Klassesamlingen

Klassesamlingen

Spørsmålet om samling av arbeiderklassen kan ikke bare betraktes ut fra et nasjonalt, men må samtidig også bedømmes ut fra et internasjonalt synspunkt. Det må være sammenheng mellem de nasjonale og de internasjonale samlingsbestrebelser. Den splittelse som er inntrådt her tillands, skyldes i første rekke den internasjonale splittelse. Betingelsen for en nasjonal samling som kan holde, beror derfor i høi grad på mulighetene for en internasjonal klassesamling, og på den andre siden: Jo hurtigere det igjen kan lykkes å samle de enkelte lands arbeidere, desto før vil man nå frem til en felles politisk arbeiderinternasjonale.

Dertil kommer, at gjennem nasjonal samling vil det være skapt et ganske annet grunnlag for politisk selvhevdelse i de enkelte land enn under de nuværende forhold, og at en internasjonal samling på sin side vil bety en mektig styrkelse for de enkelte nasjonale partier. Alle saklige hensyn tilsier således arbeiderne å kjempe for samling, nasjonalt og internasjonalt.

Nasjonal samling

Det norske Arbeiderparti tok allerede den 5. april 1924 initiativet til politiske samling. Landsstyret innbød de to andre arbeiderpartier til å gå med på en sammenslutning av de tre arbeiderpartier i ett. Som samlingsgrunnlag foreslo vårt parti de retningslinjer som landsmøtet i 1920 vedtok, det siste landsmøte som blev holdt innen det inntrådte nogen splittelse. Landsmøtet i 1920 fastslo som bekjent masseaksjon, rådssystemet og arbeiderklassens diktatur som prinsipielle retningslinjer for partiets politikk. Fagkongressen i 1920 sluttet sig også til disse retningslinjer. De burde således kunne danne grunnlaget for en gjenforening av de tre arbeiderpartier. Videre foreslo vårt partis landsstyre at det forenede parti skulde stille sig utenfor de to stridende internasjonaler. Det lå således i sakens natur at partiet vilde arbeide for en internasjonal samling efter de retningslinjer det hadde fastslått for sin egen virksomhet.

Med Det norske Arbeiderpartis forslag om klassesamling blev avslått av både det socialdemokratiske og det kommunistiske parti. Valgene i høst viste imidlertid at samlingstanken hadde fenget, og at arbeiderne tilkjennegav stort sett sin tilslutning til Det norske Arbeiderpartis samlingsbestrebelser og sluttet sig om partiets politikk og dets valgkandidater.

På partiets landsstyremøte, januar 1925, drøftet man igjen samlingsspørsmålet. Landsstyret besluttet då å sende ut et manifest om klassesamlingens nødvendighet og opfordret de lokale organisasjoner til å ta sig av samlingsarbeidet. Det er også holdt endel konferanser som har gitt forholdsvis gunstige resultater, og for øvrig er det merkbart at det over hele landet foregår en jevn og voksende tilslutning til vårt parti.

Slik som forholdene er for tiden, mener landsstyret at foreløbig består det mest virkningsfulle samlingsarbeide deri at man på enhver måte befordrer samlingstankens jevne vekst. Men såsnart situasjonen ansees moden, bør landsstyret gjøre et nytt forsøk på å få i stand en organisatorisk samling. Det nye landsstyre bør derfor få fullmakt til - når det selv anser det hensiktsmessig - å utsende innbydelse til fellesforhandlinger med de to andre arbeiderpartier eller eventuelt ta initiativet til innkallelsen av en samlingskongress på det tidligere grunnlag.

Landsstyret vil derfor foreslå at landsmøtet fatter følgende beslutning:

1. Landsmøtet godkjenner de forføininger landsstyret har truffet for å skape klassesamling.

2. Landsstyret bemyndiges til atter - så snart tiden ansees gunstig - å innby de andre arbeiderpartier til klassesamling eller eventuelt innkalle en samlingskongress.

Internasjonal samling

De siste års utvikling, som er karakterisert ved en fremadskridende pulverisering av den III. Internasjonales partier og en stadig voksende tilnærmelse til borgerskapet av den II. Internasjonales partier, har gjort det klarere enn nogensinne at den internasjonale samling av arbeiderklassen vanskelig kan tenkes innenfor nogen av de bestående internasjonaler - på klassekampens grunn.

På den andre siden er det tydelig at trangen til samling er sterk og voksende både blandt betydningsfulle elementer innen begge de to Internasjonaler og utenfor disse. Den forbitrede kamp mellom ledelsen for den annen og den tredje Internasjonale gjør det vanskelig for disse samlingstendenser å komme til orde, og det er for de uavhengige kommunistiske partier en nærliggende og betydningsfull opgave å gjøre sig til organ for samlilngstanken.

Dette kan ikke skje ved dannelsen av nogen ny internasjonale. Bortsett fra det italienske maksimalistparti og Det norske Arbeiderparti er de uavhengige kommunistiske partier idag bare små og svake grupper, som ikke kan danne det organisasjonsmessige grunnlag for en handledyktig internasjonale. En ny internasjonale vilde idag bare bety ny splittelse av arbeiderklassen.

Men de uavhengige kommunistiske partier trenger å komme i nærmere forbindelse med hverandre, få kjennskap til hverandres virksomhet, utveksle erfaringer; og de har bruk for å skape et organ som kan formidle disse forbindelsene, gi utrykk for samlingskravet og søke samarbeide med de elementer både innenfor den tredje og den annen Internasjonale, som det kan være tale om.

Da Det norske Arbeiderparti på landsmøtet i november 1923 blev tvunget ut av den 3. Internasjonale, var det landsmøtets forutsetning at man snarest mulig skulde søke å få tilknytning til beslektede retninger og tendenser i andre partier, i eller utenfor den 3. Internasjonale. Det av centralstyret nedsatte internasjonale utvalg forsøkte også, alt i de første måneder av 1924, å knytte slike forbindelser; men det eneste forsøk som førte til noget resultat, var en henvendelse til det av Georg Ledebour bestyrte Internasjonale informasjonsbyrå i Berlin.

Dette byrået var stiftet i Frankfurt i 1923 som en direkte følge av "2,5-Internasjonalens" opløsning og pulveriseringen av det uavhengige socialistiske parti i Tyskland. Her var representert en rekke mindre partier og grupper, som ikke kunde gå inn i socialdemokratiske partier eller i den rent reformistiske annen Internasjonale, men som på den annen side heller ikke kunde forsone sig med den tredje Internasjonales organisasjonsprinsipper og organisasjonspraksis.

De viktigste av disse partier var den del av det tyske uavhengige socialistiske parti som ikke vilde la sig sluke hverken av socialdemokratene eller av kommunistene, den franske socialistisk-kommunistiske union, det polsk-jødiske forbund, samt de venstre-socialrevolusjonære partier for Russland, Litauen, Ukraine og Rutenien. Meget snart kom byrået også i forbindelse med det store italienske maksimalistparti, som dog ikke blev tilsuttet byrået. Videre er det å merke at det tyske partiet delte sig, idet en liten gruppe under Ledebour skilte sig ut på spørsmålet om partiets holdning til Ruhrkampen: begge grupper vedblev dog å være med i byrået.

Byrået hadde imidlertid ingen midler å virke med og førte nærmest en skyggetilværelse. På den annen siden viste begivenheter som de kommunistiske partiers splittelse i Norge, siden i Sverige, eksklusjonene i Frankrike, eksklusjonen av Angelica Balabanoff, Trotskistriden i Russland samt Friedrich Adlers optreden innenfor den annen Internasjonale, at det i den européiske arbeiderklasse var grobunn og vekstvilkår for de uavhengige kommunistiske partiers idéer.

Byrået besluttet derfor å sammenkalle en konferanse som efter lang forberedelse trådte sammen i Berlin den 28. desember 1924. Foruten de tilsluttede partier var her også det italienske maksimalistparti og Det norske Arbeiderparti representert i informasjonsøiemed.

På denne konferanse blev følgende beslutning vedtatt:

"Konferansen av de undertegnede partier er overbevist om å gi uttrykk for hvad de bredeste lag av de revolusjonære arbeidermasser vil når den overfor de kommunistiske partier og de socialdemokratiske partier i hele verden og fremfor alt overfor de masser som tilhører dem, peker på følgende kjensgjerninger:

I alle kapitalistiske land går de herskende klasser til de mest reaksjonære midler for å undertrykke arbeiderklassen. Heller ikke der hvor reaksjonen antar mildere former, må man hengi sig til nogen illusjoner. Under kapitalismens nuværende epoke vil borgerskapet ikke gjøre nogen slags innrømmelser hverken av politisk eller social og økonomisk karakter. Overfor denne situasjon står proletariatet svakt og ubesluttsomt.

Den 2. Internasjonale blir ved sine føreres politikk mer og mer et middel til å befeste kapitalismen og til å redde den nuværende samfundsordning, så arbeiderklassen absolutt ikke kan regne på nogen revolusjonær virksomhet fra den.

Den 3. Internasjonale er i forfall. Ved sin skjebnesvangre taktikk har den overalt virket til å styrke den nasjonalistiske og reformistiske fløi av arbeiderbevegelsen. Dens for revolusjonære massepartier uantagelig centralisme, dens sektvesen og det fåmannsvelde som utøves av den 3. Internasjonales ledere, har gjort det umulig innenfor den kommunistiske Internasjonale å kjempe for en bedring eller overvinnelse av disse tilstander.

Konferansen beslutter å utbygge byrået til et byrå for informasjon og propaganda med den oppgave å oplyse massene om nødvedigheten av en revolusjonær sammenslutning av verdensproletariatet, om den 2. Internasjonales skjebnesvangre politikk og den 3. Internasjonales ikke mindre skjebnesvangre taktikk.

Videre beslutter konferansen at partiene i løpet av året 1925 igjen skal innkalles for å få utbygget byråets virksomhet videre".

På landsstyremøtet den 7-8 mars 1925 fikk Det norske Arbeiderpartis centralstyre bemyndigelse til å tre i forbindelse med dette byrået og delta i planleggelsen av den næste konferanse. Byrået har imidlertid ennu ikke kunnet komme i fast virksomhet, vesentlig på grunn av den avventede hodning som både det italienske maksimalistparti og Det norske Arbeiderparti har inntatt, og en ny konferanse vil ikke kunne bli holdt før tidligst i oktober - efterat både det norske og det italienske parti har hatt sine landsmøter.

Landsmøtet uttaler at det idag bare vilde føre til ny splittelse av arbeiderklassen å forsøke å danne en ny internasjonale. På faglig område er samlingsarbeidet i god gjenge, og en fullbyrdelse av den faglige samlingen vil med engang også gjøre den politiske samling aktuell. Landsmøtet forutsetter at det internasjonale informasjons- og propagandabyrå bare har til opgave å danne bindeledd mellem de uavhengige revolusjonære arbeiderpartier og arbeide for internasjonal samling på klassekampens grunn og med uforbeholden tilslutning til det arbeide som er optatt av den engelsk-russiske komité.

Landsmøtet gir på dette grunnlag landsstyret fullmakt til å treffe avgjørelse om partiets tilslutning til byrået.