Interpellasjon fra Gjestvang (Sp): Hvordan skal viktige oppgaver kunne løses dersom fylkeskommunen legges ned?

Fylkesordførers besvarelse:

Spørsmålet om nedleggelse av fylkeskommunen og oppgavefordeling mellom fylkeskommunen, kommune og stat har vært fremme i den politiske debatten gjennom de siste 30 årene. Gjennom regionreformen i 2018 ble fylkeskommunen tillagt en sterkere rolle som regional utviklingsaktør, og store deler av Statens vegvesen ble overført til de nye fylkeskommunene. Fylkeskommunen har også fått større innflytelse over virkemiddelapparatet.

Årsaken til at fylkeskommunen gjennom alle disse årene har bestått, og også fått en sterkere rolle de siste årene, er flere. Norge har mange kommuner, og flere av dem er små, og de ulike delene av landet vårt har svært forskjellige utfordringer og muligheter. En av fylkeskommunens viktigste oppgaver er å bidra til regional samfunnsutvikling i hele regionen og på tvers av kommunegrenser. Dette er oppgaver som ikke kan løses av en enkelt kommune, og heller ikke en kommune på vegne av flere, jamfør generalistkommuneprinsippet. Legges disse oppgavene til staten, vil det svekke lokaldemokratiet og bidra til større grad av sentralisering.

Regionale samfunnsoppgaver som i særlig grad krever helhetlig samordning, er samfunns-og arealplanlegging, klima- og miljøvern, kompetanse, kultur, ressursforvaltning, samferdsel og næringsutvikling. De siste årene har en også fått nye og komplekse utfordringer innenfor flere av samfunnsområdene som beredskap og bosetting av flyktninger. Fylkeskommunen har en sentral rolle i å løse problemstillinger på disse områdene.

Det vil selvsagt være mulig å legge fylkeskommunale oppgaver både til kommuner og stat. Ekspertutvalget for kommunereformen (Meld. St 14) mente at kommuner med mer enn 100.000 innbyggere kan få hovedansvaret for videregående skoler. Begrunnelsen for kommunestørrelse, er at videregående opplæring er en stor oppgave i seg selv og krever et omfattende samspill med arbeidslivet. Det krever kapasitet og befolkningsgrunnlag å tilby en omfattende tilbudsstruktur som ivaretar en reell valgfrihet og fleksibilitet for elevene og arbeidslivets behov for kompetanse.

For Innlandets del kunne det vært et alternativ med interkommunalt samarbeid for å drifte videregående skoler. Men en slik løsning vil være krevende idet kommunene kan ha ulike behov og prioriteringer, og interne motsetninger når det gjelder drift og utvikling som går på tvers av kommunegrenser. Interkommunale samarbeid er kostbare å etablere, og utfordrende med tanke på å opprettholde folkevalgt styring og kontroll. En overføring av videregående skole til staten, vil være en mer rasjonell løsning, men svekke muligheten til å tilpasse utdanningsmuligheter på bakgrunn av lokale og regionale behov.

Når det gjelder samferdsel anbefalte ekspertutvalget for kommunereformen å overføre ansvar for kollektivtrafikken til større kommuner. Kommunen bør ha minst 100 000 innbyggere for at en slik organisering skal lønne seg driftsmessig. Dette vil bryte med generalistkommuneprinsippet, og også innebære at større byer får mer innflytelse på tilbudet. En slik organisering vil også kunne gi problemer med å tilby sammenhengende transporttilbud i hele regionen og uklarheter om hvem som har ansvar for tjenesten. Det vil tappe regionen for viktige virkemidler i arbeidet med areal- og transportplanleggingen.

Overføring av kollektivtrafikk til staten vil være krevende med tanke på utvikling av rutetilbud som krever god lokal og regional kunnskap. Utvikling av knutepunkter krever også at alle berørte instanser blir involvert tidlig i plan, noe som vil være krevende å ivareta for staten.

Administrasjonen knyttet til fylkesvegnettet ble gjennom regionreformen overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene. Skulle en lagt ned fylkeskommunene ville det være mest nærliggende å legge oppgavene til staten, med den risiko at de regionale vurderingene blir tillagt mindre vekt, og koblingen til regional arealplanlegging, næringsutvikling med mer, vil svekkes.

Når det gjelder tannhelsetjenesten, så ble dette vurdert som aktuelt å legge til kommunalt nivå i forbindelse med regionreformen. Forslaget ble møtt med motstand fra et samlet odontologisk fagmiljø, fylkeskommuner, kommuner og KS. Dagens modell har gitt gode resultater. Fylkeskommunene driver et viktig forebyggende arbeid, og det er god dekning av tannleger i hele landet, også av spesialister. Over tid er det bygd opp sterke og stabile fagmiljøer i fylkene.

Etter besvarelse av interpellasjonen åpnet fylkesordfører for debatt.