Høringssvar fra Hitra kommune, nasjonal veileder for prioriteringer i kommunale helse og omsorgstjenester

Hitra kommunestyret vedtar å sende følgende uttalelse til høring, Nasjonal veileder om prioritering for kommunal helse- og omsorgstjeneste:

«Hitra kommunes generelle tilbakemelding er at veilederen er for lite konkret til at den vil være veldig nyttig. Kommunen jobber allerede daglig etter kriteriene nytte, ressurser og alvorlighet, og den bringer derfor lite nytt til prosessene.

På noen områder vil veilederen likevel kunne være en positiv bidragsyter til at det foretas bedre prioriteringer i de kommunale helsetjenestene, f.eks. ved at den påpeker viktigheten av å evaluere og eventuelt redusere eller avslutte tjenester. Den kan også bidra positivt som et godt kunnskapsgrunnlag, for å skape en felles virkelighetsforståelse mellom kommuneadministrasjon, politikere og innbyggere, om hvordan prioriteringene foregår, og hvordan vedtak fattes og beslutninger tas. Det er også svært bra at barn som pårørende trekkes inn i vurderingskriteriene, og at kommunene blir minnet om dette hensynet i de sakene det gjelder.

Kommunen savner en tydeligere hjelp til prioritering, jamfør NOU 2023:4 «Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste», som blant annet sier at «selv om prioritering gjøres løpende i tjenesten, er det likevel langt igjen til prioriteringskriteriene danner et felles beslutningsgrunnlag for tjenester på tvers av sektorer og spesialiteter.» I en presset kommuneøkonomi vil prioritering mellom tjenesteområder bli en realitet, og prioriteringene må gjøres samlet og overordnet. Det hadde vært nyttig om de ulike direktoratene sammen kunne veiledet i prioriteringer på tvers.

Som Helsepersonellkommisjonens rapport også viser til, vil kommunene i årene fremover oppleve stort press på tilgang til kompetanse og personell. At kommunen skal kunne utøve de samme tjenestene i like stor grad i årene fremover er derfor ikke sannsynlig. Det er derfor opplagt at noe må prioriteres ned. Kommunen savner en tydeligere føring for hvilke kommunale tjenester som skal prioriteres ned, og at det gis retning for dette fra nasjonalt hold. Dette ville bidratt til å sikre et omforent forventningsbilde blant innbyggerne i hele landet, og at det ikke blir for store, lokale ulikheter kommunene imellom.

«Tid for handling» påpeker også at «det viktigste tiltaket i denne sammenhengen består i å få alle aktørene til å forstå at det foregår mye overbehandling i Norge, og at det er ineffektivt, kostbart og krever mye personell som bør anvendes på oppgaver med dokumentert helsegevinst.» Vi savner kunnskapsbasert støtte til å vurdere hvilke kommunale helsetjenester som er ineffektive, kostbare og krever uforholdsmessig mye personell.

Helsepersonellovens §3-1 sier at «kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester.» Det er vanskelig for enkeltkommuner og enkeltpersoner å ta denne vurderingen, når loven f.eks. videre i § 3-2 sier at kommunen for å oppfylle ansvaret etter § 3-1 blant annet skal tilby praktisk bistand. Kommunen etterlyser derfor tydeligere hjelp til å spesifisere hvor mye kommunene skal tilby, og hva vi kan forvente av pårørende etc.

Kommunen ser utfordringer med grenseoppgangen mellom omsorgstjenester og helsehjelp, og i mange tilfeller er det vanskelig å finne klare retningslinjer/føringer for hvordan dette skal vurderes. Det modige hadde vært, i en slik veileder, at man hadde sagt noe om hvordan man skal gjøre gode vurderinger av grensen til faglig forsvarlighet. Definisjonen av nødvendig helsehjelp er uklar, og gjør at det er vanskelig å avslå enkelte søknader om tjenester som kanskje kunne vært avslått.

Lovverket i dag samsvarer ikke med de ressursprioriteringene vi som kommune må gjøre i fremtiden, og gir bruker/pasient sterke rettigheter. Dette utfordrer helsetjenestene. Kommunen mener derfor at lovverket bør endres, for å understøtte nødvendige prioriteringer.

Samarbeid med pårørende og frivillige blir svært viktig i årene fremover, og likedan en større satsing på helsefremmende tiltak og tiltak som understøtter egenmestring, samt digitalisering og teknologi som kan redusere behovet for personell. Å bruke nødvendige ressurser på det, er også en del av prioriteringene som må gjøres i de kommunale tjenestene. Dette er vanskelig i en presset kommunesektor, og understreker behovet for tydeligere hjelp til prioritering.

I kapittelet «Kommunens ledelse bør legge til rette for gode prioriteringsprosesser» opplever kommunen også at det legges føringer for omfattende prosesser, som vi ikke nødvendigvis anser for å være en god prioritering i seg selv. Her står det også at tilrettelegging for en god prioriteringsprosess kjennetegnes av blant annet konsistens over tid, samtidig som vi vet at akkurat konsistens i hvordan vi kan tilby og prioritere tjenester, ikke er det virkelighetsbildet vi i realiteten står overfor.

I tillegg påpekes det at kommunene generelt får mange, lange og innviklede høringsutkast, som det tar mye tid og ressurser å skulle lese igjennom og gi gode høringssvar til. Vi ønsker oss derfor at det utformes høringer som er tilpassete, og kort og konsist gir en oversikt over hva vi skal mene noe om. I dag ender det ofte med at vi ikke gir høringssvar, fordi ressursene ikke strekker til»

Innstillingen fra utvalg helse og omsorg ble enstemmig vedtatt.