Det norske Arbeiderpartis program

Det norske Arbeiderpartis program.

I det privatkapitalistiske samfund ligger herredømmet over produksjonsmidlene hos en klasse, mens arbeidet utføres av en annen. Lønnsarbeiderne har ingen eiendomsrett til sine arbeidsmidler og derfor heller ikke til sitt arbeidsprodukt. De kan ikke leve uten å selge sin arbeidskraft i produksjonen og de utbyttes herunder, idet arbeidskjøperne innhøster den merverdi som arbeiderne frembringer. I dette forhold ligger klassekampens vesentligste årsak.

Men også bønder og fiskere tvinges inn under kapitalens herredømme idet den tilegner sig deres produksjonsmidler og utbytter dem ved å ta sin rente og profitt av deres arbeide. Derved tvinges også bønder og fiskere til å føre sin kamp for tilværelsen side om side med de allerede organiserte industriarbeidere i form av klassekamp.

Middelstanden går tross sin tallmessige styrke tilbake i social selvstendighet, makt og selvbevissthet, den tvinges mer og mer til å støtte sig til en av de to store klasser: nogen går til kapitalistklassen, andre til den produktive, arbeidende klasse. Stadig nærmere kommer det utviklingsstadium da det i samfundet bare finnes to aktivt kjempende klasser: kapitalistklassen og arbeiderklassen.

Den makt kapitalistene har som eiere av produksjonsmidlene har den konsentrert og styrket ved en rekke av organisasjoner: arbeidsgiverforeninger, truster og karteller, som forminsker eller ophever den innbyrdes konkurranse og kjemper for kapitalistklassens interesser. Den største organisasjon og det sterkeste maktmiddel i kapitalistklassens hånd er imidlertid det borgerlige statsapparat med dets militærvesen, dets politi, domstoler, fengsler, embedsverk, skole og kirke.

Det norske Arbeiderparti er et kommunistisk parti og ser i det som sin opgave å organisere arbeiderklassen for gjennem klassekamp både å forsvare klassens dagsinteresser og føre kampen videre frem, til det arbeidende folk er blitt herrer over produksjonsmidlene og fri for den kapitalistiske utbytning. Denne arbeidernes frigjørelse må være deres eget verk. Derfor må det skapes sterke kamporganisasjoner, gjennem hvilke arbeiderklassen kan tilkjempe sig samfundsmakten. Siden verdenskrigen gjennemgår det kapitalistiske samfund en krise som i første linje skyldes de internasjonale kapitalmakters kamp om verdensherredømmet. Denne krise kjennetegnes ved en internasjonal konkurranse som i sine konsekvenser må føre til vebnede konflikter, der i første rekke utkjempes på det arbeidende folks bekostning. Under denne krise søker kapitalismen å redde sig ved å velte stadig nye byrder over på det arbeidende folk, samtidig med at dette berøves den politiske innflytelse som det i den demokratiske periode før verdenskrigen tilkjempet sig.

Arbeiderklassen må med alle midler søke å stanse denne utvikling. Det norske Arbeiderparti vil av all evne beskytte det arbeidende folks interesser innenfor rammen av det borgerlige samfund. Arbeidernes økonomiske og kooperative organisasjoner er de viktigste organer til å løse denne opgave, men også arbeiderpartiets representasjon i storting og kommune og ellers i statsapparatet har stor betydning. Gjennem sin parlamentariske virksomhet kjemper partiet for enhver virkelig forbedring av det arbeidende folks livsvilkår, men samtidig skal partiets representanter også klarlegge arbeidernes revolusjonære krav og avsløre de borgerlige partiers arbeiderfiendtlige politikk. Ved en fast rettlinjet parlamentarisk politikk skal skillelinjene mellem de borgerlige partier og Arbeiderpartiet trekkes skarpe og klare.

Men de resultater som arbeiderklassen kan tilkjempe sig innen det kapitalistiske samfunds ramme, kan ikke overstige dettes ydeevne. Arbeiderklassen må derfor ikke samle sine krefter alene om å opnå disse resultater, den må sette all evne og vilje inn på å tilkjempe sig samfundsmakten for gjennem arbeiderklassens diktatur å forberede et socialistisk samfund. Det norske Arbeiderpartis viktigste opgave er i nært samarbeide med arbeidernes økonomiske organisasjoner å gjennemføre en arbeiderrevolusjon og legge grunnen til en socialistisk samfundsordning i Norge.

I all sin virksomhet, gjennem masseaksjoner, i sitt agitasjons- og oplysningsarbeide som i sin parlamentariske virksomhet må partiet ha dette mål for øie. Alle dets handlinger må sikte mot det. I kampen for dette mål er arbeidernes masseaksjon det avgjørende middel. For at denne kamp kan lykkes må arbeiderne stå sammen. Det er derfor partiets opgave å søke å samle arbeiderne politisk og

økonomisk.

Det kapitalistiske samfunds organer duer ikke til å løse de opgaver som stilles til et socialistisk samfund. Arbeiderne må skape sine egne organer for overtagelsen av den politiske og økonomiske makt. På arbeidslivets grunn må arbeidere, bønder og fiskere skape de organer som legger all makt i hendene på de revolusjonære krefter - håndens og åndens arbeidere. Det er det socialistiske samfunds opgave å nå frem til hele det arbeidende folk og det må derfor være Det norske Arbeiderpartis opgave å søke å skape forutsetninger for og utvikle bedriftsråd av arbeiderne, de teknisk og merkantilt kyndige i de store bedrifter, for dermed å legge grunnen for nye makt- og administrasjonsorganer.

Partiet tilstreber gjennem arbeiderrevolusjon å nå frem til et virkelig klasse- eller rådsdiktatur, en forfatning som muliggjør hele det arbeidende folks frigjørelse, som gjør den arbeidende klasse til den herskende klasse gjennem en demokratisk statsforfatning, bygget op på arbeidslivets grunn og med plass for personlig initiativ og ansvarsfølelse.

For erobringen av samfundsmakten er det av viktighet at arbeiderklassen dels vinner innflytelse innen statens maktorganer, dels svekker den. Den første opgaven - å vinne størst mulig innflytelse - er den viktigste i de administrative og kulturelle organer, i forvaltning og i undervisningsvesen. Den andre opgaven - den å svekke og bryte ned - gjelder i første linje maktorganene, særlig militærvesenet og statens rettsorganer så langt disse forsvarer kapitalistiske interesser eller er midler i den politiske kamp. Kampen mot militærvesenet må føres med all mulig kraft og så vel med parlamentariske som med utenomparlamentariske midler. Den borgerlige stats militærvesen er organisert med den opgave for øie å benytte mot enhver reisning fra arbeidernes side. Denne fare for voldsundertrykkelse må arbeiderne først og fremst møte ved å styrke sine organisasjoner, men dernæst også selv ved å skape fysiske maktorganer. Men disse kan ikke bygges isolert, de må skapes i sammenheng med det økonomiske opbygningsarbeide og eftersom arbeiderklassen vinner innflytelse og kan svekke motstanderne militært. De skapes ikke for å fremkalle borgerkrig, men for mest mulig å hindre eller iallfall begrense den under overtagelsen av samfundsmakten. Jo bedre rustet arbeiderklassen står på ethvert område, desto lempeligere kan et maktskifte finne sted.

Kampen for arbeiderklassens seier kan ikke bare føres innen nasjonale rammer. Den er i sitt vesen internasjonal, og en internasjonal samling av arbeiderklassen er derfor en likså stor nødvendighet som samlingen innenfor det enkelte land. Det norske Arbeiderparti vil av all evne arbeide for å forberede og lette en slik samling - på klassekampens grunn.