Grunngitt spørsmål fra Øystein Lauen (SV) - om næringsareal

Ordførers svar:

Representanten Lauen stiller gode spørsmål, som går rett i kjernen på viktige temaer som står på agendaen i disse dager. Det grunngitte spørsmålet er tredelt, og jeg skal svare på de tre konkrete delene. Det blir derfor totalt sett et ganske langt svar. Jeg vil aller først minne om at et samlet kommunestyre sluttet seg til et verbalforslag i årets budsjett om å iverksette en helhetlig gjennomgang av grensesnittet mellom kommunen og næringsliv. Det understreker at vi mener det kan være et forbedringspotensial i denne helheten. Når det gjelder spørsmål 1, velger jeg å svare opp dette fra to innfallsvinkler, der det enten kan være grunneiere som har arealer de ønsker å omregulere til næringsområder eller det er bedrifter som har behov for næringsarealene. Når det gjelder førstnevnte skal slike henvendelser gå til planavdelingen. Endring av arealbruk gjennom regulering følger av plan- og bygningslovens prosesskrav og bestemmelser. Planavdelingen gjennomfører denne prosessen i samarbeid med forslagstiller. Prosessen er i grove trekk som følger; varsel av planoppstart, gjennomføring av høring og offentlig ettersyn etter politisk behandling og så politisk sluttvedtak. Planavdelingen legger saken fram for de politiske behandlinger. Forslagstiller har ansvaret for å levere nødvendige plandokumenter både når det gjelder omfang, kvalitet og innhold. Dersom henvendelsen ikke er i henhold til overordnet plan, vil det i som regel oppfordres til å komme med innspill i forbindelse med revisjon av kommuneplanens arealdel som er en overordna plan for hele kommunen. Denne er gjenstand for vurdering med en syklus omtrent hvert 4. år. Om henvendelsen i utgangspunktet rettes til en annen del av kommunen, skal mottakeren videresende henvendelsen til planavdelingen. Når det gjelder behovet for næringsarealer for bedrifter, kan henvendelsene komme inn forskjellige veier, og de skal da videreformidles til Lillehammer-regionen Vekst. Lillehammer-regionen Vekst registrerer dette behovet i en felles database. Det gjøres en kartlegging av hva behovet for arealer og lokaler er, for å få en god behovsanalyse. Deretter gjøres det en vurdering av mulige arealer og lokaler i hele Lillehammer-regionen. I de tilfeller der det er relevant forespørres planavdeling. Kommunen har oversikt over tilgjengelige næringsarealer i næringsarealdatabasen som ligger på www.lillehammer.no. Når det gjelder mulige næringsområder som ikke er avsatte ennå, er det et arbeid som primært gjøres i forbindelse med kommuneplanens arealdel. Spørsmål 2 handler om Hovemoen. Det er dialog med Hovemoen Næringpark AS om premissene for en områderegulering, og denne dialogen vil videreføres i tråd med Formannskapets vedtak 18. mars:

• Kommunedirektøren bes videreføre dialogen med grunneiere på Hovemoen med sikte på områderegulering av næringsområde i tråd med kommuneplanens arealdel.

• Kommunen skal arbeide for god fremdrift i prosessen. Ved behov bør kommunen være åpen for å gå inn på eiersiden i prosjektet dersom dette kan bidra til fremdrift.

• Kommunen tar ansvar for å etablere et godt og effektivt samarbeid med nasjonale og regionale myndigheter med sikte på å unngå unødige innsigelser. Som for Vingrom i spørsmål 3 er det viktig å presisere at en områderegulering er en kommunal plan. Når det politisk vedtas å legge en plan ut til høring og offentlig ettersyn er det kommunen som har eierskap til planen. Plan- og bygningsloven åpner opp for at det kan inngås avtaler om at grunneierne står for hele eller deler av planarbeidet.

Uansett hvem som formelt er forslagsstiller, vil det være oppgaver eier må utføre, slik som å legge sine egne planer, og oppgaver kommunen må gjøre som planmyndighet. Når det skal arbeides med mer konkret bruk og tiltak, er det oppgaver som faller på tiltakshaver. Hele tiden har kommunen oppgavene som tilligger planmyndighet. De forskjellige strategiene kommunen kan ha, handler hovedsakelig om hvor stor rolle kommunen skal ha på eiersiden og tiltakshaversiden. Mange kommuner har valgt å kjøpe opp områder i sin helhet for omregulering. Det finnes også eksempler på ekspropriering. Kommunen gjør i så fall både planmyndighets og grunneiers oppgaver, og har veldig god kontroll på prosessen. Lillehammer kommune har hatt god erfaring med å være medeier i utviklingsprosjekter, slik som i Vingrom, på Skysstasjonen og på Lurhaugen. Kommunen kan også forskuttere infrastruktur, vanligvis frem til planområdet, eller på annen måte forskuttere investeringer som senere tilbakebetales. Kommunen kan også yte direkte økonomisk tilskudd til et konkret prosjekt, men må da både vurdere regler knyttet til slik støtte og forholdet til likebehandling. Kommunen kan også ta en aktiv rolle i tidlig involvering av andre myndigheter, også før involveringen som er påkrevd i plan- og bygningsloven. I den innledende dialogen er det ikke lagt til grunn noen særskilt strategi utover at målet er å finne fram til et grunnlag for å gjennomføre en effektiv områderegulering. Formannskapets vedtak åpner eksplisitt for at kommunen kan ta en aktiv rolle på eiersiden, og at kommunen skal ta en aktiv rolle i å etablere samarbeid med øvrige myndigheter på et tidlig tidspunkt. I spørsmålet viser Lauen til noen referanseprosjekter. Når det gjelder omtalte Helleviken-Strand, antar jeg at det er snakk om Strand Pellerviken i Brumunddal. Strand og Pellerviken ligger nord for Mjøstårnet og har et areal på cirka 138 dekar og er i utgangspunktet ferdig regulert til næringsformål. Ringsaker kommune kjøpte arealene i sin helhet noen år tilbake, har selv stått for reguleringen både som planmyndighet og eier, og står nå som selger i markedet. Ringsaker kommune har også tatt betydelige kostnader ved tilrettelegging, og så vil siste infrastrukturutvikling skje etter avtale med konkrete kjøpere av arealer. Vismunda næringspark ligger på Biri og er et område på 386 mål som består av 18 eiendommer med ulike grunneiere. Gjøvik kommune er en betydelig grunneier i planområdet. Gjøvik kommune har som grunneier og i samarbeid med øvrige grunneiere utarbeidet en detaljreguleringsplan for området, og investerer nå 80 millioner kroner iblant annet et nytt vegsystem, nye gang- og sykkelveger, turveger og vann og avløp. Gjøvik kommune står nå som selger og har inngått en betinget kjøpekontrakt med en stor regional aktør. Parkering i fjell er et prosjekt der det har vært et samarbeid mellom Lillehammer kommune og næringsaktører fra starten gjennom et felleseid selskap. Kommunen har tatt initiativ til å lage et planprogram. I alle disse prosjektene har respektive kommuner tatt en tydelig rolle både som planmyndighet og på eiersiden, og kommunen tar kostnader i tidlig fase som en del av dette arbeidet. Jeg er enig med Lauen i at dette er relevante prosjekter som vi kan se til, og hente erfaring fra, også når det gjelder Hovemoen. For at kommunen skal komme inn på eiersiden, må dette vanligvis være et ønske fra nåværende eiere.

Så til spørsmål 3: I Vingrom har kommunen hele tiden deltatt som medeier. Vi må vurdere om kommunen kunne vært mer aktiv i tidlig involvering av øvrige myndigheter. Når det gjelder spørsmålet om kommunal veiledning, så er dette nå er en kommunal plan. Det er kommunen som har eierskap til planen. Det er kommunen som skal søke å løse innsigelsene sammen med regionale og statlige myndigheter. Utbygger sitt bidrag i slike saker er normalt at deres konsulent kan delta i møtene med innsigelsesmyndighet og kommunen. I den spesifikke saken om næringsområde i Vingrom er det opprettet dialog mellom planavdelingen og innsigelsesmyndighetene, først for å avklare prosess videre mot å løse innsigelsene. Siden innsigelsene ikke er avklart og det fortsatt pågår dialog rundt hvordan vann og avløp skal løses, er det for tidlig å si noe om hvor kostnadskrevende de endelige kravene til infrastruktur vil være. Jeg registrerer at det fra grunneiersiden er gitt klart uttrykk for at med dagens krav, er det ikke realistisk for dem å gjennomføre prosjektet økonomisk. Forhåpentligvis endrer dette bildet seg når saken blir avklart de neste månedene. I så fall mener jeg det er aktuelt å diskutere hvem som gjør initielle investeringer i infrastruktur.