Kommunale botiltak med døgnbemanning ved omsorgsovertakelser - Høringsuttalelse fra Tana kommune

Høringsuttalelse fra kommunene i Vestre Varanger

Det vises til Barne- og familiedepartementets høring om forslag til endringer i barnevernsloven og forslag til forskrift om kommunale botiltak med døgnbemanning ved omsorgsovertakelser.

Vestre Varanger barnevern er en interkommunal barnevernstjeneste for kommunene Tana, Nesseby, Båtsfjord og Berlevåg med Tana som vertskommune. Kommunene ønsker med dette å gi et samlet høringsinnspill, med særlig vekt på hvilke konsekvenser forslaget kan få for små kommuner og distriktskommuner med store geografiske avstander og begrenset tilgang på alternative barnevernstiltak.

Kommunene er i utgangspunktet positive til at det åpnes for kommunale botiltak med døgnbemanning som et alternativ til fosterhjem og barnevernsinstitusjon, også ved omsorgsovertakelser og i akuttsituasjoner.

Et større mangfold av tiltak vil kunne gi barnevernstjenesten bedre muligheter til å finne løsninger som er tilpasset det enkelte barnets behov. For kommunene i Øst-Finnmark er dette særlig viktig fordi tilgangen på fosterhjem, institusjonsplasser, avlastningstiltak og andre spesialiserte tilbud er svært begrenset.

Samtidig mener vi at forslaget i sin nåværende form ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de behov små og geografisk spredte kommuner har for å etablere og drifte slike tiltak. Det er en reell risiko for at ordningen i praksis først og fremst blir tilgjengelig for større kommuner og kommuner med robuste fagmiljøer og økonomisk handlingsrom. Dette kan bidra til å forsterke, snarere enn redusere, geografiske forskjeller i barnevernstilbudet.

Behovet for lokale tiltak i distriktene For våre kommuner er behovet for flere lokale alternativer stort. Barn og ungdom som må bo utenfor hjemmet må i noen tilfeller flytte langt fra sin hjemkommune for å få et egnet tilbud. Dette gjelder både ved behov for institusjonsplass og andre tiltak utenfor hjemmet, som avlastning.

Vi har også ungdom som bor i fosterhjem, hvor det i enkelte tilfeller er nødvendig å reise opptil om lag 2 000 kilometer for å få tilgang til et egnet avlastningstiltak. Dette illustrerer hvilke utfordringer barn, fosterfamilier og barnevernstjenester i Øst-Finnmark står overfor.

For barnet innebærer slike avstander mer enn lang reisevei. Barnet kan måtte forholde seg til et tiltak langt fra sitt nærmiljø noe som kan komme i konflikt med bvl. §1-8. Avstanden vanskeliggjør kontinuitet i skole, fritidsaktiviteter, vennskap, familie, nettverk og kontakt med lokale hjelpeinstanser.

Slik vi ser det vil et lokalt kommunalt botiltak i flere slike saker kunne være vesentlig bedre tilpasset barnets behov og bidra til større kontinuitet og stabilitet. Muligheten til å opprettholde tilhørighet til nærmiljø, skole, venner, familie og øvrig nettverk vil etter vår vurdering kunne ha stor betydning i vurderingen av barnets beste jfr. Bvl § 1-3.

Dette gjelder også ungdom som ikke ønsker å bo i fosterhjem, men som samtidig ikke har behov for det behandlings- eller omsorgsnivået en barnevernsinstitusjon representerer. For denne gruppen opplever vi at det i dag finnes få egnede alternativer, både gjennom Bufetat og blant private tilbydere. Konsekvensen kan bli at ungdom flyttes svært langt fra hjemkommunen, eller at man må benytte et tiltak som ikke er optimalt tilpasset ungdommens faktiske behov.

Kommunale botiltak med døgnbemanning kan derfor fylle en viktig brikke i dagen tilbud til barn og unge.

Økonomiske forutsetninger Departementet legger til grunn at kommunene selv skal ha det fulle økonomiske ansvaret for etablering og drift av kommunale botiltak med døgnbemanning. Dette vil være særlig krevende for små kommuner.

Døgnbemanning innebærer betydelige faste kostnader uavhengig av hvor mange barn som til enhver tid benytter tilbudet. I små kommuner vil behovet for plasser kunne variere betydelig over tid. Kommunene kan derfor måtte opprettholde et kostbart tilbud også i perioder med lavt belegg for å sikre at tilbudet faktisk er tilgjengelig når et barn trenger det. Selv ved interkommunalt samarbeid vil befolkningsgrunnlaget og antallet aktuelle barn være begrenset. Kostnaden per plass kan derfor bli svært høyt og lite bærekraftig for kommunene.

Etter vår vurdering oppstår det dermed et paradoks: De kommunene som på grunn av store geografiske avstander og manglende tilgang på statlige og private tiltak kan ha størst nytte av å etablere et lokalt botiltak, kan samtidig være de kommunene som har minst økonomisk mulighet til å gjøre det.

Rekruttering og kompetanse Små kommuner i Finnmark har allerede betydelige utfordringer med å rekruttere og beholde fagpersonell innen barnevern, helse og andre relevante profesjoner. Etablering av et døgnbemannet botiltak vil kreve flere ansatte for å sikre turnus, ferieavvikling, sykefravær og forsvarlig beredskap. I tillegg må tiltaket samlet ha den kompetansen som er nødvendig for å ivareta barn og ungdom som befinner seg i en sårbar livssituasjon.

Selv om forskriftsforslaget ikke stiller et generelt krav om en bestemt utdanning for alle ansatte, skal bemanning og kompetanse være forsvarlig ut fra målgruppen og antallet plasser. For enkelte målgrupper vil det være nødvendig med særskilt fagkompetanse for å kunne tilby et forsvarlig tilbud.

Vi anser det derfor ikke tilstrekkelig å åpne en juridisk adgang for kommunene til å etablere slike tilbud dersom de økonomiske og personellmessige forutsetningene for å benytte adgangen ikke samtidig er til stede.

Geografisk ulikhet Vi mener departementet bør vurdere forslaget også i et distriktsperspektiv.

Dersom større kommuner har økonomi, befolkningsgrunnlag og tilgang på kompetanse til å etablere kommunale botiltak, mens små kommuner ikke har dette, vil barnets bosted få betydning for hvilke tiltak som faktisk er tilgjengelige. Denne forskjellen er allerede gjeldende innenfor flere området som berører barn og unge i dag. Vi mener det er svært uheldig om geografien i enda større grad skulle være utslagsgivende for tilbudet til sårbare barn.

Barn i større kommuner vil kunne få mulighet til å bli boende i sitt nærmiljø, mens barn fra små distriktskommuner fortsatt må flytte langt for å få et egnet tilbud. Dette er særlig problematisk fordi en av begrunnelsene for kommunale botiltak nettopp er muligheten til å bevare barnets tilknytning til nærmiljø, skole, fritidsaktiviteter, venner, familie og andre beskyttelsesfaktorer. For barn og unge i distriktskommuner og andre områder med store geografiske avstander vil dette hensynet kunne være enda sterkere enn i mer sentrale områder.

Behov for statlige virkemidler Dersom kommunale botiltak med døgnbemanning skal bli et reelt alternativ også for små kommuner, mener vi at staten må bidra med virkemidler som reduserer etableringsbarrierene.

Vi ber derfor departementet vurdere:

• Statlig finansierings- eller tilskuddsordning for etablering av kommunale botiltak med døgnbemanning.

• Finansieringsordninger som tar høyde for at små kommuner må opprettholde beredskap og bemanning også ved lavt og/eller varierende belegg.

• Særskilte ordninger for interkommunale tiltak, slik at flere små kommuner kan etablere og drive tilbud i fellesskap.

• Statlig faglig bistand ved planlegging, etablering, godkjenning og kompetanseutvikling.

• Tiltak som gjør det lettere å rekruttere, kvalifisere og beholde personell i distriktene.

• Bufetat får en tydelig rolle i å bistå små kommuner og interkommunale samarbeid med utvikling av slike tilbud.

• Vurderes regionale eller interkommunale modeller der staten og kommunene deler ansvar og økonomisk risiko. Det bør etter vår vurdering også vurderes om finansieringsordningene kan differensieres ut fra geografi, befolkningsgrunnlag og faktisk tilgang på alternative tiltak.

Avslutning Kommunene Tana, Nesseby, Båtsfjord og Berlevåg støtter intensjonen om å utvide tiltaksviften og gi kommunene mulighet til å etablere kommunale botiltak med døgnbemanning.

For våre kommuner vil et slikt tilbud kunne ha stor verdi. Det kan gi enkelte barn og ungdom mulighet til å motta et forsvarlig og egnet tilbud i eller nær sitt eget lokalmiljø, fremfor å måtte flytte svært langt fra familie, nettverk, skole og øvrige tjenester. Samtidig mener vi at forslaget ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de økonomiske, geografiske og personellmessige utfordringene små kommuner står overfor. En lovfestet mulighet til å etablere kommunale botiltak vil ha begrenset verdi dersom bare de største og mest ressurssterke kommunene har reell mulighet til å benytte seg av den. Dersom målet er at kommunale botiltak skal bidra til et mer differensiert og barnesentrert barnevernstilbud i hele landet, må det derfor etableres økonomiske og faglige virkemidler som gjør det mulig også for små kommuner og interkommunale samarbeid å utvikle slike tilbud.

Vi anbefaler derfor at departementet før ordningen iverksettes vurderer særskilte finansierings-, kompetanse- og samarbeidsordninger for små kommuner og distriktskommuner. Dette vil etter vår vurdering være avgjørende for at ordningen skal bidra til større, og ikke mindre, geografisk likeverd i tilbudet til barn og unge.

Jon Erland Balto (Sp) fremmer kommunedirektørens innstilling Høringsuttalelse fra kommunene i Vestre Varanger

Det vises til Barne- og familiedepartementets høring om forslag til endringer i barnevernsloven og forslag til forskrift om kommunale botiltak med døgnbemanning ved omsorgsovertakelser.

Vestre Varanger barnevern er en interkommunal barnevernstjeneste for kommunene Tana, Nesseby, Båtsfjord og Berlevåg med Tana som vertskommune. Kommunene ønsker med dette å gi et samlet høringsinnspill, med særlig vekt på hvilke konsekvenser forslaget kan få for små kommuner og distriktskommuner med store geografiske avstander og begrenset tilgang på alternative barnevernstiltak.

Kommunene er i utgangspunktet positive til at det åpnes for kommunale botiltak med døgnbemanning som et alternativ til fosterhjem og barnevernsinstitusjon, også ved omsorgsovertakelser og i akuttsituasjoner.

Et større mangfold av tiltak vil kunne gi barnevernstjenesten bedre muligheter til å finne løsninger som er tilpasset det enkelte barnets behov. For kommunene i Øst-Finnmark er dette særlig viktig fordi tilgangen på fosterhjem, institusjonsplasser, avlastningstiltak og andre spesialiserte tilbud er svært begrenset.

Samtidig mener vi at forslaget i sin nåværende form ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de behov små og geografisk spredte kommuner har for å etablere og drifte slike tiltak. Det er en reell risiko for at ordningen i praksis først og fremst blir tilgjengelig for større kommuner og kommuner med robuste fagmiljøer og økonomisk handlingsrom. Dette kan bidra til å forsterke, snarere enn redusere, geografiske forskjeller i barnevernstilbudet.

Behovet for lokale tiltak i distriktene For våre kommuner er behovet for flere lokale alternativer stort. Barn og ungdom som må bo utenfor hjemmet må i noen tilfeller flytte langt fra sin hjemkommune for å få et egnet tilbud. Dette gjelder både ved behov for institusjonsplass og andre tiltak utenfor hjemmet, som avlastning.

Vi har også ungdom som bor i fosterhjem, hvor det i enkelte tilfeller er nødvendig å reise opptil om lag 2 000 kilometer for å få tilgang til et egnet avlastningstiltak. Dette illustrerer hvilke utfordringer barn, fosterfamilier og barnevernstjenester i Øst-Finnmark står overfor.

For barnet innebærer slike avstander mer enn lang reisevei. Barnet kan måtte forholde seg til et tiltak langt fra sitt nærmiljø noe som kan komme i konflikt med bvl. §1-8. Avstanden vanskeliggjør kontinuitet i skole, fritidsaktiviteter, vennskap, familie, nettverk og kontakt med lokale hjelpeinstanser.

Slik vi ser det vil et lokalt kommunalt botiltak i flere slike saker kunne være vesentlig bedre tilpasset barnets behov og bidra til større kontinuitet og stabilitet. Muligheten til å opprettholde tilhørighet til nærmiljø, skole, venner, familie og øvrig nettverk vil etter vår vurdering kunne ha stor betydning i vurderingen av barnets beste jfr. Bvl § 1-3.

Dette gjelder også ungdom som ikke ønsker å bo i fosterhjem, men som samtidig ikke har behov for det behandlings- eller omsorgsnivået en barnevernsinstitusjon representerer. For denne gruppen opplever vi at det i dag finnes få egnede alternativer, både gjennom Bufetat og blant private tilbydere. Konsekvensen kan bli at ungdom flyttes svært langt fra hjemkommunen, eller at man må benytte et tiltak som ikke er optimalt tilpasset ungdommens faktiske behov.

Kommunale botiltak med døgnbemanning kan derfor fylle en viktig brikke i dagen tilbud til barn og unge.

Økonomiske forutsetninger Departementet legger til grunn at kommunene selv skal ha det fulle økonomiske ansvaret for etablering og drift av kommunale botiltak med døgnbemanning. Dette vil være særlig krevende for små kommuner.

Døgnbemanning innebærer betydelige faste kostnader uavhengig av hvor mange barn som til enhver tid benytter tilbudet. I små kommuner vil behovet for plasser kunne variere betydelig over tid. Kommunene kan derfor måtte opprettholde et kostbart tilbud også i perioder med lavt belegg for å sikre at tilbudet faktisk er tilgjengelig når et barn trenger det.

Selv ved interkommunalt samarbeid vil befolkningsgrunnlaget og antallet aktuelle barn være begrenset. Kostnaden per plass kan derfor bli svært høyt og lite bærekraftig for kommunene.

Etter vår vurdering oppstår det dermed et paradoks: De kommunene som på grunn av store geografiske avstander og manglende tilgang på statlige og private tiltak kan ha størst nytte av å etablere et lokalt botiltak, kan samtidig være de kommunene som har minst økonomisk mulighet til å gjøre det.

Rekruttering og kompetanse Små kommuner i Finnmark har allerede betydelige utfordringer med å rekruttere og beholde fagpersonell innen barnevern, helse og andre relevante profesjoner. Etablering av et døgnbemannet botiltak vil kreve flere ansatte for å sikre turnus, ferieavvikling, sykefravær og forsvarlig beredskap. I tillegg må tiltaket samlet ha den kompetansen som er nødvendig for å ivareta barn og ungdom som befinner seg i en sårbar livssituasjon.

Selv om forskriftsforslaget ikke stiller et generelt krav om en bestemt utdanning for alle ansatte, skal bemanning og kompetanse være forsvarlig ut fra målgruppen og antallet plasser. For enkelte målgrupper vil det være nødvendig med særskilt fagkompetanse for å kunne tilby et forsvarlig tilbud.

Vi anser det derfor ikke tilstrekkelig å åpne en juridisk adgang for kommunene til å etablere slike tilbud dersom de økonomiske og personellmessige forutsetningene for å benytte adgangen ikke samtidig er til stede.

Geografisk ulikhet Vi mener departementet bør vurdere forslaget også i et distriktsperspektiv.

Dersom større kommuner har økonomi, befolkningsgrunnlag og tilgang på kompetanse til å etablere kommunale botiltak, mens små kommuner ikke har dette, vil barnets bosted få betydning for hvilke tiltak som faktisk er tilgjengelige. Denne forskjellen er allerede gjeldende innenfor flere området som berører barn og unge i dag. Vi mener det er svært uheldig om geografien i enda større grad skulle være utslagsgivende for tilbudet til sårbare barn.

Barn i større kommuner vil kunne få mulighet til å bli boende i sitt nærmiljø, mens barn fra små distriktskommuner fortsatt må flytte langt for å få et egnet tilbud. Dette er særlig problematisk fordi en av begrunnelsene for kommunale botiltak nettopp er muligheten til å bevare barnets tilknytning til nærmiljø, skole, fritidsaktiviteter, venner, familie og andre beskyttelsesfaktorer.

For barn og unge i distriktskommuner og andre områder med store geografiske avstander vil dette hensynet kunne være enda sterkere enn i mer sentrale områder.

Behov for statlige virkemidler Dersom kommunale botiltak med døgnbemanning skal bli et reelt alternativ også for små kommuner, mener vi at staten må bidra med virkemidler som reduserer etableringsbarrierene.

Vi ber derfor departementet vurdere:

• Statlig finansierings- eller tilskuddsordning for etablering av kommunale botiltak med døgnbemanning.

• Finansieringsordninger som tar høyde for at små kommuner må opprettholde beredskap og bemanning også ved lavt og/eller varierende belegg.

• Særskilte ordninger for interkommunale tiltak, slik at flere små kommuner kan etablere og drive tilbud i fellesskap.

• Statlig faglig bistand ved planlegging, etablering, godkjenning og kompetanseutvikling.

• Tiltak som gjør det lettere å rekruttere, kvalifisere og beholde personell i distriktene.

• Bufetat får en tydelig rolle i å bistå små kommuner og interkommunale samarbeid med utvikling av slike tilbud.

• Vurderes regionale eller interkommunale modeller der staten og kommunene deler ansvar og økonomisk risiko. Det bør etter vår vurdering også vurderes om finansieringsordningene kan differensieres ut fra geografi, befolkningsgrunnlag og faktisk tilgang på alternative tiltak.

Avslutning Kommunene Tana, Nesseby, Båtsfjord og Berlevåg støtter intensjonen om å utvide tiltaksviften og gi kommunene mulighet til å etablere kommunale botiltak med døgnbemanning.

For våre kommuner vil et slikt tilbud kunne ha stor verdi. Det kan gi enkelte barn og ungdom mulighet til å motta et forsvarlig og egnet tilbud i eller nær sitt eget lokalmiljø, fremfor å måtte flytte svært langt fra familie, nettverk, skole og øvrige tjenester. Samtidig mener vi at forslaget ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de økonomiske, geografiske og personellmessige utfordringene små kommuner står overfor. En lovfestet mulighet til å etablere kommunale botiltak vil ha begrenset verdi dersom bare de største og mest ressurssterke kommunene har reell mulighet til å benytte seg av den.

Dersom målet er at kommunale botiltak skal bidra til et mer differensiert og barnesentrert barnevernstilbud i hele landet, må det derfor etableres økonomiske og faglige virkemidler som gjør det mulig også for små kommuner og interkommunale samarbeid å utvikle slike tilbud. Vi anbefaler derfor at departementet før ordningen iverksettes vurderer særskilte finansierings-, kompetanse- og samarbeidsordninger for små kommuner og distriktskommuner. Dette vil etter vår vurdering være avgjørende for at ordningen skal bidra til større, og ikke mindre, geografisk likeverd i tilbudet til barn og unge.

Enstemmig vedtatt