Skriftlig spørsmål fra Eve Rødfjell (FRP) vedrørende saksbehandling av søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmede

Skriftlig spørsmål fra Eve Rødfjell (FRP) vedrørende saksbehandling av søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmede

Kommunestyret 7. mai 2024

Er det slik at kommunen alltid innhenter supplerende opplysninger, og hvilken vurdering gjøres i forhold til ivaretakelse av personvernet?

Svar på spørsmål:

Supplerende opplysninger

Vi ber kun om supplerende opplysninger dersom søknaden er mangelfull og vi dermed ikke er i stand til å gjøre nødvendige vurderinger. Det er søkers ansvar å dokumentere at de har særlige og reelle behov for parkeringslette og vedlegge eventuelle bekreftelser på de parkeringsbehov de oppgir i søknaden. Personvernet ivaretas gjennom at kommunen databehandler avtaler i henhold til GDPR regelverket.

Hva er det Rana kommune vurderer er «annen aktivitet» som kan oppfylle vilkår for parkeringstillatelsen?

Svar:

Annen aktivitet

Annen aktivitet gjelder parkeringsbehov som ikke gjelder bolig, arbeid eller skole. Her skal de oppgitte behovene vurderes opp mot forskrifta og at det skal dreie seg om særlige og reelle parkeringsbehov. For å kunne vite om det er reelle parkeringsbehov må de dokumenteres og man må oppgi adresser og hyppighet. Det kan ikke dreie seg om sporadiske, fremtidige eller tenkte behov. Annen aktivitet kan eksempelvis være medisinsk oppfølging, trening, fysioterapi og lignende. Det må i tillegg være skiltet parkering for forflytningshemmet på plassen.

Når fastlege har fylt ut legeerklæring hvor det kommer frem at lege har (etter egne undersøkelser – som det er påpekt i legeerklæringen), vurdert at pasienten har utfordringer/vanskeligheter som gjør at vedkommende har behov for parkeringsbevis, er det da nødvendig å overprøve legeerklæringen? I så tilfelle, hvem overprøver legeerklæringen og hvilken kompetanse har denne til å overprøve?

Svar

Vi overprøver aldri opplysningene i legeerklæringen, men legeerklæringen skal kun dokumentere forflytningsevnen til søker. Det er ikke alle som søker som fyller kriteriene som stilles i forskrifta. Forskrifta gjelder kun forflytningshemmede med reelle parkeringsbehov, ikke forflytningshemmede generelt. Legen har ikke kjennskap til hvilke særlige parkeringsbehov søker måtte ha. Det er det kun søker selv som kjenner til.

Vi har på de neste sidene vedlagt en oppsummering av formålsparagrafen i forskrifta og retningslinjene utarbeidet av vegdirektoratet.

Parkering for forflytningshemmede:

§ 1.Formål

Formålet med denne forskriften er å gi forflytningshemmede med et reelt behov for parkeringslette et tilgjengelig parkeringstilbud.

Nedenfor kan du lese et utdrag fra retningslinjene Retningslinjer til forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede

1. Generelt om retningslinjene Innledning

Dette dokumentet er utgitt av Vegdirektoratet på bakgrunn av et samarbeid med representanter fra Norges parkeringsforening Norpark, Oslo kommune, Norsk Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Utdrag fra retningslinjene: Grunnvilkår for å få parkeringstillatelse

Det er to grunnvilkår, som begge må være oppfylt, for at en fører eller passasjer skal kvalifisere til å få innvilget sin søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede:

3. For passasjer gjelder et tilleggsvilkår om at passasjeren skal ha behov for regelmessig hjelp av fører utenfor motorvognen. I det videre vil vilkårene forklares ytterligere.

2.2.1: Særskilt gode til en begrenset gruppe

s. 7 (…) Kommunen må sørge for at det kun er søkere som oppfyller forskriftens vilkår som innvilges parkeringstillatelse. Det presiseres i den anledning at det ikke er en generell rett for alle forflytningshemmede å få innvilget slik tillatelse. Parkeringstillatelsen ansees som en særskilt rettighet forbeholdt forflytningshemmede med et særlig og reelt behov for parkeringslette.

4.2.1 Likebehandling og rettferdighet

S.13 Det avgjørende for tildeling av parkeringstillatelse er alltid at kriteriene som stilles i forskriften er oppfylt av søkeren. 4.5 Vilkår 1: Forflytningshemming

4.5.1 Graden av nedsatt gangevne

Som forflytningshemmet regnes etter forskriften person som «ikke kan gå eller har store vansker med å bevege seg over noen lengde».

(…) Det kan etter dette legges til grunn at gangevnen enten må være ikkeeksisterende eller særdeles liten. Vurderingen henger sammen med behovet for enklere parkering for de som ikke kan forflytte seg fra de ordinære parkeringsplassene til den nødvendige destinasjonen (behovet).

4.6.4 Søknadsskjema - behov

Det er til enhver tid den som søker som har ansvar for å dokumentere de behovene man hevder å ha for parkeringslette. I forslag til søknadsskjema er det derfor avsatt plass hvor søker kan og bør angi hvilke konkrete steder vedkommende har behov for parkeringslette.

De som behandler søknaden må kunne undersøke de oppgitte stedene for å etterse at behovet er reelt, sett i sammenheng med både gangevne og de andre forutsetninger for søknaden. Stedene må derfor angis med adresse, hvis opplysningene skal kunne nyttiggjøres. Dersom informasjon om adresser ikke oppgis ved søknad, og heller ikke etter forespørsel, vil normalt søknaden måtte avslås. Dette idet behovet for parkeringslette i slike tilfeller ikke kan anses å være sannsynliggjort. I realiteten medfører dette derfor en plikt for søkeren til å oppgi de steder (med adresse) parkeringsbehovet faktisk gjør seg gjeldende. vektlegging av behovene:

4.6.3 Særlig om hyppighet

For at det skal foreligge et særlig behov for parkeringslette i henhold til forskriften, må det i tillegg forekomme en viss hyppighet av behovet. Rent sporadiske eller spontane behov kan ikke vektlegges ved søknaden, og det må som hovedregel legges til grunn at søkeren samlet sett i hvert fall må ha ukentlige behov for parkeringslette for at behovet skal anses å være hyppig nok.

Daglig behov vil være tilstrekkelig; normalt også aktiviteter som forekommer noen ganger i uken, forutsatt at behovet foreligger på steder som faller innenfor forskriftens krav. Ved behov for parkeringslette ved bolig vil hyppigheten være daglig/hele tiden og kriteriet vil normalt være oppfylt.

Krav om annen dokumentasjon s. 30:

Søkeren skal også fremlegge dokumentasjon for det oppgitte parkeringsbehov i form av erklæring fra steder søkeren besøker, som f.eks. fysioterapeut eller andre behandlere. Dette både med hensyn til lokasjon og hyppighet for besøk. Dette gjelder også objektiv dokumentasjon på arbeidsforhold, stillingsprosent, parkeringsforhold ved arbeid og bosted med videre.

4.8 Søknad som passasjer 4.8.1 Generelt om vilkårene - passasjer

For å få tildelt parkeringstillatelse som passasjer må som nevnt under punkt 4.4.1, tre vilkår være oppfylt:

1. Søkeren kan ikke gå eller har store vansker med å bevege seg over noen lengde (forflytningshemming)

2. Søkeren må ha et særlig behov for parkeringslette

3. Søkeren må ha behov for regelmessig tilsyn utenfor motorvognen

Det to førstnevnte er grunnvilkårene, som er behandlet ovenfor. Det første kriteriet vurderes likt for passasjer som for fører. Behovet for parkeringslette vurderes normalt strengere ved søknad som passasjer, da mulighet for å benytte av- og påstigningsmuligheter vil ha stor betydning for å avhjelpe situasjonen. Vilkår 2 må derfor vurderes i sammenheng med vilkår 3, som gjelder særskilt for passasjer. Det presiseres at et behov for tilsyn i seg selv ikke gir rett til parkeringstillatelse, idet dette ikke kategoriseres som en forflytningshemming.

4.9.3 Særlig om handlingsalternativer for passasjer

Som allerede nevnt er et alternativ til å tildele parkeringstillatelse som passasjer å benytte muligheten for av- og påstigning på HC-plasser, strekninger som er regulert med parkeringsforbud eller på avgiftsplasser uten å betale.

Dette kan iblant synes som en tungvint løsning for familie eller faste omsorgspersoner til den forflytningshemmede. Det kan virke som en ekstra belastning i de tilfellene man må flytte motorvognen når det likevel finnes en ledig plass for forflytningshemmede. Igjen må man se hen til formålet med forskriften, at parkeringstillatelsen kun skal tildeles den som har et reelt behov for parkeringslette. En forflytningshemmet fører vil ofte være i en vanskeligere situasjon, og også uten hjelp. Dersom de reserverte plassene er opptatt av motorvogner med funksjonsfriske førere og en forflytningshemmet passasjer, kan en konsekvens være at vedkommende kanskje ikke vil kunne få utført sine gjøremål.

Noen grupper forflytningshemmede vil med sjåfør/ledsager relativt enkelt kunne komme seg fra vanlige parkeringsplasser til bestemmelsesstedet, eksempelvis blinde og personer i rullestol. Dersom søkeren ikke trenger regelmessig hjelp utenfor motorvognen, jf. vilkår 3 ovenfor, så vil ikke vilkårene for å innvilge parkeringstillatelse være oppfylt. Dersom de ovenstående vurderingene er lagt til grunn for avslaget, må kommunen også opplyse søker om muligheten for kortest mulig stans for av- og påstigning og hvordan dette ikke regnes som parkering etter trafikkreglene og skiltforskriften.

Av- og påstigning kan foretas av alle på steder hvor det er et parkeringsforbud, på plass reservert for forflytningshemmede (uten tillatelse) samt på ordinære parkeringsplasser (uten å betale på avgiftsplass dersom det foretas kortest mulig stans for av- eller påstigning). Det er også verdt å opplyse om at det kun er av- og påstigning som er tillatt på plass reservert for forflytningshemmede, og ikke av- og pålessing, som er tillatt på andre steder med parkeringsforbud. Regelen om av- og påstigning gjelder imidlertid ikke på steder hvor det er stanseforbud, som for eksempel på fortau, sykkelfelt, gangfelt eller kryss.

Kortest mulig stans for av- og påstigning omfatter for øvrig også den tid som går med til å hjelpe den forflytningshemmede inn til bestemmelsesstedet, så lenge slik hjelp er nødvendig og motorvognen deretter flyttes snarest mulig. Det er dermed adgang til for eksempel følge passasjeren helt fram til venteværelset på legekontoret, men det er ikke adgang til å bli sittende der og vente. Muligheten for kortest mulig stans for av- og påstigning der parkering er forbudt følger av definisjonen av parkering i trafikkreglene § 1, nr. 1, bokstav k.