Skriftlig spørsmål fra Kristoffer Einvik (FRP) om beredskap og tjenestekvalitet i kommunen

Spørsmål til kommunestyret fra Kristoffer Einvik, FRP

Vedrørende administrasjonens tilsvar i Rana No-sak 25. januar 2026

Administrasjonen har gjennom sitt tilsvar i Rana No-saken «Kristoffer Einvik forlot nattpatruljen for sykehuset: – Jeg følte ikke at vi ble hørt» av 25. januar valgt å svare på alvorlig kritikk knyttet til pasientsikkerhet, beredskap, bemanning, medvirkning og bruk av velferdsteknologi.

Flere av svarene er etter FrPs syn preget av generelle formuleringer, manglende konkretisering og til dels omgåelse av selve problemstillingene.

Fremskrittspartiet forventer at administrasjonen gir presise, etterprøvbare og konkrete svar, ikke prinsipielle eller generelle betraktninger.

På denne bakgrunn bes administrasjonen svare skriftlig på følgende:

Administrasjonen svarte den 22.1. ut en rekke spørsmål fra Ranano. Spørsmål og svar var oppgitt å skulle brukes i forbindelse med et intervju med helsefagarbeider og tidligere ansatt Kristoffer Einvik.

1. Om påstanden om «udefinerte personer» og endrede premisser

Administrasjonen uttaler i sitt tilsvar at det blir «hypotetisk» å svare på forventninger fra «udefinerte personer» knyttet til bemanning i omsorgsboliger.

Dette til tross for at flere konkrete beboere og pårørende har stått frem i Ranablad 27. april 2021 og 22. juni 2021, samt i Rana No 14. desember 2025 og 10. januar 2026, for å nevne noen eksempler. Det foreligger dermed dokumenterte, offentlige uttalelser fra identifiserbare beboere som har gjort sine erfaringer og forventninger til botilbudet kjent i lokalmiljøet.

Spørsmål:

a) Erkjenner administrasjonen at det i media er dokumentert konkrete personer med konkrete erfaringer, og at disse dermed ikke kan omtales som «udefinerte»? Det er riktig at konkrete personer har stått fram i media med ulike syn og forventninger knyttet til omsorgsboliger. I spørsmålet mottatt fra Ranano, var ikke spørsmålet knyttet til noen enkeltpersoner. Uansett følger vi personvern og lovpålagt taushetsplikt. Vi svarer ikke i media om konkrete uttalelser eller behov knyttet til brukerne – selv om de eller pårørende har valgt å stå fram.

Det er sånn at pårørende og beboere har full rett til å stå fram i media med det de ønsker å formidle. Det betyr ikke at vi som kommune får en automatisk rett til å, gjennom våre kommentarer eller tilsvar, risikere å gå utover personvernet eller taushetsplikten. Det er også sånn at det ikke er noen automatikk i at pårørende har rett til informasjon eller dialog om brukerens behov eller tjenester. De fleste av våre brukere representerer seg selv i møtet med kommunen. Kun et fåtall har verge, som vi da forholder oss til.

b) Mener administrasjonen at kommunen ikke har endret de faktiske premissene for botilbudet i ettertid ved å fjerne fast bemanning der dette tidligere var en forutsetning?

For noen boliger er oppmøtested for bemanning endret, ja. Disse håndteres nå på samme måte som tilsvarende boliger siden 2021. For noen beboere vil dette ha skjedd etter innflytting, for andre ikke. Vi mener at å utvikle tjenestene, ikke bare er naturlig, men en forutsetning for å kunne tilpasse oss et samfunn i endring.

c) Dersom administrasjonen mener at premissene ikke er endret: Hvordan dokumenteres det overfor beboere og pårørende hva de faktisk kunne forvente ved innflytting?

Vi forholder oss til beboeren selv som tjenestemottaker, ikke pårørende. For de som har verge, vil dialogen gå med denne. Beboere i omsorgsboliger og bosenter, får i likhet med alle andre brukere og pasienter, enkeltvedtak med beskrivelse av hvilke kommunale helse og omsorgstjenester de innvilges.

2. Om dokumentasjon av vurderinger under hendelsen natten 27. – 28. desember

Administrasjonen skriver at situasjonen under strøm - og EKOM - bortfallet ble «vurdert fortløpende» og at tiltak ble prioritert basert på tilgjengelig kunnskap.

Spørsmål:

a) Kan administrasjonen legge frem skriftlig dokumentasjon/logg for nattperioden 27. –

28. desember som viser:

Nei, det ble ikke satt krisestab i noen av sektorene. Et viktig premiss i beredskapsarbeid er at beredskap, så langt det er mulig, skal løses på lavest mulig nivå og så nærme en normalsituasjon som mulig. Behovet for eventuelt å sette stab ble vurdert underveis.

– hvem som hadde operativ beslutningsmyndighet Det betyr at de som har beslutningsmyndighet i hverdagen også hadde det under hendelsen. For helse og mestrings del, var det kommunaldirektør helse og mestring som – akkurat som i hverdagen – hadde det øverste ansvaret for håndteringen. Utover det, følger ansvaret av lederlinjen. Det samme gjelder teknisk sektor.

Konkret var fagsjef for hjemmebaserte tjenester og rehabilitering og hennes seksjonsledere aktivisert. På grunn av utfall av EKOM som kom og gikk, ble det endringer underveis på hvordan avklaringer ble gjort, og med hvilken teknologi: telefon, epost, meldinger, fysisk oppmøte osv.

Seksjonsleder i hjemmetjenesten rykket ut og var fysisk til stede gjennom kveld og natt. Det var også hun som besluttet behov for ekstra personell og som sørget for å få det på plass. Det var avstemming med teknisk sektor under veis på ulike nivåer.

For teknisk sektor ble også lederlinjen fulgt, og både brann og redning og driftspersonell involvert.

– hvilke vurderinger som ble gjort

– hvilke konkrete tiltak som ble besluttet

- når disse beslutningene ble tatt

Vurderinger og beslutninger ble gjort ut fra den kunnskapen sektorene hadde til enhver tid, slik de skal og bør. Jeg som kommunedirektør ble oppdatert og sparret med underveis. Situasjonen ble også vurdert til å kunne vare en stund.

b) Dersom slik dokumentasjon ikke foreligger: Hvordan kan administrasjonen da hevde at situasjonen ble håndtert strukturert og i tråd med planverk? Det kan vi hevde med bakgrunn i at blant annet kommunaldirektør for helse og mestring, som personlig ledet håndteringen av helsetjenestene hadde beredskapsplanene foran seg under arbeidet og brukte disse aktivt.

Likevel er det slik at man først og fremst må forholde seg til de faktiske hendelsene. En plan vil aldri kunne ta innover seg alt, men vil kun gi retning og veiledning underveis.

3. Om beredskapsplan og utkalling av ekstra personell

Administrasjonen opplyser at utkalling av ekstra personell er en del av beredskapsplanene.

a. hvorfor ble det da ikke iverksatt systematisk utkalling av ekstra personell denne natten, til tross for omfattende bortfall av strøm, EKOM og delvis nødnett? Det ble iverksatt utkalling blant annet av disse:

- lederlinje fra kommunaldirektør og ut til avdelingsledere i helse og mestring

- lederlinje fra kommunaldirektør og ut til driftsoperatør i teknisk, samt brann og redning

- teknisk rådgiver for overvåkning av velferdsteknolog

- to personer fra hjemmetjenesten for patruljering og bistand

- brann- og redning forberedte patruljering, men 110-sentralen kom i gang før iverksettelse

- Røde kors for bistand til evakuering av beboere og besøk til hjemmeboende i ett konkret geografisk område

- fagsjef helse og pleie for å forberede et evt. behov for evakuering til sykehjem

- for øvrig faglig bistand og sparring med kommunedirektør, beredskapskoordinator, samarbeidspartnere som teleselskapene, Linea og Helgelandssykehuset

Underveis fikk kommunen oppdateringer fra nasjonale sikkerhetsmyndighet og statsforvalter om situasjon og status.

En rekke pårørende tilbød seg også å bidra overfor sine berørte, noe det ble takket ja til.

Siden dette var en hendelse, i en rekke av hendelser i denne perioden, ble det også gjort vurderinger på å spare personell i tilfelle situasjonen skulle bli langvarig.

b) Hvem hadde ansvaret for å iverksette slik utkalling? Den som har det operative ansvaret ellers ihht. stillingsinstruks og delegasjon.

c) Mener administrasjonen at dette ansvaret lå hos nattpatruljen på vakt? Nei, det lå hos lederlinjen

d) Mener administrasjonen konkret at nattpersonell skulle ha reist fysisk hjem til kollegaer og banket på dører midt på natten for å sikre bemanning, når kommunikasjonslinjene samtidig var ustabile eller nede? Nei, det var ikke nødvendig i denne situasjonen. Men i ytterste konsekvens, så kan det å dra fysisk til et oppmøtested eller hente noen, være det man må gjøre i en beredskapssituasjon.

e) Dersom svaret er nei: Erkjenner administrasjonen da at det i praksis ikke forelå en operativ og gjennomførbar plan for bemanningsforsterkning denne natten? Vi har evaluert hendelsen og håndteringen, og det er alltid ting å lære. Samtidig er det viktig å si at en hendelse må håndteres der og da ut fra de opplysningene og tilgjengelige tiltakene man har. Når EKOM varierer gjennom flere timer, så vil tiltakene for å få tak i hverandre og å utføre oppdrag også variere.

Det ble kalt ut personell der og da, og det ble forberedt for at dette kunne bli langvarig.

4. Om Røde Kors og informasjonsflyt

Administrasjonen viser i sitt tilsvar til at Røde Kors var i virksomhet og kunne bistå under hendelsen. Dette var imidlertid ukjent for nattpatruljen som sto i situasjonen, og ble først kjent gjennom media, i saken jeg viser til, nesten én måned senere.

Spørsmål:

a. Hvorfor ble denne informasjonen ikke formidlet til operativ tjeneste under hendelsen? Når en del av hendelsen er utfall av EKOM, så blir også en del av vurderingen hvem som må vite hva når og hva som er mulig. Første fokus er liv, så øvrig helse. Deretter forebygge eller begrense annen type skade på bygg og verdier. Informasjon gjøres til de som trenger det mest.

Når det er sagt, så er et av oppfølgingspunktene etter hendelsen å diskutere hvordan man skal få gitt informasjon til et større antall ansatte ved slike hendelser. Et annet oppfølgingspunkt er refleksjoner og dialog med ansatte helt ytterst i tjenesten om hva man kan forvente under en beredskapshendelse, hvordan man skal håndtere det usikre, informasjon om fysisk oppmøtested når kommunikasjonen faller ned og annet innholdet i planene. Der er vi ikke gode nok.

b) Hvordan mener administrasjonen at nattpersonell skulle kunne etablere eller opprettholde kontakt med Røde Kors, samtidig som det opplyses at både mobilnett og nødnett i perioder var utilgjengelig?

I den konkrete hendelsen var Røde kors’ sitt oppdrag å bistå med evakuering av ett konkret bygg, samt besøk til konkrete hjemmeboende i ett konkret område. Dersom det hadde vært behov for mer bistand, så ville vi benyttet de kommunikasjonskanalene som var tilgjengelige til enhver tid. I ytterste konsekvens betyr det å fysisk møte på konkret angitte steder for å få informasjon. En opplysning fra beredskapsplanen som vi erkjenner at ikke er godt nok kjent i organisasjonen.

c) Erkjenner administrasjonen at henvisningen til Røde Kors i ettertid fremstår som lite relevant dersom dette ikke var operativt tilgjengelig for tjenesten i praksis? Bistanden fra Røde Kors var relevant utfra hva de var forespurt om, og vi mener de gjorde en god jobb denne kvelden. Det var aldri meningen at den enkelte tjeneste skulle benytte Røde Kors direkte. Dersom det hadde blitt nødvendig, så inneholder beredskapsplanene våre konkret oppmøtested for ansatte dersom all kommunikasjon er nede. Vi må helt klart sikre at disse opplysningene er kjent for ansatte i tjenesten.

5. Om evaluering og involvering av de som faktisk sto i hendelsen

Administrasjonen skriver at hendelser evalueres og at det alltid finnes læringspunkter.

a) Når vil det konkrete vaktlaget som sto i hendelsen 27.–28. desember bli invitert til etstrukturert evalueringsmøte? Beklager at dette spørsmålet falt ut i svar på spørsmål til kommunestyret.

Svar: Det var ikke bare ett vaktlag på under hendelsen 27.-28. desember. I tillegg til nattpatruljen var det ansatte på i alle hjemmetjenesteavdelingene både på dag og aften, og egen bemanning på Utskarpen bosenter på dag, aften og natt, flere vaktlag i sykehjem, MTA-bofellesskap/boliger og i rustjenesten, samt ulike ansatte og roller i teknisk sektor. Innhenting av innspill foregår derfor i linja. Lederne har allerede bragt noen tilbakemeldinger inn i evalueringer på sektornivå, og vil bringe inn nye elementer etter hvert som alle får gått gjennom alt. Kvalitetsmeldinger som er sendt inn er gjennomgått. Det er ikke planlagt et felles evalueringsmøte med alle ansatte som var på jobb den dagen.

b. Hvordan vil deres erfaringer dokumenteres og inngå som en del av den formelle evalueringen? Det er gjennomført evalueringsmøter og møter med våre samarbeidspartnere og vi har oppfølgingspunkter. Det gjenstår fortsatt noe arbeid. Et av lærepunktene etter denne hendelsen er som sagt, at vi i for liten grad reflekterer og har dialog med det ytterste leddet om hva man kan forvente, hvordan man kan agere og hvordan det kan oppleves å være på jobb under en slik hendelse.

Evaluering, oppfølgingspunkter og ansvarlige dokumenteres og følges opp i kvalitetssystemet EQS.

c) Dersom slike møter ikke allerede er planlagt: Hvordan mener administrasjonen da at man kan snakke om reell læring fra hendelsen?

6. Om reell medvirkning fra ansatte og folkevalgte Administrasjonen viser til hovedavtale, arbeidsmiljølov og formelle drøftingsprosesser, men svarer ikke på selve kritikken om manglende reell påvirkning.

Spørsmål:

a) Kan administrasjonen vise til konkrete eksempler fra de siste to årene der innspill fra ansatte «på gulvet» faktisk har ført til endringer i beslutninger, praksis eller organisering av tjenestene?

Ja, noen konkrete eksempler er

- i sammenslåingen av korttidsavdelingene, hva gjelder ønske om geografisk plassering.

- i prosjekteringen av Solsiden bo- og aktivitetssenter, hva gjelder mange løsninger

- etter innspill fra nattpatruljen ble plan for omorganisering av Mjølan omsorgsbolig utsatt til et senere tidspunkt

- etter ønske fra ansatte i hjemmetjenesteavdelingene, ble områdene omfordelt i samme omorganisering

Listen er ikke uttømmende. Vår erfaring er at vi får gode innspill og at de vurderes, diskuteres og drøftes formelt.

I alle omstillinger og endringer som medfører flytting av personell, så gjennomføres det kartleggingssamtaler og omstillingssamtaler hvor den ansattes ønsker ihht. omstillingsdokumentet i Rana kommune skal høres. I de fleste tilfeller finner vi gode løsninger for den enkelte.

c) Dersom administrasjonen ikke kan vise til konkrete eksempler på reell påvirkning: På hvilket grunnlag mener administrasjonen da at det er troverdig å hevde at medvirkningen er reell og ikke kun formell? Reell medvirkning, er og skal være formell.

7. Om påstanden om at velferdsteknologi gir «bedre tjenester»

Administrasjonen fremhever bruk av velferdsteknologi og har tidligere hevdet at løsninger som «Nattugla» med ambulerende tjeneste fra nattpatruljen (som forøvrig er 5 nattevakter som dekker alle tjenestemottakere i hele kommunen) gir bedre og tryggere tjenester enn stedlig ufaglært bemanning som kan kontakte fagpersoner i nattpatruljen ved behov.

Spørsmål:

Mener administrasjonen at et kamerasystem uten fysisk tilstedeværelse kan erstatte menneskelig stedlig bemanning når det gjelder å:

– oppdage lukt av urin, avføring eller oppkast

– vurdere endringer i pust, hudfarge og bevissthetsnivå

– tolke smerteuttrykk, uro, angst, gråt eller forvirring hos personer med demens

– registrere subtile tegn på infeksjon, dehydrering eller funksjonsfall

– bistå en beboer som har falt og ikke klarer å aktivere alarm

– oppfatte lav banking eller rop om hjelp

– følge beboer trygt til toalett og forebygge fall

– ivareta personlig hygiene ved behov gjennom natten

– vurdere og administrere behovsmedisin

– håndtere vandring, uro og risikoatferd

– gi trygghet gjennom fysisk nærvær ved angst, delirium eller dødsangst

– oppdage epileptiske anfall eller akutte nevrologiske endringer svekkelse av tjenestekvaliteten?

Det kommunaldirektøren svarte til Ranano på dette er: «Teknologi både gir muligheter og har noen begrensninger, på samme måte som vi mennesker har. Digitale ferdigheter og anvendelse av helseteknologi er i dag en integrert del av helsepersonells utdannelse, slik at dette skal være kjent. Når vi sammenligner, så er det viktig at vi sammenligner med det som er reelle alternativer. Jeg tenker at vi som mennesker har en tendens til å sammenligne nye metoder med en idyllisering av det som var. Vi mennesker liker heller ikke endring. Når det er sagt, så er det viktig at vi finner den riktige balansen mellom teknologi og andre virkemidler. Ett menneske på vakt i en stor bolig, vil ikke kunne være til stede overalt hele tiden og ha all type kompetanse – teknologi vil heller ikke kunne løse alle utfordringer. Derfor er det viktig at vi gjør individuelle vurderinger for hver enkelt tjenestemottaker, og tar i bruk ulike virkemidler ut fra situasjonen. Det skylder vi både brukeren og skattebetalerne å gjøre.»

Konkret kan teknologi både varsle om uro, vandring, fall, banking, rop om hjelp, epileptiske anfall mm. Varsel går til personell som kan rykke ut. Vi har eksempler på fall som er oppdaget vha teknologi, og som det ville tatt lengre tid å oppdage uten teknologi.

Men teknologi løser ikke alt.

8. Om sluttsamtaler og praksis for dette i Rana kommune Administrasjonen skriver at det «skal gjennomføres sluttsamtaler» ved oppsigelser for å fange opp årsaker til frafall.

Spørsmål:

a)

Hvor mange sluttsamtaler er faktisk gjennomført i hjemmetjenesten de siste tre årene, og

hvordan er dette dokumentert?

Antallet har vi ikke oversikt over uten å gå inn i hver enkelt personalmappe. De sluttsamtalene som gjennomføres skal dokumenteres i personalmappen. Nå er det nok sånn at i en stresset hverdag så vil ikke all dialog dokumenteres, men i det store bildet så har avdelingslederne god dialog med sine ansatte i en sluttfase. Innholdet i slike samtaler blir ikke offentliggjort, men er noe lederne tar med seg i sitt lederskap og i forbedringsarbeidet.

b)

Erkjenner administrasjonen at manglende gjennomføring av slike samtaler bidrar til at kommunen mister viktig kunnskap om hvorfor fagfolk slutter? Ja, om samtaler og dialog med ansatte ikke gjennomføres, mister vi viktig kunnskap med på veien.