HØIRES PROGRAM VED STORTINGSVALGET 1945 - En mektig mønstring

HØIRES PROGRAM VED STORTINGSVALGET 1945

En mektig mønstring

For første gang på menneskealdre har vårt folk hatt en mektig mønstring av nasjonens bevarende krefter. Da fienden stod i landet, ble det alles oppgave å bevare ære, liv, rett, hjem, familie og eiendom mot alle angrep. Kongen fikk igjen sin selvfølgelige plass som folkets samlende symbol, flagget forenet oss, den norske kirke, norsk lov og rett ble dyrebare verdier for alle. Forsvarsviljen ga seg lysende utslag i ungdommens innsats, reist gjennom de enkeltes bedrifter, båret av alle. Vår frihetskamp var en spontan utløsning av de livsbevarende instinkter og ideer som Høire alltid har arbeidet for.

Høire oppfatter dette som en stor vinning for vårt folk og vil sette all kraft inn på å bevare den ånd som gjorde kampen mulig og det fellesskap som på den måten er skapt, som et redskap til landets gjenoppbygging etter krigen. Høire har derfor gitt sin tilslutning til utarbeidelsen av det fellespropram som partiene har offentliggjort. Men bak viljen til samarbeid er der i ethvert fritt folk, dype prinsipielle motsetninger i grunnsyn mellom de politiske partier.

Høire mener at det er nødvendig for en trygg og lykkelig framtid for folk og land at utviklingen skjer i levende sammenheng med folkets erfaringer og nasjonale tradisjoner, og at den bygger på det kristne grunnlag som har gitt vårt folk dets moralske kraft.

Det sosiale, kulturelle og økonomiske program som der er gitt uttrykk for i Atlanterhavschartrets fire friheter: ytringsfrihet, trosfrihet, frihet for nød og frihet for frykt er også det naturlige grunnlag for Høires oppgave i norsk politikk.

Høire ser det som en grunnleggende oppgave å trygge rettssikkerheten og folkestyret. Vi har forstått i disse ydmygelsens og rettsløshetens år at vi i vår grunnlov har et uvurderlig våpen i vår kamp for vår rett utad og retten innad.

For nordmenn er den høyeste grad av frihet en livssak. Vi visner som nasjon uten den adgang til individuell utfoldelse som frihet gir. Vi forlanger ytrings- og pressefrihet, frihet til å søke vårt arbeid innen det yrke og på det sted hvor vi føler oss hjemme og frihet for næringslivet innenfor rammen av den regulerende myndighet som er nødvendig for å hindre overgrep og utbytning.

Vi forlanger frihet for hver enkelt til å beholde sitt arbeides frukter i en slik utstrekning at arbeidslyst og initiativ ikke sløves. Staten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for statens. Det verdifulleste grunnlag for samfunnets utvikling er det enkelte menneskes karakter, dyktighet, kunnskaper, initiativ, virkelyst og arbeidssomhet. Det er den enkeltes innsats som skaper arbeide, produksjon og omsetning og derigjennom det økonomiske grunnlag for en god levestandard for alle og for løsningen av de sosiale oppgaver som det er et moderne samfunns plikt å gjennomføre.

I et tynt befolket og spredt bebygget land som vårt fremmes den nasjonale samhørighet best ved at de forskjellige landsdeler får større anledning til å hevde sine interesser og sitt syn administrativt, kulturelt og økonomisk og ved at de blir tatt hensyn til ved plaseringen av de nasjonale fellesinstitusjoner. Derfor vil Høire gjennomføre desentralisering i størst mulig utstrekning.

Respekten for det enkelte menneskes frihet og rettigheter er bestemmende for Høires politikk og partiet ser det som sin viktigste oppgave å skape hos alle den frihetens ansvarsfølelse som må være et sundt demokratis selvfølgelige grunnlag, og å gjøre den levende og fruktbar ved en karakterdannende oppdragelse i hjem og skole.Ut fra sitt syn på ansvaret for folk og land som kjernen i et folkestyrt samfunn har Høire alltid hevdet at vårt land måtte ha et sterkt forsvar. Ved siste valg stod der i Høires program: "Vår historie viser, at når forsvaret forfalt fulgte det nasjonalt forfall og fremmedherredømme." Den fornyelse av historiens erfaringer krigen nå har gitt oss, gjør det naturlig for Høire å holde våkent i folkets bevissthet, at de ofre som forsvaret krever er et naturlig uttrykk for det ansvar vi har som et fritt folk.

Samtidig med oppbyggingen av landets forsvar mot fremmede erobrere vil Høire kreve de ofre som trenges for å forsvare de enkeltes hjem mot arbeidsløshet og nød. Vi ser det som en naturlig følge av Høires syn på hjemmene som det bærende grunnlag for vårt samfunn og av det fellesskap i vårt folk som krigen har skapt.

Med hele sin innstilling til folkestyret betrakter ikke Høire kampen mot ånden i nazismen og andre diktatursystemer som endt ved krigens slutt. Vi vil fremdeles bekjempe den overalt hvor den viser seg i norske sinn og i norsk samfunnsliv.

Ut fra disse grunnleggende prinsipper stiller Høire følgende

program for de foreliggende oppgaver:

1. Statens styre.

Høire vil verne grunnloven og folkestyret så enhver trygt og fritt kan hevde sin politiske oppfatning. Grunnlovens karakter som grunnlov må ikke ødelegges ved en lettere adgang til å forandre den. Ingen form for diktatur og sensur må tåles. Alle skal fritt kunne si sin mening, velge sitt yrke og drive sin næring og være med i de organisasjoner som passer dem. Partimedlemsskap må ikke øve sin innflytelse på ansettelser og forfremmelser. Stortingets samlingstid forkortes for å gjøre det lettere for folk i praktisk virksomhet å ta imot valg. Stemmerettsalderen nedsettes til 21 år og valgbarhetsalderen til 25 år. Valgordningen revideres for å sikre et valgresultat som er overensstemmende med folkets vilje, Der gis forfatningsmessig adgang til folkeavstemning og oppløsningsrett. De lokale myndigheter gis en friere stilling for å motvirke byråkrati i statens styre. Det gjennomføres en foreningslov som gir rum for de forskjellige interesser, men samtidig beskytter samfunnets demokratiske utvikling og det enkelte medlem mot overgrep.

Rettsstaten gjenreises etter okkupasjonstidens oppløsning overensstemmende med norsk rettsbevissthet, så enhver er trygg for liv, frihet og eiendom. Det må ikke være noe hemmelig politi, ingen vilkårlige arrestasjoner og husundersøkelser. Lønningene i statens tjeneste må bedres, så samfunnets administrasjon sikres kvalifisert arbeidskraft.

2. Oppgjøret etter krigsårene.

Innstillingen fra den kommisjon som gransker Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og de sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9. april 1940 forelegges odelstinget som beslutter om der skal gjøres ansvar gjeldende.

Under streng iakttagelse av lov og rett gjennomføres oppgjøret med dem som i krigsårene har forrådt sitt land eller beriket seg ved å samarbeide med landets fiender eller ved å utnytte folkets nød.

Sjøfolk, soldater og andre som har mistet sin helse under frihetskampen og familiene etter dem som ga sitt liv, bevilges en æreslønn fra den tid forutsetningen for det inntrådte. Økonomiske tap som skyldes deltagelse i motstandsbevegelsen eller andre forhold i forbindelse med krigen og okkupasjonen erstattes i den utstrekning det er mulig.

Ungdom som på grunn av deltagelse i frihetskampen, fengsling eller landflyktighet er blitt hindret i sine studier, skoleutdannelse og fagopplæring gis adgang til ved spesialkurser og lignende å innhente det forsømte. De som ønsker det og er skikket til det, gis adgang til å bli utdannet til befal i vårt forsvar.

3. Gjenoppbyggingen.

Alle krefter må settes inn på landets gjenreisning og forsyning etter krigsårenes ødeleggelser og utpining. Unødige restriksjoner må ikke vanskeliggjøre private tiltak til løsning av oppgavene. De krigsherjede distrikter og byer må gis fortrinsrett etter hvert som det blir byggematerialer og produksjonsmidler å få. Det må fastsettes slike erstatningsregler, at de skadelidte også økonomisk kan makte å gjenreise hus og hjem og gjenskaffe sine tapte eiendeler og driftsmidler.

De krigsrammede kommuner må ydes effektiv støtte til å få gjennomført en tidsmessig regulering og til å bygge opp igjen de nødvendige offentlige bygg. Finnmark, Nord-Troms og andre særlig hårdt prøvede landsdeler må hjelpes effektivt og raskt, så enhver som er blitt fordrevet fra sitt hjem av fienden snarest mulig blir satt i stand til å vende tilbake og gjenoppta sitt arbeid.

4. Forsvar.

Landets forsvar utbygges til lands, til sjøs og i luften, så vi ikke en gang til skal bli et uforberedt bytte for en hensynsløs angriper. Den nye forsvarsordning må nytte fullt ut både menns og kvinners vernemakt og vårt lands naturlige forsvarsmuligheter. Man må bygge på det prinsipp at til løsning av alle operative oppgaver må der alltid være tilstrekkelig fast og vernepliktig befal av yngre årsklasser. Aldersgrensebestemmelsene må fastsettes under hensyn til det. De økonomiske kår som bys forsvarets personell, må være like gode som i andre tilsvarende statsstillinger. Forsvaret knyttes nært til distriktene både med befal og materiell, så det ikke kan lammes ved et plutselig overfall på sentrale militære anlegg. Militært utstyr bør i størst mulig utstrekning fremstilles innenlands. Velferdsarbeidet under våpenøvelsene må tillegges stor betydning. Der gis adgang til avtjening av verneplikten fra 18-års alderen. Ingen må avskjediges fra sitt arbeide på grunn av utførelsen av sin verneplikt. Det frivillige skyttervesen støttes så det kan gjenoppta sitt viktige arbeide til ungdommens dyktiggjørelse for forsvarets oppgaver.

Vårt land må delta i det internasjonale arbeid til sikring av freden og friheten, og i nasjonens råd hevde de små folks rett og havenes frihet.

5. Kirke- og undervisning.

Den norske kirke bevares som statskirke og må innenfor denne ramme få en øket selvstendighet. Høire vil oppmuntre ethvert tiltak som tar sikte på å gjøre de kristne synsmåter gjeldende i samfunnets liv, så folket kan få nyttiggjøre seg kirkens og de kristelige organisasjoners store åndelige verdier.

Skolen skal bygge på kristen grunn, og det ledende prinsipp må være at den skal gi en allsidig utdannelse og skape selvstendig tenkende mennesker i et fritt, demokratisk samfunn. Den må være karakterdannende, vekke barnas og ungdommens ansvarsfølelse, respekt for hverandres menneskeverd, fremelske toleranse og evne til arbeid og samarbeid. Den må lære dem hvorledes det samfunn hvori de skal være borgere er bygget opp, gjøre dem fortrolige med vår nasjonale kultur, vår historie og tradisjon. Det må bli et nært samarbeid mellom skole, hjem og kirke, så karakterdannelsen kan gå naturlig sammen med en levende virkelighetsnær kristendomsundervisning.

Det må bli en samlet plan for hele oppbyggingen av vårt skolevesen, så den teoretiske og praktiske utdannelse får like kår og barn og ungdom fra land og by gis de samme muligheter. Undervisning i husstell søkes gjennomført i størst mulig utstrekning. All utdannelse må etter hvert bli fri. Yrkesskolene må utvide så det blir lettere adgang til teoretisk og praktisk fagutdannelse og de unge gis hjelp til valg av det yrke som passer for deres anlegg og som gir dem muligheter.

Våre handelsgymnasier og våre yrkesskoler må få felles skoleplan med samme pensum og eksamensbesvarelsene må undergis ensartet sensur, som for alminnelige gymnasier bestemt.

Det arbeides for å reise internater for utenbys skoleungdom og studenter. Universiteter, høyskoler, vitenskap og kunst må få kår som svarer til deres store betydning for vårt folks kultur. Full utbygging av våre kunstskoler. Norsk filmproduksjon støttes i erkjennelse av filmens store kulturelle og oppdragende betydning.

De som gikk foran i kampen for friheten var de kvalifiserte innen hvert befolkningslag, og det som fikk resten av nasjonen til å slutte opp om dem, var den gode folkeopplysning som satte hver enkelt i stand til å ha sin selvstendige mening og ikke blindt la seg påvirke av en ensartet propaganda.

6. Kvinnene.

Det gjennomføres full likestilling mellom kvinner og menn både når det gjelder utdannelse, adgang til stillinger og ombud og lønn. Det må være kvalifikasjonene som er avgjørende.

Husstellyrket må i alle henseender likestilles med andre yrker. Hushjelploven gjennomføres for å skape ordnede arbeidsforhold.

7. Idretts- og friluftsliv.

Idretten gis den høye plass den bør ha i ungdommens oppdragelse og utvikling.

Idrettens frihet og idrettsorganisasjonenes selvstyre respekteres fullt ut. Statsstøtten til idrettsarbeidet økes. I samarbeide mellom staten, kommunene og Norges Idrettsforbund legges en landsomfattende plan for bygging av idrettsanlegg og for reisning av institutter for fysisk kultur.

Arbeidet for å sikre folk adgang til badestrand og friluftsområder fremmes.

8. Økonomisk demokrati.

Det økonomiske demokrati, som det er naturlig å tilstrebe i et samfund som har virkeliggjort det politiske demokrati, ønsker Høire gjennomført ved at stadig flere av samfunnets medlemmer blir eiere av sine produksjonsmidler og selvstendige i sin næring. Dette kan den enkelte til en viss grad fremme ved oppsparing, men folk som ønsker å gå i gang med en liten selvstendig virksomhet i håndverk, industri eller lignende bør innen en rimelig grense også kunne få statsgaranti for lån til dette formål. De små næringsdrivende beskyttes mot store monopolartede sammenslutninger. Den kooperative handel beskattes som annen handel.

I et økonomisk demokrati er det forbrukerens frie valg som bestemmer produksjonen. I et økonomisk diktatur må forbrukeren ta hva han får, etter å ha stått i kø. All sosialistisk planøkonomi går ut over forbrukeren. Høire vil at folket skal bestå av frie velgere også når det skal dekke sine daglige behov.

Høire vil bekjempe alle forsøk på å gjennomføre sosialistiske samfunnsformer, som i sitt resultat vil bli en gjenopplevelse av forholdene under nazismen. Enhver sosialisering vil utvikle et byråkratisk diktatur med ufrihet både for bedriftens ledere, funksjonærer og arbeidere og for forbrukerne.

9. Arbeidsløshetsproblemet.

Høire ser vernet av hjemmene mot arbeidsløshet og nød som en av sine aller viktigste oppgaver.

Det er enhver god nordmanns plikt å arbeide og det er næringslivets og statens oppgave å sørge for at der er arbeide å få. Det overveldende største antall arbeidsmuligheter byr de private bedrifter. Det er derfor av avgjørende betydning for kampen mot arbeidsløsheten å gi dem slike vilkår at de fullt ut kan utnytte sin produksjonsevne. Men det er også nødvendig å sørge for, at stat og kommune innretter sin økonomiske politikk slik, at de i dårlige tider kan øke sin arbeidsvirksomhet og beskjeftige dem som blir ledige. Ledighetsbidrag må ikke utbetales folk som nekter å ta imot det arbeid de et anvist.

10. Elektrisitetsutbygging og kommunikasjoner.

Raskere utbygging av vår elektrisitetsforsyning ved private og offentlige tiltak med sikte både på produksjonens og hjemmenes behov. Særlig må en være oppmerksom på betydningen av å skaffe billig elektrisk kraft til jordbruket og kystens virksomheter og til hjelp for husmødrene, ikke minst på bondegårdene.

Utnyttelsen av elektrisiteten vil lette den desentralisering som er nødvendig for å motvirke de store byers tiltrekningskraft og hjelpe til å gi vårt næringsliv en større allsidighet og gjøre det mulig å skape flere små selvstendige næringsdrivende i håndverk og industri. Samtidig utvikles vårt vei- og kommunikasjonsnett, så det letter samarbeidet med de forskjellige landsdeler. Det gis i perioder årlige ekstraordinære bevilgninger for å utbygge og sammenbinde landets veinett. Det legges permanente veidekker, hvori besparelsen i vedlikeholdsutgiftene forrenter og amortiserer anleggskapitalen. Riksveien gjennom Nord-Norge fullføres hurtigst mulig, slik at ferjeforbindelsene etterhvert kan avløses av faste veiforbindelser. Jernbanens elektrifisering påskynnes, og det gjennomføres et praktisk samarbeide mellom bil og bane og båter og fly.

11. Jordbruk.

Jordbruket må gis en jevnbyrdig stilling ved siden av andre næringer, så det kan betale sine folk lønninger som står i et rimelig forhold til lønningene i håndverk og industri. Beskyttelsen av kornavlen opprettholdes. Vår jordbrukspolitikk må bygges på at landets modernæring ikke skal drives på bidrag, derfor må prisene på jordbrukets produkter baseres på produksjonsomkostningene, som i andre næringer. Organisasjonen av omsetningen støttes, men de må ikke føre til monopoldannelser. Forholdene må legges til rette for i størst mulig utstrekning å drive vår husdyrproduksjon på innenlandsk fór. For å kunne innføre regnskapsplikt for alle jordbruk over en viss størrelse, ydes midlertidig støtte til opprettelse og drift av regnskapsforeninger. Det sørges for lettere adgang til elektrisk kraft og bedre transportforhold i bygdene. Småindustri og husflid støttes.

Høire vil verne om eierfølelsen og eiendomsretten til jorden. Nydyrkning og bureising fremmes. Jorden må ikke oppstykkes i for små og ulønnsomme bruk. Eldre bruk som er for små, tillegges om mulig dyrkningsjord. Bygdene må få anledning til billig sakkyndig veiledning, når det gjelder husbygging, så bebyggelsen kan bli praktisk og i samsvar med norsk lynne og landskap. Målet for vår jordbrukspolitikk må være å skape grunnlag for et lønnsomt, utviklingsdyktig jordbruk, med fremtidsmuligheter for landsungdommen, slik at denne knyttes til bygdene.

12. Skogbruk.

Vår skogforskning og vår skogbruksundervisning støttes på en måte som står i forhold til disse institusjoners betydning og den andel de har hatt i utviklingen av et moderne skogbruk.

En landsplan for gjenreisning av raserte skogstrekninger, i første rekke i Finnmark og Troms, gjennomføres.

For å gjennomføre rasjonelt skogbruk også i fjerntliggende skoger som nu er blitt spart for avvirkning, søkes byggingen av skogsbilveier fremmet.

Utskiftningen av utmark søkes lettet, særlig av hensyn til skogreisningen og kulturbeitesaken på Vestlandet.

Målet i skogbruket må være jevnest mulig avvirkning og full beskjeftigelse av en fast arbeidsstokk året rundt.

Jord- og skogsarbeidernes sosiale stilling må bedres, både når det gjelder deres hjem og deres husvær i skogen.

13. Fiskerinæringen.

Fiskeryrket er vokset frem av enkeltmanns tiltak og hviler fremdeles på dette. Et målbevisst arbeid opptas for beskyttelse av våre fiskebanker og et effektivt vakthold mot ulovlig trålerfiske. I tilvirkning og omsetning må også enkeltmannsbedriftene vernes, så de kan bestå ved siden av de kooperative foretagender og skape en sunn konkurranse på kvalitets basis. Staten må gjennom forskning, forsøksdrift, faglig opplæring og hjelp til finansiering av sunn foretaksomhet dra omsorg for at fiskets driftsmetode rasjonaliseres og moderniseres under hensyn til at fiskerinæringens menn selv og ikke staten eller store selskaper blir eiere av produksjonsmidlene og fiskerne derved gjøres til lønnsarbeidere. Utnyttelse av fryse-, kjøle- og tørketeknikken til fremstilling av foredlede, høyt inntektsgivende fiskeprodukter. Etablering av direkte ferskfiskruter fra landets store fiskeridistrikter.

For øvrig må staten samle sin virksomhet om bedring av kystdistriktenes kommunikasjoner og boligforholdene i fiskeværene, utbygging av havnene, utvidelse og bedring av værvarslingen for fiskerne og utvidelse av fiskeriforskningen.

Regulering av redskapsbruken foretas på grunnlag av fiskernes erfaringer og forskningens resultater.

Fiskernes kredittforhold bedres ved omlegging av Fiskeribankens virksomhet i samarbeide med de lokale banker.

14. Skipsfart og fangst.

Skipsfart og fangst er internasjonale næringer, som i enda høyere grad enn andre trenger fritt råderum for den enkeltes initiativ. Halvparten av flåten er gått tapt, men sjøfart- og fangstnæringens største aktiva, våre rederes innsikt og våre sjøfolks dyktighet er i behold. Der må føres en politikk som bidrar til å trygge disse verdier og til å lette gjenoppbyggingen av vår handels- og fangstflåte. Sjøfolk som er blitt ledige på grunn av krigsforlis, og ikke kan få ny hyre, søkes sikret arbeide i land. Stillinger i fyr-, los- og havnevesenet forbeholdes sjøfolk. Sjøfolk og fangstfolk gis ordnede pensjonsforhold og fritas for skatt av kost og losji ombord.

15. Handel, håndverk og industri.

Den stilling vårt land står i idag krever arbeid og atter arbeid, produksjon og atter produksjon. Høire mener at ingen er bedre skikket til å skape den nødvendige effektivitet i produksjonen og fordelingen enn det private næringsliv. Det innestengte initiativ og den oppsamlede energi må igjen få utfolde seg. Høire vil avvikle krigstidens restriksjoner på produksjon, omsetning og forbruk, så snart som valuta, råvarer og forsyningsforholdene gjør det mulig.

Gjennom vitenskapelig forskning og praktiske undersøkelser må landets naturrikdommer, produksjonsmuligheter og næringslivets driftsmåter gjennomarbeides. For å stimulere denne basis for næringslivets utvikling må der gis bedre arbeidsvilkår for våre vitenskapsmenn.

En oppgave av overordentlig betydning ser Høire i utviklingen av Nord-Norges rike forutsetninger for å kunne gi landets næringsliv nye arbeidsfelter og den nord-norske befolkning jevnbyrdige livsvilkår med det øvrige land.

Norges store muligheter som turistland utnyttes og hotellnæringen sikres betryggende driftsforhold.

Utenriksrepresentasjonen styrkes ved utsendelse av handelsutsendinger og andre fagfolk, som kan bearbeide markedene for norske interesser og som kan gi norsk produksjon nye impulser.

16. Sosiale oppgaver.

Sosiallovgivningen rasjonaliseres så vi får en felles trygdeordning for sykdom, uførhet, arbeidsløshet og alderdom. Spørsmålet om barnetrygd tas opp til ny behandling. Høires forslag til minstelønnslov for funksjonærer i private bedrifter og til pensjonsordning for funksjonærer og arbeidere søkes gjennomført.

Der må føres en positiv boligpolitikk mest mulig etter egnehjemprinsippet i samarbeide med bedriftene og de store kredittgivende institusjoner. Omsetningsskatten på boligbygging oppheves og usunn byggespekulasjon motarbeides. Ved byggingen tas hensyn til god norsk byggeskikk og til hygieniske og sanitære krav. Boligstrøk må reguleres slik at leilighetene får lys og luft. Kommunikasjonene utvikles for å lette denne byggevirksomhet.

Det må skaffes gode boliger som folk har råd til å bo i, og det må tas hensyn til at det skal gis plass for barn. Det må gjøres tiltak for å skaffe billige boliglån til fremme av boligbygging både for familier og enslige. Kredittforetagender for innbo støttes for ytterligere å lette ungdommen til å stifte hjem.

Ved planleggingen av boligbygg må en være oppmerksom på, at husmødrene her representerer avgjørende faglige innsikter som må nyttes.

17. Skatt og finanser.

Den plyndring landet har vært utsatt for fra okkupasjonsmaktens side i krigsårene og tapene ved de store ødeleggelser som har funnet sted i vårt land og på sjøen, har gjort landet fattigere. Både dette og hensynet til produksjonslivets effektivitet og til folkets levestandard tilsier forsiktighet. Enhver er klar over, at vi idag står i en situasjon som krever at der ytes store ofre. Men vårt arbeidslivs og hjemmenes trivsel gjør det nødvendig å ta sikte på rimelige skattelettelser så snart forholdene gjør det mulig.

Det sørges for uavhengig, sakkyndig gransking av skattetrykkets fordeling og virkninger og av andre lands skattepolitikk, som kan veilede regjering og storting. Det er også nødvendig, av hensyn til folkets fremtid, at det ved beskatningen tas sterkt hensyn til de barnerike familier, og at det ved hensiktsmessige regler for avskrivninger og fondsopplegging gis næringslivet anledning til å styrke sin stilling som bærer av folkets arbeidsmuligheter. For å lette folk betalingen av deres skatter, må den knyttes til årets inntekt.

Finanspolitikken må ta sikte på å gjenopprette balansen i statsbudsjettet snarest mulig.