PROGRAMMER OG VEDTEKTER

II. PROGRAMMER OG VEDTEKTER

I

1. Det kommunistiske partiet

AKP(m-l) er den norske arbeiderklassens organiserte, revolusjonære fortropp. Dets medlemmer hører til arbeiderklassens mest klassebevisste og aktive representanter. AKP(m-l) tar også opp i seg andre arbeidende og progressive som støtter partiets politikk.

AKP(m-l) bygger sin praksis på den vitenskapelige sosialismen, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning - slik den i første rekke er utformet av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao Tsetung. Denne teorien, som oppsummerer arbeiderklassens internasjonale erfaringer anvender AKP(m-l) sjølstendig i samsvar med situasjonen i Norge. AKP(m-l) går inn for proletarisk internasjonalisme, solidariserer seg med arbeidere og undertrykte i andre land og støtter de sosialistiske landa. AKP(m-l) er organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper.

2. Målsetting

AKP(m-l)s mål er å lede arbeiderklassen og folket i å styrte monopolkapitalens klassediktatur gjennom en sosialistisk revolusjon, og opprette proletariatets diktatur. Slik vil arbeiderklassen og folket skape sitt eget demokrati og undertrykke utbytterne. Bare denne statsformen kan sikre sosialismens seier over kapitalismen og imperialismen i vårt land. Vårt endelige mål er det klasseløse samfunn, kommunismen

AKP(m-l) ser det også som sin og arbeiderklassens oppgave å støtte andre folk over hele verden i deres bestrebelser på å oppnå de samme målene. Først når imperialismen er slått i verdensmålestokk er sosialismens seier trygget.

II.

1. Folkene mot imperialismen

a) I vår tid går imperialismen mot sitt endelige nederlag og den sosialistiske revolusjonen vil seire over hele verden. Men selv om imperialismens nederlag på lang sikt er uunngåelig, så kan sosialismens seier bare sikres ved at de undertrykte klasser reiser seg til kamp mot utbytterne og skaper en politikk og taktikk som utnytter motsigelsene i imperialismen. Den sosialistiske revolusjonens strategi og taktikk må derfor utformes ut fra en analyse av kampen mellom klassene i verden og vårt eget land.

b) De fire grunnleggende motsigelsene i verden er:

- Motsigelsen mellom imperialismen med USA-imperialismen i spissen på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre.

- Motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de vestlige imperialistiske landa og landa i den sosialimperialistiske blokken.

- Motsigelsen mellom de ulike imperialistmaktene innbyrdes.

- Motsigelsen mellom de sosialistiske og de imperialistiske landa.

I dag går den viktigste motsigelsen i verden mellom verdens folk og imperialismen. Frigjøringsbevegelser og undertrykte nasjoner reiser seg i stadig større utstrekning mot imperialismen. I første rekke i kampen står de heltemodige indokinesiske folkene ved sin frigjøringskrig mot USA-imperialismen. Denne krigen varsler om at imperialismen i verdensmålestokk vil bli slått. Verdens imperialistmakter er i dag ledet av og dominert av to supermakter: USA-imperialismen og den sovjetiske sosial-imperialismen. Militært og økonomisk kjemper de om verdensherredømmet. Samtidig samarbeider de intimt og treffer avtaler over hodet på alle verdens land og folk for å trygge sine maktposisjoner. Overalt i verden er deres makt nå truet. Undertrykte folk og nasjoner slår seg sammen for å verne om sin sjølråderett og uavhengighet.

Samtidig har de andre grunnleggende motsigelsene i verden blitt skjerpet: - Motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet har de siste årene ført til en rekke harde kamper på det økonomiske og politiske området. Storstreiker har rystet de fleste kapitalistiske land. I Frankrike 1968 slo motsigelsen ut i et stort folkelig opprør. I Polen 1970 gjorde arbeiderne opprør mot revisjonistenes politikk. Både i det gamle kapitalistiske Vesten og i det nye kapitalistiske Øst-Europa er arbeiderklassens politiske bevissthet blitt styrket.

- Motsigelsen mellom imperialistene innbyrdes er blitt skjerpet: Stadige valutakriser i USA og Vest-Europa, kamp mellom USA, Sovjet og andre imperialistmakter om herredømmet i Midt-Østen, strid om markedene overalt. Mellomstore imperialistmakter - som EEC-landene - streber etter å innta supermaktenes posisjoner og samarbeider derfor mot deres politiske dominans.

- Motsigelsene mellom de sosialistiske landene og imperialismen er preget av imperialismens voksende krise og de sosialistiske landenes kraftige framgang økonomisk og politisk. Imperialistenes forsøk på å isolere Folkets Kina er slått fullstendig.

Lenin slo fast at "imperialismen er kapitalismen på det utviklingstrinn da monopolene og finanskapitalens herredømme er opprettet, da kapitaleksporten har fått en mer framtredende betydning, da oppdelingen av verden mellom de internasjonale trustene er begynt, og oppdelingen av hele verdens territorium mellom de største kapitalistiske landene er avsluttet." Vi slutter oss til Lenins analyse av imperialismen, og vil ikke gå inn på den i detalj her. Partiet vil i første rekke markere sitt synspunkt overfor spesielle feilaktige standpunkter som kommer opp fra tid til annen.

- Folkene i de imperialistiske landene utbytter ikke folkene i Asia,Afrika og Latin-Amerika.

Det fins retninger som hevder det motsatte. Til dette må vi si at den kapitalen imperialistene investerer i disse landene for å utsuge folkene der, har den først suget ut av folkene i sine egne land. F.eks. er den kapitalen som Viking-konsernet bruker til å utnytte det lave lønnsnivået til malayiske arbeidere skaffet til veie gjennom å utbytte arbeiderne i Askim. Derfor har ikke arbeiderne i de imperialistiske landa og de undertrykte folkene motsatte interesser i sin kamp. Vi står på samme front mot en felles fiende.

- Imperialismen kan aldri nå et krisefritt stadium hvor den kan løse alle sine indre motsigelser på fredelig og minneligvis.

Den gamle revisjonismen satte fram en »teori» om en slik »superimperialisme» og Lenin tilbakeviste den: De to verdenskrigene viste at Lenin hadde rett. Men den midlertidige høykonjunkturen etter 2. verdenskrig og USAs overherredømme skapte grobunn for denne teorien på ny. Vi ser imidlertid at imperialismen heller ikke i dag klarer å fri seg fra sine indre motsigelser. USA-imperialismen får stadig større vansker, motsigelsene mellom USA og Japan, USA og Vest-Europa skjerpes osv. AKP(m-l) avviser derfor ideen om at alle imperialistene kan klare å slå seg sammen i en varig allianse.

- Imperialismen er en koloss på leirføtter.

Noen hevder at imperialismen ikke kan nedkjempes fordi den er for mektig. Vi har imidlertid sett at et lite land som Vietnam kan slå en mektig imperialistisk stat som USA. Det viser at sjøl om imperialismen kan se mektig ut så kan den og vil den bli nedkjempet. Frigjøringskampen vil seire.

c) Folk og nasjoner over hele verden står overfor de samme fiendene og må derfor stå sammen i kampen. Vi er patrioter-dvs. vi går inn for at det norske proletariatet ogdet norske arbeidende folket skal løsrive seg fra imperialismen, men samtidig må det arbeidende folket støtte de kamper som føres av andre folk mot imperialismen.

ARBEIDERE OG UNDERTRYKTE I ALLE LAND, FOREN DERE!

2. Klassene i Norge

a) I et kapitalistisk land går den grunnleggende motsigelsen mellom arbeid og kapital. Denne motsigelsen tar ulike former i konkrete hovedmotsigelser, alt etter hvilken periode av kapitalismen det er snakk om.

Den grunnleggende motsigelsen gir seg i Norge det uttrykk at et lite mindretall av befolkningen kontrollerer og eier storparten av industrien, skipsfarten, vareomsetningen og kreditt-institusjonene. Et stort antall er lønnsarbeidere, og de må selge sin arbeidskraft for å leve. Denne arbeiderklassen er utbyttet og skaper gjennom sitt arbeid de verdier kapitalistklassen baserer sin makt og rikdom på. Kapitalistene tilraner seg også verdier skapt av grupper som ikke er lønnsarbeidere, spesielt bønder og fiskere.

Klassene i samfunnet er store grupper av folk som har felles forhold når det gjelder 1) produksjonsmidlene, 2) stillingen i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet og 3) andelen de oppnår av den samfunnsmessige rikdom og måten de oppnår

denne andelen på.

b) Den tidligere kapitalismens frikonkurranse 1 er i Norge vokst over i monopolkapitalismen 2. Monopolborgerskapet er skilt ut som herskende klasse, ledet av et fåtall finanskapitalister 3. Det norske monopolborgerskapet er intimt knytta til det imperialistiske verdenssystem og er sjøl imperialistisk, jfr. redernes spekulasjoner, Borregård i Brasil osv. Med 30% utenlandsk aksjeeie i norske industribedrifter er viktige deler av norsk økonomi kontrollert av utenlandsk imperialisme. Monopolkapitalen har en unasjonal karakter og er avhengig av imperialistiske stormakter.

c) Et særtrekk ved norsk kapitalisme er at det har utviklet seg grupper av byråkratkapitalister. De kontrollerer kapital som er samlet gjennom folkelige organisasjoner - bl.a. i fagbevegelsen - men som investeres på kapitalistisk vis (f.eks. Landsbankens transaksjoner). Disse gruppene av byråkratkapitalister har sin store betydning politisk, ikke først og fremst økonomisk.

d) I Norge er det statsmonopolistisk kapitalisme 4. Dvs. at staten har utviklet store monopoler som drives på reint kapitalistisk vis. Staten subsidierer i stort monn de private monopolene og sikrer dem avsetningsmuligheter. De private monopolene er nært forbundet med statens utøvende organer, og sikrer seg dermed at staten administrerer samfunnet til monopolistklassens felles beste. Motsigelser mellom enkelte kapitalgrupper og staten som til tider dukker opp, er motsigelser mellom delen og helheten innafor denne klassen. Norge er blant de landene i den gamle kapitalistiske verden hvor denne formen for kapitalisme er lengst utviklet. Gjennom å utnytte statsmakta blir strukturrasjonalisering og kapitalkonsentrasjon gjort lettere, utbytting av arbeiderklassen og andre undertrykte gjort mer effektiv.

Gjennom enorme skatter og avgifter på det arbeidende folket og visse grupper små og mellomstore kapitalister, trekker staten inn kapital som stilles til monopolborgerskapets disposisjon på ulike måter: Støtte til kapitaleksport, kjøp av varer og tjenester fra monopolgrupper, kjøp av ulønnsomme og salg av lønnsomme bedrifter (Alcan - Årdal-Sunndal), kommunikasjonsutbygging på monopolkapitalens premisser osv.

Militært er staten knytta til og underlagt utenlandsk monopolkapital og større imperialistmakter gjennom NATO-medlemskapet. Det norske militærapparatet er kjerna i monopolborgerskapets stat, og det er rettet mot det arbeidende folket. Monopolenes allianse med utenlandsk imperialisme blir nå forsøkt utvidet gjennom forsøkene på å knytte Norge til EEC.

e) Monopolborgerskapets forbundsfelle og rekrutteringsbasis er de store ikke-monopolistiske kapitalistene.

f) Utviklinga av den statsmonopolistiske kapitalismen har ført til skarpe motsigelser mellom monopolkapitalen og småkapitalistene. Gjennom skatter og avgifter blir store deler av deres profitt trukket inn i statens og monopolkapitalens lommer. Småkapitalistene utsettes i dag for en storstilt utradering. Dette laget oppfatter staten og monopolkapitalen som en trusel, men frykter samtidig revolusjonen og vil i den politiske kampen lett vakle mellom anti-monopolisme og reaksjon.

g) Arbeiderklassen er den største og mest revolusjonære klassen. Den representerer folkets framtid. Arbeiderklassen står mest i motsetning til monopolkapitalen og har ingenting utenom sine lenker å miste. Innafor arbeiderklassen utgjør industriarbeiderklassen den mest konsentrerte og framskredne delen.

De sosialdemokratiske ledernes overløperi til monopolkapitalen har i lang tid svekket arbeiderklassens organisasjoner, og DNA/LO-ledelsen arbeider nå fullt ut for imperialismen. Dette har brutt ned arbeiderklassens kampkraft og svekket dens klassebevissthet. NKP-ledernes revisjonistiske forræderi mot marxismen-leninismens prinsipper styrket denne tilbakegangen. Men sytti-årenes nye faglige kamper, den breie motstandsbevegelsen mot EEC, og den nye ml-bevegelsens framvekst har nå på ny begynt åmodne den norske arbeiderklassen for dens politiske oppgaver.

h) Arbeiderklassens mest trofaste allierte er halvproletariatet 5 - og hovedmassen av bønder og fiskere 6. Landsbygdas småprodusenter har lenge blitt rammet av statens monopoliseringstiltak, og har i EEC-kampen vist en sterk vilje til enhet med arbeiderklassen i kampen mot imperialismen. Forbundet mellom arbeiderklassen, bøndene og fiskerne vil være den sosialistiske revolusjonens grunnpillarer i Norge.

i) Den voksende gruppa av funksjonærer hører for størstedelens vedkommende til arbeiderklassen. Tendensen til splittelse mellom arbeidere og funksjonærer må overvinnes ellers vil ikke sosialismen kunne seire.

j) De småhandlende, småindustrielle, de intellektuelle og andre mellomlag i byene, har også i økende grad vist vilje til enhet med arbeiderklassen. I seg sjøl vil ingen del av småborgerskapet utvikle en produksjon som gjør landet uavhengig av imperialismen, eller kunne stå i spissen for sosialismen. Men under proletariatets ledelse vil de kunne spille en viktig rolle i den norske revolusjonen. Proletariatet på sin side vil ikke kunne seire uten å vinne disse laga over på sin side.

k) Veksten i den statsmonopolistiske kapitalismen i Norge har ført til at den viktigste motsigelsen (hovedmotsigelsen) i dag er følgende: På den ene siden står monopolkapitalen og dens stat, med storborgerskapet som sin faste allierte. På den andre siden finner vi arbeiderklassen i nært forbund med bønder og fiskere, og en rekke allierte. Kapitalismens særskilte undertrykking av kvinnene fører også til at store grupper kvinner utover dem som direkte tilhører arbeiderklassen og dens nærmeste forbundsfeller vil være å finne som arbeiderklassens allierte. Det gjelder også i økende grad ungdom under utdanning.

l) Utviklingen av den nye hovedmotsigelsen mellom klassene i Norge har ført til en enhetfront mot monopolkapitalen og staten og utenlandsk imperialisme. I denne enhetfronten - slik som den bl.a. viste seg i EEC-kampen 1970-72- har det også deltatt borgerlige politikere som ikke ønsker å stå sammen med arbeiderklassen på lang sikt. Men denne enhetsfronten bærer også kimen i seg til en enhetsfront mellom arbeiderklassen og dens strategiske allierte: Bønder og fiskere.

Noter:

1. Frikonkurranse-kapitalisme: Kapitalismens første stadium, hvor mange frittstående kapitalister konkurrerte mot hverandre på et åpent marked som ingen av dem var i stand til å kontrollere og hvor de derfor i svært liten grad kunne bestemme prisene sjøl.

2. Monopolkapitalisme: Kapitalisme hvor få storkonserner kontrollerer over produksjonen i de viktigste bransjene og derfor er i stand til å fastsette prisene uavhengig av konkurranse. Bankene spiller en avgjørende rolle.

3. Finanskapitalister: Kapitalister som samtidig kontrollerer storbankerog de viktigste monopolselskapene.

4. Statsmonopolistisk kapitalisme: Høyt stadium av monopolkapitalismen hvor monopolenes apparater smelter sammen med staten, hvor staten sjøl oppretter monopolselskaper og/eller tar over for private monopolister på områder der staten administrerer mer effektivt til monopolistklassens felles beste.

5. Halvproletariatet: Gruppe mennesker som delvis lever av drift av produksjonsmidler de sjøl eier, delvis av lønnsarbeid. Eks. småbruker som tar jobb i skogen ved siden av.

6. Det finnes også kapitalistiske bønder og fiskere, men de utgjør et lite mindretall.

3. Folket må bære byrdene av krisen

I et par tiår har monopolkapitalen og sosialdemokratiet spredd myten om velferdsstaten. I dag er denne myten ganske tynnslitt. Stadig flere ser at kapitalismen aldri kan sikre folket varige forbedringer. Nå som konjunkturene er snudd prøver kapitalen å få folket til å bære byrdene:

- En voldsom prisstigning som særlig rammer forbruksvarene har i de seinere årene spist opp enhver lønnsøkning som det arbeidende folket har kjempet seg til.

- En økning av skattebyrdene, som har pågått samtidig med at monopolene har fått gunstigere betingelser, har skapt en stigende misnøye.

- Begynnende arbeidsløshet i distriktene. Nedlegging av mindre industri tar levebrødet fra folk i småindustrisamfunn.

- Avfolkning av bygdene.

- Teknologisk framgang har blitt vendt til sosial tilbakegang for folket med naturforurensing og ressurs- og miljøødeleggelser.

- Kvinnene utbyttes som "reservearbeidskraft" og nektes samfunnsmessig arbeid når det passer monopolkapitalen.

- Ungdommen ser sin framtid som usikker fordi de ser at utdanningsmulighetene stenges, deres økonomiske forhold blir truet og mulighetene for jobber innskrenkes.

Alt dette er tegn på voksende økonomisk og politisk krise i den norske kapitalismen. Den har skjerpet folkets misnøye med det politiske systemet. Monopolkapitalen og staten løser ikke, men øker folks problemer. Og nye kriser vil komme. Kapitalismens egen historie er det beste bevis for at den sosialistiske revolusjonen er uunngåelig og nødvendig.

III. KAMPER SOM MÅ FØRES FØR SOSIALISMEN KAN VINNES

a) Kommunistene kjemper for arbeiderklassens og det arbeidende folkets materielle kår også under kapitalismen. Vi ønsker slett ikke utarming som borgerskapet påstår, men tvert om best mulige levevilkår. En arbeiderklasse som er sunn og sterk og har et høyt kulturelt nivå vil være en stor styrke for den sosialistiske revolusjonen. I dagskampen legger vi heller ikke ensidig vekt på rent økonomiske krav, men kjemper også for at arbeiderklassen og resten av folket skal ha muligheter til å bedre sin kulturelle og helsemessige situasjon. Men arbeiderklassens og våre anstrengelser for å oppnå disse forbedringene vil hele tida hindres av kapitalismens system. I kampen blir arbeiderklassen og det arbeidende folket nødt til å utvikle sine egne organisasjoner. Den høster kamperfaringer og vinner ny bevissthet. Gjennom denne kampen forberedes også kampen for et nytt samfunn-et sosialistisk samfunn.

b) Alle klassesamfunn er diktaturer-dvs. en klasse (evt. flere) dikterer sin vilje over de andre klassene. Det kapitalistiske samfunnet er derfor alltid et borgerlig diktatur. Men det borgerlige diktaturet kan ta ulike former. Et fascistisk diktatur og et borgerlig demokrati har ikke de samme virkningene for de arbeidende massene. Stilt overfor truselen om fascistisk diktatur vil kommunistene forsvare det parlamentariske demokratiet, som et mindre onde. Til tross for det faktiske diktatur fra banker og monopoler over arbeiderklassen og folket, er likevel det parlamentariske demokratiet bedre enn fascismens åpne terroristiske diktatur. Kommunistene betrakter de rettighetene som det arbeidende folket har tilkjempet seg som goder i seg sjøl som må forsvares.

c) Kommunistene vil forsvare den norske nasjonens rett til sjølbestemmelse. Kommunistene tar skarpt avstand fra ideen om at det er umulig å opprettholde en nasjonal sjølråderett under kapitalismen. Nasjonalstaten utgjør et vern mot imperialistiske overgrep, og vi vil ikke rolig se på at monopolkapitalen forsøker å selge denne sjølråderetten. I denne kampen vil vi aldri fjerne oss fra folkene i andre land og bli sjåvinister, men tvert om knytte tettere bånd til dem, lære av dem og utveksle erfaringer. Særlig vil kommunistene legge vekt på kontakt med de sosialistiske landene.

IV. VEIEN TIL SOSIALISMEN

a) Vi kommunister mener at det monopolkapitalistiske diktaturet ikke faller sammen av seg sjøl, eller gjennom fredelige sosiale reformer. Bare en sosialistisk revolusjon, der arbeiderklassen og andre breie lag av folket reiser segfor å styrte monopolkapitalens diktatur, kan gjøre slutt på utbyttinga og undertrykkelsen av folket.

b) Det finnes en lang rekke »alternativer» til den sosialistiske revolusjonen og proletariatets diktatur, som alle har vist seg å føre på avveier. Vi skal kommentere noen av dem:

1) Den parlamentariske »ministersosialismen». Ikke noe sted i verden har parlamentariske valg innført sosialismen. Da DNA med Venstres hjelp dannet sin første regjering i 1928, tok det den norske monopolkapitalen 14 dager å få styrtet den. I Vest-Europa har sosialdemokratiets lederskikt, som ivrigst har forfektet den parlamentariske »overgang til sosialismen», tvert imot utviklet seg til redskaper for monopoikapitalens undertrykking av arbeiderklassens kamp.

2) Ideen om at statseie under kapitalismen er det samme som samfunnseie eller folkeeie. Revisjonistene hevder at jo flere områder som legges under statsdrift, desto »mer sosialisme» er det. Vi vil slå fast at statsdrift under kapitalismen aldri kan bli annet enn kapitalistisk drift, og at den moderne kapitalismen benytter seg av statsdriften.

3) Populistiske ideer om å styrte monopolkapitalens diktatur gjennom å opprette »sosialistiske øyer» under kapitalismen er en småborgerlig flukt fra sosialismen -ikke en vei til den. Populismen i alle dens avskygninger benekter nødvendigheten av arbeiderklassens ledende rolle, undervurderer eller fornekter klassekampens betydning. Ulike former for samvirke, som mange populister kjemper for, kan være et nyttig kampmiddel for å verne folket mot monopolkapitalens angrep. Som strategisk linje for å oppnå sosialismen er imidlertid samvirkeideen ikke brukbar.

4) Ideen om at Norge kan gjøres sosialistisk ved invasjon. Ikke noe land - og særlig ikke de nye kapitalistiske diktaturene i Øst-Europa - kan innføre sosialismen i noe annet land. Den sosialistiske revolusjonen må være det norske folkets eget verk.

5) Terrorismen. Med et monopolborgerskap væpnet med alle moderne krigsmidler, gis det nødvendigvis ingen fullstendig fredelig overgang til sosialismen. Men terrorismen - "smågruppenes væpnete kamp "på vegne av arbeiderklassen - er ingen farbar vei. Den setter geværløpet foran politikken og setter massene som tilskuere til et fåtall »helter». Militært betyr det selvmord, politisk gir det reaksjonen påskudd til fascistiske overgrep.

c) Den norske sosialistiske revolusjonen trenger »tre våpen» for å beseire monopolkapitalen, knuse dens diktatur:

- En enhetsfront av alle revolusjonære klasser, lag og grupper. Den norske revolusjonen må være massenes revolusjon. Dens klassegrunnlag er alliansen mellom den mest konsekvente revolusjonære klassen, arbeiderklassen og andre undertrykte og utbyttete lag av folket. Denne enhetsfronten vil ta ulike former og være basert på arbeidernes, bøndenes og fiskernes masseorganisasjoner, på ulike aksjonsenheter og tverrpolitiske bevegelser.

- En arbeiderklasse beredt til å forsvare revolusjonen og sosialismen med våpen i hånd. NATO, militærapparatet og politiet er i dag organisert og forberedt på åopprettholde monopolkapitalens diktatur med vold. Bare en hær organisert av arbeiderklassen vil kunne hindre at reaksjonen drukner revolusjonen i blod. Arbeiderklassen og folket har interesse av å løse sin historiske oppgave med fredelige midler. Men hvis en ikke er beredt og villig til å slå ned kontrarevolusjon og fascisme gjennom væpna kamp, vil ikke revolusjonen kunne seire. I dag er det ikke væpning som er den første oppgaven, men tålmodig arbeid for disse synspunktene i arbeiderklassen.

- Et revolusjonært kommunistisk parti som kan lede kampen er nødvendig for å kunne løse disse historiske oppgavene. På alle felter av politikken må det stå fram som massenes organiserte fortropp. Oppgaven er ikke å »erstatte» arbeiderklassens kamp med en »avantgardes» virksomhet-men å utvikle en enhetlig, sentralisert ledelse som arbeiderklassen slutter opp om som sin egen. Partiet må derfor ha dype røtter i arbeiderklassen, ha oppnådd tillit gjennom sin praksis og være i stand til å stå fram som »spydodden» i kampen mot en mektig og sentralisert fiende. AKPs mål er å utvikle seg til en slik revolusjonær kampledelse. For at kampen ikke skal avspores, men føre fram til sosialismen, er det viktig at folket skiller mellom riktige og feilaktige linjer; avviser sosialdemokratisme, revisjonisme, sekterisme og eventyrpolitikk av alle slag. Kampen mot slike oppfatninger må derfor føres både i og utenfor AKP(m-l).

V. PRINSIPPER FOR PROLETARIATETS DIKTATUR

a) Den norske revolusjonens første oppgave er arbeiderklassens erobring av statsmakta. Arbeiderklassen kan ikke overta monopolborgerskapets stat. Kjernen i den norske staten er militærapparatet med et stort offiserskorps nært knyttet til amerikanske og tyske militærkrefter. Selve stats- og kommuneadministrasjonen er et enormt apparat ledet av et embetsverk som gjennom ulike bånd er knyttet til den herskende klassen i Norge. Sosialismen kan bare konsolideres og utbygges dersom den borgerlige hæren blir oppløst og det byråkratiske, borgerlige statsapparatet blir erstattet av en demokratisk stat som tjener folket og undertrykker den gamle herskerklassen. Arbeiderklassens politiske makt kan bare virkeliggjøres gjennom opprettelsen av en stat av ny type: Proletariatets demokratiske diktatur. Kjernen i proletariatets diktatur - som i alle andre klassesamfunn-er våpenmakta. Under sosialismen må denne basere seg på væpning av arbeiderklassen og folket.

Reaksjonen framstiller sosialismen som om den skulle bety en innskrenkning av det arbeidende folkets demokratiske friheter - diktatur over arbeidsfolk. Til støtte for dette bruker de utviklinga i de kapitalistiske statene i Øst-Europa-der de løgnaktig framstiller deres fascistiske statsform som "sosialisme". De gir også en fullstendig forvrengt framstilling av situasjonen i de virkelige sosialistiske landene - særlig av forholda i Sovjetunionen den gang det var sosialistisk-under Lenins og Stalins ledelse. Dessuten utnytter de enkelte feil som ble gjort i Sovjetunionen på den tiden. Virkeligheten under proletariatets diktatur vil bli en helt annen. Det viser forholda i virkelig sosialistiske land som Kina og Albania, der folket aldri før har hatt så store demokratiske rettigheter og friheter som nå.

I et sosialistisk Norge vil proletariatets diktatur også bety større demokratiske friheter for folket enn hva som er tilfelle i dag. Politisk frihet på arbeidsplassene, virkelig mulighet til å anvende ytringsfriheten i radio og presse, folkets kontroll og bestemmelse over statsadministrasjonen osv. vil bety en kraftig utvidelse av

demokrati for arbeiderklassen og andre lag av folket. For kommunistene er økt rettssikkerhet og andre demokratiske friheter et mål i seg sjøl. Samtidig vil en slik utvidelse av demokratiet være den beste sikringen av diktaturet over utbytterne. Demokratisk massemobilisering med kritikk og politisk kamp fra massenes side vil være hovedmetoden i undertrykkelsen av kontrarevolusjonære, framfor administrative handlinger og fysisk vold.

b) Den sosialistiske økonomien vil skille seg grunnleggende fra den kapitalistiske. Økonomien under kapitalismen har som grunnleggende målsetting å sikre monopolkapitalen maksimal profitt. De verdiene som det arbeidende folket skaper, forsøker monopolkapitalen å tilrane seg i størst mulig grad. En del av denne utbyttinga skjer gjennom monopolkapitalens egen stat. (Eks.: Subsidiering av monopolkapitalen gjennom skattepenger fra det arbeidende folket.)

For den sosialistiske økonomien vil den grunnleggende målsettingen være å tilfredsstille hele samfunnets stadig stigende materielle og kulturelle behov. Dette skjer på grunnlag av at det arbeidende folket i fellesskap eier produksjonsmidlene, dels gjennom statseiendom, dels gjennom gruppeeiendom (kooperativer, kollektiver).

I stedet for kapitalistisk anarki i produksjonen kommer sentral planlegging kombinert med lokalt demokrati og initiativ; massenes skaperkraft frigjøres.

Også under sosialismen må statens utgifter dekkes (selv om de blir vesentlig mindre enn nå). Det trengs fonds for videreutbygging av produksjonen, dekning av et økende antall fellesbehov osv. Dette dreier seg ikke om utbytting ettersom samfunnet ikke drives etter markedsøkonomi og ettersom produksjonsmidlene, staten og de samfunnsmessige fellesgoder hele tiden befinner seg under arbeiderklassen og folkets kontroll, og ikke eies av en fremmed klasse.

Fordi monopolkapitalen har utviklet et sterkt statsapparat, vil revolusjonen i et land som Norge være vanskeligere å begynne enn i land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Men når arbeiderklassen har erobret statsmakta, vil det være lettere å fortsette revolusjonen her enn i et land der produktivkreftene er mindre utviklet. Den norske arbeiderklassen har et høyt kulturelt nivå med store tekniske kvalifikasjoner og en lang erfaring i moderne storindustri. Når først produktivkreftene er befridd fra kapitalens anarki, vil dette grunnlaget være et sikkert utgangspunkt for den mest framgangsrike og løfterike perioden i Norges historie. Sosialismen vil bringe blomstring og liv til deler av landet vårt som i dag stagnerer og ødelegges.

c) Under sosialismen vil det fortsatt eksistere klasser og klassekamp. Dels fordi sosialismen i seg sjøl er en lang overgangsperiode hvor de sosialistiske produksjonsforholdene blir bygget opp og former for kapitalistisk småproduksjon og tilegnelse kan eksistere i lang tid; dels fordi det lenge vil finnes rester av de gamle utbytterklassenes ideologi, vaner og holdninger hos folk. Klassekampen vil ta nye former, men faren for tilbakevending til kapitalismen vil fortsatt være til stede. De negative erfaringene fra Sovjetunionen hvor et nytt borgerskap har tilranet seg makten, er det klareste eksempelet på dette. Den beste måten å forhindre en slik tilbakevending på, er at massene sjøl ved egen handling bekjemper alle utslag av utbytterklassens produksjonsmåte og ideologi.

VI. DEN SOSIALISTISKE REVOLUSJONENS OPPGAVER

1. Et sosialistisk Norge må være uavhengig og sjølberga

Den norske sosialismen må bygges på basis av nasjonal sjølråderett og full utnytting av Norges ressurser til beste for folket i vårt land. AKP tar avstand fra ideen om at Norge er så "avhengig" av imperialismen at arbeiderklassen ikke kan bygge sosialismen hvis det ikke samtidig eller før gjennomføres sosialistiske revolusjoner i de fleste vestlige land. Norge er et land som er rikt på ressurser. Det er imperialismens utplyndring og internasjonale "arbeidsdeling" som har likvidert norsk sjølberging. Gjennom å stole på egne krefter, utnytte landets rikdommer til folkets beste og knytte nære bånd til de sosialistiske landene, den internasjonale arbeiderklassen og verdens kjempende folk, vil en sosialisme basert på uavhengighet og sjølberging være mulig. For å kunne oppnå dette er det nødvendig å bryte ned alle pakter med imperialismen og ikke tillate noen fremmede tropper eller baser på norsk jord. All utenlandsk imperialistisk eiendom i Norge må konfiskeres og bør gjøres til sosialistisk statseiendom. Tilsvarende må all norsk imperialistisk eiendom i utlandet oppgis.

Det må bygges opp et væpnet forsvar som er i stand til å stå imot imperialistisk aggresjon.

Norge må gå inn for å ordne sitt forhold til andre stater på grunnlag av prinsippene for fredelig sameksistens 1.

Et sosialistisk Norge må dessuten søke nært samarbeid med de andre sosialistiske landene ut fra prinsippene om gjensidig hjelp og støtte, yte støtte til den kampen proletariatet i andre land fører for revolusjon og sosialisme,og til den kampen undertrykte folk og nasjoner fører mot imperialismen.

2. En revolusjonær og demokratisk stat

Statsmakta under sosialismen må ha som formal å tjene folket-ikke som nå, monopolkapitalen og imperialismen. Statsmakta må være under folkets kontroll og virke til å undertrykke utenlandske og innenlandske krefter som vil utbytte og undertrykke folket. Derfor må denne statsmakta, proletariatets diktatur, være bygd opp etter spesielle retningslinjer:

- Hæren må bygge på folkevæpning, mens monopolkapitalen og dens lakeier må avvæpnes.

- De valgte representative organene må bygges opp slik at den utøvende og besluttende makt knyttes sammen slik at de kan bli handlekraftige organer-i motsetning til hva parlamentet er i dag. Proletariatets diktatur betyr ikke avskaffelse av valgene, men vil gjøre stemmeretten reelt avgjørende for politikken ved at de valgte organer utøver reell makt og at representantene når som helst kan trekkes tilbake av velgerne. Arbeiderklassen og det arbeidende folket må gis materielle muligheter til å delta i politiske avgjørelser.

- Statsapparatet: Byråkratisme i statsadministrasjonen må fjernes. En må ta sikte på at statsfunksjonærene deltar i produktivt arbeid en viss del av året. Kirken må skilles fra staten og skolen, og republikk må innføres.

- De demokratiske rettighetene må sikres og styrkes. Dette betyr full organisasjonsfrihet for alle som ikke aktivt bekjemper revolusjonen og opptrer som agenter for imperialismen. Frihet i tro og livssyn. Demokratiet i produksjonen må sikres gjennom arbeiderkontroll i alle bedrifter. Kriminelle og prostituerte må få utdanning slik at de kan gå inn i produksjonen og de politiske avgjørelsene. Sosialistisk rettssikkerhet må gjøres gjeldende for alle.

3. En sosialistisk økonomi

Den grunnleggende målsettingen for økonomien under sosialismen vil være størst mulig tilfredsstillelse av de materielle og kulturelle behov i samfunnet som helhet- ikke som i dag, størst mulig profitt for en priviligert herskerklasse.

Bare en sosialistisk økonomi kan planlegge ut fra folkets langsiktige interesser, hindre uttapping av ressurser som ikke kan erstattes, sørge for at alle produkter - også avfallsstoffer - blir utnyttet, og hindre forgiftning av arbeidsmiljø og natur.

Monopol- og storborgerskapets eiendom, inkludert gods og liknende store jord- og skogeiendommer, må konfiskeres og gjøres til sosialistisk statseiendom. Eiendom som er av militær betydning må også konfiskeres eller eksproprieres. Annen kapitalistisk eiendom kan bli statseiendom etter prinsippet om forhandling, overtalelse og erstatning, eller der det dreier seg om småeiendom - gå over i kooperativer. Den sosialistiske staten må skaffe seg kontroll over utenrikshandelen, finansene, transport, kommunikasjon og vareomsetning.

Jordbruk, skogbruk og fiske må utbygges som næringer, og det må ytes økonomisk støtte til alt frivillig samvirke blant bønder, småbrukere, fiskere og andre småprodusenter.

4. Frigjøring av kvinnene

Bare sosialismen kan avskaffe undertrykkelsen av kvinnene. Den første oppgaven vil være å sikre reell likhet i muligheter og kår for norske kvinner både økonomisk og sosialt. Men den fulle frigjøring av kvinnene og frigjøring av mennene fra borgerskapets undertrykkelsesideologi, kan bare skje etter lang tids politisk kamp. Den kampen må rette seg mot alle privilegier, alle borgerlige familieroller, all påvirkning fra imperialismens råtne kvinnesyn. Kvinnenes rett til produktivt, samfunnsmessig arbeid må sikres. For at kvinnene skal kunne delta fullt ut i produksjonen, kulturen, politikken og i det sosiale livet, må i tillegg en rekke materielle kår legges til rette: lik lønn for likt arbeid må gjennomføres. - Tiltak for å tilby kvinnene arbeidsplasser der de sjøl bor, må settes i verk. - Kvinner som ikke har fått samfunnsmessig arbeid må sikres annen støtte, slik at de kan opprettholde økonomisk sjølstendighet. - Barnehager, daghjem må utbygges med det mål å skaffe plass til alle barn i byer, bygder og andre tettsteder. -Kvinnene bør ytes særskilt økonomisk og sosial støtte til heving av utdannelsesnivået. - All reaksjonær ideologi som framstiller kvinnen som "mindreverdig", som salgsvare, osv., må bekjempes. Undertrykkelse innafor familien bekjempes gjennom opplysning.

5. Ungdommen under sosialismen

Mens kapitalismen blokkerer ungdommens muligheter og gjør framtida utrygg, vil sosialismen åpne for ungdommens naturlige initiativ og skaperkraft. Det sosialistiske samfunnet vil gi ungdommen mulighet til å spille rollen sin fullt ut i samfunnslivet, politikken og produksjonen. Sosialismen vil gi ungdommen fri adgang til utdanning, sikkerhet for arbeid og gode vilkår for leik, idrett og avkobling. Den vil garantere ungdommens demokratiske rettigheter på skoler og i arbeidslivet og sikre barns og ungdoms rettigheter overfor foreldrene. Prinsippet om lik lønn for likt arbeid vil gi de unge arbeiderneen økonomisk trygghet de ikke har under kapitalismen. Skillet mellom teoretisk og praktisk utdanning må brytes ned.

Samhold og kameratskap er det sosialistiske alternativet til borgerskapets splittelsesmakeri.

6. En nasjonal og folkelig kultur

AKP(m-l) mener det er en viktig oppgave å verne om og videreutvikle en kultur som tjener folket og vender seg skarpt mot den reaksjonære kulturen som prøver å spre monopolkapitalens råtne ideologi og undertrykke andre klasser. Etter den sosialistiske revolusjonen vil klassekampen fortsette på det ideologiske og kulturelle området. Målet for denne kampen må være å skape et nytt menneske der innstillinga om å tjene folket erstatter sjølhevding og karrierisme.

Kulturen må holde norske tradisjoner og lynne i hevd, uten å stivne i snever nasjonalisme. Særlig må arbeiderklassens kultur - som alltid har vært undertrykt - få en ledende plass i kulturlivet.

Mens kapitalismen undergraver bygdekulturen gjennom å rasere det økonomiske grunnlaget for bygdene, vil sosialismen gi denne kulturen nytt liv. Det samme gjelder samenes og andre etniske minoriteters kultur. Trange økonomiske kår skal ikke lenger hemme kunstnerne. Alle må gis muligheter til kunstnerisk aktivitet.

7. Sjølråderett for det samiske folket

Den sosialistiske revolusjonen må ha som sin oppgave å gjøre slutt på den århundrelange undertrykkelsen av samene i vårt land. Norske myndigheter og kapitalistisk politikk har utarmet de samiske områdene. Den sosialistiske staten må respektere samenes sjølråderett. (For grundigere behandling av dette spørsmålet viser vi til AKP(m-l)s sameprogram.)

8. Bedring av folkets levevilkår

Proletariatets diktatur vil gi muligheter for en rask bedring av folkets levevilkår. Fordi økonomien skal tjene arbeiderklassen og folket vil både inntekts-, pris-, og trygdepolitikken kunne endres i deres interesse.

Statens inntekter fra produksjonen vil på lengre sikt gjøre det mulig å avskaffe alle personlige skatter og gjøre prisene stabile.

Det grunnleggende prinsippet under sosialismen vil være til enhver etter behov. For arbeidsuføre, sjuke og eldre må det siste prinsippet imidlertid virkeliggjøres raskt. Men det sosialistiske samfunnet må også ha som mål å sikre både handikappede og eldre en plass i samfunns- og arbeidslivet, avskaffe monopolkapitalens reaksjonære isoleringspolitikk.

Ut fra de forholdene som råder i landet vårt etter gjennomføringa av revolusjonen, vil AKP(m-l) bl.a. gå innfor:

- Alles rett til arbeid sikres - ingen skal gå ledig under sosialismen.

- Åtte timer innføres som maksimal arbeidstid.

- Vernetiltakene på arbeidsplassene må underlegges arbeidernes kontroll.

- Prisene må stabiliseres.

- Inntektsutjevning må gjennomføres, samtidig som lønna reguleres etter arbeidets innsats, vanskelighetsgrad og risikograd.

- Helsevesenet utbygges desentralisert i hvert distrikt.

- Billige offentlige kommunikasjoner prioriteres.

- Alles rett til helsemessig forsvarlige og rimelige boliger sikres.

Noter:

1. De fem prinsippene for fredelig sameksistens, utformet på

Bandungkonferansen i 1955:

- Gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet.

- Gjensidig ikke-aggresjon.

- Ikke-innblanding i hverandres anliggender.

- Likestilling og gjensidig fordel.

- Fredelig sameksistens.