Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet - høring

Senja kommunestyre vedtar følgende høringsuttalelse:

· Dokumentet har en god struktur som gjør det leservennlig. Budskapet om hvorfor vi planlegger

og hvilke temaer som skal inngå/avklares i kommunal planlegging, kommer klart fram. Her kan vi trekke fram kap. 3, som gir en ryddig framstilling av relevante temaer og redegjør for hva som bør vurderes i forbindelse med planlegging. Dette vil øke sannsynligheten for at planretningslinjene blir brukt.

· Det er også en styrke at dokumentet tydeligere enn i gjeldende planretningslinjer, viser til hva

planleggingen bør bygge på og hva som bør/skal inngå i kunnskapsgrunnlaget (kap. 6). Dette vil hjelpe kommunene i å ta gode valg, samtidig som det kan hjelpe statlige og regionale myndigheter i forståelsen av kommunens vurderinger. Her kan retningslinjene med fordel være tydeligere på krav til nivå og metodikk.

· Dokumentet inneholder en geografisk soneinndeling, som både oppleves fornuftig og kan rydde

unna misforståelser om hvor retningslinjene kommer til anvendelse. Det legges også opp til at to av kapitlene kun har relevans for henholdsvis regioner med større byer (kap. 4) og regioner med mindre tettsteder og spredtbygde strøk (kap. 5).

Et grep som ville fungert bedre for regioner med mindre tettsteder og spredtbygde strøk, om retningslinjene i kap. 5 hadde vært mer bearbeidet. Nå fremstår disse som uferdige og det er vanskelig å få øye på hva handlingsrommet til distriktskommunene består i. I tillegg gjenspeiles den store variasjonen innenfor «gul sone» i for liten grad.

· Om kommunens handlingsrom: I kap. 1 står det i andre avsnitt i nestsiste setning at "Kommunen

skal ha handlingsrom til å kunne bestemme hvor nye boliger skal bygges ut fra lokale forutsetninger. Områdene og handlingsrommet er beskrevet i kapittel 5". I kap. 3.4 står det at "Fortettingspotensialet i boligområder og andre utbygde arealer skal kartlegges og bør utnyttes før det blir lagt til rette for utvidelse av eksisterende boligområder og utbygging i nye områder". Om tanken er at kommunen skal ha mulighet til å gjøre lokale tilpasninger, bør det komme tydeligere i kap. 5.

Vi oppfatter at retningslinjene har en tydelig dreining mot fortetting/transformasjon heller enn nye utbyggingsområdet. For kommuner i gul sone med mindre utbyggingspress, vil krav om fortetting som

1. prioritet være et hinder for at nødvendig utbygging – spesielt boliger – faktisk realiseres i takt med behovet. Erfaringsmessig er fortetting / transformasjon kostbart, imens faktisk utbyggingsbehov pr. år ikke er så stort at det vil forsvare startkostnadene. I tillegg er eiendomsforhold en utfordring. Ingen privat grunneier kan «tvinges» til å fortette/transformere eller bygge ut sine eiendommer.

Selv om planlegging på lokalt nivå skal skje innenfor rammen av nasjonal politikk er det viktig at lokal selvråderett også blir hensyntatt. Det er i det hele tatt vanskelig å få tak i hva som ligger i kommunenes handlingsrom.

· I punkt 7.1 hvor det står at overordna utbyggingsmønster for boliger, fritidsboliger og næring,

lokalisering av regionale handel- og tjenestetilbud og […] bør avklares i regional og interkommunal plan. Dette forskyver slik vi ser det, beslutningsmyndighet til regionalt nivå og reduserer handlingsrommet til kommunene tilsvarende. Vi ser viktigheten i å bevare store og sammenhengende landbruks-, natur- og friluftsområder samt områder til reindrift, men dette vil ivaretas gjennom prosess med overordna kommuneplans arealdel.

· For at retningslinjene skal fungere etter sin hensikt, er det viktig at det gir forutsigbarhet for

kommunene som statlige og regionale myndigheter. I kap. 6.3 og 6.4 står det at kommunen bør utarbeide arealregnskap og bør vurdere om tidligere vedtatt arealbruk svarer til dagens og framtidas behov og gjeldende [...]. I dialog med statlige og regionale myndigheter får vi beskjed om at vi skal utarbeide et arealregnskap ifm. kommuneplanens arealdel.

· «Skal-formuleringer» har økt betydelig sammenlignet med gjeldende retningslinjer, og det er

kommet inn flere nye tema som fritidsboliger, reindrift, arealregnskap, samfunnssikkerhet, boligbehovsanalyser, mm. I denne sammenheng har krav til prosess- og beslutningsgrunnlag økt betydelig, og det stilles spørsmål om økt utrednings- og analysekrav er forholdsmessig eller gjennomførbar for mindre kommuner med tanke på tilgjengelige planressurser (personell, kompetanse og økonomi). Her opplever kommunene at statlige og regionale sektormyndigheter sitter med «definisjonsmakten» når det gjelder når gjennomført utredning/redegjørelse for det ulike plantema er «god nok».

Kommunen opplever derfor at sektormyndigheter ofte tolker ordet «bør» som «skal», mens kommunen har den oppfatning at «bør» indikerer et handlingsrom under forutsetning av at kommunens vurdering/begrunnelse er detaljert og fundert.

· Det kan tenkes at planretningslinjer for mindre kommuner bør være mer fleksible, for å øke

kommunens attraktivitet for ulike befolkningsgrupper med tanke på å øke sosial og økonomisk bærekraft.

I slike tilfeller bør det være mulig at viktige nasjonale interesser som natur, jordvern, sentralisering/fortetting, minimering transportbehov, osv. bør kunne nedprioriteres i arealplanlegging til fordel for «plangrep» som øker sannsynligheten at folk faktisk bosetter seg i kommunen.

· Høringsnotatet kunne med fordel ha vært tydeligere på hvilke endringer som er gjort i forslaget til

nye retningslinjer, og hva som er forskjellig fra gjeldende retningslinjer. Slik det foreligger nå er det vanskelig å se hva som er nytt.

Utvalg: Senja kommunestyre

Møtedato: 30.05.2024

Sak: 72/2024 - Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet - høring

Avstemning:

Innstilling:

Senja kommunestyre vedtar følgende høringsuttalelse:

· Dokumentet har en god struktur som gjør det leservennlig. Budskapet om hvorfor vi planlegger

og hvilke temaer som skal inngå/avklares i kommunal planlegging, kommer klart fram. Her kan vi trekke fram kap. 3, som gir en ryddig framstilling av relevante temaer og redegjør for hva som bør vurderes i forbindelse med planlegging. Dette vil øke sannsynligheten for at planretningslinjene blir brukt.

· Det er også en styrke at dokumentet tydeligere enn i gjeldende planretningslinjer, viser til hva

planleggingen bør bygge på og hva som bør/skal inngå i kunnskapsgrunnlaget (kap. 6). Dette vil hjelpe kommunene i å ta gode valg, samtidig som det kan hjelpe statlige og regionale myndigheter i forståelsen av kommunens vurderinger. Her kan retningslinjene med fordel være tydeligere på krav til nivå og metodikk.

· Dokumentet inneholder en geografisk soneinndeling, som både oppleves fornuftig og kan rydde

unna misforståelser om hvor retningslinjene kommer til anvendelse. Det legges også opp til at to av kapitlene kun har relevans for henholdsvis regioner med større byer (kap. 4) og regioner med mindre tettsteder og spredtbygde strøk (kap. 5).

Et grep som ville fungert bedre for regioner med mindre tettsteder og spredtbygde strøk, om retningslinjene i kap. 5 hadde vært mer bearbeidet. Nå fremstår disse som uferdige og det er vanskelig å få øye på hva handlingsrommet til distriktskommunene består i. I tillegg gjenspeiles den store variasjonen innenfor «gul sone» i for liten grad.

· Om kommunens handlingsrom: I kap. 1 står det i andre avsnitt i nestsiste setning at "Kommunen

skal ha handlingsrom til å kunne bestemme hvor nye boliger skal bygges ut fra lokale forutsetninger. Områdene og handlingsrommet er beskrevet i kapittel 5". I kap. 3.4 står det at "Fortettingspotensialet i boligområder og andre utbygde arealer skal kartlegges og bør utnyttes før det blir lagt til rette for utvidelse av eksisterende boligområder og utbygging i nye områder". Om tanken er at kommunen skal ha mulighet til å gjøre lokale tilpasninger, bør det komme tydeligere i kap. 5.

Vi oppfatter at retningslinjene har en tydelig dreining mot fortetting/transformasjon heller enn nye utbyggingsområdet. For kommuner i gul sone med mindre utbyggingspress, vil krav om fortetting som

1. prioritet være et hinder for at nødvendig utbygging – spesielt boliger – faktisk realiseres i takt med behovet. Erfaringsmessig er fortetting / transformasjon kostbart, imens faktisk utbyggingsbehov pr. år ikke er så stort at det vil forsvare startkostnadene. I tillegg er eiendomsforhold en utfordring. Ingen privat grunneier kan «tvinges» til å fortette/transformere eller bygge ut sine eiendommer.

Selv om planlegging på lokalt nivå skal skje innenfor rammen av nasjonal politikk er det viktig at lokal selvråderett også blir hensyntatt. Det er i det hele tatt vanskelig å få tak i hva som ligger i kommunenes handlingsrom.

· I punkt 7.1 hvor det står at overordna utbyggingsmønster for boliger, fritidsboliger og næring,

lokalisering av regionale handel- og tjenestetilbud og […] bør avklares i regional og interkommunal plan. Dette forskyver slik vi ser det, beslutningsmyndighet til regionalt nivå og reduserer handlingsrommet til kommunene tilsvarende. Vi ser viktigheten i å bevare store og sammenhengende landbruks-, natur- og friluftsområder samt områder til reindrift, men dette vil ivaretas gjennom prosess med overordna kommuneplans arealdel.

· For at retningslinjene skal fungere etter sin hensikt, er det viktig at det gir forutsigbarhet for

kommunene som statlige og regionale myndigheter. I kap. 6.3 og 6.4 står det at kommunen bør utarbeide arealregnskap og bør vurdere om tidligere vedtatt arealbruk svarer til dagens og framtidas behov og gjeldende [...]. I dialog med statlige og regionale myndigheter får vi beskjed om at vi skal utarbeide et arealregnskap ifm. kommuneplanens arealdel.

· «Skal-formuleringer» har økt betydelig sammenlignet med gjeldende retningslinjer, og det er

kommet inn flere nye tema som fritidsboliger, reindrift, arealregnskap, samfunnssikkerhet, boligbehovsanalyser, mm. I denne sammenheng har krav til prosess- og beslutningsgrunnlag økt betydelig, og det stilles spørsmål om økt utrednings- og analysekrav er forholdsmessig eller gjennomførbar for mindre kommuner med tanke på tilgjengelige planressurser (personell, kompetanse og økonomi). Her opplever kommunene at statlige og regionale sektormyndigheter sitter med «definisjonsmakten» når det gjelder når gjennomført utredning/redegjørelse for det ulike plantema er «god nok».

Kommunen opplever derfor at sektormyndigheter ofte tolker ordet «bør» som «skal», mens kommunen har den oppfatning at «bør» indikerer et handlingsrom under forutsetning av at kommunens vurdering/begrunnelse er detaljert og fundert.

· Det kan tenkes at planretningslinjer for mindre kommuner bør være mer fleksible, for å øke

kommunens attraktivitet for ulike befolkningsgrupper med tanke på å øke sosial og økonomisk bærekraft.

I slike tilfeller bør det være mulig at viktige nasjonale interesser som natur, jordvern, sentralisering/fortetting, minimering transportbehov, osv. bør kunne nedprioriteres i arealplanlegging til fordel for «plangrep» som øker sannsynligheten at folk faktisk bosetter seg i kommunen.

· Høringsnotatet kunne med fordel ha vært tydeligere på hvilke endringer som er gjort i forslaget til

nye retningslinjer, og hva som er forskjellig fra gjeldende retningslinjer. Slik det foreligger nå er det vanskelig å se hva som er nytt.