Retningslinjer for partiets antimilitære arbeide

Retningslinjer for partiets antimilitære arbeide

Militarismen er uløselig knyttet til det kapitalistiske samfund, dets oprettholdelse og dets maktutøvelse. Bare gjennem å erobre statsmakten og gjennemføre arbeiderklassens seier internasjonalt kan arbeiderklassen avskaffe de motsetningsforhold som opprettholder militarismen. Derfor er arbeiderklassens forhold til militarismen bestemt av dets forhold til den kapitalistiske stat. Militarismen er for arbeiderklassen en fare som "nasjonalt forsvar", den er årsak til store økonomiske byrder og den er en av de avgjørende hindringer arbeiderklassen har for å nå frem til full frihet, fordi borgerskapet opprettholder og befester den som et vern for det kapitalistiske samfund.

Det norske Arbeiderparti har helt siden 1906 reist kravet om hel og full avrustning og dette krav dekker fremdeles partiets prinsipielle opfatning. Partiet vil alltid søke å skape den sterkeste opinion for dette krav og dets stortingsrepresentanter vil så ofte det er formålstjenlig fremsette forslag i denne retning. Men partiet erkjenner at kravet først kan gjennemføres når arbeiderklassen har erobret makten og det ser derfor dette krav som et ledd i kampen om selve samfunnsmakten.

Det norske militærvesen er i mere enn hundre år ikke blitt benyttet som nasjonalt forsvar og det har i denne tid bare hatt en oppgave: å være vern for den herskende klasse. Det er gjennomført en ordning med sikre og usikre avdelinger. Derved er der skapt et sikkerhetsvern for den kapitalistiske stat i dens kamp mot arbeiderklassen. Den almidelige verneplikt er i realiteten opphevet på tross av loven. Ved siden av dette vern tillater statsmakten opprettelse av hvite garder og det arbeides planmessig på å gjøre skytterlagene til støttepunkter for den herskende klasse. Også den borgerlige idrettsbevegelse legges under militær administrasjon og utnyttes til nasjonalistisk og arbeiderfiendtlig formål.

Slik ruster kapitalismen mot arbeiderbevegelsen. I de sociale konflikter benyttes streikebryterorganisasjoner som beskyttes av de sikre avdelinger og samfundsvern og andre hvite garder står rede til å gripe inn. Under storstreiken 1921 og under jern- og transportstreiken og lockouten i 1924 har arbeiderklassen sist sett eksempler på dette. Dette gjør spørsmålet om motforholdsregeler aktuelt.

Men arbeiderklassen kan ikke i et kapitalistisk samfund kapruste med den herskende klasse som har stats- og pengemakten på sin side. Arbeiderklassen er også motstander av våpenbruk i de sociale konflikter som i de mellemfolkelige. For arbeiderklassen er det maktpåliggende å skape grunnlag for et socialt opgjør med de økonomiske og politiske maktmidlers hjelp, for kapitalistene er de militære maktmidler like gode, og de tar ikke i betenkning å benytte dem i enhver social konflikt.

Kraftige og målbevisste økonomiske og politiske organisasjoner må for arbeiderne bli det viktigste. Gjennem disse kan arbeiderne vinne en stadig sterkere stilling, svekke kaptialismens økonomiske og politiske maktposisjoner og styrke sine egne. Herunder kan de også svekke de militære maktmidler og legge grunnen for egne fysiske maktorganer bygget på arbeiderorganisasjonens grunn. Sterke solidariske politiske og økonomiske organisasjoner sammen med en stigende fortrolighet med og forberedelse til å løse de store oppgaver som stilles i et arbeiderstyret samfund, er de første forutsetninger for et seierrikt gjennembrudd.

I de land hvor arbeiderne er eller har vært i besiddelse av makten, kom de gjennem krigen i besiddelse av våben. Krigen førte millioner av organiserte arbeidere inn i hæren, men først efter års misnøie og bitterhet vendte de sine våben mot makthaverne. Foran en krigsmulighet vilde Det norske Arbeiderparti sette all kraft inn på å etablere generalstreik, med støtte av militærstreik. Men vi kan i vårt land ikke forutsette et socialt oppgjør som har sammenheng med at landet fører krig mot andre land og de forberedelser arbeiderklassen må treffe, må treffes under hensyntagen hertil.

Arbeiderklassen har ikke til hensikt å fremkalle borgerkrig, men å søke å hindre den. Derfor må dens forberedelser på det militære område ta sikte på dannelsen av forsvarsorganer, og disse må stilles i det riktige forhold til de politiske og økonomiske organisasjoner. Likesom venstre i 80-90 årene rustet for å forebygge overgrep fra storsvensk hold og fra embedshøire, må arbeiderklassen ruste for å forebygge at motstanderen slår bevegelsen ned med militærmaktens hjelp. Men spørsmålet om selvbevebning er ikke så enkelt for arbeiderne som det var for venstre. De er de økonomisk og rettslig svakere og det sterkt begrensede våbensalg hindrer dem i våbenanskaffelse. Også de tekniske fremskritt på det militære område gjør en arbeiderbevebning vanskeligere.

Den nærmeste oppgave for arbeiderbevegelsen er dannelsen av fast organiserte og disiplinerte ordensvern. En vanskelighet for å få dannet slike er den indre strid i arbeiderbevegelsen, fordi disse organisasjoner må være båret oppe av gjensidig tillit og solidaritet. Ethvert skritt frem mot en samling på klassekampens grunn vil lette dette arbeide. Ordensvern må søkes knyttet til de faglige samorganisasjoner og dannes av de mest pålidelige organiserte arbeidere. Deres nærmeste opgave må være å sørge for orden ved offentlige møter og demonstrasjoner og de må herunder være forberedt på å slå tilbake alle forsøk på å provosere uroligheter. Under tilspissede sociale konflikter må de kunne beskytte de arbeidsforetagener som blir utsatt for angrep, såsom Folkets hus, arbeideraviser, kooperative forretninger osv.

Hvor arbeiderbevegelsen gjennem sine politiske organisasjoner er vunnet frem til makten i kommunene, må den søke å gi disse organisasjoner rettslig beskyttelse, som f.eks. fulle politirettigheter under konflikter osv.

Sin antimilitære agitasjon vil partiet føre gjennom: a) sin almidelige agitasjon, b) gjennem sin stortingsgrupppe, c) gjennem sine kommunale representanter, hvor disse har anledning til å hindre militære inngrep og beskytte ordensvernene, d) gjennem dannelsen av antimilitære grupper i hær og flåte.

De antimilitære grupper på ekserserplassene, ved festningsanleggene og i marinen har til oppgave å samle de mest interesserte til antimilitær og kommunistisk agitasjon under øvelsene.

Under revolusjonært tilspissede konflikter vil det erfaringsmessig opstå revolusjonære soldater- og matrosråd som kan bli betydningsfulle støttepunkter for de politiske og økonomiske organisasjoner. I slike råd vil de antimilitære grupper av organiserte arbeidere danne den naturlige kjerne.

Den organiserte militærstreik er et kampmiddel som partiet bare vil benytte i bestemte situasjoner. Hvis landets medlemsskap i Nasjonenes Liga skulde føre til brudd på vår nøytrale stilling (som ved Vilna-ekspedisjonen), til støtte av blokader f.eks. rettet mot Sovjetunionen eller til våpentransport for krigførende land kan militærstreik i forbindelse med faglige aksjoner være et nærliggende kampmiddel. Også i indre konfliktsituasjoner kan organisert militærstreik være et virksomt kampmiddel. Men militrærstreiken er et situasjonsbestemt middel og kun hvor partiet har truffet avgjørelse om iverksettelse av denne aksjon, kan det tilsi dem sin støtte som deltar i aksjonen.

Partiets antimilitære arbeide vil derfor samle sig om følgende opgaver:

1. Fortsatt agitasjon for full avrustning og opløsning av de hvite garder.

2. Oprettelse av antimilitære agitasjonsgrupper i hær og flåte.

3. Arbeide for dannelse av stabile ordensvern og støtte av disse i arbeiderstyrte kommuner ved å gi dem politirettigheter.

4. Organisert militærstreik i bestemte situasjoner.