ALP - Hva står det for? Hva vil vi?

ALP - Hva står det for?

Hva vil vi?

av

Erik Gjems-Omstad Arve Lønnum

Parlamentarisk leder ALP Formann ALP

Forord

Mange har spurt hva Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep egentlig står for.

Det blir sagt at ALP ikke har noe program.

I dette lille skrift har vi søkt å gjøre rede for ALP's synspunkter i viktige samfunnsspørsmål.

Det kan være delte meninger om hvor omfattende og detaljert et partiprogram skal være.

Vi mener at programmet først og fremst skal befatte seg med prinsipper, ikke med detaljer angående konkrete saker.

Det er prinsippene som viser retningen i den konkrete verdens utallige detaljer.

Ikke desto mindre vil det også være behov for detaljutredninger. Dette vil vårt Fagutvalg ta seg av, og det vil senere komme særpublikasjoner om dette.

For å gjenta: Vi befatter oss denne gang med hovedprinsippene.

Oslo, august 1975.

Forfatterne.

Generell holdning til samfunnet og dets styring

Vi vil begynne med et fenomen ALP har støtt på helt fra starten, nemlig beskyldningene for å være et nazistisk-fascistisk parti.

Etter valget i 1973 ble det av meget gode grunner stille med dette. Men så har de ondsinnede rykter dukket opp igjen, dels takket være advokat Almås' skriverier, dels takket være TV programmet «På sparket».

Det burde ikke ha vært nødvendig å ta slikt alvorlig, men vi er blitt nødt til å gjøre det. Enkelte av våre medlemmer har nemlig fått klar beskjed om at de vil bli trakassert bort fra arbeidsplassen dersom de åpent bekjenner seg til et nazi-parti som ALP.

Dette gir oss anledning til å si noen ord om ALP's generelle holdning til samfunnet og dets styring. Vi minner om vår formålsparagraf som lyder: Sterk nedsettelse av våre skatter, avgifter og offentlige inngrep. Dertil slår den fast at ALP bygger på Grunnloven, med dens garanti om trosfrihet, trykkefrihet, ytringsfrihet og rettsvern for den enkelte. Frimodige ytringer om statsstyrelsen skal være enhver tillatt.

Derav følger: ALP vil ha en stat hvis makt er begrenset i et samfunn av frie, selvstendige borgere.

Det må være ganske klart at et parti med et slikt formål vil vende seg mot enhver ideologi som sikter mot en totalitær stat, mot en diktatur- og politistat, slik kommunismen, nazismen og fascismen har gjort og vil gjøre det.

Det ALP vil, er at staten skal være borgernes venn, ikke deres fiende og eneveldige herre.

Altså: Vårt syn på staten er rett og slett like uforenlig med nazisme, fascisme og kommunisme som ild og vann.

Dette være sagt uten at vi i ALP går inn for et nytt landssvikoppgjør her i landet. Dette anser vi oss ferdig med. Det vi går imot, er dem som idag hylder totalitære statsidealer.

Formynderstaten - Byråkratistaten

Men vi i ALP vender oss mot en overmektig stat hvor vi enn møter den, også den stat som idag vokser fram rett for våre øyne, med den omseggripende sniksosialisering og gradvise overgang til et statskapitalistisk samfunn. For åpenlyst skal det ikke gjøres, for da ville folk protestere. Nei, forsiktig, litt idag, litt imorgen, som når vi gir ungene en vond medisin.

Denne stat lærer vi nå å kjenne gjennom den stadige strøm av offentlige inngrep, påbud og restriksjoner, håndhevet av et stadig voksende byråkrati.

Tiltagende offentlige inngrep og voksende byråkrati er to sider av samme sak. Det ene kan ikke eksistere uten det annet. Flere inngrep, flere funksjonærer. Flere funksjonærer, flere inngrep.

Til slutt blir hele byråkratisystemet så omfattende at alle, det selv innbefattet, mister oversikten.

Men ett vet vi: Systemet blir stadig dyrere, for Parkinsons lov virker slik at vi får mindre og mindre igjen av effektivt arbeid. Vi må betale stadig mer til det offentlige, men får beholde stadig mindre av det vi selv tjener. Selv folk med vanlige inntekter må derfor be det offentlige om hjelp.

Når vi i ALP påpeker dette, bebreider vi selvsagt ikke den enkelte funksjonær, men selve systemet. Vi retter jo heller ikke anklagen mot den enkelte menige soldat i et militærdiktatur, og ikke mot den enkelte politimann i politistaten. Den enkelte funksjonær er selv fange i systemet, akkurat som soldatene i militærdiktaturet.

I vår formynderstat er det liten trøst å finne i det faktum at det manes fram i humanismens, velferdens og utjevningens navn.

Den voksende offentlige administrasjon må til, for først å kreve inn de høye skatter og avgifter, for dernest å føre pengene tilbake til dem som har betalt dem inn, gjennom utallige tilskuds-, støtte- og subsidieordninger. På den måten blir byråkratiet til, men som et fordyrende mellomledd, dessverre. Det store byråkrati er selve formynderstatens symbol, dens hjørnesten.

Representerer byråkratiet egentlig noen fare - og hvilken

Historien lærer oss:

Når et mektig, offentlig byråkrati først er skapt, vil det like sikkert som vannet strømmer mot havet, før eller senere havne i hendene på en liten sentral gruppe, maktglade personer, som vil benytte det allerede eksisterende byråkrati til egne formål, til å dominere hele folket. La oss ikke glemme hvordan det velsmurte prøyssiske embedsverk falt i Hitlers hender.

Dette skjer uansett hvor velmenende de politikere var som opprinnelig skapte systemet, om det var sosialister, sosial-liberale, Senterparti-folk, Kristelig Folkeparti-folk eller hva de måtte kalle seg.

De nye makthavere vil nok ikke bruke slike gammelmodige navn. De vil alltid vite å finne på passende nye begreper, skapt av tiden og situasjonen. Men en ting kan vi være sikre på: De vil kalle seg folkets sanne venner, de vil påberope seg folkets sanne interesser. De vil være folkeførere i den store stil.

Fram for alt kan vi være sikre på sluttresultatet: Umyndiggjørelsen av den enkelte mann og kvinne, massemennesket, likhetsmennesket, den store hop som marsjerer i takt på makthavernes kommando fordi ingen lenger tør opponere.

Vi i ALP er redd for denne utvikling. Vi tror den vil skape en mennesketype som er fremmed for oss, og helt forskjellig fra de ansvarsbevisste og innsatsvillige enkeltmennesker som skapte den velstand og den frihet vi idag nyter godt av.

Men er det ikke for sent? Lar det seg overhodet gjøre å bremse opp, enn si snu strømmen?

Vi sier som Ibsen: Vi spørger kun, vårt kall er ei at svare.

La oss stanse litt å se på dagens samfunn.

Enkeltmennesket i dagens samfunn

Det er særlig grunn til å stanse litt ved enkeltmenneskets situasjon idag.

Først: Det fenomen som benevnes fremmedgjøring, og som sier så meget som at enkeltmennesket føler seg isolert.

Ikke rart at det er slik.

Vi opplever jo alle flukten fra hjemmet og familien. Vi opplever oppløsningen av familiebåndene.

Vi ser flukten fra lokalsamfunnet og småbedriftene, til byene og storbedriftene. Vi hører om pendlingen og jojotilværelsen. Derav følger ubønnhørlig rotløsheten, anonymiteten og massemennesket.

Ikke til å undres over at avstanden øker mellom individet og dem som styrer, både i samfunnet og bedriftene. Ikke rart at avmektigheten hos den enkelte blir større og større.

Den jevne, alminnelige mann har mistet fotfestet.

Spør dere selv om ikke dette er sant.

Men skal vi snu dette, må vi tilbake til familien, tilbake til hjemmet, tilbake til lokalsamfunnet, tilbake til småbedriftene, tilbake til det som gir fotfeste.

Velferdens egentlige pris: den personlige frihet

La oss dernest se på et annet aspekt av vår moderne velferdsstat, medaljens bakside, velferdens egentlige pris, den personlige frihet.

I oss alle er blitt indoktrinert en kravmentalitet som går ut på at samfunnet skal sørge for alt.

Samtidig som alle venter å få sine krav oppfylt, blir alle innstillet på selv å yte mindre og mindre, ha mest mulig fritid. Resultatet ser vi best i sykehusene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å yte hjelp, for det blir færre og færre som er villige til ubekvemt arbeid. Men vi burde ikke klage over formynderi når vi samtidig forlanger at samfunnet skal sørge for oss på stadig nye felter. Da selger vi vår rett og plikt til å være selvstendige, voksne mennesker for en tilsynelatende vennlig barnepikes omsorg. Alle som er med på å be samfunnet om noe, er med på dette, og de har ingen grunn til å klage på skatter og avgifter.

Staten skal altså gi oss alt. Da må den også ha all makt. Den må jo overta alt som heter produksjon og fordeling. Men staten gjør ikke dette gratis. Den vil til gjengjeld ha din lønn og dermed din frihet.

Dette er individets selvovergivelse. Dette er Esau som selger sin førstefødselsrett. Dette er helt og totalt å overlate sin skjebne i andres hender. Prisen er den personlige frihet.

Noe å tenke på for «kjøleskapsgenerasjonen»

Det kjennetegner velferdsstaten at folk blir mer og mer likeglad med politikk, bare de får sine materielle krav oppfylt. Folk er fornøyde med bilen, med TV og med de andre statussymboler.

Ikke rart at ungdommen kaller oss for «kjøleskapsgenerasjonen», en generasjon uten åndelig horisont og idealer. Ungdommen spør: Hva gavner det et menneske om det vinner all verden, når det tar skade på sin sjel?

Vi spør: Er dette samling om verdier?

Ungdommens opprør

Se bare på skolen og situasjonen ved våre universiteter og høyere læresteder.

Skoleungdommens opprør springer klart ut fra dens skuffelse over sin foreldregenerasjons materialistiske livsholdning.

Ungdommen føler seg forrådt. Den har ikke fått noe å tro på, noe å arbeide for, noe å leve for.

Derfor kjeder den seg midt i velferdsstatens overflod, som den betrakter som en selvfølge.

Så gjør den da opprør mot sine foreldre, autoriteten, disiplinen, pliktfølelsen, karaktersystemet, og alt som skulle stabilisere velferdsamfunnet, både på den sivile og militære front.

For ungdommen fortoner idag alt seg bedre enn velferdssamfunnets kjedsomhet. Da heller terror og vold, for den er spennende. Da heller gerilja, for den appellerer til offerviljen.

Så er da skolen ikke lenger et sted der elever kommer for å lære, men en samlingsplass for ungdom som ikke har noe livsinnhold.

Den er blitt en anbringelsesanstalt for uvillige ungdommer, plassert der av statushensyn.

Men da er det ingen grunn til å være fortørnet over at skolene og universitetene er blitt arnesteder for organisert misnøye med vår livsform, for revolusjonære grupper som vil omstyrte nettopp det velferdssamfunn vi er så stolte av.

Burde ikke dette få oss til å stusse, spørre om vi er inne på gale veier, om den materialistiske velferdsstat har spilt fallitt, om den gir oss stener for brød.

Sprengler fant det treffende uttrykk: «Untergang des Abenlandes».

Kravet om trygghet

Men hva angår det oss om studentene bråker, vil mange si. Vi er ikke interessert i deres teoretiske diskusjoner.

Vi vil ikke ha noen revolusjon. Vi er interessert i de nære ting: En trygg arbeidsplass, en noenlunde sikker økonomi, hjelp hvis vi blir syke, pensjon når vi blir gamle.

Vi vil ha det trygt omkring oss, ha våre hus og hjem i fred, og et stabilt samfunn med passe autoritet og faste normer for vårt liv.

Kort sagt: Vi ønsker trygghet. Vi ønsker ikke de store forandringer, for egentlig er vi konservative av legning, ja, så konservative at vi sjelden forlater den vei vi til dagligdags går.

Og får vi valget mellom frihet og trygghet, velger vi tryggheten.

Men hvordan er det så med tryggheten? Vi ser at arbeidsløsheten truer, at arbeidsplasser er i fare, at små bedrifter gir opp, at hermetikkindustrien stanser, at konfeksjonsindustrien ikke klarer seg, at gruver må innstille driften, at fiskeren ikke får solgt fisken, at tankflåten legger opp, for det er økonomisk krise i de land som skulle kjøpe av oss.

Og prisstigningen fortsetter og fortsetter. Å legge tilside sparepenger nytter ikke lenger.

Ja, slik er det med tryggheten her hjemme, og vi finner neppe noen trøst ved å kaste blikket rundt i verden, til Afrika, Sør-Amerika, Asia, Midt-Østen, India, Portugal og andre steder.

Vi kan nok ønske oss tryggheten, men vi får den ikke gratis. Noen må sørge for den.

Spørsmålet er bare hvem som skal gjøre dette.

Kommunistene har svaret klart. Dette er elitepartiets sak. Den jevne, alminnelige mann har intet i politikken å gjøre. Det er jo likevel ikke mer enn 1 % av et lands befolkning som er politisk interessert. Flertallet ønsker bare å bli styrt.

Tror vi egentlig på demokratiet?

Vi spør: Hva mener så vi med dette? Har vi noen tro på at folket selv ønsker, og kan, styre, noen tro på et virkelig demokrati?

ALP svarer ja på dette spørsmål, for vi tror at folk virkelig vil og kan være med på å treffe avgjørelser.

Men det kan folk ikke gjøre, sa Platon, hvis det politiske området er for stort. Hvis, sa han, området har mer enn 10 000 innbyggere. I så fall blir det for stor avstand mellom dem som styrer og dem som blir styrt. Hvis Platon har rett, og det har han nok, tvinges vi til å godta en desentralisering, en delegasjon av makten til lokale, små administrative enheter.

Demokrati og desentralisering er to sider av samme sak. Desentralisering må til hvis vi tror på demokratiet, hvis vi ønsker at det skal bli mulig å praktisere det.

Men dette er det motsatte av å overlate makten til en sentral statsmakt og et byråkrati. For da blir det lite alburom for den jevne, alminnelige mann.

Men bryr han seg egentlig om å ha dette?

ALP og den jevne, alminnelige mann

Er så den jevne, alminnelige mann villig til å gjøre en innsats, til å kreve noe av seg selv, eller venter han å få både i pose og sekk? For han kan ikke både kreve at andre skal gjøre alt for ham, og samtidig forlange at han selv skal ha noe å si.

Vil han ha noe å si, må han med andre ord, som Anders Lange sa det, også være villig til å stå på egne ben, ikke andres.

Vi i ALP tror at den jevne, alminnelige mann, dvs. det store flertall i Norge, vil være best tjent med det siste. For vi er ganske alminnelige, alle sammen. Statistisk årbok kan nemlig fortelle at i 1971 tjente bare litt over 100 000 personer mer enn 50 000 kr. i året.

La oss gjenta: Det store flertall i Norge er ganske alminnelige.

Det er deres skjebne det gjelder.

Det er til den jevne, alminnelige mann i Norge ALP vender seg.

De få rike og mektige klarer seg nok, uansett samfunnssystem. De klarer seg også i kommunistlandene. Pampeveldet der er velkjent nok.

Hva slags toner fra ALP er dette, vil mange spørre? Er ikke dere et typisk rikmannsparti? Er det ikke dere som vil ta fra folk trygden, som vil ta fra folk pensjonene, som vil ta fra de fattige og gi til de rike? Ja, det påstår våre motstandere. De som selv har gjort det til en spesialitet å bruke trygder og pensjoner som valgagn, uten å fortelle folk at de skal betale gildet selv. Vi sier som sant er: Det gjelder å hjelpe folk, men uten at samfunnsøkonomien sprekker. Hvis dette skjer, kan de en vakker dag sitte der uten både trygd og pensjoner. Bare se på England. Ned med de offentlige utgifter, heter det.

At det skal gå like galt her i Norge som i England, er nettopp det vi i ALP søker å hindre. Vi vil stoppe mens leken er god. Vi vil også hjelpe, men med fornuft, og uten å love mer enn vi kan holde, og uten at alle skal bli avhengige av hjelp fra staten. For det betyr ufrie enkeltmennesker.

Er enkeltmennesket noe verdt?

Kanskje tar ALP feil? Kanskje er den personlige frihet ikke meget verdt? For alt vi vet, er den bare en illusjon, en drøm, et folkebedrag.

Det er dog vår tro at ALP har rett, at enkeltindividet er det viktigste element i samfunnet.

Men da gjelder det å verne dette individ, la det få plass til å virke, anledning til aktivitet.

Vi må verne det mot den fare som idag truer det fra en overmektig formynderstat.

ALP går mot den overmektige formynderstat

ALP går mot denne overmektige stat, fordi vi går mot umyndiggjørelsen av den enkelte mann og kvinne.

Men utviklingen lar seg ikke stanse, sier mange, ja de fleste.

Ganske riktig, dersom det store flertall lar seg føre med strømmen, dersom ingen våger å gå imot.

Vi i ALP tør. La være at vi kommer til kort, men vi vil i det minste gjøre et forsøk.

Hvordan redusere formynderstatens makt over oss?

Vi har en meget enkel oppskrift for vårt angrep på den overmektige stat. Den må angripes i selve maktgrunnlaget. Akkurat som en militærstat har sitt maktgrunnlag i hæren, og politistaten i et allmektig politi, hviler formynderstatens makt på inntektskonfiskeringen og det voksende byråkrati.

Skal vi så angripe denne stat, må vi starte med å redusere statens inntekter. Derfor sier vi: Sterk nedsettelse av skatter og avgifter. Det vil tvinge det offentlige til å ta på seg bare slikt som er helt nødvendig. For det er slett ikke nødvendig for det offentlige å ordne alt mulig for folk.

Dertil bør det nødvendige gjøres så enkelt som mulig, og slik at folk virkelig skjønner hva det gjelder.

Vi må især forenkle skattesystemet, trygdesystemet og avgiftssystemene.

Bare derved kan vi redusere det store antall offentlige funksjonærer, det svære byråkrati.

Til gjengjeld vi støtte de offentlige funksjonærer som vi virkelig trenger. For dem må vi gjenoppbygge den respekt som de nå er i ferd med å miste.

Vi har altså to ting å gjøre hvis vi vil redusere statens og det offentliges makt over oss.

Først: Gi staten mindre inntekter, dvs. mindre i skatter og avgifter.

Dernest: Gi det offentlige færre arbeidsoppgaver ved å forenkle virkefeltet, ved å innskrenke forbudene, påbudene, restriksjonene, kontrollen, ved å gå mot statsdrift og ved å stimulere til privat virksomhet.

Nedsettelse av skatter og avgifter: Et middel, ikke et mål i seg selv

Nedsettelse av skatter og avgifter blir derved et middel, ikke noe mål i seg selv. Målet er å overlate mer til privat virksomhet. Målet er et folkestyre med plass for den alminnelige manns virksomhet ved siden av statens og det offentliges.

Noen kaller dette for ekstremisme. Vi kaller det for sunn fornuft.

Hva ønsker vi av Staten?

Men vi er ikke av den grunn noen fiende av staten. Den vil så likevel ha nok arbeidsoppgaver.

Vi ønsker ikke å ødelegge staten, men den skal heller ikke ødelegge oss.

Vi ønsker slett ikke en stat uten myndighet i det hele tatt, en avmektig stat, men vi ønsker heller ikke en stat som tar fra oss selv all myndighet.

Vi ønsker, for å gjenta det, en stat med balanse mellom offentlig og privat virksomhet, mellom offentlig og privat myndighet.

ALP vil at nettopp staten skal være med og bevare denne balanse.

En stat i slik likevekt kan ikke bestå uten at borgerne har noe å si, uten en eller annen form for folkestyre, uten et virkelig politisk og økonomisk demokrati.

Men da må den enkelte borger ha noe å si over seg selv. Han må ha en viss rådighet over egen inntekt og eiendom. Da må staten og det offentlige ikke konfiskere, dvs. inndra nær sagt alt hva dens innbyggere tjener. I så fall kan ingen stå på egne ben.

Derfor sier ALP: Hver enkelt borger må få beholde en rimelig del av det de selv skaper, for seg selv og sine.

Et tak på skatter og avgifter

Det er dette vi sikter til når vi sier: Det skal være et tak på skatter og avgifter, et tak på overføringene fra den enkelte til det offentlige.

Det kan diskuteres hvor høyt eller lavt dette tak skal være. Dette vil vi gjøre for å bevare det demokrati ALP ønsker, og som, tror vi, de fleste nordmenn vil ha.

ALP er således i sannhet ingen trussel mot demokratiet, men dets oppriktigste støtte i Norge.

Hvem truer så demokratiet i Norge?

Trusselen mot demokratiet i Norge kommer idag fra dem som vil innføre statskapitalismen i landet, sosialistene først og fremst, men også de såkalte borgerlige partier.

De siste lurte oss i 1965 og 1969. Idag er de igjen ute med løfte om borgerlig samling.

Samling om hva?

Hvem tror på noen hjertelig forbindelse mellom Høyre og Senterpartiet? Spør Senter-ungdommen.

Hittil har vi ikke fått en eneste klar uttalelse om hva den borgerlige samling egentlig gjelder. Det kan vi da heller ikke vente. Det er de samme aktørene idag som i periodene 1965 – 69 – 73.

Nei, la oss fortsette som de såkalte borgerlige partiers dårlige samvittighet. La oss fortsette kampen mot det offentlige formyndersystem disse partier har vært med å skape, og som de vil utvikle videre med sin uansvarlige løftepolitikk. Vi sier: Vokt dere for ulven forkledt som Rødhettes snille bestemor.

Derfor kom ALP i 1973

La oss ikke glemme hvorfor ALP kom i 1973, hvorfor vi fikk protestbølgen, som ble utløst av Anders Lange, individualismens forkjemper gjennom et langt liv.

La oss ikke glemme hvorfor protestene kom akkurat da.

Det var jo nettopp skuffelsen over politiske løftebrudd, skuffelsen over den tiltagende skatte- og avgiftsplyndring, og dertil progresjonen og moms i tillegg.

Dertil opplevde vi den borgerlige splittelse som gav oss nettopp den sosialistregjering vi skulle verges mot.

Hva er det så de har gjort for oss, disse, etter hva de selv sier, så ansvarlige partier?

Hvordan er det med den lovede hjelp i sykehusene?

Hvordan er det med de lovede syke- og pleiehjem?

Hvordan er det med attføringsarbeidet?

Hvordan er det med den lovede distriktsutbygging?

Hvordan er det med den lovede desentralisering?

Hvordan er det med inflasjonen, det sikreste middel til å bringe alle i den situasjon der de må be staten om hjelp?

De misnøydes parti

Det er blitt sagt at ALP er de misnøydes parti. Det stemmer. Men det er da heller ingen grunn til å være særlig fornøyd.

Det er i det hele ganske mange i vårt land som kan styre sin begeistring. Men da må de i anstendighetens navn ha lov til å gi uttrykk for dette ved f. eks. å stemme på oss.

Eller ventes det at alle nordmenn skal falle på kne i nesegrus beundring for de makthavende politikeres prestasjoner? Det får være nok at de skamroser seg selv.

ALP - fortsatt protestbevegelse

Tilbake til ALP. Det var egentlig ment som en engangsprotest, som et skudd for baugen.

Vi håpet faktisk at politikerne nå skulle forstå alvoret. Så blåøyde var vi. Vi tenkte slett ikke på å starte et blivende parti.

Men det hjalp bare ikke. Det kommer bare nye omdreininger av skatte- og avgiftsskruene, flere offentlige inngrep, mer makt over statens hender, og dermed mer byråkrati.

Byråkratiet, ja. Nå har vi også fått det inn i maktapparatet på en ny måte, nemlig som folkevalgte represententer og kontrollører av det de selv steller med. Bare de som er ansatt i det offentlige, har nemlig i våre dager tid og råd til å delta i politiske utvalg og komiteer.

Det er altså god grunn til fortsatt protestholdning, til fortsatt protestbevegelse.

I denne protestbevegelse kan alle være med som ønsker å si stopp før vi havner i sosialisme og statskapitalisme.

Uansett parti kan alle gi uttrykk for sin protest ved å stemme på ALP. De skal vite at en slik protest blir hørt – og forstått.

ALP er således en tverrpolitisk bevegelse, åpen for alle som er enige i vårt hovedformål: Sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det skal lønne seg å arbeide.

La denne protest bli så kraftig som mulig.

Hvorfor fortsetter ALP som eget politisk parti?

Vi fortsetter, ikke fordi vi personlig er ute etter politisk makt, men først og fremst fordi vi ønsker at politikere i maktposisjoner ikke skal unngå å høre oss. Det blir de nemlig nødt til hvis vi har våre representanter i Storting, Fylkesting og i kommunestyrene.

Så lenge politikerne ikke vil lytte, fortsetter vi som eget parti. Men denne vår politiske aktivitet liker altså ikke de gamle partier. De skal vite at de meget lett kan bli kvitt oss. De kan bare sette ned skattene, avgiftene og gå til angrep på de offentlige inngrepene. Men enn så lenge er det ingen tegn i sol og måne til dette.

Derfor fortsatt protest, derfor fortsatt ALP.

Det trenges i virkeligheten et parti som ALP. Som kan gi de gamle løftepartier stadige små nålestikk i deres onde samvittighet. Vi vet at de ikke liker oss. Vi vet at de håper at vi skal forsvinne. Vi forstyrrer idyllen.

Vi vil dog fortsette å fortelle dem hva vi ikke liker.

Dette er adskillig. La oss minne om noe.

Vi er mot skatte- og avgiftsøkning

Vi tror at lavere skatter og avgifter vil ha en sterk stimulerende virkning på den enkeltes lyst til å gjøre en innsats. Dette vil gi oss en dempning i en gallopperende prisstigning.

Fra sosialistisk og annet hold får vi stadig høre at et høyt skatte- og avgiftstrykk er nødvendig for å inndra kjøpekraft og dermed hindre inflasjon. Men dette er etterpå-argumentasjon. Begrunnelsen for å legge på nye skatter har aldri vært dette, men å skaffe inntekter til det offentlige og staten. Den egentlige grunn har heller aldri vært å ta fra de rike og gi til de fattige. Det er så likevel den jevne, alminnelige mann som må dra lasset. Bare ta en titt i Statistisk årbok.

I virkeligheten fører de høye skatter og avgifter til av lønningene går opp, og dermed også prisene. Det er ikke brutto-, men nettolønnen etter at skatter og avgifter er trukket, som teller i lønningsposen. Dersom skattene går ned, kan lønnsøkningen bli bremset tilsvarende.

Selv om de fleste idag innser at progresiv beskatning, bl. a. av overtidsarbeid, har mange uheldige bivirkninger, er det bare få som har mot til å si fra om dette. Så utbredt er den vrangforestilling at progresjonen er nødvendig for utjevningens skyld, at den virkelig fører til noen utjevning som betyr noe.

Men ALP har mot nok til konsekvent å gå mot progresjonssystemet.

Vi vil gå så langt som til å fjerne statsskatten helt for personlige skatteytere. Og vi vil frita dem som har mindre å leve av enn eksistensminimum, for kommuneskatt.

Vi vil også ha en bedriftsvennlig beskatning for de næringsdrivende. Formuesbeskatning på driftsmidler skal omlegges, for vi ønsker ikke at prisstigningen skal tvinge bedriftene til å låne av staten for å holde det gående. Bedriftene må selv få anledning til å legge opp de fonds som er nødvendige for utvikling og fornyelse av bedriften.

Vi er mot konfiskering, dvs. inndragning av borgernes inntekt og formue

Teoretisk sett kan vi vel tenke oss et samfunn der staten og det offentlige tar hånd om all inntekt og formue mot til gjengjeld å dekke alle behov hos landets borgere. Disse vil i så fall, som under militærtjeneste, bare få lommepenger til bruk i kantinen. De samme borgere må da naturligvis også godta at staten bestemmer behovene, og at de selv i ett og alt må adlyde hva makthaverne bestemmer.

Men i et slikt samfunn vil enkeltmennesket ikke ha meget å tilføre samfunnet av initiativ, pågangsmot og virketrang. Dette samfunn vil bli fattig, ikke bare økonomisk, men også på livsinnhold. Likheten vil være maksimal, men ufriheten også.

Vi i ALP tror ikke på dette samfunnet. Vi tror ikke at samfunnet ustraffet kan ta fra den enkelte borger bevegelsesfriheten. For oss betyr konfiskeringslinjen derfor intet fremskritt, men et samfunn med minimal innsatsvilje og maksimal kravsmentalitet.

Mot sosialisering

Derfor er vi også mot sosialisering som er ensbetydende med fullt offentlig formynderi. Vi vet av erfaring at sosialistiske stater er ineffektive samfunn, og hva værre er: Ufrie samfunn. Alle de sosialistiske land vi kjenner, er kontrolland der alle må overvåkes. Det er land med tvangslover som rammer alle alminnelige borgere i smått og stort. Dette vil ALP ikke være med på.

Mot unødige tvangslover og forbud

Men også i vårt land aner vi allerede konturene av forbuds- og tvangslovsstaten. Det kan være forbud mot reklame, forbud mot å bygge en hytte nær vannkanten, forbud mot å selge et hus, eller hva det måtte være av restriksjoner som innskrenker den enkelte borgers bevegelsesfrihet. Det overlates til offentlige kontrollører å tolke hva som er rett og riktig.

I dette system har mistroen til enkeltmennesket gjennomsyret hele samfunnet, og det er en selvfølge med offentlige barnepiker.

Mot en overmektig stat, hva enten den skjuler seg bak den ene eller den annen ideologi

Det må atter sies at denne stat er like farlig hva enten den har sin rot i sosialistisk tankegang eller i velferdsideologien. Resultatet blir i alle fall ufrie borgere. Det er dessverre mange som ikke er i stand til å innse dette. Statsslaveriet truer derfor like rundt hjørnet.

Mot et overmektig byråkrati

Det er altså vektige grunner for at vi ønsker en gradvis nedtrapping av det overmektige statsbyråkrati gjennom en reduksjon av offentlig virksomhet, forenkling av lover, regler og behandlingsrutiner. Besparelser som oppnås, vil komme arbeidsplasser, næringsliv og distriktsutbyggingen til gode. Arbeidere og bedrifter vil få økt sine realinntekter. Derved vil skattegrunnlaget også øke. Dette vil i sin tur komme godt med ved løsningen av mange hittil uløste samfunnsoppgaver.

Men også disse samfunnsoppgaver skal samfunnet løse så enkelt og billig som mulig, med ansvarlig budsjettbehandling, gransking av virksomheten og ansvar for dem som viser manglende innsikt og likegyldighet med offentlige midler.

Det stimulerer direkte til økt byråkratisering og til byråkratiets innbyrdes samhold og makt at offentlige funksjonærer idag har en rekke fordeler som de som arbeider i det private næringsliv ikke har. Dette må det bli slutt på.

Det må også settes en stopper for den økning av byråkratiet som skyldes den rivende utvikling i retning av statskapitalistisk system her i landet.

Mot statskapitalisme

Statskapitalisme og sosialisme er ett og det samme. Vi er på god vei mot dette idag. Private bedrifter er snart en saga blott. Det er da heller ikke meget som stimulerer dem til å fortsette. Hvem vil ta noen risiko, når de ikke får beholde noe av fortjenesten? Da bedre å skaffe seg en fast og sikker jobb i det offentlige.

Ett av mange skritt mot statskapitalismen er banksosialiseringen, som ALP selvsagt går sterkt imot. Bankene har hittil fungert utmerket. Det er ingen grunn til noen forandring, rent bortsett fra at banksosialiseringen vil koste skatteyterne milliardbeløp i innløsning og erstatninger.

ALP mener at vi allerde har nok statsbanker. Deres virksomhet kunne uten skade innskrenkes til det som har rent sosialpolitiske siktemål.

Mot kapitalopphopning på statens hender

Kapitalopphopning på statens hender er selvsagt ønskelig sett fra deres synsvinkel som ønsker statskapitalisme.

Ett av mange eksempler på slik kapitalopphopning er trygdefondet, hvis vesentligste siktemål er å skaffe midler til å øke statens makt, ikke å trygge pensjonistenes underhold. Dette må likevel dekkes av den løpende produksjon.

Mot statsdrift

Er vi mot statskapitalisme og kapitalopphopning på statens hender, er vi selvsagt også mot statsdrift.

Det som kan drives av private, skal drives av dem. Det et mest effektivt. Det er mest lønnsomt. Ulønnsom privat virksomhet er ganske enkelt ikke mulig, fordi den stopper av seg selv.

Norge har idag verdens dyreste telefon. Det burde være mulig å gjøre den billigere. ALP antar at Telegrafverket med fordel kan bli omdannet til et selvstendig forretningsforetak, basert på rasjonalisering og utbygging gjennom låneopptak. Dette ville gi oss bedre, og frem for alt billigere service.

Sannsynligvis kunne også meget av statens skoger, statsalmenninger og prestegårdene, samt statskraftverkene, bli overlatt til privat drift.

ALP ser heller ingen grunn til at staten skal drive oljevirksomhet for skatteyternes penger.

Med Statoil må det norske folk i mange år investere milliardbeløp. Ved å selge de rettigheter staten nå har overdratt til Statoil, kunne vi allerede idag ha oppnådd betydelige inntekter uten å redusere fremtidige avgifts- og skatteinntekter.

Ideen med Statoil er at det norske folk skal få full kontroll både med utvinningen og oljeinntektene, men man har helt oversett at staten også har overtatt risikoen, som er betydelig.

Et eiendommelig trekk ved oljediskusjonen er bekymringene for hva vi skal bruke oljeinntektene til. Hittil har vi dog sett svært lite til disse inntekter, men adskillig til utgiftene og pressproblemene .

ALP er klar over at oljen ikke vil vare evig, noen sier 30, andre 100 år. Oljen løser derfor ikke energiproblemene i Norge. Den kortvarige oljeperiode burde derfor først og fremst brukes til reduksjon av skatter og avgifter, til utvikling av andre energikilder og til utbygging av nye arbeidsplasser.

Dette er ALP's linje.

Mot subsidier til friske mennesker

Ved at staten har grepet inn på stadig flere områder er det blitt skapt et merkverdig økonomisk system her i landet, basert på subsidie- og støtteordninger.

Alle skal nå ha støtte, fiskerne, bøndene, industrien, rederne. Dette er et system som ikke betyr annet enn at folket skal løfte seg selv opp etter håret.

Men subsidier er lite egnet til å styrke økonomien, idet subsidiene jo må betales ved økede skatter og avgifter, dvs. av dem som mottar subsidiene. Subsidie- og støtteordninger er dessuten typiske tiltak som skaper behov for større administrasjon.

Kamp mot byråkratiet kan derfor ikke føres med hell uten ved å begrense subsidiesystemene.

Landbruksstøtteordningen, f. eks., har ført til et så innviklet byråkratisk nett at ingen lenger har oversikt over virkningene av tiltakene. Alene en forenkling av landbrukssubsidiene kunne spare millioner i administrasjon hvert år. Derved kunne bøndene faktisk få mer betalt for sine varer. Det er altså ikke sant at subsidiene gjør landbruksproduktene billigere. Derimot gjør subsidiene det helt umulig for folk å vite hva matvarer egentlig koster.

Som generell regel gjelder at det er dyrere å betale indirekte enn direkte. Vi bør derfor ta sikte på å redusere støtteordningene, det være seg landbruksstøtte, bostøtte, barnetrygd og andre.

Vi tror ikke at disse støtteordningene egentlig fører til noen virkelig varig utjevning og likhet mellom samfunnsgrupper.

Sikkert er at alle slags støtteordninger gjør samfunnsøkonomien så komplisert at det blir umulig å skape et sundt økonomisk system med reelle priser.

Mot kunstig utvikling og nivellering

ALP tror ikke på en kunstig utjevning og nivellering. Maksimal likhet kan ikke skapes uten gjennom maksimal tvang. Menneskene er nå en gang forskjellige. I et samfunn der alle er gjort like, vil de ganske enkelt ikke finne seg til rette.

Så langt har den kunstige utjevningspolitikk blitt drevet at vi etter hånden har fått et system som innebærer at praktisk talt alle mennesker i vårt land først betaler skatter og avgifter for i neste omgang å søke om et eller annet bidrag fra det offentlige. Ikke til å undres over at skatter og avgifter er i ferd med å vokse oss alle over hodet.

Det er altså ikke rent lite ALP går imot. Det går dog en rød tråd gjennom alt dette: Vi er mot alt som gjør enkeltmennesket umyndig, mot alt som gjør oss stadig mer avhengige av staten og det offentlige, mot alt som gjør at vi ikke blir istand til å stå på egne ben.

Vår linje er:

Den enkelte skal ha ansvar for seg selv og sine egne. «En hjelper ikke folk varig ved å gjøre for dem det de kan og bør gjøre selv» (Lincoln).

Den enkelte skal ha råderett over egen inntekt og eiendom. «En hjelper ikke de fattige ved å ødelegge de rike» (Lincoln).

Samfunnet kan ikke bestå uten at borgerne viser nøysomhet og sparing. Både den enkelte og samfunnet trenger å ha noe i reserve. «Ingen blir lykkelig ved å bruke mer enn de tjener» (Lincoln).

Dette ga ALP uttrykk for allerede gjennom Vi-vil-plakaten før Stortingsvalget i 1973. Den sa bl. a.:

1. Folk skal få beholde en vesentlig del av sin inntekt selv. Det skal være et tak på skatter og avgifter, som skal nedsettes sterkt.

2. Det skal lønne seg å arbeide. Progressiv beskatning på overtid skal ikke ødelegge arbeidslysten.

3. Skatter og avgifter skal ligge på et nivå som hindrer inflasjonen og inflasjonsskapende lønnskrav. Bl. a. går vi inn for en reduksjon av momsen.

4. Vi vil bort fra et formynderskap via et offentlig byråkrati.

Hva mener så ALP idag?

Hva skal staten sørge for? Hva skal den enkelte borger sørge for? Det er vårt problem.

Et brukbart utgangspunkt er landets Grunnlov. Det er den vi har å holde oss til.

I § 110 heter det: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved sitt eget arbeid.

ALP godtar at dette er statens mest primære oppgave. Dette innebærer at den må påta seg en rekke oppgaver.

Forsvar utad

All erfaring viser at det ikke er mulig å skaffe arbeidsmuligheter i et land uten fred ved grensene. Dette forutsetter et forsvar, og dette er så viktig at alle som kan, har plikt til å delta. Det kan ikke tillates en diskusjon med enkelte individer om dette.

Forsvaret av landet har da også vært en fundamental oppgave for staten til alle tider, uansett politisk eller økonomisk system. Hvor nye stater enn dukker opp i verden, ser vi da også at de først og fremst sørger for å skaffe seg væpnede styrker. Ja, dette går foran alle andre statsoppgaver. Se på Vietnam, se på Russland, se på Cuba. Overalt skjer det samme. Bare vi i Norge tror at vi kan tillate oss noe annet.

ALP vil altså ha et forsvar utad, og dette skal være effektivt. Vi kan ikke godta et forsvar der soldaten kan nekte å adlyde ordre etter eget forgodtbefinnende.

Vi trenger soldater som er opplært til å kjenne krigens realiteter, ikke velferdssamfunnets livsform. Ingen kan slåss med en slik innstilling. Det har amerikanernes skjebne i Vietnam lært oss. De fikk pent erfare at motparten hadde disiplin, og fremfor alt nøysomhet og nødvendig hardhet.

Skal vi først ha et forsvar, skal det være så effektivt at det virker avskrekkende på en eventuell fiende.

Den siste tids meldinger om politikk i forsvaret og krav om adgang til ordrenektelse kan få noen hver til å tvile på vårt forsvars pålitelighet i fremtiden.

ALP vil at forsvaret skal være å stole på både for våre soldater og vårt befal, og for det norske folk og våre allierte i NATO.

Dette forutsetter: Realistiske øvelser, et personell innstilt på livet i felt, disiplin og lydighet mot foresatte og deres ordrer, en tillitsmannsordning som skaper virkelig tillit mellom befal og mannskaper, og dertil motivering for tjenesten. Avgjørende for en militæravdelings effektivitet er nemlig: Tillit til ledelsen, tro på egen sak, tillit til eget utstyr, tillit til eget lag og egen avdeling.

Et forsvar som ikke bygger på disse prinsipper, anser vi som verdiløst, og det er bortkastede penger å satse på det. Hva verre er: Det gir en falsk følelse av sikkerhet.

Rettssikkerhet innad

Like viktig som fred utad er ro og orden innad. Dette inkluderer også ro på arbeidsplassene. En hver stat, uansett politisk system, vil derfor måtte sørge for nødvendige midler til dette formål, nemlig lov, rett, domstoler og ordensmakt.

Vi vil slett ikke ha noe anarki, et samfunn det enhver kan gjøre hva han vil, der den sterke har full frihet til å undertrykke den svake. Den ene skal ikke få lov til å utøve sin frihet slik at andre blir skadelidende.

Vi vil altså ha rettsvern for enkeltmennesket, og at staten skal gi beskyttelse for liv og eiendom.

Vi ønsker ikke derfor noen politistat, slik vi kjenner den fra alle diktaturer, hva enten de er røde eller svarte. I en slik politistat dømmes folk uten rettergang, og etter makthavernes direktiver og forgodtbefinnende.

Vi ønsker en rettsstat, der ingen kan straffes uten etter lov og dom, for det er Grunnlovens bud. Vi ønsker altså ikke en stat der folk kan sparkes fra jobben selv om de skulle ha meninger om samfunnsstyringen vi selv ikke kan være enige i. Vi vil ikke ha systemet fra Oslo Sporveier, som bevislig sier opp folk som ikke har gjort noe ulovlig.

Dette er ikke noen rettsstat. Det er en stat der den sterkestes rett gjelder.

Utdannelse - yrkesopplæring

Arbeidsmuligheter forutsetter utdannelse, dvs. almenutdannelse og yrkesutdannelse. Følgelig bør samfunnet legge forholdene til rette slik at alle, så vidt mulig, kan få den opplæring de er i stand til å motta. Dette betyr slett ikke at det offentlige selv behøver å drive alle skoler. Det er, som sagt, forholdene som skal legges til rette.

Hva angår ALP's skolepolitikk, vil følgende synsmåter bli lagt til grunn:

1. Tilbakeføring til 7-årig skole som et ledd i distrikts- og desentraliseringspolitikken.

2. ALP foreslår en utbygging av yrkesskolene, modernisering av deres maskinpark og en nedtrapping av byråkratiet på innkjøpssiden. Samarbeidet mellom næringsliv og lærlingeskoler bør utvikles videre.

3. Skolebygninger gjøres enklere og rimeligere.

4. Mønsterplanen betraktes som et «tilbud» til de kommuner som har råd til det.

5. Forsøksvirksomheten opphører og forsøksrådet avvikles.

6. Vanlig karaktergivning gjeninnføres i overensstemmelse med folkets ønske.

7. Minstekrav til pensum gjeninnføres slik at foreldre og foresatte igjen får mulighet til å følge med i barnas undervisning.

8. Den enkelte skoleadministrasjon stilles fritt med hensyn til undervisningsmønster innenfor pensumrammen.

9. Den enkelte kommune stilles friere m.h.t. et fagopplegg for den videregående skole, korresponderende med lokalsamfunnets næringer.

10. ALP støtter en utbygging av privatskolene.

11. Foreldrenes medbestemmelsesrett gjøres reell ved at deres representanter får stemmerett i forsamlinger som behandler saker som angår deres barn.

12. ALP tar avstand fra at skoleelever gjøres til gjenstand for språkpolitiske eksperimenter.

13. ALP tar avstand fra politisk indoktrinering i skolen. Vi krever at lærere som driver politisk virksomhet i timene, blir fjernet fra sine stillinger.

14. ALP tar avstand fra den såkalte «utjamning» mellom elevene i skolen. Menneskene blir ikke like om så sosialistene får styre i 100 år.

15. Studentstøtten bør legges om fra stipend til studielån, slik at studentene får mer personlig ansvar for å fullføre studiene raskt og effektivt. Adgang til skattefri studielånsbetaling gjeninnføres.

Hjelp til syke, skadede - handikappede

Det må være i Grunnlovens ånd at så mange som mulig får anledning til å gjøre seg arbeidsdyktige. Dette vil si at også syke og skadede må få sin sjanse. Dette forutsetter adekvate behandlingsmuligheter, og til rett tid. Dette forutsetter også spesialskoler og arbeidsplasser for handikappede.

Vern om arbeidsplassene

Arbeidsmuligheter forutsetter at arbeidsplasser skapes, vernes og beskyttes. Dette krever investeringer og lønnsomhet i bedriftene. Samfunnet har derfor en klar plikt til å sørge for dette. Det er også her klart uttalt i Grunnloven at det er forholdene som skal legges til rette. Det står intet om at samfunnet skal drive bedriftene selv.

Distriktsutbygging - distriktsbevarelse

Arbeidsmuligheter i landet som helhet forutsetter distriktsutbygging og distriktsbevarelse (landbruk, fiske, industri). Vi tar først og fremst sikte på å fremme dette ved gunstige skatte- og avgiftsordninger, slik at små bedrifter kan eksistere, eller bli etablert.

Hittil har distriktsutbyggingen mislyktes. Bygdene mangler differensierte arbeidsplasser. Mange må derfor gis uføretrygd, fordi det ikke er arbeidsmuligheter på hjemstedet.

Det er allerede en skjult arbeidsledighet i utkantdistriktene og blant ungdommen. Skal denne skjeve utvikling og derav følgende økning av sosial- og trygdeomkostningene stoppes, må myndighetene være villige til å samarbeide med arbeiderne og det private næringsliv. Hvis intet blir gjort, truer en økonomisk krise i distriktene. ALP vil være lydhørt for forslag som kan ha sterk distriktspolitisk virkning.

Samferdsel - kommunikasjon

Arbeidsmuligheter forutsetter samferdsel og kommunikasjoner: Veier, jernbaner, post, telegraf etc. Dette har til alle tider vært typiske samfunnsoppgaver. Gode kommunikasjoner er bl. a. en absolutt forutsetning for en vellykket distriktsutbygning. Staten bør være ansvarlig for bygging av veier, jernbaner og andre kommunikasjoner. Selve driften bør derimot være selvfinansierende. Transportkostnader bør, som andre priser, være mest mulig reelle.

Handel - finanser - valuta

For å skape arbeidsmuligheter er det endelig nødvendig å legge forholdene til rette for handel, finansinstitusjoner, og aller viktigst, for en stabil valuta og utenrikspolitikk.

Staten får altså ganske meget å sørge for. Så meget at det kunne være mer enn nok.

En av statens aller viktigste oppgaver blir altså etter Norges Grunnlov å gi landets innbyggere arbeidsmuligheter, fred, ro og orden, lov og rett. Det er ikke lite bare det. Hva staten ellers påtar seg, er sekundære, for ikke å si tertiære statsoppgaver.

ALP og sosialpolitikken

Om sosialpolitikken sier vi: En sosialpolitikk er uansvarlig dersom den gir folket løfter som ikke kan innfries. Den er også uansvarlig dersom den ikke tar hensyn til det faktum at samfunnet er avhengig av nok arbeidskraft og ganske spesielt kvalifisert arbeidskraft. Den er uansvarlig når omkostningene er blitt så høye at folk på grunn av skatter og avgifter i virkeligheten er blitt umyndiggjort. Den er også uansvarlig fordi konfiskasjon av folks inntekter og eiendom kveler initiativ og tiltakslyst.

Denne linje må brytes. Hovedprinsippet bør være: Hjelp til dem som lider nød og har det vanskelig. Det skal ikke være skatt på eksistensminimum.

Retningslinjene ligger klart i dagen:

1. Økningen av de offentlige utgifter til sosiale formål, trygder og pensjoner har nådd slike dimensjoner at de truer med å lamme all annen offentlig virksomhet i landet. Denne utvikling må bremses opp. Hit, men ikke lenger.

2. Det bør være en ramme for statens totale utgifter til sosiale formål slik at disse står i rimelig forhold til utgiftene til statens primære oppgaver.

3. Vårt folketrygdsystem trenger en revisjon før det bryter helt sammen. Det må sørges for at det også i fremtiden blir mulig å yte hjelp til syke, uføre og gamle mennesker. Utgiftene til sosiale formål må underkastes en grundig analyse for å se hva som er helt nødvendig. Dette gjelder især de virkelig store utgifter, som til sykepenger, uføretrygd, attføring, alderspensjonering, sykebehandling og sykehusdrift. Driften av sykehus, sykehjem, pleiehjem og andre helseinstitusjoner koordineres og rasjonaliseres for å spare driftsutgifter og personell. Muligheten for standardisering av sykehusbygg undersøkes. Små sykehusenheter foretrekkes der distriktshensyn tilsier dette. Universitetsklinikkene prioriteres høyt. Forholdene må legges til rette for at også private helseinstitusjoner kan bli et alternativ til det offentlige.

4. Distriktsutbygging, distriktsbevarelse og vernet sysselsetting må bli en statsoppgave med høy prioritet. I tråd med dette vil ALP støtte hjemmesykepleieordningen. Vi vil stimulere husmødre som er interessert i dette, til å være medarbeidere i denne ordning, og til også å være med som medarbeidere i lokale alders- og sykehjem.

5. En reorganisering av attføringsarbeidet må gjennomføres. Arbeidsvennlig miljø for eldre og handikappede må skapes.

6. Sykelønns-, trygde- og pensjonsordningen må legges slik at det ikke lønner seg å slutte å arbeide. Sykelønnsordningen bør i prinsippet være en sak mellom arbeidstager og arbeidsgiver, og innarbeides i tariff- og arbeidsavtaler, eventuelt med nødvendig garantiordning fra folketrygden. For småbedrifter og selvstendig næringsdrivende ordnes med spesiell tvungen forsikring mot tapt arbeidsfortjeneste under sykdom. Leger fritas så vidt mulig for arbeid med sykemeldingsattester. Dermed vil man spare betydelige administrasjonsutgifter og sikre bedre kontroll med misbruk.

7. Den generelle pensjonsalder heves. Det innføres samme alders- og uførepensjon fra det offentlige til alle. De praktiske og juridiske problemer forbundet med dette må utredes.

Antall pensjonister søkes redusert med to ting for øyet:

A. Å øke antall arbeidstagere.

B. B. Å redusere utgiftene til pensjoner fra det offentlige.

Det bør være anledning til å arbeide, også etter fylte 70 år, gjerne skattefritt og med bibeholdt pensjon. Ingen skal miste allerede opparbeidede pensjonsrettigheter. En gradvis omlegning må derfor til.

8. Ytterligere forkortelse av arbeidstiden kommer ikke på tale så lenge det er mangel på arbeidskraft i landet.

9. Det blir nødvendig å nedtrappe statens virksomhet, dels for å forenkle offentlig administrasjon, dels for å frigjøre offentlige og statlige funksjonærer til annen virksomhet.

10. Trygde- og stønadssystemet må forenkles, dels for å gjøre reglene forståelige for folk flest, dels for å forenkle trygdeadministrasjonen.

11. Oppgaver som har med sysselsetting og attføring, trygder og pensjonering å gjøre, samles i et eget departement, et Sysselsettings- og trygdedepartement. Dette skal få overført fra Sosialdepartementet, Trygdebudsjettet og Kommunal. og Arbeidsdepartementet alt som har med offentlig virksomhet på dette området å gjøre. Dette innebærer at Trygdebudsjettet blir ført tilbake til Statsbudsjettet.

12. Sosialdepartementets virksomhet innskrenkes til de oppgaver dette departement tidligere tradisjonelt har hatt som sitt område. Disse oppgaver bør til gjengjeld prioriteres bedre enn hittil.

13. Når det gjelder arbeidsgiveravgiften til trygdefondet, bør denne omlegges. Denne arbeidsgiveravgift har ikke noe med trygding av bedriftens virksomhet å gjøre. Det er en trygd for de personlig ansatte. Derfor bør avgiften betales av lønnstageren selv, selv om bedriftene fortsatt kommer til å trekke den i lønnen. På den måten vil den enkelte arbeidstager få vite hvor meget han selv må betale til trygdefondet, eller m.a.o. hvor meget det koster å trygde seg. Slik situasjonen er idag, har ingen noen forestilling om hva dette egentlig koster.

Om prisstigningen

Idag rammer prisstigningen alle, og ingen ser noen slutt på denne.

Skal vi dempe denne sterke prisstigning, må vi straks starte arbeidet med å redusere byråkrati, skatter og avgifter, som er en vesentlig årsak til stigningen.

Det har ingen hensikt for arbeiderne å få store lønnspålegg så lenge prisstigningen og progresjonen i skattene spiser opp tilleggene.

Selv om det er å trekke store veksler på lønnstagernes tålmodighet, blir det nødvendig å vise moderasjon med lønnskravene inntil næringslivet er kommet på fote igjen. Dette kan synes grovt urettferdig overfor den gruppe mennesker som arbeider hardt og lojalt i samfunnet. Når det er blitt slik, skyldes det den politikk som er blitt ført. Det må derfor gjøres en forandring her. Dette må skje før det går enda mer utover vanlige arbeidere og funksjonærer, initiativrike næringsdrivende, bønder og fiskere, og alle dem som driver små og mellomstore bedrifter.

På lengre sikt vil den enkleste og beste middel mot prisstigningen være en reduksjon av den offentlige aktivitet, som nå omfatter nær halvparten av nasjonalproduktet.

Ved å redusere merverdiavgiften vil man oppnå en umiddelbar gunstig prismessig virkning. En reduksjon av denne avgift fra 20 – 15 % vil ha en gunstiger virkning på gjennomsnittsfamiliens økonomi enn å oppheve merverdiavgiften på mat, idet matvarer bare utgjør vel 20 % av gjennomsnittsfamiliens forbruk. Dertil kommer at fjerning av momsen bare på matvarer vil gi nesten uoverkommelige regnskapsmessige og kontrollmessige problemer.

En sak for seg er at det bør undersøkes om det ikke lar seg gjøre å finne et enklere og mer hensiktsmessig avgiftssystem enn momsen.

Investeringsavgiften bør oppheves, både fordi denne avgift har vist seg særlig uhåndterlig, dels fordi den bidrar til å fordyre alle varer.

Det forutsettes at loven om avgift på investeringer endres slik at bare driftsmidler som blir gjenstand for avskrivning over flere år blir belagt med avgift.

For ALP blir altså noe av det viktigste i den økonomiske politikk i tiden fremover å dempe prisstigningen for å unngå alle de ulykker denne medfører.

Om mangelen på arbeidskraft

Nasjonalbudsjettet synes først og fremst å basere vurderingen på omkostninger og sysselsetting isteden for produktivitet og effektivitet. Når f.eks. tjenesteytende næringer øker, er dette bare uttrykk for at administrasjon og byråkrati øker. Bildet blir helt villedende når slike forhold tas til inntekt for økt nasjonalprodukt.

Nasjonalproduktet er p. g. a. sin form dårlig egnet til å danne grunnlag for drøftelser og beslutninger. Analyser, prognoser og beslutninger er vevd slik sammen at det er uråd å øyne overgangene.

Både av nasjonalbudsjettet og en rekke andre dokumenter fremgår likevel at mangel på kvalifisert arbeidskraft setter grenser for den økonomiske fremgang som det er mulig å oppnå i årene fremover. Også dette viser nødvendigheten av å skjære bort all unødvendig administrasjon.

Det finnes i nasjonalbudsjettet ingen analyse over hvor stor del av den tilgjengelige arbeidskraft som går med til administrative oppgaver i videste forstand, og hvor meget som går med til produktive formål. For landets produktivitet og økonomi er det av avgjørende betydning at produktive krefter ikke ødes i mer eller mindre unødvendige administrative gjøremål.

Mot denne bakgrunn må man se ALP's forslag om ikke å nedsette arbeidstiden ytterligere så lenge mangelen på arbeidskraft gjør seg sterkt gjeldende.

Truende arbeidsledighet

I en lang periode etter siste verdenskrig har problemet i norsk økonomi vært mangel på arbeidskraft.

Idag foreligger en ny situasjon, idet bedrifter stadig innskrenker, og dels sier opp, dels permitterer sine arbeidere. Dette skyldes:

A. En uheldig skatte- og avgiftspolitikk har drevet lønningene så høyt at vi har priset oss ut av gamle markeder.

B. Noen av våre gamle avtagerland har blitt rammet av økonomisk kaos (f. eks. England).

C. En stadig pågående strukturendring i næringslivet, ikke minst som følge av automatisering.

Arbeidskraftsituasjonen er idag således preget av 3 trekk:

1. Fortsatt mangel på kvalifisert arbeidskraft i en rekke yrker.

2. Ledighet blant unge (og delvis eldre) spesielt i gruppen ufaglærte arbeidstagere.

3. Ledighet blant arbeidere som har vært knyttet til visse hovedbedrifter i enkelte kommuner. Når kommunens hovedbedrift må innskrenke, finnes ingen andre arbeidsmuligheter på stedet.

Arbeidsledigheten idag er dels forbigående, dels varig.

Myndighetene har hittil forsømt å skape en tilstrekkelig beredskap mot truende arbeidsledighet. Ifølge grunnloven har staten en klar forpliktelse til dette, idet § 110 sier at det påligger myndighetene å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved eget arbeid.

ALP mener:

1. Det viktigste er å legge forholdene til rette for at allerede igangværende bedrifter kan bestå, først og fremst gjennom et bedriftsvennlig beskatnings- og avgiftssystem.

2. Bedriftene bør få anledning til å legge opp en beredskap mot truende arbeidsledighet .

A. Ved å legge opp fonds til dette.

B. Ved å planlegge tiltak som kan settes i verk når ledighet inntreffer, f. eks. ved opplæringstiltak, reparasjonsarbeider, utbedringer og ved fornyelse av bygninger, utstyr og interne kommunikasjoner.

3. Prinsipielt bør bedriftene være innstilt på å løse ledighetsproblemer av relativt kortvarig natur, f. eks. under 12 måneder. Det offentlige kan her tre støttende til. f. eks. ved anbringelse av ordrer, oppkjøp til beredskapslagre, etc.

4. Det offentlige (stat, kommuner, fylker) må skape en arbeidsledighetsberedskap beregnet på langvarig ledighet, dels ved opplegging av fonds, dels ved å planlegge arbeider som kan settes igang i løpet av kort tid (veibygging, broer, nybygging av skoler, sykehjem etc.). Det bør legges vekt på arbeider som allerede er påtenkt, men som ikke har latt seg realisere enten nettopp p.g.a. mangel på arbeidskraft, eller p.g.a. manglende bevilgninger.

5. Vanlig arbeidsledighet (varig oppsigelse) kan bare avhjelpes ved at ny virksomhet settes igang. Det offentlige må legge forholdene til rette for dette, ved et bedriftsvennlig beskatnings- og avgiftssystem, ved utbygging av kommunikasjoner, grunnlagsinvesteringer og andre egnede tiltak. Prinsipp: Hjelp til selvhjelp, ikke igangsettelse av offentlige underskuddsbedrifter.

Finansiering: Uhjelpsmidler frigjøres for nevnte formål. Arbeidsledighetsberedskap prioriteres fremfor 2 ukers ekstra ferie til folk over 60 år. Det siste vil koste ca. 1/2 milliard kroner. Vi prioriterer her tiltak som er nødvendige fremfor tiltak som kunne være ønskelige, men ikke absolutt påkrevet.

Andre saker ALP er opptatt med

1. Forenkling av skatteinnkrevingen, som bl. a. vil bli mulig fordi vi vil sløyfe statsskatten helt. Kommuner og fylker blir de eneste som skal ilegge inntektsskatter. Ligningskontorenes arbeid kan bli redusert svarende til dette. Det minnes om at omlegningen fra fjorårets til skatt av årets inntekt førte til at antall ligningsfunksjonærer ble nær fordoblet.

Hva kommuneskatt angår, vil vi fram til en ordning som gjør det mulig med skattefrihet for alle som har inntekter under eksistensminimum.

2. Momssystemet er uhyre innviklet og kostbart på grunn av utallige frem- og tilbakeposteringer. Ved overgang fra oms til moms ble antall avgiftspliktige økt fra ca. 80 000 til 250 000. Det kompliserte momssystemet begriper folk lite av, og de får ikke rede på hvor meget avgiftene fordyrer varer og tjenester. Derfor vet ingen lenger hva en vare egentlig koster.

Som en overgangsordning har ALP i Stortinget foreslått at momsen blir nedsatt til 15 %.

ALP vil i prinsippet gå inn for en enklere forbrukerskatt. Spørsmålet vil bli nærmere utredet.

3. Arbeidsgiveravgiften til folketrygden bør overføres til lønnstageren som får økt sin bruttolønn, mens avgiften trekkes fra på lønnsslippen. Derved vil alle få vite hva trygdesystemet koster dem selv.

4. Det er idag utallige overføringer fra stat, kommuner og fylker og omvendt. Ingen vet idag hva de forskjellige offentlige tiltak virkelig koster. En rekke tiltak settes igang fordi det gis tilskudd fra annen instans. VI vil ha slutt på dette. Offentlige oppgaver bør løses av en ansvarlig instans, som bør være på lavest mulige plan. Hver instans må få fullt ansvar for den virksomhet som den setter igang.

5. Det brukes idag svære beløp til offentlig prosjektering, ikke minst fordi saksbehandlingen tar uhyre lang tid. Bedriftsetableringer, bedriftsutvidelser og rasjonaliseringstiltak forsinkes og fordyres. Det trenges en revisjon av det nåværende system.

6. Alp mener at bygningslovapparatet bør forenkles, konsesjonslovapparatet reduseres, jordlovapparatet forenkles, byggeløyve- og etableringskontrollen avskaffes, at prislovapparatet nedtrappes og at prisreguleringen oppheves.

Kommunal boligformidling og forkjøpsrett forutsetter et kostbart apparat som neppe vil fremme boligbyggingen. Dette bør avvikles. Den opprydding i lovverk og byråkrati som er skissert foran, vil:

A. Føre større grupper inn i produktivt arbeid.

B. Fjerne vesentlige hindringer for rasjonalisering og vekst i næringslivet.

C. Sette fart i distriktsutbyggingen.

D. Gjenopprette tilliten til politikere og statsapparat, samt gjenreise rettsbevisstheten i det norske folk.

Dette er ting ALP går inn for.

Dersom ALP er svakt, vil de tiltak vi har skissert, ikke bli satt i verk, og det er ikke noen seier for gode krefter i dette land.

Det er derfor viktig at ALP samles om oppgavene, slik at det norske folk kan samles om ALP.

Følg derfor med i det ALP gjør gjennom avisen. Så mange som mulig bør holde og lese Stortingstidende slik at de får kjennskap til hva våre stortingsmenn egentlig sier, ikke de forvrengninger vi får servert i en fiendtlig presse.