvikle, styrke og stabilisere denne store næring slik, at den kan gi trygge arbeidsplasser og lønnsom beskjeftigelse for sine utøvere.

I efterkrigsårene har fisket skaffet tilveie mellom en tredjedel og en fjerdedel av våre valutainntekter ved vareeksport, idet mellom 85 og 90 % av all den fisk og sild som bringes iland i Norge blir solgt til utlandet.

Lønnsomheten i fiskerinæringen henger således nøye sammen med prisene og konkurranseforholdene på verdensmarkedet, og dette førte i mellomkrigstiden til store vanskeligheter for norsk fiskerinæring. Flere av våre store markeder slo dengang inn på en selvforsyningslinje, samtidig som der fant sted en betydelig ekspansjon i næringen hos flere av våre større konkurrenter.

Da krigen sluttet var imidlertid dette bilde endret, og vår utgangsstilling meget god. Vår fiskeflåte var riktignok blitt redusert under krigen, men vi inntok allikevel nærmest en monopolstilling fordi fiskeflåten i de land som vi konkurrerer med var ødelagt av krigshandlinger. Også den alminnelige konjunkturutvikling har vært gunstig, og de priser vi har oppnådd for våre fiskeriprodukter har derfor vært store og stigende. Til tross for at omkostningene har øket, har allikevel fiskerinæringen som helhet hatt gode tider.

Idag kan man på flere felter merke et omslag: prisene på det internasjonale marked er ustabile, og konkurransen begynner igjen å øke. Høire setter seg som mål å skape den størst mulig stabilitet innen fiskeriene, for derved å lette finansieringen og muliggjøre en rasjonell utbygging av næringen.

Da det vi oppnår for fiskeproduktene på det internasjonale marked er bestemmende for hva kjøperne kan betale til fiskerne, er det avgjørende for næringens fremtid at vi finner frem til omsetningsformer som gir den høyeste pris. Eksporten må gis slike vilkår at den kan skaffe den mest effektive avsetning for våre fiskeprodukter. Etter Høires mening vil en sentralisert eksport aldri kunne erstatte den enkeltes chansespeidende innsats.

Våre produkter selges i stor utstrekning på markeder hvor der hersker en høy grad av fri konkurranse, og på slike markeder vil vi stå sterkest hvis landet har uavhengige og velutdannende bransjefolk – uansett om disse består av private firmaer eller salgslag – som kan stå friest mulig i arbeidet for salg av våre fiskeprodukter. Men står man overfor statsinnkjøp eller sentraliserte innkjøp i et land, vil den beste løsning fra norsk side være å svare med sentraliserte salg. Det er altså ikke mulig å gjennomføre ensartede omsetningssystemer overfor alle markeder og for alle de forskjellige grener av vår fiskeeksport.

Prisen på fisk til fiskerne på førstehånd blir idag fastsatt ved forhandling mellom fiskernes salgslag og myndighetene, og dette har ført til vidtgående regulering og kontroll. Denne ordning bør oppheves, og fiskerne må isteden gjennom sine organisasjoner forhandle direkte med kjøperne. Derved vil disse kunne markedsføre fiskeproduktene til realistiske priser uten samtidig å måtte underkastes den detaljregulering som ordningen idag gjør nødvendig, og som hindrer oss i å utnytte fullt ut eksportmarkedets muligheter. Og i siste instans er det de priser som oppnås ved eksporten som bestemmer hvor meget omsetningsleddene kan betale for produktene til fiskerne på førstehånd. Med de store variasjoner i prisene som vi kjenner fra tidligere er imidlertid fiskerne ikke alltid garantert lønnsomme priser. Dette bringer inn et altfor stort moment av usikkerhet, og Høire er derfor innstillet på at næringens utøvere gis en garanti for lønnsomhetspris, under hensyntagen til rasjonell drift og kvalitet og basert fortrinsvis på en utjevningsordning innen næringen.

Skal vi få den beste og mest skikkede oppbygging av vår fiskeflåte, må utviklingen hva fartøytyper og størrelse angår, få foregå uten regulering eller inngrep fra noe hold. Det er den enkelte fiskers praktiske skjønn og praktiske erfaringer som må avgjøre hvilke typer av fartøyer han ønsker å satse på.

Skal imidlertid fiskerne kunne satse slik de mener er riktig, er det nødvendig at man foruten Statens Fiskarbank også styrker private låneinstitusjoner i fiskeridistriktene, slik at de får større midler til utlån. Det må bli større adgang til å legge opp fonds. I avskrivningsreglene må det tas hensyn til den hårde drift, og den dermed følgende korte levetid for driftsmidlene.

Med den rivende utvikling som foregår i fiskeriene – både hva fartøyer og redskaper angår – må man imidlertid være klar over at der vil eksistere et stort kapitalbehov utover det som kan dekkes på disse måter. Man må derfor ha smidige bestemmelser som sikrer en rikere kapitaltilgang til gavn for næringen.

Kystfiskeriene har gjennom alle tider spilt den avgjørende rolle i våre fiskerier, og vil sikkert fortsette med det i all overskuelig fremtid. Vårt land er det eneste i Europa som har muligheter for å drive et kystfiske av betydning, og utviklingen av vår fiskeflåte under helt frie forhold – d. v. s. inntil trålerloven av 1936 – er det beste bevis på kystfiskets overlegne stilling. Takket være en innsatsvillig og dyktig fiskerbefolkning maktet vi i denne trålfiskets store ekspansjonsperiode ikke bare å opprettholde vår stilling som dominerende fiskerinasjon, men også å utvide den hva fangstkvantum angår .

Av hensyn til kystfiskernes interesser har Norge gjennomført bestemmelser som tar sikte på å regulere og begrense havfiske med trålere og større fartøyer. Forutsetningen for denne politikk er imidlertid sviktende.

Oppbyggingen av en moderne fryseindustri krever en kontinuitet i tilførslene som en kystfiskeflåte alene ikke vil kunne skaffe, og dette krav kan man ikke overse.

Skal vi ta konsekvensene av kystfiskets betydning og satse videre på det, må vi ha arbeidskraft til disposisjon for de relativt kortvarige sesongfiskeriene om vinteren. Dette forutsetter en fast bosetning i kystdistriktene, som igjen avhenger av at man kombinerer fiske med jordbruk, skipsfart eller sesongbetonet industri. Samtidig er det også forutsetningen for å opprettholde en erfaren, uredd og dyktig fiskerbefolkning at ungdommen lever seg inn i dette spesielle miljø. Kystbefolkningen må sikres gode boligforhold, elektrisk kraft, telefon, skikkelige havner og kommunikasjoner.

Et rasjonelt fiske må bygges på de opplysninger havforskningen gir. Vi må ha kjennskap såvel til de fiskesorter som finnes overalt hvor norske fiskere kan tenkes å drive, som til artene størrelse og i hvilken grad de tåler beskatning uten at det går ut over bestanden. Likeledes må havforskningen, sammen med fiskernes praktiske erfaringer, gi svar på de spørsmål som melder seg i valg av redskaper og deres anvendelse.

Norge har i lengre tid forsømt utbyggingen av havforskningen, og forsømmelsene må nu tas igjen. Det trenges flere videnskapsmenn og fartøyer til langsiktige undersøkelser av fiskens liv og utbredelse. Forsøksfiskefartøyer må også holde næringens folk underrettet om fiskens gang.

Kravet til fagutdannelse stiger i takt med den tekniske utvikling. Man må derfor støtte og oppmuntre utbyggingen av fiskarfagskolene. De må utvides slik at elevene også får en bredere innsikt i hele fiskerinæringen. Fiskarfagskolene må få mer og bedre undervisningsmateriell.

Arbeidet med å beskytte fiskebestanden og fiskebankene mot rovdrift må fortsette planmessig og målbevisst, våre fiskeriinteresser må vernes langs kysten ved et effektivt vakthold om fiskerigrensen, og i fjerne farvann ved oppsyn og hjelpetiltak.

Produksjonen av den ferdige salgsvare har i efterkrigstiden for flere artiklers vedkommende gjennomgått en betydelig industrialisering. Dette krever kapital, og de økonomiske forhold må derfor legges til rette for næringslivet til å omlegge og rasjonalisere produksjonsapparatet. Offentlig utbygging i næringen må bare skje når det gjelder elektrisk kraft, kommunikasjoner, havner, kjølelagre på omladningssteder. vannanlegg o.l.

Det omsetningssystem som er bygget opp i efterkrigstiden, med prisregulering, minstepriser på eksport o.s.v. er en alvorlig bremse på en sunn utvikling i omsetnings- og eksportleddene. Høire vil derfor arbeide for en ordning som skaper større frihet der forholdene ligger til rette for det, men som også innebærer garantier til fiskerne mot urimelig svikt i inntekten. Dermed kan man oppnå mer tilfredsstillende forhold i hele vår fiskenæring.

For Nord-Norge og enkelte distrikter på Møre-kysten er fangstvirksomhet, og i særlig grad selfangst, av sentral økonomisk betydning, og store verdier er nedlagt i fartøyer og utrustning. Forholdene må legges til rette for at denne næring kan drives videre med godt resultat.

Skipsfart.

Den annen verdenskrig påførte vår skipsfart og hvalfangst betydelig større kapitaltap enn andre næringer led, nemlig vel 60 %. Idag er flåten tonnasjemessig større enn før krigen, men den har allikevel ikke nådd en størrelse som sikrer full balanse i landets utenriksøkonomi i normale år. Verdens økede behov for varetransport åpner muligheter for videre utbygging av vår skipsfart.

Siden utbruddet av den annen verdenskrig har der praktisk talt ikke foregått noen nyetablering innen norsk skipsfart. Dette forhold er meget betenkelig fordi det gjør næringen mindre smidig, og hemmer på lengre sikt vår skipsfarts internasjonale konkurranseevne. Årsakene er i første rekke restriksjonene for anskaffelse av tonnasje, sammen med beskatningen som hindre ny kapitaldannelse, og avskrivningsreglene som særlig rammer de mindre rederier hvor nykontraheringer er forholdsvis sjelden. Høire vil ta denne sak opp, og legge forholdene til rette slik at dyktige og initiativrike folk kan etablere seg, og derved arbeide vår viktigste valutaskapende næring ytterligere fremover.

Norsk skipsfart er først og fremst en internasjonal næring, og må i norsk politikk vurderes og behandles derefter. Hele 85 % av vår tonnasje er beskjeftiget utelukkende mellom fremmede land. I årene efter krigen har skipsfarten skaffet landet ca. 19 milliarder kroner i valuta, eller nesten 13 milliarder netto efter at kontraheringer og kjøp av skip er betalt. Disse 13 milliarder har derfor kunnet gå til annen import.

Dette viser at det er av helt avgjørende betydning for hele det norske samfunns økonomi og fortsatte vekst, at vår skipsfart stadig kan hevde seg i konkurransen med andre nasjoner. Avgjørende for dette er fri adgang for bedriftene til å avpasse virksomheten efter de stadig skiftende forhold på verdensmarkedet og i internasjonal politikk. Våre myndigheter må ikke gjennom beskatning og restriksjoner som ikke kjennes i konkurrerende land, hindre denne tilpasning og bryte ned næringens smidighet. Heller ikke må Norge ved monopoler og forskjellsbehandling i sin utenrikshandel, gi andre land påskudd til å stenge norsk skipsfart ute fra deltagelsen i den transport som følger av deres handel med andre land.

For at handelsflåten skal kunne drives effektivt og hevde sin posisjon, må den sikres tilgang på førsteklasses mannskap. Høire vil stimulere denne tilgang ved fortsatt arbeide for en rettferdig beskatning av dem som farer ute, og for den beste fagutdannelse innen alle mannskapskategorier.

Hvalfangst.

Den overveiende del av norsk hvalfangst foregår som pelagisk fangst i Sydishavet, og drives på rent internasjonal basis. Hvalfangsten er en stor valutaskapende næring. Foruten å skaffe landet den hvalolje som det trenger, har hvalfangsten ved salg av fangstprodukter i efterkrigsperioden tilført samfunnet 1.65 milliarder kroner i utenlandsk valuta efterat investering i materiell og utgifter pådratt i utenlandsk valuta er betalt.

De problemer som møter skipsfarten, gjør seg også stort sett gjeldende for hvalfangsten, og det som er sagt om den ene av disse næringer, gjelder også i stor utstrekning for den annen.

Hvalfangstens råstoffkilde er naturbegrenset, og fangsten regulert ved internasjonale avtaler. Dette reiser spesielle problemer, idet Norge må konkurrere med land som ikke driver hvalfangst på ren lønnsomhetsbasis; som subsidierer sin hvalfangst, eller som har lette avsetningsmuligheter for andre fangstprodukter enn vi har. Høire vil nasjonalt og internasjonalt støtte bestrebelsene for å bevare hvalbestanden og dermed hvalfangsten som en varig næring, sålangt dette er forenlig med den fangstpolitikk som drives av andre hvalfangstnasjoner.

Handel, håndverk og industri.

Ingensteds åpner den nye teknikk og de nye energikilder større muligheter enn i industri, håndverk og omsetning. Det er på disse områder en sunn politikk kan bidra til den sterkeste vekst. Allerede idag er industrien Norges største næringsvei. En fortsatt vekst under friere markedsforhold med sterkere konkurranse fra utlandet, forutsetter en næringspolitikk som er på høyde med situasjonen. Hvis dette ikke skjer, blir det heller ikke mulig å trygge arbeidsplassene for funksjonærer og arbeidere.

Utviklingen har også tydelig vist at håndverksbedriftene dekker en rekke nye og viktige behov innen produksjon, reparasjon og tjenesteydelse. Samtidig representerer småbedriftene med sin spesielle struktur et verdifullt innslag av eiendomsbesiddende demokrati i næringslivet.

Tilgangen til yrket må lettes ved at bedriftene stimuleres til å ta inn lærlinger. Den almendannende undervisning er en typisk samfunnsoppgave; og den del som ennu er henlagt til lærlingeskolene må ikke komme til økonomisk belastning for bedriftene. For håndverksnæringen er det i det hele særlig viktig at såvel den almendannende skole som yrkesskolene utbygges raskt over hele landet. 1)

Også handelsnæringens behov for større tilgang på velutdannede folk må tilgodesees ved en videre utbygging av butikkfagskolene og den øvrige undervisning.

Beskatningen av de personlige bedrifter må lettes og de bør gis anledning til skattefrie avsetninger, slik at de får råd til å anskaffe og bruke nye tekniske hjelpemidler.

Gjennom en oppmykning av restriksjonene på kapitalmarkedet, og en positiv utbyttepolitikk, vil Høire lette tilgangen på kapital til handel, håndverk og industri.

Den nuværende inflasjonspolitikk skaper store vanskeligheter med utskifting og gjenanskaffelse av driftsmidler, idet engang anskaffede maskiner og varelagre efterhvert må skiftes ut med nye maskiner og varelagre som faller langt dyrere.

1 ) Se ellers posten Kirke, skole, kultur og forskning.

Under de nuværende inflatoriske forhold må det derfor åpnes adgang til å avskrive på, og kalkulere med, gjenanskaffelsesverdien.

Tollen på maskiner som ikke fremstilles i Norge, må oppheves. 1 )

Det er gjennom sunn konkurranse og fri omsetning at forbrukerne skaffes de fleste, beste og billigste varer. Private avtaler med sikte på å innskrenke konkurransen vil kunne få skadelige følger for forbrukerinteressene, og må i så fall hindres. Visse konkurranseregulerende avtaler kan imidlertid bety en sterk effektivisering av produksjonen, eller en samfunnsmessig ønskelig produksjonsutjevning, og bør da tillates inngått. Reguleringslovene må grundig revideres. 2 )

Fri adgang til nyetablering er en forutsetning for at næringslivet skal bevare sin spenstighet, og for en sunn konkurranse. Spesielle krav til kvalifikasjoner må bare fremsettes når det er nødvendig av hensyn til forbrukernes interesser.

Den kooperative handel må ikke skattemessig og på annen måte få en begunstiget særstilling, men må konkurrere på like fot med den private handel.

Turistnæringen.

Efterhvert som maskinene overtar en stadig større del av produksjonen, stiger velstanden og dermed behovet ikke bare for varer, men også for tjenesteydelser. Turistreiser er således blitt stadig mer alminnelig innen alle samfunnsgrupper, og bedre kommunikasjonsforhold påskynder denne utvikling.

Alt idag er turistnæringen en av vår største næringer, og den har en betydelig valuta-skapende evne.

Norge har spesielle betingelser for å kunne trekke til seg turister fra andre land, og ved siden av de inntekter dette kan skaffe landet, vil det også kunne gi oss flere indirekte fordeler.

1) Se ellers avsnittet Skatter og avgifter.

2) Se ellers avsnittet Konkurranseforhold.

Hotelldrift vil kunne styrke næringsgrunnlaget i mange avsidesliggende bygder, lette forbedringer på kommunikasjonenes område og skape nye arbeidsplasser. Turistnæringen vil også øke kjennskapet til Norge og nordmennene blant fremmede folk.

Man må derfor ta sikte på å utbygge denne næring, og staten kan her bidra positivt på mange vis. Således kan den fremme reisingen av hoteller i alle prisklasser, ungdomsherberger, turisthytter og campingplasser, samt fremme arbeidet for bedre turistvarer. Det er også nødvendig å øke tilgangen til hotell- og restaurantfaget ved å lette utdannelsesmulighetene og stipendieforholdene på linje med hva som til enhver tid skjer innen andre fag.

Reiselivets folk må bli tatt med på råd i alle saker som angår næringen og våre interesser som turistland, og reklame- og opplysningsarbeidet i utlandet må utvides.

En langsiktig oppgave av stor betydning er å få opprettet et turistnæringens økonomiske institutt. Dette kan ta opp arbeidet med å fastslå næringens virkelige betydning for vårt land og på basis av dette bidra til dens videre vekst.

Vi lever i en overgangstid hvor problemer som fyller mange sinn, er ved å miste sitt innhold og hvor mange tilvante forestillinger må endres. På den annen side venter fremtiden med nye oppgaver, som må møtes med friske tanker. Samtiden stiller også krav som må oppfylles for at livet skal gå sin gang.

Høires hovedprogram er preget av denne overgangstid. Det er bygget på en trygg forvissning om at der finnes et livsgrunnlag som står like urokkelig gjennom alle tideverv, og som aldri foreldes. Det ser en oppgave i å bevare sammenhengen gjennom overgangstidens omskiftelser, og i å verne om de sunne tradisjoner. Det tar opp dagens spørsmål og søker svaret på dem under fremtidens synsvinkel. Det er klar over de store muligheter som venter, og slår fast at norsk politikk må forberede seg på å møte dem.

Høires arbeidsprogram 1958-61

Ved et tideverv.

Vi står foran et tideverv som kan føre til store nydannelser. Den moderne videnskap og teknikk erobrer nye energikilder og åpner vei for øket automasjon av all produktiv virksomhet. Større og friere markeder er under dannelse. I løpet av få år eller årtier kan vi oppleve en fullstendig omlegning av hele vårt materielle livsgrunnlag. Der åpner seg perspektiver for en fremtid som gir rike løfter, men som også kan føre til alvorlige kriser for de nasjoner som ikke står rede til å møte tidens krav.

Den faste grunn.

Grunntanken i konservativ politikk er å bevare det som er sterkt og sunt i samfunnet. Historisk erfaring viser da også at en nasjon står best rustet til å møte et nytt tideverv, når den har funnet en fast forankring i kristne og moralske grunnverdier, i sin nasjonale og kulturelle tradisjon og i frie demokratiske institusjoner. Nettopp i brytningstider må vi samles om disse verdier, og bygge vår fremtid på dem.

100 års fremskritt.

Det er personlig tiltak og arbeide som har skapt det siste århundres sterke materielle fremgang i vårt land. Den private eiendomsrett gir det enkelte menneske mulighet til å vinne trygghet og sikkerhet for seg og sine. I åpen konkurranse og frivillig samarbeide har dette inspirert til innsats fra den enkelte og til fremgang for samfunnet. Hvis vi skal vinne nye verdier ut av en ukjent fremtid, må vi gi rom for disse krefter som har mestret alle andre tideverv i historien.

Rike muligheter.

Hvis samfunnet ledes slik at vårt folks evne og vilje til innsats kan få gjøre seg gjeldende fullt ut, kan vi vinne en fremtid med øket produksjon, høyere levestandard og større trygghet. Høire mener at en politikk som utløser og stimulerer de skapende krefter i samfunnet, kan føre til en økning av vår nasjonalinntekt med minst 4 % pr. år, d.v.s. at den for året 1961 vil ligge minst 5 milliarder verdifaste kroner høyere enn for 1957.

1958 1961.

Høire har i sitt hovedprogram gjort nøye rede for sin langsiktige politikk, og partiet vil gjøre sitt ytterste for å tvinge frem et politisk systemskifte efter disse retningslinjer. I den kommende fireårsperiode er det først og fremst gjennom et samarbeide mellom de ikke-sosialistiske partier at der kan gjennomføres en slik kursendring. Høire er for sitt vedkommende villig til å gå inn i et slikt samarbeide både på Stortinget og ved en eventuell regjeringsdannelse, med full respekt for de enkelte partiers egenart

I stortingsperioden 1958 1961

VIL HØIRE

1 sikre full beskjeftigelse.

2 stanse prisstigningen og sikre kroneverdien.

3 lette skattebyrdene. Således skal den direkte skatt til staten i løpet av perioden reduseres med en femtedel. Dertil skal alle inntekter under 25 000 kroner beskattes uten progresjon. Samskatten for ektefeller oppheves.

4 frigi all boligbygging, stimulere til rasjonell bygging og innføre skattelettelser for boligsparing.

5 påskynde utbyggingen av vårt samferdselsnett, og drive våre kommunikasjoner mer forretningsmessig. Privat kapital trekkes inn i utbyggingen. Veianleggene konsentreres innen de enkelte distrikter med sikte på hurtigere fullførelse. Bedre vedlikehold. Jernbanens underskudd reduseres ved modernisering og rasjonalisering.

6 gi utbyggingen av vårt skolevesen høyere prioritet, og treffe tiltak som kan øke tilgangen på lærerkrefter innen alle undervisningsgrener. Fagskolene, de tekniske skoler og høyskolene utbygges. Det gis støtte til de private skoler som tilfredsstiller kravene til undervisningsplan og skolemessige forhold.

7 gjennomføre en ordning hvorefter staten i samarbeide med jordbrukets økonomiske organisasjoner sikrer avsetning av jordbrukets produkter til en sikringspris. Jordloven revideres. Skogreisningen fremmes.

8 styrke næringslivet i kystdistriktene ved å oppmuntre til rikere kapitaltilgang, og ved sterkere utbygging av kommunikasjoner, havner, telefon og elektrisk kraft.

9 forsere utbyggingen av sinnssykehus og åndssvakehjem i samarbeide med fylkene og private institusjoner.

10 avvikle de restriksjoner og reguleringer som svekker produksjonen og sinker en heving av levestandarden. Prisloven omarbeides, i samsvar med de forslag Høire la frem i 1953, til en effektiv trustlov som beskytter konkurransen og forbrukernes interesser. Fullmakts- og reguleringslovene om eksport, import, valuta, rentesatser m. v. tas opp til revisjon. Det samme gjelder Samferdselsloven av 1947.

11 oppheve Kraftfôrmonopolet, Statens Fiskeredskapsmonopol og Norsk Medisinaldepot, og søke gjennomført gradvis salg av statens aksjeposter hvor dette er samfunnsmessig fordelaktig.

12 sikre funksjonærenes faglige organisasjoner full forhandlings- og avtalerett.

13 foreta en oppdeling av våre større menigheter slik at kirken kan nå frem til alle.

14 endre skolelovens bestemmelser om sprogavstemninger, slik at foreldrenes rett til valg av målform og sprogform i skolebøkene blir respektert.

15 ta hensyn til befolkningens egne ønsker ved regulering av kommunenes grenser, og tilbakeføre til Stortinget den endelige avgjørelse i alle grensesaker der de berørte parter ikke er enige.