Høring av NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp - Veivalg for klimapolitikken mot 2050

Fylkesutvalget sin innstilling Trøndelag fylkeskommune har følgende kommentarer til Klimautvalgets utredning: 1. Utredningen beskriver utfordringsbildet oversiktlig og tydelig, og gir en god oversikt over mange av dilemmaene Norge står overfor for å bli et lavutslippssamfunn. 2. Ungdommene, som representerer framtiden, bør få en tydeligere stemme inn i klimadebatten. Det er viktig å tilrettelegge for ungdomsdeltakelse i klimadiskusjonene og -arbeidet. Hvordan dette kan gjøres er ikke belyst i utredningen. 3. Rammeverket UFF (unngå-flytte-forbedre) er et godt rammeverk for en ny forvaltning av knappe ressurser. Dette må ses i sammenheng med hvordan det bør og kan jobbes mer systematisk med klima og naturnøytralitet som prinsipp i all planlegging nasjonalt, regionalt og lokalt. 4. Det er viktig at omstillingen ikke forsterker eksisterende økonomiske og sosiale ulikheter, eller går på bekostning av urfolks- og minoritetsrettigheter. Trøndelag fylkeskommune støtter en videreføring og videreutvikling av Rådet for rettferdig omstilling i arbeidslivet. Vi støtter også utvalgets anbefaling om at den samiske befolkningen involveres bedre i offentlige beslutninger om klima- og arealpolitikk. 5. Trøndelag fylkeskommune stiller seg bak anbefalingene om at tilgangen på nok fornybar kraft vil være avgjørende for at Norge skal lykkes med sine klimamål, og støtter derfor at det legges økt vekt på energieffektivisering, samtidig som fornybar energiproduksjon økes. Fylkeskommunen mener det er fornuftig å se areal-, energi- og klimapolitikk i sammenheng, der man først bør vurdere om det er mulig å omgå energibehovet (unngå), deretter at det tas i bruk utslippsfrie og fornybare kilder (flytte) og så energieffektive løsninger (forbedre). 6. Trøndelag fylkeskommune stiller seg i hovedsak bak utvalgets sentrale anbefalinger på areal og natur, og at forvaltningen av arealene i større grad må ta utgangpunkt i at dette er en begrenset ressurs. Vi er enig i at det kreves en aktiv, tydelig og helhetlig arealpolitikk, og bruk av flere virkemidler for å realisere målene for klima og natur. Tydeligere nasjonale rammer må gi rom for en differensiert arealpolitikk som ikke reduserer kommunenes beslutningsmyndighet i arealplanleggingen. Dette er i tråd med Regional plan for arealbruk for Trøndelag. Det må også tas hensyn til at situasjonen er ulik mellom kommuner og at det er geografiske ulikheter i landet ellers. 7. Det må innføres en enhetlig metodikk for klimabudsjett og areal- og naturregnskap. Dette bør bygge på eksisterende arbeid som allerede er gjort regionalt. Innføring av krav om «planvask» kan være fornuftig, men da er det viktig at kommunene har ressurser og kompetanse til å gjennomføre dette. Areal- og naturregnskap kan være nyttige verktøy i gjennomføringen av "planvask». 8. Trøndelag fylkeskommune er positiv til at det settes egne klimamål for sektoren for skog og arealbruk. Disse må utformes slik at det stimuleres til redusert nedbygging av produktivt skogareal, og størst mulig opptak og lagring av CO2. Det formelle skogvernet bør vurderes styrket framfor innføring av en meldeplikt ved hogst av gammel skog. Skogens funksjon må synliggjøres i klimaregnskapet, og det må prioriteres tilrettelegging for skogplanting, effektiv skogforvaltning og FOU/innovasjon innenfor skognæringa. 9. Ny politikk i jordbrukssektoren vil ha stor betydning for Trøndelag, og det vil være svært viktig for fylket at en stor andel av restutslippene forbeholdes jordbruket. Det må være langsiktighet og forutsigbarhet i innføringen av virkemidler for bønder som skal investere for lavutslippssamfunnet. Virkemidlene må innrettes slik at de i større grad vektlegger forhold som ivaretar omstilling til et lavutslippssamfunn. Jordbruksavtalen må bidra til å gi ønsket omstilling på gårdsnivå. Kortreist matproduksjon er viktig i et lavutslippssamfunn. I utredningen er sammenhengen mellom forsterking av regionale matsystemer, reduksjon av transport av mat/fôr og økning av andelen norskprodusert mat ikke tilstrekkelig utredet. 10. Havbruks- og fiskerinæringen blir, som del av det totale matsystemet, i liten grad omtalt i klimautvalgets rapport. Klimautvalgets rapport burde bl.a. ha sett på økonomiske virkemidler tiltenkt utprøving og implementering av mer miljøvennlige fremdriftsløsninger, infrastruktur for lading, energieffektiv fartøyutforming og lignende. Trøndelag fylkeskommune vil anbefale at man først innhenter mer kunnskap før man setter forbud mot bunntråling, som foreslått i utredningen. 11. Trøndelag fylkeskommune støtter forslaget om samling av transportetatene i en felles etat, og at kunnskapsgrunnlaget om transport og mobilitet utvides. Transportsystemet bør utvikles samlet, på tvers av ulike transportformer og regioner. Planleggingen og utviklingen av framtidens transportsystem må ta utgangspunkt i lavutslippssamfunnet, og ikke være en videreføring av den historiske transportutviklingen. 12. Utredningen legger for lite vekt på sirkularitet i produksjonssiden av norsk økonomi, og kommunenes rolle i å legge til rette for samlokalisering og samarbeid mellom bedrifter, for eksempel i industrielle symbioser. Dersom offentlige innkjøp skal kunne drive fram etterspørsel etter sirkulære eller lavutslippsløsninger, må det iverksettes virkemidler som gjør at man unngår ytterligere press på offentlige budsjetter. Dette burde ha kommet bedre fram i utredningen. 13. Næringslivet som aktør i klimaomstillingen er for lite omtalt i utredningen. Ulike interesseorganisasjoner, næringsorganisasjoner, klynger og nettverk har svært viktig roller i dette arbeidet. Utredningen beskriver i liten grad hvordan næringslivet skal omstille seg til lavutslippssamfunnet, det vil si behovet for samhandling, etablering av næringsstrukturer og bredden av verktøy og virkemidler som må tas i bruk. Fylkeskommunen har en vesentlig mobiliseringsrolle mot næringslivet gjennom det etablerte virkemiddelapparatet. 14. Det trengs en tydeligere politikk og felles styringsverktøy som både privat og offentlig sektor måles på. Politikken må være troverdig og langsiktig. Samtidig må denne støttes opp med økonomiske og regulatoriske tiltak som oppleves som nødvendige og rettferdige. I tillegg må det være aksept for lavere aktivitetsnivå og endret adferd for å nå målene. Politisk lederskap og lederskap generelt er en av de viktigste nøkkelfaktorene for å sikre at klimaarbeidet prioriteres og tiltakene blir satt ut i livet. Det må være en kost/nytte vurdering av alle klimatiltak der det tydelig fremgår kostnad pr. tonn redusert CO2 og en prioritering av de tiltakene som gir størst effekt pr. investert krone. 15. En «sjekkliste for lavutslippssamfunnet», som foreslått av utvalget, vil være til stor hjelp for å vurdere statlig, regional og kommunal politikk og ivareta de komplekse sammenhengene mellom klima, natur og omstillingsbehov i lokalsamfunn og næringsliv. 16. Karbonprising gjennom det europeiske kvotemarkedet er viktig for å utvikle verdikjeden for karbonfangst og lagring i Trøndelag. Trøndelag fylkeskommune støtter at det arbeides for en tverrpolitisk forpliktende opptrappingsplan for CO2-avgiften også etter 2030 som er i tråd med nasjonale klimamål. 17. Ordningen med CO2-priskompensasjon gir ikke tilstrekkelig insentiv mot nullutslipp i de kvotepliktige virksomhetene. Trøndelag fylkeskommune støtter at det kommer sterkere virkemidler for å styrke sammenhengen mellom industripolitikk og klimapolitikk. 18. Trøndelag fylkeskommune støtter videre utprøving av avtaler som et virkemiddel i klimapolitikken. Dette kan gjøre at kommunene får sterkt eierskap til målsettingene og får med seg hele lokalsamfunnet på tiltak, ser flere sektorer i sammenheng og får bedre effekt av klimatiltakene. 19. Det må etableres kriterier for måloppnåelse ved gjennomføring av areal- og klimapolitikken. En vurdering av måloppnåelse bør foretas i hver valgperiode, før nye kommunevalg, slik at befolkningen kan legge dette til grunn ved valget. 20. Trøndelag fylkeskommune støtter at det etableres egne kompetansesentre for kommunene som kan bidra til økt kompetanse på blant annet arealforvaltning, sirkulærøkonomi og energieffektivisering. Det er naturlig at fylkeskommunene får ansvaret for etablering og drift av slike sentre. Dette sikrer både demokratisk forankring og nødvendig lokal tilpasning i samsvar med utvalgets anbefaling. Fylkeskommunene har en betydelig kompetanse på statistikk, analyse, kartverktøy, plan, klima og natur. I tillegg er det viktig å tydeliggjøre fylkeskommunens veiledningsrolle i det videre arbeid i tråd med plan- og bygningslovens § 3-2. 21. Trøndelag fylkeskommune støtter utvalgets forslag om å gi kommunene større ansvar for utviklingen til lavutslippssamfunnet og forankre kravene til kommunene i lov. Vi mener imidlertid at utredningen i sine anbefalinger ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til at lokalt selvstyre og kommunens myndighetsutøvelse er svært krevende på komplekse områder, slik som en klimaomstilling vil være. Dette gjelder spesielt på områder som vil være upopulære i befolkningen og næringslivet, og når statlig sektor bidrar med forventninger som har store målkonflikter i seg. En overføring av større ansvar til kommunene forutsetter at kommunene får støtte, verktøy og ressurser som er nødvendig for ivaretakelse av denne viktige og krevende oppgaven. 22. For å få til en mer samordnet og målrettet oppfølging av klima- og naturutfordringene gjennom kommunenes planleggingsarbeid, er det viktig å satse på veiledning av kommunene, verktøy som areal-, natur- og karbonregnskap, kompetansehevingstiltak, samt tydeligere og evt. strengere lovgivning. Dette kan bidra til at det det ikke er så stort behov for bruk av innsigelser. Fylkeskommunes rolle når det gjelder veiledning og kompetanseheving av kommunene på dette området kan videreutvikles og styrkes ytterligere. 23. Det regionale leddet og perspektivet har fått for liten plass i utvalgets rapport. Regionreformen la til grunn at store samfunnsutfordringer krever regionale løsninger. Fylkeskommunen kan i stor grad bidra i klimaomstillingen som samfunnsutvikler, mobiliserer, samordner og støttespiller. Det er viktig å sikre en samstemthet mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i gjennomføringspolitikken. Fylkeskommunen kan være en ressurs og delta aktivt i å sette kommunene i stand til å få et regionalt og nasjonalt overblikk i sitt arbeid med klima og arealforvaltning. 24. Det er nødvendig at staten samordner seg langt bedre på sentralt nivå for å sikre en mer effektiv og tverrsektoriell klimapolitikk. 25. Vi mener utredningen ikke belyser sammenhengene i de skogbaserte verdikjedene godt nok. Det legges opp til restriksjoner på hogst og råvareforsyning, uten at en har analysert i hvor stor grad dette vil forsinke erstatning av fossile produkter og produksjoner i det grønne skiftet. Det kan være hensiktsmessig å utforme en helhetlig skogforvaltningsstrategi som kombinerer vern, spesielt hensyn til bevaring av gammelskog, samtidig som man aktivt driver forvaltningen av øvrig skogbruksareal på en måte som fremmer bærekraftig utvikling og bidrar til god verdiskapning hos de skogbaserte næringene. Trøndelag fylkeskommune vil til slutt påpeke viktigheten av å ha støtte i befolkningen og blant de folkevalgte for å lykkes i arbeidet med å bli et lavutslippssamfunn. Dette er nødvendig for å få endring i holdninger og handlinger blant folk flest, og en gjennomføring av selve politikken mot lavutslippssamfunnet. Befolkningen må se nytten og viktigheten av lavutslippssamfunnet, og det må, gjennom blant annet holdningsskapende arbeid, fokuseres på de positive sidene ved å leve i et slikt samfunn. Videre bør det, i tillegg til påbud, utvikles positive virkemidler for å få befolkningen til å ta valg i riktig retning mot lavutslippssamfunnet. Fylkesdirektørens saksutredning legges ved som underlagsdokument til saken.