Spørsmål fra Rem (FrP): Økende satsing på el-busser i kollektivtrafikken i Innlandet

Spørsmålet ble referert av spørsmålsstiller.

Kostnadene for elbusser og dieselbusser varierer betydelig, både i innkjøp og drift. Elbusser har tidligere hatt en høyere innkjøpspris, ofte 40–50 % dyrere enn dieselbusser, på grunn av kostnaden for batterier og ladeinfrastruktur. Dieselbusser er billigere i anskaffelse, men prisen har steget de siste fire årene, noe som gjør de dyrere enn tidligere og forskjellen mellom dieselbuss og elektriske busser har blitt vesentlig mindre.

Når det gjelder drift, har elbusser lavere kostnader da strøm er billigere enn diesel, og elektriske motorer krever mindre vedlikehold. Dieselmotorer har derimot høyere drivstoffkostnader og krever mer vedlikehold, spesielt på komponenter som motor og eksossystem.

På lang sikt er elbusser mer økonomiske på grunn av lavere energikostnader og vedlikehold. Likevel kan dieselbusser være mer fleksible i områder der ladeinfrastruktur ikke er tilgjengelig. Valget mellom el- og dieselbusser avhenger derfor av den totale kostnaden gjennom levetiden, samt faktorer som rutenett, energipriser og investeringsmuligheter.

Etter flere anbudsrunder er fylkeskommunen sin erfaring at elektriske busser på lang sikt (10

- 14 år) er den beste økonomiske løsningen der de elektriske bussene kjører over 50.000 km per år (Miljødirektoratet 19.5.2022).

Oppetiden på strømnettet i Norge er i utgangspunktet veldig høy (opp til 99,98 %). Innlandet fylkeskommune bestiller transporttjenester av operatørselskaper, og det er disse selskapene som står ansvarlig for å sikre at de har beredskapsløsninger i tilfelle det blir et langvarig strømbrudd. Flere bussoperatører har mobile ladeløsninger som kan flyttes rundt ved behov. Nettselskapene har backup-løsninger med store aggregater, og kollektivtransport er høyt prioritert. Sykehusene og tilsvarende har 1. prioritet når strømnett faller ut over lengre tid. Kollektivtransport er deretter høyt prioritert. Fylkeskommunen sitt bussdepot på Hamar har en redundant løsning med to forskjellige høyspentledninger tilgjengelig. I tilfelle den ene faller ut kan vi innen en time koble inn den andre.

En livsløpsvurdering (LCA - life cycle assessment) er en ISO-standardisert metode for systematisk og helhetlig kartlegging av produkters potensielle miljø- og ressurspåvirkninger gjennom hele livsløpet. LCA er ressurskrevende, spesielt fordi datainnsamling ofte er en veldig tidkrevende prosess. (Kilde: Tiltak.no). Chalmers LCA-studie (Nordelöf et al. 2019) gir en grundig analyse av miljøpåvirkninger fra ulike typer bybusser gjennom hele livsløpet. Resultatene fra Chalmers samsvarer med det flere andre LCA-studier rapporterer (Xia and Li 2022, Held and Schücking 2019, Bauer et al. 2015, Sacchi et al. 2022, Velandia Vargas et al. 2019, Ternel et al. 2021).

Utslippsprofilene for elektriske og konvensjonelle kjøretøy er forskjellige og på tvers av flere miljøaspekter er det ikke én teknologi som er best på alle måter. Det er derfor ingen universelt «beste» bussløsning, eller løsning som automatisk gir den beste miljøgevinsten, dersom man ser dette i et livsløpsperspektiv. Hvilken teknologi som gir minst miljøbelastning avhenger av strømproduksjonen, batteristørrelsen og livsløpet til bussen. Elektriske busser kan gi store fordeler for luftkvalitet og klimautslipp, men de kommer med utfordringer i produksjonsfasen. Økt bruk av biodrivstoff gir også fordeler, men det må balanseres med bærekraftige råvarekilder.

Forskningsrapporter fra ulike fagområder, nasjonale krav til klima og miljø, egne regionale planer og vedtak i fylkestinget legges til grunn i fylkeskommunens sine vurderinger ved anskaffelse av kollektivtransporttjenester.